|
(Innlegget sto på trykk i Vårt Land 31/10-22) I debatten om trossamfunnet Jehovas vitner og statsstøtte er det kommet et par saksopplysninger fra trossamfunnet selv, som kan misforstås. Siden professor Dag Øistein Endsjø referer til saksopplysningene i innlegget «Religionsfinansiering og barns rettigheter» (VL 14/10-22), ønsker vi å komme med en viktig korrigering. «Ekskludering av mindreårige er samtidig ikke en utbredt praksis hos Jehovas vitner. Det er ifølge dem selv bare snakk om ett enkelttilfelle, med en 17-åring som fylte 18 kort tid etter. At reglene ellers hypotetisk åpner for ekskludering av mindreårige mellom 15-18 år som selv har valgt å bli døpt». Hjelpekilden er den eneste organisasjonen i Norge som har reell kompetanse på ekskluderte fra Jehovas vitner. Trossamfunnet har ingen nedre aldersgrense for å bli døpt. På trossamfunnets egen nettside kan man finne flere artikler med omtale av svært unge barn som er blitt døpt, og disse holdes fram som eksempler til etterfølgelse. Uten nedre aldersgrense er det kanskje ikke overraskende at de yngste utstøtte vi kjenner til, var 13 år. De aller fleste mindreårige som er utstøtt, jobber for å bli gjenopptatt i menigheten igjen, og flere går inn og ut av menigheten over flere år før de til slutt forlater menigheten for godt. Mange andre lykkes å forbli et medlem etter å ha vært utstøtt i en periode i tenårene. Det er såpass mange mindreårig utstøtte at vi har valgt å skrive en egen erfaringsrapport om gruppen, en rapport som fokuserer på de som i tillegg blir kastet ut hjemmefra, og de praktiske og helsemessige konsekvensene dette har fått for dem. Rapporten skal etter planen gis ut i desember i år. Vi kan derfor avvise at Jehovas vitners regelverk «hypotetisk åpner for ekskludering». Dette er regler som i aller høyeste grad blir fulgt, og som stadig rammer ungdommer i alderen 15–18. Vi ønsker også å problematisere påstanden «som selv har valgt å bli døpt». Trossamfunnets internasjonale ledelse er «Det styrende råd», lokalisert i USA. Det styrende råds ytringer er førende for hele verdens menigheter, og de har ved mange anledninger understreket at foreldrene har et ansvar for å få de mindreårige barna sine døpt. Som et eksempel kan det nevnes styremedlem David Splanes besøk til Malmø i 2013, der han stilte spørsmål ved at barn i 13–15-årsalderen ennå ikke var døpt. I talen, som kan søkes opp på YouTube, poengterer han hvor viktig det er at foreldre legger et tydelig press på barna. Talen viser samtidig hvilket press som legges på foreldrene, siden de kan bli holdt ansvarlige for barnas «manglende åndelige framgang». Når vi snakker med tidligere medlemmer av trossamfunnet, er det de færreste som formidler at de opplevde dåpen som et frivillig valg. Foreldrenes mål for barna har siden de ble født, vært at de skulle bli en integrert del av trossamfunnet. Trossamfunnet Jehovas vitner lærer barna sine at det i nær framtid vil komme en dommens dag, der de som ikke står på rett side, vil bli utslettet av Gud. Dette blir brukt som et argument for at barn skal døpe seg så tidlig som mulig, slik at de kan overleve. Er det virkelig et fritt valg å døpe seg når man helt fra barnsben har lært at medlemskap i menigheten er et spørsmål om liv eller død? I denne saken mener vi at det viktigste er at reglene om ekskludering faktisk eksisterer, og at dette gjør at medlemmer føler seg presset til å bli værende i trossamfunnet. Dette er særlig problematisk for de som må leve med konsekvensene av et løfte de ga som mindreårige. For Hjelpekilden Hilde Langvann, daglig leder 2/11-22 
0 Comments
Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):
I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: «Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn». Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn. Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner. Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner. For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge 12/12-2019 Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
|
| Foto: Hilde Langvann |
| Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å: «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.” |
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren.
I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren.
I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
| Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145). Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad. Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet: - Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer. |  |
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.
Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.
Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.
I en samværstvistsak omtalt i The Telegraph 11. Juni i år, har retten dømt at faren, som er et Jehovas vitne, ikke kan vise sin sønn trossamfunnets tegnefilmer eller ta med barnet til trossamfunnets arrangementer utover søndagsmøtene, siden dette kan føre til ”emosjonelle skader”.
| Gutten hadde allerede sett tre av tegnefilmene, ”Vær lydig mot Jehova”, ”Følg med på møtene” og ”Én mann og én kvinne”. I filmen ”Vær lydig mot Jehova” lærer barnet om det syndige ved å ha et leketøy av en tegneseriefigur med magiske krefter, en leke barnet måtte kaste i søpla. |
Dommeren uttalte at i en familie der begge foreldrene er Jehovas vitner, vil en slik film gi mening for barnet. Men for et barn med en fot i mors verden og en større verden, der magiske figuerer eksisterer i bøker, tv, film og på internett, og med en fot i fars verden der disse figuerene er syndige, så vil denne tegnefilmen gi forvirrende signaler til barnet.
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.
Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.
Oversatt av
Hilde Langvann, 14/6-2017
Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.
Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.
Oversatt av
Hilde Langvann, 14/6-2017
Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her
| En av de mange rettighetene barn har i henhold til Barnekonvensjonen, men som vi kanskje ikke tenker så ofte over, er barns rett til et privatliv. Mange av våre brukere har erfart at livet i menigheten har utfordret denne rettigheten, og har følt at menighetens behov for kontroll har økt i takt med ungdommenes behov for privatliv. Som eksempel så har det å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blitt oppfattet som en provokasjon. Det samme gjelder det å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten. |
Seksualitet er også noe som kommer under retten til privatliv, men svært mange som har vokst opp i lukkede eller dels lukkede miljøer har ikke opplevd at dette er noe som er blitt respektert. Tvert i mot har mange opplevd et overdrevent sexfokus fra menighetens side, gjennom avhør og kontroll av ungdommene.
Dette er et tema som svenske Erica Hindborg adresserte tidligere i høst i et innlegg i svenske DN.ÅSIKT. Hun har vokst opp i mormonerkirken, der det er tradisjon for såkalte ”verdighetsintervjuer” før barna kan gå inn i kirkens Tempel. Biskopen skal i den forbindelse undersøke om barna lever et liv i henhold til kyskhetsloven, og spør dem blant annet om de har tenkt, følt eller gjort noe umoralsk av seksuell art. Hvis barna forteller at de ikke oppfyller kravene til renhet, vil de bli utsatt for grundigere avhør av det som har skjedd for å få fram alle detaljer.
Barna går gjennom slike intervjuer minst to ganger i året fra de er 12 år gamle fram til de er voksne, og Erica Hindborg påpeker at denne praksisen krenker barns integritet. Og hun understreker: "Ingen voksne har noe med barnas seksualitet å gjøre".
Avhør av barn om seksualitet skjer ikke bare i mormonerkirken. Mange av våre brukere med bakgrunn fra ulike trossamfunn har opplevd å vært inne til det vi kan kalle for "sex-avhør" i menigheten. Der f.eks en 15-åring ikke bare skal fortelle hva eller med hvem, men hvordan, hvilke stillinger som ble brukt, om han eller hun likte det/ fikk orgasme, og om de gjorde det en gang til etterpå. En jente hadde som 14-åring fra en velmenende eldre tilsynsmann i menigheten fått spørsmål om hun hadde begynt å kjenne spesielle følelser "der nede". En annen ung gutt fikk direkte spørsmål om onani, og selv om han nektet for at han hadde dette "problemet", så gjentok tilsynsmannen spørsmålet om og om igjen.
Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt.
Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt.
Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
| ”Jeg har vært gift med min kone i over 20 år, men føler stadig skam over at jeg har lyst til å ligge med henne. For lysten var jo en prøvelse fra Djevelen, lærte vi” |
En av våre brukere skriver om ungdomslederens kontroll av ungdommene i menigheten. Hun erfarte at kontrollen foregikk både gjennom enkeltsamtaler mellom ungdomslederen og ungdommen, men også gjennom taler på møtene.
"De ville ha kontroll på om ungdommene onanerte, hvor mye de onanerte og hva de tenkte på når dem gjorde det. De ønsket også vite hvilken legning vi hadde. Hvis vi hadde en kjæreste ønsket de å vite hvor langt vi hadde gått.
Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige
"De ville ha kontroll på om ungdommene onanerte, hvor mye de onanerte og hva de tenkte på når dem gjorde det. De ønsket også vite hvilken legning vi hadde. Hvis vi hadde en kjæreste ønsket de å vite hvor langt vi hadde gått.
Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige
| Det som var så rart for meg som kom fra et ukristent hjem var at de i Troens Ord skulle ha mer kontroll enn f.eks mamma" |
En 16 år gammel jente opplevde at foreldrene anga henne til menighetens eldste for å ha hatt sex etter at de hadde funnet ut at hun brukte tampong, da de mente at bruk av tampong betydde at hun ikke lenger hadde jomfruhinnen intakt. Dette førte til et avhør hos menighetens eldste om hvorvidt hun hadde hatt sex eller ikke.
Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:
Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:
| "I Bergen ble det satt opp kurs i anti-onani, vi lærte å helle kaldt vann på pikken. Vi måtte sove med hendene oppe på dynen. Ikke dusje mer en 1 minutt og vi skulle ikke legge oss i sengen før vi har så trøtte at vi sovnet etter 1 minutt." "Og ved flere møter ble folk som hadde problemer med urene tanker, pornografi og onani bedt frem til forbønn. Jeg var bare 16 år da, og kunne ikke skjønne at folk turde å gå frem for sånne ting. Alle kunne jo se hvem som gikk frem. Men de stakkarene ville vel heller frem å bli kvitt disse tankene, enn å leve i synd, og værste fall havne i helvete." |
En jente fra et annet trossamfunn opplevde å bli eskludert fra trossamfunnet for en periode som følge å ha vært alene med en gutt uten anstand, noe som var regelen i trossamfunnet. Ved å ha vært alene med gutten hadde hun satt seg selv i en situasjon som kunne ført til seksuell omgang.
La oss stoppe litt ved denne regelen om anstand. Som de fleste av oss har opplevd, så betyr ikke det at vi er alene med noen av det motsatte (eller samme) kjønn at dette nødvendigvis vil føre til noe seksuelt. Men når det kreves en tredjeperson tilstede ved møte mellom gutt og jente, så ser det ut til at enkelte av disse trossamfunnene tror sex alltid er en konsekvens. Snakker vi ikke her om et miljø som er uvanlig sexfokusert i motsetning til samfunnet forøvrig?
Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler:
Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler:
Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
 | Om Bibelen ikke sier så mye om onani, sier den i allefall noe om urene tanker. Slike er det som regel en del av når en onanerer. Etterhvert kan et etablert og uheldig tankemønster bli et plagsomt problem. Rainer: "Jeg tror dette også kan sammenlignes med andre stimuli (nikotin, alkohol, narkotika) som skaper avhengighet og gjør at mennesket mister kontrollen. Derfor bør en ikke engang begynne med det." (Samlivsetikk, s. 37) |
| I boken "Hør på den store lærer" (Watchtower, 2003), som er en bok som er rettet mot Jehovas vitners barn, kan vi lese følgende på side 59-60: Bibelen snakker om det mannlige kjønnsorgan, som kalles penis. (3. Mosebok 15: 1—3) De ytre kvinnelig kjønnsorganene kalles vulva. Jehova skapte disse delene av kroppen for at bare gifte mennesker skulle bruke dem på en spesiell måte. Demonene fryder seg når mennesker gjør noe som Jehova har forbudt. Demonene liker for eksempel at en gutt og en jente leker med hverandres kjønnsorganer. Vi vil ikke at demonene skal få noe å fryde seg over, vil vi vel? |
Det er tydelig at barn fra mange trossamfunn blir utsatt for sterk kontroll når det gjelder seksualitet, til tross for at dette er en alvorlig krenkelse av barns rettigheter. I tillegg til å være et rettighetsbrudd, så skaper dette også langsiktige skadevirkninger for mange. Når naturlig og sunn forvaltning av seksualitet blir forbundet med demoner, forbud og skam, så påfører man alvorlige skader på barn. Det er ikke for uten grunn at sexologisk rådgivning er noe av de profesjonelle tilbudene som etterspørres mest av våre brukere, eller at seksualitet og religion er et fast innlegg på våre seminarer. På våre samtalegrupper vier vi også alltid minst et møte for å snakke om disse utfordringene, og gjerne et til to møter for å snakke om skam og skyld.
Trossamfunnene som våre brukere har bakgrunn fra har en særlig innflytelse på barnas liv, noe som er et ansvar de bør være seg bevisst. I et oppfølgende intervju med Erica Hindborg kommer hun med et kraftig budskap til trossamfunnets ledere:
Lederne bør for å beskytte ungdommene best mulig, fortelle dem følgende:
|
Dette er gode råd til mormonerkirken og mange andre trossamfunn med lignende praksis. For la det være klart: Ingen trossamfunn har rett til å vite noe om et barns seksualitet. Barn har rett på et privatliv, og seksualitet er en del av dette. Avhør av barn vedrørende seksualitet, onani og "syndige tanker" er rett og slett uhørt.
Hvis vi ønsker det beste for våre barn, bør det heller formidles til dem at seksuelle følelser er naturlige og sunne, framfor å bidra til å skape et angstfylt forhold til seksualitet gjennom å knytte naturlige følelser til noe som er skittent og skammelig.
Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
 | Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn. For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn. |
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse.
Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
| Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. |  |
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.
Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
| Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette. Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering. Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har. |
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro:
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.
Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge
Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna.
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro:
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.
Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge
Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna.
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.
Hvert femte år må den norske regjeringen, samt alle stater som har ratifisert barnekonvensjonen, rapportere på gjennomføringen av barnekonvensjonen til FNs barnekomité.
I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.
I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid
Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.
Under følger skyggerapporten i sin helhet:
ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.
ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.
I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.
Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.
Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.
Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge
I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.
I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid
Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.
Under følger skyggerapporten i sin helhet:
ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.
ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.
I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.
Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.
Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.
Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
 | I boken ”Jesussoldaten” av Tonje Egedius og Anders Torp får vi får første gang en grundig innføring i hvordan Norge forholder seg til barn som ikke har det godt i religiøse miljøer storsamfunnet har lite innsyn i, illustrert gjennom et dypdykk i menigheten Seierskirken sett gjennom Anders Torps øyne. I likhet med hva som skjedde med Anders Torp er det tydelig at barns rettigheter blir systematisk brutt i en rekke trossamfunn. Retten til trosfrihet, menings og ytringsfrihet. Retten til å velge venner selv, utfolde seg i lek, velge utdannelse og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet. |
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet:
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen.
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre".
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig.
Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert?
Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.
Tiden er overmoden.
Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Tiden er overmoden.
Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Etter prosjektet ”Go On” på begynnelsen av 2000-tallet, lagde Redd Barna rapporten ”Til tross for tro”, som så nærmere på hvilke rettighetsbrudd barn opplevde isolerte trossamfunn. I dette innlegget vil jeg gjengi viktige punkter fra rapporten.
Om definisjonen isolerte trossamfunn sa Redd Barna følgende:
Om definisjonen isolerte trossamfunn sa Redd Barna følgende:
 | At trossamfunnene er isolerte betyr ikke at de er ukjente. De kan være tydelig til stede i lokalsamfunnet og i noen tilfeller deltar enkelte ledere i deler av den offentlige debatt. Denne synligheten og deltagelsen kan gjøre det vanskelig å forstå at menighetene samtidig er isolert og lukket. En oppvekst innenfor en lukket og isolert menighet innebærer ofte en barne- og ungdomstid hvor mange av de rettighetene barn og unge har blir krenket. De opplever sterke begrensninger både knyttet til hvilken informasjon de får, og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid. |
Retten til hvile og fritid
Med retten til hvile og fritid menes blant annet retten til delta i lek og fritidsaktiviteter tilpasset barnas alder, med det som det innebærer av fellesskap og aktivitet. Men dette er en rettighet som blir utfordret av foreldrenes ønske om å knytte barna til menigheten, noe som er en sentral fellesnevner hos isolerte trossamfunn. Dette skjer gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som fellesskap og aktivitet eller gjennom straff og frykt, skyldfølelse og fortapelse.
Samtidig bygger disse menighetene sterke forskansninger mot verden rundt. Det som foregår innenfor er det ikke nødvendigvis meningen skal deles med dem utenfor. Det etableres en forståelse av ”de” og ”vi”, og barna fortelles at den verdslige verden er et sted det ikke er godt å være.
Svært mange som har gått i offentlig skole kan fortelle om sterke restriksjoner knyttet til hvem de får være sammen med i friminutter og etter skoletid. Og mange forteller at deres tid og tanker er gjennom hele oppveksten blitt knyttet til aktiviteter i menigheten.
Samtidig bygger disse menighetene sterke forskansninger mot verden rundt. Det som foregår innenfor er det ikke nødvendigvis meningen skal deles med dem utenfor. Det etableres en forståelse av ”de” og ”vi”, og barna fortelles at den verdslige verden er et sted det ikke er godt å være.
Svært mange som har gått i offentlig skole kan fortelle om sterke restriksjoner knyttet til hvem de får være sammen med i friminutter og etter skoletid. Og mange forteller at deres tid og tanker er gjennom hele oppveksten blitt knyttet til aktiviteter i menigheten.
Rett til meningsdannelse
Barn har rett til å gi uttrykk for sine meninger, og at dets synspunkter blir lagt vekt på ut fra alder og modenhet. Men i noen menigheter er det restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren begrenser bruk av TV, radio, bøker, blader, aviser, film og data. Mange kan fortelle at de opplevde isolasjonen og lukketheten nesten total.
Når barn og unge erobrer nye holdninger, meninger og kunnskaper prøver de dem ut i diskusjon og samtale med andre. Dette tillater ikke de isolerte trossamfunnene. ”Du får ikke en gang ha tanken din fri,” var et utsagn som gikk igjen hos flere. Resultatet blir et oppvekstklima uten mulig- het for vanlig meningsdannelse.
Når barn og unge erobrer nye holdninger, meninger og kunnskaper prøver de dem ut i diskusjon og samtale med andre. Dette tillater ikke de isolerte trossamfunnene. ”Du får ikke en gang ha tanken din fri,” var et utsagn som gikk igjen hos flere. Resultatet blir et oppvekstklima uten mulig- het for vanlig meningsdannelse.
Retten til et privatliv
Barn har rett til et privatliv, ære og omdømme, også i forhold til sine foreldre. Men mange opplevde at livet i menigheten utfordret denne retten. En 10-årig jente kunne eksempelvis fortelle at da hun og en annen jente flettet håret til hverandre, ble de bedt om å slutte, da dette kunne skape følelser. Mange opplevde at menighetens behov for kontroll øker i takt med ungdommenes behov for privatliv: Å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blir oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten som provokasjon.
Retten til beskyttelse mot overgrep
Barnekonvensjonen har også bestemmelser som skal sikre barns rett til helse og behandling og beskytte dem mot overgrep. Med helse menes også psykisk helse. Ensidig påvirkning kan man anse som et psykisk overgrep i seg selv, men mange kan også fortelle om mer eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse, utestenging fra fellesskapet, tap av attraktive oppgaver blant annet. Andre igjen kan ha blitt utsatt for en pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang bønn og tungetale. Det mest graverende i denne forbindelse er når et barn er blitt utsatt for overgrep, og varsling av dette ikke er blitt hensyntatt, eller lagt lokk på.
Retten til en utdannelse
Retten til utdanning er en rett som står sterkt i Norge, og er en rett som innbefatter at utdanningen skal utvikle barnets personlighet og talenter. Men også dette er en rett som mange barn kan fortelle ble neglisjert på en måte det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Når du alltid er blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det først og fremst ikke føles naturlig for en ungdom å velge utdannelse. Andre kan også ha blitt fortalt at en eventuelt utdanning skal være kortvarig slik at den ikke går utover tjenesten for Gud.
Rett til tanke, samvittighets og religionsfrihet
En av våre mest grunnleggende rettigheter er trosfrihet. Men dette er en rettighet som blir sterkt utfordret når mange foreldre, menighetsleder og andre kan mene at religionsfrihet innebærer at foreldre har en nesten ubegrenset rett til å bestemme over sine barns religiøse oppdragelse.
De problematiske er at de fleste som født inn i en menighet tenker at de skal være der for alltid. Ved tvil tenker de fleste at det er noe galt med dem selv, og tanken på å forlate menigheten er knyttet til fortapelse og isolasjon. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Menigheten har for de fleste stått for frelse, trygghet og fellesskap. I en tid med tvil prøver de å finne tilbake til disse verdiene, og de søker derfor hjelp i menigheten. Men i stedet for å finne forståelse opplever mange at de autoritære strukturene ikke tåler å bli utfordret. Det tydeliggjøres i stedet at det ikke er rom for avvik, at menigheten mangler strategier for konfliktløsning og at det ikke finnes grunnlag for demokratiske avgjørelser.
De problematiske er at de fleste som født inn i en menighet tenker at de skal være der for alltid. Ved tvil tenker de fleste at det er noe galt med dem selv, og tanken på å forlate menigheten er knyttet til fortapelse og isolasjon. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Menigheten har for de fleste stått for frelse, trygghet og fellesskap. I en tid med tvil prøver de å finne tilbake til disse verdiene, og de søker derfor hjelp i menigheten. Men i stedet for å finne forståelse opplever mange at de autoritære strukturene ikke tåler å bli utfordret. Det tydeliggjøres i stedet at det ikke er rom for avvik, at menigheten mangler strategier for konfliktløsning og at det ikke finnes grunnlag for demokratiske avgjørelser.
Rett til ytrings- og opplysningsfrihet
Mange forteller at selv om de skulle ønske noen utenfra hadde sett hvordan de hadde det, så innser de at dette er et nærmest umulig krav, siden murene som er bygd rundt menigheten har skapt det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut. Mange kan dessuten fortelle om en innarbeidet mistillit til omverdenen som i sin tur stenger for hjelp, hvis noen skulle ha forsøkt å nå inn med informasjon
Gjengitt av
Hilde Langvann, 15/3-2016
Hjelpekilden Norge
Kilde:
"Til tross for tro" av Redd Barna, 2005.
Gjengitt av
Hilde Langvann, 15/3-2016
Hjelpekilden Norge
Kilde:
"Til tross for tro" av Redd Barna, 2005.
 | Rose Carlmark debuterte nylig med boken "Inuti mitt andetag" på svensk forlag, der hun forteller om sin tid i Jehovas vitner. Hjelpekilden har fått tillatelse til å oversette og gjengi hennes sterke debattinnlegg som sto på trykk i DN.Åsikt 26. februar i år: |
Jeg var selv bare 14 år gammel når vi fikk besøk av Jehovas vitner i mine foreldres hjem. Jeg begynte i en av deres bibelgrupper, døpte meg og fikk føle byrden av det store krav det innebar å være et Jehovas vitne. 19 år gammel giftet jeg meg med en mann i menigheten og vi fikk barn sammen.
I min selvbiografiske roman ”Inuti mitt andedrag” forteller mine nå voksne barn om det helvete vi utsatte dem for med støtte i religionen. Vi manipulerte barna til å følge med oss på møtene (flere timer lange voksenmøter, der barna skulle sitte stille på en stol) og ut å banke på dører gjennom å si at om de ikke ville bli med ville de gjøre Jehova lei seg. Og hvem vil ha ansvaret for å gjøre selveste Gud lei seg?
I min bok forteller min datter om sine kvaler når klassekamerater fylte år og hun hver eneste gang var tvungen til å sitte ned mens de andre sto for å synge sang til bursdagsbarnet. Det var hun og den som fylte år som satt ned. I en klasse er det jo ofte at noen fyller år og in datter har fortalt om den angst hun følge overfor dette. Våre barn ble behandlet av alle i skolen som om de også var Jehovas vitner – selv om det egentlig var vi voksne som trodde fanatisk på selskapet Vakttårnets lære, og tvang dem til å gjøre som vi sa.
Barna fikk heller ikke være med på juleforberedelser eller noen andre tradisjoner. Å behøve å sitte i et annet rom når de andre i klassen gjorde slike ting var bare noe som vi og alle de andre voksne bestemte over hodet på barnet. De fikk heller ikke delta i aktiviteter etter skolen, som for eksempel lagsport eller omgås med klassekamerater som ikke var Jehovas vitner. Mye tid ble brukt til møteforberedelser og møter to kvelder i uken i tillegg til søndagerne foruten all tid ute i forkynnelsesvirksomheten, der barna ble slept med.
Det var svært vanskelig for barna å gjøre motstand dels pga at de er lojale mot sine foreldre, men også pga trusselen om straff, å bli drept i Harmageddon – Guds siste krig mot alle som ikke er Jehovas vitner.
Jeg og mine barn har forlatt Jehovas vitner. Men mange barn er fremdeles igjen i ulike menigheter rundt om i landet. Jehovas vitner tillates fortsatt å forby sine barn å ta del i aktiviteter i skolen, noe som skaper isolasjon av barna og gir livslange traumer for mange.
De voksne får, med loven om religionsfrihet bak ryggen, oppta sine barn i sin tro, med samme krav på adferd som kreves av voksne Jehovas vitner. Det er akkurat dette med ”individets” frihet til å utøve sin relgion som er altfor utydelig formulert i loven og som gjør at loven tolkes vilkårlig slik at også barn tillates å bli medlemmer i religiøse grupper. Nåværende lov om religionsfrihet må revideres slik at det tydelig kommer fram at voksne ikke har rett til å manipulere eller tvinge barn inn i samme religion som de selv tilhører. Dette savnes i den nåværende loven og om riksdagen skulle ta beslutning i dette spørsmålet, skulle det gi tyngde i alvoret i det hele.
Samfunnet må handle for å ta ansvar når det gjelder å stoppe relgiøse grupper fra å rekruttere mindreårige, og her kreves det en tydeligere lovgivning.
Det virker som at samfunnet lukker øynene for de harde konsekvensene i form av ekskludering, splittede familier og psykiske lidelser som oftest er konsekvenser når barn og ungdommer ikke kan leve opp til de strenge kravene i trossamfunnet.
Barn under 18 år skal ikke tillates å delta i lukkede religiøse grupper der samfunnet ikke har innsyn, som for eksempel i Jehovas vitner. Ellers er samfunnet nøye med å beskytte barn fra å ta beslutninger de ikke anses modne til å ta, som giftemål, bilsetrifikat, politiske valg eller innkjøp av alkohol. Det samme må gjelde beslutninger om å bli med i religiøse ekstreme bevegelser.
Hva gjør myndighetene i dag for å øke innsynet i lukkede religiøse miljøer?
Rose Carlmark
Rose Carlmark reiser her viktige spørsmål rundt et neglisjert tema også i Norge. Myndighetenes ønske om et livsynssåpent samfunn har skapt en misforstått toleranse som har gått på bekostning av barns rettigheter. Det finnes måter å reparere dette på, og veien går gjennom lovverket.
Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
Hjelpekilden Norge
Les debattinnlegget på svensk her.
Følg Rose Carlmark på Twitter
Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
Hjelpekilden Norge
Les debattinnlegget på svensk her.
Følg Rose Carlmark på Twitter
(Basert på Hjelpekildens innlegg i Østlandsnettverkets fagforum "Alvorlige begrensninger i unges frihet", 24/11-2015)
| Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene. |
Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter."
Hvis vi ser bort fra "kjønnslemlestelse", så er denne handlingsplanen helt i tråd med Hjelpekildens problemstillinger knyttet til oppvekst i lukkede religiøse miljøer. I innledningen leser vi f.eks:
| I dag vet vi at de fleste barn og unge som trenger hjelp av det offentlige eller frivillige organisasjoner, har en hverdag preget av trusler, vold og ekstreme former for kontroll fra sine nærmeste. Med denne handlingsplanen utvider vi derfor arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til også å omfatte fore byggende tiltak mot alvorlige begrensninger av unges frihet. |
Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så kan det med det blotte øyet se ut til at handingsplanen er rettet mot enkelte ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. For eksempel sier barne- likestillings- og inkluderingsministeren i forordet:
| I stortingsmeldingen "En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og felleskap" slår vi fast at vi setter vern av barns rettigheter høyt. Vi er også tydelige på at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke skal møte flere barrierer enn andre barn og unge, verken i samfunnet eller i sin egen familie. |
Begrepet "æresrelatert vold" er brukt, og henspeiler på begrepet "æreskultur". Jeg ønsker med dette innlegget først vise hvordan æreskultur i seg selv ikke er forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter, ved å vise at kollektvistiske miljøer også finnes i norske kristne trossamfunn. Videre vil jeg vise hvordan barns frihet blir utfordret i disse miljøene.
Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter?
Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på familiens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer?
La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet.
Denne forskningen viste at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:
Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter?
Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på familiens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer?
La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet.
Denne forskningen viste at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:
| Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss?’. |
I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.
Dette er helt i tråd med våre funn gjennom samtaler med våre brukere. Det eksisterer i aller høyeste grad en kristen æreskultur, som er en kultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad.
Sammenligner vi med de ikke-vestlige religøse minoriteter som handlingsplanen kan se ut til å henvende seg til, så ser vi at begge kulturene er kollektivistiske kulturer, eller miljøer preget av kollektivistiske verdier.
Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Kjennetegnene er at hensynet til gruppa er viktigere hensynet til individet, lydighet og lojalitet er viktige idealer og man læres opp til å ikke ha selvstendige meninger. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppen. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.
Dette i kontrast til den norske kulturen som er en invidualistisk kultur, der selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier, der individet bestemmer selv, og der ens egne behov går foran gruppas interesser.
Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende.
Redd Barna skrev litt om denne kulturkollisjonen mellom norske lukkede kristne trossamfunn og det norske storsamfunnet, i "Til tross for tro" i 2005:
| Livet i menigheten har gjort dem dårlig rustet til å orientere seg i og forstå verden rundt. De deler ikke en felles plattform, og gjenkjenner ikke ”kodene”. Fra en skjermet tilværelse med sterke felles normer møter de en ungdomskultur som er eksponert, individuell, selvhevdende og med stor valgfrihet. Fra en meningsdirigerende og selvutslettende tilstand møter de en argumentativ og kunnskapsbasert offentlighet. |
Utfordringer for barns frihet i kollektivistiske miljøer
Når et miljø er preget av kollektivistiske verdier, dvs gruppens interesser går foran individet, hvilke utfordringer får dette for barn og unges frihet?
VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her.
FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen.
UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter.
Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag.
MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk.
Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering.
Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her.
FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen.
UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter.
Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag.
MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk.
Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering.
Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
| Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til. |
| For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. TROSFRIHET: Trossamfunn vi jobber med ser ofte på sin tro som den eneste sannhet, og alle andre religioner er falske religioner. Dermed var det aldri noen reell trosfrihet for barna som vokste opp i disse trossamfunnene. Det ble forventet av barna at de skulle selv bli formelt medlemmer gjennom dåp i trossamfunnet og at de skulle bli aktive i menigheten. Å skulle velge å forlate var tabubelagt og ville føre til store negative følger for den det gjaldt, da man da ville miste sitt sosiale nettverk i tillegg til å bli fordømt av Gud. Synet på andre religioner samsvarte også på synet på andre kulturer, slik at man hadde en mer fordømmende holdning til andre kulturer istedenfor den holdningen man har i skolen, som går på forståelse og toleranse. YTRINGSFRIHET: Man lærte også at kritikk ikke var en god egenskap. Å stille kritiske spørsmål til troen eller det som for trossamfunnet var etablerte sannheter var likestilt med at man hadde svak tro, at man trengte mer åndelig opplæring, f.eks måtte be mer, noe som også satte denne personen som en potensielt farlig person for øvrige medlemmer. Videre var det også sterke sanksjoner knyttet til ytringer og meninger. Medlemmene passet på hverandre og sa i fra til menighetens forstandere hvis noen hadde ytret noe som ikke samsvaret med deres tro, som alternative forståelser og meninger rundt trosspørsmål og vitenskap, for eksempel. Den som trosset dette kunne oppleve å bli frosset ut av menighetens medlemmer, og til og med få offentlig irettesettelse i menigheten for å ha en ”verdslig ånd. SEKSUALITET: Seksualiteten ble ikke opplevd som et privat anliggende, men en sak som angikk menigheten. Det ble for eksempel sagt at det var viktig å holde menigheten ren, hvis ikke ville Ånden eller Guds velsignelse trekke seg vekk fra menigheten. Man får da et kollektivt ansvar, og har da mindre grenser for å ”tyste” på hverandre for å ha gjort noe ”umoralsk”, og det bidrar også til at medlemmet selv forstår at han eller hennes handlinger vil gå ut over hele menigheten. Vi har også sett publikasjoner fra enkelte trossamfunn rettet mot barn og unge der det fortelles at det å berøre sine egne kjønnsorganer ville være noe som demonene ville glede seg over. Alt i alt er seksuelle følelser skambelagt og skal legges lokk på, og kun tas fram i forbindelse med ekteskap. VALG AV EKTEFELLE: Tvangsekteskap defineres slik: når du bli utsatt for psykisk press, trusler eller tvang om å gifte deg, når du ikke kan velge å være ugift, eller når du ikke kan velge selv hvem du vil gifte deg med. Svært mange av våre bruker har opplevd tvang i forbindelse med valg av ektefelle. Her igjen: Den KOLLEKTIVITSTISKE kulturen – gjør en slik tvang gjennnomførbart. Når gruppas anseelse vil tape på det når velger for eksempel å gifte deg med en som er utenfor trossamfunnet, eller du er gravid og ugift– da føler mange seg presset til å gifte seg for at familien eller menigheten ikke skal miste ære, havne i vanry. |
En av våre brukere forteller om sin egen erfaring:
| Selv var jeg dødlig forelsket i en verdslig gutt, men det var aldri noe alternativ - det var ensbetydende med utstøtelse og tap. |
Hvilke virkemidler har vi sett blir brukt for å ha en sterk sosial kontroll over unge i disse kollektivistiske miljøene?
- Gruppepress
- Overvåkning (menighetens medlemmer følger med hverandre)
- Trusler (å ha feil adferd/ handlinger kan gjøre at man ikke blir godkjent av Gud og kan dermed føre til døden i endetiden)
- Offentlige irettesettelser i menigheten, dvs offentlig ydmykelse.
- Sosial isolasjon/ utfrysning (menighetens medlemmer snur ryggen til den som gjør galt)
- Skyldfølelser (man får ansvar for at Gud blir lei seg eller for å ha gledet demoner, Satan etc)
Vissheten om konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer.
Miljøer preget av kollektivistiske verdier eksisterer i aller høyeste grad også i Norge, og ikke bare i ikke-vestlige religiøse minoriteter. Som følge av at gruppens hensyn går foran individets, blir barns frihet utfordret på en rekke områder. Noen av konsekvensene er en fremmedgjøring fra storsamfunnet, til tross for at de både ser norske ut og snakker norsk. Redd Barna har sagt litt om dette i sin rapport "Til tross for tro" i 2005:
| Når man møter ungdom som har vokst opp i isolerte trossamfunn er det vanskelig å forstå at ungdom som alltid har bodd i Norge
|
Det er derfor viktig at kompetansen om denne sårbare gruppen øker. Ikke bare i hjelpeapparatet, men også hos myndighetene. Når man jobber med å sikre "gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge", så skal man ikke se seg blind på etnisk opprinnelse, men også få opp øynene for at de samme problemstillingene den omtalte handlingsplanen skriver om, i aller høyeste grad gjelder i mange norske kristne minoriteter.
Hilde Langvann, 26/11-2015
Leder, Hjelpekilden Norge
Les mer om:
Kristen æreskultur
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv
Tvangsgifte i kristne miljøer?
Usunn sosial kontroll av barn
Stortingsrepresentant Abid Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19/10-15 der han går i strupen på muslimsk fundamentalisme i Norge. I "Stans den religiøse kontrollen", skriver han blant annet:
| ”Å offentlig innrømme at du ikke har en gudstro er ensbetydende med sosialt selvdrap, du vil bli sosialt utstøtt, og din familie vil bære på din skam. Muslimer er også i det frie Norge fengslet. Fengslet i religionens lenker. Tvunget til å opprettholde et falsk ytre om å være konforme muslimer.” |
Forskjeller til tross, likhetene mellom muslimsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme er flere. Ikke all tro i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen tro innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv. La oss gå litt i dybden på dette:
Skamkultur:
Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.
Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling.
Skamkultur:
Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.
Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling.
Raja skriver i sin kronikk:
| "Dette – hva folk vil si – har både holdt kvinner fengslet i ulykkelige ekteskap, fått homofile til å inngå heterofile ekteskap – og det holder mennesker fengslet i liv de ikke ønsker å leve" |
Dette "hva folk vil si" har også være fellesnevneren for de aller fleste av våre brukere. Svært mange kvinner kan bekrefte at dette har vært årsaken til at de lenge følte seg fengslet i et ulykkelig ekteskap, flere i vår LGBT-gruppe har tidligere vært gift med en av motsatt kjønn av nettopp samme årsak, og svært mange har som følge av samme faktor levd liv de ikke ønsket å leve. Hinderet for å leve et lykkelig liv ble hensynet til hva folk ville si, i tillegg til trusselen om straff fra Gud.
"Ingunn" forteller:
"Ingunn" forteller:
| "Min prosess for å forlate JV var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!" |
Sosial kontroll:
Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet.
En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet.
Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende.
Les hva noen av våre brukere opplevde av kontroll:
| "Vi fikk stort sett ikke være med på fridtidsaktiviteter som sport, dans osv. Husker jeg ble påmeldt dansekurs da jeg var ca 10 år, men etter få ganger måtte jeg slutte. De eldste sa selvsagt at det var et "samvittighetsspørsmål" for min mor om jeg kunne fortsette, og vi vet jo hva det betyr..." "Jeg husker forbud mot å gå på ungdomsklubb med begrunnelsen at det er dårlig omgang og rus." "Barn helt ned i 4-5 årsalderen får høre at naboungen snart kommer til å dø i Harmageddon og ar det derfor er lurt å velge barna på motsatt side av byen (som tror på det samme og kommer til å overleve) som bestevenner. Og ungdommene blir oppmuntret til å ikke gå på skolen mer enn høyst nødvendig." |
Det fortelles videre at i et trossamfunn er det i dag mekanismer som gjør at en tilsynsmann i menigheten som ikke klarer å stoppe sine barn fra å ta høyere utdannelse, skal fratas alle sine privilegier i menigheten. Når lojalitet vektlegges så sterkt i fundamentalistiske trossamfunn, så vil de færreste ønske en slik sjebne for en forelder, dermed sikres kontrollen av barna slik at de som regel nedprioriterer utdannelse i enkelte trossamfunn.
Om kvinner skriver Abid Raja i sin kronikk:
| "Hvorfor klarer vi ikke å slippe fri kvinner, slippe fri fra religiøse krav, slippe fri fra krav til ektefelle?" |
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor trossamfunnet. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En norsk kvinne på 30 år.
Sosial utstøtelse eller dobbeltliv?
For noen kristne trossamfunn, så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnet moralnormer eller for å kritisere ledelsen, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Noen forlater frivillig, andre blir kastet ut. Felles for de som ikke lenger er med i de mest fundamentalistiske kristne trossamfunnene, er at med opphør av medlemsskapet forsvinner ofte det sosiale nettverk. Noen trossamfunn har klare føringer for at selv familie ikke lenger skal omgås den som har forlatt. For en person som har vokst opp i trossamfunnet og som gjennom sosial kontroll er blitt forhindret fra etablere et nettverk med venner utenfor trossamfunnet, har en slik ekskludering store konsekvenser. Mange har i seg en redsel for å oppsøke mennesker i "verden", de kjenner ikke de sosial reglene, og ensomhet blir derfor konsekvensen. Når man er ensom er veien kort til depresjon og andre psykiske utfordringer.
Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. En av våre innringere fortalte: "Så lenge foreldrene mine lever kan jeg aldri forlate menigheten. Aldri."
Abid Raja skriver i sin kronikk om dobbeltliv:
| "Det er uforståelig at man har ork til å opprettholde denne falskheten. Bare hver enkelt av dem kan vite hvor vanskelig dette må være psykisk" |
En av våre brukere, "Anne-Karin" kan si litt om dette:
| "Jeg levde også dobbelt i et par år, det spiste meg opp og slet meg ut. Endte i kollaps, og da var det et valg igjen, overleve eller ikke... Unner ingen å drive seg sjøl inn i en sånn knipe. Selv måtte jeg flytte fokus fra meg selv, over på barna mine - kunne ikke se dem vandre inn i en virkelighet jeg ønsket meg vekk fra" |
Selv om Norge er et land med religionsfrihet, er det overhode ikke noen reell religionsfrihet for barn i en rekke kristne trossamfunn i dette landet. Barna forventes å ta sine foreldres tro og å følge trossamfunnets regelverk. Utøving av en ekstrem form for sosial kontroll over barna samt trusselen om sosial utstøtelse er mekanismer som brukes for å oppnå dette målet. Det konstant overhengende trusselbildet i form av dommedag/ helvete/ straff fra Gud har i tillegg en forsterkende effekt på denne kontrollen.
Likevel, noen få klarer å bryte til tross for dette trusselbildet og sterk sosial kontroll. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:
| "Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid." |
Og du trenger ikke å gjøre dette alene. Ta kontakt med Hjelpekilden, vi bidrar til å gjøre overgangen enklere, uansett hvilket trossamfunn du kommer fra.
| 27. juli i år startet australske Royal Comission into Institutional Responses to Child Abuse sin offentlige høring for å se på trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i landet. Etterforskerne innledet med å fortelle at de kunne bevise at Jehovas vitner i Australia de siste 60 årene hadde unnlatt å rapportere 1006 overgrepssaker i trossamfunnet, alle begått av ulike overgripere. |
Dette betyr at trossamfunnet i snitt hver eneste måned i 60 år har registrert minst en ny overgriper, uten at den kriminelle handlingen eller overgriperen er blitt rapportert videre til myndighetene av trossamfunnet. Antall ofre er ukjent, men både antall ofre og antall overgrep må antas å være langt høyere enn 1006.
I dag har trossamfunnet skriftlige føringer for hvordan overgrepssaker skal håndteres. I en veiledning om tematikken fra 2012 står det:
 | Most states have child-abuse reporting laws that, depending on the facts, mandate elders to report an accusation to the authorities. Thus, when elders learn of an accusation of child abuse, two elders from their congregation should immediately call the Legal Department for legal advice. |  |
Dette betyr at etter å ha rapportert kunnskap om en overgrepssak internt, skal en juridisk avdeling hos selskapet Vakttårnet vurdere hvorvidt landet det gjelder har et lovverk som gjør selskapet forpliktet til å rapportere inn overgrepet til myndighetene. I Australias sak har det ikke vært et slikt lovverk på plass for hele landet, bare i enkelte delstater.
Trossamfunnets behandling av overgrepssaker internt dreier seg kun om den eventuelle overgriperens forhold til menigheten, blant annet om hvorvidt den det gjelder skal fortsette å være medlem av trossamfunnet etter å ha begått en alvorlig bibelsk overtredelse. Holdningen er derfor at det er opp til den fornærmede selv å melde saken videre til politiet.
I høringene denne uke har vi fått høre at et felles lovverk er på vei, og en representant fra selskapet Vakttårnet avd Australia uttalte videre at når lovverket er på plass, vil de rapportere inn overgrep i samsvar med lovverket. Dette samsvarer med at det er et sentralt bibelsk prinsipp for trossamfunnet å handle i samsvar med lovverket i det landet man bor i.
 | (....) when there were mandatory reporting requirements with some sort of uniformity across the country we will happily and willingly comply. |  |
Vi ser altså at den interne behandlingen av overgrepssaker i Australia i dag skyldes den generelle holdningen at individet selv eventuelt skal gå til politiet med saken, og at trossamfunnet juridisk ikke har vært forpliktet å melde fra om overgrep.
I den interne veiledningen hos trossamfunnet står det at overgripsoffer ikke skal frarådes å anmelde til politiet overgrepet, men det kom også fram i høringene at de heller ikke har hatt som praksis å anbefale for overgripsofrene å gå til politiet.
For en som står utenfor er det naturlig å spørre. Hvorfor velger et overgrepsoffer å gå til menigheten med saken, istedenfor å gå direkte til politiet?
| For å forstå denne praksisen, må man se nærmere på kultur og tro. Medlemmene av Jehovas vitner blir via sin interne undervisning anbefalt å henvende seg til menighetens tilsynnsmenn når de opplever problemer eller utfordringer både privat og åndelig. Det er derfor naturlig at unge eller voksne som er blitt utsatt for seksuelle overgrep av en person i menigheten, henvender seg til menighetens tilsynsmenn om dette. Vi ser her at det i trossamfunnet mangler en kultur for å blande inn myndigheter utenfor trossamfunnet i private anliggender, og har isteden en kultur for å ordne opp i alle konflikter og ufordringer internt. Unntaket er hvis landets lovverk krever noe annet. |  |
Sentralt i Jehovas vitners lære er forståelsen av at Satan er verdens hersker, noe som betyr at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner. Alle som står utenfor trossamfunnet, både enkeltpersoner, grupper, regjeringer og organisasjoner, anses dermed alle påvirket av Satan. Motsatt mener trossamfunnet at Jehovas vitner er den eneste religion på jorden som er godkjent av Gud Jehova, og at medlemmene bare kan finne trygghet internt i trossamfunnet. Vi ser her at trossamfunnets tro lager en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet, og dermed også en barriere for medlemmene å melde fra til myndigheter utenfor trossamfunnet om kriminelle handlinger som blant annet overgrep.
I tillegg har trossamfunnets ledelse klare føringer når det gjelder forholdet til landets myndigheter, noe som er illustrert blant annet i dette brevet fra 2014, der trossamfunnets ledelse ber menighetenes tilsynsmenn å unngå å dele intern informasjon om kriminelle handlinger til myndighetene:
 | In some cases, the elders will form a judicial committee to handle the alleged wrongdoing that may also constitute a violation of criminal law (e.g., murder, rape, child abuse, fraud, theft, assault),” the directive stipulates. “Generally, the elders should not delay the judicial committee process, but strict confidentiality must be maintained to avoid unnecessary entanglement with secular authorities who may be conducting a criminal investigation of the matter |  |
Siden 1989 har det blitt sendt 10 lignende memoer med direktiver fra ledelsen til menighetene om å tilbakeholde informasjon om overgrep i menighetene fra myndighetene.
Vi ser altså at både kultur og trossamfunnets holdning til storsamfunnet har skapt et miljø der overgrepsofre velger å melde overgrepet til MENIGHETEN og ikke til politiet, og der menigheten selv bevisst har holdt informasjonen borte fra myndighetene.
| I de siste årene har vi hørt om mange overgrepssaker relatert til Jehovas vitner, og siden 2012 har trossamfunnet på verdensbasis blitt dømt til å betale 139 millioner kroner i erstatning til ofre for seksuelle overgrep. I tillegg er det et ukjent antall saker der det er inngått forlik, noe som betyr at erstatninger er blitt utbetalt uten at saken har nådd rettssak. Men hvis det mangler et lovverk som sier at det er straffbart å ikke viderebringe informasjon om lovbrudd til politiet, har Jehovas vitner da rett i at det er opp til den enkelte å melde saken inn for politiet? Hvorfor skal trossamfunnet betale for noe en enkeltperson har gjort? I samtlige saker siden 2012 har hovedankepunktet vært at trossamfunnets internjustis i de domfelte tilfellene har ført til at overgrepene har kunnet fortsette. En som blir anklaget for seksuelle overgrep vil i verste fall oppleve å bli ekskludert fra trossamfunnet, uten at menigheten blir gjort oppmerksom på bakgrunnen for dette, eller at politiet blir gjort oppmerksom av trossamfunnet på den kriminelle handlingen som er gjort. Hvis den anklagede viser oppriktig anger og ber om tilgivelse, sier veiledningen til tilsynsmennene at den anklagede skal irettesettes, noe som i praksis betyr at overgrepet stadig ikke skal rapporteres inn til myndighetene eller gjøres offentlig for menigheten, men at tilsynsmennene skal holde overgriperen under oppsikt, i tillegg til å miste eventuelle verv i menigheten. Som mange av sakene i Australia har vist, har dette gitt muligheten for overgrepene å kunnet fortsette. |
Trossamfunnet har skriftlige føringer som sier at de ikke skal frarådes å anmelde saken til politiet. Men som mange overgripsofre kan bekrefte, så stemmer ikke alltid teori og praksis, flere har fått vite at ved å anmelde saken vil de bringe Jehovas navn i vanry, og at han eller hun isteden bør ”leave the matters in Jehovah`s hands”.
| Selv om menighetenes behandling av overgrepssaker i hovedsak dreier seg om den anklagedes forhold til menigheten etter å begått bibelske overtredelser, så er det en rekke problematiske faktorer ved denne praksisen. En av faktorene er at en tilsynsmenn i en menighet ikke er kvalifisert til å håndtere overgrepssaker på samme måte som profesjonelle i storsamfunnet utenfor trossamfunnet. For eksempel er selve avhørssituasjonen kilde til merbelastning for offeret. Leder Peter McClellan i den australske Royal Comission uttalte tidligere i uken: |  |
 | The girl or woman would have to confront ultimately three men in the presence of the abuser and without moral support. |  |
Innad i organisasjon er det selskapet Vakttårnet som skal ha det siste ordet i drøftingen om hvorvidt den anklagede er en overgriper. I et memo fra 2012 står det:
 | Not every individual who has sexually abused a child in the past is considered a ‘predator.’ The (Watchtower), not the local body of elders, determines whether an individual who has sexually abused children in the past will be considered a ‘predator.’ |  |
Videre, i følge tilsynsmennenes håndbok med veiledning, skal tilsynsmennene legge til vekt følgende hvis det anklagede nekter for handlingene:
 | What is the level of his spirituality? Do all the elders on the body believe that he can be trusted with children? |  |
Vedrørende offeret selv, anbefales saksbehandlerne i menigheten å drøfte følgende:
 | Is the child or his parents known to be serious, mature? Is his memory consistent, or is it intermittent, or does it involve repressed memories? |  |
Et konfidensielt skriv fra 2013 gir også et bekymret innblikk i hvordan Jehovas vitner håndterer overgrepssaker internt. Her framkommer det blant annet at en person som har begått overgrep før han ble døpt, ikke nødvendigvis er diskvalifisert for en betrodd stilling i menigheten, siden han gjennom sin dåp er renset for synd. Faktorer som kan tale positivt ut for mannen er om det ikke er kjent gjentagelse, at mannen er respektert i menigheten og har tjent trofast i mange år. Det er heller ikke krav til politiattest, noe som er vanlig i mange andre trossamfunn for personer som skal jobbe med barn. Videre, når barn skal avhøres om overgrep, så henvises det til en intern veiledningsbok for å avgjøre hvorvidt barnet snakker sant eller ei.
Når en så alvorlig sak skal behandles med slik tvilsom veiledning til ufaglærte saksbehandlere, så stilles overgrepsofferet i en sårbar situasjon som kan gjøre en allerede vanskelig situasjon enda verre. Dommeren i San Diego-saken mot Jehovas vitner i 2014, der selskapet ble dømt til å betale 13,5 millioner dollar til offeret, uttalte følgelig i sin domsavsigelse:
 | The award of punitive damages against them will hopefully send a message to Watchtower and its managing agents, the governing body of the Jehovah’s Witnesses, that their handling of sex abuse cases within their congregation was absolutely reckless. |  |
Hovedfokus i dette innlegget har vært på Jehovas vitner med utgangspunkt i de pågående høringene i Australia. Men den samme problemstillingen når det gjelder overgrep og en "vi holder det innenfor menigheten"-kultur er ikke unikt for Jehovas vitner. En rekke trossamfunn har et lignende syn på verden utenfor trossamfunnet, og velger derfor å ordne opp i slike saker internt. Dette har bevist å få katastrofale konsekvenser.
Vi tror at også konservative trossamfunn kan endre seg, små reformer har skjedd før, og de kan skje igjen. Men dette krevet at vi holder fokus på problemet, at flere står fram og forteller sin historie. Og ikke minst krever det at domstolene legger et juridisk og finansielt press på trossamfunnene.
I sum så handler ikke håndtering av overgrepssaker om bibelvers og skriftlige føringer. Det handler om mennesker. Mennesker med bunnløs lojalitet til et trossamfunn de tror er Guds organisasjon på jorden. Det handler om små barn som lærer at menigheten er det tryggeste stedet i verden, for der blir de beskyttet mot det onde ute i verden. Det handler om barn som risikerer å bli frastjålet en barndom. Og som de mange selvmord i kjølvannet av slike saker har vist, så handler det dessverre også om liv og død.
Hilde Langvann, 7/8-2015
Hjelpekilden
Kilder:
Høringene i Australia: The Guardian
Høringene i Australia: The Conversation
Høringene i Australia: CNN
Overgrepssaken i San Diego: Reveal News
Intern veiledningsbok: Wikileaks
Royal Commissions hjemmesider
JW lawsuit 2012
JW lawsuit 2014
JW lawsuit 2015
Video: Stephen Lett om overgrepsanklager
Vi har med interesse fulgt debatten i Vårt Land om bruken av fysisk vold i lukkede trossamfunn. Svært mange av våre brukere har vokst opp i trossamfunn der fysisk tukt av barn var vanlig, de har selv blitt utsatt for vold eller de har utsatt sine egne barn for vold i den tro at de gjorde det rette.
Når Barneombudet ber Kulturdepartementet vurdere å trekke statsstøtten til religiøse samfunn som enten støtter eller er utydelig i spørsmålet om fysisk straff av barn, så er vi på riktig vei. Det samme forslaget ble fremmet i NOU 2013:1, der et av mange vilkår for å motta statstøtte ble forestlått å være at trossamfunnene ikke oppmuntrer til oppvekstvilkår som er skadelige for barn, med fysisk overgrep som et eksempel på dette.
Redd Barna påpekte i sitt høringsbrev at lovverket ikke bør begrense seg til å gjelde fysisk vold: ”Både Barneloven §30 og barnekonvensjonen artikkel 19 er veldig klar på at alle former for vold mot barn er forbudt. Dette gjelder også psykisk vold. ”
Hjelpekilden understreket i sitt høringsbrev at mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn får psykiske etterreaksjoner knyttet til trosopplæringen i tidlig alder, noe som i hovedsak er relatert til virkelighetsforståelse, negativt gudsbilde, isolasjon og trusselbilder.
”Vi ønsker å presisere at de psykiske utfordringene som følger disse traumene er den primære årsaken til eksistensen av hjelpeorganisasjoner som Hjelpekilden. Videre gjelder hovedmengden av henvendelser til oss formidling av psykologtjenester.”
Alle former for vold mot barn er forbudt, dette gjelder også psykisk vold, og dette bør også gjenspeiles i norsk lovverk. Vi oppfordrer Barneombudet å ta initiativ til en utredning av barns oppveksvilkår i lukkede religiøse miljøer, og vi oppfordrer Kulturdepartementet å innlemme psykisk vold når det skal vurderes om trossamfunn skal miste sin rett til statsstøtte som følge av vold mot barn. Dette vil bety en viktig anerkjenning av alvorligheten ved psykisk vold mot barn.
Hilde Langvann 11/2-2014
Hjelpekilden Norge
Det var tøft å begynne på en vanlig videregående skole hvor jeg ikke kjente noen, og jeg måtte lære alle de sosiale kodene jeg hadde gått glipp av.
Debatten om å starte en muslimsk ungdomsskole i Oslo har engasjert mange, og storttingsrepresentant Hadia Tajik mener i følge en reportasje i Vårt Land at til forskjell fra kristne privatskoler så kan elever i muslimske privatskoler risikere å falle utenfor samfunnet.
Men er risikoen for manglende integrering forbeholdt muslimske privatskoler?
Skolen er en viktig arena for barns inkludering i samfunnet, og er slik spesielt viktig for barn som kommer fra lukkede religiøse miljøer. Med riktig tilrettelegging kan skolen bidra til at barn med ulik bakgrunn møtes og utvikler forståelse og respekt for andre livssyn.
Lukkede trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning.
Men hva skjer når barn fra isolerte trossamfunn i tillegg blir utsatt for ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler? Med indoktrinering fra alle hold, er det ikke da en risiko for at barnet kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet?
En av våre brukere som har bakgrunn fra en privatskole drevet av et lite kristent trossamfunn, beskrev overgangen fra privatskolen til storsamfunnet som overveldende:
"Det var tøft å begynne på en vanlig videregående skole hvor jeg ikke kjente noen, og jeg måtte lære alle de sosiale kodene jeg hadde gått glipp av."
En annen fortalte:
Det var som at jeg kom fra et annet land.
I noen trossamfunn er det aldri noen reell trosfrihet for barn. Som følge av indoktrinering ser ikke barna noe annet valg enn å følge foreldrenes religion, noe mange senere i livet føler som et stort overgrep mot egen frihet.
Men for noen barn gir denne manglende friheten seg utslag på en annen måte enn ved dåp, et invaderende inngrep på egen kropp: omskjæring.
I den pågående debatten om en nedre aldersgrense for omskjæring av gutter i Norge, blir det blant annet hevdet at dette vil innebære et brudd på foreldrenes religionsfrihet.
Men først, hva er den historiske bakgrunnen for kjønnslemlestelse?
I førkristen tid sto erotikken sentralt både i religionen og kunsten i flere kulturer, som europeisk, indisk og kinesisk kultur. Omskjæring var ukjent, kjønnsorganene var verdifulle og skulle dyrkes og ikke lemlestes.
Sett ut fra en psykologisk forståelse er reproduksjon og erotikken to adskilte områder; reproduksjon handler om evnen til forplantning, mens erotikken handler om evnen til begjær og nytelse.
Ved syndefallet ble begjæret og nytelsen gjort til synd, mens nytelsen og begjæret i andre kulturer var en del av det guddommelige.
I en kultur som har gjort begjæret og nytelsen til en synd, vil reproduksjonen være i fokus, den må kontrolleres. Reproduksjon kan kontrolleres på ulike måter, ved streng kontroll av kvinnen og ved at mannen samtidig lever kysk, eller ved at kvinnen ble omskjært, samtidig som menn kan leve ut sin seksualitet.
Noen kulturer la størst vekt på å regulere kvinnens seksualitet. Omskjæring av kvinner regnes for å stamme fra faraoisk kultur, etter forestillingen om kvinnen som fristerinnen og mannen som erobreren. Ved å fjerne klitoris mistet kvinnen evnene til å friste mannen, og ved å syes igjen ble mannen hindret å ha samleie med henne.
Semittisk kultur, som skapte jødedommen, kristendommen og islam, var en sterkt manndominert kultur og hadde i motsetning til samtidige kulturer et negativt syn på lyst og erotikk, og et fokus på reproduksjon. Omskjæringen var i denne kulturen et tegn på pakten mellom folket og Gud. I den tidlige jødedommen inngikk Abraham, som levde mellom 2000 og 1550 f. Kr, en pakt med Gud og lovet at alle menn skulle omskjæres slik at de kunne bli identifisert som Israels folk. I sin opprinnelige form ble kun den ytterste av forhuden fjernet, men på 500-tallet innførte rabbiene en ny metode for å fjerne hele forhuden, slik at det ble vanskeligere for jødiske menn å restaurere forhuden.
Ved diaspora, spredningen av jødene rundt omkring i verden, har det vært viktig å opprettholde og styrke sin identitet, og omskjæringen, ritualet som knyttet dem til Abrahams ætt har derfor vært viktig å holde fast ved.
Selv om det vises til kultur og religion, så har hele tiden den seksuelle begrunnelsen til mannlig omskjæring vært klar. For omkring tusen år siden sa den jødiske vismannen Moses Maimonides (1135 - 1204) at effekten av omskjæring av gutter var:
Men for noen barn gir denne manglende friheten seg utslag på en annen måte enn ved dåp, et invaderende inngrep på egen kropp: omskjæring.
I den pågående debatten om en nedre aldersgrense for omskjæring av gutter i Norge, blir det blant annet hevdet at dette vil innebære et brudd på foreldrenes religionsfrihet.
Men først, hva er den historiske bakgrunnen for kjønnslemlestelse?
I førkristen tid sto erotikken sentralt både i religionen og kunsten i flere kulturer, som europeisk, indisk og kinesisk kultur. Omskjæring var ukjent, kjønnsorganene var verdifulle og skulle dyrkes og ikke lemlestes.
Sett ut fra en psykologisk forståelse er reproduksjon og erotikken to adskilte områder; reproduksjon handler om evnen til forplantning, mens erotikken handler om evnen til begjær og nytelse.
Ved syndefallet ble begjæret og nytelsen gjort til synd, mens nytelsen og begjæret i andre kulturer var en del av det guddommelige.
I en kultur som har gjort begjæret og nytelsen til en synd, vil reproduksjonen være i fokus, den må kontrolleres. Reproduksjon kan kontrolleres på ulike måter, ved streng kontroll av kvinnen og ved at mannen samtidig lever kysk, eller ved at kvinnen ble omskjært, samtidig som menn kan leve ut sin seksualitet.
Noen kulturer la størst vekt på å regulere kvinnens seksualitet. Omskjæring av kvinner regnes for å stamme fra faraoisk kultur, etter forestillingen om kvinnen som fristerinnen og mannen som erobreren. Ved å fjerne klitoris mistet kvinnen evnene til å friste mannen, og ved å syes igjen ble mannen hindret å ha samleie med henne.
Semittisk kultur, som skapte jødedommen, kristendommen og islam, var en sterkt manndominert kultur og hadde i motsetning til samtidige kulturer et negativt syn på lyst og erotikk, og et fokus på reproduksjon. Omskjæringen var i denne kulturen et tegn på pakten mellom folket og Gud. I den tidlige jødedommen inngikk Abraham, som levde mellom 2000 og 1550 f. Kr, en pakt med Gud og lovet at alle menn skulle omskjæres slik at de kunne bli identifisert som Israels folk. I sin opprinnelige form ble kun den ytterste av forhuden fjernet, men på 500-tallet innførte rabbiene en ny metode for å fjerne hele forhuden, slik at det ble vanskeligere for jødiske menn å restaurere forhuden.
Ved diaspora, spredningen av jødene rundt omkring i verden, har det vært viktig å opprettholde og styrke sin identitet, og omskjæringen, ritualet som knyttet dem til Abrahams ætt har derfor vært viktig å holde fast ved.
Selv om det vises til kultur og religion, så har hele tiden den seksuelle begrunnelsen til mannlig omskjæring vært klar. For omkring tusen år siden sa den jødiske vismannen Moses Maimonides (1135 - 1204) at effekten av omskjæring av gutter var:
"å begrense samleie, og å svekke reproduksjonsorganet så mye som mulig, og således gjøre mennesket moderat ...for det er ingen tvil om at omskjæring svekker den seksuelle opphisselsen, og av og til minsker den naturlige gleden, organet blir nødvendigvis svekket når det ble...fratatt sitt deksel fra første stund. Våre vise menn har tydelig uttalt at det er vanskelig for en kvinne som har hatt sex med en uomskåret [mann], å gi slipp på ham" (Gå til kilde)
Omskjæring av menn stammer ikke bare fra semittisk kultur, men også fra afrikanske kulturer med restriktivt forhold til seksualitet. Etter hvert som muslimene bredte seg nord og øst i Afrika, overtok de ikke bare de allerede eksisterende ritualene med omskjæring av gutter, men også den faraoiske tradisjonen for omskjæring av kvinner.
At kjønnslemlestelse forteller om en kultur med et negativt syn på lyst og erotikk, vitner også eksempler på omskjæring i viktoriatidens England om. I tråd med Viktoriatidens moralhysteri var det et sterkt fokus på å bekjempe onani, noe som ledet fokus mot barneseksualiteten. I 1860-årene ble en engelsk lege sterkt kritisert for å ha operert bort klitoris på 48 unge jenter, for å bekjempe onani. På samme tid ble det innført tradisjon for å omskjære gutter både i England og i USA, da man mente at dette ville forhindre onani og dermed også sinnsykdom og en rekke andre lidelser.
Til tross for at kvinnelig omskjæring er forbudt i de fleste land de praktiseres i, så er de utbredt i enkelte afrikanske kulturer spredt utover 29 land. Praksisen foregår også i religiøse minoriteter i India og enkelte andre asiatiske land. Noen steder fjernes klitoris, andre steder fjernes klitoris samtidig som skjedeåpingen blir delvis sydd sammen. I en fersk rapport fra UNICEF framgår det at 125 millioner jenter har vært utsatt for denne praksisen, og at 30 millioner jenter står i fare for å bli omskjært i det neste tiåret. Les mer om rapporten her.
Mannlig omskjæring av religiøse grunner er i dag vanlig praksis hos jøder og muslimer, og er ikke forbudt ved lov eller regulert med en nedre aldersgrense i noen land. Mens jødiske guttebarn blir omskjært først og fremst som følge av religiøs plikt, så blir muslimske gutter omskjært som følge av at det regnes som en praksis fra profeten, og derfor er å anbefale. I tillegg er mannlig omskjæring utbredt i kulturer som verken er muslimsk eller jødiske, som i USA, England, Canada, Korea, Filippinene, Angola, Etiopia mfl, se alle land her.
Selv om omskjæring for de fleste i dag handler om tradisjon og kulturell tilhørighet, så er dens opprinnelse fra ønsket om å kontrollere menneskers seksualitet og reproduksjon, som følge av et negativt syn på lyst og erotikk.
I debatten om omskjæring av guttebarn så hevdes det at en nedre aldersgrense bryter foreldrenes trosfrihet. Men det er viktig å huske at ens egen frihet strekker seg ikke lengre enn der andres frihet begynner, og en permanent religiøs brennmerking av barn strider klart mot barnets egen rett til tros og livssynsfrihet.
Hilde Langvann, 28/4-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden
Lenker:
Erotikk og fundamentalisme
Unicef-rapport
Kart over utbredelse av mannlig omskjæring
History of male circumcision
Argumentene for omskjæring er det beste argumentet mot
Facebook-side om omskjæring av barn
Trenger vi en religiøs lavalder?
Blant våre medlemmer er det mange barndomshistorier som gjør inntrykk. I noen tilfeller fortelles det om fysiske avstraffelser for å ikke ha sittet rolige på menighetens møter, eller for å ha handlet i strid med menighetens regler. I svært mange tilfeller fortelles det at foreldre har brukt truende fortellinger om demoner, dommedag eller Helvete for å styre barnas adferd. Og de aller fleste kan fortelle at de tidlig lærte å holde avstand til verden utenfor trossamfunnet, til ungene i gata og klassekameratene på skolen, da disse var ”verdslige”, og fordi verden utenfor var farlig.
Pedagoger vil nok enes om at dette kan være uheldige måter å oppdra barn på. Så hva skyldes disse ukonvensjonelle metodene i barneoppdragelsen? Kan religion legitimere uheldige måter å oppdra barn? Eller er det andre faktorer knyttet til religiøsiteten som forklarer?
Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre forklaringsmodeller som utkrystalliserer seg: Den ene gjelder trossamfunnet verdensforståelse, den andre gjelder særskilte gruppemekanismer i trossamfunnet og den tredje gjelder lydighet til veilledende religiøse autoriteter.
Trossamfunnets verdensforståelse
Mange lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død.
Hvis du oppriktig tror at ditt barn vil komme til lide en alvorlig sjebne i nær framtid hvis det ikke er godkjent av Gud, er det ikke da naturlig at du som forelder vil gjøre det som trengs for at ditt barn skal bli godkjent av Gud? Vil ikke dette forklare at noen foreldre tyr til trusler, vold og isolering for å sikre barnets framtid?
Som en av våre medlemmer forklarte:
Pedagoger vil nok enes om at dette kan være uheldige måter å oppdra barn på. Så hva skyldes disse ukonvensjonelle metodene i barneoppdragelsen? Kan religion legitimere uheldige måter å oppdra barn? Eller er det andre faktorer knyttet til religiøsiteten som forklarer?
Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre forklaringsmodeller som utkrystalliserer seg: Den ene gjelder trossamfunnet verdensforståelse, den andre gjelder særskilte gruppemekanismer i trossamfunnet og den tredje gjelder lydighet til veilledende religiøse autoriteter.
Trossamfunnets verdensforståelse
Mange lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død.
Hvis du oppriktig tror at ditt barn vil komme til lide en alvorlig sjebne i nær framtid hvis det ikke er godkjent av Gud, er det ikke da naturlig at du som forelder vil gjøre det som trengs for at ditt barn skal bli godkjent av Gud? Vil ikke dette forklare at noen foreldre tyr til trusler, vold og isolering for å sikre barnets framtid?
Som en av våre medlemmer forklarte:
Jeg tror ikke mine foreldre så for seg at jeg skulle bli voksen før Harmageddon kom. Jeg har ofte lurt på om de ville gjort det de gjorde hvis de hadde visst at jeg kunne konfrontere dem med det i voksen alder. (Jens, 41 år)
Med en verdensforståelse som innbærer troen på en avgjørende Dommedag, og der religionen anses som Sannhet, er dommedag reellt, noe som kan forklare at foreldrene vil gjøre hva de kan for å sikre seg at barna overlever.
Behovet for anerkjennelse - gruppemekanismer
Menigheten har et indre liv med gruppemekanismer som kan oppstå uavhengig av religion. En sosial gruppe kjennetegnes av at den har sosiale relasjoner som innebærer utveksling av verdier mellom medlemmene, samt at det eksisterer en vi-følelse mellom individene. Verdiene som utveksles kan være for eksempel verdsetting som godkjenning, kjærlighet og respekt. Innenfor gruppen er det også vanlig at det oppstår gruppenormer, et sett med uskrevne, innforståtte normer og regler. Disse normene representerer det som er tillatt og det som er forbudt eller tabu for gruppemedlemmene.
Behovet for anerkjennelse - gruppemekanismer
Menigheten har et indre liv med gruppemekanismer som kan oppstå uavhengig av religion. En sosial gruppe kjennetegnes av at den har sosiale relasjoner som innebærer utveksling av verdier mellom medlemmene, samt at det eksisterer en vi-følelse mellom individene. Verdiene som utveksles kan være for eksempel verdsetting som godkjenning, kjærlighet og respekt. Innenfor gruppen er det også vanlig at det oppstår gruppenormer, et sett med uskrevne, innforståtte normer og regler. Disse normene representerer det som er tillatt og det som er forbudt eller tabu for gruppemedlemmene.
Dette kan forklare hvorfor den religiøse familien streber etter anseelse og respekt i menigheten. Fra hva våre medlemmer forteller fra sin oppvekst, så kan det virke som at gruppenormene viser at å ha barn som har korrekt adferd og riktig forventet åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og en motsatt utvikling vil føre til mindre anseelse for familien. Barnas åndelige framgang og adferd ser ut til å reflektere foreldrenes åndelighet, og barna har derfor potensiale til å gi foreldrene det vi kan kalle høy åndelig kapital.
Vi klarte jo aldri å sitte stille på møtene. To timer, i den dressen, vi skulle skrive "Jesus" i ei skrivebok hver gang vi hørte navnet bli nevnt fra talerstolen. Men jeg særlig klarte ikke å være rolig, og da var det jo alltid ut på B-salen da, og få bank. Sånn var det også hvis vi gikk for mange ganger på do i løpet av møtet. "Bare vent til vi kommer hjem," sa mor til oss, og da satt vi stille resten av møtet, men visste at det ble bank når vi kom hjem uansett. (Erik, 38 år)
Det var en dame i menigheten som hadde fire sønner, og ingen av dem hadde hun klart å få med i Sannheten. Morsan snakket alltid så nedsettende om henne, og hun ble sjeldent invitert til oss, hun var ikke så "aktiv" så morsan. Hun var jo selvsagt veldig stolt over at alle vi tre ble døpt. Og nå er alle vi utstøtt. Lurer på hva hun tenker om det. (Kjartan, 42 år)
Fortellingene viser at å miste åndelig kapital som følge av barnas manglende åndelige utvikling kan virke som en stor stressfaktor for den religiøse familien. Mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn mener at det ble så viktig for foreldrene å få barna rekruttert inn i trossamfunnet at de glemte foreldrerollen i denne prosessen. Foreldrenes rolle ble først og fremst å være misjonærer, eller en part som indoktrinerer, noe som førte til at barna ikke lærte om valgfrihet eller fikk redskaper til å utvikle seg til å bli selvstendig tenkende individer.
Vi ser her at det kan oppstå spesielle gruppemekanismer i noe som kan minne om en æreskultur, der angsten for tap av åndelig kapital kan gjøre at foreldrene setter til side foreldrerollen til fordel for indoktrinering av barnet.
Lydighet til religiøse autoriteter
Den tredje forklaringsmodellen viser til foreldrenes egne forklaringer.
Vi ser her at det kan oppstå spesielle gruppemekanismer i noe som kan minne om en æreskultur, der angsten for tap av åndelig kapital kan gjøre at foreldrene setter til side foreldrerollen til fordel for indoktrinering av barnet.
Lydighet til religiøse autoriteter
Den tredje forklaringsmodellen viser til foreldrenes egne forklaringer.
Æ satte min ære i å være flinkest i alt, all veiledningen vi fikk fra Litteraturen fulgte æ fra punkt og prikke, også det som gjaldt barneoppdragelse. Æ vet jo i dag at æ gjorde galt, og må betale for det når det gjelder forholdet til datter mi. Men der og da trodde æ at æ gjorde det som var riktig. (Ada, 55 år)
Når jeg konfronterte dem med det de gjorde når jeg var liten, så sa de "Ja hva vil du at vi skal si? Unnskyld? Greit unnskyld da. Men vi gjorde jo bare som ble fortalt, vi trodde jo at det var rett den gangen." (Erik, 35 år)
Noen av kjennetegn på lukkede trossamfunn er lydighet til ledelsen. Trossamfunnet er gjerne ledet av en leder eller en ledergruppe som har gitt seg selv en slags form for gudestatus. Å si i mot ledelsen blir ansett som å si imot Gud eller som et tegn på svak tro.
Når ledelsen da har gitt veiledning til barneoppdragelse, enten via egne publikasjoner eller direkte fra talerstolen, har dette blitt forstått som veiledning fra Gud. Når foreldrene anser sitt trossamfunns doktriner som sannhet blir det trolig at veiledning fra trossamfunnet vedrørende barneoppdragelse også blir sett på som riktig, da det kommer direkte fra Gud.
Vi ser her at foreldre i noen tilfeller kan ha valgt uortodokse metoder for barneoppdragelse pga sin lydighet til autoritetene, og dermed handlet i god tro, for hva de trodde var barnets beste.
Når ledelsen da har gitt veiledning til barneoppdragelse, enten via egne publikasjoner eller direkte fra talerstolen, har dette blitt forstått som veiledning fra Gud. Når foreldrene anser sitt trossamfunns doktriner som sannhet blir det trolig at veiledning fra trossamfunnet vedrørende barneoppdragelse også blir sett på som riktig, da det kommer direkte fra Gud.
Vi ser her at foreldre i noen tilfeller kan ha valgt uortodokse metoder for barneoppdragelse pga sin lydighet til autoritetene, og dermed handlet i god tro, for hva de trodde var barnets beste.
Ut fra denne drøftingen så er det ikke trolig at religion i seg selv kan brukes til å legitimere oppdragelsesmetodene. Men det kan se ut til at de dels skyldes at foreldrene handler i god tro basert på deres spesielle verdensforståelse, dels skyldes egeninteresse som følge av angst for tapt anseelse, og dels som følge av deres lojalitet til veiledende autoriteter.
Dette gjør ikke slike oppdragelsesmetoder legitime i etisk eller barnerettslig forstand. Slik oppdragelse skader, og skaper egne utfordringer i forhold til etterreaksjoner og traumer for barn som er vokst opp med troen på demoner, dommedag og en farlig verden utenfor trossamfunnet.
Hilde Langvann 26/1-2014
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge