Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss

Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv

21/10/2015

0 Comments

 
​Stortingsrepresentant Abid Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19/10-15 der han går i strupen på muslimsk fundamentalisme i Norge. I "Stans den religiøse kontrollen", skriver han blant annet:

​”Å offentlig innrømme at du ikke har en gudstro er ensbetydende med sosialt selvdrap, du vil bli sosialt utstøtt, og din familie vil bære på din skam. Muslimer er også i det frie Norge fengslet. Fengslet i religionens lenker. Tvunget til å opprettholde et falsk ytre om å være konforme muslimer.”
Forskjeller til tross, likhetene mellom muslimsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme er flere. Ikke all tro i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen tro innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv. La oss gå litt i dybden på dette:

Skamkultur:
Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.

Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling.

Raja skriver i sin kronikk:
"Dette – hva folk vil si – har både holdt kvinner fengslet i ulykkelige ekteskap, fått homofile til å inngå heterofile ekteskap – og det holder mennesker fengslet i liv de ikke ønsker å leve"
Dette "hva folk vil si" har også være fellesnevneren for de aller fleste av våre brukere. Svært mange kvinner kan bekrefte at dette har vært årsaken til at de lenge følte seg fengslet i et ulykkelig ekteskap, flere i vår LGBT-gruppe har tidligere vært gift med en av motsatt kjønn av nettopp samme årsak, og svært mange har som følge av samme faktor levd liv de ikke ønsket å leve. Hinderet for å leve et lykkelig liv ble hensynet til hva folk ville si, i tillegg til trusselen om straff fra Gud.

"Ingunn" forteller:

"Min prosess for å forlate JV var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!"

Sosial kontroll:
Som gruppe så legger religiøse fundamentalister  stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet.

En effektiv indoktrinering krever en sterkere 
sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. 


Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. 

Les hva noen av våre brukere opplevde av kontroll:
"Vi fikk stort sett ikke være med på fridtidsaktiviteter som sport, dans osv. Husker jeg ble påmeldt dansekurs da jeg var ca 10 år, men etter få ganger måtte jeg slutte. De eldste sa selvsagt at det var et "samvittighetsspørsmål" for min mor om jeg kunne fortsette, og vi vet jo hva det betyr..." 

"Jeg husker forbud mot å gå på ungdomsklubb med begrunnelsen at det er dårlig omgang og rus."

"Barn helt ned i 4-5 årsalderen får høre at naboungen snart kommer til å dø i Harmageddon og ar det derfor er lurt å velge barna på motsatt side av byen (som tror på det samme og kommer til å overleve) som bestevenner. Og ungdommene blir oppmuntret til å ikke gå på skolen mer enn høyst nødvendig."
​
Det fortelles videre at i et trossamfunn er det i dag mekanismer som gjør at en tilsynsmann i menigheten som ikke klarer å stoppe sine barn fra å ta høyere utdannelse, skal fratas alle sine privilegier i menigheten. Når lojalitet vektlegges så sterkt i fundamentalistiske trossamfunn, så vil de færreste ønske en slik sjebne for en forelder, dermed sikres kontrollen av barna slik at de som regel nedprioriterer utdannelse i enkelte trossamfunn.
​
Om kvinner skriver Abid Raja i sin kronikk:
"Hvorfor klarer vi ikke å slippe fri kvinner, slippe fri fra religiøse krav, slippe fri fra krav til ektefelle?"
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor trossamfunnet. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En norsk kvinne på 30 år.

​Sosial utstøtelse eller dobbeltliv?
For noen kristne trossamfunn, så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnet moralnormer eller for å kritisere ledelsen, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Noen forlater frivillig, andre blir kastet ut. Felles for de som ikke lenger er med i de mest fundamentalistiske kristne trossamfunnene, er at med opphør av medlemsskapet forsvinner ofte det sosiale nettverk. Noen trossamfunn har klare føringer for at selv familie ikke lenger skal omgås den som har forlatt. For en person som har vokst opp i trossamfunnet og som gjennom sosial kontroll er blitt forhindret fra etablere et nettverk med venner utenfor trossamfunnet, har en slik ekskludering store konsekvenser. Mange har i seg en redsel for å oppsøke mennesker i "verden", de kjenner ikke de sosial reglene, og ensomhet blir derfor konsekvensen. Når man er ensom er veien kort til depresjon og andre psykiske utfordringer.

Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. En av våre innringere fortalte: "Så lenge foreldrene mine lever kan jeg aldri forlate menigheten. Aldri."


Abid Raja skriver i sin kronikk om dobbeltliv:
"Det er uforståelig at man har ork til å opprettholde denne falskheten. Bare hver enkelt av dem kan vite hvor vanskelig dette må være psykisk"
​

 En av våre brukere, "Anne-Karin" kan si litt om dette: 
 "Jeg levde også dobbelt i et par år, det spiste meg opp og slet meg ut. Endte i kollaps, og da var det et valg igjen, overleve eller ikke... Unner ingen å drive seg sjøl inn i en sånn knipe. Selv måtte jeg flytte fokus fra meg selv, over på barna mine - kunne ikke se dem vandre inn i en virkelighet jeg ønsket meg vekk fra"

Selv om Norge er et land med religionsfrihet, er det overhode ikke noen reell religionsfrihet for barn i en rekke kristne trossamfunn i dette landet. Barna forventes å ta sine foreldres tro og å følge trossamfunnets regelverk. Utøving av en ekstrem form for sosial kontroll over barna samt trusselen om sosial utstøtelse er mekanismer som brukes for å oppnå dette målet. Det konstant overhengende trusselbildet i form av dommedag/ helvete/ straff fra Gud har i tillegg en forsterkende effekt på denne kontrollen.

Likevel, noen få klarer å bryte til tross for dette trusselbildet og sterk sosial kontroll. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:


"Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid."

Og du trenger ikke å gjøre dette alene. Ta kontakt med Hjelpekilden, vi bidrar til å gjøre overgangen enklere, uansett hvilket trossamfunn du kommer fra.

​
​
Hilde Langvann, 21/10-2015
Hjelpekilden Norge



Lenker:
Aftenposten: "Stans den religiøse kontrollen"
​Hjelpekilden: "Religiøs fundamentalisme og indoktrinering"
Hjelpekilden: "Kristen æreskultur"
Hjelpekilden: "Når sosial kontroll blir usunn"

Hjelpekilden: "Med familien som gissel"
0 Comments

Tvangsekteskap i kristne miljøer?

7/10/2015

2 Comments

 
”Nå er det ikke så mye tvangsekteskap blant våre brukere”, påsto jeg i et innlegg i vårt interne diskusjonsforum, men jeg ble straks korrigert. Flere kunne fortelle om sine egne erfaringer, og viste til mangelen på frihet i valg av ektefelle.

I følge nettstedet Ung.no kaller man det et tvangsekteskap når du bli utsatt for psykisk press, trusler eller tvang om å gifte deg, når du ikke kan velge å være ugift, eller når du ikke kan velge selv hvem du vil gifte deg med. Vanligvis tenker vi på innvandrerkulturer når vi snakker om tvangsekteskap, men tatt denne definisjonen i betraktning, så minner våre brukeres erfaringer mye om det samme.

​En kvinne kunne for eksempel fortelle at den hun hadde valgt utenfor trossamfunnet var uaktuell for foreldre og menighet som ektefelle, og hun følte et sterkt press om å velge en innenfor trossamfunnet:

​Kan godt kalle det tvangsekteskap, jeg følte i hvertfall ingen frihet. Om å gjøre å velge en som var ok for familien og de eldste... Selv var jeg dødlig forelsket i en verdslig gutt, men det var aldri noe alternativ - det var ensbetydende med utstøtelse og tap. Ekteskap var også den eneste veien ut av konstant overvåkning for mange av oss. og slapp dermed unna : hvor var du, hvem var der, hva gjorde dere, osv...

​
Det var interessant at hun og flere andre kvinner hadde erfart ekteskapet som et mindre onde i det de opplevde som et overvåkningssamfunn.

Noen av brukerne viste til konsekvensene av svangerskap utenfor ekteskapet:
 
Dersom en gutt hadde gjort en ung kvinne gravid, så fikk han valget mellom å gifte seg med kvinnen eller bli utstøtt. Det er jo en form for tvang det også.
​

Selv om det ikke er "tvangsekteskap" i den forstand vil jeg påstå at der er mye press på unge om å gifte seg. Spesielt om en blir gravid utenfor ekteskapet. Jeg møtte omtrent sjokk og vantro da jeg ikke skulle gifte meg med pappaen til eldstejenten min. "Det var jo best for alle". Jeg tror at om jeg hadde giftet meg med han, hadde ikke straffen min blitt like hard. Og kirkens ledere rådet meg sterkt til å gjøre det.
​
Mange trossamfunn tar i dating alvorlig, og ser på det som et skritt i retning av ekteskap. Dette kan kanskje forklare hva denne kvinnen hadde opplevd:
​
​Det finnes en form for tvangsekteskap som ingen til nå har nevnt. Det er hvis en finner seg en gutt å være sammen med, forlover seg, og så finner ut at denne gutten ikke er noe å satse på. Vil ikke nevne navn, men kjenner til at ekteskapet da har blitt presset gjennom av far. Det eller bli kastet ut hjemmenfra, hvor mye valg har da en tenåringsjente?
​

Og kan man egentlig si nei, hvis selveste Jesus har sagt at man skal gifte seg?
​
Pastoren vår hadde sagt til ”Nina”: ”Jesus har fortalt meg at jeg skal gifte meg med deg.” Da kunne hun jo ikke akkurat si nei heller. For da sier du jo nei til Jesus. Og så var det jo mange jenter som svermet for han. Men noen år senere så sa han: ”Jesus har fortalt at jeg skal skille meg fra deg.” 
​

Når man lærer at ens evige framtid avhenger av ens valg av ektefelle, hvor fritt er egentlig valget av ektefelle da? Disse to kvinnene hadde noen refleksjoner i så måte:
​
​Som kvinne i mormonkirken, får man tidlig indoktrinert at det er kun en 'en verdig prestedømsbærer' som kan ta deg med til templet og inngå hellige og evige pakter som gjelder. Dette er det eneste fullt ut akseptable og eneste måte å danne en 'evig familie' på. Det har også vært mye snakk om å velge, ikke bare en av samme tro, men også samme kultur, for å ikke snakke om rase. Selv om 'hvermansen' nok ikke lenger alle vil innrømme at dette ved en rekke anledninger er sagt, er det uttalt- utallige ganger. 
​
​Det er vel ingen som vil gifte seg med noen utenfor og gå glipp av evigheten sammen og alle velsignelser. Ikke akkurat arrangert ekteskap men har vel sett flere eksempler på at folk gifter seg med "siste single mann", fordi det er mer sosialt akseptabelt enn å være singel og barnløs
​
I noen tilfeller kan man ikke vise til skriftlige føringer, men bare til praksis og en dobbeltkommunikasjon gjennom begreper som bare medlemmer kan tyde:
​

​Ingenting lukter av fri vilje som uttalelsene 'selvfølgelig skal ingen tvinges til himmelen' og 'selvfølgelig velger du selv om du vil være sammen med de du elsker i evigheten' (...) Mange av de erfaringer og opplevelser vi har, kan aldri helt 'bevises' eller settes fingeren på, fordi det bunner i subtil, usynlig, men nokså konstant opplæring som man kun kan forstå ved å ha stått i det selv. Veldig virkelig, men vanskelig å dokumentere.. Svært frustrerende..
​
Andre ganger kan man finne klare skriftlige føringer. I heftet "Samlivsetikk" gitt ut av Guds Menighet i Lofoten, kan vi lese på side 27:
​
Den vi skal inngå et intimt forhold til må tilhøre Guds Menighet. (....) Hvorfor kan vi ikke finne oss en motpart utenfor menigheten? Det er Guds ekte og rene kjærlighet og dens egenskaper som bygge opp, knytte sammen og vedlikeholde et samliv i ekteskap i Guds Menighet. (Les og egenskapene i Korinterne 13: 4-8) Forutsetningene for at dette kan skje slik i praksis er at denne kjærligheten er levende og aktiv i begge parter. Denne Guds kjærlighet finnes ikke utenfor Guds samfunn, selv om vi kan se mange edle og gode menneskelige egenskaper blant "verden". 

​Norge er et moderne og sekulært samfunn der menneskers seksualitet ikke forventes å være forbeholdt ekteskapet. Samboerskap er en akseptert samlivsform og samlivsbrudd er ikke uvanlig. Likevel, mange av våre brukere har bakgrunn fra trossamfunn som er upåvirket av storsamfunnets kultur. De krever at ungdommene skal gifte seg før de kan ha sex, noe som for en del har ført til ekteskap i en alder av 18 år. De krever at den du ønsker å gifte deg med skal være fra samme trossamfunn, og du står dermed ikke fritt til å velge deg en partner. De anser dating som et skritt i retning av ekteskap, og et eventuelt svangerskap må føre til ekteskap mellom barnets foreldre.

​
Selv har jeg opplevd dette fra den andre siden. 20 år gammel innledet jeg et forhold til en gutt som hadde vokst opp i et lukket trossamfunn. Jeg hadde ingen kunnskap om trossamfunn utenfor Den norske kirke og hadde liten interesse for Bibel, tro eller Gud. Jeg ante ikke hvilke sjokkbølger forholdet hadde forårsaket internt i hans familie og i hans menighet, og jeg visste heller ikke hvilket press han ble utsatt for. Både familie, venner fra menigheten og menighetens tilsynsmenn ba han om å avbryte forholdet, og det ble varslet om sanksjoner fra menigheten hvis dette ikke ble etterfulgt. Jeg var lykkelig uvitende om det hele, og ville nok uansett ikke ha forstått dette hvis jeg hadde blitt gjort oppmerksom på det. Jeg undret meg litt når det ble snakk om ekteskap på andre date, og lo det nok litt bort, og først mange år senere forsto jeg at dette var for han var en naturlig konsekvens etter å ha innledet et forhold til en kvinne. I dette tilfellet nektet han å følge menighetens krav, han brøt ikke forholdet. Hans dårlige samvittighet var årsaken til at han isteden ønsket å få formalisert forholdet, og før sneen falt samme år var jeg en gift kvinne. Ekteskapet førte til at han ble innkalt til avhør, og menighetens tilsynsmenn fortalte han at han gjennom ekteskapet med meg hadde syndet mot Gud, og den eneste sjansen han nå hadde til å berge seg i forbindelse med Harmageddon, var å få meg til å bli et medlem av menigheten. Jeg visste heller ikke dette. Hans gale valg av ektefelle var med andre ord et spørsmål om liv og død, noe som slet på han i årevis.

De fleste andre er nok mer lydhøre enn hva min tidligere ektemann var. De søker å unngå represalier fra menigheten ved å følge foreldrenes og tilsynsmennenes veiledning. De velger bort den forbudte ungdomskjæresten av hensyn til foreldrene. Og det kan nok virke merkelig at unge mennesker utviser en slik lydighet til sine foreldre og en menighet i et så individiorientert samfunn som det norske samfunn er. Årsaken må nok sees i sammenheng med trossamfunnets kultur, som er langt annerledes enn storsamfunnet
​

Mange av trossamfunnene som er representert i bakgrunnen til våre brukere, er trossamfunn preget av kollektivistiske verdier. Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.

​
Med dette i tankene kan det være lettere å forstå hvorfor foreldre utøver sterk sosial kontroll over sine barn, og legger sterke føringer også når det gjelder valg av ektefelle. 
Å ha barn som har korrekt adferd og riktig åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og tilsvarende kan det å ha barn som ikke har korrekt adferd i henhold til trossamfunnets verdier eller rett åndelig utvikling være en byrde for familien, da barnas framgang og adferd ofte sies å reflektere foreldrenes åndelige kapital. Det legges sterk vekt på lydighet i oppdragelsen av barna. Lydighet i tillegg til redselen for å bringe skam over gruppen samt sosial utstøtelse fører derfor ofte til at ungdommene følger foreldrenes føringer, selv når det er snakk om kjærlighet. 

​
​Hilde Langvann, 7/10-15
Leder, Hjelpekilden Norge
2 Comments

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Identitet
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner

    Arkiv

    November 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    September 2021
    March 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss