|
Stortingsrepresentant Abid Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19/10-15 der han går i strupen på muslimsk fundamentalisme i Norge. I "Stans den religiøse kontrollen", skriver han blant annet:
Forskjeller til tross, likhetene mellom muslimsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme er flere. Ikke all tro i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen tro innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv. La oss gå litt i dybden på dette: Skamkultur: Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling. Raja skriver i sin kronikk:
Dette "hva folk vil si" har også være fellesnevneren for de aller fleste av våre brukere. Svært mange kvinner kan bekrefte at dette har vært årsaken til at de lenge følte seg fengslet i et ulykkelig ekteskap, flere i vår LGBT-gruppe har tidligere vært gift med en av motsatt kjønn av nettopp samme årsak, og svært mange har som følge av samme faktor levd liv de ikke ønsket å leve. Hinderet for å leve et lykkelig liv ble hensynet til hva folk ville si, i tillegg til trusselen om straff fra Gud. "Ingunn" forteller:
Sosial kontroll: Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Les hva noen av våre brukere opplevde av kontroll:
Det fortelles videre at i et trossamfunn er det i dag mekanismer som gjør at en tilsynsmann i menigheten som ikke klarer å stoppe sine barn fra å ta høyere utdannelse, skal fratas alle sine privilegier i menigheten. Når lojalitet vektlegges så sterkt i fundamentalistiske trossamfunn, så vil de færreste ønske en slik sjebne for en forelder, dermed sikres kontrollen av barna slik at de som regel nedprioriterer utdannelse i enkelte trossamfunn. Om kvinner skriver Abid Raja i sin kronikk:
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor trossamfunnet. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En norsk kvinne på 30 år. Sosial utstøtelse eller dobbeltliv? For noen kristne trossamfunn, så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnet moralnormer eller for å kritisere ledelsen, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Noen forlater frivillig, andre blir kastet ut. Felles for de som ikke lenger er med i de mest fundamentalistiske kristne trossamfunnene, er at med opphør av medlemsskapet forsvinner ofte det sosiale nettverk. Noen trossamfunn har klare føringer for at selv familie ikke lenger skal omgås den som har forlatt. For en person som har vokst opp i trossamfunnet og som gjennom sosial kontroll er blitt forhindret fra etablere et nettverk med venner utenfor trossamfunnet, har en slik ekskludering store konsekvenser. Mange har i seg en redsel for å oppsøke mennesker i "verden", de kjenner ikke de sosial reglene, og ensomhet blir derfor konsekvensen. Når man er ensom er veien kort til depresjon og andre psykiske utfordringer. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. En av våre innringere fortalte: "Så lenge foreldrene mine lever kan jeg aldri forlate menigheten. Aldri." Abid Raja skriver i sin kronikk om dobbeltliv:
En av våre brukere, "Anne-Karin" kan si litt om dette:
Selv om Norge er et land med religionsfrihet, er det overhode ikke noen reell religionsfrihet for barn i en rekke kristne trossamfunn i dette landet. Barna forventes å ta sine foreldres tro og å følge trossamfunnets regelverk. Utøving av en ekstrem form for sosial kontroll over barna samt trusselen om sosial utstøtelse er mekanismer som brukes for å oppnå dette målet. Det konstant overhengende trusselbildet i form av dommedag/ helvete/ straff fra Gud har i tillegg en forsterkende effekt på denne kontrollen. Likevel, noen få klarer å bryte til tross for dette trusselbildet og sterk sosial kontroll. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:
Og du trenger ikke å gjøre dette alene. Ta kontakt med Hjelpekilden, vi bidrar til å gjøre overgangen enklere, uansett hvilket trossamfunn du kommer fra.
0 Comments
Det var interessant at hun og flere andre kvinner hadde erfart ekteskapet som et mindre onde i det de opplevde som et overvåkningssamfunn. Noen av brukerne viste til konsekvensene av svangerskap utenfor ekteskapet:
Mange trossamfunn tar i dating alvorlig, og ser på det som et skritt i retning av ekteskap. Dette kan kanskje forklare hva denne kvinnen hadde opplevd:
Og kan man egentlig si nei, hvis selveste Jesus har sagt at man skal gifte seg?
Når man lærer at ens evige framtid avhenger av ens valg av ektefelle, hvor fritt er egentlig valget av ektefelle da? Disse to kvinnene hadde noen refleksjoner i så måte:
I noen tilfeller kan man ikke vise til skriftlige føringer, men bare til praksis og en dobbeltkommunikasjon gjennom begreper som bare medlemmer kan tyde:
Andre ganger kan man finne klare skriftlige føringer. I heftet "Samlivsetikk" gitt ut av Guds Menighet i Lofoten, kan vi lese på side 27:
Norge er et moderne og sekulært samfunn der menneskers seksualitet ikke forventes å være forbeholdt ekteskapet. Samboerskap er en akseptert samlivsform og samlivsbrudd er ikke uvanlig. Likevel, mange av våre brukere har bakgrunn fra trossamfunn som er upåvirket av storsamfunnets kultur. De krever at ungdommene skal gifte seg før de kan ha sex, noe som for en del har ført til ekteskap i en alder av 18 år. De krever at den du ønsker å gifte deg med skal være fra samme trossamfunn, og du står dermed ikke fritt til å velge deg en partner. De anser dating som et skritt i retning av ekteskap, og et eventuelt svangerskap må føre til ekteskap mellom barnets foreldre. Selv har jeg opplevd dette fra den andre siden. 20 år gammel innledet jeg et forhold til en gutt som hadde vokst opp i et lukket trossamfunn. Jeg hadde ingen kunnskap om trossamfunn utenfor Den norske kirke og hadde liten interesse for Bibel, tro eller Gud. Jeg ante ikke hvilke sjokkbølger forholdet hadde forårsaket internt i hans familie og i hans menighet, og jeg visste heller ikke hvilket press han ble utsatt for. Både familie, venner fra menigheten og menighetens tilsynsmenn ba han om å avbryte forholdet, og det ble varslet om sanksjoner fra menigheten hvis dette ikke ble etterfulgt. Jeg var lykkelig uvitende om det hele, og ville nok uansett ikke ha forstått dette hvis jeg hadde blitt gjort oppmerksom på det. Jeg undret meg litt når det ble snakk om ekteskap på andre date, og lo det nok litt bort, og først mange år senere forsto jeg at dette var for han var en naturlig konsekvens etter å ha innledet et forhold til en kvinne. I dette tilfellet nektet han å følge menighetens krav, han brøt ikke forholdet. Hans dårlige samvittighet var årsaken til at han isteden ønsket å få formalisert forholdet, og før sneen falt samme år var jeg en gift kvinne. Ekteskapet førte til at han ble innkalt til avhør, og menighetens tilsynsmenn fortalte han at han gjennom ekteskapet med meg hadde syndet mot Gud, og den eneste sjansen han nå hadde til å berge seg i forbindelse med Harmageddon, var å få meg til å bli et medlem av menigheten. Jeg visste heller ikke dette. Hans gale valg av ektefelle var med andre ord et spørsmål om liv og død, noe som slet på han i årevis. De fleste andre er nok mer lydhøre enn hva min tidligere ektemann var. De søker å unngå represalier fra menigheten ved å følge foreldrenes og tilsynsmennenes veiledning. De velger bort den forbudte ungdomskjæresten av hensyn til foreldrene. Og det kan nok virke merkelig at unge mennesker utviser en slik lydighet til sine foreldre og en menighet i et så individiorientert samfunn som det norske samfunn er. Årsaken må nok sees i sammenheng med trossamfunnets kultur, som er langt annerledes enn storsamfunnet Mange av trossamfunnene som er representert i bakgrunnen til våre brukere, er trossamfunn preget av kollektivistiske verdier. Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Med dette i tankene kan det være lettere å forstå hvorfor foreldre utøver sterk sosial kontroll over sine barn, og legger sterke føringer også når det gjelder valg av ektefelle. Å ha barn som har korrekt adferd og riktig åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og tilsvarende kan det å ha barn som ikke har korrekt adferd i henhold til trossamfunnets verdier eller rett åndelig utvikling være en byrde for familien, da barnas framgang og adferd ofte sies å reflektere foreldrenes åndelige kapital. Det legges sterk vekt på lydighet i oppdragelsen av barna. Lydighet i tillegg til redselen for å bringe skam over gruppen samt sosial utstøtelse fører derfor ofte til at ungdommene følger foreldrenes føringer, selv når det er snakk om kjærlighet. Hilde Langvann, 7/10-15 Leder, Hjelpekilden Norge |
Kategorier
All
Arkiv
September 2024
|