|
I den andre delrapporten i følgeevalueringen av Handlingsplan mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlig begrensning i unges frihet, så pekes det blant annet på at fritak fra undervisning kan være en alvorlig begrensning i unges frihet. På side 136 kan vi lese:
Rapporten påpeker altså at barna sjeldent blir spurt i forbindelse med fritak fra undervisning, og at dette dermed kan anses som en alvorlig begrensning i barns frihet. Mange av våre brukere har opplevd å få fritak fra en rekke aktiviteter og undervisning på skolen som følge av foreldrenes trostilhørighet. l Opplæringslovens § 2-3a står det:
Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at denne teksten ser ut til å forutsette at barna og foreldrene er av samme religiøse overbevisning. Vi har inntrykk av at foreldrenes religiøse overbevisning tas for mye hensyn til, og det fra skolens side for lett antas at barna ønsker å følge foreldrenes religiøse overbevisning.
Det er viktig å vise at barn sjeldent blir spurt i forbindelse med fritak fra undervisning, men at lærere ofte tar avgjørelser på barnas vegne basert på ønsket om respektere foreldrenes trosoverbevisning. Mange av våre brukere kan fortelle at følelsen av å stå utenfor, å være annerledes, var noe som ble forsterket i det øyeblikket de ble bedt om å forlate undervisningen mens de andre deltok i aktiviteter knyttet til høytidsmarkeringer eller religionsundervisning.
Men hjelper det egentlig å spørre barnet selv hva det ønsker? De fleste av våre brukere ville nok ha sagt at de uansett ville gjort det som foreldrene hadde ønsket for dem. Her er det viktig å huske at de kom fra en kultur preget av lojalitet til gruppen og til foreldrene, der det ikke ble oppfordret til selvstendig tenkning, og der redselen for dommedag hang som et ris bak speilet i de fleste gjøremål. Lojaliteten lå i ryggmargen, og de aller fleste ville ikke brutt foreldrenes eller trossamfunnets ønsker om å ikke delta i noe som de mente var en tilbedelse av falsk religion eller rett og slett vranglære. Vi mener uansett at det å spørre barnet hva det selv ønsker er viktig. Det er viktig å vise både foreldrene og barnet at barns trosfrihet er viktigere enn foreldrenes ønsker. Når barnet kommer fra et miljø der det aldri blir oppfordret til selvstendig tenkning, der avgjørelser alltid tas på dets vegne, og der det ikke har lært å stille kritiske spørsmål, så er det veldig viktig spesielt i møtet med storsamfunnet å oppleve å bli sett, å oppleve at dets ønsker og meninger blir tatt hensyn til. Ønsket om å kontrollere barnas påvirkning på skolen er et ledd i fundamentalismens behov for sterk kontroll av barna. Vi vet at i mange tilfeller kan den sterke sosiale kontrollen som utøves mot barn i lukkede trossamfunn bryte en rekke rettigheter disse barna skal ha. Som trosfrihet, retten til å mene og ytre, retten til å utfolde seg i lek, velge venner selv, og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet. Gjennom å ikke blindt følge foreldrenes krav gir vi et viktig signal om disse rettighetene, og dette kan gjenspeiles i utarbeiding av nasjonale retningslinjer for skolene i forbindelse med retten til fritak fra undervisning. Hilde Langvann, 9/12-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Framgang: Delrapport fra følgeevaluering av regjeringsplanen for tvangsekteskap mm. Vårt Land: Ber om fritak fra undervisning om homofili og surrogati
0 Comments
Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så gjenspeiler både forord og handlingsplanens 22 ulike tiltakene et hovedfokus rettet mot ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Som Hjelpkilden har understreket ved gjentatte anledninger, så er problemstillingene knyttet til spesielt ikke-vestlig æreskultur i Norge svært like problemstillinger knyttet til lukkede kristne trossamfunn i Norge. Begge kulturene er preget av kollektivistiske verdier/ skamkultur, og utøver sterk sosial kontroll av barn og unge. Den som tviler eller handler mot gruppen kan risikere sosial utstøtelse, og mange lever derav et dobbeltliv. Overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet oppleves som problematisk, og mange synes integreringsprossesen er utfordrende.
Rapporten viser til Redd Barnas arbeid mellom 2000-2005 vedrørende barns oppvekstvilkår i isolerte trossamfunn, NKVTS rapport "Religiøse grupper og bruddprosesser" (2008) som ble iverksatt som følge av Redd Barnas arbeid, samt RVTS Vests oppfølgende arbeid som tok sikte på å utvikle kompetanse og veiledningstilbud i hjelpeapparatet knyttet til traumatiserende religiøse bruddprosesser.
Om Hjelpekilden skriver rapporten blant annet:
Kapittelet avslutter med en oppfordring om å se nærmere på fellestrekkene som er påpekt, og ikke minst at RVTS rapport om kompetanseheving fra 2011 bør følges opp av myndighetene:
Vi ser på denne rapporten som et håp om at myndighetene tar opp tråden fra det viktige arbeidet som ble startet i 2011, og at vi på sikt kan se våre problemstillinger integrert og ikke utelukket fra regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter for alle barn og unge. Hilde Langvann, 8/12-2015 Lenker:
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv RVTS Vest: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kompetansetiltak og veiledning NKVTS: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov Redd Barna: Til tross for tro Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlig begrensninger i unges frihet Framgang: Delrapport fra følgeevaluering av handlingsplanen mot kjønnslemlestelse mm. Mange av brukere har vokst opp i en kultur i Norge der julen ikke skulle feires. Hvilke tanker gjør de seg når det nærmer seg jul? Har de tatt til seg alle julens tradisjoner, eller står de stadig på avstand og betrakter feiringen med undring og kanskje litt frykt? Dette forteller våre brukere i vårt diskusjonsforum: Jeg gleder meg over å kjøpe julelys og stjerner og kribling over å kunne pynte juletre og gleden/kosen over å kunne se på hyggelige og morsomme juleserier og filmer. Jeg blir ikke trist over at det var noe jeg før ikke kunne, men gleder meg over det jeg har friheten til å velge selv.
Jeg har altid med meg den lille jenta som sto i snøen utenfor vinduet til naboen, og så på den vakre advendtstjerna deres. Og lurte på hvordan noe såå vakkert kunne være djevelen verk.. Hun er en del av meg. Og jeg steller ekstra godt med henne i disse tider
Vi feiret jul for første gang i fjor. Juletre, gaver, nisse, pynt, ribbe.. alt som hører til. Men fikk en merkelig reaksjon på ettermiddagen julekvelden. Gikk rett i kjelleren. Varte to timer, så var det over. Hadde ikke forventet noe sånt.
Det systemet jeg har vokst opp i har ødelagt mye for meg. Da jeg flytta inn i huset jeg bor i nå i høst gledet jeg meg masse til jul, men når desember kom og alt skulle være så fint og flott så endte jeg opp med å bare føle meg mislykka. Plasttreet ble liggende i eska si, og minimalt med julepynt ble dratt fram. Bare kjente at jeg ikke orket med så mye i år, og brukte energien min på å gjøre det mest mulig kos uten julestyr. Det ble pinnekjøtt, og ungene fikk sine vanlige gaver av meg. Men det blir så stusslig når det ikke er noe mer familie å dele høytiden med.
Har litt vanskelig for det med julefeiring... det föles mest merkelig å skulle gå fra en type "hjernevask" (ikke feire jul pga bla bla bla osv), til en annen type kollektiv "hjernevask" ..at "alle" feirer jul... ?? Feire hva, liksom?? Har vel blitt litt allergisk mot kollektivistiske handlinger og tradisjoner..at ting liksom går på automatikk fordi "alle andre" gjör d, og det som de aller fleste gjör, blir jo da sett på som "normen" i samfunnet.
Det er tydelig at julen berører noe i mange. For noen er det en påminnelse om en barndom der man tydeligere enn ellers i året sto utenfor og var annerledes. Og for noen er dette stadig en feiring de ikke identifiserer seg med eller ønsker å delta i, noe som kanskje ikke er rart siden den aldri var en del av deres kultur når de vokste opp. Sorgen over familien de mistet kontakt med når de brøt med troen kan for mange bli ekstra forsterket i juletiden, det er noen som mer enn ellers mangler i deres liv akkurat da. Mens det for andre igjen er en tid de gradvis har begynt å feire, gradvis har begynt å glede seg over. Og ikke minst gleder mange seg over å få velge selv. Hilde Langvann, 8/12-2015 Hjelpekilden Norge Forrige tirsdag leverte australske Royal Commission into institutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia.
Ikke overraskende er kommisjonens rapport knusende i sin kritikk av trossamfunnet, både når det gjelder praksisen med internjustis framfor å rapportere kjente overgrep til myndighetene, trossamfunnets nådeløse behandling av overgrepsofre som har valgt å forlate trossamfunnet, samt det kommisjonen kaller for hykleri i organisasjonen. Et annet punkt trossamfunnet har blitt kritisert for, er organisasjonens holdning til de sekulære myndighetene. Kommisjonens formann skriver:
Kommisjonen hevder altså at Jehovas vitners organisasjon gir motstridende og tvetydig lærdom om de sekulære myndighetene til sine medlemmer, slik at dette i sum har skapt en mistillit til sekulære myndigheter hos medlemmene. Bakgrunnen til denne mistroen til sekulære myndigheter i trossamfunnet kan forklares både av trossamfunnets kultur og trossamfunnets verdensforståelse.
Det er denne kulturen som har skapt grunnlag for utvikling av en egen internjustis i trossamfunnet. Lydighet, samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry er en viktig faktor som fører til at både ledere, offerets familie og offeret selv ofte har ønsket intern behandling av overgrepssaker. Det som kompliserer dette ytterligere, er trossamfunnets verdensforståelse.
Dette er et viktig poeng for å forstå hvorfor offeret eller offerets familie selv ofte velger å ikke anmelde en overgrepssak til politiet. Som kommisjonen i Australia har avdekket: Trossamfunnet har gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet skapt mistro til myndighetene. Dette har skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Hilde Langvann, 7/12-2015 Hjelpekilden Norge Kilder: The Guardian: JW fostered distrust Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur Beskyldes for hykleri I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I episoden som handler om rehabilitering, siterer reporter Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet (HOD): "Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt." La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet (BLD), fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”. Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag, som man kan lese om her (se listen under bildet) Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra HOD. RVTS Vest skriver til oss at de flere ganger har etterspurt evaluering fra HOD og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når vi sendte forespørsel til HOD i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at HOD tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. Jeg vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til dette året knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller utallige henvendelser fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv. Leser ikke HOD rapporter de selv har finansiert? Hør brevet 12:30 ut i denne lenken: Hilde Langvann, 4/12-2015 Leder, Hjelpekilden Norge I går leverte australske Royal Commission into insitutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Rapporten er knusende. I tillegg til å gjøre en rekke fellende funn i 77 alvorlige påstander mot Jehovas vitners organisasjon, så hevder kommisjonen at Jehovas vitners utstøtelsespraksis strider mot deres egen lære om en barmhjertig gud. Kommisjonen viser til at Jehovas vitners organisasjon siden 50-tallet fram til i dag månedlig har mottatt 3-4 rapporter om overgrepssaker i trossamfunnets menigheter i Australia, i alt 1006 saker, med minst 1800 ofre. I den samme 60-årige perioden har ikke en eneste av disse sakene blitt overbragt til politiet eller myndighetene, til tross for at det forelå tilståelser i 579 av sakene. Konklusjonen er at Jehovas vitner ikke har som praksis å rapportere overgrep til myndighetene med mindre loven pålegger dem å gjøre dette. Kommisjonens formann, Angus Stewart, går så langt som å kalle organisasjonen hyklersk: “There is therefore an element of hypocrisy in the Jehovah’s Witness organisation claiming credit for having obtained clearances for working with children for its elders and ministerial servants, but at the same time not reporting the offences of its elders and ministerial servants which would prevent them from being able to obtain working with children clearance,” Stewart mener at trossamfunnets utstøtelsespraksis, der man ved å bryte med trossamfunnet også har mistet kontakt med venner og familie, har vært en hensynsløs handling overfor tidligere medlemmer. Spesielt belastende har denne praksisen vært når det gjelder overgrepsofre i trossamfunnets som har forlatt organisasjonen som følge av den manglende håndteringen av overgrepet som de visste hadde skjedd. Han hevder videre at utstølsespraksisen ikke er tilstrekkelig rettferdiggjort av bibelversene som Jehovas vitner selv bruker for å forklare sin praksis, men den er vedtatt og håndhevet for å hindre medlemmer i å forlate trossamfunnet. Denne praksisen mener han strider mot organisasjonens egen støtte for religionsfrihet og troen på at deres gud Jehova er en barmhjertig Gud som verdsetter alle mennesker.
Hilde Langvann, 2/12-2015 Hjelpekilden Kilder: The Australian Les også: Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur |
