|
I den andre delrapporten i følgeevalueringen av Handlingsplan mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlig begrensning i unges frihet, så pekes det blant annet på at fritak fra undervisning kan være en alvorlig begrensning i unges frihet. På side 136 kan vi lese:
Rapporten påpeker altså at barna sjeldent blir spurt i forbindelse med fritak fra undervisning, og at dette dermed kan anses som en alvorlig begrensning i barns frihet. Mange av våre brukere har opplevd å få fritak fra en rekke aktiviteter og undervisning på skolen som følge av foreldrenes trostilhørighet. l Opplæringslovens § 2-3a står det: «Skolen skal vise respekt for elevane og foreldra sine religiøse og filosofiske overtydningar og sikre retten til likeverdig opplæring.» Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at denne teksten ser ut til å forutsette at barna og foreldrene er av samme religiøse overbevisning. Vi har inntrykk av at foreldrenes religiøse overbevisning tas for mye hensyn til, og det fra skolens side for lett antas at barna ønsker å følge foreldrenes religiøse overbevisning. Videre ønsker vi å påpeke at det å være i et lukket trossamfunn betyr å stå på siden av samfunnet. Her blir derfor skolen en viktig motvekt for isoleringen av barnet, da barnet på skolen møter en arena der det får sin eneste mulighet til å bli inkludert i samfunnet så godt det lar seg gjøre. Vi har derfor tidligere krevd at skolen i mindre grad enn tidligere føyer seg etter foreldrenes ønske når det gjelder fritak fra undervisning og aktiviteter på skolen, til fordel for økt inkludering. Det er viktig å vise at barn sjeldent blir spurt i forbindelse med fritak fra undervisning, men at lærere ofte tar avgjørelser på barnas vegne basert på ønsket om respektere foreldrenes trosoverbevisning. Mange av våre brukere kan fortelle at følelsen av å stå utenfor, å være annerledes, var noe som ble forsterket i det øyeblikket de ble bedt om å forlate undervisningen mens de andre deltok i aktiviteter knyttet til høytidsmarkeringer eller religionsundervisning. Hva vi mennesker velger å tro på, er noe som oftest går i arv. Foreldrene spiller den viktigste rollen i å påvirke barnas religiøse holdninger, og foreldre som har en fundamentalistisk tro er de som oftest bruker flest ressurser på å få sine barn til å adoptere sin egen tro gjennom indoktrinering og sterk sosial kontroll. I følge forskere er en effektiv indoktrinering nærmest irreversibel. Med dette i tankene, så blir det direkte uriktig av skolen å bistå foreldrene i denne indoktrineringen, noe som i praksis er det som skjer når avgjørelser blir tatt over hodet på barna. Men hjelper det egentlig å spørre barnet selv hva det ønsker? De fleste av våre brukere ville nok ha sagt at de uansett ville gjort det som foreldrene hadde ønsket for dem. Her er det viktig å huske at de kom fra en kultur preget av lojalitet til gruppen og til foreldrene, der det ikke ble oppfordret til selvstendig tenkning, og der redselen for dommedag hang som et ris bak speilet i de fleste gjøremål. Lojaliteten lå i ryggmargen, og de aller fleste ville ikke brutt foreldrenes eller trossamfunnets ønsker om å ikke delta i noe som de mente var en tilbedelse av falsk religion eller rett og slett vranglære. Vi mener uansett at det å spørre barnet hva det selv ønsker er viktig. Det er viktig å vise både foreldrene og barnet at barns trosfrihet er viktigere enn foreldrenes ønsker. Når barnet kommer fra et miljø der det aldri blir oppfordret til selvstendig tenkning, der avgjørelser alltid tas på dets vegne, og der det ikke har lært å stille kritiske spørsmål, så er det veldig viktig spesielt i møtet med storsamfunnet å oppleve å bli sett, å oppleve at dets ønsker og meninger blir tatt hensyn til. Ønsket om å kontrollere barnas påvirkning på skolen er et ledd i fundamentalismens behov for sterk kontroll av barna. Vi vet at i mange tilfeller kan den sterke sosiale kontrollen som utøves mot barn i lukkede trossamfunn bryte en rekke rettigheter disse barna skal ha. Som trosfrihet, retten til å mene og ytre, retten til å utfolde seg i lek, velge venner selv, og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet. Gjennom å ikke blindt følge foreldrenes krav gir vi et viktig signal om disse rettighetene, og dette kan gjenspeiles i utarbeiding av nasjonale retningslinjer for skolene i forbindelse med retten til fritak fra undervisning. Hilde Langvann, 9/12-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Framgang: Delrapport fra følgeevaluering av regjeringsplanen for tvangsekteskap mm. Vårt Land: Ber om fritak fra undervisning om homofili og surrogati
0 kommentarer
8/12/2015 0 kommentarer En rapport som gir håp
Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så gjenspeiler både forord og handlingsplanens 22 ulike tiltakene et hovedfokus rettet mot ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Som Hjelpkilden har understreket ved gjentatte anledninger, så er problemstillingene knyttet til spesielt ikke-vestlig æreskultur i Norge svært like problemstillinger knyttet til lukkede kristne trossamfunn i Norge. Begge kulturene er preget av kollektivistiske verdier/ skamkultur, og utøver sterk sosial kontroll av barn og unge. Den som tviler eller handler mot gruppen kan risikere sosial utstøtelse, og mange lever derav et dobbeltliv. Overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet oppleves som problematisk, og mange synes integreringsprossesen er utfordrende.
Rapporten viser til Redd Barnas arbeid mellom 2000-2005 vedrørende barns oppvekstvilkår i isolerte trossamfunn, NKVTS rapport "Religiøse grupper og bruddprosesser" (2008) som ble iverksatt som følge av Redd Barnas arbeid, samt RVTS Vests oppfølgende arbeid som tok sikte på å utvikle kompetanse og veiledningstilbud i hjelpeapparatet knyttet til traumatiserende religiøse bruddprosesser. "På basis av en kartlegging blant hjelpetjenester og et arbeidsseminar for fagfolk, kom forfatterne med forslag til kompetansehevende tiltak og veiledning. Rapporten kom i 2011 (RVTS Vest 2011), men departementets bebudede oppfølging lar vente på seg, til tross for etterlysninger fra blant annet Redd Barna." (side 134) Om Hjelpekilden skriver rapporten blant annet: "I denne sammenheng vil vi også trekke fram organisasjonen Hjelpekilden, som ble dannet etter inspirasjon fra den svenske Hjälpkällan, og som samarbeider med Redd Barna. Det er en organisasjon som for det første hjelper personer som er i religiøse bruddprosesser, eller som har brutt med «lukkede, fundamentalistiske eller usunne trossamfunn». For det andre jobber de mer generelt for å skape oppmerksomhet rundt situasjonen innad i slike trossamfunn, med vekt på barn og unges rettigheter. Daglig leder, Hilde Langvann, har ved flere anledninger påpekt fellestrekk mellom deres brukergruppe og problemer som assosieres med innvandrede minoriteter og særlig muslimske trossamfunn." (side 134) Kapittelet avslutter med en oppfordring om å se nærmere på fellestrekkene som er påpekt, og ikke minst at RVTS rapport om kompetanseheving fra 2011 bør følges opp av myndighetene: Alt i alt mener vi det er grunn til å se nærmere på de fellestrekk og paralleller som er blitt påpekt særlig av Hjelpekilden, men også av RVTS Vest, når det gjelder problematiske oppvekstvilkår i ulike deler av norsk barnebefolkning, men også når det gjelder kvinners rettigheter. En revitalisering av arbeidet med å følge opp RVTS Vests rapport om kompetansebygging og veiledningstilbud vil være en konkret anledning til å undersøke dette nærmere. Vi ser på denne rapporten som et håp om at myndighetene tar opp tråden fra det viktige arbeidet som ble startet i 2011, og at vi på sikt kan se våre problemstillinger integrert og ikke utelukket fra regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter for alle barn og unge. Hilde Langvann, 8/12-2015 Lenker:
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv RVTS Vest: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kompetansetiltak og veiledning NKVTS: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov Redd Barna: Til tross for tro Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlig begrensninger i unges frihet Framgang: Delrapport fra følgeevaluering av handlingsplanen mot kjønnslemlestelse mm. 8/12/2015 0 kommentarer Tanker om julenMange av brukere har vokst opp i en kultur i Norge der julen ikke skulle feires. Hvilke tanker gjør de seg når det nærmer seg jul? Har de tatt til seg alle julens tradisjoner, eller står de stadig på avstand og betrakter feiringen med undring og kanskje litt frykt? Dette forteller våre brukere i vårt diskusjonsforum: Jeg gleder meg over å kjøpe julelys og stjerner og kribling over å kunne pynte juletre og gleden/kosen over å kunne se på hyggelige og morsomme juleserier og filmer. Jeg blir ikke trist over at det var noe jeg før ikke kunne, men gleder meg over det jeg har friheten til å velge selv. Det svir like jævelig i kroppen hvert år, selv om jeg gjør hva jeg kan for ikke å bringe min dårlige tradisjon vidrere på mine små. Det brygger seg opp alt i oktober da butikkene allerede da begynner med julepynt. Inne i meg vrenger det seg og jeg må stålsette meg for og virke så normal som mulig. Det går ikke. Kroppen stritter i mot med alle de kreftene den har og jeg får en dobbelkamp både med fortid, men samtidig være der for de små. Tror nok aldrig jeg klarer å ha en normaltilstand i forhold til det her, til det er det "rota" for mye i "kålen" min. Det er så forbanna urettferdig og skulle ha denne kampen hvert eneste år, det stjeler så utrolig mye energi. Det er en kamp det her og arrene etter våre foredres fanatiske valg, vil vi nok måtte bære med oss så lenge vi lever. Jeg har altid med meg den lille jenta som sto i snøen utenfor vinduet til naboen, og så på den vakre advendtstjerna deres. Og lurte på hvordan noe såå vakkert kunne være djevelen verk. Hun er en del av meg. Og jeg steller ekstra godt med henne i disse tider Jeg synes det er vanskelig å "dyrke fram" gode følelser for en tradisjon jeg aldri har hatt gleden av. Heldigvis har jeg fått mye glede av å se at min egen datter som elsker alt med Jul og tradisjoner. Meg selv beskrev jeg som "ei med to tomme hender" i hele oppveksen. Var 30 år, før jeg fikk en gave med mitt navn på. Og det er ikke lett å få noe heller. Vil helst være "usynlig" i disse dager. Gjør så godt jeg kan, men trur ikke det blir "normalt" for meg - noen gang.. Husker godt en søndag, det var faktisk Julaften, og vi var selvfølgelig på Møtet. Vi hadde ikke egen Sal, så menigheten leide et lokale, som ellers fungerte som eldresenter. Bak talestolen sto det peneste Juletreet du kan tenke deg! Talen var selvfølgelig om hvor styggelig denne skikken var, osv. Jeg tenkte at "bare om min familie var vanlig"! Vi feiret jul for første gang i fjor. Juletre, gaver, nisse, pynt, ribbe.. alt som hører til. Men fikk en merkelig reaksjon på ettermiddagen julekvelden. Gikk rett i kjelleren. Varte to timer, så var det over. Hadde ikke forventet noe sånt. Har begynt mer og mer med julefeiring. Mest for ungenes skyld, men kjenner at det er litt kos også. Jula hos oss blir dog litt mer stille enn hos andre storfamilier. Det er jeg og mine to sønner. Men vi bruker tida på å være sammen og gjøre ting sammen. Julen er for meg bare noen ekstra fridager. Har ikke tatt inn noen tradisjoner, så verken nisse eller juletre er å se her i huset. Spiste ribbe i går kveld, men det var mer tilfeldig enn tradisjon... Markerer solsnu et par dager før jula istedet. Da er det sjampis, venner og god mat! Julen er jo en familiehøytid og det er klart at det er ekstra sårt å ikke ha sin familie rundt seg da. Uansett så har jeg etter mange år begynt å glede meg over julen og synes selv det er veldig koselig nå å pynte og gjøre i stand til jul. Det systemet jeg har vokst opp i har ødelagt mye for meg. Da jeg flytta inn i huset jeg bor i nå i høst gledet jeg meg masse til jul, men når desember kom og alt skulle være så fint og flott så endte jeg opp med å bare føle meg mislykka. Plasttreet ble liggende i eska si, og minimalt med julepynt ble dratt fram. Bare kjente at jeg ikke orket med så mye i år, og brukte energien min på å gjøre det mest mulig kos uten julestyr. Det ble pinnekjøtt, og ungene fikk sine vanlige gaver av meg. Men det blir så stusslig når det ikke er noe mer familie å dele høytiden med. Jeg husker vi ble kaldt hedninger fordi vi ikke hadde julestjerne i vinduet, vi bodde i en veldig tradisjonsbundet by knytta til bygdene rundt. Jeg grudde til jul, mens alle andre barn gledet seg. Og jeg grudde til å begynne på skolen etter jul. Da var det store samtaleemnet om hvor mange julegaver vi hadde fått. En lærer yndet å la spørsmålet vandre fra elev til elev, så rakk de opp hånden og svarte hvor mange gaver de hadde fått. Har litt vanskelig for det med julefeiring... det föles mest merkelig å skulle gå fra en type "hjernevask" (ikke feire jul pga bla bla bla osv), til en annen type kollektiv "hjernevask" ..at "alle" feirer jul... ?? Feire hva, liksom?? Har vel blitt litt allergisk mot kollektivistiske handlinger og tradisjoner..at ting liksom går på automatikk fordi "alle andre" gjör d, og det som de aller fleste gjör, blir jo da sett på som "normen" i samfunnet. Hvorfor smerter julen fortsatt ? Når jeg vandrer i bugnende gavebutikker og vader i glitter kommer en overveldende følelse av det tap jeg kjente på i barndommen ,alt vi ble fratatt, så uendelig mye glede. Slekningene våre gråt på trappen når de ble avvist med alle gavene til oss fattigbarna og ingen i menigheten gav aldri noe som helst, aldri ei krone....De gjemte seg i knakende bokpermer og følte seg trygge der. Foreldrene mine måtte på fattigkassa regelmessig for å dekke opp for utgifter de måtte hanskes med, samtidig som de fikk beskjed om å sende dyrebare gaver i retur, og også avvise dem. Vi fikk senere høre at de inneholdt både lusekofter, vintersko og ting vi barna trengte og leker til glede for oss. Vi hadde en streng og barnløs menighetstjener den tiden som mente ovenfor far, at hvis han sendte gavene i retur ville det bli slutt på avguderiet og en klar advarsel til de "hedenske" slektningene. Det er tydelig at julen berører noe i mange. For noen er det en påminnelse om en barndom der man tydeligere enn ellers i året sto utenfor og var annerledes. Og for noen er dette stadig en feiring de ikke identifiserer seg med eller ønsker å delta i, noe som kanskje ikke er rart siden den aldri var en del av deres kultur når de vokste opp. Sorgen over familien de mistet kontakt med når de brøt med troen kan for mange bli ekstra forsterket i juletiden, det er noen som mer enn ellers mangler i deres liv akkurat da. Mens det for andre igjen er en tid de gradvis har begynt å feire, gradvis har begynt å glede seg over. Og ikke minst gleder mange seg over å få velge selv. Hilde Langvann, 8/12-2015 Hjelpekilden Norge 7/12/2015 0 kommentarer Tillært mistroForrige tirsdag leverte australske Royal Commission into institutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Gjennom kommisjonens offentlige høringer I høst har vi fått høre at trossamfunnet i Australia hadde mottatt opplysninger om 1006 overgrepssaker i periode på 60 år, med minst 1800 ofre. I den samme 60-årige perioden har ikke en eneste av disse sakene blitt overbragt til politiet eller myndighetene, til tross for at det forelå tilståelser i 579 av sakene. Ikke overraskende er kommisjonens rapport knusende i sin kritikk av trossamfunnet, både når det gjelder praksisen med internjustis framfor å rapportere kjente overgrep til myndighetene, trossamfunnets nådeløse behandling av overgrepsofre som har valgt å forlate trossamfunnet, samt det kommisjonen kaller for hykleri i organisasjonen. Et annet punkt trossamfunnet har blitt kritisert for, er organisasjonens holdning til de sekulære myndighetene. Kommisjonens formann skriver: ”The Jehovah’s Witness organisation presented its members with conflicting and ambiguous teachings regarding their relationship with secular authorities, thereby fostering a distrust of such authorities” Kommisjonen hevder altså at Jehovas vitners organisasjon gir motstridende og tvetydig lærdom om de sekulære myndighetene til sine medlemmer, slik at dette i sum har skapt en mistillit til sekulære myndigheter hos medlemmene. Bakgrunnen til denne mistroen til sekulære myndigheter i trossamfunnet kan forklares både av trossamfunnets kultur og trossamfunnets verdensforståelse. I likhet med mange andre lukkede religiøse miljøer i Norge, så er også Jehovas vitner preget av kollektivistiske verdier. Dette betyr at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Eksempelvis, hvis et medlem gjør noe negativt, anser man at dette reflekterer negativt på hele gruppen, og påfører gruppen skam eller tap av anseelse eller ære. Æren ligger her i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.  Indvidualisme vs kollektivisme Det er denne kulturen som har skapt grunnlag for utvikling av en egen internjustis i trossamfunnet. Lydighet, samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry er en viktig faktor som fører til at både ledere, offerets familie og offeret selv ofte har ønsket intern behandling av overgrepssaker. Det som kompliserer dette ytterligere, er trossamfunnets verdensforståelse.  Trossamfunnet forkynner at medlemmene finner trygghet og rettferdighet kun i menigheten, som er beskyttet av Gud, mens verden utenfor trossamfunnet, som for eksempel sekulære myndigheter, er styrt av det onde. Slik har trossamfunnets tro skapt en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Dette er et viktig poeng for å forstå hvorfor offeret eller offerets familie selv ofte velger å ikke anmelde en overgrepssak til politiet. Som kommisjonen i Australia har avdekket: Trossamfunnet har gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet skapt mistro til myndighetene. Dette har skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Hilde Langvann, 7/12-2015 Hjelpekilden Norge Kilder: The Guardian: JW fostered distrust Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur Beskyldes for hykleri I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I episoden som handler om rehabilitering, siterer reporter Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet (HOD): "Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt." La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet (BLD), fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”. Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag, som man kan lese om her (se listen under bildet) Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra HOD. RVTS Vest skriver til oss at de flere ganger har etterspurt evaluering fra HOD og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når vi sendte forespørsel til HOD i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at HOD tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. Jeg vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til dette året knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller utallige henvendelser fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv. Leser ikke HOD rapporter de selv har finansiert? Hør brevet 12:30 ut i denne lenken: Hilde Langvann, 4/12-2015 Leder, Hjelpekilden Norge 3/12/2015 0 kommentarer Ikke av verden"I et demokrati som i Norge er trosfrihet en bunnsolid rettighet - men hva når det går på bekostning av menneskerettigheter? Hva når verdigrunnlaget er annerledes enn i storsamfunnet? Og hva med de som aldri fikk velge selv, men er født inn i et trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvar for denne gruppen. Og hvordan sikre den tryggheten man har rett på, også i små samfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet?" Dette er noen av spørsmålene som reporter Aisha Marie Heim spør i denne radiodokumentaren for Studentradioen i Bergen, "Ikke av verden". Å ha en grunnleggende felles verdiramme i et samfunn, og muligheten til å være ulik og distansere seg fra det som storsamfunnet anser som sannhet, er grunnleggende i et demokrati. Dette er to sterke og motstridende prinsipper som skaper juridiske utfordringer når det er snakk om barn som vokser opp i trossamfunn som distanserer seg fra omverdenen. Dokumentaren undersøker når det er forskjell mellom staten og foreldrenes oppfatning av barnets beste, og når det er legitimt at staten griper inn. Kan man forebygge skader som man mener en slik isolasjon kan skape hos barn, eller kan vi bare tilby rehabilitering? Og hvilke tilbud finnes, eller burde finnes? Gjennom to episoder ser Heim grundig på disse problemstillingene. Hun snakker med fagfolk og hun snakker med personer som selv har gjennomgått et brudd med et lukket religiøst miljø. Og hun viser ikke minst hvor vanskelig det er å få kontakt med samt få gode svar fra myndighetene. Brevet som leses opp fra Helsedepartementet er verdt å få med seg. Gjengitt med tillatelse fra Studentradioen i Bergen.  Hilde Langvann, 3/12-2015 2/12/2015 0 kommentarer Beskyldes for hykleriI går leverte australske Royal Commission into insitutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Rapporten er knusende. I tillegg til å gjøre en rekke fellende funn i 77 alvorlige påstander mot Jehovas vitners organisasjon, så hevder kommisjonen at Jehovas vitners utstøtelsespraksis strider mot deres egen lære om en barmhjertig gud. Kommisjonen viser til at Jehovas vitners organisasjon siden 50-tallet fram til i dag månedlig har mottatt 3-4 rapporter om overgrepssaker i trossamfunnets menigheter i Australia, i alt 1006 saker, med minst 1800 ofre. I den samme 60-årige perioden har ikke en eneste av disse sakene blitt overbragt til politiet eller myndighetene, til tross for at det forelå tilståelser i 579 av sakene. Konklusjonen er at Jehovas vitner ikke har som praksis å rapportere overgrep til myndighetene med mindre loven pålegger dem å gjøre dette. Kommisjonens formann, Angus Stewart, går så langt som å kalle organisasjonen hyklersk: “There is therefore an element of hypocrisy in the Jehovah’s Witness organisation claiming credit for having obtained clearances for working with children for its elders and ministerial servants, but at the same time not reporting the offences of its elders and ministerial servants which would prevent them from being able to obtain working with children clearance,” Stewart mener at trossamfunnets utstøtelsespraksis, der man ved å bryte med trossamfunnet også har mistet kontakt med venner og familie, har vært en hensynsløs handling overfor tidligere medlemmer. Spesielt belastende har denne praksisen vært når det gjelder overgrepsofre i trossamfunnets som har forlatt organisasjonen som følge av den manglende håndteringen av overgrepet som de visste hadde skjedd. Han hevder videre at utstølsespraksisen ikke er tilstrekkelig rettferdiggjort av bibelversene som Jehovas vitner selv bruker for å forklare sin praksis, men den er vedtatt og håndhevet for å hindre medlemmer i å forlate trossamfunnet. Denne praksisen mener han strider mot organisasjonens egen støtte for religionsfrihet og troen på at deres gud Jehova er en barmhjertig Gud som verdsetter alle mennesker.
Hilde Langvann, 2/12-2015 Hjelpekilden Kilder: The Australian Les også: Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur |
Her er vi |
|
