|
(Basert på Hjelpekildens innlegg i Østlandsnettverkets fagforum "Alvorlige begrensninger i unges frihet", 24/11-2015)
Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter." Hvis vi ser bort fra "kjønnslemlestelse", så er denne handlingsplanen helt i tråd med Hjelpekildens problemstillinger knyttet til oppvekst i lukkede religiøse miljøer. I innledningen leser vi f.eks:
Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så kan det med det blotte øyet se ut til at handingsplanen er rettet mot enkelte ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. For eksempel sier barne- likestillings- og inkluderingsministeren i forordet:
Begrepet "æresrelatert vold" er brukt, og henspeiler på begrepet "æreskultur". Jeg ønsker med dette innlegget først vise hvordan æreskultur i seg selv ikke er forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter, ved å vise at kollektvistiske miljøer også finnes i norske kristne trossamfunn. Videre vil jeg vise hvordan barns frihet blir utfordret i disse miljøene. Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter? Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på familiens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer? La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Denne forskningen viste at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:
I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep. Dette er helt i tråd med våre funn gjennom samtaler med våre brukere. Det eksisterer i aller høyeste grad en kristen æreskultur, som er en kultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. Sammenligner vi med de ikke-vestlige religøse minoriteter som handlingsplanen kan se ut til å henvende seg til, så ser vi at begge kulturene er kollektivistiske kulturer, eller miljøer preget av kollektivistiske verdier. Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Kjennetegnene er at hensynet til gruppa er viktigere hensynet til individet, lydighet og lojalitet er viktige idealer og man læres opp til å ikke ha selvstendige meninger. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppen. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Dette i kontrast til den norske kulturen som er en invidualistisk kultur, der selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier, der individet bestemmer selv, og der ens egne behov går foran gruppas interesser. Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende. Redd Barna skrev litt om denne kulturkollisjonen mellom norske lukkede kristne trossamfunn og det norske storsamfunnet, i "Til tross for tro" i 2005:
Utfordringer for barns frihet i kollektivistiske miljøer Når et miljø er preget av kollektivistiske verdier, dvs gruppens interesser går foran individet, hvilke utfordringer får dette for barn og unges frihet? VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her. FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen. UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter. Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag. MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk. Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering. Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
En av våre brukere forteller om sin egen erfaring:
Hvilke virkemidler har vi sett blir brukt for å ha en sterk sosial kontroll over unge i disse kollektivistiske miljøene?
Vissheten om konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. Miljøer preget av kollektivistiske verdier eksisterer i aller høyeste grad også i Norge, og ikke bare i ikke-vestlige religiøse minoriteter. Som følge av at gruppens hensyn går foran individets, blir barns frihet utfordret på en rekke områder. Noen av konsekvensene er en fremmedgjøring fra storsamfunnet, til tross for at de både ser norske ut og snakker norsk. Redd Barna har sagt litt om dette i sin rapport "Til tross for tro" i 2005:
Det er derfor viktig at kompetansen om denne sårbare gruppen øker. Ikke bare i hjelpeapparatet, men også hos myndighetene. Når man jobber med å sikre "gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge", så skal man ikke se seg blind på etnisk opprinnelse, men også få opp øynene for at de samme problemstillingene den omtalte handlingsplanen skriver om, i aller høyeste grad gjelder i mange norske kristne minoriteter. Hilde Langvann, 26/11-2015 Leder, Hjelpekilden Norge Les mer om: Kristen æreskultur Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv Tvangsgifte i kristne miljøer? Usunn sosial kontroll av barn
0 Comments
En kvinne henvendte seg nylig til Hjelpekilden for å snakke om sine utfordringer. Hun fortalte:
Ikke bare mistet hun sitt nettverk, sin status som Guds utvalgte og håp for framtiden. Men hun mistet også selve meningen med livet, sitt ståsted i tilværelsen. Fagfolk kaller dette for en "multitapssituasjon", og sidestiller dette med andre livskriser vi kan gå gjennom, som for eksempel tap av kjærlighet og når noen nære dør. Dette er en situasjon svært mange av våre brukere kunne kjenne seg igjen i:
Så hva gjør man da? Hva fyller man tomrommet med? Mange kunne gi gode råd. Som å ta opp igjen hobbyer du drev med før du ble oppslukt av troen. Noen hadde engasjert seg kraftig i frivilllig arbeid, miljøvern eller partipolitisk arbeid. Andre fortalte at de hadde brent for en utdannelse, noe som nesten ble altoppslukende. Og en person hadde erfart at det å lese filosofi hadde erstattet hans åndelig tomrom. Andre igjen stilte spørsmålstegn ved det å måtte brenne for noe.
Disse to er inne på noe interessant. Det å brenne for noe, er dette det samme som å gi mening til livet? Eller kommer ønsket om å være fullt engasjert i noe fra et annet behov? Noen viste til trossamfunnets holdning til et høyt aktivitetsnivå:
Med dette aktivitetsnivået og koblingen mellom samvittighet og aktivitet, så er det kanskje ikke så rart at mange fortsetter i samme mønster. Når "Britt" var med i trossamfunnet, var hun en travel dame. Hun forberedte seg til menighetens fem ukentlige møter som hun svarte aktivt på, hun deltok ofte i felttjenesten, hun var jevnlig hjelpepioner, og holdt bibelstudium for andre interesserte hun hadde møtt på feltet. Hun følte ansvar for familiens åndelige framgang og hjalp sin mann med hans taler, hun var pådriver for familiens studier i skriften, og passet på at de hver dag leste dagsteksten etter middag. I tillegg måtte familiens hjem alltid være renere og ryddigere enn andres, siden de var av Guds folk og måtte være representative. Så når "Britt" og hennes familie brøt med menigheten, burde hun i teorien ha mye mer fritid. Det som isteden skjedde, var at hun engasjerte seg barnas idrettslag, hun ble foreldrerepresentant i FAU på skole og i barnehage, hun ble opptatt med fagforeningsarbeid og begynte også med etterutdannelse. Som hun selv sa: "Jeg engasjerte meg i det jeg kunne engasjere meg i". Slappet hun av fikk hun dårlig samvittighet, og forsto et par år senere hvorfor. Hun hadde altså brutt med trossamfunnet, men tempoet var uforandret. Vi diskuterte våre erfaringer med dette tempoet inne på vårt forum, og mange kunne nikke gjenkjennende:
Andre igjen fortalte at de med tiden hadde klart å finne balansen:
Det blir utvilsomt et tomrom når man forlater troen. Noen strever etter å finne noe å brenne for, og det kan man absolutt finne utenfor et trossamfunn. Men det er viktig å ikke brenne i begge ender, som noen sa. Hvis aktiviteten har fortsatt i turbofart og det er knyttet ubehag til det å stå stille, så kan det være viktig å stille seg spørsmål om hvorfor. Kan det skyldes at jeg fortsetter i samme mønster som i trossamfunnet? Kan det være at jeg fremdeles har dårlig samvittighet for å slappe av, dårlig samvittighet for å bruke tid på meg selv? Kanskje må jeg også rett og slett lære meg å slappe av? Hilde Langvann, 5/11-2015 Leder, Hjelpekilden Norge Alle sitater er hentet fra vårt forum. Er du selv religiøs utbryter kan du få tilgang til vårt forum ved å sende en forespørsel via vårt kontaktskjema |
Kategorier
All
Arkiv
November 2022
|