Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss

Kollektivistisk kultur og alvorlige begrensninger i barn og unges frihet

26/11/2015

0 Comments

 
(Basert på Hjelpekildens innlegg i Østlandsnettverkets fagforum "Alvorlige begrensninger i unges frihet", 24/11-2015)
​

Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene.

​Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode 
oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter."

Hvis vi ser bort fra "kjønnslemlestelse", så er denne handlingsplanen helt i tråd med Hjelpekildens problemstillinger knyttet til oppvekst i lukkede religiøse miljøer. I innledningen leser vi f.eks:
​
I dag vet vi at de fleste barn og unge som trenger hjelp av det offentlige eller frivillige organisasjoner, har en hverdag preget av trusler, vold og ekstreme former for kontroll fra sine nærmeste. Med denne handlingsplanen utvider vi derfor arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til også å omfatte fore­ byggende tiltak mot alvorlige begrensninger av unges frihet.
​
​

Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så kan det med det blotte øyet se ut til at handingsplanen er rettet mot enkelte ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. For eksempel sier barne- likestillings- og inkluderingsministeren i forordet:
​
I stortingsmeldingen "En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og felleskap" slår vi fast at vi setter vern av barns rettigheter høyt. Vi er også tydelige på at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke skal møte flere barrierer enn andre barn og unge, verken i samfunnet eller i sin egen familie.
Begrepet "æresrelatert vold" er brukt, og henspeiler på begrepet "æreskultur". Jeg ønsker med dette innlegget først vise hvordan æreskultur i seg selv ikke er forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter, ved å vise at kollektvistiske miljøer også finnes i norske kristne trossamfunn. Videre vil jeg vise hvordan barns frihet blir utfordret i disse miljøene.

Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter?
Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på famili­ens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer? 

La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet.

Denne forskningen viste a
t forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep,  både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:

Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss?’.

I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.

Dette er helt i tråd med våre funn gjennom samtaler med våre brukere. Det eksisterer i aller høyeste grad en kristen æreskultur, som er en kultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad.

Sammenligner vi med de ikke-vestlige religøse minoriteter som handlingsplanen kan se ut til å henvende seg til, så ser vi at begge kulturene er kollektivistiske kulturer, eller miljøer preget av kollektivistiske verdier. 

Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Kjennetegnene er at hensynet til gruppa er viktigere hensynet til individet, lydighet og lojalitet er viktige idealer og man læres opp til å ikke ha selvstendige meninger. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppen. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. 

Dette i kontrast til den norske kulturen som er en invidualistisk kultur, der selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier, der individet bestemmer selv, og der ens egne behov går foran gruppas interesser. 


Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende. 

Redd Barna skrev litt om denne kulturkollisjonen mellom norske lukkede kristne trossamfunn og det norske storsamfunnet, i "Til tross for tro" i 2005:
​
Livet i menigheten har gjort dem dårlig rustet til å orientere seg i og forstå verden rundt. De deler ikke en felles plattform, og gjenkjenner ikke ”kodene”. Fra en skjermet tilværelse med sterke felles normer møter  de en ungdomskultur som er eksponert, individuell, selvhevdende og med stor valgfrihet. Fra en meningsdirigerende og selvutslettende tilstand møter de en argumentativ og kunnskapsbasert offentlighet. 

​Utfordringer for barns frihet i kollektivistiske miljøer
Når et miljø er preget av kollektivistiske verdier, dvs gruppens interesser går foran individet, hvilke utfordringer får dette for barn og unges frihet?

​
VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her.
​

FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen.
​

UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter.

Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag.

​
MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk.

Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering.


Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
​
​
​Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til.
​
​
​For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.

TROSFRIHET: Trossamfunn vi jobber med ser ofte på sin tro som den eneste sannhet, og alle andre religioner er falske religioner. Dermed var det aldri noen reell trosfrihet for barna som vokste opp i disse trossamfunnene. Det ble forventet av barna at de skulle selv bli formelt medlemmer gjennom dåp i trossamfunnet og at de skulle bli aktive i menigheten.

Å skulle velge å forlate var tabubelagt og ville føre til store negative følger for den det gjaldt, da man da ville miste sitt sosiale nettverk i tillegg til å bli fordømt av Gud. Synet på andre religioner samsvarte også på synet på andre kulturer, slik at man hadde en mer fordømmende holdning til andre kulturer istedenfor den holdningen man har i skolen, som går på forståelse og toleranse.
YTRINGSFRIHET: Man lærte også at kritikk ikke var en god egenskap. Å stille kritiske spørsmål til troen eller det som for trossamfunnet var etablerte sannheter var likestilt med at man hadde svak tro, at man trengte mer åndelig opplæring, f.eks måtte be mer, noe som også satte denne personen som en potensielt farlig person for øvrige medlemmer.

Videre var det også sterke sanksjoner knyttet til ytringer og meninger. Medlemmene passet på hverandre og sa i fra til menighetens forstandere hvis noen hadde ytret noe som ikke samsvaret med deres tro, som alternative forståelser og meninger rundt trosspørsmål og vitenskap, for eksempel.

Den som trosset dette kunne oppleve å bli frosset ut av menighetens medlemmer, og til og med få offentlig irettesettelse i menigheten for å ha en ”verdslig ånd.

​
SEKSUALITET: Seksualiteten ble ikke opplevd som et privat anliggende, men en sak som angikk menigheten. Det ble for eksempel sagt at det var viktig å holde menigheten ren, hvis ikke ville Ånden eller Guds velsignelse trekke seg vekk fra menigheten. Man får da et kollektivt ansvar, og har da mindre grenser for å ”tyste” på hverandre for å ha gjort noe ”umoralsk”, og det bidrar også til at medlemmet selv forstår at han eller hennes handlinger vil gå ut over hele menigheten. Vi har også sett publikasjoner fra enkelte trossamfunn rettet mot barn og unge der det fortelles at det å berøre sine egne kjønnsorganer ville være noe som demonene ville glede seg over. Alt i alt er seksuelle følelser skambelagt og skal legges lokk på, og kun tas fram i forbindelse med ekteskap.
​
​
VALG AV EKTEFELLE: Tvangsekteskap defineres slik: når du bli utsatt for psykisk press, trusler eller tvang om å gifte deg, når du ikke kan velge å være ugift, eller når du ikke kan velge selv hvem du vil gifte deg med.

Svært mange av våre bruker har opplevd tvang i forbindelse med valg av ektefelle. Her igjen: Den KOLLEKTIVITSTISKE kulturen – gjør en slik tvang gjennnomførbart. Når gruppas anseelse vil tape på det når velger for eksempel å gifte deg med en som er utenfor trossamfunnet, eller du er gravid og ugift– da føler mange seg presset til å gifte seg for at familien eller menigheten ikke skal miste ære, havne i vanry.
​
En av våre brukere forteller om sin egen erfaring:

​Selv var jeg dødlig forelsket i en verdslig gutt, men det var aldri noe alternativ - det var ensbetydende med utstøtelse og tap.

​Hvilke virkemidler har vi sett blir brukt for å ha en sterk sosial kontroll over unge i disse kollektivistiske miljøene?
  • Gruppepress
  • Overvåkning (menighetens medlemmer følger med hverandre)
  • Trusler (å ha feil adferd/ handlinger kan gjøre at man ikke blir godkjent av Gud og kan dermed føre til døden i endetiden)
  • Offentlige irettesettelser i menigheten, dvs offentlig ydmykelse.
  • Sosial isolasjon/ utfrysning (menighetens medlemmer snur ryggen til den som gjør galt)
  • Skyldfølelser (man får ansvar for at Gud blir lei seg eller for å ha gledet demoner, Satan etc)

​Vissheten om konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer.

Miljøer preget av kollektivistiske verdier eksisterer i aller høyeste grad også i Norge, og ikke bare i ikke-vestlige religiøse minoriteter. Som følge av at gruppens hensyn går foran individets, blir barns frihet utfordret på en rekke områder. Noen av konsekvensene er en fremmedgjøring fra storsamfunnet, til tross for at de både ser norske ut og snakker norsk.  Redd Barna har sagt litt om dette i sin rapport "Til tross for tro" i 2005:

​
Når man møter ungdom som har vokst opp i isolerte trossamfunn er det vanskelig å forstå at ungdom som alltid har bodd i Norge 
  • ikke kjenner det norske samfunnet, og har et kunnskapsvakuum som gjør at de ikke vet hva de mangler.
  • ikke er vant med å gjøre valg som er  knyttet til deres eget liv, og at det å velge kan være en stor utfordring og påkjenning. 
  • ikke er blitt oppfordret til å utvikle evner og anlegg, og derfor mangler selvtillit til å fortsette utdanning.
  • ikke har blitt respektert på grunnleggende rettigheter, og derfor ikke tør å hevde dem.

Det er derfor viktig at kompetansen om denne sårbare gruppen øker. Ikke bare i hjelpeapparatet, men også hos myndighetene. Når man jobber med å sikre "gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge", så skal man ikke se seg blind på etnisk opprinnelse, men også få opp øynene for at de samme problemstillingene den omtalte handlingsplanen skriver om, i aller høyeste grad gjelder i mange norske kristne minoriteter. 


Hilde Langvann, 26/11-2015
Leder, Hjelpekilden Norge


Les mer om:
Kristen æreskultur
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv
Tvangsgifte i kristne miljøer?
Usunn sosial kontroll av barn


​
0 Comments

Å brenne for noe - eller å brenne ut?

5/11/2015

0 Comments

 
​En kvinne henvendte seg nylig til Hjelpekilden for å snakke om sine utfordringer. Hun fortalte:

Det vanskeligste er at jeg ikke lenger har noe å brenne for. Før så brant jeg for troen, for misjoneringen og for menighetslivet. Alt som ga meg glede var knyttet til troen. Nå er det et tomrom der som jeg ikke vet hvordan jeg skal fylle.

​Ikke bare mistet hun sitt nettverk, sin status som Guds utvalgte og håp for framtiden. Men hun mistet også selve meningen med livet, sitt ståsted i tilværelsen. Fagfolk kaller dette for en "multitapssituasjon", og sidestiller dette med andre livskriser vi kan gå gjennom, som for eksempel tap av kjærlighet og når noen nære dør. 

Dette er en situasjon svært mange av våre brukere kunne kjenne seg igjen i:
​
Jeg oppfatter livet som grunnleggende meningsløst. Sliter med tomrom hver eneste dag. Uansett hvor man henvender seg, vil man møte tomhet, også i menighetene. Det første jeg måtte gjøre etter avhoppet var å finne meg selv.

Selv 13 år etter føler jeg på det samme tomrommet, dog det har blitt bedre med tiden.

Jeg savner et mål i livet, noe stort å arbeide mot.

Så hva gjør man da? Hva fyller man tomrommet med?

Mange kunne gi gode råd. Som å ta opp igjen hobbyer du drev med før du ble oppslukt av troen. Noen hadde engasjert seg kraftig i frivilllig arbeid, miljøvern eller partipolitisk arbeid. Andre fortalte at de hadde brent for en utdannelse, noe som nesten ble altoppslukende. Og e​n person hadde erfart at det å lese filosofi hadde erstattet hans åndelig tomrom.


Andre igjen stilte spørsmålstegn ved det å måtte brenne for noe. 
​
​Det er jo problemet med sekterismen at mennesker blir UTbrent. "Vet dere ikke at det viktigste er at vi brenner for Jesus!?" ropte en ungdom ut på et møte jeg var en gang. Det er en oppskrift på karismatisk utbrenthet, psykisk sykdom og slit. 

Og om man vil "brenne" ... så bruk nok tid til å finne ut av hva man absolutt "må" gjøre, hva som egentlig interesserer. Tror ellers det er lett å gå i fella - totalt oppslukt av noe/noen som stjeler livet ditt... Og den følelsen av tomrom... Det er jo ikke noe tomt rom, det er ditt og mitt rom - det har bare vært fylt opp av en organisasjon eller menighet - og det har fått oss til å glemme hvordan det er å leve på ordentlig... å fylle rommet med ting som gleder oss og andre ..

Disse to er inne på noe interessant. Det å brenne for noe, er dette det samme som å gi mening til livet? Eller kommer ønsket om å være fullt engasjert i noe fra et annet behov?

​Noen viste til trossamfunnets holdning til et høyt aktivitetsnivå:
​
Vi ble fortalt at lediggang er roten til alt ondt og at den late har djevelen til far.

Da jeg var JV tok jeg det aldri med ro, det var noen ting på timeplanen hele tiden. Og skippa man noe fikk man høre det og man fikk bare dårlig samvittighet. Enormt press på å være i farta med åndelige aktiviteter hele tiden. Jeg ble både fysisk og psykisk utmatta. 


Det var jo veldig mye sånt i Smiths at en skulle ta seg av de yngre på fritiden og med full jobb og møter 3 ganger i uken pluss aktivitetsklubb en dag i uken. Så ble det veldig travelt. Så skulle vi finne på noe for de yngre i helgene..kjenner bare stresset en skulle ofre seg for andre hele tiden..pluss at det stadig var dugnad.
​
Med dette aktivitetsnivået og koblingen mellom samvittighet og aktivitet, så er det kanskje ikke så rart at mange fortsetter i samme mønster. Når "Britt" var med i trossamfunnet, var hun en travel dame. Hun forberedte seg til menighetens fem ukentlige møter som hun svarte aktivt på, hun deltok ofte i felttjenesten, hun var jevnlig hjelpepioner, og holdt bibelstudium for andre interesserte hun hadde møtt på feltet. Hun følte ansvar for familiens åndelige framgang og hjalp sin mann med hans taler, hun var pådriver for familiens studier i skriften, og passet på at de hver dag leste dagsteksten etter middag. I tillegg måtte familiens hjem alltid være renere og ryddigere enn andres, siden de var av Guds folk og måtte være representative. Så når "Britt" og hennes familie brøt med menigheten, burde hun i teorien ha mye mer fritid. Det som isteden skjedde, var at hun engasjerte seg barnas idrettslag, hun ble foreldrerepresentant i FAU på skole og i barnehage, hun  ble opptatt med fagforeningsarbeid og begynte også med etterutdannelse. Som hun selv sa: "Jeg engasjerte meg i det jeg kunne engasjere meg i". Slappet hun av fikk hun dårlig samvittighet, og forsto et par år senere hvorfor. Hun hadde altså brutt med trossamfunnet, men tempoet var uforandret.

​Vi diskuterte våre erfaringer med dette tempoet inne på vårt forum, og mange kunne nikke gjenkjennende:


Jeg opplever et indre stress som presser meg til høy aktivitet. Kanskje jeg ikke er helt overbevist om meningen med livet, siden jeg ikke lengre ser noen mening utover den jeg skaper selv. Det indre stresset jeg opplever kan sikkert adresseres flere forhold, har ikke tenkt over den muligheten før.

​Et høyt tempo kan også være en paradoksal måte å legitimitere at man fortsatt ikke har tid til å tenke gjennom hvordan man "egentlig" har det. Den fellen har jeg selv gått i flere ganger på jobben, og vet om andre kollegaer som har gjort det samme.
 
Jeg skulle ønske jeg var foruten stresset, kunne sette meg ned å ganske enkelt ha det godt. Men har mye stein i ryggsekken jeg ikke helt vet hvordan jeg får lempet ut. Jeg kjenner meg igjen

​
Andre igjen fortalte at de med tiden hadde klart å finne balansen:
​

Jeg har måtte lære meg å slappe av

​Nå som jeg er ute nyter jeg at jeg kan slappe av uten å ha dårlig samvittighet for det. Men det er enda uvant å ha plass til så mye gjøremål og faktisk oppleve å kjede seg

Selv synes jeg det var befriende å slippe å "brenne i begge ender". Vidunderlig å ha tid til å tenke, trene, gjøre ting med barna og faktisk kjenne at det er nok å være normal. Å kjenne at man ikke trenger å være "fantastisk flink og engasjert" for å være lykkelig og tilfreds.

Kan på det varmeste anbefale boken 'When Things Falls Apart' av Pema Chödrön. Den har hjulpet meg til å gi litt slipp på trangen til hele tiden skulle oppnå noe, utføre noe, eller henge fast ved en idé. Boken hjalp meg til å innse at jeg er god nok som er ER, uavhengig av hva jeg GJØR. Det å bare eksistere er faktisk god nok!... Jeg sier det til meg selv flere ganger i uken. Sakte men sikkert aksepterer jeg det mer og mer. Den aksepten fører til en enorm frihet, hvor en kan velge å gjøre akkurat det man vil, bare fordi man har lyst og glede av det, og ikke fordi man må.


Det blir utvilsomt et tomrom når man forlater troen. Noen strever etter å finne noe å brenne for, og det kan man absolutt finne utenfor et trossamfunn. Men det er viktig å ikke brenne i begge ender, som noen sa. Hvis aktiviteten har fortsatt i turbofart og det er knyttet ubehag til det å stå stille, så kan det være viktig å stille seg spørsmål om hvorfor. Kan det skyldes at jeg fortsetter i samme mønster som i trossamfunnet? Kan det være at jeg fremdeles har dårlig samvittighet for å slappe av, dårlig samvittighet for å bruke tid på meg selv? Kanskje må jeg også rett og slett lære meg å slappe av?


Hilde Langvann, 5/11-2015
Leder, Hjelpekilden Norge


Alle sitater er hentet fra vårt forum.
Er du selv religiøs utbryter kan du få tilgang til vårt forum ved å sende en forespørsel via vårt kontaktskjema
0 Comments

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Identitet
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner

    Arkiv

    November 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    September 2021
    March 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss