 2. september 2021 lanserte IICSA rapporten "Child protection in religious organisations and settings".
IICSA Independent Inquriy Sexual Abuse er en statlig oppnevnt kommisjon fra 2015, som har som oppgave å undersøke hvordan landets institusjoner håndterer sin omsorgsplikt for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Undersøkelsen kan lastes ned her. Bakgrunnen for undersøkelsen Den globale finanskrisen i 2008 førte blant annet til at en rekke lovpålagte lokale tjenester har måttet prioritere annerledes. Der staten tidligere aktivt har levert tjenester til ungdom innen blant annet utdanning, kultur og fritidsaktiviteter, er det i dag primært frivillige og veldedige organisasjoner som styrer dette. Et betydelig antall aktiviteter tilbys av religiøse organisasjoner, som skoler, sommerleir, fotballtrening og språkundervisning. Til tross for denne utviklingen har det vært liten forskning på hvordan religiøse organisasjoner og miljøer administrerer tilbudene, og liten fokus på hvordan de holder barn trygge. Utvalg Undersøkelsen er geografisk begrenset til England og Wales, og har sett på 38 religiøse organisasjoner i området. Konklusjoner og anbefalinger (fra side 110 i rapporten) 1. Underrapportering av overgrep Faktorer som bidrar til manglende anmeldelser av seksuelle overgrep er: "Victim-blaming", skam og ære: Funn viser at i noen religiøse miljøer blir den overgrepsutsatte anklaget når et overgrep har skjedd, ved at det antydes at den overgrepsutsattes adferd forårsaket hendelsen. En konsekvens av dette er at de som har opplevd overgrep kjenner på skam overfor hendelsen og føler skyld for overgrepet. Dette kan gjøre det vanskelig å anmelde overgrep. I noen religiøse miljøer er taushet knyttet til overgrep forbundet med miljøets æresbegrep, der det å snakke om hendelsen kan påvirke overgrepsutsattes mulighet for ekteskap, påvirke familie, og trossamfunnets anseelse i samfunnet. Mangel på dialog om seksualitet og overgrep: I noen språk eksisterer ikke ord som beskriver seksuelle overgrep. I noen religiøse miljøer blir seksualitet aldri eller sjeldent omtalt. Når konservative religiøse miljøer ser på seksualitet utenom ekteskap som moralsk galt, kan dette gjøre det vanskelig å anmelde forholdet. Seksuell vold mot menn kan anses som skammelig og tabu innen noen religiøse miljøer, gitt deres holdninger og tilnærminger til seksuell orientering, og dette kan bidra til at det blir enda vanskeligere å anmelde overgrepet. Bruk av religiøse tekster og tro I noen tilfeller har overgripere utnyttet barnets tro for å kunne lettere gjennomføre overgrepet. Kommisjonen har hørt eksempler på gjerningsmenn som misbruker teologiske tekster eller tro, holdninger til autoriteter i menigheten, Guds navn, eller trusler om åndelig eller religiøse konsekvenser for å rettferdiggjøre overgrep eller forhindre å bli avslørt. Kjønnsubalanse i ledelsen Mange religiøse organisasjoner anerkjenner bare menn som religiøse ledere i sin teologi og praksis. Kjønnsubalanse finnes i mange slike organisasjoner, slik at tillitsmenn, frivillige og administratorer ofte er menn. Å bare ha menn i maktposisjoner, og bare menn som man kan rapportere inn overgrep til, gjør det mindre sannsynlig at kvinner og barn ønsker å rapportere overgrep. Maktstrukturer i en rekke trossamfunn kan fortsatt gjøre kvinner underordnet menn, noe som kan utgjøre et hinder for å rapportere overgrep. Mange kvinner har formidlet at det var ekstremt vanskelig å snakke med menn om overgrep, seksualitet, kropp og følelser. Misbruk av makt fra åndelige ledere: I alle religiøse miljøer har lederne betydelig makt og innflytelse. Barn lærer å vise lederne lydighet og respekt. De som er i lederstillinger fungerer ofte som rådgivere, fortrolige, guider og hjelpere. Religiøse ledere kan misbruke sine tillitsposisjoner. Overdreven respekt eller ærbødighet for ledere i trossamfunn kan resultere i en følelse av at de kan handle ustraffet, og kan også bidra til at en overgrepsutsatt er motvillig til å rapportere overgrep. Mistillit til eksterne etater: En frykt for innblanding i religiøs eller kulturell praksis kan føre til motvilje mot å rapportere overgrep, da de kan være bekymret for fordommer, inkludert islamofobi eller antisemittisme. Religiøse minoriteter kan være engstelige for at rapportering av overgrep kan føre til et tilbakeslag. Frykt for omdømmeskade: Noen religiøse miljøer kan hevde at det er illojalt og et strid på religiøse prinsipper å anmelde en trosfelle. Religiøse miljøer kan velge å prioritere sitt omdømme framfor overgrepsutsattes behov, noe som kan motvirke ekstern rapportering. Internjustis Særlig religiøse miljøer som velger å distansere seg fra storsamfunnet, fremmer at overgrepssaker skal håndteres internt. Den religiøse gruppen kan velge å ikke sende inn rapport til politi, de vil oppmuntre til mekling og en løsning i regi av de religiøse lederne, og de kan også i noen tilfeller aktivt forhindre videre rapportering. Tilgivelse I noen religiøse miljøer kan tilgivelsesbegrepet bli misbrukt både for å legge press på ofre for å ikke anmelde saken, og for å rettferdiggjøre manglende tiltak ihht anklagene. Dette er noe som ikke bare svikter overgrepsutsatte, men også noe som kan sette andre barn i fare. 2. Beskyttelse av barn: Interne strategier og retningslinjer Seksuelle overgrep som ikke-eksisterende i eget miljø Religiøse ledere kan ha vanskelig for å tro at noen i ens menighet kan begå overgrep. En konsekvens av dette er at de kan mene at det ikke er nødvendig å ha spesifikke retningslinjer for å verne barn. Noen har klare retningslinjer, andre ingen. Det er betydelig variasjon i religiøse organisasjoner i både deres forståelse av seksuelle overgrep mot barn og implementering av tilstrekkelige organisatoriske prosesser og prosedyrer som bidrar til beskyttelse. Noen organisasjoner har en klar forståelse av disse problemene, og har både en praksis og nødvendige prosedyrer og retningslinjer som kan bidra til å holde barn trygge. Andre miljøer har ingen. Undersøkelsene fant at de som har klare retningslinjer, kan likevel ha latt være å følge dem, da de kanskje ikke kjente til dem. Etter at undersøkelsene til denne kommisjonen ble satt i gang, så har det skjedd noen endringer i flere religiøse miljøer. Manglende fokus på den overgrepsutsatte De interne retningslinjene og prosedyrene må fokusere på de som blir utsatt for overgrep. Miljøene må sikre at de som jobber i organisasjonen er bevisst barns barrierer for å rapportere om overgrep, og jobbe aktivt mot disse barrierene gjennom å skape endringer i praksis og kultur. Retningslinjene må inneholde tilstrekkelige bestemmelser knyttet til varsling. I forbindelse med varsling er det viktig at gjerningspersonens behov ikke overskygger overgrepsutsattes behov. Det bør ikke være et krav om at offer skal tilgi overgriper. 3. Bedre opplæring Ansatte og frivillige bør få opplæring som inneholder grunnleggende informasjon om barn og seksuelle overgrep, hvordan gjenkjenne og hva man skal gjøre i tilfelle overgrep blir avdekket. Undersøkelsen viser at dagens opplæring ikke er tilstrekkelig. De som jobber med barn og unge må pålegges å delta i vanlig opplæring i beskyttelse av barn tilpasset deres roller og ansvar. Dette gjelder både betalte lederer og frivillige. Det å få opplæring i religiøse tekster er ingen god erstatning for å lære om beskyttelse av barn, og vil trolig ikke bidra til å trygge barn. 4. Tryggere rekruttering Noen religiøse miljøer driver egne skoler og har fritidsaktiviteter for barn: Her må det inn bedre rutiner for å sile ut overgripere og voldsmenn i rekrutteringen. 5. Egne ansvarlige for barns sikkerhet Komiteen foreslår at hvert trossamfunn/ menighet har egne personer som skal jobbe med å håndtere bekymringer om overgrep og vold overfor barn. 6. Tilsyn Det er ingen krav om at religiøse organisasjoner skal ha et eget tilsyn fra et eksternt organ som ettersjekker om barn er blitt nødvendig beskyttet. Det anbefales at et slikt eksternt tilsyn opprettes. 7. Ledernes roller De som er i lederroller er viktige, fordi de gir føringer for medlemmene. Det er derfor også viktig at de understreker behovet for å beskytte barn. Flere ledere ser ut til å stadig være ukjent med sitt ansvar. Gjennom å være gode eksempler på bevissthet og forståelse, og gjennom å vise at man vil lære av tidligere feil, så kan man som ledere utvikle en robust kultur for vern av barn. 8. Vedrørende internjustis Bør ikke erstatte ekstern rapportering Intern behandling av overgrepssaker bør ikke brukes som erstatning for rapportering til eksterne myndigheter. Det er ikke akseptabelt for noen intern disiplinær prosess å stå som det eneste vurderingsverktøyet for å avgjøre om overgrep har skjedd. Slike prosesser kan ikke gi rettferdighet eller oppreisning for den overgrepsutsatte, og de er heller ikke de riktige virkemidlene for å vurdere risiko for andre. Jehova vitner og regelen om to vitner Trossamfunnet Jehovas vitner krever at det skal finnes to vitner for at å avgjøre om det er nok bevis i en påstand. Denne regelen har ingenting å gjøre i overgrepssaker mot barn. Den gjenspeiler ikke realiteten ved seksuelle overgrep, da disse ikke blir utført med vitner tilstede. Denne regelen bidrar til å skade overgrepsutsatte. Den interne disiplinære prosessen for ekskludering av medlemmer har ingenting med seksuelle overgrep å gjøre. Å fortsatt bruke denne regelen framover viser at trossamfunnet ignorerer alvorlighetsgraden ved disse kriminelle handlingene og hvordan disse påvirker de utsatte. Dette viser en mangel på medfølelse med den overgrepsutsatte, og bidrar til å beskytte overgriper. 9. Støtte til overgrepsutsatte Gi informasjon om ekstern hjelp Kommisjonen påpeker at få religiøse organisasjoner gir informasjon om profesjonelle tjenester eller støttetjenester for den overgrepsutsatte. Det ville være nyttig for religiøse organisasjoner å være klar over for eksempel rådgivning og støttetjenester som er tilgjengelige nasjonalt eller i lokalområdet Behovet for terapeutisk hjelp Selv om åndelig omsorg fra en religiøs leder er viktig, så erstatter ikke dette terapeutiske tilbud, og terapi gis sjeldent i trossamfunn. Religiøse ledere bør ha forståelse for behovet for terapi gitt av hjelpeapparatet. Lær av organisasjoner innen feltet Organisasjoner som bistår overgrepsutsatte formidler at religiøse miljøer ikke har tatt kontakt med dem. Dette forsterker bildet av mange religiøse ledere som lite villige til å lære fra overgrepsutsattes erfaringer. Til tross for at hjelpeorganisasjoner har lang erfaring og mye kompetanse på sitt felt, opplever de å bli ignorert eller «sett ned på» med omtale som «vanskelige» eller «konfronterende». 10. Risikovurdering av overgripere: - Tilgivelse er sentralt i mange religioners lære og praksis. En kultur som oppmuntrer til tilgivelse kan føre til at man overser sikkerheten til andre - Det er fremdeles religiøse organisasjoner som ikke har noen risikovurderingsprosess for dømte eller anklagede seksualforbrytere som ønsker å fortsette å delta i menigheten. - For å holde barna trygge trenger religiøse organisasjoner og miljøer noen form for mekanisme for vurdering av risiko når de har medlemmer som har blitt dømt eller anklaget for seksuelle overgrep. Det må også kunne utveksles informasjon mellom menigheter i tilfelle overgriper flytter til annet sted og søker medlemskap i ny menighet. Oversatt og forkortet av Hilde Langvann, 8/9-2021 Kilde: IICSA rapport september 2021 Les også: Nederlands studie om seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner Australsk rapport: Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse
0 Comments
I andre episode av NRK Brennpunkts serie «Guds utvalde», fikk vi se nærmere på Jehovas vitners internjustis-system. Trossamfunnet har en egen intern disiplinærnemnd, der alvorlige regelbrudd blir undersøkt og konsekvenser for den som har brutt reglene blir vurdert. Religiøs synd eller juridisk straffbar handling? I reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april 2018, om intern håndtering av overgrepssaker i Jehovas vitner, uttalte en representant for trossamfunnet: ”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.” Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling. Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse". Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, «Når ord mangler» Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt. Mangelen på kompetanse I Julia Gutgsells masteroppgave om Jehovas vitners utstøtelsespraksis «A loving provision?», ble det blant annet adressert at forstanderne i menigheten mangler utdanning til å håndtere komplekse og sensitive temaer som seksuelle overgrep, noe som NRK Brennpunkts dokumentar illustrerte godt gjennom forstandernes uttalelser i scenene fra Follo Tingrett. Den fornærmede hadde ikke umiddelbart forstått at hun hadde opplevd et overgrep, og uttalte «Jeg tenkte først og fremst på min egen skyld». Disiplinærnemnda valgte derfor å se på hendelsen som villet fra hennes side. Det er ikke uvanlig i overgrepssituasjoner å ikke forstå hva man har opplevd før etter en tid. Men når man i tillegg kommer fra et miljø som hovedsakelig forbinder seksualitet med synd, kan det også være vanskelig for den utsatte å skille mellom synd og overgrep. Saken illustrer hvor problematisk det er når en som er utsatt for overgrep ikke møter tilstrekkelig kompetanse. Tillært mistro og gjentagelsesfare Det skjer også at interne domstoler behandler seksuelle overgrep mot barn. Erfaringene her viser også at man ser på seksuelt misbruk i en bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd. Man framholder tilgivelse som en viktig løsning. I 2016 undersøkte australske «Royal Comission» seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner. Ingen av de over 1000 overgrepssakene som hadde blitt rapportert inn til trossamfunnet i løpet av 60 år hadde blitt overbragt til politi eller myndigheter, til tross for tilståelser i over halvparten av sakene. I dommen sto det at trossamfunnet gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet hadde skapt mistro til myndighetene. Dette hadde skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Overgrepsutsattes behov for hjelp I en voldtektssak tidligere i år hadde en ung jente blitt utstøtt fordi de mente at hun hadde medvirket til situasjonen gjennom å ha drukket for mye og vært uforsiktig. Den samme argumentasjonen hadde blitt brukt i forbindelse med en sovevoldtekt. En annen kvinne ble spurt om hun hadde kjempet imot overgrepet. I tillegg til at noen av de overgrepsutsatte har blitt utstøtt fra fellesskapet, så er det en annen problematisk side ved dette: Mangelen på oppfølging av den overgrepsutsatte. En nederlandsk studie (www.wodcl.nl) har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Flere oppga å være mer fornøyd med det offentlige rettsapparatets håndtering enn den interne håndteringen. Noe også den overgrepsutsatte i NRK Brennpunkts illustrer i sin uttalelse om dommen som gikk i hennes favør: «Det var en lettelse å føle at jeg er et menneske som har rettigheter, noen hører på meg» Den nederlandske studien kom med gode råd til trossamfunnet, og jeg vil gjengi disse avslutningsvis:
Hilde Langvann, Hjelpekilden
24/11-2020 En nederlandsk studie har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Studien viste at publikasjoner fra trossamfunnet understreker at man skal ta hensyn til ofrene for seksuelle overgrep. Imidlertid bemerket de at det i praksis blir mye oppmerksomhet rettet mot gjerningspersonen, på hvorvidt denne personen skal fortsatt være en del av trossamfunnet eller hvorvidt de skal få lov til å gjenopptas i trossamfunnet. Resultater i tall:
Spørreundersøkelse: «Hvordan opplevde du å bli møtt av trossamfunnet, etter å ha rapportert om overgrepet» Informantene i undersøkelsen ble bedt om å angi på en skala fra 1 til 10 hvor fornøyde de var med hvordan de ble møtt av trossamfunnet etter å ha rapportert om overgrepet.
Spørreundersøkelse «Hvordan opplevde du å bli møtt av politiet, etter å ha rapportert om overgrepet?»
Intervjuer: Håndtering av seksuelle overgrep i trossamfunnet Studien utførte i tillegg til spørreundersøkelsen 10 intervjuer med tidligere og nåværende Jehovas vitner. Studien fant at intervjuobjektene kun hadde orientert foreldre og eldste i trossamfunnet om overgrepene, ingen av dem hadde kontaktet politiet. I følge informantene skyldes dette hovedsakelig den indre orienterte kulturen i Jehovas vitner og det bibelske prinsippet om at du ikke skulle ta din bror til retten. De intervjuede uttrykte at de ikke var fornøyd med måten saken deres ble håndtert på. Denne misnøyen skyldtes den manglende forståelsen de opplevde og de eldstes sterke ønske om å holde fellesskapet sammen, helst ved å forene gjerningsmann og offer. Saken blir vanligvis håndtert i nøye samsvar med gjeldende prosedyrer. Prosedyrene har, i følge de intervjuede, sterkt fokus på å holde felleskapet sammen, og handler i liten grad om å vie ofrene oppmerksomhet. Måten de ble møtt på etter å ha fortalt om overgrepet, opplevdes av ofrene som et nytt form for overgrep. De føler seg utilstrekkelig lyttet til, de føler seg ignorert, og i noen tilfeller føler de seg stigmatiserte og isolerte. Egenskapene ved trossamfunnet Jehvovas vitner - for eksempel det sterke og mannsdominerte hierarkiet, felleskapets lukkede natur og de strenge føringene for seksuell moral – forsterker etter informantenes mening de vonde erfaringene. Vilje til å rapportere seksuelle overgrep 80% av deltakerne i studien hadde opplevd de seksuelle overgrepene i trossamfunnet. Nesten alle disse overgrepene hadde blitt rapportert til trossamfunnet eldste. 30% hadde også varslet politiet, 27% hadde lagt inn formell anmeldelse. Dette er en lav prosentandel. Nesten tre fjerdedeler av deltakerne i studien rapporterte ikke politiet til tross for at 80% rapporterte misbruket internt. Basert på studien og tidligere utførte internasjonale studier, kan det ikke fastslås noen solide årsaksfaktorer som påvirker viljen til å anmelde lovbrudd. For å få innsikt i disse faktorene, kreves det videre vitenskapelig forskning som gjør bruk av andre forskningsmetoder. Reaksjoner og forslag Det nederlandske styret for Jehovas vitner har etablert en rekke tiltak, for eksempel har trossamfunnet i økende grad begynte å drøfte problemet internt. Respondentene på spørreskjemaet og intervjuobjektene kjenner seg igjen i denne utviklingen, selv om de fleste av intervjuobjektene rapporterer at det kun er gjort minimale justeringer, og at disse justeringene hovedsakelig er prosessuelle. De føler at måten seksuelle overgrep håndteres i praksis, ikke er bra nok. Respondentene kom med en rekke forslag til forbedringer for hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker, for eksempel større åpenhet om problemet og en større anerkjennelse av ofrene. De nevnte også behovet for profesjonell hjelp til offeret, støtte og hjelp fra trosssamfunnet og veiledning i forbindelse med politianmeldelser. Andre forslag inkluderte opplæring og utdanning av eldste for å hjelpe dem med å håndtere rapporter om seksuelle overgrep og å anerkjenne problemets kompleksitet. Det mest konkrete forslag for forbedring er en juridisk plikt til å varsle politiet: et tiltak som det kan forventes bred støtte om. Det nederlandske styret for Jehovas vitner sier at alle gjeldende lover vil bli overholdt i landene der de er etablert. Resultater i kontekst Internasjonale studier utført i Australia, Belgia og Storbritannia viser at spørsmålet om seksuelle overgrep i Jehovas vitner ikke er begrenset til Nederland. Denne studien og de internasjonale studiene viser at trossamfunnet kan karakteriseres som et lukket trossamfunn. Alle de internasjonale studiene viste at trossamfunnet ikke håndterer seksuelle overgrep mot mindreårige bra nok, og at ofrene befinner seg i en sårbar posisjon. Studiene antydet også at fellesskapets lukkede natur hindrer transparens i håndteringen av overgrepssaker. Ved første øyekast ser det ut til at denne lukkede naturen også har en negativ innflytelse på viljen til å anmelde saken til politi. Internasjonale studier har funnet at det er svært få muligheter til å føre slike saker utenfor trossamfunnet, og at det å gjøre det innebærer en veldig høy risiko for utenforskap. Ofrestøttemekanismene i trossamfunnet ser ut til å være utilstrekkelige, det gis ingen støtte for å muliggjøre ekstern anmeldelse av seksuelle overgrep, og ifølge mange respondenter frarådes dette. Plikten til å varsle myndighetene om mistenkt eller faktisk seksuelt misbruk er et viktig tiltak som er truffet eller anbefalt til Jehovas vitner i Australia og Belgia. Den romersk-katolske kirke i Nederland har også blitt anbefalt å innføre en varslingsplikt. Siden studiene i Australia og Storbritannia ble gjennomført, har Jehovas vitner laget en veiledning til eldste for hvordan de skal håndtere påstander om overgrep mot barn. Effektene av tiltakene som Jehovas vitner i Australia, Storbritannia og Belgia har tatt for å forbedre barnesikkerheten er ikke kjent ennå. Når vi ser på de tre nederlandske studiene som undersøker lukkede trossamfunn, registrerer vi at det å være i et lukket samfunn hindrer folk fra rapportering om en rekke lovbrudd. Foreslåtte tiltak Studien hadde følgende anbefalinger til trossamfunnet i Nederland og den nederlandske regjeringen: "Vi appellerer til trossamfunnet Jehovas vitners for å sikre bedre støtte til og anerkjennelse av overgrepsofre ved tiltak som følgende:
Videre kan resultatene av denne studien bidra til at sikre relevante instanser - for eksempel kommunale helsetjenester og politiet - blir bedre informert om påvirkningen av lukkede lokalsamfunn om ofre for overgrep. Videre er det ønskelig at resultatene fra studien kan gi bedre kunnskap til instanser som helseapparatet og politi om hvordan mekanismene i lukkede trossamfunn påvirker overgrepsofre." Kilde: www.wodc.nl Studien er oversatt (og noe forkortet av) Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge 24/1-2020  Jehovas vitners publikasjoner omtaler seksuelle overgrep som særdeles motbydelige og ond gjerninger. Foto: Hearts Television
”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.”
Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt. Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling. Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse". Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer". Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren. Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte: ”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep” Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep. En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra. Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt. Hilde Langvann, 19/4-18 Hjelpekilden Norge (Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten. Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet: - det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge - det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt - i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren. I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy. - Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold. Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep. Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg. I VG-helg 11. juni kunne vi lese rystende beretninger om seksuelle overgrep i Tysfjord kommune. Sentralt står det læstadianske miljøet i kommunen, og reportasjen forteller at overgrepsofrene har hatt større tillitt til menigheten enn til politiet. Menigheten på sin side har gjort lite for å støtte de som har rapportert om overgrep. Overgrep - bibelsk synd eller kriminell handling? Talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttaler i reportasjen at det ikke er sjelesørgerens oppgave å anmelde, og at de snakker med overgriperen om synden han har begått. "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse". I 2012 ga Ellen Norbakken ut masteravhandlingen "Når ord mangler - om seksuelle overgrep i Luthersk-Læstadianske miljøer" Her så hun nærmere på årsaken til hvorfor overgrepssaker ikke blir juridisk straffeforfulgt. Hun fant at noe av forklaringen lå i at miljøene manglet tradisjon for å snakke om seksualitet og skille dette fra seksuelle overgrep. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som ikke gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig. Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:
Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:
Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse? Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om. Lojalitetsfølelsen skaper taushet VGs reportasje ”Den mørke hemmeligheten” viser også at lojaliteten til gruppen har vært en faktor som har bidratt til å skape taushet om overgrep. I Norbakkens masteravhandling kunne vi lese at lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen var svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenhenger. En av informantene uttalte:
I sum ser vi en beskrivelse av en kristen æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.
Ikke enestående Det læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. Andre mennesker med bakgrunn fra trossamfunn preget av kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, kan fortelle om en lignende lojalitetsfølelse til trossamfunnet som årsak til at overgrepssaken aldri nådde politiet. Noen av våre brukere har fortalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har advart mot anmeldelse av overgrepssaken, da de da vil bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt. Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep. Denne våren har vi sett en lenge etterlengtet debatt om usunn religiøsitet i norske medier. Hjelpekilden mener det nå er på høy tid at den interne behandlingen av overgrepssaker blir debattert, og hvordan lojaliteten til menigheten skaper en ukultur som lager grobunn for flere overgrep. Vil trossamfunn preget av kollektivistiske verdier delta i denne debatten, eller vil de illustrere sin taushetskultur? Hilde Langvann, 12. juni 2016 Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Det er kanskje lett å hamre løs på muslimene når det blir avdekket holdninger som ikke er vanlige i vårt moderne samfunn. Men det er viktig å huske på at med Bibelen hånd sier flere kristne menighetsledere nøyaktig det samme. Hilde Langvann, 7/3-2016 Hjelpekilden Kilde: Nettavisen: Danske imamer forbyr gifte kvinner å nekte mannen sex Forrige tirsdag leverte australske Royal Commission into institutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia.
Ikke overraskende er kommisjonens rapport knusende i sin kritikk av trossamfunnet, både når det gjelder praksisen med internjustis framfor å rapportere kjente overgrep til myndighetene, trossamfunnets nådeløse behandling av overgrepsofre som har valgt å forlate trossamfunnet, samt det kommisjonen kaller for hykleri i organisasjonen. Et annet punkt trossamfunnet har blitt kritisert for, er organisasjonens holdning til de sekulære myndighetene. Kommisjonens formann skriver:
Kommisjonen hevder altså at Jehovas vitners organisasjon gir motstridende og tvetydig lærdom om de sekulære myndighetene til sine medlemmer, slik at dette i sum har skapt en mistillit til sekulære myndigheter hos medlemmene. Bakgrunnen til denne mistroen til sekulære myndigheter i trossamfunnet kan forklares både av trossamfunnets kultur og trossamfunnets verdensforståelse.
Det er denne kulturen som har skapt grunnlag for utvikling av en egen internjustis i trossamfunnet. Lydighet, samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry er en viktig faktor som fører til at både ledere, offerets familie og offeret selv ofte har ønsket intern behandling av overgrepssaker. Det som kompliserer dette ytterligere, er trossamfunnets verdensforståelse.
Dette er et viktig poeng for å forstå hvorfor offeret eller offerets familie selv ofte velger å ikke anmelde en overgrepssak til politiet. Som kommisjonen i Australia har avdekket: Trossamfunnet har gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet skapt mistro til myndighetene. Dette har skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Hilde Langvann, 7/12-2015 Hjelpekilden Norge Kilder: The Guardian: JW fostered distrust Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur Beskyldes for hykleri I går leverte australske Royal Commission into insitutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Rapporten er knusende. I tillegg til å gjøre en rekke fellende funn i 77 alvorlige påstander mot Jehovas vitners organisasjon, så hevder kommisjonen at Jehovas vitners utstøtelsespraksis strider mot deres egen lære om en barmhjertig gud. Kommisjonen viser til at Jehovas vitners organisasjon siden 50-tallet fram til i dag månedlig har mottatt 3-4 rapporter om overgrepssaker i trossamfunnets menigheter i Australia, i alt 1006 saker, med minst 1800 ofre. I den samme 60-årige perioden har ikke en eneste av disse sakene blitt overbragt til politiet eller myndighetene, til tross for at det forelå tilståelser i 579 av sakene. Konklusjonen er at Jehovas vitner ikke har som praksis å rapportere overgrep til myndighetene med mindre loven pålegger dem å gjøre dette. Kommisjonens formann, Angus Stewart, går så langt som å kalle organisasjonen hyklersk: “There is therefore an element of hypocrisy in the Jehovah’s Witness organisation claiming credit for having obtained clearances for working with children for its elders and ministerial servants, but at the same time not reporting the offences of its elders and ministerial servants which would prevent them from being able to obtain working with children clearance,” Stewart mener at trossamfunnets utstøtelsespraksis, der man ved å bryte med trossamfunnet også har mistet kontakt med venner og familie, har vært en hensynsløs handling overfor tidligere medlemmer. Spesielt belastende har denne praksisen vært når det gjelder overgrepsofre i trossamfunnets som har forlatt organisasjonen som følge av den manglende håndteringen av overgrepet som de visste hadde skjedd. Han hevder videre at utstølsespraksisen ikke er tilstrekkelig rettferdiggjort av bibelversene som Jehovas vitner selv bruker for å forklare sin praksis, men den er vedtatt og håndhevet for å hindre medlemmer i å forlate trossamfunnet. Denne praksisen mener han strider mot organisasjonens egen støtte for religionsfrihet og troen på at deres gud Jehova er en barmhjertig Gud som verdsetter alle mennesker.
Hilde Langvann, 2/12-2015 Hjelpekilden Kilder: The Australian Les også: Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur Våren 2011 kunne finske medier melde at læstadianske forsamlinger hadde registrert mellom 70 og 100 seksuelle overgrep innenfor miljøet siden 80-tallet, og senere samme år presenterte regionavisa Nordlys en reportasjeserie om utbredt bruk av vold og seksuelle overgrep i lyngenretninga av læstadianismen. Dette er utgangspunktet for en masteroppgave fra 2012 av Ellen Norbakken ved Diakonhjemmet Høgskole: "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer." Seksuelle overgrep er generelt sterkt knyttet til tabu, skam og skyld, og uansett miljø er dette vanskelig å ta opp. Denne forskningen viser at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av informantene sier:
I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep. Oppgaven drøfter videre flere kompliserende faktorerer ved seksuelle overgrep, som tvungen tilgivelse, mangelen på et språk for overgrep, internjustis, samt fokus på synden istedenfor den kriminelle handlingen. La oss stoppe opp og se nærmere på æreskultur i kristne religiøse miljøer. Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Men som undersøkelsen i de luthersk-læstadianske miljøene viser, så kan også kristne trossamfunn være preget av kollektivistiske verdier og en æreskultur. Mange kristne trosamfunn viser tydelig at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, selvstendig tenkning oppmuntres ikke, og lydighet er en av de viktigste verdiene. I forbindelse med overgrepssaker er dette en viktig forklaringsfaktor. Det luthersk-læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. Mange overgrepsofre med bakgrunn fra trossamfunnet Jehovas vitner har uttalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har i sin veiledning når overgrepet er blitt gjort kjent, uttalt at ved å anmelde saken vil de bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt. En av våre brukere, et tidligere medlem av trossamfunnet Jehovas vitner sier det treffende:
I lofotposten 27. november 1995 kan vi lese om Solfryd som står fram og snakker om overgrep i trossamfunnet Guds Menighet. Forstander Rainer Stokvik forteller at det å stå fram offentlig med en slik sak, er noe som sverter menigheten, og han hadde derfor foretrukket at saken ble tatt opp internt med menigheten:
Psykolog Judit Gjøen sier i samme artikkel;
VI ser her et eksempel på mistro til storsamfunnet og stor tro på egen evne til å ordne opp internt. Videre ser vi eksempler på at både ledelsen i trossamfunnet og familien til de berørte har ønsket intern behandling av overgrepssaken. Årsaken til denne kulturelle tausheten ser vi er lojaliteten til trossamfunnet, redsel for å bringe skam over trossamfunnet og dermed tap av ære. Æreskultur i kristne miljøer er en konsekvens av et kollektivistisk verdisystem i trossamfunnet, der hensynet til gruppen går foran individet. På samme måte som ikke-vestlig kultur preget av kollektivistiske verdier ofte kan kollidere med norsk individualstisk kultur, vil også kristne trossamfunn preget av en æreskultur, kollidere med storsamfunnets kultur. Dette har særlig utbrytere fra slike trossamfunn erfart i sitt møte med storsamfunnet. Veien fra å være et gruppemedlem til å bli et individ kan være lang og vanskelig. Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep. Hilde Langvann, 26/8-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni Fra individ til gruppemedlem Fra gruppemedlem til individ Fakta om Gus Menighet Seksuelle overgrep og taushetskultur
Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:
Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:
Det kan derfor virke som at spørsmålene om det juridiske blir underordnet det å legge bak seg etter intern opprydding og tilgivelse. Man har tross alt snakket ut om saken og ryddet opp. Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. Vi kan se nærmere på en overgrepssak i Guds Menighet i Lofoten i lys av disse funnene. I et internt skriv adressert til medlemmene, får vi et grundig innblikk i både synet på og behandling av seksuelle overgrep. Utgangspunktet for forstanderens oppgave som "etterforsker, forsvarer og dommer" i en spesifikk overgrepssak i menigheten, var at løsningen var gjennom erkjennelse, anger og tilgivelse. Konklusjonen i hans saksbehandling var at det hos den anklagde bestefaren forelå en tendens til uvanlig stort ønske om nærkontakt med unge av det annet kjønn. Denne tilbøyeligheten hadde ført til at det i denne kontkrete saken hadde foregått episoder av usømmelig og skadelig karakter. Videre, i forbindelse med prosessen erkjennelse, anger og tilgivelse, uttrykker forstanderen seg fornøyd med resultatet. Han skriver:
I sluttkommentarene i brevet omtales overgrepet som en overtredelse av Guds lover, et alvorlig lovbrudd i Bibelsk kontekst.
Vi ser her et eksempel på at at en straffbar handling ble ansett som usømmelighet, upassende, overtredelse av Guds lover og dermed en synd i bibelsk kontekst. Formålet for saksbehandlingen har vært erkjennelse, anger og tilgivelse, og etter et forsonende møte har alle parter blitt enige om å legge saken bak seg. Sett ut ifra funnene i "Når ord mangler", så kan vi her stille spørsmål om fokuset på handlingen som en synd og ikke en kriminell handling, er årsaken til at også fornærmede parter lot saken ligge etter at et forsonende møte hadde funnet sted. Ble de virkelige enige, eller følte kvinnene at de pliktet å legge saken bak seg, i lys av forstanderen som myndighetsperson og tilgivelsen som en viktig kristen handling? Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse? Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om. Som en av kildene i Norbakkens avhandling sier:
Hilde Langvann, 13/8-2015
Hjelpekilden Norge Les også: Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 1 Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 2 Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep: Trossamfunnene må selv ta ansvar Kilde: Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni I flere norske trossamfunn er det en lang tradisjon for å velge intern opprydding framfor juridisk straffeforfølgelse. Dette gjelder blant annet seksuelle overgrep, og er noe som med jevne mellomrom blir satt på dagsorden også i norsk media. 27. juli i år startet australske Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse sin offentlige høring for å se på trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Etterforskning har vist at over 1000 overgripere i trossamfunnet de siste 60 årene aldri har blitt rapportert til myndighetene. Denne taushetskulturen rundt overgrepssaker kjenner vi også fra avsløringene i den katolske kirke, der blant annet en rapport fra 2011 viste at minst 800 prester i Nederland hadde begått seksuelle overgrep i en periode på 40 år. Denne internjustisen har i praksis ført til at mange overgrep har kunnet fortsette, og dette er hovedgrunnen til at trossamfunnet siden 2012 på verdensbasis er blitt dømt til å betale til sammen 139 millioner kroner i erstatning til overgrepsofre. Sterkere fokus på overgrepsproblemet til tross, et internt skriv fra 2013, ”Guidelines for Branch Office Service Desks”, gir et bekymringsverdig innblikk i den interne håndteringen av overgrepssaker i trossamfunnet. I Norge ble avvergingsplikten i straffeloven styrket i 2010 og innebærer blant annet at plikten til å hindre kriminelle handlinger som seksuelle overgrep står over taushetsplikten. Dette betyr at også trossamfunn er forpliktet til å melde til politimyndighetene ved kjennskap om overgrepssaker i menigheten. Hjelpekilden er en organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i religiøse bruddprosesser. Av våre brukere, så utgjør utbrytere fra det lille trossamfunnet Guds Menighet den prosentvise største gruppen. I et internt skriv fra 2003, som også tidligere er blitt delt med media, ser vi at menighetens tilsynsmann omtaler seg som en ”etterforsker, forsvarer og dommer” i en overgrepssak i trossamfunnet. Skrivet gir inngående beskrivelse av hvordan en overgrepssak behandles internt i trossamfunnet. Etter at skrivet kom på avveie havnet det senere hos Kripos, noe som tilslutt førte til polititiltale og dom mot overgriperen.
Mens denne saken førte til dom i 2005, kjenner vi til flere saker der overgrepet ble hysjet ned av menigheten. I etterkant av dommen er vi blitt kjent med ytterligere to anmeldte og domfelte saker, den siste fra 2012. I sum er overgrepshistoriene i et trossamfunn med bare 430 medlemmer alarmerende mange. Et av de tidligere medlemmene uttalte til oss: ”Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep” Men både brødre og venner fra menigheten hadde dessverre blitt misbrukt seksuelt. Når vi ser at en av overgriperne har forgrepet seg på barn i flere generasjoner, så er det tydelig at internjustisen har sine åpenbare svakheter. ”Erkjennelse, anger og tilgivelse” er en tvilsom oppfølging av slike alvorlige saker, og svært mange barn kunne blitt spart dersom trossamfunnet tillot å ta imot kompetanse utenfor trossamfunnet på dette området. En masteroppgave fra 2012 (Norbakken) ” Når ord mangler” ser nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten. Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak. Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter for utbrytere fra lukkede religiøse miljøer. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes. Hilde Langvann, 8/8-2015 Hjelpekilden Norge
Dette betyr at trossamfunnet i snitt hver eneste måned i 60 år har registrert minst en ny overgriper, uten at den kriminelle handlingen eller overgriperen er blitt rapportert videre til myndighetene av trossamfunnet. Antall ofre er ukjent, men både antall ofre og antall overgrep må antas å være langt høyere enn 1006. I dag har trossamfunnet skriftlige føringer for hvordan overgrepssaker skal håndteres. I en veiledning om tematikken fra 2012 står det:
Dette betyr at etter å ha rapportert kunnskap om en overgrepssak internt, skal en juridisk avdeling hos selskapet Vakttårnet vurdere hvorvidt landet det gjelder har et lovverk som gjør selskapet forpliktet til å rapportere inn overgrepet til myndighetene. I Australias sak har det ikke vært et slikt lovverk på plass for hele landet, bare i enkelte delstater. Trossamfunnets behandling av overgrepssaker internt dreier seg kun om den eventuelle overgriperens forhold til menigheten, blant annet om hvorvidt den det gjelder skal fortsette å være medlem av trossamfunnet etter å ha begått en alvorlig bibelsk overtredelse. Holdningen er derfor at det er opp til den fornærmede selv å melde saken videre til politiet. I høringene denne uke har vi fått høre at et felles lovverk er på vei, og en representant fra selskapet Vakttårnet avd Australia uttalte videre at når lovverket er på plass, vil de rapportere inn overgrep i samsvar med lovverket. Dette samsvarer med at det er et sentralt bibelsk prinsipp for trossamfunnet å handle i samsvar med lovverket i det landet man bor i.
Vi ser altså at den interne behandlingen av overgrepssaker i Australia i dag skyldes den generelle holdningen at individet selv eventuelt skal gå til politiet med saken, og at trossamfunnet juridisk ikke har vært forpliktet å melde fra om overgrep. I den interne veiledningen hos trossamfunnet står det at overgripsoffer ikke skal frarådes å anmelde til politiet overgrepet, men det kom også fram i høringene at de heller ikke har hatt som praksis å anbefale for overgripsofrene å gå til politiet. For en som står utenfor er det naturlig å spørre. Hvorfor velger et overgrepsoffer å gå til menigheten med saken, istedenfor å gå direkte til politiet?
Sentralt i Jehovas vitners lære er forståelsen av at Satan er verdens hersker, noe som betyr at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner. Alle som står utenfor trossamfunnet, både enkeltpersoner, grupper, regjeringer og organisasjoner, anses dermed alle påvirket av Satan. Motsatt mener trossamfunnet at Jehovas vitner er den eneste religion på jorden som er godkjent av Gud Jehova, og at medlemmene bare kan finne trygghet internt i trossamfunnet. Vi ser her at trossamfunnets tro lager en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet, og dermed også en barriere for medlemmene å melde fra til myndigheter utenfor trossamfunnet om kriminelle handlinger som blant annet overgrep. I tillegg har trossamfunnets ledelse klare føringer når det gjelder forholdet til landets myndigheter, noe som er illustrert blant annet i dette brevet fra 2014, der trossamfunnets ledelse ber menighetenes tilsynsmenn å unngå å dele intern informasjon om kriminelle handlinger til myndighetene:
Siden 1989 har det blitt sendt 10 lignende memoer med direktiver fra ledelsen til menighetene om å tilbakeholde informasjon om overgrep i menighetene fra myndighetene. Vi ser altså at både kultur og trossamfunnets holdning til storsamfunnet har skapt et miljø der overgrepsofre velger å melde overgrepet til MENIGHETEN og ikke til politiet, og der menigheten selv bevisst har holdt informasjonen borte fra myndighetene.
Trossamfunnet har skriftlige føringer som sier at de ikke skal frarådes å anmelde saken til politiet. Men som mange overgripsofre kan bekrefte, så stemmer ikke alltid teori og praksis, flere har fått vite at ved å anmelde saken vil de bringe Jehovas navn i vanry, og at han eller hun isteden bør ”leave the matters in Jehovah`s hands”.
Innad i organisasjon er det selskapet Vakttårnet som skal ha det siste ordet i drøftingen om hvorvidt den anklagede er en overgriper. I et memo fra 2012 står det:
Videre, i følge tilsynsmennenes håndbok med veiledning, skal tilsynsmennene legge til vekt følgende hvis det anklagede nekter for handlingene:
Vedrørende offeret selv, anbefales saksbehandlerne i menigheten å drøfte følgende:
Et konfidensielt skriv fra 2013 gir også et bekymret innblikk i hvordan Jehovas vitner håndterer overgrepssaker internt. Her framkommer det blant annet at en person som har begått overgrep før han ble døpt, ikke nødvendigvis er diskvalifisert for en betrodd stilling i menigheten, siden han gjennom sin dåp er renset for synd. Faktorer som kan tale positivt ut for mannen er om det ikke er kjent gjentagelse, at mannen er respektert i menigheten og har tjent trofast i mange år. Det er heller ikke krav til politiattest, noe som er vanlig i mange andre trossamfunn for personer som skal jobbe med barn. Videre, når barn skal avhøres om overgrep, så henvises det til en intern veiledningsbok for å avgjøre hvorvidt barnet snakker sant eller ei. Når en så alvorlig sak skal behandles med slik tvilsom veiledning til ufaglærte saksbehandlere, så stilles overgrepsofferet i en sårbar situasjon som kan gjøre en allerede vanskelig situasjon enda verre. Dommeren i San Diego-saken mot Jehovas vitner i 2014, der selskapet ble dømt til å betale 13,5 millioner dollar til offeret, uttalte følgelig i sin domsavsigelse:
Hovedfokus i dette innlegget har vært på Jehovas vitner med utgangspunkt i de pågående høringene i Australia. Men den samme problemstillingen når det gjelder overgrep og en "vi holder det innenfor menigheten"-kultur er ikke unikt for Jehovas vitner. En rekke trossamfunn har et lignende syn på verden utenfor trossamfunnet, og velger derfor å ordne opp i slike saker internt. Dette har bevist å få katastrofale konsekvenser. Vi tror at også konservative trossamfunn kan endre seg, små reformer har skjedd før, og de kan skje igjen. Men dette krevet at vi holder fokus på problemet, at flere står fram og forteller sin historie. Og ikke minst krever det at domstolene legger et juridisk og finansielt press på trossamfunnene. I sum så handler ikke håndtering av overgrepssaker om bibelvers og skriftlige føringer. Det handler om mennesker. Mennesker med bunnløs lojalitet til et trossamfunn de tror er Guds organisasjon på jorden. Det handler om små barn som lærer at menigheten er det tryggeste stedet i verden, for der blir de beskyttet mot det onde ute i verden. Det handler om barn som risikerer å bli frastjålet en barndom. Og som de mange selvmord i kjølvannet av slike saker har vist, så handler det dessverre også om liv og død. Hilde Langvann, 7/8-2015 Hjelpekilden Kilder: Høringene i Australia: The Guardian Høringene i Australia: The Conversation Høringene i Australia: CNN Overgrepssaken i San Diego: Reveal News Intern veiledningsbok: Wikileaks Royal Commissions hjemmesider JW lawsuit 2012 JW lawsuit 2014 JW lawsuit 2015 Video: Stephen Lett om overgrepsanklager Noen ganger leser vi rystende skildringer i media om seksuelle overgrep mot barn i religiøse miljøer. Det kan være katolske prester som forgriper seg på altergutter i kirkene, eller en forstander eller annen tillitsperson i en menighet som forbrutt seg mot en av menighetens barn. For oss som jobber med mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er spesielt historiene fra trossamfunnet Guds Menighet i Lofoten noe av det som gjør mest inntrykk. Guds Menighet er en lite trossamfunn med rundt 430 medlemmer, men likevel er overgrepshistoriene mange. Her er noe av hva tidligere medlemmer har fortalt oss: Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep Antall overgripere og ofre virker unormalt høye for et trossamfunn som er såpass lite, og det er også betenkelig at historien til menigheten viser at selv grunnleggeren ble tiltalt for seksuelt misbruk på slutten av 1800-tallet. En av de mange overgrepsofrene sier noe interessant i et intervju med Lofotposten i 1995: Jeg tror de seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for i barndommen min var en måte for faren min å avreagere sitt strenge levesett på. En annen av våre medlemmer fortalte at hun ukentlig ble seksuelt misbrukt fra hun var 7 til hun ble 15, i forbindelse med et av Jehovas vitners ukentlige møter. Istedenfor å dømme sin overgriper hadde hun denne reflekteringen: Den seksuelle drivkraften er kraftig og hadde den bare vært det i møte med mennesker - hadde den vært sunn. Men i sekter, er den skambelagt, det er ikke satt navn på. Å bli nektet å onanere, nektet å kysse i lidenskap, nekte å ta på hverandre, når man lengter, når man ikke vet hva man lengter etter, når man ikke vet hva kreftene er, da utforsker man, for å ikke bli gal. Jeg mener ikke at det er riktig, men poenget mitt var at i lukket sekt der strukturen dreier seg om kontroll og synd og skam- vil det høste mennesker av denne sorten! Begge disse overgrepsofrene fra lukkede trossamfunn har gjort en intressant observasjon. Kan det være en sammenheng mellom et restriktivt forhold til seksualitet og seksuelle overgrep? På FNs 15. AIDS-konferanse i Bangkok i 2004, provoserte USAs president George W Bush 20.000 eksperter og politikere ved å hevde at seksuell avholdenhet var viktigere i kampen mot AIDS enn kondomer. Dette er helt i tråd med USAs konservative seksualpolitikk. Enkelte stater har stadig lover som forbyr oral og anal sex og enkelte samleiestillinger, de har vært tilbakeholdende med seksualundervisning i skolene samt prevensjonsveiledning, og har strenge regler for nakenhet. Mens barn i Norge gjerne løper nakne på stranden på sommerstid, er dette helt uaktuelt i USA, der selv 1 år gamle jenter må bruke en overdel i lignende settinger. Selv kjente skulpturer og freskomalerier har måttet gjennomgå sensur, som for eksempel en statue av ung mann som har fått et kledelig belte over sine kjønnsorganer i den utstilte versjonen og noe også denne og denne saken illustrerer. I vestlig sammenheng regnes USA som det mest seksuelt undertrykkende landet i verden. Samtidig topper USA statistikk for seksuelle overgrep. Dette er et viktig paradoks. Hvorfor er det slik?
Overgrepsskandalene i den katolske kirke har vært mange, og sexologene ser dette i sammenheng med forholdet til den negative holdningen til homofili i trossamfunnet. I et miljø som fordømmer homoseksualitet har stadig flere ulykkelig skjulte homofile prester blitt avslørt etter å ha hatt sex med unge gutter. For disse prestene vil sex med voksne bli en truende bekreftelse på deres homofili, mens sex med unge gutter har i deres øyne blitt sett på som en slags ufarlig guttelek. Flere forskere påpeker derfor at kirken selv må ta ansvar for de homofile prestene og deres seksuelle tragedier og de mange ofre i dette kjølvannet. Skal fremtidige overgrep reduseres, så må kirken i første omgang godta homoseksuelle handlinger mellom mennesker, kreves det. Trossamfunn som blir konfrontert med seksuelle overgrep i deres menighet, svarer alle at de tar sterkt avstand fra seksuelle overgrep, på lik linje med Guds Menighets talsmann i denne artikkelen. Noen trossamfunn viser til og med til at de har artikler i sine publikasjoner som tar opp problematikken og som viser hvilken holdning de har til denne problematikken. Men at man tar avstand fra overgrep er irrelevant i denne sammenhengen. Et trossamfunn som knytter skam til onani og lyst, som fordømmer homoseksualitet eller sex utenfor ekteskapet, lager et miljø som gir grobunn for seksuelle overgrep. Sexologien viser at seksuell undertrykkelse i barndommen er en viktig faktor i det å utvikle seksuell overgrepsadferd, dette kommer tydelig fram i psykoterapien av slike mennesker. Skal et trossamfunn redusere fremtidige overgrep så er det ikke nok å ha en negativ holdning til overgrep, man må skape et miljø som ikke undertrykker seksualiteten. Hvis dette skal la seg gjøre må trossamfunnene løsrive seg fra de fundamentalistiske sidene ved religionen. Men religiøs liberalisme har aldri gitt makt over medlemmene, bare ved kontroll over en persons seksualitet vil man kunne utvikle total kontroll over medlemmet. Hvis frivillighet og ønske om religiøst åndelig fellesskap danner grunnlaget for den religiøse bevegelsen, og der medlemmens seksualitet ikke har betydning for forholdet til Gud eller menigheten, vil man være i rett retning. Er dette i det hele tatt mulig? Hilde Langvann, 19/3-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Kilde: Erotikk og fundamentalisme, Thore Langfeldt Les også: Sex & sekten: Onani Sex & sekten: Lyst Avhoppere forteller: Mors Sol og fars Fryd |
