Når trossamfunnet skal ordne opp internt

27. juli i år startet australske Royal Comission into Institutional Responses to Child Abuse sin offentlige høring for å se på trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i landet.

Etterforskerne innledet med å fortelle at de kunne bevise at Jehovas vitner i Australia de siste 60 årene hadde unnlatt å rapportere 1006 overgrepssaker i trossamfunnet, alle begått av ulike overgripere.
 

Dette betyr at trossamfunnet i snitt hver eneste måned i 60 år har registrert minst en ny overgriper, uten at den kriminelle handlingen eller overgriperen er blitt rapportert videre til myndighetene av trossamfunnet. Antall ofre er ukjent, men både antall ofre og antall overgrep må antas å være langt høyere enn 1006. 

I dag har trossamfunnet skriftlige føringer for hvordan overgrepssaker skal håndteres. I en veiledning om tematikken fra 2012 står det:

Most states have child-abuse reporting laws that, depending on the facts, mandate elders to report an accusation to the authorities. Thus, when elders learn of an accusation of child abuse, two elders from their congregation should immediately call the Legal Department for legal advice. 

Dette betyr at etter å ha rapportert kunnskap om en overgrepssak internt, skal en juridisk avdeling hos selskapet Vakttårnet vurdere hvorvidt landet det gjelder har et lovverk som gjør selskapet forpliktet til å rapportere inn overgrepet til myndighetene. I Australias sak har det ikke vært et slikt lovverk på plass for hele landet, bare i enkelte delstater. 

Trossamfunnets behandling av overgrepssaker internt dreier seg kun om den eventuelle overgriperens forhold til menigheten, blant annet om hvorvidt den det gjelder skal fortsette å være medlem av trossamfunnet etter å ha begått en  alvorlig bibelsk overtredelse. Holdningen er derfor at det er opp til den fornærmede selv å melde saken videre til politiet.

I høringene denne uke har vi fått høre at et felles lovverk er på vei, og en representant fra selskapet Vakttårnet avd Australia uttalte videre at når lovverket er på plass, vil de rapportere inn overgrep i samsvar med lovverket. Dette samsvarer med at det er et sentralt bibelsk prinsipp for trossamfunnet å handle i samsvar med lovverket i det landet man bor i.

(....) when there were mandatory reporting requirements with some sort of uniformity across the country we will happily and willingly comply. 

Vi ser altså at den interne behandlingen av overgrepssaker i Australia i dag skyldes den generelle holdningen at individet selv eventuelt skal gå til politiet med saken, og at trossamfunnet juridisk ikke har vært forpliktet å melde fra om overgrep.

I den interne veiledningen hos trossamfunnet står det at overgripsoffer ikke skal frarådes å anmelde til politiet overgrepet, men det kom også fram i høringene at de heller ikke har hatt som praksis å anbefale for overgripsofrene å gå til politiet.


For en som står utenfor er det naturlig å spørre. Hvorfor velger et overgrepsoffer å gå til menigheten med saken, istedenfor å gå direkte til politiet? 

For å forstå denne praksisen, må man se nærmere på kultur og tro. 

Medlemmene av Jehovas vitner blir via sin interne undervisning anbefalt å henvende seg til menighetens tilsynnsmenn når de opplever problemer eller utfordringer både privat og åndelig. Det er derfor naturlig at unge eller voksne som er blitt utsatt for seksuelle overgrep av en person i menigheten, henvender seg til menighetens tilsynsmenn om dette. Vi ser her at det i trossamfunnet mangler en kultur for å blande inn myndigheter utenfor trossamfunnet i private anliggender, og har isteden en kultur for å ordne opp i alle konflikter og ufordringer internt. Unntaket er hvis landets lovverk krever noe annet.

Sentralt i Jehovas vitners lære er forståelsen av at Satan er verdens hersker, noe som betyr at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner. Alle som står utenfor trossamfunnet, både enkeltpersoner, grupper, regjeringer og organisasjoner, anses dermed alle påvirket av Satan. Motsatt mener trossamfunnet at Jehovas vitner er den eneste religion på jorden som er godkjent av Gud Jehova, og at medlemmene bare kan finne trygghet internt i trossamfunnet. Vi ser her at trossamfunnets tro lager en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet, og dermed også en barriere for medlemmene å melde fra til myndigheter utenfor trossamfunnet om kriminelle handlinger som blant annet overgrep. 

I tillegg har trossamfunnets ledelse klare føringer når det gjelder forholdet til landets myndigheter, noe som er illustrert blant annet i dette brevet fra 2014, der trossamfunnets ledelse ber menighetenes tilsynsmenn å unngå å dele intern informasjon om kriminelle handlinger til myndighetene:

In some cases, the elders will form a judicial committee to handle the alleged wrongdoing that may also constitute a violation of criminal law (e.g., murder, rape, child abuse, fraud, theft, assault),” the directive stipulates. “Generally, the elders should not delay the judicial committee process, but strict confidentiality must be maintained to avoid unnecessary entanglement with secular authorities who may be conducting a criminal investigation of the matter

Siden 1989 har det blitt sendt 10 lignende memoer med direktiver fra ledelsen til menighetene om å tilbakeholde informasjon om overgrep i menighetene fra myndighetene. 

Vi ser altså at både kultur og trossamfunnets holdning til storsamfunnet har skapt et miljø der overgrepsofre velger å melde overgrepet til MENIGHETEN og ikke til politiet, og der menigheten selv bevisst har holdt informasjonen borte fra myndighetene.

I de siste årene har vi hørt om mange overgrepssaker relatert til Jehovas vitner, og siden 2012 har trossamfunnet på verdensbasis blitt dømt til å betale 139 millioner kroner i erstatning til ofre for seksuelle overgrep. I tillegg er det et ukjent antall saker der det er inngått forlik, noe som betyr at erstatninger er blitt utbetalt uten at saken har nådd rettssak.

Men hvis det mangler et lovverk som sier at det er straffbart å ikke viderebringe informasjon om lovbrudd til politiet, har Jehovas vitner da rett i at det er opp til den enkelte å melde saken inn for politiet? Hvorfor skal trossamfunnet betale for noe en enkeltperson har gjort? 

I samtlige saker siden 2012 har hovedankepunktet vært at trossamfunnets internjustis  i de domfelte tilfellene har ført til at overgrepene har kunnet fortsette. 

En som blir anklaget for seksuelle overgrep vil i verste fall oppleve å bli ekskludert fra trossamfunnet, uten at menigheten blir gjort oppmerksom på bakgrunnen for dette, eller at politiet blir gjort oppmerksom av trossamfunnet på den kriminelle handlingen som er gjort.

Hvis den anklagede viser oppriktig anger og ber om tilgivelse, sier veiledningen til tilsynsmennene at den anklagede skal irettesettes, noe som i praksis betyr at overgrepet stadig ikke skal rapporteres inn til myndighetene eller gjøres offentlig for menigheten, men at tilsynsmennene skal holde overgriperen under oppsikt, i tillegg til å miste eventuelle verv i menigheten. Som mange av sakene i Australia har vist, har dette gitt muligheten for overgrepene å kunnet fortsette. 

Trossamfunnet har skriftlige føringer som sier at de ikke skal frarådes å anmelde saken til politiet. Men som mange overgripsofre kan bekrefte, så stemmer ikke alltid teori og praksis, flere har fått vite at ved å anmelde saken vil de bringe Jehovas navn i vanry, og at han eller hun isteden bør ”leave the matters in Jehovah`s hands”.  

Selv om menighetenes behandling av overgrepssaker i hovedsak dreier seg om den anklagedes forhold til menigheten etter å begått bibelske overtredelser, så er det en rekke problematiske faktorer ved denne praksisen.

En av faktorene er at en tilsynsmenn i en menighet ikke er kvalifisert til å håndtere overgrepssaker på samme måte som profesjonelle i storsamfunnet utenfor trossamfunnet. For eksempel er selve avhørssituasjonen kilde til merbelastning for offeret. Leder Peter McClellan i den australske Royal Comission uttalte tidligere i uken:

The girl or woman would have to confront ultimately three men in the presence of the abuser and without moral support.

Innad i organisasjon er det selskapet Vakttårnet som skal ha det siste ordet i drøftingen om hvorvidt den anklagede er en overgriper. I et memo fra 2012 står det:

Not every individual who has sexually abused a child in the past is considered a ‘predator.’ The (Watchtower), not the local body of elders, determines whether an individual who has sexually abused children in the past will be considered a ‘predator.’ 

Videre, i følge tilsynsmennenes håndbok med veiledning, skal tilsynsmennene legge til vekt følgende hvis det anklagede nekter for handlingene:

What is the level of his spirituality? Do all the elders on the body believe that he can be trusted with children?

Vedrørende offeret selv, anbefales saksbehandlerne i menigheten å drøfte følgende:

Is the child or his parents known to be serious, mature? Is his memory consistent, or is it intermittent, or does it involve repressed memories?

Et konfidensielt skriv fra 2013 gir også et bekymret innblikk i hvordan Jehovas vitner håndterer overgrepssaker internt. Her framkommer det blant annet at en person som har begått overgrep før han ble døpt, ikke nødvendigvis er diskvalifisert for en betrodd stilling i menigheten, siden han gjennom sin dåp er renset for synd. Faktorer som kan tale positivt ut for mannen er om det ikke er kjent gjentagelse, at mannen er respektert i menigheten og har tjent trofast i mange år. Det er heller ikke krav til politiattest, noe som er vanlig i mange andre trossamfunn for personer som skal jobbe med barn. Videre, når barn skal avhøres om overgrep, så henvises det til en intern veiledningsbok for å avgjøre hvorvidt barnet snakker sant eller ei. 

Når en så alvorlig sak skal behandles med slik tvilsom veiledning til ufaglærte saksbehandlere, så stilles overgrepsofferet i en sårbar situasjon som kan gjøre en allerede vanskelig situasjon enda verre.  Dommeren i San Diego-saken mot Jehovas vitner i 2014, der selskapet ble dømt til å betale 13,5 millioner dollar til  offeret, uttalte følgelig i sin domsavsigelse:

The award of punitive damages against them will hopefully send a message to Watchtower and its managing agents, the governing body of the Jehovah’s Witnesses, that their handling of sex abuse cases within their congregation was absolutely reckless.

Hovedfokus i dette innlegget har vært på Jehovas vitner med utgangspunkt i de pågående høringene i Australia. Men den samme problemstillingen når det gjelder overgrep og en "vi holder det innenfor menigheten"-kultur er ikke unikt for Jehovas vitner. En rekke trossamfunn har et lignende syn på verden utenfor trossamfunnet, og velger derfor å ordne opp i slike saker internt. Dette har bevist å få katastrofale konsekvenser.

Vi tror at også konservative trossamfunn kan endre seg, små reformer har skjedd før, og de kan skje igjen. Men dette krevet at vi holder fokus på problemet, at flere står fram og forteller sin historie. Og ikke minst krever det at domstolene legger et juridisk og finansielt press på trossamfunnene.

I sum så handler ikke håndtering av overgrepssaker om bibelvers og skriftlige føringer. Det  handler om mennesker. Mennesker med bunnløs lojalitet til et trossamfunn de tror er Guds organisasjon på jorden. Det handler om små barn som lærer at menigheten er det tryggeste stedet i verden, for der blir de beskyttet mot det onde ute i verden.  Det handler om barn som risikerer å bli frastjålet en barndom. Og som de mange selvmord i kjølvannet av slike saker har vist, så handler det dessverre også om liv og død.


Hilde Langvann, 7/8-2015
Hjelpekilden


Kilder:
Høringene i Australia: The Guardian
Høringene i Australia: The Conversation
Høringene i Australia: CNN
Overgrepssaken i San Diego: Reveal News
Intern veiledningsbok: Wikileaks
Royal Commissions hjemmesider
JW lawsuit 2012
JW lawsuit 2014
JW lawsuit 2015
Video: Stephen Lett om overgrepsanklager