Kristen æreskultur

Våren 2011 kunne finske medier melde at læstadianske forsamlinger hadde registrert mellom 70 og 100 seksuelle overgrep innenfor miljøet siden 80-tallet, og senere samme år presenterte regionavisa Nordlys en reportasjeserie om utbredt bruk av vold og seksuelle overgrep i lyngenretninga av læstadianismen.

Dette er utgangspunktet for en masteroppgave fra 2012 av Ellen Norbakken ved Diakonhjemmet Høgskole: "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer." 

Seksuelle overgrep er generelt sterkt knyttet til tabu, skam og skyld, og uansett miljø er dette vanskelig å ta opp. Denne forskningen viser at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep,  både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. 

En  av informantene sier:

Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss?’.

I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.

Oppgaven drøfter videre flere kompliserende faktorerer ved seksuelle overgrep, som tvungen tilgivelse, mangelen på et språk for overgrep, internjustis, samt fokus på synden istedenfor den kriminelle handlingen.

La oss stoppe opp og se nærmere på æreskultur i kristne religiøse miljøer.

Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.    

Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk).

Men som undersøkelsen i de luthersk-læstadianske miljøene viser, så kan også kristne trossamfunn være preget av kollektivistiske verdier og en æreskultur. Mange kristne trosamfunn viser tydelig at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, selvstendig tenkning oppmuntres ikke, og lydighet er en av de viktigste verdiene. I forbindelse med overgrepssaker er dette en viktig forklaringsfaktor.

Det luthersk-læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. 

Mange overgrepsofre med bakgrunn fra trossamfunnet Jehovas vitner har uttalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har i sin veiledning når overgrepet er blitt gjort kjent, uttalt at ved å anmelde saken vil de bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt.

En av våre brukere, et tidligere medlem av trossamfunnet Jehovas vitner sier det treffende:

Den generelle redselen for å bringe skam over organisasjonen, får enkeltmennesker til å lyve for offentligheten.

I lofotposten 27. november 1995 kan vi lese om Solfryd som står fram og snakker om overgrep i trossamfunnet  Guds Menighet. Forstander Rainer Stokvik forteller at det å stå fram offentlig med en slik sak, er noe som sverter menigheten, og han hadde derfor foretrukket at saken ble tatt opp internt med menigheten:

Vi hadde nok helst sett at Eldorsen, hvis hun har så mye å utsette på menigheten, tok opp dette internt med oss. Hennes påstand om at hun ikke ønsker å sverte menigheten, tror jeg bestem ikke på.

Psykolog Judit Gjøen sier i samme artikkel;

Kristne som står fram med overgrepsbeskyldninger opplever å bli anklaget for å ødelegge menigheten. 

I et internt brev om en annen overgrepssak relatert til trossamfunnet Guds Menighet, kan vi lese at "familien forsøkte å holde saken skjult innenfor eget hjem, i håp om at det hele kunne legges bak uten for mye oppstyr". I brevet fordømmer forstanderen kritikerne, og ber om fullstendig taushet om utuktsaken. 

Brevet ble lekket, og etter å havnet hos Kripos og Redd Barna ble saken en politisak. I et avisintervju fastholder forstanderen at saken skulle behandles internt i menigheten, noe alle parter var enig om, og uttaler videre:

Jeg er ikke sikker på om det kom noe godt utav at saken ble politietterforsket og rettsbehandlet.

VI ser her et eksempel på mistro til storsamfunnet og stor tro på egen evne til å ordne opp internt. Videre ser vi eksempler på at både ledelsen i trossamfunnet og familien til de berørte har ønsket intern behandling av overgrepssaken. Årsaken til denne kulturelle tausheten ser vi er lojaliteten til trossamfunnet, redsel for å bringe skam over trossamfunnet og dermed tap av ære. 

Æreskultur i kristne miljøer er en konsekvens av et kollektivistisk verdisystem i trossamfunnet, der hensynet til gruppen går foran individet. På samme måte som ikke-vestlig kultur preget av kollektivistiske verdier ofte kan kollidere med norsk individualstisk kultur, vil også kristne trossamfunn preget av en æreskultur, kollidere med storsamfunnets kultur. Dette har særlig utbrytere fra slike trossamfunn erfart i sitt møte med storsamfunnet. Veien fra å være et gruppemedlem til å bli et individ kan være lang og vanskelig.


Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep.



Hilde Langvann, 26/8-2015
Hjelpekilden Norge


Lenker:
Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni
Fra individ til gruppemedlem
Fra gruppemedlem til individ
Fakta om Gus Menighet
Seksuelle overgrep og taushetskultur