Kan religion legitimere uheldige måter oppdra barn?

Blant våre medlemmer er det mange barndomshistorier som gjør inntrykk. I noen tilfeller fortelles det om fysiske avstraffelser for å ikke ha sittet rolige på menighetens møter, eller for å ha handlet i strid med menighetens regler. I svært mange tilfeller fortelles det at foreldre har brukt truende fortellinger om demoner, dommedag eller Helvete for å styre barnas adferd. Og de aller fleste kan fortelle at de tidlig lærte å holde avstand til verden utenfor trossamfunnet, til ungene i gata og klassekameratene på skolen, da disse var ”verdslige”, og fordi verden utenfor var farlig.

Pedagoger vil nok enes om at dette kan være uheldige måter å oppdra barn på. Så hva skyldes disse ukonvensjonelle metodene i barneoppdragelsen? Kan religion legitimere uheldige måter å oppdra barn? Eller er det andre faktorer knyttet til religiøsiteten som forklarer?

Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre forklaringsmodeller som utkrystalliserer seg: Den ene gjelder trossamfunnet verdensforståelse, den andre gjelder særskilte gruppemekanismer i trossamfunnet og den tredje gjelder lydighet til veilledende religiøse autoriteter.

Trossamfunnets verdensforståelse
Mange lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død.

Hvis du oppriktig tror at ditt barn vil komme til lide en alvorlig sjebne i nær framtid hvis det ikke er godkjent av Gud, er det ikke da naturlig at du som forelder vil gjøre det som trengs for at ditt barn skal bli godkjent av Gud? Vil ikke dette forklare at noen foreldre tyr til trusler, vold og isolering for å sikre barnets framtid?

Som en av våre medlemmer forklarte:

Jeg tror ikke mine foreldre så for seg at jeg skulle bli voksen før Harmageddon kom. Jeg har ofte lurt på om de ville gjort det de gjorde hvis de hadde visst at jeg kunne konfrontere dem med det i voksen alder. (Jens, 41 år)

Med en verdensforståelse som innbærer troen på en avgjørende Dommedag, og der religionen anses som Sannhet, er dommedag reellt, noe som kan forklare at foreldrene vil gjøre hva de kan for å sikre seg at barna overlever. 

Behovet for anerkjennelse - gruppemekanismer
Menigheten har et indre liv med gruppemekanismer som kan oppstå uavhengig av religion. En sosial gruppe kjennetegnes av at den har sosiale relasjoner som innebærer utveksling av verdier mellom medlemmene, samt at det eksisterer en vi-følelse mellom individene. Verdiene som utveksles kan være for eksempel verdsetting som godkjenning, kjærlighet og respekt. Innenfor gruppen er det også vanlig at det oppstår gruppenormer, et sett med uskrevne, innforståtte normer og regler. Disse normene representerer det som er tillatt og det som er forbudt eller tabu for gruppemedlemmene.

Dette kan forklare hvorfor den religiøse familien streber etter anseelse og respekt i menigheten. Fra hva våre medlemmer forteller fra sin oppvekst, så kan det virke som at gruppenormene viser at å ha barn som har korrekt adferd og riktig forventet åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og en motsatt utvikling vil føre til mindre anseelse for familien. Barnas åndelige framgang og adferd ser ut til å reflektere foreldrenes åndelighet, og barna har derfor potensiale til å gi foreldrene det vi kan kalle høy åndelig kapital.

Vi klarte jo aldri å sitte stille på møtene. To timer, i den dressen, vi skulle skrive "Jesus" i ei skrivebok hver gang vi hørte navnet bli nevnt fra talerstolen. Men jeg særlig klarte ikke å være rolig, og da var det jo alltid ut på B-salen da, og få bank. Sånn var det også hvis vi gikk for mange ganger på do i løpet av møtet. "Bare vent til vi kommer hjem," sa mor til oss, og da satt vi stille resten av møtet, men visste at det ble bank når vi kom hjem uansett. (Erik, 38 år)

Det var en dame i menigheten som hadde fire sønner, og ingen av dem hadde hun klart å få med i Sannheten. Morsan snakket alltid så nedsettende om henne, og hun ble sjeldent invitert til oss, hun var ikke så "aktiv" så morsan. Hun var jo selvsagt veldig stolt over at alle vi tre ble døpt. Og nå er alle vi utstøtt. Lurer på hva hun tenker om det. (Kjartan, 42 år)

Fortellingene viser at å miste åndelig kapital som følge av barnas manglende åndelige utvikling kan virke som en stor stressfaktor for den religiøse familien. Mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn mener at det ble så viktig for foreldrene å få barna rekruttert inn i trossamfunnet at de glemte foreldrerollen i denne prosessen. Foreldrenes rolle ble først og fremst å være misjonærer, eller en part som indoktrinerer, noe som førte til at barna ikke lærte om valgfrihet eller fikk redskaper til å utvikle seg til å bli selvstendig tenkende individer.

Vi ser her at det kan oppstå spesielle gruppemekanismer i noe som kan minne om en æreskultur, der angsten for tap av åndelig kapital kan gjøre at foreldrene setter til side foreldrerollen til fordel for indoktrinering av barnet.

Lydighet til religiøse autoriteter
Den tredje forklaringsmodellen viser til foreldrenes egne forklaringer. 

Æ satte min ære i å være flinkest i alt, all veiledningen vi fikk fra Litteraturen fulgte æ fra punkt og prikke, også det som gjaldt barneoppdragelse. Æ vet jo i dag at æ gjorde galt, og må betale for det når det gjelder forholdet til datter mi. Men der og da trodde æ at æ gjorde det som var riktig. (Ada, 55 år)

Når jeg konfronterte dem med det de gjorde når jeg var liten, så sa de "Ja hva vil du at vi skal si? Unnskyld? Greit unnskyld da. Men vi gjorde jo bare som ble fortalt, vi trodde jo at det var rett den gangen." (Erik, 35 år)

Noen av kjennetegn på lukkede trossamfunn er lydighet til ledelsen. Trossamfunnet er gjerne ledet av en leder eller en ledergruppe som har gitt seg selv en slags form for gudestatus. Å si i mot ledelsen blir ansett som å si imot Gud eller som et tegn på svak tro.

Når ledelsen da har gitt veiledning til barneoppdragelse, enten via egne publikasjoner eller direkte fra talerstolen, har dette blitt forstått som veiledning fra Gud. Når foreldrene anser sitt trossamfunns doktriner som sannhet blir det trolig at veiledning fra trossamfunnet vedrørende barneoppdragelse også blir sett på som riktig, da det kommer direkte fra Gud.

Vi ser her at foreldre i noen tilfeller kan ha valgt uortodokse metoder for barneoppdragelse pga sin lydighet til autoritetene, og dermed handlet i god tro, for hva de trodde var barnets beste.

Ut fra denne drøftingen så er det ikke trolig at religion i seg selv kan brukes til å legitimere oppdragelsesmetodene. Men det kan se ut til at de dels skyldes at foreldrene handler i god tro basert på deres spesielle verdensforståelse, dels skyldes egeninteresse som følge av angst for tapt anseelse, og dels som følge av deres lojalitet til veiledende autoriteter. 

Dette gjør ikke slike oppdragelsesmetoder legitime i etisk eller barnerettslig forstand. Slik oppdragelse skader, og skaper egne utfordringer i forhold til etterreaksjoner og traumer for barn som er vokst opp med troen på demoner, dommedag og en farlig verden utenfor trossamfunnet.




Hilde Langvann 26/1-2014
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge