|
I andre episode av NRK Brennpunkts serie «Guds utvalde», fikk vi se nærmere på Jehovas vitners internjustis-system. Trossamfunnet har en egen intern disiplinærnemnd, der alvorlige regelbrudd blir undersøkt og konsekvenser for den som har brutt reglene blir vurdert. Religiøs synd eller juridisk straffbar handling? I reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april 2018, om intern håndtering av overgrepssaker i Jehovas vitner, uttalte en representant for trossamfunnet: ”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.” Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling. Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse". Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, «Når ord mangler» Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt. Mangelen på kompetanse I Julia Gutgsells masteroppgave om Jehovas vitners utstøtelsespraksis «A loving provision?», ble det blant annet adressert at forstanderne i menigheten mangler utdanning til å håndtere komplekse og sensitive temaer som seksuelle overgrep, noe som NRK Brennpunkts dokumentar illustrerte godt gjennom forstandernes uttalelser i scenene fra Follo Tingrett. Den fornærmede hadde ikke umiddelbart forstått at hun hadde opplevd et overgrep, og uttalte «Jeg tenkte først og fremst på min egen skyld». Disiplinærnemnda valgte derfor å se på hendelsen som villet fra hennes side. Det er ikke uvanlig i overgrepssituasjoner å ikke forstå hva man har opplevd før etter en tid. Men når man i tillegg kommer fra et miljø som hovedsakelig forbinder seksualitet med synd, kan det også være vanskelig for den utsatte å skille mellom synd og overgrep. Saken illustrer hvor problematisk det er når en som er utsatt for overgrep ikke møter tilstrekkelig kompetanse. Tillært mistro og gjentagelsesfare Det skjer også at interne domstoler behandler seksuelle overgrep mot barn. Erfaringene her viser også at man ser på seksuelt misbruk i en bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd. Man framholder tilgivelse som en viktig løsning. I 2016 undersøkte australske «Royal Comission» seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner. Ingen av de over 1000 overgrepssakene som hadde blitt rapportert inn til trossamfunnet i løpet av 60 år hadde blitt overbragt til politi eller myndigheter, til tross for tilståelser i over halvparten av sakene. I dommen sto det at trossamfunnet gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet hadde skapt mistro til myndighetene. Dette hadde skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Overgrepsutsattes behov for hjelp I en voldtektssak tidligere i år hadde en ung jente blitt utstøtt fordi de mente at hun hadde medvirket til situasjonen gjennom å ha drukket for mye og vært uforsiktig. Den samme argumentasjonen hadde blitt brukt i forbindelse med en sovevoldtekt. En annen kvinne ble spurt om hun hadde kjempet imot overgrepet. I tillegg til at noen av de overgrepsutsatte har blitt utstøtt fra fellesskapet, så er det en annen problematisk side ved dette: Mangelen på oppfølging av den overgrepsutsatte. En nederlandsk studie (www.wodcl.nl) har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Flere oppga å være mer fornøyd med det offentlige rettsapparatets håndtering enn den interne håndteringen. Noe også den overgrepsutsatte i NRK Brennpunkts illustrer i sin uttalelse om dommen som gikk i hennes favør: «Det var en lettelse å føle at jeg er et menneske som har rettigheter, noen hører på meg» Den nederlandske studien kom med gode råd til trossamfunnet, og jeg vil gjengi disse avslutningsvis:
Hilde Langvann, Hjelpekilden
24/11-2020
0 Comments
Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme: Min erfaring er at det kan være mye veldig frem og tilbake. Det er vanskelig å tilpasse seg «verden», og man må gi seg selv tid. De blir faktisk bra. Men det er mange «demoner» man må kjempe med. Min redning er å ta imot hjelp. Ikke bli fortvilt hvis du etter en stund der du har hatt det bra plutselig er tilbake i sorgen igjen. Ting tar tid, spesielt når en stor del av livet plutselig ikke er der lenger. Det er viktig å sosialisere seg, kanskje finne en hobby eller fullføre en drøm man innerst inne har hatt lenge. Bruk tiden til hjelp. Ikke stress med å ta viktige avgjørelser du strengt tatt ikke må ta med en gang. Hei og velkommen til livet utenfor. TTT Ting Tar Tid. Se på det som trening, det tar tid og mange repetisjoner før de nye musklene blir sterke, og kan ta over for de som er uhensiktsmessig. Det kan ta tid og det kan være vanskelig, men du kan finne et godt fellesskap med mennesker i samme situasjon og erfaringer her i Hjelpekilden, slik at du ikke trenger føle seg ensom med tankene og følelsene dine. Et lite tips i de stundene du tviler på om du har gjort riktig valg: - Tenk på grunnen/e som gjorde at du ville ut? Tenk hardt på disse, og spør deg selv om du vil tilbake til dette? Svaret er oftest nei og i det svaret ligger det mye motivasjon til å stå på videre. Terapi - det trengs for bearbeiding. Klart det går bra! Du er jo så sterk at du klarte det! Velkommen til et liv i frihet! Man mister noe, men man vinner seg selv! Den første tiden kan være veldig vanskelig. Det kan ta flere år, for noen, før ting faller på plass. Viktig å huske at den tomheten du føler på ikke er en straff fra Gud for at du har gått ut, men en normal reaksjon på at du har mistet mye Om du ikke har nettverk rundt deg på utsiden så prøv å finne deg et. Det kan hende du må jobbe selv for å få sekten og reaksjonsmønstre ut av hodet, det er ikke alltid dette går av seg selv. Prøv aktivt å skaffe deg nye venner, finn ut hva som interesser deg, og skaff deg nye hobbyer. Og ikke glem at med tiden så blir alt mye, mye bedre. Jeg må bare innrømme at jeg har brukt veldig mye tid, men har det bra nå, sånn i stort. Jeg fikk fart i min prosess da jeg endelig skjønte at jeg måtte slutte i terapi! Alle har sin vei, men for meg var det full jobb, et barn og medisiner som til slutt fikk meg opp på bena. Nå er det til tider riktig fint å leve. Jeg opplevde det første året når jeg gikk ut som ekstremt tøft, men så gikk det seg til og jeg utforsket og syns alt var nytt og spennende. Nå ( 7 år senere) så begynner jeg mer å kjenne på konsekvensene. Det jeg kjenner mest på er nettverket jeg har mistet. Selv om jeg har fått gode venner utenfra og har et sosialt liv, så tenker jeg mer nå over konsekvensene enn jeg gjorde for feks. 3 år siden. Jeg har aldri tvilt og aldri tenkt at nå er jeg dømt, jeg syns det var befriende og slippe den dårlige samvittigheten hele tiden og ikke føle at du er god nok. Men samtidig så kjenner jeg et savn etter folka. Men det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre, så det må jeg neste bare leve med, tenker jeg. Men konklusjonen min er at det er verdt det. Frihet til å følge sin egen magefølelse. Frihet til å lese og se hva du vil og tro hva du vil. Mister du familien din så er nye venner den familien du velger selv. Selvsagt tar ting tid men på den andre siden er det godt å være... Det er verdt det, du får igjen så mye mer enn du taper... Det er vanskelig og det skal det også være, det er når det er vanskelig og vi kommer oss igjennom at vi blir sterke og bygger oss opp igjen Hold fast, ett sekund om gangen om det er det som må til, du kommer ut på andre siden så lenge du bare puster... Har du noen gode råd vi kan legge til her? Hilde Langvann, Hjelpekilden 18/11-2020  Når man skal forsøke å forklare mekanismer i et trossamfunn som skaper utfordringer for den som bryter ut, så kommer vi dessverre ikke unna merkelapper. Det kan oppleves feil av de som er medlem av trossamfunnet, og det kan føles feil av oss som i hovedsak ønsker å fokusere på de menneskelige erfaringene med bruddet, og ikke ønsker å ha fokus på trossamfunnet. Noen har beskrevet sitt miljø som autoritært, andre har brukt ord som konservativt, ytterliggående eller kontrollerende. Ordet lukket går ofte igjen, og defineres som et miljø som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. Hjelpekilden bruker definisjonen "Religiøse miljøer som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet" for å forklare dette med lukkethet, og vi viser til "oss og dem"-holdningen, fiendebilder av storsamfunnet og dette "godet" som kan oppnås i framtiden hvis man holder seg nært menigheten og som man kan miste hvis man har for mye med storsamfunnet å gjøre. Redd Barna hadde en fin forklaring i rapporten "Til tross for tro" i 2005: "De opplever sterke begrensninger både knyttet til hvilken informasjon de får, og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid. De murene som er bygget rundt menigheten gjør det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut." Men hva opplever det enkelte medlemmet selv? Vi spurte: Hva er det som skaper følelsen av at miljøet du var en del av var lukket? Her er svarene vi fikk: Vi mot dem. Ble opplært i at storsamfunnet var feil, og at satan var lederen til alle som ikke var med. Det ble sagt ting inne i menigheten som ikke kunne sies offentlig. «Dette er bare for de innvidde». Alt man ikke har lært så mye om den virkelige verden. Føler på å ikke kunne eller vite nok om samfunnet fordi man var lukket inne i menigheten Svart - hvitt tenkning. Fiendebilde av de utenfor. Vanskelig for å ta i mot kritikk. Både fra innsiden og utsiden. Uskrevne regler om å ikke lese hva de som har gått ut har skrevet og lignende. Tanken om at vi er de hellige, de utvalgte. Ingen andre forstår vår hemmelighet, sannheten. Nedsnakkingen av de verdslige, og andre kristne. Nedsnakking av "vår fornuft", at vi ikke skal "tenke selv". Min følelse av dette har hatt mange sider: I gruppen tenkte vi at forståelsen for evangeliet var lukket for alle ikke-troende. Samtidig var det en egen visjon som var lukket for de i gruppa som ikke enda hadde fått denne visjonen. Noen mente også at denne visjonen var lukket for kristne fra andre grupper. Og da jeg forlot gruppa, forstod jeg at jeg hadde lukket meg selv ute fra samfunnet jeg selv var en del av og livet i en vid forstand. Jeg har vokst opp som Jv. Jv selv hevder at de ikke er et lukket samfunn, siden alle vanlige menighetsmøter er åpne for alle og siden de forkynner sitt budskap for alle. Men merkelappen "lukket samfunn" er dekkende av flere grunner: - Overbevisningen om at "vi har sannheten, de andre er i mørket og er ledet av Satan". - At man taler med to tunger, dvs. en pyntelig versjon av læren presenteres for de utenfor, mens de harde realiteter fortelles internt. - At man oppfordrerer medlemmene til å ha minst mulig å gjøre med "denne verden". - At eldstemøter, møter i avdelingsutvalget, møter i Det styrende råd er hemmelige for dem som er nedenfor i hierakiet. Tilsvarende at det finnes guide-bøker som ikke skal deles med noen lavere i hierarkiet (f.eks. "eldsteboken"). Jeg tenkte aldri på at det var lukket. På en måte var det ikke lukket, hvem som helst var jo velkommen inn. Det jeg i ettertid kan beskrive som en slags lukkethet var at vi holdt oss unna de delene av «verden» som vi hadde lært kunne være skadelige for troen/Gudsforholdet. Og så var det viktig å framstå på en positiv måte for de utenfor, slik at de ikke skulle være kritiske, og for at de i beste fall skulle komme inn. Selv om menighetene er åpen, er det usynlige vegger som skjermer menneskene fra verden. Begge veier. Derfor blir det lukket. Det er ikke så lett å bryte ut av disse usynlige veggene og veien inn igjen er heller ikke så enkel å komme gjennom. Men veggene er der, for alle parter. Og for oss som nå er ute så er det store, svarte vegger som det er umulig å nå gjennom. Derfor vil jeg si at det er lukket. Men ikke alle har problemer med disse veggene, for mange er det en beskyttelse. Men for oss som en dag fikk et behov for å tenke våre egne tanker og eie våre egne meninger, så er de usynlige veggene, ja, helt lukket. Noen opplever det strengt og lukket, andre trives i menigheten og har ingen følelse av å være stengt inne. På innsiden trodde jeg at jeg var i frihet. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." Så tilstanden jeg var i på innsiden var frihet, på utsiden var slaveriet. Når jeg i etterkant kommer meg ut og innser at jeg er direkte dårlig integrert i samfunnet så forstår jeg jo at det var omvendt. Vi skulle stå imot verden. Vi skulle kunne nok (lese våkn opp bl. annet) slik at vi skulle presentere artiklene som handlet om endetiden på feltet. Følge med for å bruke det som skjedde i verden godt nok til å snakke løst med folk. Men ikke nok til til selv å forstå for eks. hvordan landets regjering og styre er lagt opp. Ikke vite hva de forskjellige partiene står for. Alt dette er verdens visdom. Vi levde i en lukket boble. Ble bobla for trang for oss var det eks; fordi vi hadde latt oss bli påvirket av verden. Min mening er at JW er en lukket fundamentalistisk organisasjon. De påberoper seg å eie den eneste sannheten. Lukket i forhold til den lille eliten som ( ved Guds ånd) skal veilede menigheten. Lukket i forhold til sin behandling / måte å involvere kvinner i menigheten på. Ja i hele sitt styresett. Det finnes ikke åpenhet innen JW. De som har det godt i denne organisasjon kan ikke ønske å « tenke sjøl». De må være enige med organisasjon for å passe inn. Lukket, for som jente/kvinne er man nedgradert som menneske i mormonkirken. Som 12-åring har gutter mer status enn sin mor og alle andre av hunkjønn. Kvinner kan aldri komme høyere på egenhånd enn leder for andre damer, og selv da er det menn som egentlig styrer. Menn har egne møter og bøker som jenter og hvinner ikke har tilgang til. Kvinners oppgave er å gifte seg med en verdig mann, og så føde og oppdra barn. Man må også følge formen mann+kvinne, ellers er man lukket ute fra kjærlighet. Som en som kommer utenfra blir man fortalt de snille/søte/lett tyggbare læresetningene. Så bygger det på seg, til du svelger alt de serverer deg. Det er mye fokus på familier, men om ditt barn skal gifte seg i tempelet og du ikke har tempelambefaling, så er du faktisk fysisk utelukket fra seremonien. Du får da lov å være på et besøksrom, men ikke i de "hellige" delene der de innvidde er. Det er mange ting som gjør at man ikke får komme inn i templene (noe man må komme inn i for å delta i seremonier som sikrer deg til øverste himmel), som drikke alkohol, kaffe eller andre varme drikker, røyke og ikke betale nok tiende. Mormonerne er en sekt som dyrker eliten, og ellers er du en dritt som følger med på lasset. Hva som definerer et lukket trossamfunn vet jeg ikke. Det jeg vet er at mennesker kan se på samme ting og ha ulik oppfatning av hva som er sant. Det er ikke alltid en som må ha feil og den andre riktig. For eksempel kan en person oppleve at trossamfunnet er åpent/fritt, og det vil være sant for den personen. Samtidig kan en annen person oppleve det samme trossamfunnet som lukket, det vil da være sant for den personen. For å illustrere dette syntes jeg bilde som er lagt ved passer bra. Når jeg var medlem at trossamfunnet opplevde jeg det ikke som lukket. Nå som jeg er meldt ut ser jeg en del ting som var med på å gjøre at trossamfunnet kan oppleves lukket. Noe jeg tenker er sentralt er det bilde av at det er oss og de andre, vi har sannheten mens det har ikke de andre. Jeg ble fortalt at hvis noen søker sannheten så vil de komme til «oss», det var ikke en mulighet at det kanskje var noen andre som hadde sannheten, i så fall ville de vært enige med «oss». Det ble malt et forferdelig bilde av hvordan verden fungerer utenfor vår gruppe/menighet. En annen ting er at det ble talt om å bryte med gamle venner og familie som kan ha dårlig påvirkning på deg. Sånn som jeg forstod det da, var at jeg skal prøve å være mest mulig med de i menigheten. Det var jo naturligvis de som hadde best påvirkning på meg, det er noe som igjen førte til at hele min sosiale omgangskrets var i menigheten samt familie. På ungdomsskolen førte det til at jeg unngikk å skaffe meg nye venner utenfor menigheten. Det førte til at jeg ble mer og mer distansert fra "verden", noe som jeg nå opplever som trekk for et lukket trossamfunn. Som medlem tenkte jeg at alt var fritt og åpent, jeg hadde jo hørt at hvis man ikke tror eller er enig så er man helt fri til å forlate. Og det er jo delvis sant. Det førte til at så lenge jeg var enig med retningslinjene til menigheten, føltes det ut som om alt var helt fritt. Det samme gjald for tanker og ideer, når jeg var enig med menighetens lære følte jeg meg helt fri til å mene noe annet. Men hvorfor skal jeg være så dum å mene noe annet når menigheten har selve sannheten og hemmeligheten? Problemene kom først når jeg begynte å stille spørsmål og ble uenig. Da så jeg fort hvor lite rom det var for å stille kritiske spørsmål. Det ble plutselig klart for meg at det ikke var så fritt som jeg hadde trodd. Deretter når jeg var på vei for å forlate menigheten fikk jeg oppleve enda en gang at den friheten jeg trodde jeg hadde var falsk, det var ikke bare å forlate. Det førte med seg en haug av problemer i forhold til sosial omgangskrets og familie. I tillegg kommer tanker om alle de skrekkhistoriene som har blitt fortalt på møter om hvor dårlig det går med de som forlater menigheten, både her på jorda og i all evighet. Lukketheten for vår del (Menigheten Samfundet) lå mye i at vi - barna - gikk på egen privatskole, eid av menigheten. De tilbyr nemlig grunnskole 1-10, har eget kor, korps, sport og idretts-tilbud, kjøreskole, og kulturskole-tilbud - ALT innafor menighetens lokaler og ledelse. Det er rett og slett ikke behov for å mingle med noe som helst substans utenfor menigheten, med unntak av statlige saker og diverse sånt. Politikk får medlemmene sterkt beskjed om å ta avstand fra - fordi det er feil uansett hvem man stemmer på (for alle er helt krise). Offentlige tilstelninger er egentlig ikke attraktive, for man har all sin sosiale krets innafor menigheten, og de gjør et vanvittig bra arbeid med ungdomsforeningen og de ukentlige møtene. Jeg vil si at Menigheten Samfundet er en lukket menighet i den forstand at jeg har vokst opp i et eget lite samfunn, eller en egen koloni, om jeg får kalle det såpass. Det handler med andre ord ikke om definisjonsmakt eller et ønske om å stemple et trossamfunn. Det handler om hvilken følelse mennesker selv sitter igjen med, og det er disse fortellingene vi skal lytte til. For Hjelpekilden Hilde Langvann, 10/11-2020  |