|
Hvordan hjelper man mennesker som har mistet både tro, familie og mening? Mika Meidells masteroppgave fra Københavns Universitet (2021) viser at bruddet med Jehovas vitner ofte er en eksistensiell krise, ikke bare et sosialt tap. Her er ni råd til fagfolk som vil møte denne gruppen med forståelse og trygghet 1. Forstå troen som en total livsverden Hos Jehovas vitner er troen ikke bare et sett med religiøse ideer, den definerer hele virkelighetsbildet: identitet, moral, mening, tilhørighet og framtid. Når et medlem bryter ut, mister de alt dette på én gang. Råd: Utforsk troens rolle i livet uten fordommer. Spør hvordan den har formet tanker om selvet, moral, skyld og frykt. 2. Anerkjenn utstøtelse som et relasjonstraume Utstøtelse fra Jehovas vitner innebærer total sosial isolasjon, også fra familie og venner. Mange beskriver dette som “å bli sosialt død”. Råd: Behandle tapet som et komplekst sorg- og traumeproblem, ikke som en konflikt. Gi rom for sorgreaksjoner, ambivalens og savn, uten å presse til forsoning. 3. Møt teologisk frykt og skyld med respekt Tidligere medlemmer kan fortsatt kjenne sterk frykt for Guds straff, for dommedag eller for demonisk påvirkning. Dette er ikke «irrasjonelle tanker», men internaliserte trossystemer. Råd: Utforsk og avmystifiser frykten gradvis, uten latterliggjøring eller rasjonalisering. Normaliser reaksjonene og bygg trygghet. 4. Ikke press til kontakt eller forsoning Noen behandlere tror løsningen er å “ta kontakt med familien igjen”. For mange vil det være umulig uten å gi opp sin frihet og selvfølelse. Råd: Anerkjenn at avstand kan være nødvendig for å bevare psykisk helse. La klienten selv definere hva trygg kontakt betyr. 5. Bruk et eksistensielt og narrativt perspektiv Tapet av tro og fellesskap er et tap av mening. Mange beskriver at de må bygge opp en helt ny fortelling om hvem de er. Råd: Bruk narrative eller eksistensielle tilnærminger. Hjelp klienten å skape sammenheng mellom “den gamle” og “den nye” identiteten. 6. Støtt utviklingen av autonomi Tidligere medlemmer har ofte levd i et system der lydighet og konformitet ble belønnet. Å ta egne valg kan vekke angst eller skyld. Råd: Jobb med å styrke egen dømmekraft og tillit til egne valg. Bruk utforskende heller enn rådgivende stil. 7. Se ressursene – ikke bare smerten Flere informanter fortalte at de, etter hvert, oppdaget egen styrke og evne til å reflektere selvstendig. Råd: Hjelp klienten å identifisere verdier og ressurser som de vil ta med videre, og anerkjenn den motstanden og overlevelsesevnen som ligger i det å forlate et totalitært system. 8. Knytt til fellesskap og trygg støtte Heling skjer ofte først når man møter noen som forstår. Råd: Kjenne til støttetilbud som Hjelpekilden og anbefal kontakt med likepersoner. Dette gir tilhørighet og normaliserer erfaringene. 9. Utvikle egen religiøs kompetanse Meidell viser at manglende kunnskap om religiøs kontroll kan føre til feiltolkning og retraumatisering. Råd: Lær om dynamikkene i lukkede trossamfunn, og reflekter over egne holdninger til tro. Les masteroppgaven her. Les artikkelen basert på masteroppgaven. Øvrig faglitteratur For Hjelpekilden Norge, Hilde Langvann, 1/11-2025 
1 Kommentar
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden.
1. Se bruddet som en livsomveltning Et religiøst brudd handler ikke bare om å melde seg ut av et trossamfunn. Det innebærer å miste deler av seg selv, sitt nettverk og sitt verdensbilde. Spør ikke bare hva som skjedde, men hva det betydde for personen. 2. Gi rom for indre konflikt Mange lever med sterke indre konflikter mellom tro, tvil, frykt og kjærlighet. Det å savne troen eller menigheten betyr ikke at man ønsker å vende tilbake, det betyr at bruddet stikker dypt. Hjelp klienten å tåle ambivalensen uten å måtte velge side. 3. Snakk om tro uten å definere den For noen er det frigjørende å slippe troen. For andre er det frigjørende å finne den på nytt, på egne premisser. Frihet handler ikke om å forkaste tro, men om å eie sin egen forståelse av den. 4. Bygg indre trygghet etter ytre kontroll Etter mange år med regler og krav om lydighet kan det være vanskelig å stole på seg selv. Psykologisk arbeid bør handle om å styrke selvfølelse, beslutningsevne og evnen til å sette grenser. 5. Gi plass til sorg Mennesker som forlater trossamfunn mister ofte familie, venner og mening på én gang. Sorgen etter dette tapet er reell, og bør møtes som en eksistensiell sorg, ikke som et «nødvendig offer». 6. Se frihet som prosess, ikke som mål Friheten oppstår ikke i det øyeblikket man går ut døra, men gjennom en lang indre prosess. Det kan ta tid å bygge nye verdier, finne trygghet og tåle usikkerheten som følger med egen autonomi. 7. Arbeid med skam og kropp Mange har lært å skamme seg over tanker, følelser og kropp. Dette kan sitte igjen lenge etter bruddet. Terapi bør gi rom for trygghet, kroppsbevissthet og arbeid med indre trygghet og selvaksept 8. Unngå merkelapper Begreper som “sektoffer” eller “ateist” reduserer kompleksiteten i livshistorien. Se individet bak kategorien, og la personen selv definere hvem de er og hvor de står. 9. Samarbeid på tvers For mange er tro fortsatt en del av livet, bare på en ny måte. Et tverrfaglig samarbeid mellom psykologi, diakoni og troskompetente miljøer kan gjøre veien tryggere. Organisasjoner som Hjelpekilden kan bidra med verdifull erfaringskunnskap. 10. Valider opplevelsen av indre overvåkning Selv etter at man har forlatt miljøet, kan stemmen som dømmer og overvåker leve videre i hodet. Dette er ikke irrasjonelt, det er en lært overlevelsesstrategi. Hjelp klienten å forstå at disse reaksjonene gir mening, og at de kan endres over tid. Les hele masteroppgaven her Liste over annen faglitteratur For Hjelpekilden Norge 28/10-2025 Hilde Langvann, daglig leder
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden.
Hva betyr det egentlig å bli fri? For mange som forlater et trossamfunn, beskrives friheten som et øyeblikk: døren lukkes, og verden ligger plutselig åpen. Men Vilde Kristiane Wist Stordahl viser i sin masteroppgave «Å tro eller gå fortapt» (NTNU, 2019) at frihet sjelden føles slik i starten. Overgangen kan være smertefull, kaotisk og ensom. Gjennom ni livshistorier fra personer som har forlatt kristne miljøer i Norge, undersøker Stordahl hva som egentlig skjer psykologisk når man bryter ut, og hva det vil si å bli et fritt menneske igjen. Frihet fra og frihet til I oppgaven skiller hun mellom to former for frihet.
Lettelsen mange opplever når de endelig får sin frihet fra, etterfølges ofte av en tomhet. Mange opplever en enorm lettelse over alt de får frihet fra, men snart følger tomheten. For det finnes ingen ferdige svar utenfor trossamfunnet. Den virkelige utfordringen ligger derfor i å utvikle frihet til; til å bære egne valg, til å finne mening på nye måter, og til å stole på sin egen dømmekraft. Det indre selv gjenvinnes I miljøer preget av sterk sosial og åndelig kontroll lærer man ofte å tvile på seg selv. Tanker, følelser og impulser blir sensurert for å tilpasses fellesskapets normer. Stordahl beskriver hvordan mange tidligere medlemmer må lære å stole på sin egen indre stemme på nytt.
Hun bruker begrepet det dialogiske selvet: et selv som ikke lenger er styrt av én autoritativ stemme, men som består av flere stemmer i dialog: den troende, den tvilende, den redde, den håpefulle. Å finne psykologisk frihet handler dermed ikke om å kvitte seg med alt som var, men om å romme flere deler av seg selv samtidig, og la dem få snakke sammen. Abstrahering – å tenke nytt om tro og mening Et annet viktig funn i oppgaven er hvordan mange tidligere medlemmer gradvis lærer å abstrahere religiøse sannheter; å se dem som symboler, erfaringer og fortellinger, ikke som absolutte regler.
Denne evnen til å tenke mer fleksibelt gjør at troen ikke nødvendigvis må forkastes, men kan få ny form og betydning. Slik beskriver Stordahl en overgang fra doktrinær lydighet til psykologisk autonomi. Man går fra å leve i et system der sannheten er gitt, til å våge å leve i et liv der sannheten må utforskes. Frihet som prosess, ikke tilstand Stordahl viser at psykologisk frihet ikke oppstår i det øyeblikket man forlater menigheten. Frihet er en prosess av selvutvikling, et langsomt arbeid med å bygge opp indre trygghet der ytre kontroll tidligere sto. For noen betyr det å finne en ny tro. For andre betyr det å gi slipp på troen helt. Men for alle innebærer det å bli kjent med sitt eget jeg, uavhengig av hva andre mener det bør være.
Et viktig budskap til fagfeltet Stordahls forskning minner oss om at mennesker som forlater lukkede trossamfunn ikke bare trenger frihet, men også støtte i å lære å leve med friheten. Psykologisk frihet kan være overveldende etter mange år i strenge rammer. Derfor må fagpersoner møte disse prosessene med respekt, tålmodighet og forståelse for at frihet også kan gjøre vondt. «Den virkelige friheten», skriver Stordahl, «handler ikke bare om å bryte ut, men om å kunne stå støtt i seg selv når man ikke lenger har en autoritet som forteller hva som er rett.» Les hele masteroppgaven her
Hjelpekildens liste over faglitteratur For Hjelpekilden Norge, 25/10-2025 Hilde Langvann Når Den norske kirke denne uken ber om unnskyldning for sin behandling av homofile, markerer det et historisk oppgjør med fortiden. Det fortjener respekt. Men samtidig må vi tørre å stille et ubehagelig spørsmål: Hva med de homofile som vokser opp i kristne miljøer i dag? Negativ sosial kontroll handler om mer enn regler og påbud. Det handler om hvordan fellesskap former menneskers frihet til å være seg selv. I mange religiøse miljøer kan man overleve kontrollen ved å tilpasse seg, ved å kle seg riktig, mene riktig, vise de rette følelsene. Men noen ganger forteller kontrollen at du er feil som menneske, gjennom den du er, og den kjærligheten du bærer i deg og har rett til å erfare for å kunne være hel. For barn og unge som oppdager at de er homofile i slike miljøer, handler dette ikke om valg, men om identitet. Å høre at du er skapt feil, at kjærligheten din er syndig, er ikke bare teologi. Det er eksistensiell undergraving. En amerikansk studie publisert i Pediatrics (Ryan et al., 2009) viser at unge skeive som møtes med sterk avvisning fra familien, ofte religiøst begrunnet, har over åtte ganger høyere risiko for selvmordsforsøk enn dem som møtes med støtte. Dette er ikke abstrakte tall. Det handler om liv som står på spill, også her i Norge. I sommer kom avgjørelsen til Statsforvalteren etter å ha vurdert om BCC bryter loven ved å ekskludere homofile som lever i parforhold. Først mente de ja; praksisen var diskriminerende og ulovlig. Men etter press fra BCCs advokater ble konklusjonen endret: diskrimineringen ble definert som et lærespørsmål, og dermed beskyttet av trosfriheten. Men loven krever mer enn en teologisk begrunnelse. For at forskjellsbehandling skal være lovlig, må den ha en saklig grunn, være nødvendig og stå i rimelig forhold til konsekvensene. Denne vurderingen gjorde ikke Statsforvalteren. Når trossamfunnets behov for eksklusjonsregler veies høyere enn konsekvensene for dem som rammes; barn og unge med åtte ganger høyere selvmordsrisiko, er det ikke forvaltningen som beskytter troen, men troen som misbrukes til å rettferdiggjøre skade. Nylig kom en ny avgjørelse, denne gang om Menigheten Samfundet, som fortsatt lærer barn at homofili er synd. Også her mente staten at praksisen ikke krenker barns rettigheter nok til å miste støtte. Til sammen danner disse sakene et mønster: Når diskriminering begrunnes teologisk, blir den lovlig. Når barn mister fellesskapet fordi de ikke passer inn i læren, blir det et spørsmål om doktrine, ikke om menneskerettigheter. Dette er ikke et lovmessig hull, men et forvaltningsmessig svik. Loven inneholder vernet som skulle beskytte barn og unge, men Statsforvalteren anvendte det ikke. Når en økning i selvmordsrisiko på åtte ganger anses som et akseptabelt utslag av trosfrihet, er det ikke jussen som svikter, men dømmekraften. Det er en etisk blindflekk. Samtidig som kirken nå beklager sin behandling av homofile, er den medlem av Norges Kristne Råd, som offentlig støttet BCC i diskrimineringssaken. Gjennom sitt medlemskap gir kirken og de øvrige medlemsorganisasjonene indirekte støtte til en praksis som fratar homofile retten til fullt fellesskap. Hvorfor tier de om dette? Hvorfor står ingen opp for de homofile barna i miljøer der kjærlighet fortsatt defineres som synd? Denne tausheten er ikke nøytral. Den oppleves som et svik. En unnskyldning for fortiden mister troverdighet dersom man vender blikket bort fra nåtiden. Vi trenger kirker og trossamfunn som viser at tro og kjærlighet ikke skal settes opp mot hverandre. Vi trenger voksne som tør å se de barna som vokser opp i religiøse fellesskap, og som allerede vet at de en dag vil miste alt, bare fordi de elsker feil person. Og vi trenger en forvaltning som forstår at trosfrihet ikke betyr frihet til å skade. For religionsfrihet handler ikke om retten til å krenke andre, den handler om friheten til å tro uten å ødelegge for andres frihet til å leve. Historien om kirkens unnskyldning er ikke ferdig. For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 17/10-25 Lenker: Pressemelding fra BCC Studie om homofile og risiko for selvmord 
Studien har disse hovedfunnene:
Data om medlemskapet:  Data om exit:  Data om nåværende situasjon  Exit-kostnader Exit fører til høyt nivå av psykososialt stress (redsel for avvisning, straff fra Gud eller trusler fra trossamfunnet). Både gudstro og nære relasjoner kan anses som beskyttende faktorer ved psykososialt stress og livskriser. Nær 1/6 del av deltagerne opplevde at exit også førte til tap av et kjerneforhold gjennom skilsmisse. Når exit både fører til tap av gudstro og tap av viktige relasjoner, så forsterkes utfordringene ved exit ved at man ikke har disse beskyttende faktorene til å hjelpe en gjennom krisen. Helse påvirkes av metoden og årsak til brudd Når det gjelder helse og livskvalitet, så viser dataene at det er stor variasjon blant utvalget i studien. Noen opplever å få bedre helse og livskvalitet etter bruddet, mens andre opplever at den blir dårligere. Studien sier at årsaken til ulikhetene bør sees i sammenheng med måten de forlot trossamfunnet på, samt årsaken til bruddet. Personer som sluttet på grunn av opplevde traumer i trossamfunnet eller hadde blitt ekskludert, rapporterte flere psykologiske og psykosomatiske symptomer sammenlignet med de som hadde valgt å bli inaktive eller de som hadde gått ut av personlige grunner. De opplevde også mer stress og lavere livskvalitet. Helse påvirkes av negative barndomsopplevelser Studien viser at de som oppgir å ha opplevd seksuelle overgrep, vold eller omsorgssvikt som barn, også har større helseutfordringer. De representerer dermed en subgruppe innenfor avhoppere fra JV som kan ha behov for en mer skreddersydd støtte etter brudd. Data som viser kjønnsforskjeller:  Kvinner har større helseutfordringer Flere kvinner enn menn rapportere å ha litt utsatt for psykisk og fysisk vold i barndommen. Det samme gjaldt seksuelle overgrep. Det var ingen kjønnsforskjeller i opplevd omsorgssvikt. Kvinner rapporterte høyere stressnivå og lavere livskvalitet enn menn. Studien konkluderer med at blant avhoppere fra JV, så kan spesielt kvinner ha nytte av bedre medisinsk og psykoterapeutisk støtte etter bruddet. Større risiko for vold, overgrep og omsorgssvikt hos JV enn i majoritetsbefolkningen Ved å sammenligne funn i denne undersøkelsen med tidligere undersøkelser av den tyske befolkningens livskvalitet og helse, kunne de finne tydelige forskjeller blant utvalget og majoritetsbefolkningen. Emosjonell omsorgssvikt og psykisk vold var rundt 6 ganger høyere i utvalget enn i den øvrige tyske befolkningen. Fysisk vold og seksuelle overgrep var rundt 3 ganger høyere i utvalget enn i den øvrige tyske befolkningen. Mens fysisk omsorgssvikt var mindre i utvalget enn i den tyske befolkningen ellers.  Dårligere helse hos XJV enn i majoritetsbefolkningen Dette gjorde det også mulig å sammenligne nåværende helse blant de tidligere medlemmene av Jehovas vitner med den tyske befolkningen som helhet.  Sammenligningen viser at tidligere medlemmer oppgir å leve med mer stress, flere kroniske sykdommer, har dårligere livskvalitet og flere kliniske betydelige symptomer og plager enn den tyske befolkningen som helhet. Plagene er knyttet til exit (ekskludering, redsel for straff fra Gud etc) kombinert med tap av støttende relasjoner (familie, forholdet til Gud) Sum: Behov for skreddersydd hjelpetilbud Ekskludering fra trossamfunnet, i tillegg til opplevelser av vold og omsorgssvikt i barndommen, er risikofaktorer for dårlig helse for tidligere medlemmer av Jehovas vitner. Disse personene kan derfor ha særlig behov for medisinsk og psykoterapeutisk behandling eller et annet skreddersydd hjelpetilbud. Det anbefales at det forskes videre på tematikken for å få bedre kunnskap om hva som vil være den beste behandlingen for denne gruppen. Likevel anbefales det at eksmedlemmer søker hjelp fra fagfolk som har noe kunnskap fundamentalistiske kristne trossamfunn. Profesjonelle hjelpere kan i møtet med avhoppere dra nytte av relevante behandlingsmanualer rettet mot barn som har opplevd overgrep og omsorgssvikt, komplekse traumer eller sosial ekskludering. Lenke til artikkelen på engelsk Oversatt etter beste evne av
Hilde Langvann, for Hjelpekilden Norge 10/9-2024 Kan du huske den uroen som oppsto i tankene dine når du ble utfordret på det du trodde så sterkt på inni trossamfunnet? Du ble kanskje møtt med argumenter som virket veldig logiske, men som likevel var stikk i strid med slik du alltid hadde trodd at ting var. Dette psykiske ubehaget er et vanlig fenomen som alle mennesker møter, mer eller mindre, i det man blir utfordret på ting man er overbevist om, og kalles kognitiv dissonans. Begrepet blir nok mest brukt når det gjelder ting vi blir utfordret på i hverdagen som trening, eller usunne vaner. Ta for eksempel kosthold. De fleste av oss vet at vi bør spise mindre sukker, likevel gjør vi det stadig vekk. Dersom vi har tatt en skikkelig bestemmelse om å spise sunnere, også likevel plutselig tar en sjokolade så kan det oppstå det en uro inni oss. Et ubehag. Vi vet vi ikke burde, likevel fortsetter vi. For å få bort uroen velger vi ofte å unnskylde atferden vår med at, det er ikke så farlig likevel. En sjokolade fra eller til liksom. Man har kunnskap om en ting, man vet at det er fakta, likevel handler man motsatt av det man burde. Det er altså når våre tanker, verdier og holdninger avviker fra våre handlinger at denne ubehagelige følelsen av spenning eller uro oppstår. Et psykologisk ubehag. Dette ubehaget kalles for kognitiv dissonans. Men kognitiv dissonans handler ikke kun om når våre handlinger strider imot våre verdier og overbevisning. Det kan også oppstå når vi befinner oss i en situasjon der vi sitter med to motstridende tanker i hodet på en gang. Dersom vi blir utfordret på vårt eget bilde av verden, hva vi tror på, hvordan vi forholder oss til samfunnet eller kulturen vi er en del av, så kan også denne dissonansen oppstå. Og jo sterkere overbevist vi er om noe, jo mer sikker vi er i en sak, jo større blir ubehaget når vi blir utfordret på vår overbevisning. Leon Festinger var den første som studerte fenomenet kognitiv dissonans, og denne studien gjorde han, betegnende nok, av en dommedagssekt i USA i 1954. I studien fikk Festinger anledning til å se hvordan teorien om kognitiv dissonans fungerte i praksis. Sekten hadde fått en dommedagsprofeti om at jorda skulle gå under den 21. desember samme år. De som hadde funnet «sannheten» og den rette tro, skulle unngå dommedag ved å rømme jorden på UFO-er. Festinger intervjuet flere av sektmedlemmene både før og etter den 21. desember Det store spørsmålet var: hvordan ville medlemmene håndtere ubehaget som oppsto, når deres «sannhet og overbevisning» ble satt på prøve i det dommedag likevel ikke kom? Hvordan håndterte de den kognitive dissonansen som oppsto når overbevisningen deres ikke stemte med det som faktisk skjedde?  Det er lett å tenke at medlemmene ville oppgi sin tro når jorda allikevel ikke gikk under. Det er rein logikk og sunn fornuft for de fleste av oss. Men slik gikk det faktisk ikke. Lederen av sekten annonserte nemlig at han hadde fått beskjed fra høyere makter om at hele jorda var blitt spart, fordi medlemmene hadde holdt ut så sterkt i troen. Han la altså en ny historie og teori på bordet. Til og med en ny dato la han frem. Medlemmene jublet over dette og justerte nå sin overbevisning. Ut ifra denne studien konkluderte Festinger med at det er lettere for et menneske å justere sin overbevisning i samsvar med slik man «alltid har trodd», enn å holde ut den kognitive dissonansen som oppstår. Når man må stå i to overbevisninger samtidig er det for de aller, aller fleste så slitsomt at man gjør alt man kan for å slippe unna. Så selv om det «verdensbilde» en velger å tro på skulle stride mot all logikk og sunn fornuft, så blir likevel den enkleste løsningen å fortsette å tro slik man alltid har trodd, da dette koster minst smerte og ubehag. I Norge har vi mange trossamfunn. Noen av dem er mer lukket for impulser og tanker fra omverdenen enn andre. Å vokse opp i et strengt religiøst miljø betyr ofte at vedkommende har et verdensbilde som avviker fra resten av samfunnet. Slike ensporede overbevisninger kan man også finne i samfunnet ellers, i større eller mindre grad. Dette kan for eksempel være et sterkt politisk engasjement, en spesiell kostholdsteori, eller at man tror at jorda er flat med fire verdenshjørner. En person som er vokst opp med en sterk, ensporet religiøs overbevisning vil flere ganger i livet oppleve at troen blir utfordret, for eksempel at han eller hun møter argumenter som taler imot at ens egen tro er riktig. Man kan bli utfordret på bibelvers som ikke stemmer overens, eller at hendelser i bibelen er ulogiske, eller at vitenskapen viser til fakta som motstrider tekst fra bibelen. Mange vil da oppleve et kraftig psykisk ubehag, i form av uro og grubling, og en følelse av at noe ikke stemmer. Dette ubehaget kan oppleves så sterkt at man straks vil søke etter indre balanse og ro. Denne indre balansen kan skje på hovedsakelig to måter. Den ene måten er at den religiøse forsøker å forklare ubehaget ved at de utenfor tar feil, har misforstått, eller at argumentene ikke har noen betydning. Man kan feie det hele bort med at de utenfor er kanskje påvirket av en demon er eller en dårlig ånd. Eller at de utenfor ikke forstår noe fordi de ikke selv har “sett sannheten”. Dette kan også passe med slik den religiøse har blitt fortalt at det fungerer, på møter i trossamfunnet sitt, eller blant sine trosfeller. Den religiøse vil fortsette å overbevise seg selv om at de utenfor tar feil av ulike årsaker, frem til han eller hun er helt overbevist i sitt syn, og det psykiske ubehaget forsvinner. Den andre måten å fjerne ubehaget på skjer når den religiøse opplever at tvilen på sin opprinnelige religiøse overbevisning blir for stor. Argumentene fra andre utenfra er for overbevisende, logiske ting som skjer i samfunnet er for overbevisende, man klarer rett og slett ikke å overbevise seg selv lenger. Den religiøse kan gjerne ha prøvd på dette over lang tid, og har gjerne oppnådd korte perioder med redusert ubehag, men klarer ikke å finne total balanse. Det er da det skjer at den religiøses tro og overbevisning må vike for argumentene eller opplevelsene utenfra. Denne prosessen kan være svært vond og tidkrevende for den som opplever den. Mange opplever en slik periode som psykisk utfordrende og slitsom.  Det oppstår altså en indre konflikt hos et menneske når det ikke er overensstemmelse og likevekt i tanker, holdninger, og bilde av hvordan verden henger sammen. Når det gjelder vanemessige tankemønstre, som er knyttet til en ensporet religiøs overbevisning, så er det ifølge Festinger, svært vanskelig å endre på disse. Grunnen til dette er at den indre konflikten er knyttet til en tro som er innlemmet i hans eller hennes identitet. Mange av de som er vokst opp i lukkede trossamfunn er så indoktrinert i trossamfunnets syn, holdninger og læresetninger at disse er blitt en del av vedkommendes identitet. Den religiøse vil identifisere seg med troen i svært stor grad, og å være en del av trossamfunnet kan være det viktigste i livet for vedkommende. Man kan da bli immun mot de klareste bevis og de mest rasjonelle argumenter. Mennesker kan gå veldig langt for å unngå denne typen kognitiv dissonans, siden det er en så sterk og ubehagelig følelse. Kognitiv dissonans spiller altså en rolle i både verdivurderinger, beslutninger og evalueringer. Å være oppmerksom på hvordan to motstridende tanker kan påvirke vår beslutningsprosess, er en fin måte å forbedre egen evne til å gjøre raskere og ikke minst riktige valg. Misforhold mellom tro og handling, eller mellom tro og tanke, kan føre til ubehagelige følelser, men disse følelsene kan også noen ganger føre til stor forandring og vekst. Man kan få motivasjon til å endre tankene, oppførselen, eller til å ta et valg som over tid vil gi større frihet og mer innsikt i både vår egen person og ikke minst verden rundt oss. Maria R. Nilsen, for Hjelpekilden Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. ReferanserAronson, E., W. T., A. R., S. S. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Burris, C., T. H-J., T. E., W.R. (1997). "By Faith Alone": Religious agitation and cognitive dissonance. Basic and Applied Social Psychology, ss. 17–31. Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press. Festinger, L., Carlsmith, J. (1959). Cognitive consequences of forced compliance. The Journal of Abnormal and Social Psychology. 21/4/2022 0 kommentarer Selvoppfyllende profetierÅ vite noe om hvordan andres forventninger kan påvirke oss kan være ekstra viktig når man har forlatt et lukket trossamfunn. Mange strenge religiøse miljøer har et svart-hvitt bilde av seg selv og verden utenfor. Innenfor blir man lykkelig, der er det bare fred og harmoni. Utenfor blir man ulykkelig, der er det bare mørke og elendighet. Det blir også ofte advart om den skjebnen man går i møte dersom man forlater trossamfunnet. Man blir da forespeilet tomhet, ensomhet, håpløshet, fortvilelse, og en vil aldri finne ro i livet. Sosiologen Robert K. Merton var den første som brukte begrepet "selvoppfyllende profeti" i 1948. Han beskriver en selvoppfyllende profeti som en spådom om noe som enda ikke har skjedd, men som ubevisst endrer en persons oppførsel og holdning slik at “spådommen” går i oppfyllelse. Den som kommer med profetien, vil oppfatte dette som at han eller hun hadde rett fra begynnelsen av. Vi modellerer altså våre handlinger og oppførsel ut ifra det resultatet vi ser for oss, slik vi er blitt fortalt at det vil bli, og dermed blir spådommen til slutt virkelig selv om det aldri var et snev av sannhet i den fra begynnelsen av. På en måte kan vi si at selvoppfyllende profetier er belyste ideer som til slutt blir oppfylt. De er som mentale verktøy som gjør enkle tanker om til fakta. La oss si at du våkner i morgen og tenker at dagen din kommer til å bli forferdelig. Da er det svært sannsynlig at den blir slik, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til at den skal bli det. Ubevisst vil du oppføre deg på en måte som bekrefter det du forventer, du vil ignorere det positive som skjer med deg, du vil forsterke alt det negative, og du vil ha en holdning som gjør at du ikke kan tillate deg å ha en trivelig dag. Et annet typisk eksempel der man ofte ser selvoppfyllende profetier er i skolehverdagen. Når elev og lærer omgås over lengre tid, blir relasjonen etter hvert gjenkjennelig og presis. Det er svært sannsynlig at læreren forventer gode prestasjoner av en elev som han tror er faglig sterk, og dermed stiller han vanskeligere spørsmål til denne eleven enn til en elev som er mindre flink. På denne måten bidrar altså ulike forventninger også til å øke den skolefaglige avstanden mellom elevene i skolen. Konseptet med selvoppfyllende profetier henger sammen med positiv og negativ tankegang og kapasiteten til vårt menneskelige sinn. Det fungerer ut fra en enkel teori: måten vi tenker på påvirker vår oppførsel og våre handlinger, som til slutt påvirker hvem vi blir. På Hjelpekildens forum kan tidligere medlemmer av ulike trossamfunn fortelle om skremmende trusler om hvordan det skal gå med de som forlater. Mye av “profetiene” er forunderlig like, tross helt ulike trosretninger.
 Forskning har vist at vi ikke klarer å skjule våre oppfatninger og forventninger overfor andre mennesker. Ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk, og øyekontakt fungerer som kanaler som sender tydelige meldinger til dem vi er sammen med. Vi lager oss forventninger om hva vi kan vente av andre. Disse forventningene styres av en blanding av tidligere erfaringer, nye kunnskaper og sosiale normer. Når forventningene kommuniseres videre til andre, påvirker det igjen deres atferd. Når man vet hvordan noen lukkede trossamfunn “profeterer” om de som forlater, så kan det være nyttig både for den som selv har forlatt, men også for de i nær omgangskrets, å vite noe om hvordan disse profetiene kan manifestere seg. Deres fremtid utenfor trossamfunnet er malt dyster, mørk, og skremmende. For mange handler disse profetiene om liv eller død. Og for noen blir profetiene til slutt en virkelighet. Disse menneskene klarer aldri å stable på beina et nytt liv utenfor trossamfunnet. De klarer kanskje ikke å skaffe seg en ny omgangskrets. De er ofte fulle av skam og skyldfølelse ovenfor familie og venner som de føler de har sviktet, og de plages av en evig tomhetsfølelse, håpløshet og fortvilelse. Noen tyr til alkohol eller annen rus i desperasjon. Og sakte, men sikkert, går profetiene i oppfyllelse. Flere ender opp med å ta sitt eget liv. Og inne i trossamfunnet tenker ofte medlemmene at de fikk rett til slutt. «Hva var det vi sa? Slik går det når man forlater Gud og sannheten.» Barn og unges selvbilde bygges opp gjennom at de føler at de strekker til og duger til noe. Forventninger som leder til selvoppfyllende profetier, trenger ikke være voldsomme eller dramatiske. Det kan være små enkelthendelser eller antydninger. Men dersom de gjentas over tid, kan de ha en kraftig effekt både på atferd, prestasjoner og motivasjon. Den totale virkningen kan gi klare meldinger til personen det gjelder om at de fortjener mindre enn andre, uansett hvor feilaktig informasjonen som førte til den aktuelle profetien var fra begynnelsen. Mennesker som vokser opp i lukkede trossamfunn har rett til et harmonisk og godt liv uten trossamfunnet dersom de ønsker det. Lukkede trossamfunn og tilhørende medlemmer bør tenke over at man kan ødelegge mennesker ved å profetere grusomme spådommer over deres mulige fremtid, slik det er praksis mange steder i dag. Å systematisk over tid, forkynne et skremme- og trusselbilde om verden utenfor trossamfunnet og profetere om hvor ille det kan gå de som forlater, kan i verste fall forårsake et tapt menneskeliv. Også de som jobber med barn og unge fra lukkede trossamfunn kan ha nytte av å vite hvilke profetier disse bærer med seg enten det er bevisst eller ubevisst for dem. All forskning som er gjort om selvoppfyllende profetier tilsier at de forventningene en møter andre mennesker med, er med på å gjøre dem til den de er. En lærer eller en leders positive forventninger til eleven eller kollegaer kan virke til å få frem det beste i dem. På samme måte kan negative forventninger øke sjansen for at de samme menneskene presterer dårligere. Kunnskap om hvordan forventninger påvirker min egen og andres tanker og atferd, er derfor svært nyttig i ethvert miljø hvor fremtid og utvikling er målet. Men viktigst og kanskje aller mest nyttig, er det for deg som har forlatt et lukket trossamfunn å være klar over, at noen feilaktig har profetert om din fremtid, der profetiene ikke har annen rot i virkeligheten en eldre menns illusjoner bygget på fanatismens grunnpilarer. Maria R. Nilsen, 13.04.22
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. Hjelpekilden ReferanserAronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited. Manger, T. W. (2015). Motivasjon og mestring: Utvikling av egne og andres ressurser. Fagbokforlaget. Tidligere i mars arrangerte vi i sammen med Bufdir og RVTS Vest webinaret: "Når religiøse fellesskap utfordrer barns rettigheter og psykiske helse". I etterkant av webinaret har vi mottatt flere spørsmål om religiøse utbryteres erfaringer med det profesjonelle hjelpeapparatet, og hva som skal til for at denne hjelpen skal være tilfredstillende.
Det beste er å høre direkte med kilden. Så vi satte opp en enkel spørreundersøkelse som vi delte internt, og spurte blant annet: Hvis hjelpen var vellykket for deg, hva tenker du er årsaken til det? Her er svarene vi har fått hittil: Fastlegen min gjorde en innsats for å finne en psykolog som hadde erfaring med religiøse traumer. Denne viste seg å være en sindig, klok, eldre herre, som jeg fikk tillit til, og som tydelig tok meg på alvor og forstod problemstillingene. Han hjalp meg å sette ord på ting, rydde opp i tanker osv. Det var utrolig godt å få snakke med noen som jeg kunne betale for å høre på meg, slik at jeg ikke følte at jeg slet ut de rundt meg. At jeg fikk mulighet over tid og med mange former for terapi til å gjenvinne makten over eget liv. Terapien var hos noen med egen erfaring fra en lignende bruddprosess. Hadde jeg ikke sett at vedkommende hadde uttalt seg om akkurat det i media hadde jeg nok ikke turt å bringe de mest komplekse sidene ved det opp i terapi. Det var så skamfult og jeg var så redd for at autoritet over hva sannheten er bare skulle gis over til en ny person - når jeg var åpen om tvil. Han satte ord på noen av måtene en slik bakgrunn kan påvirke hvordan en tenker om ting, men på en spørrende og åpen måte: «gir dette kanskje mening for deg, at det kan være slik?». Følte meg støttet og forstått, og fikk også verktøy til å forstå og beskrive en del av mekanismene og etterdønningene oppveksten i det miljøet og i den troen har skapt. Føler meg veldig heldig at jeg tilfeldigvis endte opp med denne terapauten. Skulle ønske flere fagfolk gikk hardere ut, jeg skjønner ikke hvorfor disse sektene skal behandles som «verneverdige» som om det bare handlet om voksne som valgte egen tro, uten hensyn til barna som vokser opp i dem. Bygge opp og erfare ekte relasjon, tillit, hjelp til å leve i samfunnet idag, få kontakt med kroppen gjennom psykomotorisk fysioterapi, iopt traumeterapi Etter flere mislykkede forsøk fikk jeg til slutt en psykolog som forstod seg på situasjonen. Jeg møtte en reflektert behandler som hadde erfaring med problematikken. Som satte av mer tid enn forventet og med hyppig oppfølging gjennom flere år. Jeg hadde mye angst for å si noe, men psykologen hjalp meg med å få mot til å få ting overstått. Essensielt at psykiater hadde egen erfaring med lukket trossamfunn, spesielt pga alle de doble og triple betydningene i ord og uttrykk fra trossamfunn. Tungt å hele tiden måtte forklare hva den egentlige betydningen i utsagn betyr. Jeg måtte jo gjøre det noen ganger, men det var greit. Var helt uaktuelt for meg å ha en ‘vanlig’ psykolog/ psykiater uten erfaring med lukkede trosssamfunn. Da vet du at fagpersonen ikke har sjans til å skjønne halvparten. Da oppleves det dumt å betale for å ha opplæring på en fagperson. Jeg kunne ha svart alle tre alternativene, da jeg har gått til flere psykologer med ulike erfaringer. Jeg skriver derfor her hva som har vært bra og mindre bra: Det fungerte best da psykologen forstod hva det ville si å ha (hatt) en tro. F.eks. at Gud i tillegg til mor og far også var en viktig autoritets- og omsorgsperson i barndommen, og at denne "personen" ser alt du gjør og tenker. Og dette er ikke noe rart barnet tenker, det er bare det man blir fortalt. At det å vokse opp i en religion medfører å vokse opp med et virkelighetsbilde som er helt naturlig for deg fordi alle voksne du kjenner og stoler på tror på det samme. Psykologen må også forstå hvor store spørsmål det handler om, at det er evigheten det står om. Oppsummert:
Vi spurte også: Hvis hjelpen ikke var tilfredsstillende, hvor mener du utfordringene ligger? Hva kan gjøres for at man får bedre hjelp? Her er svarene vi har fått hittil: Min erfaring var at hjelpeapperatet var altfor "rundt", livredde for å kritisere og snakke om religion. Også om forholdet jeg hadde til Gud. De hadde ingen kompetanse på dette. Da jeg som oppegående arbeider flere år senere søkte Modum, var jeg "for syk" til å være der. Veldig vanskelig å forstå. Manglende kompetanse, overmedisinering, selv av mindreårige. Kompetansen om hvor stor rolle temaene har for noen som har fått vite at dette skal livet og døden dedikeres til og alt som gjøres skal gjøres med hensyn til tro. Jeg var veldig heldig og kom inn på Modum Bad tidlig i min prosess, der kom jeg til de ypperste i landet. Jeg gjorde noen tidlige forsøk med en psykolog i samme fellesskap som min fastlege, men hun ville sende meg til Blå kors siden jeg brukte litt alkohol for å få litt ro. Følte meg som en alkis noe jeg overhodet ikke var. Var vanskelig å få forståelse for at jeg strevde veldig med eksistensielle utfordringer. Hadde en negativ erfaring med den første jeg prøvde å gå i terapi hos. Var i utgangspunktet livredd for å møte noen som var «frelst» og som følte de hadde alle svarene. Ble istedet møtt med at det var et «ikke-tema». Opplevde at det var helt uforståelig for den jeg snakket med, jeg klarte ikke å sette ord på ting presist nok og vedkommende virket ikke å være enig eller ense at et slikt oppvekstmiljø kunne ha negative konsekvenser. Få mer kunnskap om lukkete trossamfunn, særlig de positive sidene. Mer fokus på lukkete trossamfunn i utdannelsen. Forstå alvoret, tørre møte/anerkjenne de smertefulle følelsene, svikene, raseriet, traumeterapi iopt Mer kunnskap om emnet. Mange terapeuter og leger kan ingenting om dette. De psykologene jeg brukte innen BUP og DPS hadde ingen kunnskaper om det. Så fikk ikke hjelpen jeg trengte. Det tok veldig lang tid å forklare hvordan miljøet fungerte, og det som var viktig og en virkelighet, når du var i den bobla, det mente psykologen at en måtte da bare blåse i, og gjøre som en vill. Kronisk syk, folk ber, du er fortsatt syk. Gud vil at du skal bli frisk, hva er det da med deg? Dette er enormt krevende for den syke, og psykologen tror ofte ikke på Gud i det hele tatt, og foreslår fort at det er bare å blåse det fullt. Der har du venner gjennom førti år, barna er inngifta , osv Psykologen hadde ingen kunnskap om lukkede miljøer Mange psykologer som har behov for å prate om seg selv og sine meninger om tro. Jeg mener at man ikke burde vite hva psykologen tror da dette vil påvirke behandlingen. Oppsummert:
Det er tydelig at kompetanse om oppvekst i religiøse miljøer og kompetanse om eksistensielle utfordringer etter en religiøs bruddprosess er svært viktig for at religiøse utbrytere skal oppleve at de får tilfredstillende psykologhjelp. Hjelpekilden har som mål at innen 2035 skal kunnskapsformidling om lukkede trossamfunn og religiøse bruddprosesser være integrert i utdannelsen til alle yrkesgrupper som møter denne problemstillingen. Vil du hjelpe oss å nå målet? Her er lenke for medlemskap i Hjelpekilden. Hilde Langvann, 16/3-2021 Hjelpekilden 12/1/2021 0 kommentarer Ny lov om trossamfunn evalueres En rykende fersk masteroppgave fra Det juridiske fakultetet i Universitetet i Oslo av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal har sett nærmere på den nye trossamfunnsloven i forbindelse med statens plikt til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn og statens plikt til å sikre trossamfunns rett til religionsfrihet.
Oppgaven viser til en rekke eksempler fra Hjelpekildens rapport «Små sko, stor tro», arbeidet til Barneombudet og Bufdirs Kompetanseteam, og at disse eksemplene kan defineres som psykisk vold etter Barnekonvensjonens artikkel 19. I denne oppsummeringen vil vi først se litt nærmere på statens ansvar, den nye trossamfunnsloven, og så på selve drøftelsen av loven i forhold til dette ansvaret. Statens ansvar:
Drøftingen viser at når barn blir utsatt for krenkelser av rettigheter i et trossamfunn, så kan man også ansvarliggjøre trossamfunnet selv. Dermed er det riktig at det fra statens side lages lovverk og planlegges opplæring rettet mot trossamfunn, for å beskytte barn mot psykisk vold. Ny trossamfunnslov Den nye trossamfunnsloven som trådte i kraft 1. januar i år, skiller seg positivt ut ved at man i forarbeidene har vurdert ny lov opp mot menneskerettighetene, herunder Barnekonvensjonen. Dette betyr en klar forbedring, og at loven har enkelte bestemmelser som kan gi økt beskyttelse mot psykisk vold mot barn i trossamfunn. Den nye loven gir mulighet til å nekte tilskudd til trossamfunn som krenker barns rettigheter. Det kan være mulig å vurdere om trossamfunnenes praksis, herunder deres arbeid og lære, kan krenke barns rettigheter etter denne bestemmelsen. Man kan vurdere om for eksempel læren om helvete eller læren om dommedag krenker rettighetene til barna i trossamfunnet. Andre områder som kan bli berørt:
Gjør staten nok? Dette leder fram til hovedproblemstillingen: Gir den nye trossamfunnsloven barn tilstrekkelig beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn? Dette vil avhenge av flere faktorer.
Likevel så kan man allerede nå se hvorvidt bestemmelsene er tilstrekkelig egnet til å oppfylle statens forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn etter barnekonvensjonen art. 19. Svakhet i lovteksten: Loven sier at barnets rettigheter ikke skal krenkes. Men hva betyr dette? Hva forstår trossamfunnene selv? En tydeliggjøring i lovteksten om hva som ligger i begrepet ville vært nyttig, både for trossamfunnene som skal forholde seg til denne bestemmelsen og de som skal føre tilsyn. En forskrift anbefales. Svakhet: Sanksjon som virkemiddel:
I lys av problemstillingen så ser vi at loven mangler en bestemmelse som sikrer staten mulighet til å føre tilsyn med alle barn i trossamfunn. Konklusjonen er at den nye trossamfunnsloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statens forpliktelse til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn. Forslag til forbedringer Til tross for ny lov, så oppfyller staten fremdeles ikke sine forpliktelser fullt ut eller godt nok etter Barnekonvensjonen art. 19 og Grunnloven §104 tredje ledd. For å sikre et formålstjenlig vern mot psykisk vold i trossamfunn bør flere tiltak iverksettes. For eksempel bør staten ha en annen mulighet til å føre tilsyn med barn i trossamfunn enn gjennom nekting av statstilskudd. 1. Forslag om forbud mot psykisk vold i trossamfunn Barnekonvensjonen tillater ikke at barn skal utsettes for vold. Derfor har vi et lovverk som forbyr foreldre å utøve psykisk vold mot barn. MEN: Det finnes ikke et lignende forbud for representanter for trossamfunn. For å kunne føre tilsyn med trossamfunn som ikke velger å benytte seg av tilskuddsordningen eller ønsker å være registrert, kan det være hensiktsmessig å utforme en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven. Forslag til ordlyd: "Barn i trossamfunnet må ikke bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Bruk av vold eller skremmende og plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er forbudt." Det bør samtidig gis en bedre forklaring på hva psykisk vold er, og det bør listes opp relevante eksempler, som feks negativ sosial kontroll. Man må også vise til hvordan slik vold berøres av straffeloven. Oppgaven drøfter en slik forbudsbestemmelse opp mot trosfriheten, og konkluderer med at den vil være et lovlig inngrep i religionsfriheten. Andre tiltak som kursing kan være nyttig for å oppnå samme mål, men dette vil være avhengig av trossamfunnenes frivillighet, og dermed er det usikkert hvorvidt man vil oppnå formål på den måten. Dette tilsier at det er nødvendig med et klart forbud i dette tilfelle. 2. Legaldefinisjon av psykisk vold Det er en svakhet ved lovverket i dag at det ikke finnes en god definisjon av hva psykisk vold er. Det kan by på problemer å få alle parter til å enes om en definisjon. Staten bør derfor invitere både representanter for barn og trossamfunn til en slik samtale og skape en legaldefinisjon av psykisk vold. 3. Øke fokus på psykisk vold i trossamfunn Til slutt bemerkes det: «Gjennom arbeidet med å innhente informasjon om situasjonen for barn i trossamfunn i dag, har vi oppdaget at det er lite fokus på psykisk vold mot barn i trossamfunn.» "Selv om både kompetanseteamet og barneombudet får inn saker om dette, ser det ikke ut til at myndighetene har satt inn særlige tiltak for å verken undersøke eller forebygge dette. Det er viktig at staten tar tak i dette som et faktisk problem og ikke overser denne utsatte gruppen." Det konkluderes med at det er behov for et bedre hjelpeapparat, både i møte med barn som blir utsatt for psykisk vold i trossamfunn, men også for unge voksne og voksne som opplever vanskelige bruddprosesser med trossamfunn. Å satse på hjelpeapparatet er også i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 19. andre ledd, hvor det anbefales at staten iverksetter beskyttelsestiltak i form av sosiale programmer som gir nødvendig støtte, oppfølging og behandling av barn utsatt for vold. Les hele masteroppgaven her oppsummert av Hilde Langvann, Hjelpekilden 13/1-2021 Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Dette var spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) til statsråd Kjell Ingolf Ropstad i forrige uke. 22. april tikket det inn et svar fra statsråden. I sitt svar valgte statsråden blant annet å vise til hvordan ny trossamfunnslov skal legge grunnlag for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn. Ropstad skriver:  Statsråden fremhever: Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd. Hjelpekilden kjenner ikke til at noe trossamfunn i Norge nekter medlemmer å melde seg ut. Men vi kjenner til at det er knyttet sanksjoner til utmelding. Å melde seg ut kan føre til sosial ekskludering, til fordømmelse og dermed ensomhet, skyld og depresjon. I andre tilfeller er utgangspunktet at noen ufrivillig er blitt utstøtt fra en menighet, men påfølgende konsekvenser av ulik art for den det gjelder. Å kunne melde seg ut er altså ikke noen relevant problemstilling for denne gruppen. Det er konsekvensene av å melde seg ut som er utfordringen. Å gå gjennom en multitapssituasjon, der man mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden kan sidestilles med en livskrise. Å stå alene i denne situasjonen gjør veien kort til depresjon og en psykisk uhelse, derfor er det viktig at det finnes et godt hjelpeapparat for denne gruppen. Ropstad fortsetter:  Den nye trossamfunnsloven gir en viktig anerkjennelse av barns rettigheter gjennom sine krav til trossamfunn som mottar støtte. Vi mener at loven kan bli holdningsskapende på sikt, noe vi kan få merke i de kommende tiår. Men kan handlingsplaner og lovverk fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn? For å svare på dette, må vi først og fremst forstå mekanismene bak negativ sosial kontroll i disse miljøene, forklart her visuelt gjennom en powerpoint-presentasjon tidligere i år: For å oppsummere:
Lukkede trossamfunn har en skepsis til storsamfunnet, denne skepsisen fører til at trossamfunnet ønsker å beskytte medlemmene mot påvirkning fra storsamfunnet. Dette er motivasjonen bak negativ sosial kontroll. Det finnes ikke en handlingsplan i verden som kan fjerne denne formen for kontroll i denne typen religiøse miljøer. For at det skulle vært mulig må man endre trossamfunnenes teologiske forståelse og verdensoppfatning. For at det skulle være mulig må man kunne lykkes i å åpne det lukkede, slik at vi ikke lenger har et lukket trossamfunn. Det viktigste er å satse på informasjonsarbeid overfor ungdommer som vokser opp i slike miljøer, gi kunnskap om rettigheter og hjelpetilbud, og ikke minst satse på et hjelpeapparat som har god kompetanse på negativ sosial kontroll i også lukkede trossamfunn, slik at de i bedre grad kan møte mennesker som bryter med disse miljøene. Et lukket religiøst miljø vil ikke slutte å utøve negativ sosial kontroll som følge av trusselen om å miste statsstøtte, men vi kan vente at unge som lærer om faren ved denne formen for kontroll gjennom holdningsskapende arbeid kan gjøre andre valg når de selv får en familie. I sum: loven er viktig, men den forandre ikke situasjonen til mennesker som vokser opp i disse miljøene her og nå. Med andre ord: Lovverk og handlingsplaner er ikke nok. Så da gjentar vi spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? 23/4/2020 0 kommentarer Rykk tilbake til start14. april i år ble den nye trossamfunnsloven lagt fram for Stortinget. Vi har lagt merke til en av Kulturkomiteens merknader i Innstilling 208 L i kapittel 3.2: Flertallet merket seg i høringen at det kan knyttes utfordringer til brudd med spesielt lukkede religiøse miljøer, og mener det er viktig å sikre ivaretagelsen av mennesker som bryter ut fra slike miljøer. Hjelpekilden øyner her en endelig anerkjennelse fra det offentlige for arbeidet vi gjør, gjennom sikring av varig drift av virksomheten slik at vi kan fortsette å være en ressurs for mennesker i religiøse bruddprosesser. Stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) fulgte opp dette ved å spørre statsråden følgende: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Svaret som kom 22. april var nedslående lesning, og kan leses i sin helhet her. Mens vi forventet å høre hvordan det offentlige vil svare på hvordan de planlegger å bidra til å sikre Hjelpekildens drift eller hvordan kompetansen om religiøse bruddprosesser skal økes i hjelpeapparatet, fikk vi isteden vite at tilbudet til religiøse utbrytere er bra nok. Under er de siste to avsnittene i statsrådens svar:  Fungerer virkelig det profesjonelle hjelpeapparatet? Vi har sett kopi av en rekke avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har kunnskap om tematikken, og der de isteden henviser til organisasjoner som Hjelpekilden. I sum anerkjennes ikke religiøse bruddprosesser som noe som fortjener behandling. Når det offentlige hjelpeapparatet henviser videre til Hjelpekilden, så lener de seg i praksis mot en frivillig organisasjon uten driftsstøtte, og som årlig må vurdere mulighetene for fortsatt drift. Forskning har allerede understreket at det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen. Hjelpeapparatet selv etterlyser kunnskap, og Hjelpekilden mottar stadig henvendelser fra BUPP, DPS, helsesøstre og RVTS om foredrag for å bidra til kompetanseheving. Hjelpekilden har selv tatt initiativ for å skape et prosjekt som skal utvikle kunnskap om hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser kan trenge, og å spre denne i behandlingsmiljøet. Hvis mennesker i denne gruppen blir møtt med kunnskap fra hjelpeapparatet, vil dette være rehabiliterende og forebygge alvorlige psykiske helsereaksjoner. Dette prosjektet ble avvist av RVTS-sentrene i foreberedelsesprosessen, da de mente denne tematikken var utenfor deres arbeidsområde. Statsrådens uttalelse om hvordan han tror mennesker i religiøse bruddprosesser vil bli møtt gjennom å henvise til kunnskapen som ligger hos DPS, BUP og RVTS gjenspeiler dessverre ikke virkeligheten. Hvis vi går 12-13 år tilbake så var dette en kunnskap som var høyst levende hos daværende BLD. Det var på denne tiden blitt en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og avhopperproblematikk. RVTS Vest fikk derfor i 2009 oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet med å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser. Helse- og omsorgsdepartementet var oppdragsgiver i dette prosjektet. Arbeidet resulterte i en rapport i 2011, som inneholdt en rekke forslag til tiltak for å øke kompetansen. Dessverre mottok aldri RVTS Vest nytt oppdragsbrev fra myndighetene, og arbeidet ble derfor lagt på is. Så nå har vi rykket tilbake til start igjen. Vi noterer oss at Ropstad gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Hjemdal anser Hjelpekildens arbeid som overflødig gjennom sitt fokus på lovverk, kommende handlingsplaner og et eksisterende hjelpeapparat. Dette står i stor kontrast til antall henvendelser hos Hjelpekilden, og antall arbeidstimer som nedlegges hos oss årlig. Dette står også i stor kontrast til holdningene i hjelpeapparatet. Hjelpekilden mottar ukentlig henvendelser fra det offentlige hjelpeapparatet, der det bes om gratis opplæring for offentlig ansatte for at de skal øke sin kompetanse og der det bes om rådgivning i spesifikke saker. Statsrådens svar vitner også om manglende forståelse for kompleksiteten i religiøse bruddprosesser, og hvilket hjelpebehov mennesker i denne gruppen i realiteten har. Reaksjonene har ikke latt vente seg på blant våre medlemmer: "Nå er jeg helt fra meg, jeg gråter og rister og føler at alt er forgjeves." "Jeg fikk avslag av DPS da de mente at det ikke var noe de skulle hjelpe med..." "Utrolig provoserende. Selv med henvisning fra fastlege stoppes det i inntakskontrollen på DPS fordi traumer ifm bruddprosess ikke anerkjennes som noe som fortjener hjelp av det offentlige." "Veldig synd at det er slik. For mennesker som har mistet så og si hele nettverket sitt, så sier DPS at man skal bruke de rundt seg til å bearbeide bruddet med trossamfunnet. Ikke lett det hvis man ikke har noen til å hjelpe." "I tillegg er det ganske frekt av det offentlige å avvise folk i livskriser ved å henvise til frivillige organisasjoner, samtidig som de avviser å støtte disse økonomisk." "Dette bekrefter at magefølelsen var riktig da jeg hadde det som værst og en stund lurte på om Fremmedlegionen kunne være noe (Man hadde jo ikke noe igjen likevel). Det å søke hjelp var ikke bare meningsløst, føltes det som, men også farlig, ettersom det ville fjernet ethvert håp om at det kanskje fantes et sikkerhetsnett der nede." I en intern undersøkelse blant religiøse utbrytere fant vi at 70% i denne gruppen har hatt selvmordstanker etter bruddet, og at over 20% har forsøkt å ta sitt eget liv. 52% kjente til andre utbrytere som hadde tatt sitt eget liv etter bruddet. 57% har brukt medisiner for å mestre livet etterpå, som antidepressiva og sovemedisin. 42% har brukt rusmidler for å håndtere livet etter bruddet. 67% har i perioder slitt med å delta i arbeidslivet som følge av bruddet, og 24% har vært eller er arbeidsuføre av samme grunn. Den gjennomgående tilbakemeldingen fra religiøse utbrytere er at utenforskapet de vokste opp med i trossamfunnet, er noe som fortsetter også etter bruddet. Fra å ha vært i et trossamfunn som advarte dem mot å bli for integrert i storsamfunnet, står de nå i et storsamfunn de er fremmedgjort fra, et storsamfunn som ikke forstår dem og som dermed ikke kan gi dem hjelp. Veien blir da kort til bruk av skadelige mestringsstrategier. Når det hevdes at hjelpeapparatet er bra nok, er det ikke rart at vi blir motløse. Hilde Langvann, 24/4-2020 Hjelpekilden Norge Skriftlig spørsmål til statsråd Ropstad Innstilling 208 L (2019-2020) Ny trossamfunnslov, saksgang En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet. Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling. I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader. Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere. Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid. Skrevet av: Bente Sandvig, Human Etisk Forbund Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019  16/10/2019 1 Kommentar Når tro blir usunnNær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
4. oktober er det premiere på Jorunn Myklebust Syversens film «Disco», der vi møter 19 år gamle Mirjam som er aktiv i den karismatiske menigheten Friheten. Mange som har tatt kontakt med Hjelpekilden forteller om de samme erfaringene som Mirjam; et voldsomt press, isolasjon fra storsamfunnet og en sammenkobling mellom nederlag og motgang med demoner og Satan. Menighetens omsorg og fellesskap oppleves som kontroll som går for langt, man mister sin egen stemme, og det føles utmattende å aldri være god nok. Når et religiøst miljø bruker en skremmende retorikk og stiller for mange krav, samtidig som de hindrer medlemmer å oppsøke impulser utenfra, kan dette føre til mental uhelse for den enkelte. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde» (Dybing, 2014), fant forfatteren at mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer kan ha pådratt seg problemer som de ikke selv er i stand til å mestre. Det var vanskelig for dem å få adekvat hjelp, og hjelpetilbudene som finnes er få og lite tilgjengelige. Voksne har likevel en mulighet til å oppsøke hjelp på egne vegne, noe barn ikke har. Barn er avhengig av å bli sett. Hvis de vokser opp i et lukket miljø, er det viktig at storsamfunnet kan se disse barna og har kunnskap om utfordringer de kan leve med. Ungdommer som har vokst opp i slike miljøer har fortalt at de ikke kjente til at de hadde rettigheter når de vokste opp, at de skulle ønske at flere hadde kjennskap til hvilke utfordringer de vokste opp med og at noen hadde spurt dem hvordan de hadde det, egentlig. Dette er bakgrunnen til veilederen «Små sko, stor tro» (Redd Barna og Hjelpekilden, 2019), som er rettet mot lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten som møter barn fra lignende religiøse miljøer. Men dette er ikke nok, det er nødvendig at denne kompetansen blir inkludert i utdannelsen av fagpersoner, slik at man lettere kan fange opp og gi hjelp til barn i strenge religiøse miljøer. I tillegg trenger barn fra tidlig alder å lære om egne rettigheter for slik å identifisere negativ sosial kontroll og rettighetsbrudd i eget liv, og for å kunne ta gode valg og søke nødvendig hjelp. Med Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019-2024) ønsker regjeringen å jobbe for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet. I tillegg er målet at de som trenger det skal få et godt behandlingstilbud. For at dette skal gjelde alle barn og unge, er det viktig at de som gir hjelp har nødvendig kompetanse om utfordringer knyttet til å vokse opp i religiøse miljøer preget av en ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, streng kontroll og konformitetspress og lydighetskultur. «Lena» skrev dette til Hjelpekilden: «Jeg brøt med menigheten når jeg var 14 år. Jeg fortalte om angsten for dommedag, angsten for å bli besatt av demoner, om Gud som alltid så meg og hvor sliten jeg hele tiden var. Det endte opp med tung medisinering på grunn av en psykosediagnose, noe det egentlig aldri var. Det endte med rus og depresjon, for meg som for mange andre, og en ubehandlet PTSD diagnose som ble komplisert og diagnostisert 16 år senere.» «Pål» er for syk til å få hjelp fra Modum Bad, og DPS i hans fylke har ikke nok kompetanse til å hjelpe han. DPS forteller at han er den femte personen fra bibelskolen han gikk på som har havnet hos dem, og som sliter med angst som følge av forestillinger om fortapelse. Morens fortvilte henvendelse til Hjelpekilden om sin suicidale sønn bekrefter bildet av kunnskapshull og understreker hvor presserende behovet for et bedre hjelpetilbud er. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at et negativt gudsbilde kan være traumatiserende. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at endetidsperspektiv kan være angstskapende og skape suicidale tanker. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at negativ sosial kontroll også utøves i enkelte kristne miljøer, og at det å frigjøre seg fra den kontrollen kan utløse redsel, skam og skyldfølelse. De trenger også å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med slike grupper, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt. Mirjam i filmen «Disco» trenger framfor alt å bli sett. Dette trengte også «Lena» og «Pål», og de mange andre som ukentlig tar kontakt med Hjelpekilden. Denne gruppen vil ikke føle seg sett før det finnes et hjelpeapparat som forstår hvordan usunn tro kan påvirke mental helse, og som kan tilby tilfredsstillende helsehjelp. Med politisk vilje kan dette bli en realitet. Men hvor lenge skal vi vente på denne politiske viljen? Hilde Langvann, Hjelpekilden Innlegget sto på trykk i BT 7/10-2019 https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/xPy4jl/naar-tro-blir-usunt I forbindelse med Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024) har Hjelpekilden sammen med andre organisasjoner deltatt på høringsmøte i Helse- og omsorgskomiteen 14. oktober 2019. Under følger innspillet fra Hjelpkilden:
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gir støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi mottar i hovedsak henvendelser fra unge voksne. Vi ønsker å benytte anledningen med den nye opptrappingsplanen til å sette søkelys på en gruppe unge som formidler til Hjelpekilden at de har følt seg forsømt av hjelpeapparatet. De har gjennom sine oppvekstsvilkår spesielle utfordringer som ofte kan legge grunnlag for psykisk uhelse, noe vi mener økt kompetanse kan forebygge. Dette er en gruppe som er vokst opp i strenge religiøse miljøer, ofte isolert fra storsamfunnet og preget av negativ sosial kontroll. Halvparten av henvendelsene fra denne gruppen til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. Vi vet at det fra helsedepartementets side i perioden 2005-2011 har vært forståelse for at denne gruppen har særskilte utfordringer, og det var derfor planlagt å kartlegge eksisterende kunnskap, identifisere hjelpebehov og foreslå tiltak og videre forskning. Først gjennom en NKVTS-rapport i 2008, og senere gjennom en rapport fra RVTS Vest i 2011. Rapportene er bare kartleggende, og RVTS har ventet på oppdragsbrev fra departementet for å jobbe videre med kompetansehevingsarbeidet. Dialog vi har hatt med departementet og RVTS senere har vist at oppfølgingen av dette arbeidet kan ha blitt oversett. Vi synes derfor dette er fin anledning til å påminne om viktigheten av dette arbeidet. Hovedinntrykket av arbeidet med mennesker som har vokst opp i disse miljøene er at en unormalt høy andel personer blir arbeidsuføre som følge av manglende hjelp til å bearbeide traumer og psykiske utfordringer knyttet til en skremmende retorikk, ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, kontroll gjennom trusler, konformitetspress og lydighetskultur Vi mener at det vil være av samfunnsøkonomisk interesse at det finnes et godt behandlingstilbud for unge som har bakgrunn fra trange religiøse miljøer. Dette kan forebygge utvikling av psykiske etterreaksjoner og arbeidsuførhet. Dette kan gi bedre livskvalitet til en gruppe som formidler at de opplever seg ikke sett av storsamfunnet, og forebygge selvmord. Vi mener det er avgjørende for de unge som har vokst opp i slike religiøse fellesskap at de møter et profesjonelt hjelpeapparat som har god kompetanse på deres særlige utfordringer. Primært er det ønskelig med en offentlig initiert kompetanseheving og forskning. Sekundært kan en frivillig organisasjon bidra til å utvikle nødvendig kunnskap som kan spres i behandlingsmiljøet. Dette krever likevel et samarbeid med regionale ressurssentrene som ligger under departementene, og da er det viktig at et slikt samarbeid ikke blir avvist som følge av at det utenfor deres oppdrag. Det er med andre ord nødvendig med politisk vilje til å øke denne kompetansen hos hjelpeapparatet. Hilde Langvann, 14/10-19 Hjelpekilden Norge 14/6/2018 1 Kommentar Unyansert om ekskluderingI den siste uken har det i avisene Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad vært mye fokus på Jehovas vitners praksis med internjustis. Et leserinnlegg i den forbindelse rettet 12. juni kritikk mot avisens reportasjer, ikke på tematikken interjustis, men avisens omtale av trossamfunnets praksis med ekskludering. I leserinnlegget står det følgende om praksisen: Eksklusjon er et virkemiddel som eksisterer i det norske samfunn. Eksklusjon fra politiske partier er allerede prøvd juridisk, og retten har vært svært tilbakeholden med å overprøve indre anliggender. I leserinnlegget står det følgende om årsaken til at mange vender tilbake til trossamfunnet: Redaktøren er overrasket over at «mennesker som har opplevd … overgrep og rettsløshet, ønsker seg tilbake til menigheten». Tja – kan det være at disse menneskene egentlig ikke oppfattet sin tid i menigheten som rettsløs og undertrykkende? Kan det være at de etter hvert ikke fant seg så godt til rette der ute i det sekulariserte storsamfunnet, hvor Bibelen og Gud betraktes som utdaterte anakronismer (slik avisens redaktør gir uttrykk for) og hvor det pedagogiske pensum fra grunnskolen av definerer menneskerasen som en dyreart hvis fremgang beror på at de sterke overlever på bekostning av de svake. Kan det være at de faktisk ønsker seg tilbake til et miljø som fremdeles erkjenner grunnleggende etiske normer, som f.eks. at utroskap er et feiltrinn, og at sex utenom ekteskap er ugunstig, blant annet fordi det lett fører til uønskede svangerskap og traumer i forbindelse med abort-problematikken. Kanskje de rett og slett var lykkeligere den gang de var i menigheten og levde etter de prinsipper de innerst inne alltid har trodd på. Holdningene som presenteres i leserinnlegget er godt kjente for våre frivillige som selv har bakgrunn fra Jehovas vitner. Dette var holdninger de selv hadde når de var aktive i miljøet, og holdninger de ble møtt med når de valgte å forlate miljøet. Dette er Hjelpekildens oppfølgende leserinnlegg i avisen 14. juni: Et leserinnlegget i FVN 12. Juni ”Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen” rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres: Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på eksludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulære samfunnet, de savner ”Sannheten”, og det å leve i et miljø med moral og nærhet til Gud. Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse. Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Særlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. ”Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor”, fortalte en. Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i nær framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag være en viktig drivkraft til at mange vender tilbake. Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i ”verden” skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de ”verdslige” menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. ”Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,” fortalte en. På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. ”May” skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: ”Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.” Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument. Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillitt er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjære. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes. Hilde Langvann Hjelpekilden Norge, 14/6-18 Lenker:
Fvn 9/6-18 Jeg reagerer med avsky Fvn 9/6-18 Maktmisbruk i Guds navn Fvn 12/6-18 Jehovas vitner - hva er egentlig anklagen? Fvn 14/6-18 Unyansert om ekskludering Aftenbladet 7/6-18 Medlemmers grove lovbrudd og sexliv håndteres i egne domsutvalg Aftenbladet 11/6-18: Dette må stoppes, Jehovas Vitner Aftenbladet 13/6-18: Det Jehovas vitner gjør er langt utover rimelighetens grenser 5/10/2017 0 kommentarer Hva er skadelig?I Regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd. En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem. Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn. Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje, men som følge av frykt for å dø gjennom straff fra Gud. Medlemskapet innebærer i mange tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon, med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som kan tenkes å få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse. En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende. Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon. Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner. Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne. Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen. Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse miljøene. Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge I en samværstvistsak omtalt i The Telegraph 11. Juni i år, har retten dømt at faren, som er et Jehovas vitne, ikke kan vise sin sønn trossamfunnets tegnefilmer eller ta med barnet til trossamfunnets arrangementer utover søndagsmøtene, siden dette kan føre til ”emosjonelle skader”.
Dommeren uttalte at i en familie der begge foreldrene er Jehovas vitner, vil en slik film gi mening for barnet. Men for et barn med en fot i mors verden og en større verden, der magiske figuerer eksisterer i bøker, tv, film og på internett, og med en fot i fars verden der disse figuerene er syndige, så vil denne tegnefilmen gi forvirrende signaler til barnet.
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd. I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”. Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene. Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer. Oversatt av Hilde Langvann, 14/6-2017 På den siste samtalegruppen vi arrangerte i Oslo gjennom prosjektet "Etter den vanskelige troen", snakket vi om de vanskelige følelsene som vi ofte må håndtere etter bruddet. Mange har vært sinte, sinte på tapte år, sinte på manipulasjon og ikke minst sinte på seg selv. Og noen føler skam over å føle sinne, siden sinne sammen med blant annet sjalusi og begjær har vært følelser som har blitt sanksjonert og sidestilt med ikke-kristne følelser. Andre igjen klarer ikke å slippe sinnet de har hatt i mange år, sinte på de som manipulerte dem inn i en menighet eller bevegelse som stjal fra dem mange år, sinte på grunn av de vanskelige etterreaksjonene de har hatt i form av angst, ensomhet og depresjon. Men mange har i perioder vært mest sint og skuffet over seg selv. Hvordan kunne jeg la meg selv manipulere inn, jeg som er et så sterkt og intelligent menneske? Hvordan kunne jeg sette på meg selv skyggelapper slik at jeg ikke så sannheten? Hvorfor tok det meg 23 år å komme meg ut? Betyr det at jeg gikk inn i trossamfunnet at jeg egentlig er mindre intelligent? Men har vi egentlig noen grunn til å være sinte på oss selv? Menneskets psyke er beviselig mottagelig for påvirkning, enten vi vil det eller ei blir vi hver dag påvirket av andre mennesker, av tv og reklame. Dette er kjente mekanismer som kan utnyttes av de som vet hvordan de fungerer. Teknikkene brukes for eksempel innen salg og markedsføring, men også i enkelte trossamfunn. La oss se på noen eksempler på salgsteknikker: Visualiseringsteknikken. For å gjøre det vanskeligere for en kjøper å ikke kjøpe et annet produkt, så gjelder det å få kjøperen emosjonelt bundet til produktet han ønsker å få solgt. Dette oppnår selgeren ved å få kjøperen til å visualisere seg selv sammen med produktet i framtiden. Samme teknikk brukes av enkelte trossamfunn spesielt når det gjelder å få medlemmene til å gjøre vanskelige forsakelser. ”Det kan være vanskelig å ikke få utløp for sin seksualitet, men Gud vil se dine oppofringer, og vil belønne deg i framtiden. Tenk når du er i paradiset/ himmelen, da vil du ikke angre deg.” Denne manipulasjonsteknikken blir i en del trossamfunn oppmuntret til å bruke på hverandre. Dette bidrar til en forsvarsmekanisme som kalles eskapisme. Når en troende går gjennom vanskelige perioder med mye forsakelser, så kan han undertrykke det vanskelige gjennom å tenke på den tiden som skal komme, være seg livet i himmelen eller i paradiset. Tilgang til informasjon: Ved manipulasjon er det av stor betydning å hindre tilgangen til informasjon. Det samme gjelder veiledning av hvordan man skal se på informasjonen som foreligger. Hvis personen tar til seg kunnskap fra andre kilder, vil det ikke være like lett å kontrollere denne, spesielt hvis informasjonen kommer fra en kilde med et annet syn. Et eksempel på dette kan være å hindre medlemmer å ta høyere utdannelse, og isteden fokusere på bibelen eller annen litteratur, håndplukket av trossamfunnet. Utnytte menneskelige behov: Hvis du føler at samfunnet oppfyller et av dine menneskelige behov, så er sjansen stor for at du er mer åpen. Her følger en liste over behov og hvordan et trossamfunn kan oppfylle disse behovene:
En person som ikke har disse behov oppfylt før han blir medlem kommer sikkert til å bli overveldet av hvor meningsfullt livet plutselig ble etter medlemskapet. Med tanke på hvilke manipulasjonsmetoder vi kan ha blitt utsatt for, så er det kanskje ikke så rart at man ble et medlem i et trossamfunn man siden klart så var usunt for seg selv. Kanskje er det heller ikke så rart at det tok 23 år før man klarte å bryte. Og forhåpentligvis vil vissheten om disse mekanismene føre til at en forstår at man ikke er mindre intelligent enn andre. Tvert i mot sier forskning på apostasi at mennesker som bryter med et trossamfunn de har vært indoktrinert inn i, har det til felles at de er mer intelligente enn andre. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. I tillegg hadde denne gruppen høy integritet noe som førte at de ønsket å være tro mot seg selv, noe som igjen ga de motet som det krever å bryte med trossamfunnet. Det er med andre ord ingen vits i å være sint på seg selv. Klapp deg selv på skulderen og husk at det letteste er å bli. Du har tatt et vanskelig valg, og det sier noe om noen helt unike kvaliteter hos deg selv. Hilde Langvann, 15/3-2016 Hjelpekilden Norge Kilder: Vera Lanängen: "Lukkede trossamfunn og manipulering" Mats Liland "Indoktrinering og apostasi" 28/8/2014 0 kommentarer Når boblen sprekkerI reportasjen ”Heidi var Jehovas fange” i lørdagsutgaven av Telen kan Heidi fortelle at mange av problemene hun erfarte etter å ha forlatt, skrev seg til at hun som 24-åring var ”sosialt utrustet som en 8-åring”. Brith Dybing forteller til Telen mandag 25. August at religiøse avhoppere savner et offentlig hjelpetilbud. Gjennom sin masteroppgave ”Troen som ble en byrde” viser hun at Heidi slettes ikke er ikke alene: Et av intervjuobjektene; ”Cecilie”, sier det treffende om å være fremmedgjort fra samfunnet: ”Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til” ”Johanne” forteller om forholdet til verden utenfor trossamfunnet: ”For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. Og da er det helt unaturlig å søke noe som helst støtte og klokskap derifra. Så da tenker du at da er det ….å leve. Og da holdt det på å gå galt.” I likhet med Heidi syntes også ”Dagmar” at det å stemme ved politisk valg var et stort steg å ta: ”Jeg stemte i år for første gang…jeg nesten bare tok et parti i blinde, for jeg hadde jo ikke peiling, men bare for å få gjort det da. Men da var jeg veldig usikker, så da måtte jeg spørre noen som kunne…hvordan gjør man det… Jeg syntes det var flaut å skulle gå inn der og ikke kunne det.” Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som selv uten finansiering i snitt mottar og behandler 30 henvendelser i måneden. I tillegg har vi en støttegruppe på nett med rundt 370 brukere, som blir flittig brukt for å ta opp tema knyttet til bruddet og livet etterpå. Når våre brukere beskriver perioden etter bruddet, så er det mange likhetstrekk med de integreringsproblemene og sosialiseringsutfordringene som mennesker tilflyttet det norske samfunnet har. De kan ikke de sosiale kodene, har lite nettverk og ser at deres tillærte verdier kolliderer med storsamfunnet. En av våre brukere beskrev det nettopp slik: “Man følte seg fremmed..annerledes..som en nyimmigrert fra fjernt land” Det er derfor ikke uvanlig at tiden etter bruddet kan bli preget av ensomhet og depresjon. I tillegg har man ofte mistet sin status som Guds utvalgte, sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til framtiden. For mange blir denne multitapssituasjonen som en krise ikke ulik andre livskriser, som i flere tilfeller krever profesjonell oppfølging. Som hos Heidi så sitter de gamle dogmene ofte lenge i, det kan ta lang tid å kvitte seg med angst for dommedag og angst for å ha skuffet Gud. ”Anne-Berit” forlot sin menighet for 17 år siden, og skrev på vårt diskusjonsforum om sin angst: ”Redselen for fortapelse er overhengende. Ikke bare for mine egen skjebne men for alle rundt meg. Kan ennå se for meg tegningen av stupet med et skrekkelig dyp med ild og skrikende ansikter som pintes for evig i mørket.” Andre brukere kan fortelle om lignende angst: ”Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.” Det kan være vanskelig å forstå at mennesker som har vokst opp i samme land som oss andre likevel kommer fra en så fremmed kultur og kan slite med problemer i mange år. Men det er av stor betydning at det finnes et hjelpeapparat som har denne forståelsen gjennom kunnskap om religiøse bruddprosesser og usunne religiøse miljøer. For en stor gruppe mennesker vil et godt hjelpetilbud gi muligheten til å få et godt liv etter bruddet, uten angst og depresjon, uten selvmordstanker- eller forsøk, uten kortere eller lengre arbeidsuførhet som følge av psykiske problemer. Et nasjonalt kompetansesenter er tidligere blitt foreslått både av Redd Barna ”Til tross for tro”, NKVTS ”Religiøse bruddprosesser” og nå også av Brith Dybing gjennom hennes masteroppgave ”Troen som ble en byrde”. Hjelpekilden støtter forslaget, og håper også at helsemyndighetene vil følge opp dette arbeidet. Hilde Langvann, 28/8-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Hvilken hjelp trenger mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer?
Dette spør Brith Dybing i en fersk masteroppgave med tittelen ”Troen som ble en byrde” (2014). Undersøkelsen viser at få av de som har forlatt usunne religiøse miljøer har opplevd å få adekvat hjelp. ”Hva er bra hjelp”, spurte Dybing, og selv om det var vanskelig for intervjuobjektene å foreslå konkrete forslag, så var de atskillig mer tydelig på hvilke klare forventninger de hadde til et hjelpetilbud. Tilbudet måtte være lett tilgjengelig, og de som skulle hjelpe måtte ha god kompetanse om religiøse bruddprosesser og forståelser for hvordan tro kan bli en byrde og et helseproblem, og det var helt vesentlig for dem å bli møtt på en lyttende og ikke-fordømmende måte. Dybing foreslår følgende: Det bør opprettes et kompetansesenter / religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen. Dybing er ikke den første som foreslår et slikt kompetansesenter. Etter Redd Barnas Go-On prosjekt la de fram rapporten ”Til tross for tro” i 2005. Med henvisning til rapporten skrev Redd Barna til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik der de ba om hjelp til bygge opp et kompetansemiljø for kunnskap om oppvekst i isolerte religiøse miljøer samt religiøse bruddprosesser, uten positivt svar. I 2008 kom NKVTS-rapporten "Religiøse bruddprosesser" som blant annet foreslo kompetanseheving i helseapparatet i tillegg til etablering av et sentralt kompetansesenter. Det var klare signaler i 2008 på at det nå ville jobbes med å etablere et slikt senter. Bortsett fra en kompetansekartlegging via RVTS i 2011 så har det vært alarmerende stille i dette arbeidet. Ved forespørsel til de ulike RVTS-sentrene har vi fått vite at det mangler oppdragsbrev fra Helsedepartementet for å følge opp arbeidet, og ved henvendelser til departementet har vi fått vite at de skal ”drøfte videre oppfølging av dette arbeidet”. Hvorfor haster dette arbeidet? Som både henvendelser til oss og eksisterende forskning bekrefter, svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Dette skyldes i hovedsak en virkelighetsforståelse med et trusselbilde bestående av en endetid man aldri kan være sikker på å overleve, og en forståelse av at Satan og demoner er virkelige skikkelser som er en reell trussel også for barn. Videre innebærer regelbrudd eller uenighet med trossamfunnets doktriner at man kan bli ekskludert, med konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store psykiske utfordringer. Hjelpekilden mottar i snitt 30 henvendelser i måneden, og vi har dessverre ofte mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Vi har dessverre også erfart at mennesker har valgt å avslutte sitt liv, siste kjente tilfelle er nå i vinter. Som følge av alvorlighetsgraden i henvendelsene til oss, er det av avgjørende betydning at kompetansen i hjelpeapparatet øker. Vi vil også understreke at det er av samfunnsøkonomisk interesse å ha et bedre hjelpetilbud til religiøse avhoppere, da interne undersøkelser viser at det er overraskende mange som er varig arbeidsuføre som manglende hjelp. Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp, og etablering av et kompetansesenter er veien å gå. Hilde Langvann, 21/7-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge 4/3/2014 0 kommentarer Religiøs diagnostikkI nettleksikonet Store norske leksikon (snl.no) kan vi lese dette om Medisinens historie: Det forhistoriske menneske betraktet kanskje sykdom som demoners verk, de gamle grekere så på sykdom som en disharmoni i kroppen, middelaldermennesket oppfattet sykdom som Guds straffedom, mens vi i vår tid oftest ser på sykdom som et resultat av biologiske prosesser som kan forklares dersom våre naturvitenskapelige og medisinske kunnskaper er gode nok. I vår moderne tid har vi leger og psykologer som kan hjelpe oss med å diagnostisere våre problemer. Og i motsetning til tidligere tider, der man fant årsaksforklaringer i ens persons forhold til gudene, så har vi dag en mer vitenskapelig orientert forklaringsmodell. Men i en del religiøse miljøer henger troen på det guddommelige som en forklaringsmodell stadig igjen. Og da snakker vi ikke om små isolerte kulturer langt borte fra vestlig sivilisasjon, men i vårt eget land. En av våre medlemmer forlot sitt trossamfunn for noen år siden. Kort tid etter var hun involvert i en trafikkulykke som har ført til at hun den dag i dag sliter med kroniske plager. Et familiemedlem med bakgrunn fra karismatiske trossamfunn konfronterte henne med følgende påstand: ”Ulykken var Guds måte å advare deg på, for å få deg bort fra den stien du har valgt, og for å gjøre deg ydmyk igjen” Smertene hun derfor daglig erfarer er i denne virkelighetsforståelsen Guds straff for at hun ikke har vendt tilbake til et liv i gudstro. Svært mange kan fortelle om en lignende holdning til psykiske lidelser. En ung jente son tok kontakt med oss i fjor hadde slitt med psykiske lidelser i årevis, og ble tett fulgt opp av psykiatrien som følge av dette. Langt nede, og på leting etter en mening med tilværelsen, ble hun 18 år gammel med i en frikirke i misjonsforbundet. Pastoren fortalte henne her at hennes problemer kunne bli borte ved å fjerne onde ånder, og motarbeidet slik den behandlingsprosessen hun var i gang med i psykiatrien. I dag har hun forlatt trossamfunnet, men trenger mer oppfølging enn noensinne fra psykiatrien, noe som kompliseres ytterligere ved at psykologene ikke forstår hva hun har vært gjennom av religiøse traumer i menigheten. En annen jente med bakgrunn fra Smiths venner kan fortelle om en venninne som sluttet på antidepressiva da hennes far fortalte at ”depresjon er fra Djevelen”. Dette kan forklare hvorfor en annen jente fra samme menighet opplevde på bibelundervisningen i regi av menigheten å bli sterkt advart mot å gå til psykolog og andre hjelpemottak, da dette var en synd. Psykiske lidelser har her og i andre menigheter ofte blitt ansett som et tegn på at man har syndet, ikke har bedt nok eller ikke er åndelig sterk nok. Selv om mange lukkede trossamfunn nå i de siste årene offisielt har åpnet for at medlemmene kan få hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet, så henger troen igjen i både menigheter og familier, som uttalelsen fra denne damen illustrerer: Søsknene mine har gitt beskjed til alle om å si til andre at hun sliter med ryggen hvis de spør, ikke at hun er på psykiatrisk. For da vil folk tro at hun ikke har god nok tro, tenk for en skam. Denne middelalderske forklaringsmodellen på lidelser er sterkt kompliserende for mennesker med sterkt tro, når den i tillegg spiller på skyld, som disse nybakte foreldrene erfarte: Jeg vet om noen som fikk et handikappet barn som ble unnfanget utenfor ekteskap. En av lederne i menigheten (pinsemenighet) mente at barnet ble født handikappet fordi det var Guds straff for at foreldrene hadde hatt sex utenfor ekteskapet. Som om det ikke er ille nok å få et barn som har smerter og ikke er friskt, men så skal man også bli påført skyldfølelse, og tenke at man kan takke seg selv. I denne forklaringsmodellen er loven om årsak og virkning erstattet med Gud, og religiøse retorikere har slik satt seg over naturen. Når man har en virkelighetsforståelse som sier at alt er fra Gud, så vil selv medgang og god helse forklares med at man har seiret over det onde. Men hvilken gudstro er sunnest, troen på en tilgivende og kjærlig Gud eller en dømmende og straffende Gud? Som en av våre medlemmer påpekte: Hvis noe hendte deg, hvilken forklaring ville motivert deg til å reise deg og komme deg videre? At Gud har straffet deg, eller fordi du har vært uheldig? Hva ville føltes urettferdig? Hvis du er troende, vil jeg anbefale deg å lese hva Gatepresten sier i sitt blogginnlegg "Straff fra Gud?" Her viser han til at selv Bibelen avkrefter at sykdom er Guds straff. Det er likevel forståelig at redselen man har blitt indusert med fra barnsben sitter i lenge, særlig med bakgrunn i slike uttalelser: "Bare vent til det begynner å skje noe med barna dine" fikk jeg beskjed om da jeg gikk ut fra Sv. "Da kommer du nok tilbake." Er det rart jeg fortsatt har angst for at det skal skje dem noe? 22/1/2014 1 Kommentar Ekskludering skader"Jeg visste hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for og bli en del av den menigheten og også hva det innebar hvis jeg valgte og bryte." Dette er argumenter som ofte går igjen når noen ønsker å forsvare enkelte trossamfunns praksis med å ekskludere personer fra menigheten. Man vet hva som er konsekvensen av å bryte reglene, og det er naturlig at det finnes konsekvenser for regelbrudd. Konsekvens og straff kan være så mangt. Ekskludering er en av mange former for konsekvens, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker. Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade. "Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering." Den delen av hjernen som oppfatter smerte, erfarer også sosial skade, forteller Williams videre. Selve ekskluderingen foregår i tre stadier: 1. Selve handlingen der man blir ekskludert 2. Mestring av å være ekskludert 3. Resignasjon Forskningen viste at selve handlingen der man blir ekskludert, selv om denne varer bare i få minutter, har langvarig skadelig effekt på de som ble ekskludert. Her viste studiene lik reaksjon for alle som deltok i undersøkelsen, til tross for ulike personlighetstyper. Willams forklarer: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Annen fase av ekskluderingen handler om mestring. Her derimot viste undersøkelsen stor variasjon i måten man taklet handlingen å bli utstøtt. For noen ville smerten forsvinne straks de hadde brukt tid på å vurdere betydningen av å tilhøre gruppen som hadde ekskludert dem, eller de hadde hatt mulighet til å snakke med en venn om sine utfordringer. Andre av de ekskluderte jobbet hardt for å bli godtatt, for å bli reinkludert i gruppen. Ved å etterligne, etterkomme, adlyde ordre, samarbeide eller uttrykke tiltrekning i sin adferd, forsøkte en del å øke sine muligheter for å kunne bli inkludert tilbake til gruppen. Andre så liten håp for å kunne bli reinkludert i framtiden, og av disse valgte noen å reagere med provoserende oppførsel og aggresjon. De som hadde jobbet for å bli reinkludert ville også etter en viss tid slutte å bry seg om å bli likt. En del i denne guppen begynte i steden å jobbe for å bli lagt merke til. Tredje fase er resignasjon. Langvarig ekskludering viste seg for de fleste å gjøre mestring vanskelig, og etterhvert ville deltagerne i prosjektet velge å gi opp. En del var i denne fasen mindre hjelpsomme og mer aggressive mot andre personer generelt. Men hvorfor benyttes ekskludering? Williams forteller: For det første; Ekskludering er virkningsfullt. For det andre; Du kan komme unna med det. Hvis du straffer noen fysisk eller verbalt, kan den som straffer selv bli straffet for sine handlinger. Men det er vanskelig å straffe noen for å ignorere andre. (News Medical, 28/6-2005) I dag er det å bli utsatt for ekskludering langt mer alvorlig enn hva det var tidligere. Dette skyldes fravær av storfamilien og sterke nettverk som man kan falle tilbake på når man blir utsatt for ekskludering. Williams påpeker derfor at effekten av ekskludering er et alvorlig helseproblem. Følelser som sinne, sorg og langvarig ekskludering kan føre til fremmedgjøring, depresjon, hjelpesløshet og en følelse av uverdghet. Tidligere ville mennesker som ble utsatt for ekskludering søke støtte gjennom andre relasjoner. Men siden mennesker blir stadig fjernere fra storfamilien og er avhengig av færre nære relasjoner, mangler de støtten for å kunne takle å bli ekskludert. (News Medical, 28/6-2005) Hjelpekilden kan ikke erstatte den familie du har mistet etter å ha blitt ekskludert, men for mange har vårt nettverk vært en livbøye i den første vanskelige tiden. Vi har sosiale treff, vi har støttegrupper, vi har nettverk der folk finner hverandre og etablerer nye vennskap. En av våre medlemmer uttalte nylig etter å ha deltatt på vårt julebord i desember, at det sosiale samholdet han hadde savnet etter å ha forlatt menigheten, fant han igjen i Hjelpekilden. Slike uttalelser viser at vi virker som vi skal gjøre. Ta kontakt via vårt kontaktskjema for mer informasjon om hva vi kan tilby, vi har taushetsplikt og svarer raskt.
Hilde Langvann, 21/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Kilder Universitetet i Pardue Sciencedaily News medical 11/1/2014 0 kommentarer Kongens tale"Likeså er det uakseptabelt at noen begrenser andres frihet ved å spre frykt – samtidig som man selv nyter godt av rettsstatens beskyttelse." (Fra Kong Haralds nyttårstale, 31/12-2013) Dette er et viktig budskap fra vår konge. For du har grunnleggende menneskerettigheter som trosfrihet, ytringsfrihet, frihet til å velge utdannelse, utfolde deg i lek og til å velge venner selv. Ikke minst har du en frihet til å utvikle deg som menneske i en differensiert utvikling, ikke ensrettet. Mange barn vokser opp uten denne friheten. Og metoden som brukes for å ta fra disse barna denne friheten, er frykt. Frykten for den sikre død ved dommens dag, er årsaken til at mange velger bort utdannelse, siden utdannelse kan lede en bort fra den sanne tro. Frykten for at Gud skal straffe en, er årsaken til at mange barn ikke blir venn med ungene i gata eller i klassen, personer som ikke tilhører deres tro og dermed kan bli en fare for ens egen åndelighet. Frykten for å bli dømt på dommens dag som en som har en kritisk og dermed verdslig ånd, er grunnen til at mange tier, og ikke retter kritiske spørsmål mot troen. Og den samme redselen for døden er årsaken til at det aldri er noen reell trosfrihet, den eneste tro man kan velge, er foreldrenes tro, all annen religion er falsk religion, og tilbedere av falsk religion vil ikke overleve domens dag. Mange av våre medlemmer kan fortelle at de fra tidlig alder ble forberedt på ”de siste dager”, eller ”den store trengselen”, da de sanne kristne ville bli forfulgt i en dramatisk periode rett før dommens dag. Svært mange kan fortelle at det var fortellingen om den ventede forfølgelsen som skremte dem mest, ikke selve dommedag. Jeg var livredd for forfølgelsen, for jeg visste at jeg ikke ville klare det. Dette igjen førte til at jeg trodde jeg skulle dø i Harmageddon, jeg var jo ikke flink nok. Jentene kan spesielt huske at de ble forberedt på voldtekt. De fikk vite at forfølgelsen av de kristne i de siste dager også ville innebære voldtekt, og at en del måtte regne med å dø. Og da var det viktig at jeg kjempet mot voldtekten om så det skulle ta livet av meg. For hvis jeg bare lå der og lot overgriperen gjøre det han ville så ville jeg ikke komme til Paradiset. De fleste lærte om forfølgelsen på menighetens møter, enkelte ble i tillegg grundig forberedt av sine troende foreldre. En ung gutt forteller at da han var 8-9 år ble han forberedt på å kunne bli utsatt for fysisk vold under forfølgelsen av de sanne kristne. Hele tiden skulle jeg ha fokus på å ikke ta hevn, fordi Jehova ville hjelpe meg. Om livet skulle gå tapt, ville Jehova være veldig stolt av meg, og vekke meg i paradiset. Disse truslene virket på barna, foreldrene oppnådde for en stund at barna ble lydige og engasjerte i deres tro, de døpte seg og de var aktive medlemmer, og satte til side utdannelse og lang rekke andre muligheter til fordel for et liv godkjent av Gud, og dermed håpet om å overleve dommens dag. Men trusler har sin pris. Skremmebilder man bruker overfor barn tatoveres inn i deres sinn, og forsvinner ikke selv om man i voksen alder forlater troen. Mange har utviklet alvorlige psykiske etterreaksjoner som følge av truslene, og står overfor et hjelpeapparat som ikke har nok kompetanse til å forstå og behandle. "Trusler har sin pris" En kvinne hos oss forlot menigheten for over tjue år siden, men den grundige opplæringen hun fikk førte til at hun fremdeles, den dag i dag, ubevisst forbereder seg på dramatiske hendelser. Hun er i konstant beredskap. Og hun sier at hun er sliten nå. I 2014 vil vi jobbe med bevisstgjøring av psykiske overgrep mot barn, for økt forståelse for hvilke trusselbilder og virkelighetsforståelser som indoktrineres i barn som vokser opp i lukkede trossamfunn, og hvorfor disse metodene skaper etterreaksjoner som i mange tilfeller krever profesjonell behandling. For som kongen sier, det er uakseptabelt. Hilde Langvann, 11/1-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Les også: Debattinnlegg: Truet til å tro 29/10/2013 1 Kommentar Debatt: Truet til å tro?Hjelpekilden tok opp en viktig problemstilling i sin debattartikkel ”Truet til å tro”, som i hovedsak handler om den angsten mange medlemmer av lukkede trossamfunn har for å forlate menigheten. Vi viste til trossamfunnenes syn på seg selv som den eneste Sannhet, og hvordan forkynnelsen av at det følger velsignelser ved medlemskapet, indirekte bærer med seg en trussel; hva skjer når du forlater? I et svarinnlegg fra Harald Kronstad ved Brunstad Christian Church (på trykk i avisen Dagen 24/10-2013), blir debattens tema snudd. I sin oppfatning om at innlegget handler om Brunstad Christian Church, og ikke om mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, endres tema fra å handle om en reell problemstilling som er kjent for de fleste av våre brukere, til å handle om sitatfeil, om Brunstad Christian Church som et offer for urettferdig behandling, og om Hjelpekilden som lite tillitvekkende. Hans påstand om at vårt debattinnlegg er basert på avisens feilsitering indikerer at grunnlaget for debattinnlegget ikke er tilstede. Angsten de fleste av våre brukere kjenner igjen for hvordan de vil bli straffet ved å forlate, bunner ikke i et sitat fra en representant for Brunstad Christian Church til avisen Dagen. Angsten har vært der hele tiden. Det er sjeldent at mennesker som ønsker å forlate et lukket trossamfunn blir direkte truet av trossamfunnet. Man henviser til Bibelsitater som menes å si hvordan Gud mener det vil gå med den som forlater. Det blir også forkynt at det følger en rekke goder eller velsignelser ved medlemskapet som er goder som kan forventes å forsvinne når man forlater. Videre vil det følge visse sanksjoner ved det å forlate trossamfunnet. I noen trossamfunn vil det å forlate føre til at all kontakt med venner og familie i menigheten må brytes, og dette begrunnes med behovet for å beskytte de andre medlemmene mot negativ påvirkning. Ved negativ påvirkning fra en frafallen vil de andre medlemmene stå i fare for å miste sin tro og slik sett ikke bli godkjent av Gud, noe som vil sette deres liv i fare når Enden kommer.
I andre trossamfunn vil de gjenværende medlemmene uttrykke stor sorg over at du forlater Sannheten. Hvorfor denne sorgen, hvis menigheten ikke skulle forkynne det eneste rette budskap? Hvis menigheten mener at det ikke vil skje deg noe negativt hvis du velger å forlate, hvorfor skal de da sørge over at du har forlatt menigheten? Familiemedlemmer og venner i menigheten sier gjerne direkte det som trossamfunnet indirekte hevder; at de nå er lei seg for at du vil havne i Helvete, at du ikke blir med dem i Opprykkelsen, at du ikke vil oppnå Frelsen eller for at du ikke vil overleve Harmageddon eller leve i Paradiset. I boken "Troende til litt av hvert" skriver Tord Sveinall at 2/3 av utbrytere av lukkede trossamfunn har langvarige følelsesmessige vanskeligheter. Han hevder at det er et klart forhold mellom tiden man har vært et aktivt medlem i et usunt religiøst miljø og den tiden det psykisk sett tar å melde seg ut. Depresjon, angst, aggresjon og sorg er vanlige ettervirkninger. De vanskeligste tilfellene er de som fremdeles betrakter seg selv med trossamfunnets briller. Lukkede trossamfunn aksepterer ikke kritikk, det er alltid den som kritiserer eller som sliter i menigheten som det er noe feil med, ikke menigheten. Man ber ikke nok, man tror ikke nok, man gjør ikke nok. Når de så forlater vil mange fremdeles føle at det er de selv som har feilet, de ser på seg selv som syndere og som utilstrekkelige for å ikke ha klart å følge menighetens krav. Og det som mange forteller om er angsten for fortapelse, angsten for å dø. Denne angsten forsvinner ikke samtidig som man forlater trossamfunnet, og for mange er angsten så stor at de vil trenge profesjonell oppfølging. For Hjelpekilden handler ikke denne saken om sitater, men om å ta menneskers traumer på alvor. Hilde Langvann, 29/10-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden |
||||||||||||||||||||||||||||||||||
Her er vi |
|
