Murveggen rundt oss

"Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner.
​For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen."
(Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden)

Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet.

Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:

Å ha tillit til noen betyr å stole på noen. Beslutningen om å stole på noen består av tre faktorer: dine personlige egenskaper som gjør deg mer eller mindre disponert for å stole på andre, din vurdering av tillitsverdigheten til den andre personen og din vurdering av situasjonen mht hvilken usikkerhet og sårbarhet den representerer for deg. Kort oppsummert betyr tillit i hvilken grad man er komfortabel med hvordan en annen person eller organisasjon antas å opptre i en situasjon der du selv kan bli påført et tap. Hvis en situasjon ikke oppleves å representere en sårbarhet, så er heller ikke tillit viktig for de som er i situasjonen.
​

I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit.

​Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre?

​

Når man har opplevd å bli eksludert
Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker:
 
Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue.  5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:

 
"Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." 

"Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering."

Les mer om undersøkelsen her.

En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. 

I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
 

”Noe av det som ble veldig tydelig i intervjuene var hvor mange som hadde problemer med relasjoner og tillit. 
 
Cecilie fortalte at det er først de 3-4 siste årene hun har begynt å stole på folk igjen. Hun er helt klar på at problemene med tillit hang sammen med erfaringene fra menigheten. Inger fortalte at hun bygger så mange murer mellom seg og andre fordi hun er livredd for å bli såret.
 
Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit. Det var også vanskelig å stole på andre for de som hadde opplevd at venner forsvant. Enda verre var det å bli avskåret fra egen familie. Det ligger nærmest i kortene at dette igjen gir grobunn for noen av de andre problemene som er rapportert, som for eksempel ensomhet og depresjon.” (Dybing, s. 65)
​

Når man har opplevd dobbeltmoral
"Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet.

En av våre brukere uttalte:

"Opplevde innenfor JV at murene var oppe lenge før jeg gikk ut, dette fordi at den kjærligheten de snakker om de har mellom hverandre er veldig falsk. Mye baksnakking og sladder."

Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden.

Når man alltid har blitt advart mot omverdenen
Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet.
 
Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro.
 
Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse.
 
Dybing skriver også om dette i sin avhandling:

”Også når det gjaldt det å etablere nye nettverk og å oppsøke hjelp ble den dype mistilliten et problem.
 
Mange var lært opp til å være kritisk til alt utenfor menigheten, noe som gjorde det vanskelig for dem å stole på en hvilken som helst hjelpeinstans. Som for eksempel Anne som ikke turde å snakke med lærere når de så at hun hadde det vanskelig. Berit hadde ikke oppsøkt hjelp i det hele tatt, både fordi hun var redd hun ikke skulle finne noen ved første forsøk, og fordi hun ikke var sikker på at hun selv ville greie å snakke med noen. Johanne syntes også det hadde vært vanskelig å oppsøke hjelp, nettopp fordi hun hadde lært at verden utenfor er en ond makt ”eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.” 

Når man har opplevd å bli manipulert
En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:

I en sekt har man gitt fra seg evnen til å tenke selv, man har lagt livet i hendene til noe utenfor seg selv, så når man oppdager at man har blitt holdt for narr, er det like mye fordi man stolte så på noen andre.. og tenker det blir vanskelig å stole på andre igjen.. men der i ligger svaret, begynn å stol på deg selv, lytt til ditt eget indre moralske kompass, kjenn etter på magefølelsen, ta tilbake makten over ditt eget liv.

Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og  frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange.  I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv.

Å rive ned murveggen
​Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen?

Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
​

Ta tiden til hjelp. Av og til må en bare ta sjansen, livet kommer ikke med garantier.

Jeg tror at å ta tiden til hjelp er viktig, men samtidig må en regne med å få seg en på "trynet" underveis. Viktig å reise seg raskt òg ikke la frykten ta overhånd. En lærer teknikker underveis.

Tror ingenting kommer av seg selv. Har erfart at jeg selv trekker meg unna- selv om jeg lengter etter kontakt med andre mennesker. Jeg straffer meg selv til ensomhet, slik jeg gjorde i jv-livet..... Har måttet arbeide mye med meg selv for å bryte gamle mønster.

Du må nesten bare satse, selv om det er vanskelig. Noen få skikelig gode venner er bedre enn en haug med overfladiske brødre og søstre.

Mitt forhold til "ufrelste" mennesker er mye bedre enn til kristne. De er liksom ikke ute etter å arrestere meningene mine hele tiden. Så heldigvis er ikke hekken kjempehøy rundt hele livet mitt.

Jeg har gode og nære venner nå, så det er mulig om en bare velger å våge å stole på noen. Jeg er nok mer skeptisk til religiøse mennesker enn til andre, tenker at deres eventuelle vennlighet har en agenda.

For noen er det å bruke tiden til hjelp viktig. For noen er det viktig å utfordre seg selv. Uansett er nok egen følelse av autonomi og trygge relasjoner rundt seg viktig.

Jeg tror man først og fremt må jobbe med å ha tillit til seg selv, slik at man blir tryggere i egne valg, og på lengre sikt ikke trenger å være så opptatt av å ha tillit til andre, det kommer av seg selv.

​Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap.

Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i  mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem.  

Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:

En liten refleksjon. Hele samfunnet er basert på tillit, nesten all menneskelig interaksjon er basert på tillit. Og vi er en del av denne tilliten enten vi vil eller ikke. Tenk den tillit småbarnsforeldre må ha når de sender smårollinger alene til skolen. De må kanskje krysse en vei, et lite barn er både utsatt og sårbart. Men foreldrene har tillit. Tillit til at du og jeg ser etter ungene deres og tar nødvendig hensyn. Den samme tillit har vi når vi begir oss ut i trafikken, vi har en grunnleggende tillit til at de andre ikke vil oss noe vondt, at andre overholder høyreregel, at de stopper ved gangfeltet. Vi kan finne flere slike områder hvor denne samfunns/mellommenneskelige tilliten er tilstede - og det helt uten at vi tenker på det. Folk som opplever en skepsis til verden utenfor menigheten etter at den samme menigheten har utstøtt dem - kan ved å innse at de alikevel i det daglige utfører eller opplever elementer av tillit - både til og fra de andre - innse at de kanskje egentlig ikke er så skeptiske til verdenen der utenfor menigheten alikevel. De deltar selv uansett i den internaliserte tilliten vi mennesker har til hverandre.

Hilde Langvann, 22/05-2017
Hjelpekilden Norge


Lenker:
Ekskludering skader
​Troen som ble en byrde