|
30/10/2013 1 Kommentar "For da blir Gud lei seg"Det er ikke lett å oppdra barn, og opp gjennom tidene har det vært ulike teorier om hva som er den beste metoden for å oppnå målet for barneoppdragelsen, være seg lydige barn eller reflekterte selvstendige individer. Selv om vi i dag kanskje ikke har den endelige fasiten på den beste metoden, så har kunnskapen om betydningen av barnets utvikling gitt mye forskning og mye god veiledning, slik at vi i dag har stadig bedre forutsetninger for å kunne gi våre barn en god oppvekst og sunn utvikling. Som firebarnsmor må jeg innrømme at jeg har gjort mange feil. Når jeg har slitt med å få barna til å gjøre som jeg har ønsket, har jeg flere ganger brukt følgende setning; "Nå blir mamma lei seg". Så har jeg lest at dette skal vi ikke gjøre, for bare jeg er ansvarlig for mine følelser, og det er for mye ansvar for et barn å ha ansvar for voksnes følelser. Jeg kan forklare barnet at konsekvensen av en handling er at noen kan bli seg, men jeg kan ikke bruke mine egne følelser for å kontrollere mine barn. Videre bruker jeg da en metode som spiller på barnas samvittighet, jeg får de til å gjøre som jeg vil ved å gi dem dårlig samvittighet. For skyldfølelse i oppdragelsen skader barna. Barna ønsker å gjøre foreldrene til lags og forsøker derfor å tilpasse oppførselen sin gjerne på bekostning av seg selv og evnen til å ta selvstendige avgjørelser. Dette kan forsterke barnets angst og frykt i sosiale situasjoner. Barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitet i Bergen sier det slik: Å skape uberettiget skyldfølelse hos andre, barn som voksne, er generelt sett en ufin måte å styre på. Det å få barn til å gjøre ting ved å si «for ellers blir mamma lei seg og veldig skuffet», er jo å true med at det trygge båndet til foreldrene kan bli ødelagt – og at det i så fall er barnets feil. (Kilde: Familieverden.no) Dette leder mine tanker til oppdragelse av barn i lukkede trossamfunn. Selv om barneoppdragelse først og fremst utføres av foreldrene, så har mange trossamfunn føringer for barneoppdragelsen, føringer som blir vist både gjennom taler i menigheten og gjennom trossamfunnet egne publikasjoner. Derfor er det i enkelte trossamfunn klare likhetstrekk når det gjelder barneoppdragelse. For en del av de trossamfunnene som er representert blant våre brukere, så viste det seg at samvittighetspress var en velkjent metode i barneoppdragelsen, både for hvordan de selv vokste opp og hvordan de selv hadde oppdratt egne barn. "Marit" fra Guds Menighet i Lofoten forteller: Jeg måtte jo ikke skuffe Gud , for da ville han straffe meg, og sende meg flukst i helvete. "Knut" fra Smiths Venner forteller: Vi fikk ofte høre at nå ble Gud glad eller nå ble Gud lei seg. "Leif" og "Berit" fra Jehovas vitner kan fortelle følgende: Ble nærmest daglig fortalt at "Nå ble Jehova lei seg," om jeg ikke gjorde ditt eller datt. Og han ble kjempelei seg hvis jeg sparket fotball med naboguttene. Samtidig ble Satan kjempeglad for nå hadde han fått enda en til å forlate Jehova. Dette er voksne mennesker som forteller om sin barndom. Kan dette ha endret seg? Vi har naturlignok ingen barn blant våre kilder, men vi har tilgang på publikasjoner som er i bruk i enkelte trossamfunn. Jehovas vitner har en egen opplæringsbok for barn, "Hør på den store lærer" (2003), som i tillegg til innføring i trossamfunnets lære i hovedsak fokuserer på lydighet til Gud og foreldrene. Boken har egne kapitler som heter "Barn som gjør Gud glad" og "Hvordan gjøre Gud glad", og sier blant annet dette: Hva må vi gjøre når vi blir fristet? Skal vi gi etter og gjøre det som er galt? — Det ville ikke Jehova Gud like. Men vet du hvem som ville bli glad? — Ja, Satan Djevelen ville bli glad (Hør på den store lærer s 52) I en artikkel i Selskapet Vakttårnets publikasjon "Vakttårnet" fra 1. september i år under seksjonen "Undervis barna dine" kan vi lese følgende overskrift: "Gud kan bli lei seg, hvordan gjøre han glad". Artikkelen er lagt opp til at foreldre skal lese den med sine barn, og viser hvordan lydighet gjør Gud glad og hvordan ulydighet gjør Satan glad. Vet du hvordan du kan gjøre Jehova glad? – Det kan du gjøre ved at du alltid prøver å være lydig mot ham. (WT 13 1.9 s 15) Mine barn kan ikke ta ansvar for mine følelser, bare jeg selv kan ta ansvar for at jeg blir lei meg eller skuffet. Det er for mye ansvar for et barn å ta ansvar for voksnes følelser. Hvor mye mer ansvar er det ikke da å ta ansvar for Guds følelser. Hva gjør det med et lite barn å vite at han eller hun alene er ansvarlig for at universets Gud har blitt lei seg? Jeg ser for meg at dette må være en enorm byrde. Vi har sett at det å bruke skyldfølelse rettet mot barn for å få de til å gjøre som vi vil ved å si "Da blir mamma lei seg" kan skade barns utvikling ved å fremkalle angst, i tillegg til at det er en ufin måte å styre på. Slike uttalelser kan true det trygge båndet mellom foreldre og barn. Så hva gjør da uttalelsen "Da blir Gud lei seg" med båndet mellom barn og den gud de ønsker at barnet skal bli lojal mot? Er det ikke trolig at barnets lojalitet til deres Gud først og fremst blir bygget på frykt og skyldfølelse? Og hvordan vil dette påvirke barnas utvikling? Avslutningsvis vil jeg sitere en av våre brukere: Jeg føler at mitt gudsbilde på en måte ble ødelagt i menigheten, jeg kjente mye redsel som barn og følte meg ikke god nok. Det er ikke bra. Du bærer det på en måte gjennom hele livet,en får flash back av og til, og jeg kjemper stadig med å finne en Gud som elsker meg som jeg er, som er romslig og ikke fordømmende. Hilde Langvann, 30/10-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll av barn
1 Kommentar
29/10/2013 1 Kommentar Debatt: Truet til å tro?Hjelpekilden tok opp en viktig problemstilling i sin debattartikkel ”Truet til å tro”, som i hovedsak handler om den angsten mange medlemmer av lukkede trossamfunn har for å forlate menigheten. Vi viste til trossamfunnenes syn på seg selv som den eneste Sannhet, og hvordan forkynnelsen av at det følger velsignelser ved medlemskapet, indirekte bærer med seg en trussel; hva skjer når du forlater? I et svarinnlegg fra Harald Kronstad ved Brunstad Christian Church (på trykk i avisen Dagen 24/10-2013), blir debattens tema snudd. I sin oppfatning om at innlegget handler om Brunstad Christian Church, og ikke om mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, endres tema fra å handle om en reell problemstilling som er kjent for de fleste av våre brukere, til å handle om sitatfeil, om Brunstad Christian Church som et offer for urettferdig behandling, og om Hjelpekilden som lite tillitvekkende. Hans påstand om at vårt debattinnlegg er basert på avisens feilsitering indikerer at grunnlaget for debattinnlegget ikke er tilstede. Angsten de fleste av våre brukere kjenner igjen for hvordan de vil bli straffet ved å forlate, bunner ikke i et sitat fra en representant for Brunstad Christian Church til avisen Dagen. Angsten har vært der hele tiden. Det er sjeldent at mennesker som ønsker å forlate et lukket trossamfunn blir direkte truet av trossamfunnet. Man henviser til Bibelsitater som menes å si hvordan Gud mener det vil gå med den som forlater. Det blir også forkynt at det følger en rekke goder eller velsignelser ved medlemskapet som er goder som kan forventes å forsvinne når man forlater. Videre vil det følge visse sanksjoner ved det å forlate trossamfunnet. I noen trossamfunn vil det å forlate føre til at all kontakt med venner og familie i menigheten må brytes, og dette begrunnes med behovet for å beskytte de andre medlemmene mot negativ påvirkning. Ved negativ påvirkning fra en frafallen vil de andre medlemmene stå i fare for å miste sin tro og slik sett ikke bli godkjent av Gud, noe som vil sette deres liv i fare når Enden kommer.
I andre trossamfunn vil de gjenværende medlemmene uttrykke stor sorg over at du forlater Sannheten. Hvorfor denne sorgen, hvis menigheten ikke skulle forkynne det eneste rette budskap? Hvis menigheten mener at det ikke vil skje deg noe negativt hvis du velger å forlate, hvorfor skal de da sørge over at du har forlatt menigheten? Familiemedlemmer og venner i menigheten sier gjerne direkte det som trossamfunnet indirekte hevder; at de nå er lei seg for at du vil havne i Helvete, at du ikke blir med dem i Opprykkelsen, at du ikke vil oppnå Frelsen eller for at du ikke vil overleve Harmageddon eller leve i Paradiset. I boken "Troende til litt av hvert" skriver Tord Sveinall at 2/3 av utbrytere av lukkede trossamfunn har langvarige følelsesmessige vanskeligheter. Han hevder at det er et klart forhold mellom tiden man har vært et aktivt medlem i et usunt religiøst miljø og den tiden det psykisk sett tar å melde seg ut. Depresjon, angst, aggresjon og sorg er vanlige ettervirkninger. De vanskeligste tilfellene er de som fremdeles betrakter seg selv med trossamfunnets briller. Lukkede trossamfunn aksepterer ikke kritikk, det er alltid den som kritiserer eller som sliter i menigheten som det er noe feil med, ikke menigheten. Man ber ikke nok, man tror ikke nok, man gjør ikke nok. Når de så forlater vil mange fremdeles føle at det er de selv som har feilet, de ser på seg selv som syndere og som utilstrekkelige for å ikke ha klart å følge menighetens krav. Og det som mange forteller om er angsten for fortapelse, angsten for å dø. Denne angsten forsvinner ikke samtidig som man forlater trossamfunnet, og for mange er angsten så stor at de vil trenge profesjonell oppfølging. For Hjelpekilden handler ikke denne saken om sitater, men om å ta menneskers traumer på alvor. Hilde Langvann, 29/10-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden 6/10/2013 0 kommentarer Men først: En viktig advarsel!I avisen Dagen kunne vi mandag 30/9-2013 lese en reportasje om personer som har valgt å forlate lukkede trossamfunn. På spørsmål fra avisen til Brunstad Christian Church om hvordan menigheten advarer sine medlemmer mot å forlate trossamfunnet, sier talsmann Harald Kronstad: "Ved å vende seg bort fra Guds bud, vil ikke velsignelsen fra Gud komme over et menneske." Han refererer videre fra et skriftsted i Bibelen (Jeremia 17:5) "Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren." En av brukerne i vår støttegruppe på nett er en ung jente i en begynnende bruddprosess med sitt trossamfunn. Hun ønsker å forlate, men sliter med dårlig samvittighet både overfor familie og trossamfunnet. Uttalelsen fra Kronstad traff henne midt i magen: Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier. Det manglet ikke på trøstende ord fra de andre, for alle kunne kjenne seg igjen de følelsene hun hadde. Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne. Hvorfor er hennes angst noe vi kjenner igjen? Fordi fellesnevneren hos de fleste av trossamfunnene som er representert hos oss er at de hevder å inneha Sannheten. Kun deres trossamfunn er godkjent av Gud, alle andre trossamfunn er falske religioner. Videre hevder disse trossamfunnene at det følger velsignelser for medlemmene. Det du opplever av goder i ditt liv mens du er medlem, som at du er ved god helse, at du har jobb, at du har et godt familieliv og andre positive hendelser, er noe som er relatert til velsignelser som følger medlemskapet. I tillegg til velsignelser, vil medlemskapet også føre til beskyttelse. Trossamfunnene vil ofte forkynne at Gud beskytter sine tjenere, og kan illustrere dette ved fortellinger om medlemmer som ble beskyttet i ulike truende situasjoner av engler eller Guds Ånd. I denne virkelighetsforståelsen ligger det en trussel, for når du ikke lenger er medlem vil velsignelsene og beskyttelsen samtidig forsvinne. For å understreke dette forkynner noen trossamfunn eksempler på hvordan det har gått med mennesker som har forlatt trossamfunnet, som at ekteskapet er gått i oppløsning, man er blitt syk, mistet jobb og blitt fattig. Mennesker utenfor kan kanskje trekke på smilebåndet og se det ironiske i at det er en skremmende likhet mellom denne troen og den samme overtroen de samme trossamfunnene kritiserer folketroen og andre religioner for. Men denne virkelighetsforståelsen er noe av det vanskeligste forbundet med religiøse bruddprosesser. Mennesker som skal stable sammen et nytt liv utenfor trossamfunnet, som i denne prosessen mister venner og familiemedlemmer, som sliter med lavt selvbilde som følge av i årevis ha følt at de ikke har nok tro eller at de aldri er bra nok for Gud, de trenger virkelig ikke å bli truet med at noe negativt kommer til å skje dem når de forlater. For mennesker som har fått denne lærdommen inn med morsmelken, så er truslene høyst reelle, og kan ikke avfeies som overtro. Hvor mange tør aldri å forlate trossamfunnet som følge av denne virkelighetsforståelsen? Og hvorfor skal det være nødvendig å bruke trusler for å få mennesker til å forbli i menigheten? Metoden er uansett effektiv, og mange som likevel velger å forlate trossamfunnet har i årevis angst for at noe fryktelig skal skje dem, som denne mannen illustrerer: Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep. Det kan ta tid, men de fleste kommer seg videre, ikke minst takket være gode råd fra andre mennesker som har gått gjennom samme prosess, som sitatene under illustrerer: Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!! Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker. Når et trossamfunn hevder at du må tilhøre deres organisasjon for å bli godkjent av Gud, at de slik sett har monopol på Gud, og at det vil gå deg galt hvis du forlater, da er det et sikkert tegn på at du ikke tilhører et sunt trossamfunn. Vi fortjener alle et liv preget av glede, frivillighet og valgmuligheter, ikke et liv preget av tvang, lavt selvbilde og depresjoner. Ikke på noen områder i livet vil vi akseptere trusler, så hvorfor skal vi godta dette fra trossamfunnet? Ikke la deg bli truet til å tro. Hilde Langvann, 6/10-2013 Organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge |
Kategorier
Alle Æreskultur Barns Rettigheter Ekskludering Hjelpetilbud Identitet Indoktrinering Integrering Juss Overgrep Politikk Privatskoler Psykisk Helse Seksualitet Skråblikk Sosial Kontroll Usunn Tro Veien Ut Veien Videre Vold I Nære Relasjoner Arkiv
januar 2026
|
Her er vi |
|
