|
13/11/2025 0 kommentarer Hvem får du lov til å bli?I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden. I lukkede trosmiljøer kan kontrollen vise seg på mange måter. Den kan handle om hvordan du kler deg, hvem du omgås, eller hva du skal tro. Men for mange handler den også om hvordan du skal leve livet ditt, hvilke drømmer du får lov til å ha, og ikke minst: om du skal ta utdanning i det hele tatt. Dette viser May-Beathe Borge i sin masteroppgave ved Universitetet i Sørøst-Norge: «Troskulturens påvirkning på karrierevalg: En tematisk, narrativ studie av karrierevalg blant fem personer som har tilhørt et lukket tros- eller livssynssamfunn.» Gjennom fem fortellinger beskriver Borge hvordan religiøs sosial kontroll kan gripe inn i valg av utdanning og yrke, og hvordan dette preger livet lenge etterpå. Når troen bestemmer hvem du skal bli Flere av informantene fortalte at høyere utdanning ble sett på som åndelig farlig eller unødvendig. Det ble oppfordret til korte, praktiske utdanninger, akkurat nok til å forsørge seg selv, fordi dommedag uansett var nær. Ambisjoner ble tolket som egoisme, og det å bruke tid på «verdslig kunnskap» kunne i seg selv skape frykt for å trå feil. "Jeg elsket skolen, men sluttet likevel, fordi jeg trodde det var rett. Verden skulle jo snart gå under" Utdanning var derfor ikke bare et praktisk valg, men et moralsk prosjekt der feil valg kunne få både åndelige og sosiale konsekvenser. For noen ble utdanning utenfor miljøets rammer sett på som illojalt, og valget om å studere kunne føre til utfrysning, tap av ære eller ryktespredning. Dette skaper det Borge omtaler som en form for æreskultur, hvor lydighet mot fellesskapet er en dyd, og der beslutninger som bryter med normene tolkes som opprør.
Når friheten ikke føles fri Etter bruddet med miljøet møtte informantene en ny utfordring: friheten til å velge selv var ikke befriende, men overveldende. Etter et helt liv der de viktigste valgene var tatt for dem, mistet de fotfestet da ansvaret plutselig ble deres eget. De hadde fått beskjed om hvilken utdanning som var «tillatt», hvem de skulle omgås, og hva som var riktig å mene. Uten dette ytre kompasset visste de ikke hvordan de skulle navigere på egen hånd. Mange manglet erfaring med å kjenne etter egne behov og ønsker. Identiteten var tett vevd sammen med fellesskapets normer, og utenfor dette fellesskapet stod de igjen med et tomrom. Denne mangelen på indre referanse gjør selv små valg skremmende. Flere beskrev også en sterk følelse av indre overvåkning, som om miljøets stemme fortsatt korrigerte dem, lenge etter at de hadde forlatt det. "Jeg hadde bak meg et helt liv med å bli fortalt hva og hvordan mine valg skulle være, til å plutselig få friheten til å gjøre egne valg. Det var forferdelig!" Denne indre konflikten gjør noe så tilsynelatende enkelt som å velge utdanning, jobb eller retning i livet til en emosjonell og identitetsmessig kamp. For mange oppleves ikke friheten som frihet, men som et krevende ansvar de aldri har fått øve på. Hvordan kan vi møte denne gruppen? 1. Forstå konteksten, ikke bare individet Når en person vegrer seg for utdanning eller arbeid, handler det ofte ikke om latskap, men om lært lojalitet og sosial kontroll. Veiledere og fagpersoner bør stille spørsmål som:
Etter mange år med kontroll må mange lære å velge. Karriereveiledere bør derfor legge vekt på trygg utforskning fremfor raske beslutninger, og støtte brukeren i å tåle usikkerhet og prøving. Små valg kan være store steg. 3. Bruk en traumesensitiv tilnærming For mange handler dette ikke bare om valg, men om tap av identitet og indre konflikt. Møt den som sitter foran deg med varsomhet og respekt for livshistorien. Valider erfaringene. Vis at det er mulig å bygge nye verdier og en ny selvforståelse. 4. Se ressursene Selv om trosmiljøet kan ha begrenset livsrommet, gir det også erfaringer – ansvar, formidling, fellesskap. Å løfte frem disse ressursene kan styrke troen på egen mestring og gi et bedre grunnlag for nye valg. Et nødvendig kunnskapsløft Borge peker på at det finnes lite forskning og få veiledningsverktøy i Norge som tar hensyn til troskulturelle erfaringer. Dette er et felt som krever mer kompetanse i karriereveiledning, NAV og skole, og bedre samarbeid med organisasjoner på feltet. For Hjelpekilden Norge. Hilde Langvann, 18/11-2025 Les Borges masteroppgave her Annen faglitteratur 
0 kommentarer
31/10/2025 0 kommentarer Når identiteten raser sammenI det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden. Hva skjer når hele verdensbildet kollapser? Når troen, familien og fellesskapet man har levd for, plutselig forsvinner? I sin masteroppgave fra 2021, beskriver Mika Meidell hvordan bruddet med Jehovas vitner ofte utvikler seg til en eksistensiell krise, ikke bare et sosialt tap. For noen blir bruddet en eksistensiell krise, der både mening, identitet og trygghet rives bort på én gang. Troen som livsverden Meidell beskriver hvordan troen i Jehovas vitner ikke bare handler om religiøs overbevisning, men om en total livsramme.
Dette tapet skaper et dypt tomrom. Mange forteller at de føler seg som fremmede i verden, at alt som tidligere var trygt, nå er ukjent. De må lære seg å tenke selv, velge selv, og stole på egne vurderinger for første gang. Mellom to verdener Oppgaven beskriver denne fasen som et mellomrom mellom to virkeligheter: den gamle troens univers, og det nye livet utenfor. I dette mellomrommet kan mange kjenne på forvirring, skyld og frykt. Hva er riktig og galt nå? Er jeg fortsatt et godt menneske? Hvordan skal jeg forstå meg selv når alt er snudd på hodet? Forfatteren bruker begrepet identitetsovergang for å beskrive denne prosessen; en overgang som kan være både smertefull og frigjørende. Det handler ikke om å “slutte å tro”, men om å gjenoppbygge seg selv etter et sammenbrudd i mening og tilhørighet. Et eksistensielt sammenbrudd Gjennom intervjuer med tidligere medlemmer viser oppgaven hvordan mange opplever dette som et eksistensielt sammenbrudd.
Tapet av fellesskap og mening oppleves ikke bare følelsesmessig, men også fysisk, som angst, søvnløshet og indre uro. Flere beskriver det som en sorg uten grav, et «levende tap» der de mister mennesker som fortsatt lever, men som vender dem ryggen. «Det var som om kroppen ikke tålte det livet jeg plutselig måtte leve» Forfatteren peker på at denne smerten ikke kan forstås som vanlig sorg eller depresjon, men som en eksistensiell smerte. Den handler om selve grunnlaget for å være menneske: tro, mening, og opplevelsen av å ha en plass i verden. Veien videre; å bygge seg selv på nytt Heling handler derfor ikke bare om å få “avstand til troen”, men om å finne ny mening. For mange begynner dette i møte med andre som har gått samme vei. Å høre noen sette ord på erfaringer man trodde var unike, gir trygghet og håp. Gjennom fellesskap, refleksjon og støtte kan man gradvis finne tilbake til seg selv. Ikke som et “tidligere Jehovas vitne”, men som et menneske med egne verdier, valg og drømmer. “Rehabiliteringen handler ikke om å bli frisk fra troen, men om å finne tilbake til en selv uten den.” Hva kan fagfolk lære av dette? Forfatteren retter også en klar oppfordring til psykologer og behandlere:
 Et viktig bidrag Denne masteroppgaven er et viktig tilskudd til forskningen om religiøse bruddprosesser. Den gir et språk for den delen av opplevelsen som ofte er vanskeligst å beskrive: den eksistensielle. For mange som har levd hele livet innenfor et trossamfunn, er veien ut ikke bare et valg om frihet, men også et møte med seg selv. I stillheten etter at alt man trodde på, er borte. Men med tiden finner mange tilbake til seg selv, og oppdager at det faktisk går an å leve videre:
Les masteroppgaven her
Oversikt over annen relevant forskning For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 31/10-2025 I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden.
1. Se bruddet som en livsomveltning Et religiøst brudd handler ikke bare om å melde seg ut av et trossamfunn. Det innebærer å miste deler av seg selv, sitt nettverk og sitt verdensbilde. Spør ikke bare hva som skjedde, men hva det betydde for personen. 2. Gi rom for indre konflikt Mange lever med sterke indre konflikter mellom tro, tvil, frykt og kjærlighet. Det å savne troen eller menigheten betyr ikke at man ønsker å vende tilbake, det betyr at bruddet stikker dypt. Hjelp klienten å tåle ambivalensen uten å måtte velge side. 3. Snakk om tro uten å definere den For noen er det frigjørende å slippe troen. For andre er det frigjørende å finne den på nytt, på egne premisser. Frihet handler ikke om å forkaste tro, men om å eie sin egen forståelse av den. 4. Bygg indre trygghet etter ytre kontroll Etter mange år med regler og krav om lydighet kan det være vanskelig å stole på seg selv. Psykologisk arbeid bør handle om å styrke selvfølelse, beslutningsevne og evnen til å sette grenser. 5. Gi plass til sorg Mennesker som forlater trossamfunn mister ofte familie, venner og mening på én gang. Sorgen etter dette tapet er reell, og bør møtes som en eksistensiell sorg, ikke som et «nødvendig offer». 6. Se frihet som prosess, ikke som mål Friheten oppstår ikke i det øyeblikket man går ut døra, men gjennom en lang indre prosess. Det kan ta tid å bygge nye verdier, finne trygghet og tåle usikkerheten som følger med egen autonomi. 7. Arbeid med skam og kropp Mange har lært å skamme seg over tanker, følelser og kropp. Dette kan sitte igjen lenge etter bruddet. Terapi bør gi rom for trygghet, kroppsbevissthet og arbeid med indre trygghet og selvaksept 8. Unngå merkelapper Begreper som “sektoffer” eller “ateist” reduserer kompleksiteten i livshistorien. Se individet bak kategorien, og la personen selv definere hvem de er og hvor de står. 9. Samarbeid på tvers For mange er tro fortsatt en del av livet, bare på en ny måte. Et tverrfaglig samarbeid mellom psykologi, diakoni og troskompetente miljøer kan gjøre veien tryggere. Organisasjoner som Hjelpekilden kan bidra med verdifull erfaringskunnskap. 10. Valider opplevelsen av indre overvåkning Selv etter at man har forlatt miljøet, kan stemmen som dømmer og overvåker leve videre i hodet. Dette er ikke irrasjonelt, det er en lært overlevelsesstrategi. Hjelp klienten å forstå at disse reaksjonene gir mening, og at de kan endres over tid. Les hele masteroppgaven her Liste over annen faglitteratur For Hjelpekilden Norge 28/10-2025 Hilde Langvann, daglig leder
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden.
Hva betyr det egentlig å bli fri? For mange som forlater et trossamfunn, beskrives friheten som et øyeblikk: døren lukkes, og verden ligger plutselig åpen. Men Vilde Kristiane Wist Stordahl viser i sin masteroppgave «Å tro eller gå fortapt» (NTNU, 2019) at frihet sjelden føles slik i starten. Overgangen kan være smertefull, kaotisk og ensom. Gjennom ni livshistorier fra personer som har forlatt kristne miljøer i Norge, undersøker Stordahl hva som egentlig skjer psykologisk når man bryter ut, og hva det vil si å bli et fritt menneske igjen. Frihet fra og frihet til I oppgaven skiller hun mellom to former for frihet.
Lettelsen mange opplever når de endelig får sin frihet fra, etterfølges ofte av en tomhet. Mange opplever en enorm lettelse over alt de får frihet fra, men snart følger tomheten. For det finnes ingen ferdige svar utenfor trossamfunnet. Den virkelige utfordringen ligger derfor i å utvikle frihet til; til å bære egne valg, til å finne mening på nye måter, og til å stole på sin egen dømmekraft. Det indre selv gjenvinnes I miljøer preget av sterk sosial og åndelig kontroll lærer man ofte å tvile på seg selv. Tanker, følelser og impulser blir sensurert for å tilpasses fellesskapets normer. Stordahl beskriver hvordan mange tidligere medlemmer må lære å stole på sin egen indre stemme på nytt.
Hun bruker begrepet det dialogiske selvet: et selv som ikke lenger er styrt av én autoritativ stemme, men som består av flere stemmer i dialog: den troende, den tvilende, den redde, den håpefulle. Å finne psykologisk frihet handler dermed ikke om å kvitte seg med alt som var, men om å romme flere deler av seg selv samtidig, og la dem få snakke sammen. Abstrahering – å tenke nytt om tro og mening Et annet viktig funn i oppgaven er hvordan mange tidligere medlemmer gradvis lærer å abstrahere religiøse sannheter; å se dem som symboler, erfaringer og fortellinger, ikke som absolutte regler.
Denne evnen til å tenke mer fleksibelt gjør at troen ikke nødvendigvis må forkastes, men kan få ny form og betydning. Slik beskriver Stordahl en overgang fra doktrinær lydighet til psykologisk autonomi. Man går fra å leve i et system der sannheten er gitt, til å våge å leve i et liv der sannheten må utforskes. Frihet som prosess, ikke tilstand Stordahl viser at psykologisk frihet ikke oppstår i det øyeblikket man forlater menigheten. Frihet er en prosess av selvutvikling, et langsomt arbeid med å bygge opp indre trygghet der ytre kontroll tidligere sto. For noen betyr det å finne en ny tro. For andre betyr det å gi slipp på troen helt. Men for alle innebærer det å bli kjent med sitt eget jeg, uavhengig av hva andre mener det bør være.
Et viktig budskap til fagfeltet Stordahls forskning minner oss om at mennesker som forlater lukkede trossamfunn ikke bare trenger frihet, men også støtte i å lære å leve med friheten. Psykologisk frihet kan være overveldende etter mange år i strenge rammer. Derfor må fagpersoner møte disse prosessene med respekt, tålmodighet og forståelse for at frihet også kan gjøre vondt. «Den virkelige friheten», skriver Stordahl, «handler ikke bare om å bryte ut, men om å kunne stå støtt i seg selv når man ikke lenger har en autoritet som forteller hva som er rett.» Les hele masteroppgaven her
Hjelpekildens liste over faglitteratur For Hjelpekilden Norge, 25/10-2025 Hilde Langvann Når Den norske kirke denne uken ber om unnskyldning for sin behandling av homofile, markerer det et historisk oppgjør med fortiden. Det fortjener respekt. Men samtidig må vi tørre å stille et ubehagelig spørsmål: Hva med de homofile som vokser opp i kristne miljøer i dag? Negativ sosial kontroll handler om mer enn regler og påbud. Det handler om hvordan fellesskap former menneskers frihet til å være seg selv. I mange religiøse miljøer kan man overleve kontrollen ved å tilpasse seg, ved å kle seg riktig, mene riktig, vise de rette følelsene. Men noen ganger forteller kontrollen at du er feil som menneske, gjennom den du er, og den kjærligheten du bærer i deg og har rett til å erfare for å kunne være hel. For barn og unge som oppdager at de er homofile i slike miljøer, handler dette ikke om valg, men om identitet. Å høre at du er skapt feil, at kjærligheten din er syndig, er ikke bare teologi. Det er eksistensiell undergraving. En amerikansk studie publisert i Pediatrics (Ryan et al., 2009) viser at unge skeive som møtes med sterk avvisning fra familien, ofte religiøst begrunnet, har over åtte ganger høyere risiko for selvmordsforsøk enn dem som møtes med støtte. Dette er ikke abstrakte tall. Det handler om liv som står på spill, også her i Norge. I sommer kom avgjørelsen til Statsforvalteren etter å ha vurdert om BCC bryter loven ved å ekskludere homofile som lever i parforhold. Først mente de ja; praksisen var diskriminerende og ulovlig. Men etter press fra BCCs advokater ble konklusjonen endret: diskrimineringen ble definert som et lærespørsmål, og dermed beskyttet av trosfriheten. Men loven krever mer enn en teologisk begrunnelse. For at forskjellsbehandling skal være lovlig, må den ha en saklig grunn, være nødvendig og stå i rimelig forhold til konsekvensene. Denne vurderingen gjorde ikke Statsforvalteren. Når trossamfunnets behov for eksklusjonsregler veies høyere enn konsekvensene for dem som rammes; barn og unge med åtte ganger høyere selvmordsrisiko, er det ikke forvaltningen som beskytter troen, men troen som misbrukes til å rettferdiggjøre skade. Nylig kom en ny avgjørelse, denne gang om Menigheten Samfundet, som fortsatt lærer barn at homofili er synd. Også her mente staten at praksisen ikke krenker barns rettigheter nok til å miste støtte. Til sammen danner disse sakene et mønster: Når diskriminering begrunnes teologisk, blir den lovlig. Når barn mister fellesskapet fordi de ikke passer inn i læren, blir det et spørsmål om doktrine, ikke om menneskerettigheter. Dette er ikke et lovmessig hull, men et forvaltningsmessig svik. Loven inneholder vernet som skulle beskytte barn og unge, men Statsforvalteren anvendte det ikke. Når en økning i selvmordsrisiko på åtte ganger anses som et akseptabelt utslag av trosfrihet, er det ikke jussen som svikter, men dømmekraften. Det er en etisk blindflekk. Samtidig som kirken nå beklager sin behandling av homofile, er den medlem av Norges Kristne Råd, som offentlig støttet BCC i diskrimineringssaken. Gjennom sitt medlemskap gir kirken og de øvrige medlemsorganisasjonene indirekte støtte til en praksis som fratar homofile retten til fullt fellesskap. Hvorfor tier de om dette? Hvorfor står ingen opp for de homofile barna i miljøer der kjærlighet fortsatt defineres som synd? Denne tausheten er ikke nøytral. Den oppleves som et svik. En unnskyldning for fortiden mister troverdighet dersom man vender blikket bort fra nåtiden. Vi trenger kirker og trossamfunn som viser at tro og kjærlighet ikke skal settes opp mot hverandre. Vi trenger voksne som tør å se de barna som vokser opp i religiøse fellesskap, og som allerede vet at de en dag vil miste alt, bare fordi de elsker feil person. Og vi trenger en forvaltning som forstår at trosfrihet ikke betyr frihet til å skade. For religionsfrihet handler ikke om retten til å krenke andre, den handler om friheten til å tro uten å ødelegge for andres frihet til å leve. Historien om kirkens unnskyldning er ikke ferdig. For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 17/10-25 Lenker: Pressemelding fra BCC Studie om homofile og risiko for selvmord  Identitet. Dette lille ordet. Hva betyr det egentlig? Identitet handler om å vite noe om hvem man er som menneske. Hvem er jeg? Hva er viktig for meg? Hva liker jeg? Identitet er svaret på alle disse spørsmålene. Ordet identitet kommer av det latinske ordet «item», og betyr «den samme». Først og fremst har ordet identitet blitt benyttet i forbindelse med å gi oss innsikt i en ungdoms valg og utfordringer. Identiteten vår består av flere ulike deler, både personlig, sosialt, og emosjonelt, og den formes først og fremst gjennom vår ungdomstid. Viktige brikker i vår identitet handler om kjønn, hvilket land vi kommer fra, hva vi jobber med, politisk standpunkt, religion, legning, og interesser. Samtidig handler det også om holdninger, verdier, og måter å uttrykke seg på. Erfaringer og tilbakemeldinger fra utbrytere fra strenge, religiøse miljøer tyder på at vår identitet blir særlig påvirket av negativ sosial kontroll. Hvilke følger kan det egentlig få for et menneskes opplevelse av egen identitet når man vokser opp under streng religiøs og sosial kontroll og på et tidspunkt ønsker å forlate et slikt samfunn?  Vår identitet utvikles i et samspill med hvilken adferd andre mennesker forventer at vi skal ha, mener den kanadiske samfunnsforskeren Erwing Goffman. Han sier videre at vi alle “spiller rollespill”, i våre møter med andre mennesker. Vi har altså roller, som vi prøver å spille så troverdig som mulig, men også i samsvar med forventninger fra omgivelsene. Religion kan være en slik forventning knyttet opp mot vår identitet og vår oppførsel. Man kan også si at det å være religiøs er en kontinuerlig prosess som påvirker vår personlighet, og som på en god del områder påvirker vår utvikling av identitet, særlig dersom den følger med oss fra barndommen. At religion påvirker et menneskes identitet er ikke negativt i seg selv dersom denne påvirkningen skjer uten et usunt sosialt press, negativ kontroll, eller manipulering fra omgivelsene. Så lenge en person kan få være seg selv fullt ut på alle områder, og styre sine egne tanker og følelser, ved siden av sin tro, så kan en religiøs tro være svært verdifull for den som har den. Streng religiøs kontroll oppleves først og fremst i trossamfunn som er lukket for impulser fra storsamfunnet. Det finnes en rekke kriterier for at et trossamfunn kan betegnes som lukket, og noen trossamfunn er lukket på noen punkter og mer åpne på andre. Disse kriteriene handler blant annet om negativ sosial kontroll på flere områder, fiendebilde av verden, svart/hvit-tenkning, og en autoritær ledelse. Den sosiale kontrollen kan utspille seg ved at trossamfunnet kontrollerer medlemmenes fritid i større eller mindre grad ved å legge opp til mye dugnad/møtevirksomhet eller annen aktivitet innad i trossamfunnet. Det kan også være sånn at det ikke er tillat for ungdom og barn å delta på vanlige fritidsaktiviteter og fritidstilbud utenfor trossamfunnet. På denne måten begrenser trossamfunnet medlemmenes omgangskrets og man omgås dermed kun mennesker som mener og tenker det samme som en selv. Ofte er det også føringer når det kommer til ytringsfrihet, og trossamfunnet kontrollerer hva som er tillatt å si i offentligheten, og når og hvem som har lov å si noe. Kritikk blir vanligvis ikke godt mottatt. Noen ganger kontrollerer trossamfunnet, enten ved skrevne eller uskrevne regler, hvem medlemmene omgås av mennesker utenfor trossamfunnet. For eksempel ved utstøtelse av de som forlater troen og forbud mot å oppsøke disse. Trossamfunnet kan også legge føringer for hva som er lov å tenke, hvilke tanker som er syndige, hvilke følelser som er urene og så videre. Men hvorfor er det så farlig om alle svarene ligger klart for oss? Hvorfor er det så viktig at vi finner ut hvem vi er på egenhånd? Hvorfor er det et problem at et organ eller en myndighet større enn oss selv, forteller oss hva vi skal tenke og mene og tro?  Problemene oppstår ofte ikke før man begynner å tvile på det man er opplært til inne i trossamfunnet, og man ønsker å bryte ut. Den svenske psykologen Marianne Englund har behandlet personer som har forlatt lukkede trossamfunn i mange år. Hun erfarer at mange går igjennom ulike psykologiske utfordringer etter de har brutt ut, og ofte handler dette om forvirring rundt identitet. De tidligere medlemmene skal nå gå fra å identifisere seg med en gruppe, til å bli et selvstendig tenkende individ. De skal leve i en verden som er nyansert og ikke svart/hvit. De skal gå fra å være ufullkommen i guds øyne, til å bli menneskelig. Dette er prosesser som er vonde og kan ta lang tid for mange. På mange måter kan man si at et medlem i et lukket trossamfunn er en representant for en organisasjon, og identiteten til vedkommende er å være en del av denne. Ens egen identitet er blitt kvalt eller undertrykt slik at den samsvarer med trossamfunnets oppfatning av hva som er rett og galt. Å forlate et slikt samfunn kan altså gjøre at man opplever en identitetskrise. Mye av grunnen for dette handler om at man ikke er vant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Tvert imot er man kanskje blitt oppfordret hele livet til å fornekte følelser, ikke høre på fornuften, ofre seg for andre og så videre. Mange er ofte “uten språk” om sin egen identitet, lenge etter man har brutt ut, det vil si at man kan ikke lenger gjøre seg nytte av de innlærte setningene om hvem man er. Grunnlaget som fra barndommen var bygget opp rundt en, og som formet en videre i ungdomstiden, er revet bort, og man kjenner ikke seg selv. Man aner ikke hvilke holdninger, verdier, interesser som er viktig for en. Denne falske identiteten har også vært en del av personens selvbilde. Kanskje var han eller hun stolt av seg selv for å være en god personlig kristen og sterk i troen. Dermed kan også selvbilde oppleves som ødelagt. Den tyske psykologen Erik Erikson var svært opptatt av ungdom og identitet, og stilte spørsmål som: Hva skal til for at man kan leve et godt liv? Hvordan kan man utvikle seg fra barn til å bli en trygg voksen, og at livet senere kan leves i harmoni og balanse? Å være ungdom oppleves for mange som en krise i seg selv, når puberteten trår inn og man skal finne ut av hvem man egentlig er. Erikson beskriver i sin modell i stadium 5 at ungdomstiden handler om identitet versus rolleforvirring, men aller mest om å skape en relasjon til verden rundt seg, og til sin egen kropp, følelser og seksualitet. Barnets trygge, forutsigbare verden, blir til en ungdoms personlige utfordring med flere spørsmål enn svar. Utviklingsmulighetene som ungdomstiden byr på, med risiko for å feile eller bestå, kalte Erikson for erobringer på en reise til et godt liv. Han mente at hvert stadium på denne reisen hadde en risiko, og nettopp denne risikoen er sentral for å utvikle en trygg og stabil identitet etter ungdomsårene. Også senere tids forskning støtter det at en trygg identitet etter ungdomstiden henger samme med større tilfredshet i livet senere som voksen. Med denne kunnskapen forstår man altså at det er svært viktig at ungdom får finne svarene selv om hvem de er og hva som er viktig for en. Både i Norge, men også internasjonalt er forskning på ungdom og religion nokså nytt. I en norsk studie utført i 2020 så man på familiens og det muslimske samfunns betydning for ungdoms identitetsutvikling. Studiene ble utført på ungdom med muslimsk bakgrunn, men funnene er trolig relevant for ungdom fra lignende trossamfunn som er mer eller mindre lukket for omverdenen. I denne studien var et av funnene at det var svært viktig for ungdommen med autonomi, altså at de selv følte at de var selvstendige individer med lov til å styre sine egne tanker og følelser, og ikke minst at de selv var en uavhengig kilde til sine tanker og handlinger. Dette er altså i stor kontrast til å vokse opp å være og oppfatte seg selv som underordnet av autoriteter utenfra, slik man kan oppleve i mange lukkede, religiøse samfunn. Å vokse opp i et samfunn der det ikke er rom for kritisk refleksjon i sosialisering med andre, er ødeleggende for en ungdoms autonomi som beskrevet over. Oppsummert kan man trekke den konklusjonen at streng religiøs kontroll i lukkede samfunn kan påvirke et menneskes identitet på en usunn måte, og det er vanlig at man kan oppleve en identitets-forvirring dersom man velger å forlate et slikt samfunn. Både ny og gammel forskning konkluderer med at ungdom utvikler en trygg identitet når de selv får finne ut av hvem de er og når de opplever selvbestemmelse i miljøet de vokse opp. Religiøs tilhørighet skal ikke være en enveisprosess der foreldre eller en autoritær ledelse former en ungdoms identitet, men en prosess der ungdom selv kan aktivt finne svarene selv. Da vil forholdene ligge til rette for et trygt og harmonisk voksenliv selv om man skulle velge å bryte med sin personlige tro eller sin religiøse tilhørighet. Maria R Nilsen Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.  Referanser:
Aronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited. Dignand, L. (2008). NDLA. Hentet fra ndla.no: https://ndla.no/subject:d1fe9d0a-a54d-49db-a4c2-fd5463a7c9e7/topic:3cdf9349-4593-498c-a899-9310133a4788/topic:45530d1b-134c-4fb4-94a0-7e26d118fa9c/topic:3127eeeb-a7c8-4f30-8cb1-aa8dde3d8884/resource:49047810-6891-4953-bddb-2cd486ac83a4 Englund, M. (2016). Urplay. Hentet fra Urplay.se: https://urplay.se/program/193546-ur-samtiden-sekter-och-livet-efter-sekters-psykologiska-konsekvenser Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig. Hansen, T. I. (2020). Familiens betydning for ungdoms religiøse identitetsutvikling. Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning. Holt, n. A. (2019). Psychology : the science of mind and behavior. New York: McGraw-Hill Education. https://www.hjelpekilden.no/usunn-sosial-kontroll.html Larsen, R. B. (2018). Personality Psychology: Domains of Knowledge About Human Nature. McGraw-Hill. Metcalfe, c. (2018, 07). Religion as a Social Control: A Longitudinal Study of Religious Involvement and Substance Use. Crime & Delinquency . |
|||||||||||||||||||||||||||
Her er vi |
|
