Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss

Når boblen sprekker

28/8/2014

0 Comments

 
I reportasjen ”Heidi var Jehovas fange” i lørdagsutgaven av Telen kan Heidi fortelle at mange av problemene hun erfarte etter å ha forlatt, skrev seg til at hun som 24-åring var ”sosialt utrustet som en 8-åring”.

Brith Dybing forteller til Telen mandag 25. August at religiøse avhoppere savner et offentlig hjelpetilbud. Gjennom sin masteroppgave ”Troen som ble en byrde” viser hun at Heidi slettes ikke er ikke alene:

Et av intervjuobjektene; ”Cecilie”, sier det treffende om å være fremmedgjort fra samfunnet:    
”Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til”    
”Johanne” forteller om forholdet til verden utenfor trossamfunnet:    
”For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. Og da er det helt unaturlig å søke noe som helst støtte og klokskap derifra. Så da tenker du at da er det ….å leve. Og da holdt det på å gå galt.”    
I likhet med Heidi syntes også ”Dagmar” at det å stemme ved politisk valg var et stort steg å ta:    
”Jeg stemte i år for første gang…jeg nesten bare tok et parti i blinde, for jeg hadde jo ikke peiling, men bare for å få gjort det da. Men da var jeg veldig usikker, så da måtte jeg spørre noen som kunne…hvordan gjør man det… Jeg syntes det var flaut å skulle gå inn der og ikke kunne det.”    
Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som selv uten finansiering i snitt mottar og behandler 30 henvendelser i måneden. I tillegg har vi en støttegruppe på nett med rundt 370 brukere, som blir flittig brukt for å ta opp tema knyttet til bruddet og livet etterpå. 

Når våre brukere beskriver perioden etter bruddet, så er det mange likhetstrekk med de integreringsproblemene og sosialiseringsutfordringene som mennesker tilflyttet det norske samfunnet har. De kan ikke de sosiale kodene, har lite nettverk og ser at deres tillærte verdier kolliderer med storsamfunnet. En av våre brukere beskrev det nettopp slik:     

“Man følte seg fremmed..annerledes..som en nyimmigrert fra fjernt land”

Det er derfor ikke uvanlig at tiden etter bruddet kan bli preget av ensomhet og depresjon. I tillegg har man ofte mistet sin status som Guds utvalgte, sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til framtiden. For mange blir denne multitapssituasjonen som en krise ikke ulik andre livskriser, som i flere tilfeller krever profesjonell oppfølging. 

Som hos Heidi så sitter de gamle dogmene ofte lenge i, det kan ta lang tid å kvitte seg med angst for dommedag og angst for å ha skuffet Gud.


”Anne-Berit” forlot sin menighet for 17 år siden, og skrev på vårt diskusjonsforum om sin angst:    

”Redselen for fortapelse er overhengende. Ikke bare for mine egen skjebne men for alle rundt meg. Kan ennå se for meg tegningen av stupet med et skrekkelig dyp med ild og skrikende ansikter som pintes for evig i mørket.”    
Andre brukere kan fortelle om lignende angst:    
”Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.”

”Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og dessverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet.” 


​Det kan være vanskelig å forstå at mennesker som har vokst opp i samme land som oss andre likevel kommer fra en så fremmed kultur og kan slite med problemer i mange år. Men det er av stor betydning at det finnes et hjelpeapparat som har denne forståelsen gjennom kunnskap om religiøse bruddprosesser og usunne religiøse miljøer. For en stor gruppe mennesker vil et godt hjelpetilbud gi muligheten til å få et godt liv etter bruddet, uten angst og depresjon, uten selvmordstanker- eller forsøk, uten kortere eller lengre arbeidsuførhet som følge av psykiske problemer. Et nasjonalt kompetansesenter er tidligere blitt foreslått både av Redd Barna ”Til tross for tro”, NKVTS ”Religiøse bruddprosesser” og nå også av Brith Dybing gjennom hennes masteroppgave ”Troen som ble en byrde”. Hjelpekilden støtter forslaget, og håper også at helsemyndighetene vil følge opp dette arbeidet.



Hilde Langvann, 28/8-2014
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge


Les også: Hvilken hjelp trenger religiøse avhoppere?
0 Comments

Kommentarer om offerrollen

18/8/2014

 

Read More

Er du et offer?

16/8/2014

0 Comments

 
Du som har vokst opp i et lukket trossamfunn, er du et offer?

Noen har utvilsomt vært et offer. Kanskje har du hatt en vanskelig barndom som følge av den spesielle oppveksten i trossamfunnet, kanskje har du også  blitt utsatt for overgrep. Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og  frihetsberøvelse kan ha vært traumatiserende, og gjennom bruddet har du kanskje også opplevd å miste kontakt med venner og familiemedlemmer.


Men kan offerrollen være problematisk?

I en fase kan det kanskje være greit å være et offer, kjenne på hva du har gått gjennom, og utvise både sinne og sorg overfor det du har gått gjennom. Dette er naturlig reaksjoner i ”Reaksjonsfasen” i følge kriseteori. Men teorien sier også at det er viktig å komme videre i neste fase, bearbeidingsfasen, før man til slutt er i en nyorienteringsfase der man ikke lar tidligere erfaringer hindre utviklingen av livet.


Men for noen kan det være vanskelig å komme videre.

For offerrollen har unektelig mange fordeler. Den kan for eksempel gi deg et frikort til å oppføre deg som du vil. Du kan være sint, lunefull, vanskelig eller selvsenterert. Mennesker rundt deg kan gi deg fripass for din adferd som følge av at de kjenner til din vanskelige bakgrunn, og hvis noen konfronterer deg med din adferd kan du peke på din bakgrunn nettopp for å få dette frikortet.

I andre tilfeller kan din spesielle bakgrunn gjøre at omgivelsene setter deg i en offerrolle. Flere av våre medlemmer som vært i media for å belyse problemstillinger knyttet til lukkede trossamfunn, har erfart nettopp dette, når fokuset istedet ble rettet mot dem selv som person. De stadige sympatihenvendelsene utfordret synet de hadde på seg selv som en ressusterk person, offerrollen føltes krenkende og gjorde medieoppslaget ekstra belastende. 

Medieoppslagene har i noen tilfeller blitt svært annerledes enn hva de hadde planlagt, siden mediene er avhengige av leserklikk og seertall.  Historien kan derfor bli vinklet slik at den selger. Religiøse avhoppere har unektelig dramatiske historier, drama selger, og alle ønsker å høre offerets historie.

Andre igjen har reagert annerledes; oppmerksomheten de har fått når de er blitt framstilt som et offer eller når de selv framstiller seg som et offer, kan se ut til å bli avhengighetsskapende. Offerrollen er da blitt en krykke man drar fram i ny og ne når man trenger trøst, og man nærer på den oppmerksomheten andre gir ved formidling av den dramatiske historien.


Å la sitt eget følelsesliv bli avhengig av bestemte responser fra andre mennesker  er en uheldig utvikling.

Så hvordan kan man komme seg ut av offerrollen?

I boken "Det er ikke mer synd i deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen, forteller Berit om hvordan hun "lot seg marinere i sin egen offerrolle", og hvordan offerrollen føltes trygg og slik hindret henne i å komme seg videre.

Wilhelmsen skriver:

Dersom man har vært utsatt for noe fælt, er det avgjørende viktig hvordan du velger å takle dette. Dersom man etter et overgrep blir kronisk bitter og nekter å ta ansvar for eget liv, er man offer for et nytt overgrep, denne gangen fra en selv. Ved å fraskrive seg ansvar for egne holdninger og velbefinnende har man gitt overgriperen den endelige seier. 
Du har ansvar for eget liv. 

Det eneste som kan frita oss for dette ansvaret er alvorlige sinnslidelser, senil demens eller f.eks dyp depresjon som gjør man ikke klarer mer, aller minst å "ta seg sammen". I slike situasjoner begrenser ansvaret seg til å være villig til å ta imot behandling for sin depresjon, slik at man får tid til å ta seg inn igjen.

Men alle vi andre må ansvar for vårt eget liv, uansett hvor tunt og ensomt det føles.

Sorgreaksjonen skal gå sin gang, man skal tillate seg å være sint, bitter, lei seg og redd, men så skal hendelsene etter hvert komme på avstand. Da bør man jobbe seg fram til holdninger som demper både sinne, depresjon, angst og bitterhet. For ingen av disse følelsene er nyttige følelser som på lang sikt kan hjelpe en person til best mulig å holde ut en vanskelig livssituasjon. 

Wilhelmsen skriver:
Man høster som man sår, sår du bitterhet vil du høste bitterhet, sår du tilgivelse vil du høste tilgivelse, sår du glede vil du høste glede. 

Hvis det er avgjørende at den som har gjort utrett forstår hva de har gjort galt eller beklager det som har skjedd, kan man risikere å aldri komme seg videre. Frigjøringen ligger i å akseptere at du må ta ansvar for dine egne reaksjoner og eget liv. Du kan ikke hindre andre å gjøre urett mot deg, men de kan ikke styre ditt følelsesliv. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man vil føle seg.

Istedenfor å fokusere på at man skal ta avstand fra dårlige holdninger, kan det være bedre å tilslutte seg til eller strebe etter gode holdninger. I denne prosessen er fint å ha gode forbilder og mennesker å se opp til. Mange har latt seg inspirere av Nelson Mandela som satt mange år i fangenskap, og som kunne forklare hvorfor han ikke følte sinne over sine tapte år:
Picture


Mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn er fremfor alt viktige ressurser for andre mennesker som går gjennom lignende kriser i sitt liv.  De usedvanlig sterke, modige og intelligente mennesker som har ofret mye for sin frihet, de innehar en kompetanse som mange fagfolk ikke har, og fortjener ikke et offerstempel verken av media, omverdenen eller seg selv.

Picture
Hilde Langvann, 16/08-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilder:
Wilhelmsen, Ingvar "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011)
Blogginnlegg: Etter bruddet: Hvordan komme seg videre?
0 Comments

Kan trossamfunnet selv hjelpe?

5/8/2014

1 Comment

 
I en kommentar på debattsidene "Verdidebatt" i diskusjonen om hjelp til religiøse avhoppere, foreslår pastor Jan Åge Torp at trossamfunnet selv kan være til hjelp for den som forlot:
En som hopper av fra Oslokirken, bør ikke tilbys hjelp av Oslokirken. Selvsagt. Men det er bra - håper jeg - om Oslokirken kan møte avhopperen på et eller annet tidspunkt, når avhopperen selv ønsker det, og gjerne sammen med en som har hjulpet avhopperen. Ganske logisk, eller?

På samme måte er det når jeg og vår kirke har fått hjelpe avhoppere gjennom årenes løp: Mormonere, scientologer, katolikker, statskirkefolk, Levende Ord (!), Hare Krishna, muslimer, ja endatil humanistiske ateister! Vi tvinger ikke avhoppere fra disse miljøer til å forholde seg til dem de flyktet fra, men langsomt håper vi å hjelpe begge parter til et gjenopprettet forhold som innebærer kontakt, kommunikasjon, vennskap - og kanskje tilhørighet? Spesielt der hvor familie er involvert.

Her burde de angstbiterske senke skuldrene. La oss snakke sammen.

Kan trossamfunnet du forlot virkelig være til hjelp?

Flere som har vært i en bruddprosess har kanskje erfart at trossamfunnet har ønsket å "hjelpe" dem i den tidligste fasen av bruddet. Men hjelpen ble av trossamfunnet definert som å hjelpe dem tilbake til troen, å hjelpe dem til å forstå hva de hadde gjort feil og hva de selv måtte endre.  I disse tilfellene har trossamfunnet hatt kontrollen, definert problemet, satt rammene for hjelpen, bestemt fokus og begrepsapparat, og fortalt hva som er løsningen. I realiteten er ikke dette den hjelpen avhoppere trenger, dette er tvert imot forsøk på manipulering.

Frykten for å bli manipulert er nok årsaken til at det for de fleste vil være utenkelig å gå i dialog med trossamfunnet de en gang forlot. Trossamfunnets definisjon av å hjelpe er ikke nødvendigvis det samme som å være til hjelp for den som er i en bruddprosess, og mange får assosiasjoner til enkelte trossamfunns ønske om å oppnå forsoning mellom overgrepsoffer og overgriper i menighetens regi.

Men hvis trossamfunnet isteden inntar en mer ydmyk holdning til avhopperen, hvis de er villig til å se at det eksisterer uheldige egenskaper ved trossamfunnet, og at det var disse egenskapene som førte til at noen har valgt å bryte, da er trossamfunnet allerede på vei til å bli sunnere. Hvis trossamfunnet er villig til forandring på uheldig fokus, form, kultur eller lære, så kan dette forebygge skader. For det ulitmate er jo å kunne forebygge, ikke bare reparere.

Noen av våre medlemmer sto fram i media for noen måneder siden med sine historier. En pastor i en karismatisk menighet tok etter reportasjen kontakt med en av de som var portrettert. Han ville vite hva han kunne gjøre annerledes i sin menighet for å hindre at hans medlemmer fikk de samme negative erfaringene. Dette er en flott innstilling fra den religiøse lederen, og det vitner om ydmykhet og et ønske om å forstå samt villighet til forandring.

Men hvis vi stikker fingeren i jorda, hvor mange religiøse ledere har denne ydmyke holdningen? Er villig til å se egne feil, beklage dette og forandre seg? Mange religiøse ledere mener seg nok ledet av Gud og derfor er hevet over enhver kritikk. I de aller fleste situasjonene så handler det om at  DU har gjort noe feil, DU ba ikke nok, DU trodde ikke nok etc. 

For trossamfunn som har vært villig til å gå i dialog, er problemet som mange har erfart at trossamfunnet har holdningen "La nå fortid være fortid, vi har ikke behov for å diskutere om vi tidligere var imøtekommende nok. La oss teste og bevise våre reelle holdninger i dag"

Dette er uheldig, da avhoppere har et behov for å diskutere fortiden som et ledd i sin bearbeiding av sine negative erfaringer fra trossamfunnet. Det er også viktig at trossamfunnet selv har vilje til å sette ord på fortid, og da ikke bare "uheldig praksis", men også grunnleggende ideologi, eventuelt også konkrete ledere med "uheldige" holdninger. 


For å komme seg videre i livet ønsket en av våre brukere et oppgjør med sine foreldre som følge av å ha blitt utsatt for mishandling gjennom hele barndommen. Foreldrene beklaget at han hadde erfart barndommen som vanskelig, og skyldte på at de trodde deres praksis var riktig dengang. Men foreldrene forsto ikke hvorfor han tok opp dette nå, når det var så lenge siden. "La fortid være fortid."
Dette er forståelig nok lite tilfredsstillende for den det gjelder, her kunne foreldrene tatt et bedre oppgjør med "uheldig praksis" i tillegg til å  erkjenne at denne "praksis" hadde påført ham skader. Å beklage at noen har hatt det vondt er ingen reell beklagelse.

La oss dikte opp et trossamfunn, for eksempel Menigheten. Menigheten ønsker å hjelpe mennesker som har forlatt deres trossamfunn. Her følger derfor noen spørsmål som vi vil stille Menigheten:

  1. Ser Menigheten det som positivt at representanter fra andre trossamfunn kan hjelpe avhoppere med negative erfaringer fra Menigheten til å få et bedre forhold til Menigheten?
  2. Har Menigheten forståelse for at avhoppere kan finne det vanskelig å være i direkte dialog med representanter fra Menigheten, for eksempel pga frykt for manipulering? Og at det da kan være aktuelt med andre former for dialog enn det å møtes ansikt til ansikt?
  3. Vil Menigheten se det som en mulig ulempe om den som avhopperen møtte i Menigheten var en person som avhopperen tidligere hadde sett opp til eller hadde hatt et avhengighetsforhold til?
  4. Er Menigheten åpen for at Menigheten kan ha uheldige sider (knyttet til fokus/ form/ kultur/ lære) som avhopperen, men ikke Menigheten, har sett, men ikke fått respons på fordi Menigheten kan ha opplevd denne kunnskapen som ubehagelig eller truende? Med andre ord, kan Menigheten tenke seg til at avhopperen kan tilføre Menigheten en ny forståelse? Er de interessert i slike tilbakemeldinger fra avhoppere fra Menigheten, der fokuset utelukkende vil være på det å få slike tilbakemeldinger, eller der det å kunne innrømme slike ting fra Menigheten side faktisk kan bidra til en forsoning?
  5. Er Menigheten åpen for at representanter for Menigheten kan ha et habilitetsproblem, i den forstand at deres iver/ ønske om å gi et godt inntrykk utad, miste færrest mulig medlemmer eller de å få flere medlemmer, bevisst eller ubevisst, kan få konsvenser for det å ikke møte en avhopper med den nødvendige respekt?
  6. Er Menigheten av den oppfatning at Menigheten kan ha et fokus/ form/ kultur/ lære som tilsier at det kan være medlemmer blant dem som i sin personlige og åndelig utvikling faktisk ville hatt godt av å skifte miljø? Kjenner Menigheten til eksempler på at dette faktisk har skjedd?
  7. Er Menigheten villig til å diskutere fortid og sette ord på det som har vært negativt, ikke bare uheldig praksis men også grunnleggende ideologi og eventuelt også konkrete ledere som har hatt uheldige holdninger?

Hvis et trossamfunn kan svare et uforbeholdent JA på spørsmålene over, så er dette absolutt positivt, og kan kanskje være et grunnlag for en avhopper etter en tid kan gå i dialog med trossamfunnet. En slik dialog bør ikke være på tomannshånd, her kan det være greit at avhopperen sikrer seg at han har kontrollen og setter rammene for dialogen. Hjelpekilden kan gjerne være til hjelp i slik prosess.  

Før en slik dialog kan skje, kan det være nyttig å sikre seg at kvaliteten på dialogen samsvarer med avhopperens behov. En av våre brukere har foreslått at dette kan gjøres ved at Hjelpekilden avholder et seminar i forkant, der religiøse ledere i trossamfunn vi har representert avhoppere fra blir innbydt for å sammen drøfte utfordringer hos avhoppere og forebygging av skader, i tillegg til en drøfting av de syv punktene over. Dette er et svært interessant forslag.

En dialog er absolutt interessant for Hjelpekilden, for ingenting er bedre enn muligheten for forebygging.



Hilde Langvann, 5/8-2014
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge

1 Comment

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Identitet
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner

    Arkiv

    November 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    September 2021
    March 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss