Et av intervjuobjektene; ”Cecilie”, sier det treffende om å være fremmedgjort fra samfunnet: ”Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til” ”Johanne” forteller om forholdet til verden utenfor trossamfunnet: ”For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. Og da er det helt unaturlig å søke noe som helst støtte og klokskap derifra. Så da tenker du at da er det ….å leve. Og da holdt det på å gå galt.” I likhet med Heidi syntes også ”Dagmar” at det å stemme ved politisk valg var et stort steg å ta: ”Jeg stemte i år for første gang…jeg nesten bare tok et parti i blinde, for jeg hadde jo ikke peiling, men bare for å få gjort det da. Men da var jeg veldig usikker, så da måtte jeg spørre noen som kunne…hvordan gjør man det… Jeg syntes det var flaut å skulle gå inn der og ikke kunne det.” Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som selv uten finansiering i snitt mottar og behandler 30 henvendelser i måneden. I tillegg har vi en støttegruppe på nett med rundt 370 brukere, som blir flittig brukt for å ta opp tema knyttet til bruddet og livet etterpå. Når våre brukere beskriver perioden etter bruddet, så er det mange likhetstrekk med de integreringsproblemene og sosialiseringsutfordringene som mennesker tilflyttet det norske samfunnet har. De kan ikke de sosiale kodene, har lite nettverk og ser at deres tillærte verdier kolliderer med storsamfunnet. En av våre brukere beskrev det nettopp slik: “Man følte seg fremmed..annerledes..som en nyimmigrert fra fjernt land”
”Anne-Berit” forlot sin menighet for 17 år siden, og skrev på vårt diskusjonsforum om sin angst: ”Redselen for fortapelse er overhengende. Ikke bare for mine egen skjebne men for alle rundt meg. Kan ennå se for meg tegningen av stupet med et skrekkelig dyp med ild og skrikende ansikter som pintes for evig i mørket.” Andre brukere kan fortelle om lignende angst: ”Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.”
0 Comments
Men kan offerrollen være problematisk? I en fase kan det kanskje være greit å være et offer, kjenne på hva du har gått gjennom, og utvise både sinne og sorg overfor det du har gått gjennom. Dette er naturlig reaksjoner i ”Reaksjonsfasen” i følge kriseteori. Men teorien sier også at det er viktig å komme videre i neste fase, bearbeidingsfasen, før man til slutt er i en nyorienteringsfase der man ikke lar tidligere erfaringer hindre utviklingen av livet. Men for noen kan det være vanskelig å komme videre. For offerrollen har unektelig mange fordeler. Den kan for eksempel gi deg et frikort til å oppføre deg som du vil. Du kan være sint, lunefull, vanskelig eller selvsenterert. Mennesker rundt deg kan gi deg fripass for din adferd som følge av at de kjenner til din vanskelige bakgrunn, og hvis noen konfronterer deg med din adferd kan du peke på din bakgrunn nettopp for å få dette frikortet.
Medieoppslagene har i noen tilfeller blitt svært annerledes enn hva de hadde planlagt, siden mediene er avhengige av leserklikk og seertall. Historien kan derfor bli vinklet slik at den selger. Religiøse avhoppere har unektelig dramatiske historier, drama selger, og alle ønsker å høre offerets historie. Andre igjen har reagert annerledes; oppmerksomheten de har fått når de er blitt framstilt som et offer eller når de selv framstiller seg som et offer, kan se ut til å bli avhengighetsskapende. Offerrollen er da blitt en krykke man drar fram i ny og ne når man trenger trøst, og man nærer på den oppmerksomheten andre gir ved formidling av den dramatiske historien. Å la sitt eget følelsesliv bli avhengig av bestemte responser fra andre mennesker er en uheldig utvikling. Så hvordan kan man komme seg ut av offerrollen? I boken "Det er ikke mer synd i deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen, forteller Berit om hvordan hun "lot seg marinere i sin egen offerrolle", og hvordan offerrollen føltes trygg og slik hindret henne i å komme seg videre. Wilhelmsen skriver: Dersom man har vært utsatt for noe fælt, er det avgjørende viktig hvordan du velger å takle dette. Dersom man etter et overgrep blir kronisk bitter og nekter å ta ansvar for eget liv, er man offer for et nytt overgrep, denne gangen fra en selv. Ved å fraskrive seg ansvar for egne holdninger og velbefinnende har man gitt overgriperen den endelige seier. Du har ansvar for eget liv. Det eneste som kan frita oss for dette ansvaret er alvorlige sinnslidelser, senil demens eller f.eks dyp depresjon som gjør man ikke klarer mer, aller minst å "ta seg sammen". I slike situasjoner begrenser ansvaret seg til å være villig til å ta imot behandling for sin depresjon, slik at man får tid til å ta seg inn igjen. Men alle vi andre må ansvar for vårt eget liv, uansett hvor tunt og ensomt det føles. Sorgreaksjonen skal gå sin gang, man skal tillate seg å være sint, bitter, lei seg og redd, men så skal hendelsene etter hvert komme på avstand. Da bør man jobbe seg fram til holdninger som demper både sinne, depresjon, angst og bitterhet. For ingen av disse følelsene er nyttige følelser som på lang sikt kan hjelpe en person til best mulig å holde ut en vanskelig livssituasjon. Wilhelmsen skriver: Man høster som man sår, sår du bitterhet vil du høste bitterhet, sår du tilgivelse vil du høste tilgivelse, sår du glede vil du høste glede. Hvis det er avgjørende at den som har gjort utrett forstår hva de har gjort galt eller beklager det som har skjedd, kan man risikere å aldri komme seg videre. Frigjøringen ligger i å akseptere at du må ta ansvar for dine egne reaksjoner og eget liv. Du kan ikke hindre andre å gjøre urett mot deg, men de kan ikke styre ditt følelsesliv. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man vil føle seg. Istedenfor å fokusere på at man skal ta avstand fra dårlige holdninger, kan det være bedre å tilslutte seg til eller strebe etter gode holdninger. I denne prosessen er fint å ha gode forbilder og mennesker å se opp til. Mange har latt seg inspirere av Nelson Mandela som satt mange år i fangenskap, og som kunne forklare hvorfor han ikke følte sinne over sine tapte år:  Mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn er fremfor alt viktige ressurser for andre mennesker som går gjennom lignende kriser i sitt liv. De usedvanlig sterke, modige og intelligente mennesker som har ofret mye for sin frihet, de innehar en kompetanse som mange fagfolk ikke har, og fortjener ikke et offerstempel verken av media, omverdenen eller seg selv.  Hilde Langvann, 16/08-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: Wilhelmsen, Ingvar "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011) Blogginnlegg: Etter bruddet: Hvordan komme seg videre? I en kommentar på debattsidene "Verdidebatt" i diskusjonen om hjelp til religiøse avhoppere, foreslår pastor Jan Åge Torp at trossamfunnet selv kan være til hjelp for den som forlot: En som hopper av fra Oslokirken, bør ikke tilbys hjelp av Oslokirken. Selvsagt. Men det er bra - håper jeg - om Oslokirken kan møte avhopperen på et eller annet tidspunkt, når avhopperen selv ønsker det, og gjerne sammen med en som har hjulpet avhopperen. Ganske logisk, eller? Kan trossamfunnet du forlot virkelig være til hjelp?
Frykten for å bli manipulert er nok årsaken til at det for de fleste vil være utenkelig å gå i dialog med trossamfunnet de en gang forlot. Trossamfunnets definisjon av å hjelpe er ikke nødvendigvis det samme som å være til hjelp for den som er i en bruddprosess, og mange får assosiasjoner til enkelte trossamfunns ønske om å oppnå forsoning mellom overgrepsoffer og overgriper i menighetens regi.
Noen av våre medlemmer sto fram i media for noen måneder siden med sine historier. En pastor i en karismatisk menighet tok etter reportasjen kontakt med en av de som var portrettert. Han ville vite hva han kunne gjøre annerledes i sin menighet for å hindre at hans medlemmer fikk de samme negative erfaringene. Dette er en flott innstilling fra den religiøse lederen, og det vitner om ydmykhet og et ønske om å forstå samt villighet til forandring. Men hvis vi stikker fingeren i jorda, hvor mange religiøse ledere har denne ydmyke holdningen? Er villig til å se egne feil, beklage dette og forandre seg? Mange religiøse ledere mener seg nok ledet av Gud og derfor er hevet over enhver kritikk. I de aller fleste situasjonene så handler det om at DU har gjort noe feil, DU ba ikke nok, DU trodde ikke nok etc.
For å komme seg videre i livet ønsket en av våre brukere et oppgjør med sine foreldre som følge av å ha blitt utsatt for mishandling gjennom hele barndommen. Foreldrene beklaget at han hadde erfart barndommen som vanskelig, og skyldte på at de trodde deres praksis var riktig dengang. Men foreldrene forsto ikke hvorfor han tok opp dette nå, når det var så lenge siden. "La fortid være fortid."
La oss dikte opp et trossamfunn, for eksempel Menigheten. Menigheten ønsker å hjelpe mennesker som har forlatt deres trossamfunn. Her følger derfor noen spørsmål som vi vil stille Menigheten:
Før en slik dialog kan skje, kan det være nyttig å sikre seg at kvaliteten på dialogen samsvarer med avhopperens behov. En av våre brukere har foreslått at dette kan gjøres ved at Hjelpekilden avholder et seminar i forkant, der religiøse ledere i trossamfunn vi har representert avhoppere fra blir innbydt for å sammen drøfte utfordringer hos avhoppere og forebygging av skader, i tillegg til en drøfting av de syv punktene over. Dette er et svært interessant forslag.
En dialog er absolutt interessant for Hjelpekilden, for ingenting er bedre enn muligheten for forebygging. Hilde Langvann, 5/8-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge |