Det tar tid for kroppen å venne seg av "usunn mat". Gi det tid, kjære deg. Jeg synes det absolutt var verdt å hoppe av. For meg var det som å bli født på ny, virkelig og ekte. Øynene åpne osv. Du vil bli sterkere med tid, ikke bekymre deg.

I det lange løp føler jeg det var verdt det. Men har innimellom lurt på om jeg kunne Vært skånet for mye om jeg hadde blitt. Uansett er jeg nå 100% sikker på at jeg gjorde det rette. det verste var vel å miste kontakt med hele slekten min og alle venninnene jeg hadde vokst opp med. Kun foreldrene mine som har kontakt med meg den dag idag. Jeg valgte å flytte 2 timer unna hjembyen og det hjalp å få alt på avstand.

Det er verdt det! Endelig kan jeg leve livet mitt slik jeg kjenner er rett. Men det betyr ikke at det ikke er vanskelig. Senest her om dagen merka jeg at en jeg anså som en veldig god venninne har sletta meg i et sosialt medium. Plutselig skjønte jeg hvorfor hun ikke har svart på mailene mine. Det er klart det gjør vondt. Heldigvis blir det færre og færre slike opplevelser, og de gode tingene i mitt nye liv veier opp for de vonde. Men som (.....) sier, det tar tid. De første årene var vanskeligst, så ble det bedre og bedre. Sakte, men sikkert! Det vil bli bedre. Gi det tid. Om noen år kan du nok se tilbake og si det samme, det er jeg sikker på.

Eneste jeg noen ganger har savnet er tilhørighet. Men det har jeg funnet blant annet gjennom frivillig arbeid. Jeg kunne i dag ikke forestille meg å gå tilbake til noe jeg vet med hele meg er galt og som til syvende og sist ville ødelagt meg.

Det tok meg flere år å bli komfortabel som "utstøtt". Vurderte flere ganger å gå tilbake. Begynte å gå litt på møter osv. Men nå vet jeg at det kun var savnet etter familie og såkalte venner som dro meg i den retningen. Nå etter 7 år har jeg funnet roen... Så det tar nok tid.

Har følt større samhold utenfor jeg, enn innenfor. Var uenig i så mye, at jeg følte meg utenfor da jeg var inne, for å si det sånn. Kjenner fremdeles hvor provosert jeg ble av den moraliserende pekefingeren. Og hvor vidunderlig det var å slippe å holde seg til den lenger. Hele prosessen kan ta lang tid da. Jeg trodde de hadde rett, i flere år etter at jeg hadde gått ut ,og levde et helt annet og "verdslig" liv. Nå er jeg bare glad, men grøsser når jeg tenker på alle de bortkastede årene. Jeg har også sagt unnskyld til sønnen min, for at jeg lot ham vokse opp i en sekt.

100% verdt det. Men vær forsiktig i søken etter tilhørighet, man er et lett bytte i en sårbar situasjon. Fokuser på hvor sterk du er som har klart å gå ifra. Det er ikke for de svake..å bli er den enkle utveien, men garantert ikke den som kommer til å gjøre deg lykkelig. Ting tar tid men de blir garantert bedre. Finn ut hva DU vil ha ut av livet ditt, ikke hva en sekt forteller deg er meningen med livet! Stå på:)

Nå liker jeg meg selv mye bedre!

For MEG har alltid sannhet vært viktigere enn sunnhet. Jeg forlot min gruppe fordi det var for mye usannheter der. Men jeg hadde ikke samvittighet til å fortsette med noe jeg ikke lenger trodde på, selv om vi hadde det aldri så koselig. Dette har kostet meg mye emosjonelt og sosialt, men jeg har aldri angret. For meg ville det vært helt meningsløst å gå tilbake igjen.

Har aldri angret et sekund. Men det var tøft når folk man trodde var sine venner, ikke lenger vil ha noe å gjøre med deg. Jeg visste det ville skje, men allikevel uvirkelig når man merker det på egen kropp. Til og med når din egen mor og bror tar avstand. Usj. Men jeg har det enormt bra nå. Og det endte bra her, da moren min nylig forlot sekten hun også.

De første årene var vonde, og jeg lengtet ofte tilbake til det som jeg hadde opplevd som godt. Men jeg kunne aldri gått tilbake eller inn i er lignende miljø. Og som så mange andre har påpekt: nå er jeg fri og kan bestemme selv hva jeg vil tenke og tro og hvem jeg vil være sammen med. Livet har blitt godt selv om det tok lang tid og det var mye som var vondt og vanskelig

Har et langt i fra perfekt liv med bibelsk mal som "verdslig", men psykisk føler jeg mer avslappet og balansert med full styring i eget liv uten å føle at medlemmer og evt ledelse i trossamfunnet på en måte kikker over skulderen din som en moralsk vokter

Det eneste jeg har angret på er at jeg ikke forlot dem tidligere. Har ikke vært et eneste sekund i tvil Mange kommentarer her, det vi opplever er ganske likt. Godt at noen har gått stien før oss.

När jag hörde mig själv säga saker jag inte trodde på så kände jag att jag höll på att bli riktig ordentligt sjuk. Då lämnade jag alltihop och startade mitt eget liv. Det har jag inte ångrat en sekund. (...) Det är lätt att vända ryggen till en Lära men omöjligt att vända ryggen till människor man tycker om.

Det var när jag insåg att den gemenskapen jag saknade: EN tanke, EN åsikt, EN känsla, EN ståndpunkt, EN princip - den är skadlig och inget att sakna till. Då började jag släppa taget på allvar. Är det något att sträva efter, en grupp där det inte finns oliktänkande? Jag känner mig fortfarande ensam, men jag börjar lära mig att det finns andra människor som älskar mig på riktigt, för att jag är jag. Det tar tid, men det är värt det. Håll ut!

Jeg har aldri, ikke ett eneste sekund, etter at jeg forlot menigheten, følt at det ikke var verdt det. Prisen var høy, ja, og derfor skylder jeg meg selv å leve det beste livet jeg kan leve. Å være den beste meg.