Dette er et viktig budskap fra vår konge.

For du har grunnleggende menneskerettigheter som trosfrihet, ytringsfrihet, frihet til å velge utdannelse, utfolde deg i lek og til å velge venner selv. Ikke minst har du en frihet til å utvikle deg som menneske i en differensiert utvikling, ikke ensrettet.

Mange barn vokser opp uten denne friheten. Og metoden som brukes for å ta fra disse barna denne friheten, er frykt.

Frykten for den sikre død ved dommens dag, er årsaken til at mange velger bort utdannelse, siden utdannelse kan lede en bort fra den sanne tro. Frykten for at Gud skal straffe en, er årsaken til at mange barn ikke blir venn med ungene i gata eller i klassen, personer som ikke tilhører deres tro og dermed kan bli en fare for ens egen åndelighet. Frykten for å bli dømt på dommens dag som en som har en kritisk og dermed verdslig ånd, er grunnen til at mange tier, og ikke retter kritiske spørsmål mot troen. Og den samme redselen for døden er årsaken til at det aldri er noen reell trosfrihet, den eneste tro man kan velge, er foreldrenes tro, all annen religion er falsk religion, og tilbedere av falsk religion vil ikke overleve domens dag.

Mange av våre medlemmer kan fortelle at de fra tidlig alder ble forberedt på ”de siste dager”, eller ”den store trengselen”, da de sanne kristne ville bli forfulgt i en dramatisk periode rett før dommens dag. Svært mange kan fortelle at det var fortellingen om den ventede forfølgelsen som skremte dem mest, ikke selve dommedag.

Jentene kan spesielt huske at de ble forberedt på voldtekt. De fikk vite at forfølgelsen av de kristne i de siste dager også ville innebære voldtekt, og at en del måtte regne med å dø.

De fleste lærte om forfølgelsen på menighetens møter, enkelte ble i tillegg grundig forberedt av sine troende foreldre. En ung gutt forteller at da han var 8-9 år ble han forberedt på å kunne bli utsatt for fysisk vold under forfølgelsen av de sanne kristne. 

Disse truslene virket på barna, foreldrene oppnådde for en stund at barna ble lydige og engasjerte i deres tro, de døpte seg og de var aktive medlemmer, og satte til side utdannelse og lang rekke andre muligheter til fordel for et liv godkjent av Gud, og dermed håpet om å overleve dommens dag. 

Men trusler har sin pris. Skremmebilder man bruker overfor barn tatoveres inn i deres sinn, og forsvinner ikke selv om man i voksen alder forlater troen.  Mange har utviklet alvorlige psykiske etterreaksjoner som følge av truslene, og står overfor et hjelpeapparat som ikke har nok kompetanse til å forstå og behandle.

En kvinne hos oss forlot menigheten for over tjue år siden, men den grundige opplæringen hun fikk førte til at hun fremdeles, den dag i dag, ubevisst forbereder seg på dramatiske hendelser. Hun er i konstant beredskap. Og hun sier at hun er sliten nå.

I 2014 vil vi jobbe med bevisstgjøring av psykiske overgrep mot barn, for økt forståelse for hvilke trusselbilder og virkelighetsforståelser som indoktrineres i barn som vokser opp i lukkede trossamfunn, og hvorfor disse metodene skaper etterreaksjoner som i mange tilfeller krever profesjonell behandling. 

For som kongen sier, det er uakseptabelt.

Hilde Langvann, 11/1-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Les også:
Debattinnlegg: Truet til å tro

Det er ikke lett å oppdra barn, og opp gjennom tidene har det vært ulike teorier om hva som er den beste metoden for å oppnå målet for barneoppdragelsen, være seg lydige barn eller reflekterte selvstendige individer. Selv om vi i dag kanskje ikke har den endelige fasiten på den beste metoden, så har kunnskapen om betydningen av barnets utvikling gitt mye forskning og mye god veiledning, slik at vi i dag har stadig bedre forutsetninger for å kunne gi våre barn en god oppvekst og sunn utvikling.

Som firebarnsmor må jeg innrømme at jeg har gjort mange feil. Når jeg har slitt med å få barna til å gjøre som jeg har ønsket, har jeg flere ganger brukt følgende setning; "Nå blir mamma lei seg". Så har jeg lest at dette skal vi ikke gjøre, for bare jeg er ansvarlig for mine følelser, og det er for mye ansvar for et barn å ha ansvar for voksnes følelser. Jeg kan forklare barnet at konsekvensen av en handling er at noen kan bli seg, men jeg kan ikke bruke mine egne følelser for å kontrollere mine barn. Videre bruker jeg da en metode som spiller på barnas samvittighet, jeg får de til å gjøre som jeg vil ved å gi dem dårlig samvittighet.

For skyldfølelse i oppdragelsen skader barna. Barna ønsker å gjøre foreldrene til lags og forsøker derfor å tilpasse oppførselen sin gjerne på bekostning av seg selv og evnen til å ta selvstendige avgjørelser. Dette kan forsterke barnets angst og frykt i sosiale situasjoner.

Barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitet i Bergen sier det slik:

Dette leder mine tanker til oppdragelse av barn i lukkede trossamfunn. Selv om barneoppdragelse først og fremst utføres av foreldrene, så har mange trossamfunn føringer for barneoppdragelsen, føringer som blir vist både gjennom taler i menigheten og gjennom trossamfunnet egne publikasjoner. Derfor er det i enkelte trossamfunn klare likhetstrekk når det gjelder barneoppdragelse. For en del av de trossamfunnene som er representert blant våre brukere, så viste det seg at samvittighetspress var en velkjent metode i barneoppdragelsen, både for hvordan de selv vokste opp og hvordan de selv hadde oppdratt egne barn.

"Marit" fra Guds Menighet i Lofoten forteller:

"Knut" fra Smiths Venner forteller:

"Leif" og "Berit" fra Jehovas vitner kan fortelle følgende:

Dette er voksne mennesker som forteller om sin barndom. Kan dette ha endret seg? Vi har naturlignok ingen barn blant våre kilder, men vi har tilgang på publikasjoner som er i bruk i enkelte trossamfunn.

Jehovas vitner har en egen opplæringsbok for barn, "Hør på den store lærer" (2003), som i tillegg til innføring i trossamfunnets lære i hovedsak fokuserer på lydighet til Gud og foreldrene. Boken har egne kapitler som heter "Barn som gjør Gud glad" og "Hvordan gjøre Gud glad", og sier blant annet dette:

I en artikkel i Selskapet Vakttårnets publikasjon "Vakttårnet" fra 1. september i år under seksjonen "Undervis barna dine" kan vi lese følgende overskrift: "Gud kan bli lei seg, hvordan gjøre han glad". Artikkelen er lagt opp til at foreldre skal lese den med sine barn, og viser hvordan lydighet gjør Gud glad og hvordan ulydighet gjør Satan glad.

Mine barn kan ikke ta ansvar for mine følelser, bare jeg selv kan ta ansvar for at jeg blir lei meg eller skuffet. Det er for mye ansvar for et barn å ta ansvar for voksnes følelser. Hvor mye mer ansvar er det ikke da å ta ansvar for Guds følelser. Hva gjør det med et lite barn å vite at han eller hun alene er ansvarlig for at universets Gud har blitt lei seg? Jeg ser for meg at dette må være en enorm byrde.

Vi har sett at det å bruke skyldfølelse rettet mot barn for å få de til å gjøre som vi vil ved å si "Da blir mamma lei seg" kan skade barns utvikling ved å fremkalle angst, i tillegg til at det er en ufin måte å styre på. Slike uttalelser kan true det trygge båndet mellom foreldre og barn.

Så hva gjør da uttalelsen "Da blir Gud lei seg" med båndet mellom barn og den gud de ønsker at barnet skal bli lojal mot? Er det ikke trolig at barnets lojalitet til deres Gud først og fremst blir bygget på frykt og skyldfølelse? Og hvordan vil dette påvirke barnas utvikling?

Avslutningsvis vil jeg sitere en av våre brukere:

Hilde Langvann, 30/10-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden

Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll av barn

På 50-tallet utførte sosiologen Edward Banfield en rekke studier i et lite landbrukssamfunn i det sørlige Italia. Her fant Banfield et samfunn der forestillingen om et «felles beste» ikke rakte ut over familien, der sosiale bånd, personlig lojalitet og moralske forpliktelser var sterkt knyttet til familien, men ikke til samfunnet utenfor.

Ut fra disse studiene utviklet Banfield uttrykket «amoralsk familisme», et familiesystem med sterk indre lojalitet og tilsvarende liten lojalitet til samfunnet utenfor. Adferdsnormer som er vanlige i storsamfunnet blir derfor ikke tilpasset familien. Med manglende sosiale bånd til samfunnet utenfor familien, mangler også deltagelsen i samfunnet gjennom frivillige organisasjoner, som er basert på en gjensidighet uten at man nødvendigvis har slektsrelasjoner. Dermed blir også ansvarsfølelsen overfor andre større grupper og institusjoner i samfunnet fraværende. Forskere er enige i at amoralsk familisme er uheldig og kan true storsamfunnet på flere områder.

På mange måter kan man dra likhetstrekk mellom «amoralsk familisme» og lukkede trossamfunn. I lukkede miljøer har man en sterk lojalitetsfølelse til menigheten og trossamfunnets ledelse, og en skepsis til samfunnet utenfor. De gjeldende normene for storsamfunnet blir ikke tilpasset trossamfunnet, og det mangler en interesse for institusjoner og grupper utenfor eget miljø.

For å slippe å være en del av samfunnet kan disse trossamfunnene etablere egne aktiviteter kun for sine medlemmer, i tillegg til egne bøker for ulike deler av medlemmenes liv, som barnebøker, sangbøker, selvhjelpsbøker mfl. Noen praktiserer derfor av samme grunn hjemmeundervisning eller har etablert egne skoler for menighetens barn

For de familiene som ikke har mulighet til å sende sine barn på en skole tilknyttet trossamfunnet, og som ikke kan praktisere hjemmeundervisning, er den offentlige skolen det vanligste alternativet. Skolen er en institusjon utenfor trossamfunnet, hvordan blir samarbeidet mellom familien fra det lukkede trossamfunnet med en institusjon fra storsamfunnet?

Å være medlem av et lukket trossamfunn kan på mange sammenlignes med å være fra en annen kultur. Barn fra slike samfunn kan derfor erfare at de blir tvunget til å forholde seg til to kulturer, som er vidt forskjellige med ulike sett av normer og verdier. Dette kan være en vanskelig balansegang for barnet, og kan føre til at det havner i en rollekonflikt med elever og lærere, der det som er uakseptabelt i trossamfunnet kan anses som høyt verdsatt i skolemiljøet. Barnet skal gjøre det som er forventet av en som er medlem i trossamfunnet, samtidig så skal de følge kravene om å følge de riktige normene i skolemiljøet. Dette kan skape et dobbeltrolle som noen barn kan beherske lett, men som andre barn kan oppleve som problematisk. Blant annet kan det å ta til seg skolens verdier og holdninger føre til negative sanksjoner fra trossamfunnet, ved å bli straffet for en «verdslig» tankegang eller handling, noe som kan føre til skam for barnet og føre til at barnet blir usikker i møte med andre.

I tillegg kan barna ha med seg fordommer mot medelever, da de kommer fra et trossamfunn som betrakter mennesker utenfor trossamfunent som truende. I et ønske om å gjøre det riktige i forhold til familien og trossamfunnet, kan de derfor velge å isolere seg fra medelever.

I vårt flerkulturelle samfunn er ansatte på skolene blitt nødt til å sette seg inn i ulike kulturer og religioner. Lærerne ønsker å møte barn og familier på deres premisser, og de ønsker å forstå deres behov. Mens det hersker en generelt økende innsikt og forståelse i barn fra fremmedkulturelle reliogoner, så er det mindre kunnskap blant lærere om barn fra lukkede trossamfunn i Norge, som også kan anses som en minoritet i det norske samfunnet.

Å være i et lukket trossamfunn betyr å stå på siden av samfunnet. Her blir derfor skolen en viktig motvekt for isoleringen av barnet, da barnet på skolen møter en arena der de får sin eneste mulighet til å bli inkludert i samfunnet så godt det lar seg gjøre.

Hvordan møter skolen det utsatte barnet?

Et samarbeid behøver ikke alltid til å føre til et gode for eleven. Ofte ønsker skolen å møte foreldrenes behov, på bekostning av barnets behov.

I dette eksempelet ser vi hvor viktig det er at skolen ser barnet og forstår hvilken kultur det kommer fra.

Ideelt vil et samarbeid både skape forståelse og lete etter riktige løsninger for barnet. Men som vi har sett kan foreldrenes skepsis til samfunnet utenfor trossamfunnet vanskeliggjøre et samarbeid. Lojaliteten til trossamfunnet og dets ledelse er sterkere enn lojaliteten til skolen, og dermed kan skadelige forhold for barnet bli holdt skjult, selv om foreldrene ellers opptrer som redelige og ærlige mennesker med gode hensikter. I noen tilfeller kan derfor de tiltak og forslag som skolen kommer med kan gå i strid med de normer og verdier familien har og familien kan føle at andre blander seg inn i deres måte å leve på. 

Et samarbeid mellom skolen og foreldrene er likevel viktig for at skolen skal kunne forstå hvor sentral rolle religionen har i familiens liv. Skolen må ha kunnskap og forståelse om lukkede trossamfunn, slik at de på en best mulig måte kan tilrettelegge for at barna blir inkludert i det sosiale miljøet på skolen og i samfunnet senere i livet. I samarbeidet er det også viktigere å ikke sette foreldrenes behov foran barnets behov, skolen må tørre å imøtegå foreldrenes krav når dette fører til økt isolering av barnet. Religionen er foreldrenes valg, ikke nødvendigvis barnets valg.


Hilde Langvann, 19/8-2013
Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge


Oppgaven er basert på en studentoppgave skrevet av en sosialfaglig student som ønsker å være anonym.


Kilder:
Andersen, R. (2001) In Good Faith. Empirical conference on children growing up in isolated religious communities. 
McGuire, M. B. (2002) Religion. The social contex.
Stamsø M. (red.) (2009) Velferdsstaten i endring 
Sveinall, A. T.(2000) Troende til litt av hvert. 
Totland, K. (2010) Om barns oppvekst i HDG. 

Les også:
Barns rettigheter i lukkede trossamfunn
Religiøs lavalder for barn i usunne trossamfunn

Når det argumenteres for 15 års aldersgrense for inn og utmelding av tros- eller livssynssamfunn i NOU 2013:1 «Det livssynsåpne samfunn» (kap 19) snakkes det mye om barnas rettigheter til å selv bestemme. Det argumenteres med at barnas innflytelse i livssynsmessige spørsmål er avgjørende for barns utvikling til å bli fullverdige deltakere i samfunnet. Det argumenteres videre med at Barneloven har satt 15 år som aldersgrense for barns rett til å bestemme innmeldinger i foreninger samt valg av utdannelse. Det foreslås derfor at alle barn fremdeles skal kunne fritt melde seg inn i tros- og livssynssamfunn fra de er 15 år, og med foreldrenes tillatelse når de er under 15 år. Det presiseres videre at ingen barn skal tvinges inn i et trossamfunn mot sin vilje. Samtidig anbefaler utvalget å ikke videreføre dagens lov der det er 20 års aldersgrense mot å gi et livsvarig løfte om å tilhøre en religiøs orden eller et kloster.

I teorien er 15 år en akseptabel grense for å selv kunne melde seg inn og ut av trossamfunn. Når du er 15 år er du på vei til å bli voksen, og er på mange områder moden nok til å bestemme selv.

Men hvordan står det til med frivilligheten og selvbestemmelsen når du fra tidlig alder er opplært til å tilegne deg en gitt doktrine eller livssyn uten å bli tillatt vesentlige motforestillinger? Når man har lært at det å undersøke et alternativt livssyn eller livssynets motforestillinger i seg selv innebærer livsfare?

Det finnes i Norge flere trossamfunn med virkelighetsforståelser som sier at det er av livsviktig betydning for barn å døpe seg og slik bli medlem av trossamfunnet så snart de har forstått læren. En utsettelse av å bli formelt medlem kan i denne virkelighetsforståelsen alternativt medføre døden i et nært forestående Ragnarok. Vi kan ikke påstå at barna blir tvunget inn disse trossamfunnene. Men er det egentlig fri vilje når din dåp og ditt medlemskap i trossamfunnet har vært dine foreldres mål for ditt liv helt siden du ble født? Er det egentlig fri vilje når det eneste alternativ du kjenner til dåpen er døden?

Å være medlem av en forening, av Den katolske kirke eller Human-Etisk forbund er noe ganske annet enn å være medlem av lukkede trossamfunn, der barn avgir et evig trosskapsløfte ikke bare til en guddom, men også til en organisasjon. En uttreden fra et slikt trossamfunn vil føre til konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som kan føre til store psykiske utfordringer. I vårt arbeid har vi dessverre mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Når vi mottar henvendelser fra personer som ønsker å forlate trossamfunnet, har vi i mange tilfeller anbefalt dem å ikke avslutte medlemskapet formelt, nettopp pga de store konsekvensene dette vil få for deres liv, som å miste kontakt med sine foreldre og søsken og andre nære personer. Dette illustrerer at konsekvensene av å melde seg inn i et lukket trossamfunn er langt alvorligere enn å melde seg inn i et ordinært trossamfunn.

I tillegg til de alvorlige følgene av å melde seg ut av trossamfunnet, er det også alvorlige følger ved medlemskapet i seg selv. Som et eksempel kan det nevnes at hos Jehovas vitner vil et mindreårig medlem forventes å nekte livreddende behandling i form av blodoverføring hvis dette skulle bli aktuelt, og barn som har dødd ved å nekte blodoverføring blir fremhevet som gode eksempler i trossamfunnets egne publikasjoner. Videre; hvis barnet gjør en "alvorlig synd" vil organisasjonen sette til side foreldrenes rett til å selv bestemme over sine barn, ved å avhøre barnet samt bestemme sanksjoner overfor barnet.

Når det er så åpenbare alvorlige konsekvenser ved å melde seg inn i et lukket trossamfunn, er det da riktig at vi har et lovverk som ikke i tilstrekkelig grad beskytter barn mot å melde seg inn i slike trossamfunn?

I Norge har vi et lovverk som ved å hensynta barns modenhet beskytter barn på mange områder. I henhold til Vergemålsloven kan ikke den som er under 18 år inngå bindende avtaler. Den som er under 18 år kan ikke stifte gjeld. Alderskravet på 18 for ekteskapsinngåelse er dels begrunnet med barnets psykiske modenhet. Å bli medlem av lukkede trossamfunn innebærer i mange tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold, ikke bare til en guddom, men til en organisasjon med tilhørende sterke konsekvenser for den som senere skulle velge å bryte sitt trosløfte. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte lukkede trossamfunn er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som vil få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse. Med tanke på de alvorlige konsekvensene ved innmelding i enkelte lukkede trossamfunn er det lite trolig at ungdom på 15 år er moden nok for en slik avgjørelse.

Vi kan ikke i toleransens navn skjære alle trossamfunn over samme kam, noen trossamfunn skader. Lovverket må derfor beskytte barna mot å gå inn i alle varianter av livslange lojalitetsforhold barna ikke er modne nok til å se konsekvensen av. Dette er bakgrunnen for at vi i vår høringsuttalelse til Kulturdepartementet om NOU 2013:1 «Det livssynsåpne samfunn» har anbefalt at det settes en 18 års aldersgrense for å bli medlem av tros- og livsynssamfunn som praktiserer ekskludering av barn.


Hilde Langvann, 13/8-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge

Lenker:
NOU 2013:1 "Det livssynsåpne samfunn"
​Hjelpekildens Høringsuttalelse til Nou 2013:1
Blogginnlegg: Psykiske lidelser vs lukkede trossamfunn

I Stålsett-utvalgets forslag til ny politikk på livssynsfeltet, blir det foreslått enkelte krav til trossamfunn for å få statstøtte, og barns rettigheter blir drøftet i kapittel 19 i NOU 2013-1.

Det er på høy tid at vi begynner å snakke om barna som vokser opp i lukkede trossamfunn. Hver dag brytes barns rettigheter i en rekke trossamfunn i Norge, trossamfunn som den norske stat gir millioner i statstøtte. Bør det ikke eksistere et krav om at trossamfunn som skal motta statsstøtte ikke bryter menneskerettighetene generelt eller barns rettigheter spesielt?

Som voksen har jeg religionsfrihet, og det betyr at jeg har frihet til å være en del av et usunt religiøst miljø hvis jeg ønsker, jeg har frihet til å donere store deler av min inntekt til et trossamfunns ledelse hver måned, jeg har frihet til å gjøre en rekke valg som mange andre kan anse som skadelige. Men er det riktig at den voksnes religiøse valg skal påtvinges barn og unge? 

I Barnekonvensjonen framkommer det at alle barn har rett til tros-, tanke- og ytringsfrihet, de skal ha rett til å ha og hevde egne meninger, og de skal ha rett til å velge religion selv ved fylte 15 år. Et lukket trossamfunn kjennetegnes blant annet av at det begrenser medlemmenes mulighet for fri meningsdannelse, og av at kritiske spørsmål blir møtt med sanksjoner. Fra barnet er født er det forventet at det selv skal bli medlem i trossamfunnet, barn er blitt rapportert døpt ned i 8 års alder, og det å ikke innvie seg til trossamfunnet kan få konsekvenser for forholdet til familie og venner.

Alle barn har rett til å beskyttes mot fysiske og psykiske overgrep. Vi kjenner til at det i mange trossamfunn stadig praktiseres fysisk avstraffelse som rettferdiggjøres i bibelvers. De største overgrepene er likevel de psykiske. Når barn skremmes til lydighet gjennom trusselen om å havne i et Helvete, eller når barn får vite at de som ikke er rettroende snart skal bli drept av Gud, er dette å systematisk indusere barna med angst fra tidlig alder. Dette får store konsekvenser for barnets utvikling.

Alle barn har rett til behandling av sykdom. Denne rette brytes når barn blir nektet livreddende behandling i form av blodoverføring. Denne retten brytes også når man velger å forsøke å helbrede sykdom gjennom bønn istedenfor medisinsk behandling.

Alle barn har rett til utdanning. Enkelte trossamfunn praktiserer hjemmeundervisning, og vektlegger undervisning i Bibelen mer enn pensum. I en del trossamfunn anbefales det at man ikke tar en høyere utdannelse siden det er ønskelig at barnet isteden bruker mer tid på misjonering, og siden utdannelsen vil være overflødig når Gud har opprettet Paradiset.

Mange foreldre, menighetsledere og andre mener at religionsfrihet innebærer at foreldre har en nesten ubegrenset rett til å bestemme over sine barns religiøse oppdragelse. Men barn har selvstendige rettigheter som er gitt dem både gjennom norsk lov og FNs barnekonvensjon. Dette må kommuniseres ut til alle lukkede trossamfunn, og det må også varsles sanksjoner når loven brytes.

Vi som daglig jobber med mennesker som har vokst opp i lukkede trossamfunn, ser de tydelige konsekvensene av at barns rettigheter blir brutt i disse miljøene. De aller fleste har psykiske ettervirkninger av en barndom i et lukket trossamfunn, angsten henger igjen lenge, det å ha vært isolert fra omverdenen gjør at det er vanskelig å sosialiseres inni samfunnet igjen, i tillegg til at det å ha brutt med trossamfunnet samtidig har ført til at man blir avskåret fra sin familie. Når en så stor andel mennesker ender opp som arbeidsuføre, vil vi også påstå at barns oppvekstvilkår i slike trossamfunn er et alvorlig samfunnsproblem. Vi krever at barn settes på dagsorden.

Tusener av barn vokser i dag opp i lukkede trossamfunn i Norge. Disse barna risikerer å bli skadet ved at de daglig eksponeres for et miljø som gir rom for at deres grunnleggende rettigheter kan brytes. Har vi psykologer med kompetanse på deres problemstillinger klare til å kunne gi behandling til disse barna når de bryter ut om 10-15 år? Og kan vi bare tilby behandling, ikke forebygging? Stålsett-utvalgets forslag er en fin start, vi håper disse blir fulgt opp og legger grunnlaget for å bedre barndom for barn i lukkede trossamfunn.


Hilde Langvann
Organisasjonssekretær i Hjelpekilden

Kronikken var på trykk i Vårt Land, 29/1-2013.