Barn har faktisk også rett til trosfrihet

Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
​

Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn.  For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn.
​​

I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse.

Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
​

​Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. 
​

Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.

Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter. 
​

Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette.
 
Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering.
 
Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har.
​

Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter.  Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.

En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
 
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: 
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.


Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge


Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. ​
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.