|
Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. Religiøse fundamentalister hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter de rettroende må motkjempe. Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. Hvilken metode er det mest sannsynlig at religiøse fundamentalister bruker for å lære opp sine barn i troen? Undervisning innebærer et fokus på hvordan man tror, framfor hva man tror. Her skal man ikke nå fram til riktige svar alene, man skal finne riktige svar av riktige grunner, man skal veie argumenter for og i mot opp mot hverandre, før man finner det rette svaret. I undervisningssammenhenger ligger det derfor en rasjonell prosess: en begrunnende, dokumenterende og argumenterende kommunikasjon som er rasjonell både i sender og mottagerledd.
Indoktrinering blir ofte brukt i samme setning som hjernevask og propaganda. Før vi går videre og forklarer hva indoktrinering betyr, en kort begrepsavklaring: Hjernevask innebærer at man systematisk bruker en rekke påvirkningsteknikker (utmattelse, isolasjon etc) der personens verdensforståelse og meninger brytes ned, for så å bli erstattet med nye. Barn blir ikke født med en verdensforståelse, de er blanke ark som skal formes, dermed er det ikke aktuelt å bruke ”hjernevask”-metoder når barn skal formes. Når vi driver propaganda bruker vi en rekke fargerike symboler for å overbevise et menneske om hvilke meninger og forståelser som er ønskede eller uønskede. Propaganda mangler imidlertid argumentering og bevis for standpunktet som fremheves. Mens undervisning handler mindre om hva du skal mene, men hvordan man skal komme fram til de rette svarene, så handler indoktrinering om hva man skal mene. Ved indoktrinering blir barn påtvinget en ideologi gjennom en ensidig påvirkning og fravær av motargumenter. Dette kan skje gjennom diskusjon, men da vil argumentasjonen styres mot diskusjonens mål; det ønskede livssynet eller ideologien. Oftest holdes uønskede motargumenter borte fra diskusjonen, men noen ganger kan noen velges ut og presenteres slik at de fungerer trosstyrkende. I motsetningen til undervisningen, der bevisene avgjør meningen, er hensikten med indoktrinering at meningene skal beholdes selv når man blir møtt med motbevis. I opplæringen av barnet vil den som indoktrinerer gi belønning for rett respons, og straff for gal respons, for slik å trene barnet til å gi en spesiell type respons. Derfor vil det underviste barnet og det indoktrinerte barnet være forskjellig i måten de fastholder sine meninger på. Det underviste barnet fastholder sin mening som følge av å ha undersøkt og nøye argumentert for og i mot. Det indoktrinerte barnet derimot beholder sin mening uten undersøkelse av argumenter for og i mot. Indoktrinering innebærer dermed en større begrensning av barnets tankemessige frihet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Indoktrinering er også særlig effektiv når man snakker om barn. Som art har menneskene overlevd ved å viderebringe erfaringer fra generasjon til generasjon. Det har derfor vært en overlevelsesmessig fordel for barns hjerner å ha en tommelfingerregel som sier: Tro på alt foreldre, etablerte autoriteter og stammen forteller deg uten å settes spørsmålstegn ved validiteten av det de formidler og eller deres autoritet. En konsekvens av denne tommelfingerregelen er at barn er sårbare for indoktrinering, og dette er en sårbarhet som indoktrinatoren bevisst utnytter. Når indoktrineringen er gjennomført og har lyktes, vil barnet ha en spesiell overbevisning som nå påvirker hvordan barnet forholder seg til omverdenen. Den som er indoktrinert kjennetegnes av:
Til tross for indoktrining, så velger likevel noen å bryte med foreldrenes religion, de blir apostater. Hvordan dette er mulig og hva som kjennetegner disse apostatene, vil vi snakke mer om i neste blogginnlegg. Hilde Langvann, 26/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilde: Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll
2 Comments
Inne på vår støttegruppe har vi en tråd som heter ”Hvordan blir man kvitt angsten for å brenne i et helvete”. En annen tråd heter ”Hvordan blir man kvitt Harmageddon-angst” Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder. Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger. Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet. Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete. Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette: Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg. Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende: Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid. Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd: Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år. Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden? Dette er brukernes egne råd til hverandre: Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke. Angst og verdensbilder som er tatovert inn i sinnet tar sin tid å få vekk. Mange erfarer at kunnskap hjelper. Kunnskap gir nøkkelen til å frigjøre seg fra forestillingen om et brennende Helvete eller en endetid der en hevnende gud skal dømme menneskene til liv død eller evig pine. Flere har søkt det som er tabubelagt hos trossamfunnene; "verdslig visdom" og "kritisk litteratur", og ser at kunnskap har endret alt. Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig. I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster. Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier: Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har. Hilde Langvann, 23/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge |
Kategorier
All
Arkiv
November 2022
|