Mennesker som tror på en sint, straffende gud har større sannsynlighet for å ha en rekke psykiske lidelser, viser en vitenskapelig studie publisert i april-utgaven av Journal of Religion & Health.

Studien har brukt data fra den amerikanske Baylor Religion Survey fra 2010 for å undersøke forholdet mellom tro og angstlidelser som sosial dysfunksjon, paranoia, besettelse og tvang. 

For å finne dette forholdet, er dataene sett gjennom linsen til det som kalles Evolutionary Threat Assessment System Theory, som forutsetter at deler av hjernen er spesielt utviklet for å oppdage trusler, og antyder at mange angstlidelser kan være et resultat av dysfunksjon i hjernens oppfatning av disse truslene. 

I tråd med tidligere studier på dette emnet, fordelte professor Nava Silton dataene på tre typer troende: de som betrakter Gud som sint, de som ser Gud som nøytral, og de som ser Gud som kjærlig. Hun fant at tro på en tilgivende og kjærlig Gud blir assosiert med positive psykologiske trekk, og kan virke beskyttende mot psykiske lidelser. 

For de som tror at gud er sint og vil straffe syndere, virket troen å være knyttet til negative symptomer. Tidligere forskning har knyttet denne troen til depresjon og andre psykiske lidelser, som sosial fobi, besettelse, tvang, paranoia og ulike angstlidelser. 

Silton understreker at undersøkelsen ikke sier noe om årsakssammenhengene, bare at det er en sammenheng. Undersøkelsen sier ikke at en som har psykiske lidelser oftere vil tro på en straffende Gud, og den sier ikke at det å tro på en straffende Gud vil føre til at den troende kan utvikle psykiske lidelser.

For oss som jobber med avhopperproblematikk er forholdet mellom psykiske lidelser og religiøse erfaringer av stor interesse, da vi ser at svært mange som har gått gjennom religiøse bruddprosesser har eller har hatt psykiske lidelser i ettertid, i tillegg til at mange hadde psykiske lidelser som angst, lavt selvbilde og depresjon i tiden de var medlem. 

Lukkede trossamfunn har alle til felles at de tror på en straffende Gud, og for oss med bakgrunn fra slike trossamfunn er årsakssammenhengen i Siltons undersøkelse åpenbar. Barn som vokser opp i et religiøst miljø med et straffende, hevnende og overvåkende gudebilde, læres angst fra tidlig alder. Når du stadig blir påminnet at endetiden er nær, at bare utvalgte vil få overleve Dommens dag og at man aldri kan være sikker på å få være av de utvalgte, er det da i det hele tatt mulig å ikke bli psykisk skadet? For å sitere en av våre medlemmers behandlende lege: "Den som ikke blir gærn av det her, han er ikke rektig!"


Hilde Langvann, 18/4-2013
Organisasjonssekretær i Hjelpekilden


Kilder:
Artikkel i Rawstory.com
Journal of Religion & Health
Baylor-studien

Diskusjonstråd i Reddit.com

Sekt, lukket eller isolerte trossamfunn, trange, skadelige  eller usunne religiøse miljøer? Trenger vi virkelig en merkelapp?

Noen bruker begrepet lukkede og isolerte trossamfunn, mens forskere kan peke på at de samme trossamfunnene fyller kriteriene for å kunne kalles en sekt. Trossamfunnene som kommer inn under begge kriteriene vil samtidig benekte at de er noen av delene, de er verken lukket eller en sekt. Men trenger vi virkelig en merkelapp?

Det viktigste er ikke hvorvidt et trossamfunn kan klassifiseres som en sekt eller ei, men om det er sunt. Hvis trossamfunnet innehar noen av disse kjennetegnene, så bør varselklokkene ringe:

• Trossamfunnet ser på seg selv som en elite, de er de utvalgte
• De har et sort/ hvitt verdensbilde. Enten er du 100% med, eller så er du utenfor.
• Kritikk er forbudt. Utestengelse kan vente de som stiller kritiske spørsmål.
• Individet forsvinner. Du er bare verdt noe som medlem av gruppen.
• Alt som er bra finnes innenfor. Alt som er ondt finnes utenfor.
• Autoritær leder eller ledergruppe som gir seg selv en slags gudestatus. Å si imot ham eller dem, blir som å si imot Gud.

Som en prest skriver i dette blogginnlegget:  Skal man skape et kristent miljø, må det være rom der for hele livet, for medlemmenes følelser, spørsmål og kritikk. Har du opplevd at et kristent miljø blir for trangt for livet?

For de som skal jobbe med avhoppere kan det likevel være greit å forholde seg til et begrep, og å kunne vite hva som kjennetegner begrepene.

En sekt er en religiøs minoritet med størrelsesvariasjon fra 20 til 15 000 medlemmer. Rent språklig betyr ikke ordet noe annet enn en tilhengerflokk. Etableringen av en sekt skjer ofte som resultat av uenighet eller konflikt med samfunnet eller en etablert religiøs organisasjon. Kjennetegnene på en sekt er  at medlemmene aktivt slutter seg til sekten, at de ofte er sterkt engasjerte, og stiller høyere krav til seg selv både med hensyn til lære, livsstil og forpliktelser. Noen sekter isolerer seg fra verden, andre kan være sterkt utadvendt misjonerende. Den konsekvente sekt er overbevist om at den alene forpakter sannheten, og at andre tar feil. 

Samtidig har begrepet blitt brukt for å definere religiøse grupper som avviker fra normen. På denne måten har begrepet etterhvert blitt negativt ladet, og dermed også blitt et subjektivt begrep. Ulike religiøse grupper bruker begrepet "sekt" om andre enn seg selv, for å fremheve at de selv er normen. Som et resultat vil ingen religiøse grupper i dag si om seg selv at de er en sekt, og mange religiøse avhoppere vil også ha vanskelig med å si at de har tilhørt en sekt.

I Hjelpekilden har vi derfor valgt å bruke begrepet lukkede eller isolerte trossamfunn. Det er flere måter å gjenkjenne et lukket trossamfunn på:

1) Trossamfunnet har sannheten, og denne har gjerne tilkommet lederen(ne) i form av en åpenbaring fra oven. Innen tankekontroll er dette synonymt med å ha hellig vitenskap, altså at det kun eksisterer èn sannhet og dermed er alle andre synspunkter uriktige.

2) Kunnskapen er hierarkisk og esoterisk. Med dette menes det at medlemmene ikke får tilgang til all informasjon i starten, men de må gjøre seg fortjent gjennom lydighet til å få denne kunnskapen. Åpenbaring av hele sannheten fordrer altså modenhet. Deler av trossamfunnets historie holdes også skjult, som en følge av at læresetningene ofte har endret seg gjennom årene. Stilles det spørsmålstegn ved dette forklares det med ”ny innsikt” eller ”ny åpenbaring”.

3) De har et eget verdiladet språk bestående av ord og uttrykk utenforstående ikke har del i. Ordet ”sannhet” er synonymt med gruppens lære. Dette skaper fellesskap blant medlemmene, som i sin tur skaper en psykisk distanse til utenforstående og kan  gjøre det vanskelig for utenforstående å diskutere med medlemmer.

4) Hos noen trossamfunn/ sekter skjer det en identitetsendring, der medlemmer får et nytt navn for å vise distanse til sitt gamle liv.

5) Det er et sterkt konformitetspress innad og tvil er uakseptabelt med mindre den er rettet mot en selv. Dersom en person tviler kan det årsaksforklares med demonbesettelse som i sin tur er gjenstand for utdrivelse. Tvil kan også motarbeides ved økt deltagelse i menighetens aktiviteter, økt isolasjon fra omverdenen, flere bønner til Gud og grundigere studier i menighetens hellige skrifter.

6) Det eksisterer en høy sosial kontroll og det er krav om renhet. Ledelsen kontrollerer penge-, tidsbruk og informasjonstilgang. Gjennom kravet om renhet er verden delt inn i svart/hvitt, de utenfor og vi innenfor. Skyldfølelse blir brukt som velegnet virkemiddel slik at når medlemmet opplever skam og skyldfølelse projiseres disse følelsene over på ytre fiender, gjerne imaginære som sådan(demoner). 

7) Lederen har makten og organisasjonen er hierarkisk oppbygget rundt denne

8) Det er sterke og enkle fiendebilder der de gode er innenfor og de onde er utenfor. De utenfor sees som mindreverdige, stakkars dem som ikke har skjønt hva som er viktig, de velter seg i synd etc.

9) De holder levende en indre fiende gjennom fokus på at det onde også finnes blant medlemmene i form av feil og synder. Medlemmene må bekjenne sine synder og angre oppriktig eller forlate menigheten.

10) Å forlate menigheten møtes med sanksjoner. Utbryterne fryses ut og all sosial kontakt kuttes. Dette vil ofte resultere i psykiske belastninger. I mange oppfatninger en dette en organisert og systematisk avvisning for å oppnå konformitet.

Når vi forstår kjennetegnene på lukkede trossamfunn, blir det enklere å forstå den som har brutt ut av trossamfunnet. Når man er kjent med at medlemmet er skolert i å se på samfunnet rundt som farlig og et onde, kan man bedre forstå den skepsis familie, omgangskrets eller hjelpeapparat gjerne blir møtt med. Når vi forstår at sosial kontakt kuttes ved utbrytning hjelper det oss å forstå et eventuelt manglende nettverk rundt personen, ettersom de ikke får ha kontakt med dem de kjenner, samt at de da kan få hjelp til å etablere nye venner gjennom eksempelvis støttegrupper. 

For ansatte i hjelpeapparatet som skal jobbe med religiøse avhoppere er det spesielt viktig å vite kjennetegnene på lukkede trossamfunn. Men for deg som tilhører en religiøs gruppe er det viktigste at du spør deg selv: Blir jeg sett og tatt imot som den jeg er? Er det rom for å tenke kritisk rundt det som formidles, eller blir kritiske spørmål ansett som en trussel mot fellesskapet? Er det sunt for meg?

Hilde Langvann, 17/4-2013
Organisasjonssekretær i Hjelpekilden

Dette er en den siste i en serie på fem blogginnlegg basert på på en bacheloroppgave fra en sosialfaglig student som ønsker å være anonym. Blogginnleggene er sammenfattet i en egen artikkel


Kilder:
Redd barna. 2002. Go on. I god tro. Erfaringskonferanse om barns oppvekst i isolerte trossamfunn. 
Sveinall, Arne Tord. 2000. Troende til litt av hvert. Om religiøs sekterisme og sjelesorg. 

Ringnes, H. K., & Ulland, D. (2013). Individet i religiøse sekter. I: L. J. Danbolt, L. G. Engedal, K. Hestad, L. Lien & H. Stifoss-Hanssen (Red.),Lærebok i religionspsykologi. Oslo: Gyldendal Akademisk (upublisert)

Les videre om:
HDG- High Demanding Groups

For å forstå vanskene med veien ut av trossamfunnet, må vi forstå veien inn. Hvordan sosialiseres man inn i trossamfunnet?

I et sosiologisk perspektiv kan religion defineres som et meningssystem som hjelper mennesker å tolke eksistensielle spørsmål om livet, døden, sykdom og fremtiden, i tillegg til at den gir følelse av sammenheng og tilhørighet. Det religiøse mennesket ser ikke livet som en tilfeldighet, men som del av en større plan, noe som involverer troen på en allmektig Gud.

Mennesker som finner sin plass i et trossamfunn, blir sosialisert inn i dette. Når medlemmet har tatt opp i seg (internalisert) trossamfunnets normer og verdier, er sosialiseringen vellykket. Sosialiseringen handler derfor om å styre nye medlemmer inn i roller der de lærer og tar til seg plikter og rettigheter i gruppen. Medlemmet skal lære seg å betrakte verden og seg selv med trossamfunnets briller, og disse brillene får man gjennom sosialiseringen.

Sanksjoner er et effektivt virkemiddel i sosialiseringsprosessen. Ønsket adferd belønnes, men uønsket adferd straffes. I et lukket trossamfunn brukes både indre og ytre sanksjoner; de indre går på samvittigheten, de ytre går på hvordan omgivelsene reagerer på adferden, feks klapp på skulderen (positiv sanksjon) eller feks total avvisning (negativ sanksjon).

Sosialiseringsprosessene i trossamfunnene så vel som ellers foregår som følger:

1) Foretrukket atferd dannes og kommer til uttrykk gjennom positiv og negativ forsterkning som ”ros og ris”. Ofte opplever medlemmene seg i konflikt med majoritetssamfunnets syn på dem. Når majoritetssamfunnet retter synet mot kritikkverdige forhold innad i menigheten og medlemmene føler seg forfulgt, tolker de fleste det som at de har valgt rett og er utvalgt fordi de har blitt advart av menigheten om at dette skal skje. Å føle seg forfulgt kan derfor virke som en positiv forsterkning som øker engasjementet i troen. 

2) Når foretrukket atferd er oppnådd, vil personen imitere andre, f. eks. ser den at andre gjør ting som den får ros og anerkjennelse for og prøver derfor å imitere den andre ved eksempelvis å forkynne eller holde taler.

3) Etterhvert vil personen identifisere seg med de andre medlemmene av menigheten og etterligner dem, f. eks. å ta voksendåp som 9-åring.

4) Siden vil personen bli innlært i roller innenfor kulturen, dette har sammenheng med forbilder i menigheten , eksempelvis de ”flinke barna” som sitter rolig på møtet.

5) Til sist vil personen reflektere over egen atferd, enten å være fornøyd med sin innsats og få ros for dette eller være misfornøyd og få tid til anger. Barn som sosialiseres inn i isolerte trossamfunn gjør ofte dette uten protester, ettersom sosialiseringen forutsetter signifikante andre (personer barnet samhandler med) som de ser opp til og ønsker å etterligne. Denne prosessen gjelder også for nylig rekrutterte medlemmer.

Gjennom sosialiseringen vil medlemmet få et syn på seg selv og verden utenfor gjennom trossamfunnets briller. Dette kan gi seg utslag i feks hvordan man møter psykiske problemer hos et medlem i gruppen. Psykiske problemer kan gi seg utslag i angst, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer blant annet, og i sektmedlemmets briller kan angst være et symptom for at medlemmet har syndet mot Gud, det er personen som viser symptomet det er noe galt med fordi han eller hun har handlet galt.

Viten om sosialiseringsprosessene kan ha stor betydning for hvordan man som hjelpere forstår og imøtekommer disse menneskenes atferd og tanker. Kjenner hjelperne til noe om vanlige sanksjoner kan dette føre til at utbryteren føler seg trodd og dermed blir mer mottagelig for hjelp.

Hilde Langvann, 10/4-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge
[email protected]


Innlegget er basert på en bacheloroppgave fra en sosialfaglig student som ønsker å være anonym.

Kilder:
Garsjø, Olav. 2001. Sosiologisk tenkemåte. En introduksjon for helse- og sosialarbeidere
Redd Barna. 2005. Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn
Statens offentliga utredningar. SOU 1998:113. I god tro. Samhället och nyandligheten.
Sveinall, Arne Tord. 2000. Troende til litt av hvert. Om religiøs sekterisme og sjelesorg.