|
19/3/2013 4 kommentarer Fra gruppemedlem til individEt medlem sier som regel; "vi" mener, "vi" synes, "vi" tror ... Ikke jeg, men vi. Man retter seg inn, lærer seg til ikke å stole på sitt eget vett og antar gradvis den felles ønskede holdning og mening. Ens egen mening er sekundær og som oftest ikke ønskelig. Moden kristen = Selvutslettet (Anne Lise, 44) Den svenske psykologen Marianne Englund som har lang erfaring med å behandle personer som har forlatt et lukket trossamfunn, ser at de fleste går gjennom en lang reise der de skal gjennom ulike psykologiske prosesser: Man skal gå fra å være en gruppe til å bli et individ. Man skal gå fra et sort/hvitt verdensbilde til et nyansert verdensbilde. Man skal gå fra å være ufullkommen til menneskelig. Fra å ha blitt lært hva en skal si i alle situasjoner, der en har argumentert slik en blitt opplært, "papegøyeprat", skal man nå tenke selv, formulere meninger fra eget hode og ikke fra andres. Dette er prosesser som tar tid. Fra gruppemedlem til identitetskrise Som et gruppemedlem kan man i mange tilfeller sies å bli en slags sitatmaskin for det trossamfunnet man tilhører. Siden man først og fremst er en representant for en organisasjon, og ens identitet er å være medlem av trossamfunnet, kan man si at man bærer på en uekte identitet. Ens ekte identitet blir kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med organisasjonens oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på, og den uekte identiteten er blitt internalisert* i individet. Når man så forlater et lukket trossamfunn havner man derfor ofte i en identitetskrise. Ofte er man i en periode språkløs overfor sin identitet, i den forstand at man ikke lenger kan bruke de innlærte frasene. Man er uvant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Konsekvensen blir at ens selv blir desorientert. Man vet ikke hvem man er uten sitt falske identitet, som lenge har vært en del av selvbildet. Noe av konsekvensen er at man lenge etter å ha forlatt trossamfunnet bruker definisjoner som «utstøtt» «frafallen» «X-jv, X-mormoner, X-smiths» etc. som en del av flere overgangsidentiteter man har før man til slutt finner egne definisjoner rundt seg selv og sin identitet, definisjoner som ikke er laget av trossamfunnet. Å finne til sin egen definisjon av seg selv og sin identitet tar tid, og det kan være en angstskapende prosess. Faktorer som hemmer endringsprosessen Når man har forlatt trossamfunnet skal man gjenskape sin identitet i relasjon mennesker utenfor menigheten, og som man tidligere ble advart mot å knytte bånd med, og som skulle bli betraktet som upålitelige og til og med farlige. Dette skaper en følelse av utrygghet, og prosessen med å definere et ekte selv, ens identitet utenfor trossamfunnet som et individ og ikke gruppemedlem, blir hemmet av denne tillitsproblematikken. Samtidig tar det lang tid å avvenne seg lojaliteten til organisasjonen man var medlem av. Den fungerer på mange måter som en hemmende faktor i prosessen å begynne å definere en ekte identitet. Hvert forsøk på å definere seg selv filtreres gjennom lojalitetstanken som styrer identiteten til gruppemedlemmet. Derfor erfarer mange at de i perioden kan leve i en tilværelse av ikke-tilhørighet. Man er ikke gruppemedlem lenger, men man er heller ikke «verdslig». Ens tilværelse kan på mange måter ligne tilværelsen for en papirløs flyktning, man har krysset grensen men kan ikke umiddelbart være en del av den nye verdenen. Dette harmonerer i en viss grad også med trossamfunnets egen beskrivelse av hvordan det er å være medlem. De definerer seg å være i verden men skal ikke være en del av den. Livet i menigheten har derfor lært individene hvordan de skal befinne seg i en tilværelse med andre mennesker «som om» de var en del av samfunnet man ikke er en del av. Når man forlater trossamfunnet blir man med andre ord desorientert om hvordan man skal kunne bli en del av samfunnet med en ekte identitet. Fra ufullkommen til menneskelig I menigheten var det fokus på at en var et ufullkomment menneske, som person var man "defekt", noe man skulle føle skam over. Å leve, lengte, føle, tenke eller nyte var noe man på mange måter ikke fortjente. Når man så forlater trossamfunnet og skal tillate seg det som tidligere var forbudt, det å være hundre prosent menneske, å leve, å lengte, føle, tenke og nyte, så gjør man ikke det uten angst. Hvorfor er det slik? Som vi har sett, i lukkede trossamfunn er trossamfunnet en del av medlemmets identitet, man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, og bare i annen rekke er man sin egen person. Når man så tar bort trossamfunnet, tar man samtidig bort hvordan man skal tenke, hva det er greit å mene og føle, hva man kan gjøre osv. Hvis man som medlem noengang forsøkte å sette seg selv først, hvis man forsøkte å nyte livet, ville man føle skam, skyld og redsel. Når man har forlatt trossamfunnet står man igjen med kun sin egen person, og tar ofte med seg angsten for sin egen person. Det tar tid å forstå at "ufullkommen" bare er en forestilling om mennesket, og det tar tid å forstå at man bare er "menneskelig". Først når man har forstått at man ikke er ufullkommen, vil angsten over egen person slippe. Å bytte tankesett Gud ser deg hele tiden. Han passer på at du ikke gjør gale ting, og han passer på at du ikke tenker gale ting. Gud vet alt, og passer hvert skritt du tar, hver tanke du tenker. Du blir alltid vurdert med tanke på å overleve Dommens dag. Den virkeligheten trossamfunnets medlemmer lever i har svært paranoide trekk. Dette er også en tankeverden man tar med seg når man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går.
En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien. For mange vil det ta mange år å gå gjennom disse psykologiske prosessene, og dette er viktig å vite både for de som utgjør religiøse avhopperes nettverk og de som profesjonelt ønsker å hjelpe dem. Det er spesielt viktig å forstå at disse prosessene for mange tar svært langt tid, og man kan ikke forvente at man skal ha endret virkelighetsoppfatning og selvforståelse med det samme man forlater trossamfunnet. Hilde Langvann, 19/3-2013 Organisasjonssekretær i Hjelpekilden Takk til Marianne Englund! *internalisert: psykologisk prosess hvor ytre normer, ideer og andre personers innstillinger og egenskaper som opprinnelig ikke finnes hos personen, opptas og oppleves som del av personens selvbilde.
4 kommentarer
Jeg følte at jeg var et Jv overalt. og det var jeg. På jobb, med familie som ikke er vitner osv. Jeg het Anne, det var mitt navn, men jeg VAR et Jv. (Anne, 32) Det er mye som blir forandret når man blir medlem i et lukket trossamfunn. Fra å være en enkeltperson går man over til å bli en del av en gruppe. Måten man betrakter seg selv endrer seg, det samme gjør verdisynet. Hva er det egentlig som skjer i møtet mellom individet og menigheten? Når en gruppe mennesker samspiller med en viss hensikt har vi et eget sosialt system. Dette skjer på flere måter: Gjentatt samhandling og varighet. I isolerte trossamfunn skjer dette ved fast møtedeltagelse som har faste dager og tider, eller ved å forkynne budskapet sammen. Det var frammøte ved høyskolen på mandags kveld, det var møte på tirsdag, feltet på onsdag, møte på torsdag, frammøte på lørdags formiddag gjerne med gatetjeneste og møte på søndagene. Ofte hadde vi med noen hjem etter møtet, og på lørdagskveldene var vi alltid på besøk hos noen i menigheten eller holdt selv selskap med personer fra menigheten. Vi var alltid sammen. (Helene, 41 år) Felles fokus, samhandlingen omhandler felles interesser. Felles interesser kan være å jobbe for å rekruttere flest mulig, eller at noen går sammen om å hjelpe noen som er "på avveie". "Hvis du virkelig skal vokse, så vokser du i menigheten. Du vokser ikke i det verdslige" (Til tross for tro, 2005) Felles problemforståelse gir bedre samhold innad og skaper klarere grenser mot samfunnet utad. Isolerte trossamfunn viser dette feks gjennom at det er et alvorlig svik å fortelle utenforstående om kritikkverdige forhold i hjemmet eller menigheten. "Men de valgte å trekke anmeldelsen, fordi det ville føre til at vi dro Jehovas navn ned i søla" (Børge, 42) I et sosialt system vil alle medlemmene få en rolle, for noen er det roller som passer en, for andre blir rollene som en tvangstrøye. I isolerte trossamfunn kan medlemmene tildeles en rolle, eller bestrebe seg på å få en ny rolle. En rollekonflikt oppstår når et medlem f.eks forelsker seg i en person som ikke tilhører trossamfunnet. Han blir da dratt mellom det å fortsette å utføre den "flinke" rollen slik det er forventet av trossamfunnet, og det å være kjæreste med alt det innebærer, og som jenta/ gutten forventer, noe som gjerne er i konflikt med trossamfunnets normer. Jeg måtte ha møte med to eldste fordi en søster hadde tystet på meg fordi jeg hadde sovet hos han. Og de spurte bl.a. om han ville beskytte meg når den store trengsel kom, når jeg hadde gjemt meg for de som ville ta meg fordi jeg var jv....og det da var blitt forbudt.. (Berit, 31 år) I de sosiale systemene følger man formelle og uformelle regler. I noen menigheter er reglene så uformelle at bare medlemmene seg i mellom klarer å forstå dem. Herunder kommer symboler og internt språk inn, som "de verdslige" og "sannheten". Dersom en spurte de eldste til råds, fikk vi ofte vite at "det er et samvittighetsspørsmål". Sett utenfra ser jo det ganske bra ut, det ser ut som om det er opp til personen å avgjøre selv, ut i fra sin egen samvittighet. Men det stemmer ikke. Etthvert JV vil oppfatte det svaret som en advarsel, direkte oversatt "det må du ikke finne på å gjøre". (Maria, 55 år) Fra ledelsen kommer det føringer for hva i livet som er viktig og uviktig, og det hersker en elitetenkning der de utenfor har heller dårligere utsikter for framtiden, alle sosiale og følelsemessige behov blir dekket av trossamfunnet. Dette kan føre til at medlemmene har liten forståelse og respekt for at andre kan leve et tilfredsstillende liv med en annen religion og kultur. Dette kommer av frykt for dårlig påvirkning dersom man skal respektere "de andres" levesett. Barn som vokser opp med slike holdninger vil stå i fare for ikke å utvikle grunnleggende sosiale holdninger om likeverd og respekt. Jeg vokste opp med den forståelsen at det stort sett var synd på alle andre mennesker fordi de ikke hadde fornuft nok til å innse sannheten i at lydighet mot Gud (Mormonkirken) var den eneste vei som førte til frelse. "Gud er intelligens", lærte vi, og derfor var altså folk uintelligente hvis de ikke valgte å la seg døpe og bli lydige. "Lydighet er Himmelens første lov", sa profeten, og ingen annen vei kunne føre til evig lykke. Andre mennesker levde i ulike nyanser av grått og mørkt, og de tilhørte "verden", Satans rike. (Eli, 52 år) Vi ser at i motsetning til andre trossamfunn, der troen er noe man har, er det slik i lukkede trossamfunn at troen er noe man er gjennom roller man får utdelt i den sosiale gruppen som menigheten utgjør. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Gjennom formelle og uformelle regler formes medlemmets verdisyn og selvforståelse.
Når man blir medlem i et lukket trossamfunn går man gjennom store mentale endringsprosesser. Når man siden forlater trossamfunnet, skal man gjennom nye mentale endringsprosesser. Da skal du blant annet gå fra å være et gruppemedlem til å bli et individ igjen. Dette er ingen lett prosess. Vi skal fortelle mer om disse endringsprosessene i neste ukes blogginnlegg. Hilde Langvann, 8/3-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Innlegget er basert på en bacheloroppgave fra en sosialfaglig student som ønsker å være anonym. Kilder: Garsjø, Olav. 2001. Sosiologisk tenkemåte. En introduksjon for helse- og sosialarbeidere Redd Barna. 2005. Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn. Totland, Kjell. 2006. Nyreligiøse bevegelser og mental helse. |
Kategorier
Alle Æreskultur Barns Rettigheter Ekskludering Hjelpetilbud Identitet Indoktrinering Integrering Juss Overgrep Politikk Privatskoler Psykisk Helse Seksualitet Skråblikk Sosial Kontroll Usunn Tro Veien Ut Veien Videre Vold I Nære Relasjoner Arkiv
januar 2026
|
Her er vi |
|
