|
Nrk Brennpunkts serie "Guds utvalde" satte blant annet søkelys på trossamfunnet Jehovas vitners praksis med internjustis, noe som førte til mange reaksjoner. Blant annet har stortingsrepresentant Petter Eide (SV) stilt spørsmål til justis- og beredskapsministeren om denne praksisen. Vi bet oss merke i det følgende fra statsrådens svar: Ellers vil jeg påpeke at en ordning hvor en organisasjon knytter negative sanksjoner til handlinger som ellers er lovlige i Norge, ikke i seg selv er ulovlig. Selv om en strafferettsterminologi benyttes, er dette etter hva jeg forstår grunnleggende sett basert på frivillighet, og eventuelle sanksjoner kan ikke håndheves som alminnelig idømt straff. Premisset for vurderingen til statsråden ser ut til å være at medlemskap i trossamfunnet Jehovas vitner er frivillig. I dette ligger det at man kan melde seg ut hvis man ikke er komfortabel med praksisen med internjustis.  Men er det virkelig så enkelt? Kloke mennesker som har gått gjennom religiøse bruddprosesser fra ulike religiøse miljøer forklarer: Barn som vokser opp i slike trossamfunn blir fortalt at «du kan tro og gjøre hva du vil, men det blir egentlig feil og du vil miste alt det som gir deg trygghet og kjærlighet i livet». Dette er ikke å gi noen er valg, og kan kalles dobbeltkommunikasjon. Et barn vil aldri velge å forlate foreldrene sine, noe som selvsagt vil påvirke «valg» en tar senere i livet. For meg er det forskjell på å som voksen gå inn i et trossamfunn med den grunnmur man har fått i seg fra oppveksten, og det å bli født inn i et trossamfunn. Et barn er prisgitt de voksne rundt for å lære å navigere i verden. Jeg lærte at det var satan som hvisket i øret mitt når det egentlig bare var snakk om helt vanlige menneskelige tanker eller følelser. Vi får tusenvis av tanker og impulser i løpet av en dag og mange av dem reflekterer ikke deg som person, det er bare tanker. Men jeg vokste opp og trodde jeg var en forferdelig person som kom til å brenne i helvete. Grunnmuren min ble bygd på skam, frykt, dødsangst, sosial kontroll og fasade. Som barn har du ikke nødvendigvis mulighet til å verne deg mot omverdenen og vite hva som er rett og galt. Jeg ble lært at du skal hedre din far og din mor, og at du som barn kan volde uopprettelig skade på dine foreldre. Synd ble sammenliknet med å slå spiker i en planke og å be om unnskyldning var å dra spikeren ut igjen. Men da var det fortsatt sår igjen i planken. Hvordan skal et barn vite hva som er rett og galt når det ikke får et nyansert bilde av verdenen? Et barns sinn er mer formelig enn en voksen. Og barn ser til sine voksenpersoner hva de sier og gjør og tar etter. Lojaliteten til barnet vil også fra naturen ligge hos sine foreldre da de er prisgitt foreldrene for overlevelse.  Det er også verdt å spørre om frivilligheten er reell dersom den innebærer å miste kontakten med egne barn, eller med søsken. Barn har åpenbart liten frivillighet, men eksklusjon gjør det vanskeligere for voksne også. Etter hvert som årene gikk og jeg gradvis fant ut at jeg ikke ønsket å være medlem av Jv, ble jeg også gradvis klar over konsekvensene av å melde seg ut. Når jeg nå ser tilbake husker jeg at jeg tidlig var klar over hvordan utstøtte skulle behandles, men ikke hvilke sanksjoner de som selv meldte seg ut ville bli møtt med. Jeg minner også om at reglene for behandling av utstøtte og utmeldte ble betydelig innskjerpet omkring 1981 - og det var det ingen som varslet meg om i 1973. Vi kan si at jeg var i kategorien PIMO (=Physically In, Mentally Out) i mange år, fordi jeg hadde sluttet å tro, men ikke turte å melde meg ut. Foran nevnte jeg sanksjonene mot dem som melder seg ut eller blir utstøtt. Dette er reelle sanksjoner. I tillegg har vi jo det at Jv truer deg med at Jehova vil drepe deg i Harmageddon om du ikke følger deres regler. Denne trusselen hindrer nok mange i å forlate bevegelsen. I tillegg er det dessverre mange utmeldte og utstøtte som fortsatt ser på Harmageddon som en overhengende eller mulig trussel og derfor vurderer å søke om gjenopptakelse. Disse faller i kategorien POMI (=Physically Out, Mentally In.)  Forsøkte å være et frivillig medlem i Guds Menighet etter å ha funnet ut at det fantes en verden og et liv utenfor menigheten og troen. Hvor frivillig blir det egentlig å bli værende når det ikke legges frem noen valg? Eller - det valget du får er å være i menigheten eller følge verden/Satan, og dømmes til evig pine? Det tok sin tid å jobbe seg gjennom tanken om at det ikke var sikkert jeg kom til helvete hvis jeg valgte en annen vei. Mange blir også fanget i syklus da det er så mange ambivalente følelser. Du ønsker på ene siden aksept, kjærlighet, varme og trygghet fra familien og menigheten. På den andre siden har du den åndelige irettesettelsen, tukten og mye negative følelser. Det gjelder både voksne og barn, at de kan få en frys-respons der de blir stående midt imellom og ikke vet hvordan de skal reagere. "Jeg vil ha varme, gode ord, trygghet og kjærlighet men jeg vil ikke bli tuktet/utstøtt eller få vreden kanalisert mot meg. Jeg vil ikke være det dårlige eksemplet som tas opp foran hele forsamlingen i en prediken." Det gjør at man blir fanget og det blir vanskelig å komme ut av det. Selv når jeg fikk direkte spørsmål om det fra helsevesenet når jeg var 16 år kunne jeg ikke åpne meg. Kroppen var i full beredskap og jeg klarte ikke si ifra. Det var livsfarlig. Som menneske rent biologisk er det også i ryggraden vår at utestengning fra samfunnet = den sikre død. Vi er flokkdyr. Så det er mange og komplekse ting som gjør det ekstremt vanskelig å navigere. Psykisk vold blir normalen for et barn som har vær utsatt hele livet sitt. Hvordan skal det barnet vite at det ikke er rett hvis ingen forteller dem at det er unormalt? At det ikke er vanlig å bli behandlet på den måten? Hvordan skal det barnet lære sine rettigheter hvis ingen forteller dem det? Det er ikke normalt at en far prøver å rive ned døren for at "hele familien skal på samling" slik at fasaden kunne holdes. Barn er prisgitt de voksne og trenger hjelp for å beskyttes mot urett.  Jeg husker jeg fikk en aha-opplevelse da jeg skjønte at jeg faktisk hadde et valg. At jeg kunne velge selv hva jeg ville mene, tenke, tro og gjøre. Det var magisk. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på hva det er som gjør at man ikke er der frivillig. Nå ble jo jeg født inn i det, men man blir aldri fortalt at nå er det din tur til å velge. Alle samtaler og spørsmål handler ikke om "Hva tror du på? Hva vil du gjøre nå?" Det er heller spørsmål som "Hvorfor tror du?" og en forventning og selvfølgelighet at du skal følge med videre og gjøre og tro og tenke som man alltid har gjort. Man blir aldri utfordret på spørsmål utenfor boksen. Husker en gang jeg traff ei som var mormoner. Hun var fra USA. Målet mitt med henne var å få henne til å være personlig og ærlig med seg selv i samtalen med meg. Ikke en sånn religiøs robot. Hun hatet å gå i skjørt og gledet seg til å bli ferdig med den delen. Hun snakket også om at det var helt frivillig å dra på misjonering, samtidig som hun sa at hun egentlig ikke ville. Man har alltid med seg det der barnet inni seg. Man vil så gjerne at foreldrene skal være stolte av en, like en, være glad i en osv.  Når ungene blir fortalt/indoktrinert med at andre trosretninger, andre kristne miljøer, andre religioner er feil og fører til både villfarelse, evig fortapelse og utestenging fra det sosiale livet innad i menigheten så er der da ingen egentlig frihet. Det sier seg jo selv. Selv om de lærer litt om andre religioner og trosretninger så er ikke det på en nøytral nok måte. Foreldre og lærere som lever med ideen om straff eller frelse etter døden tenker at hvis de ikke klarer få ungene til å delta som forventet med f.eks møte-gåing/ andakter, søndagsskole osv så havner de selv i helvete. De er redde for konsekvensene både i dette livet og etter døden hvis de ikke klarer oppdra ungene til å kun holde seg innafor miljøet, til å følge troen deres og til å delta i de religiøse møtene. Det er da ingen frihet for noen. Det er da mer et psykisk og mentalt fengsel enn det er noen form for valgfrihet. Dette gjelder helt til barna er 18 år. Da får de «bestemme selv», vel vitende om at foreldrene og samfunnet de vokste opp i vil se på dem som «noen det gikk galt med». Men noen reelle valgmuligheter blir ikke gitt mens de er barn i det hele tatt. Mora mi gråt hysterisk og sa det var hun som ble straffet med evig fortapelse hvis vi ikke ble med på de religiøse søndagsmøtene. Og «hva ville folk/ lederen og menigheten si?! Det ville bli folkesnakk, spekulasjoner og irettesettelser og det ene med det andre om vi ikke ble med på møtene omtrent hver bidige søndag. Ikke noe for barn å være med på i det hele tatt. Lange ubegripelige taler, alvorlige sanger og streng beskjed om å sitte helt stille så lenge det varte ( rundt 3 timer). Det var også forventet at vi unger skulle delta i begravelser til og med til folk vi ikke kjente men bare fordi dette var noen som tilhørte menigheten. Samme med brylluper. Barndommen var fylt opp med søndager som ble stjålet fra oss unger. Der var ingen valgfrihet etter at man ble 12-15 år heller. Nei presset om oppmøte og deltakelse økte enda mer i den alderen for da «skulle vi ha blitt store nok til å forstå hva som ble sagt og til å oppføre oss». Dessuten er 12-18 år en alder der det å bli utestengt fra vennemijøet en ekstra stor trussel. Beskjeden etter 18 år er at hvis du fortsatt vil være med vennene dine fra menigheten så må du delta på møtene der det blir holdt prekener og fortsette tilhøre menigheten. Nå er det godt mulig ting har løsnet litt opp siden jeg var tenåring for snart 30 år siden. Akkurat hvordan det er nå og hvordan det har utviklet siden da vet jeg lite om. Men at slikt skjer i troens navn innafor mange ulike trossamfunn fremdeles det er nok ganske sikkert. Ingen tros og religionsfrihet for barna nei.  Det er vanskelig å kalle noe et fritt valg, hvis det ikke er tilbudt flere alternativer. Informasjon og transparens er en kjerneverdi i demokratiet. Men selv i demokratiet; hvordan kan noen velge jordbær-is hvis de bare vet om sjokoladesmak hele livet? Hvordan formidle til et barn hva sjokolade-is er, uten å vise bilder, tegne, fortelle om osv. Erfaring og informasjon er viktige prinsipper her. Informasjon for den abstrakte innsikten av hva sjokolade-is kan være, som først blir tydeliggjort til helhetlig læring igjennom praksisen av å smake på den. Nettopp derfor kan man hevde, at et barn født inn i et menighetssamfunn som stilles utenfor storsamfunnet, ikke kan være et fritt valg, før barnet har fått prøve et alternativ uten fordømmelse eller skyld. Ingen foreldre som tror storsamfunnet bedriver synd vil la et barn risikere sjela for å prøve ut et av demokratiets lovlige rettigheter hvis det er i strid med deres tro. Tro er grunnleggende hos alle mennesker. Det kan sidestilles med at jeg, f.eks. foreslår for noen foreldre, å la unga reise til utlandet alene med fly, uten at noen av foreldrene har reist med fly før og ingen av dem, verken foreldre eller barn, kan språket. Det er bare det, at det er snakk om her, en så stor begrensning av informasjon og muligheter, som hindrer barn i å bli likestilt i relasjoner og det sosiale samspillet. Barn mister ikke bare noen få erfaringer de kan ta igjen i voksenlivet, men svært mange grunnleggende. Lange, lange lister med erfaringer som ikke er bra for mental utvikling og trygghet. Slik kan barnet miste tilknytning og tillit ( epistemisk tillit ) til storsamfunnet det lever i og som følger: Helhetlig kunnskap om hva kan demokratiet tilby på et grunnleggende plan, basert på erfaringer, som at man kan være uenig med andre, man er trygg selv om man feiler, osv... og det blir vanskelig å bryte ut av.  Vel talt fra mange kloke mennesker!
Da tenker jeg at vi legger'n død. Hilde Langvann, 4/12-2020 Hjelpekilden
1 Comment
Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Dette var spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) til statsråd Kjell Ingolf Ropstad i forrige uke. 22. april tikket det inn et svar fra statsråden. I sitt svar valgte statsråden blant annet å vise til hvordan ny trossamfunnslov skal legge grunnlag for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn. Ropstad skriver:  Statsråden fremhever: Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd. Hjelpekilden kjenner ikke til at noe trossamfunn i Norge nekter medlemmer å melde seg ut. Men vi kjenner til at det er knyttet sanksjoner til utmelding. Å melde seg ut kan føre til sosial ekskludering, til fordømmelse og dermed ensomhet, skyld og depresjon. I andre tilfeller er utgangspunktet at noen ufrivillig er blitt utstøtt fra en menighet, men påfølgende konsekvenser av ulik art for den det gjelder. Å kunne melde seg ut er altså ikke noen relevant problemstilling for denne gruppen. Det er konsekvensene av å melde seg ut som er utfordringen. Å gå gjennom en multitapssituasjon, der man mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden kan sidestilles med en livskrise. Å stå alene i denne situasjonen gjør veien kort til depresjon og en psykisk uhelse, derfor er det viktig at det finnes et godt hjelpeapparat for denne gruppen. Ropstad fortsetter:  Den nye trossamfunnsloven gir en viktig anerkjennelse av barns rettigheter gjennom sine krav til trossamfunn som mottar støtte. Vi mener at loven kan bli holdningsskapende på sikt, noe vi kan få merke i de kommende tiår. Men kan handlingsplaner og lovverk fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn? For å svare på dette, må vi først og fremst forstå mekanismene bak negativ sosial kontroll i disse miljøene, forklart her visuelt gjennom en powerpoint-presentasjon tidligere i år:            For å oppsummere: Lukkede trossamfunn har en skepsis til storsamfunnet, denne skepsisen fører til at trossamfunnet ønsker å beskytte medlemmene mot påvirkning fra storsamfunnet. Dette er motivasjonen bak negativ sosial kontroll. Det finnes ikke en handlingsplan i verden som kan fjerne denne formen for kontroll i denne typen religiøse miljøer. For at det skulle vært mulig må man endre trossamfunnenes teologiske forståelse og verdensoppfatning. For at det skulle være mulig må man kunne lykkes i å åpne det lukkede, slik at vi ikke lenger har et lukket trossamfunn. Det viktigste er å satse på informasjonsarbeid overfor ungdommer som vokser opp i slike miljøer, gi kunnskap om rettigheter og hjelpetilbud, og ikke minst satse på et hjelpeapparat som har god kompetanse på negativ sosial kontroll i også lukkede trossamfunn, slik at de i bedre grad kan møte mennesker som bryter med disse miljøene. Et lukket religiøst miljø vil ikke slutte å utøve negativ sosial kontroll som følge av trusselen om å miste statsstøtte, men vi kan vente at unge som lærer om faren ved denne formen for kontroll gjennom holdningsskapende arbeid kan gjøre andre valg når de selv får en familie. I sum: loven er viktig, men den forandre ikke situasjonen til mennesker som vokser opp i disse miljøene her og nå. Med andre ord: Lovverk og handlingsplaner er ikke nok. Så da gjentar vi spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?  15/11/2018 "Av og til kunne jeg ønske at jeg hadde en hijab å skylde på, eller noe som gjør meg synlig"Read NowI mai ble det publisert en masteravhandling ved institutt for sosiologi, Universitetet i Agder. Oppgaven er en institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll, og er skrevet av Minela Kosuta. Hun intervjuet sju mennesker som har erfaring med for mye sosial kontroll i ungdomstiden. Tre av disse hadde opplevd dette i kristne menigheter, tre av dem fra folk med samme landbakgrunn i innvandrede miljøer i Norge, i tillegg til en mor som hadde fått vite at hun hadde utøvd for mye sosial kontroll mot sitt barn. Hvem blir sett av hjelpeapparatet? Når hun sammenlignet informantene, fant hun interessante forskjeller: Mine informanter som har etnisk norsk bakgrunn og kommer fra kristne menigheter forteller at de ikke har blitt sett eller fått hjelp fra det offentlige velferdsapparatet. En informant ble for eksempel fortalt at hun så «ulykkelig» ut, men ingen grep inn. For noen måtte det et selvmordsforsøk til før hjelpeapparatet grep inn. Andre søkte hjelp, men opplevde ikke å bli forstått. Mine informanter med innvandrerbakgrunn har blitt sett av hjelpeapparatet i mye større grad enn de informantene som har vært en del av kristne menigheter, selv om disse har vært utsatt for mye sterkere og mer alvorlig «kontroll» enn informantene med innvandrerbakgrunn. Hun fant at hvordan vi snakker og skriver om negativ sosial kontroll i offentlige debatter og politiske dokumenter, gjenspeiler seg tydelig i hvem som blir sett, og hvem som får hjelp ut av for mye kontroll. Når samfunnet lenge har hatt fokus på innvandrerjenter som eksempler på negativ sosial kontroll, så blir det denne gruppen som lettest blir sett. Forestillingen om sosial kontroll som "de andres praksis" Selv om konservative holdninger kunne ligne på hverandre i de kristne miljøene og innvandrermiljøene hun så på, så ble ikke holdningene i de kristne mijøene problematisert på samme måte. Hun fant at forestillinger om sosial kontroll var at dette var «de andres» praksis, noe som gjorde at ungdommer fra kristne miljøer opplevde at deres problemer ikke ble sett nettopp fordi de ikke var utenlandske og muslimer. Forklaringen fant forskeren lå i hvilken sosial kontroll som fikk plass i offentligheten. I offentlige debatter og politiske debatter, var det som oftest tema som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og såkalt æreskultur som ble omtalt. Dette er tema som utelukkende blir knyttet til innvandrerbefolkningen. Når den sosiale kontrollen som debatteres hovedsakelig er den mest synlige kontrollen, og som mest forbindes med innvandrermiljøer, så former dette hjelpeapparatets forståelse av hvem sosial kontroll rammer, og hva sosial kontroll består av. Det blir derfor vanskelig hjelpeapparatet og velferdsapparatet mer generelt å få øye på og forstå «for mye» sosial kontroll i andre miljøer enn innvandrermiljøer. Dette er bakgrunnen for en av informantene, som hadde bakgrunn fra et kristent lukket miljø, sa følgende: Det som jeg synes er vanskelig er mangel på forståelse for at hvite, utad privilegerte mennesker som har fighta for å komme ut og som har vokst opp under ekstremt regime, vært under psykisk og fysisk press ... Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skyldepå eller noe som gjør meg synlig. Informanten pekte her på et gap mellom kontroll som ses og anerkjennes som sosial kontroll i samfunnet hun er i, og den kontrollen hun selv har levd med. Hun peker også på at et klesplagg som hadde identifisert henne som muslim, kanskje hadde minsket dette gapet. Synliggjøre den usynlige kontrollen Forskeren ønsket derfor i denne oppgaven å synliggjøre sosial kontroll som kommer i skyggen av dominerende måter å forstå sosial kontroll på, i offentlige dokumenter, offentlig debatt og foreliggende sosiologiske studier og annen forskning. Hun valgte derfor å organisere den ene delen av sin analyse etter graden av synlighet. Sosial kontroll ble i denne undersøkelsen delt opp i 1. Fysisk kontroll 2. Mental og emosjonell kontroll Den fysiske kontrollen er ofte den kontrollen som er mest synlig for omverdenen. Dette er kontroll som styrer deres kropper, bevegelsesrom, deres sosiale relasjoner og hva som skjer med disse relasjonene. Eksempler på dette er vold, å gå på skole med barn fra samme menighet, valg av kjæreste og livspartner, valg av utdannelse, fysisk samlokalisering i hverdag og ferier, kontroll av tid og krefter og føringer for utseende. Den mentale og emosjonelle kontrollen skal sikre at du tenker og handler riktig, og at du ikke blir påvirket av tankegods utenfra. Eksempler på dette er kontroll av kunnskap og kompetanse folk har og ikke har, som kan føre til at man kan mangle kulturell kompetanse utenfor menigheten. Andre eksempler er å aldri eller sjeldent få ta egne valg, skam, konfrontasjoner, å ikke gi kjærlighet der noen er vant til å motta kjærlighet, samt det å skape et liv innenfor som de ikke får utenfor. Konklusjon Forskeren avslutter med følgende viktige oppfordring: Det er viktig med kunnskap om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æreskultur. I møte med mennesker er det imidlertid viktig å lytte til hvordan de selv definerer sine utfordringer og hva de trenger av hjelp fremfor å putte dem i kategorier som de ikke kjenner seg igjen i. Også «praktikere», og ikke bare forskere, må altså prøve å sette til side det de vet eller tror de vet når de skal forstå menneskers liv. Hvis ikke kan de risikere å definere noen mennesker inn i kategorier hvor de ikke hører hjemme, mens andre mennesker, som egentlig hører hjemme i kategorien, opplever å utdefineres fra denne og at deres erfaringer «normaliseres». Forhåpentligvis vil denne masteroppgaven bidra til en mer nyansert debatt om hva negativ sosial kontroll er og hvem som utsettes for dette. Forhåpentligvis vil den også bidra til at vi kan snakke om felles mekanismer som skjer når man utøver sosial kontroll, tegn til bekymring og hvordan vi kan være med å tilby likeverdige tjenstetilbud for mennesker som opplever for mye sosial kontroll, slik de selv forstår det. Kilde: Košuta, Minela, «Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skylde på eller noe som gjør meg synlig»: En institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll (2018), Universitetet i Agder Hilde Langvann, 14/11-2018 Hjelpekilden Norge 
I Aftenpostens serie om ”Skam og Ære”, har vi blant annet lest historien om ”Maria”, som opplever foreldrenes kontroll som et fengsel. Det er lett å tro at æreskultur og negativ sosial kontroll er forbeholdt ikke-vestlige innvandrede miljøer i Norge. Men de samme mekanismene finnes også i en rekke kristne miljøer i Norge. Felles for miljøene som beskrives er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistiske verdier. Her er hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Våre brukere forteller at skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten. Redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse av barnet som hadde valgt å bryte med miljøet. ”Ruth” skriver: "Min prosess med å forlate menigheten var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!" Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor menigheten. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En etnisk norsk kvinne på 30 år. I noen kristne miljøer så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnets moralnormer, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Med opphør av medlemskapet forsvinner ofte det sosiale nettverket. I noen miljøer betyr det også at familien må bryte alle bånd med deg. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv. Likevel, noen klarer å bryte til tross for dette trusselbildet. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det: "Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid." Står du selv overfor et slikt valg? Da skal du vite at du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Vi har en liste med over 140 personer som kan stille som kontaktpersoner, personer som selv har gått gjennom det samme, og som kan lytte og gi gode råd gjennom hele prosessen.  Hilde Langvann, 13. juni 2017 Hjelpekilden Norge Hjelpekildens kontaktskjema Les de relaterte sakene i Aftenposten: Marias historie Hva er sosial kontroll Skolens rolle En mors historie
Seksualitet er også noe som kommer under retten til privatliv, men svært mange som har vokst opp i lukkede eller dels lukkede miljøer har ikke opplevd at dette er noe som er blitt respektert. Tvert i mot har mange opplevd et overdrevent sexfokus fra menighetens side, gjennom avhør og kontroll av ungdommene. Dette er et tema som svenske Erica Hindborg adresserte tidligere i høst i et innlegg i svenske DN.ÅSIKT. Hun har vokst opp i mormonerkirken, der det er tradisjon for såkalte ”verdighetsintervjuer” før barna kan gå inn i kirkens Tempel. Biskopen skal i den forbindelse undersøke om barna lever et liv i henhold til kyskhetsloven, og spør dem blant annet om de har tenkt, følt eller gjort noe umoralsk av seksuell art. Hvis barna forteller at de ikke oppfyller kravene til renhet, vil de bli utsatt for grundigere avhør av det som har skjedd for å få fram alle detaljer. Barna går gjennom slike intervjuer minst to ganger i året fra de er 12 år gamle fram til de er voksne, og Erica Hindborg påpeker at denne praksisen krenker barns integritet. Og hun understreker: "Ingen voksne har noe med barnas seksualitet å gjøre". Avhør av barn om seksualitet skjer ikke bare i mormonerkirken. Mange av våre brukere med bakgrunn fra ulike trossamfunn har opplevd å vært inne til det vi kan kalle for "sex-avhør" i menigheten. Der f.eks en 15-åring ikke bare skal fortelle hva eller med hvem, men hvordan, hvilke stillinger som ble brukt, om han eller hun likte det/ fikk orgasme, og om de gjorde det en gang til etterpå. En jente hadde som 14-åring fra en velmenende eldre tilsynsmann i menigheten fått spørsmål om hun hadde begynt å kjenne spesielle følelser "der nede". En annen ung gutt fikk direkte spørsmål om onani, og selv om han nektet for at han hadde dette "problemet", så gjentok tilsynsmannen spørsmålet om og om igjen. Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt. Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
En av våre brukere skriver om ungdomslederens kontroll av ungdommene i menigheten. Hun erfarte at kontrollen foregikk både gjennom enkeltsamtaler mellom ungdomslederen og ungdommen, men også gjennom taler på møtene.  "De ville ha kontroll på om ungdommene onanerte, hvor mye de onanerte og hva de tenkte på når dem gjorde det. De ønsket også vite hvilken legning vi hadde. Hvis vi hadde en kjæreste ønsket de å vite hvor langt vi hadde gått. Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige.
En 16 år gammel jente opplevde at foreldrene anga henne til menighetens eldste for å ha hatt sex etter at de hadde funnet ut at hun brukte tampong, da de mente at bruk av tampong betydde at hun ikke lenger hadde jomfruhinnen intakt. Dette førte til et avhør hos menighetens eldste om hvorvidt hun hadde hatt sex eller ikke. Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:
En jente fra et annet trossamfunn opplevde å bli eskludert fra trossamfunnet for en periode som følge å ha vært alene med en gutt uten anstand, noe som var regelen i trossamfunnet. Ved å ha vært alene med gutten hadde hun satt seg selv i en situasjon som kunne ført til seksuell omgang. La oss stoppe litt ved denne regelen om anstand. Som de fleste av oss har opplevd, så betyr ikke det at vi er alene med noen av det motsatte (eller samme) kjønn at dette nødvendigvis vil føre til noe seksuelt. Men når det kreves en tredjeperson tilstede ved møte mellom gutt og jente, så ser det ut til at enkelte av disse trossamfunnene tror sex alltid er en konsekvens. Snakker vi ikke her om et miljø som er uvanlig sexfokusert i motsetning til samfunnet forøvrig? Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler: Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
Det er tydelig at barn fra mange trossamfunn blir utsatt for sterk kontroll når det gjelder seksualitet, til tross for at dette er en alvorlig krenkelse av barns rettigheter. I tillegg til å være et rettighetsbrudd, så skaper dette også langsiktige skadevirkninger for mange. Når naturlig og sunn forvaltning av seksualitet blir forbundet med demoner, forbud og skam, så påfører man alvorlige skader på barn. Det er ikke for uten grunn at sexologisk rådgivning er noe av de profesjonelle tilbudene som etterspørres mest av våre brukere, eller at seksualitet og religion er et fast innlegg på våre seminarer. På våre samtalegrupper vier vi også alltid minst et møte for å snakke om disse utfordringene, og gjerne et til to møter for å snakke om skam og skyld. Trossamfunnene som våre brukere har bakgrunn fra har en særlig innflytelse på barnas liv, noe som er et ansvar de bør være seg bevisst. I et oppfølgende intervju med Erica Hindborg kommer hun med et kraftig budskap til trossamfunnets ledere: Lederne bør for å beskytte ungdommene best mulig, fortelle dem følgende:
Dette er gode råd til mormonerkirken og mange andre trossamfunn med lignende praksis. For la det være klart: Ingen trossamfunn har rett til å vite noe om et barns seksualitet. Barn har rett på et privatliv, og seksualitet er en del av dette. Avhør av barn vedrørende seksualitet, onani og "syndige tanker" er rett og slett uhørt. Hvis vi ønsker det beste for våre barn, bør det heller formidles til dem at seksuelle følelser er naturlige og sunne, framfor å bidra til å skape et angstfylt forhold til seksualitet gjennom å knytte naturlige følelser til noe som er skittent og skammelig. Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse. Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene. Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse. Hilde Langvann, 17/8-2016 daglig leder Hjelpekilden Norge Kilder: Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. |
SkribentBloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB. 
Kategorier
All
Arkiv
March 2021
|
