Hjelpekilden
  • Hjem
  • Hjelpetilbud
    • Digitale samtalegrupper
    • Kafègruppe
    • Samtalegrupper i ditt distrikt
    • Kontaktperson
    • Chat
    • Mentorfamilie
    • XJV Ressurser
  • Om oss
    • Formål >
      • Mål og vedtekter >
        • Visjon og hovedmål
        • Vedtekter
        • Etiske retningslinjer
        • Samfunnsnytte
    • Organisering >
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Medlemskap
      • Logo
      • Fargepalett
    • Vårt arbeid >
      • Historikk
      • Årlige rapporter
      • Prosjekter
      • Materiell
      • Politisk arbeid
    • Støtt oss >
      • Testamentariske gaver
  • Lesestoff
    • Nyhetsbrev
    • Blogg
    • Materiell fra Hjelpekilden
    • Personlige historier
    • Artikler
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Faglitteratur
    • Bokomtaler
  • Kontakt oss

Det er ikke oss, det er deg

30/12/2019

0 Comments

 
Når religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
 
  1. Historiene oppleves som et angrep på kristne trossamfunn. Media kritiseres for å bidra til stigmatisering. Noen hevder seg forfulgt. Det reageres på at deres trossamfunn er nevnt i samme setning som et trossamfunn de selv mener er en sekt. 
  2. Historiene fra utbryterne avvises siden de ikke er representative pga: a) Trossamfunnene de kommer fra er egentlig ikke kristne. b) Miljøet de kommer fra et lite og spesielt c) Utbryternes utfordringer skyldes umodne foreldre, ikke trossamfunnet d) Hendelsene ligger langt bak i tid
  3. Historiene er fortalt av misfornøyde eks-medlemmer som gis en talerstol de ikke burde hatt. Det hevdes at kristne miljøer tiltrekker seg folk med psykiske problemer, og at slike sårbare mennesker lett misforstår. Det vises til at alle de andre medlemmene er lykkelige og fornøyde med sitt medlemskap, og de stiller seg uforstående til fortellingene fra tidligere medlemmer. De forteller implisitt at «det er ikke oss, det er deg»
  4. Whataboutism. Hvorfor snakker dere ikke heller om (sett inn det som passer). 

Vi så mange eksempler på slike reaksjoner etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og nå sist i desember etter tredje episode av Tv2s Norge Bak Fasaden: I Guds navn.

Og det er den kristne dagspressen som leder an, som Vebjørn Selbekk i avisen Dagen illustrerer i sin leder fra 16/12-19: "Litt mer research, Tv2". Vårt Land følger opp med overskrifter som 1-0 til Smiths venner. 

Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier en pastor etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten.

Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet.

Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve pga det presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv?

Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig, og jeg vil at de skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø.

Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for 12 år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe.

 Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer som sier at selvmord er deres eneste vei ut. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse.

Kan vi snakke om dette denne gangen? Ellers skal vi nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er?



(Fra innlegg i VL 18/12-19)

Hilde Langvann, Hjelpekilden 
​30/12-2019
0 Comments

En rettferdig tros- og livssynspolitikk?

30/12/2019

1 Comment

 
En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet.
 
Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. 
 
I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling.
 
I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader.
 
Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg.

For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere.
 
Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid.



Skrevet av:
Bente Sandvig, Human Etisk Forbund
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
 
​

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019 

Picture
1 Comment

Høringsinnspill kulturkomiteen

12/12/2019

0 Comments

 
Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):

I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: 
«Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn».
 
Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn.
 
Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner.
 
Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. 
 
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner.
 
For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn.
 
Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. 


Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge
12/12-2019


0 Comments

"Uttafor"

10/12/2019

0 Comments

 
Ser norsk ut, snakker norsk, men er likevel ikke norsk i det hele tatt. Slik omtaler mange religiøse utbrytere seg selv.

​Hvordan er dette mulig? Hvordan kan noen som er født og oppvokst i norsk kultur kjenne seg fremmedgjort fra storsamfunnet?

Årsaken ligger i enkelte trossamfunns fiendebilde av storsamfunnet. Når man ser på samfunnet utenfor som styrt av onde krefter, og at trygghet bare kan oppnås ved å holde seg nær menigheten, vil dette gå ut over integreringen. Så lenge man holder seg i trossamfunnet vil dette oppleves som et sterkt indre samhold. I det øyeblikket man står utenfor miljøet oppstår utfordringene.
 
Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet, og noen har brukt lang tid på å bli integrert i samfunnet.
Det var litt av en jobb for meg å integrere meg i det norske samfunnet når jeg gikk ut av trossamfunnet. Selv om jeg gikk på en vanlig skole, så følte jeg meg fremmedkulturell når jeg gikk ut. 

Det er snart 20 år siden jeg valgte å forlate trossamfunnet. I mange år følte jeg meg som en outsider, hverken en del av et trossamfunn som jeg en gang var, eller finne min plass i samfunnet. Jeg var midt i mellom, hverken frelst eller en av verden. 

Selv om jeg gikk ut i veldig tidlig alder så har det tidlige utenforskapet fulgt meg resten av livet.

​Det at jeg ikke hadde feiret noen høytider eller bursdager eller deltok på sosiale arrangementer med jevnaldrende utenfor menigheten har gjort at jeg stadig, etter ett halvt liv på utsiden, fortsatt ikke kan høytidssanger, tradisjoner og sosial etikette rundt disse markeringene. Jeg er stadig uttafor.


Jeg tror aldri man kan bli fullintegrert. Hvertfall ikke hvis man er oppvokst som jv.

Det er 30 år siden jeg fadet ut av jv. Følelsen av utenforskap var nok sterkest de første årene, men jeg vil ikke si at jeg er fullt integrert i dag heller.

Når man har vokst opp som JV så tror jeg det er vanskelig å føle seg tilpass i samfunnet. Man blir så preget av å være annerledes som barn, i allefall for min del. Jeg syns det vanskeligste er feiringer, som jul og 17.mai. Jeg føler meg så annerledes, selv om jeg blir invitert med på andres tradisjoner, men det blir liksom ikke «sin egen».

Tror ikke jeg noen gang vil føle meg fullintegrert i samfunnet etter å ha vokst opp i JV. Selv etter 18 år utenfor har jeg aldri klart å kjenne på "julestemning" eller gleden av å ha bursdag. Det er vanskelig å snu helt om når man har fått JV læren inn med morsmelken og så ukentlige doser med "gift" injisert i sinnet år etter år. Jeg tror aldri sinnet mitt vil bli 100% fri og det er vel bare noe de fleste tidligere JV-barn må leve med. 


Jeg tror dessverre ikke at det er noen mirakel oppskrift på dette, men mye jobbing med seg selv for å endre tanker og holdninger man har lært i trossamfunnet. Holdningene jeg lærte i trossamfunnet var jo at de som ikke var frelst var styrt av det onde. Jeg måtte tørre å bli godt kjent med og få tillit til folk utenfor trossamfunnet. 

Det er kanskje ingen lett løsning på disse utfordringene mange kan oppleve. Så lenge et trossamfunn skaper en barriere mellom medlemmet og storsamfunnet, og ser på integrering som en onde, vil det alltid være utfordrende når man plutselig står utenfor trossamfunnet. Men det hjelper mye at samfunnet utenfor forstår at man kan ha utfordringer med å føle seg integrert, selv om man ser norsk ut og snakker norsk. Og for oss andre kan det kanskje hjelpe at andre også føler ensomhet og mangel på et sosialt nettverk, som denne personen satte fingeren på.
​
Litt av utfordringen med å forlate ett så tett miljø som JV er at man har litt for store forventninger til hva det vil si å være «integrert» i det normale samfunnet. Fakta er at veldig mange nordmenn uansett bakgrunn sliter med følelser av ensomhet og mangel på gode sosiale nettverk. Når man er med i en liten gruppe mennesker som er så annerledes som JV så vil man føle et tettere samhold innenfor den gruppen en det som er normalt ellers.
​

Kanskje er det greieste å ikke kjempe for å bli integrert, men å akseptere seg selv som litt annerledes?

Må man egentlig bli integrert? Kan man ikke bare være seg selv? Jeg kjenner på at “presset” om å bli integrert vel så mye kan bli et problem i seg selv.

​Det er ikke alt jeg har fått dreisen på nå heller, men jeg har for lengst akseptert meg selv som litt «rar». ​

​Mitt største ønske var å være som alle andre, når jeg var barn av JV. Når jeg dro derifra i tidlig tenårene var jeg fullstendig fri til å bli som alle andre men oppdaget fort at det ikke var mulig. Jeg var ikke skikka til å være "normal", hadde ingen forutsetninger for det. Samfunnet fortsatte å påpeke at jeg ikke passet inn, straffet meg for det på alle mulige kreative, bestialske og sadistiske måter. Jeg prøvde å finne plassen min blant de forskjellige utenforskapene i samfunnet, sortkledde metallere, narkomane, blodige frikere, sirkusfolk, hjemløse skitne pønkere. Jeg kunne godt få være med i gjengen men da måtte jeg være som de, jeg prøvde men fant fort ut at jeg passet tilogmed ikke inn med de som står på ytterkantene av samfunnet. Føkk it, tenkte jeg, det er det som har grepet på de som er religiøse også, trangen til å høre til, jeg er ikke noen sau lenger, jeg ser spillet og jeg er ikke med på det. Det uendelige jaget, hvem er det som tror at jeg er så dum, jeg er ikke med på det. Jeg kom frem til at det er greit å leve ett liv andre ikke forstår, jeg lever for å tilfredsstille meg selv og oppfylle mine egne drømmer, ikke noen andre sine forventninger til meg. Koste hva det koste vil, sa jeg som 14-åring når jeg forlot hjem, familie, venner og alle bekjente. Jeg skal ha friheten min! Jeg fikk den men det var dyrt, ubehagelig, trist, ensomt, og kjipt. Det kosta ett hav av tårer, litervis av blod, hundrevis av arr, sinnet mitt, sindigheten min, troen på menneskeheten, tilliten til noen, min egen verdi. Jeg vet ikke hvor mange broer jeg har brent men jeg har brent dem flittig for å lyse opp veien min. Men visst faen var det verdt det, jeg er fri ♡
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 10/12-2019

0 Comments

    Kategorier

    All
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Identitet
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner
    Æreskultur

    Arkiv

    September 2024
    October 2023
    November 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    September 2021
    March 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Hjelpetilbud
    • Digitale samtalegrupper
    • Kafègruppe
    • Samtalegrupper i ditt distrikt
    • Kontaktperson
    • Chat
    • Mentorfamilie
    • XJV Ressurser
  • Om oss
    • Formål >
      • Mål og vedtekter >
        • Visjon og hovedmål
        • Vedtekter
        • Etiske retningslinjer
        • Samfunnsnytte
    • Organisering >
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Medlemskap
      • Logo
      • Fargepalett
    • Vårt arbeid >
      • Historikk
      • Årlige rapporter
      • Prosjekter
      • Materiell
      • Politisk arbeid
    • Støtt oss >
      • Testamentariske gaver
  • Lesestoff
    • Nyhetsbrev
    • Blogg
    • Materiell fra Hjelpekilden
    • Personlige historier
    • Artikler
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Faglitteratur
    • Bokomtaler
  • Kontakt oss