|
Svært mye forskning er gjort på oss mennesker som sosiale vesener, vår utvikling av sosiale ferdigheter, og hvordan de forskjellige kulturer har utviklet seg. Så sosialiserte er vi at hver eneste lille forandring hos menneskene rundt oss, som spenningen i et øyenbryn, eller en krumning i munnviken, gir oss verdifull innsikt om den andre personens sinnstilstand. Pandemien som spredte seg verden rundt i 2020 gjorde at mange land innførte strenge innskrenkninger, som å stenge møtesteder, oppfordre til sosial isolasjon og pålegge karantene for alle som hadde vært på reise eller som hadde vært i kontakt med noen med påvist smitte. Denne nedstengingen gir oss verdifull innsikt i hvordan mangel på sosialisering raskt kan utvikle og forverre psykiske lidelser hos noen mennesker. Vi mennesker er sosiale vesener og trenger å eksistere i et fellesskap, i et samfunn med andre mennesker. Mye av vitenskapen som er gjort rundt tema mennesker og sosialisering stammer fra Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse. Den viktigste teorien fra Darwin rundt dette tema handler om at dersom mennesket skulle overleve som art var det avgjørende å holde sammen i grupper. På den måten kunne man være flere når man skulle jage dyr og samle mat, og det var også nyttig med tanke på beskyttelse for rovdyr. Grunnprinsippene i Darwins naturlige utvelgelse var altså at de levende vesener på jorden som fant den mest fordelaktige måten å ordne vann, mat, husly, og beskyttelse på, ville overleve og reprodusere seg. Og de aktuelle ferdighetene ville utvikle seg og bli stadig bedre gjennom generasjoner.  Det er flere nyttige fordeler ved å stå sammen som en gruppe. Forskjellige medlemmer av en gruppe har forskjellige styrker og evner noe som fører til at gruppen står sterkere samlet enn om man var hver for seg. Det var altså de mest sosiale gruppene som hadde størst sjanse til overlevelse. Det var viktig å kunne kommunisere godt, og organisere gruppen, samfunnet, og hvem som skulle ha de ulike ansvarsområdene. Ganske tidlig i de første siviliserte gruppene begynte vår menneskelige hjerne å utvikle evne til konfliktløsning. Gjennom toleranse og aksept for hverandre oppsto det videre følelser av omsorg og bekymring. Disse sterke sosiale bånd lever i beste velgående i vårt samfunn i dag. Vi sørger og gleder oss med hverandre, vi lener oss på hverandre i søken etter trygghet, og vi er stadig på jakt etter nye forbindelser. Vi er helt avhengig av det sosiale fundamentet som gir oss sikkerhet og mening i livet. Å ha et sosialt nettverk rundt seg er en viktig beskyttelse mot stress og traumer. Professor i nevropsykologi, Matthew Lieberman har gjort forskning som blant annet har gitt innsikt i de nevrale banene i hjernen, som er forbundet med kommunikasjon, sosialisering og menneskelig kontakt. Hans arbeid har gitt mange eksempler på hvordan hjernen er koblet sammen på en måte som gjør oss til sosiale skapninger. Ved hjelp av bilder av hjernen idet et menneske mottar ny informasjon, kan man se hvordan hjernen straks tenker igjennom hvordan den skal kommunisere denne informasjonen videre. Ut ifra dette har hjernen utviklet det som forskere kaller mentalisering. Mentalisering gjør det mulig for oss å lese andre mennesker, med den hensikt å skape en forbindelse, konkurrere, eller samarbeide. Man kan altså si med stor sikkerhet at hele hjernens struktur for en stor del er skapt som følge av sosiale samhandlinger. Hvor godt sosialiserte vi mennesker er har altså svært mye å si for vår livskvalitet. Å kunne føle trygghet sammen med andre mennesker er en av de beste beskyttelsene vi kan ha for psykisk velvære. Så hvordan reagerer vi mennesker, som er så avhengig av å leve i et sosialt fellesskap, når vi blir isolerte? Og hvilke konsekvenser kan dette få for vår psykiske helse? Korona-pandemien vi gikk igjennom i 2020 er et godt eksempel på hvordan mennesker kan bli ufrivillig isolert over tid, og hvilke konsekvenser dette fører til på svært kort tid. Pandemien førte til en klar økning i psykiske lidelser, sier Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse. Mange har i ettertid av pandemien rapportert om følelser som økt tap av mening og kontroll over livet, følelse av lavere egenverdi, maktesløshet og håpløshet. Gundersen peker også på de som allerede hadde utfordringer fra tidligere i form av selvmordstanker eller rusproblemer. Disse kan ha fått det betydelig verre i ettertid.  Selv om de fleste av oss klarte oss noenlunde greit igjennom pandemien viser forskning at isolasjon over lengre tid også kan føre til forvirring, aggresjon og i de verste tilfellene posttraumatisk stresslidelse. Faktorer som avgjør følgene av isolasjonen for den det gjelder er særlig lengden på isolasjonen, og i hvor stor grad vedkommende kjenner på ensomhet. Og nettopp ensomhet er en av de verste og mest gjennomgripende følelsen å forholde seg til når man blir isolert. Det finnes flere rapporter fra mennesker som har levd i et isolert miljø over lengre tid, for eksempel ved arbeid på baser i Antarktis, eller som overlevende etter ulykker i villmark. Disse menneskene forteller om en desperat følelse av ensomhet, og flere lagde fantasivenner undervegs for å få følelsen av sosialt selskap. Mennesker som kjenner på stor grad av ensomhet har lettere for å bli syke, og forskning viser at deres immunforsvar bekjemper virus dårligere enn andre. For å oppsummere viser altså forskning at vår utvikling av sosiale ferdigheter går langt tilbake i tid drevet av instinktet vårt for overlevelse. I dagens samfunn vil vår livskvalitet i stor grad avgjøres av hvor godt sosialiserte vi er. Isolasjon over tid kan derfor medføre store psykiske utfordringer for et menneske, og i verste fall kan man utvikle kroniske lidelser. Å systematisk praktisere sanksjoner i form av å avvise, utstøte, eller redusere sosial kontakt med et menneske grunnet valg av livssyn er inhumant i ordets verste betydning. Det er handlinger motsatt av det å behandle hverandre som et menneske. Det er handlinger som er på linje med de man utsetter fanger for i fengsler noen ganger, nemlig isolering. Konsekvenser av ufrivillig isolering så vi raskt resultater av både under og etter koronapandemien og er udiskutable. Det trengs et større kritisk blikk på enhver religiøs gruppe som driver systematisk praktisering av slike handlinger, enten disse er nedfelt skriftlig eller ikke. Maria R Nilsen, prosjektleder "Ettertro" https://www.instagram.com/ettertro/
0 Comments
Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre. I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet: Et samlivsbrudd er ofte krevende, men kan det sammenlignes med en religiøs bruddprosess? "Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling. Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser. Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring etter bruddet, og at mange fortsetter å leve på siden av storsamfunnet i mange år etter bruddet. Hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet. Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringsmodeller. Kan utsagn fra mennesker som selv har gjennomgått slike brudd forklare hvorfor dette er så krevende? To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon: I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø" Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt. En annen kvinne minnes hvordan alternativet til menigheten ble formidlet: "I en gammel notatbok fra et stevne hadde jeg skrevet "Husk at denne verden er et fly som er i ferd med å styrte". Når jeg senere bestemte meg for å ikke være med på møter, sa mine foreldre at de følte at jeg balanserte på kanten av et stup." Samlivsbrudd og brudd med trossamfunnet, hva er det viktigste forskjellene? En kvinne forklarer treffende: Andre utdyper: Mange ektefeller som går fra hverandre klarer fortsatt å samarbeide greit i hverdagen, om barna og om det praktiske ellers. Noen er til og med gode venner - og blir gjerne venner med exens nye kjæreste eller ektefelle. Men når man forlater Jv blir man møtt med en mur av taushet og ignorans - man blir behandlet som en ikke-person om man tilfeldigvis møtes". Når man bryter med en ektefelle, er det kun én person. Noen ganger en person som man ikke engang trives å bo sammen med. Når man går ut av et trossamfunn, eller blir utstøtt, mister man "alle". Man mister det eneste livet man kjenner til, dersom man er oppvokst i menigheten. Det er umulig å finne en erstatning for tap av foreldre, søsken og venner man har kjent hele livet. Spesielt når man blir tvunget ut på grunn av en "liten feil". Dersom man skiller seg finner mange en bedre erstatning enn det man "mistet". Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental "glattcelle" og den eneste måten å slippe ut er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i "verden" som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold. Andre poengterer at hvis man i tillegg er vokst opp med menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak. Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne. Hilde Langvann, Hjelpekilden 1/10-2020
Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.2 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 15, og i denne oversettelsen.
I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd sosial utfrysning. Dette innlegget skal handle om fase 2, reaksjonsfasen. I denne fasen skal man reflektere over hendelsen, årsaker og konsekvenser, og man går gjennom ulike mestringsstrategier. Hvilke mestringsstrategier vi velger etter å ha blitt utfryst, avhenger av hvilke av de fire grunnleggende behovene våre som er blitt mest påvirket, og av individuelle forskjeller Dette er de fire grunnleggende behovene vi har, og som kan bli utfordret etter å ha blitt sosialt utfryst:
De vanligste mestringsstrategiene er
Prososial adferd De som har kjent på at behovet for å høre til og behovet for selvtillit er det som har blitt mest påvirket av utfrysningen, har større sannsynlighet for å svare med en prososial adferd. De vil ønske å reparere forholdet og å bli gjennopptatt gruppen som har fryst de ut. Personer som følte at kostandene ved å miste en relasjon er større en fordelene, vil være tilbøyelig for å reparere relasjonen. De som vurderte sannsynligheten for å bli gjenopptatt i gruppen var stor, ville med større sannsynlighet velge en prososial adferd. Antisosial adferd De som har opplevd at behovene for kontroll og en meningsfull tilværelse er blitt skadet av utfrysningen, kan ha en tendens til å vise antisosial oppførsel overfor de som sto bak utfrysningen. Dette tolkes som et middel for å gjenopprette og styrke sin følelse av kontroll. Antisosial respons vil med større sannsynlighet oppstå hvis individet vurderte utfrysningen som urettferdig, eller hvis forholdet til den som utstøtte ikke var viktig. De som vurderer at de ikke kommer til å bli gjenopptatt i gruppen, var mer tilbøyelige til å svare på en antisosial måte enn individer som trodde at de ville bli med i gruppen igjen i framtiden. En form for antisosial adferd kan være forventingen om å bli avvist i fremtiden. De kan ha en egen følsomhet for avvisning, noe som igjen øker risikoen for fremtidig avvisning. Sosial tilbaketrekning/ sosialt unngående oppførsel Denne responsen kan være
Andre faktorer som påvirker hvordan man takler utfrysningen Forskning fant at opplevelsen av utfrysning kan være påvirket av individuelle forskjeller som alder, kjønn, sosial angst, ensomhet og selvtillit.
Hilde Langvann, Hjelpekilden 31/3-2020 Kilde: A loving provision? Julia Gutgsell, 2017 Oversatt kapittel 2.1 A MODEL OF OSTRACISM En ung mann i begynnelsen på en bruddprosess tok kontakt med Hjelpekilden tidligere i år. Vi har fulgt han fra han fortalte om sin tvil og fram til han nå fortalte sine foreldre og menigheten at han ikke lenger ønsker å være medlem. Denne uke vil de opplyse på den lokale menigheten at han er å regne som ekskludert. Dette er en tøff situasjon, så vi hørte i gruppa vår om det var noen som hadde noen oppmuntrende ord. På få timer fikk vi inn så mange omsorgsfulle ord at vi fikk lyst til å dele dem med dere utenfor. For det er kjærlighet i disse meldingene, og kjærligheten står i sterk kontrast til den hjerteløse ekskluderingen han opplever nå. Samtidig tenker vi at det kan gi håp til dere som selv står i en tidlig bruddprosess. Du er virkelig ikke alene.
Hvordan er det med deg? Har du tilhørighet til en tro, men føler tvil? Kjenner du på redselen for å miste alle du er glad i hvis du bestemmer deg for å bryte med menigheten? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss. For du er ikke alene. Hilde Langvann, 22/10-2019 Hjelpekilden Norge Lenke til vårt Kontaktskjema I den siste uken har det i avisene Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad vært mye fokus på Jehovas vitners praksis med internjustis. Et leserinnlegg i den forbindelse rettet 12. juni kritikk mot avisens reportasjer, ikke på tematikken interjustis, men avisens omtale av trossamfunnets praksis med ekskludering. I leserinnlegget står det følgende om praksisen: Eksklusjon er et virkemiddel som eksisterer i det norske samfunn. Eksklusjon fra politiske partier er allerede prøvd juridisk, og retten har vært svært tilbakeholden med å overprøve indre anliggender. I leserinnlegget står det følgende om årsaken til at mange vender tilbake til trossamfunnet: Redaktøren er overrasket over at «mennesker som har opplevd … overgrep og rettsløshet, ønsker seg tilbake til menigheten». Tja – kan det være at disse menneskene egentlig ikke oppfattet sin tid i menigheten som rettsløs og undertrykkende? Kan det være at de etter hvert ikke fant seg så godt til rette der ute i det sekulariserte storsamfunnet, hvor Bibelen og Gud betraktes som utdaterte anakronismer (slik avisens redaktør gir uttrykk for) og hvor det pedagogiske pensum fra grunnskolen av definerer menneskerasen som en dyreart hvis fremgang beror på at de sterke overlever på bekostning av de svake. Kan det være at de faktisk ønsker seg tilbake til et miljø som fremdeles erkjenner grunnleggende etiske normer, som f.eks. at utroskap er et feiltrinn, og at sex utenom ekteskap er ugunstig, blant annet fordi det lett fører til uønskede svangerskap og traumer i forbindelse med abort-problematikken. Kanskje de rett og slett var lykkeligere den gang de var i menigheten og levde etter de prinsipper de innerst inne alltid har trodd på. Holdningene som presenteres i leserinnlegget er godt kjente for våre frivillige som selv har bakgrunn fra Jehovas vitner. Dette var holdninger de selv hadde når de var aktive i miljøet, og holdninger de ble møtt med når de valgte å forlate miljøet. Dette er Hjelpekildens oppfølgende leserinnlegg i avisen 14. juni: Et leserinnlegget i FVN 12. Juni ”Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen” rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres: Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på eksludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulære samfunnet, de savner ”Sannheten”, og det å leve i et miljø med moral og nærhet til Gud. Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse. Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Særlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. ”Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor”, fortalte en. Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i nær framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag være en viktig drivkraft til at mange vender tilbake. Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i ”verden” skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de ”verdslige” menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. ”Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,” fortalte en. På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. ”May” skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: ”Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.” Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument. Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillitt er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjære. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes. Hilde Langvann Hjelpekilden Norge, 14/6-18 Lenker:
Fvn 9/6-18 Jeg reagerer med avsky Fvn 9/6-18 Maktmisbruk i Guds navn Fvn 12/6-18 Jehovas vitner - hva er egentlig anklagen? Fvn 14/6-18 Unyansert om ekskludering Aftenbladet 7/6-18 Medlemmers grove lovbrudd og sexliv håndteres i egne domsutvalg Aftenbladet 11/6-18: Dette må stoppes, Jehovas Vitner Aftenbladet 13/6-18: Det Jehovas vitner gjør er langt utover rimelighetens grenser
I Aftenpostens serie om ”Skam og Ære”, har vi blant annet lest historien om ”Maria”, som opplever foreldrenes kontroll som et fengsel. Det er lett å tro at æreskultur og negativ sosial kontroll er forbeholdt ikke-vestlige innvandrede miljøer i Norge. Men de samme mekanismene finnes også i en rekke kristne miljøer i Norge. Felles for miljøene som beskrives er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistiske verdier. Her er hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Våre brukere forteller at skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten. Redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse av barnet som hadde valgt å bryte med miljøet. ”Ruth” skriver: "Min prosess med å forlate menigheten var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!" Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor menigheten. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En etnisk norsk kvinne på 30 år. I noen kristne miljøer så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnets moralnormer, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Med opphør av medlemskapet forsvinner ofte det sosiale nettverket. I noen miljøer betyr det også at familien må bryte alle bånd med deg. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv. Likevel, noen klarer å bryte til tross for dette trusselbildet. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det: "Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid." Står du selv overfor et slikt valg? Da skal du vite at du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Vi har en liste med over 140 personer som kan stille som kontaktpersoner, personer som selv har gått gjennom det samme, og som kan lytte og gi gode råd gjennom hele prosessen.
Hilde Langvann, 13. juni 2017 Hjelpekilden Norge Hjelpekildens kontaktskjema Les de relaterte sakene i Aftenposten: Marias historie Hva er sosial kontroll Skolens rolle En mors historie "Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner. For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen." (Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden) Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet. Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:
I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit. Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre? Når man har opplevd å bli eksludert Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker: Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:
Les mer om undersøkelsen her. En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
Når man har opplevd dobbeltmoral "Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet. En av våre brukere uttalte:
Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden. Når man alltid har blitt advart mot omverdenen Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet. Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro. Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse. Dybing skriver også om dette i sin avhandling:
Når man har opplevd å bli manipulert En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:
Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange. I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv. Å rive ned murveggen Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen? Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap. Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem. Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:
I går leverte australske Royal Commission into insitutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Rapporten er knusende. I tillegg til å gjøre en rekke fellende funn i 77 alvorlige påstander mot Jehovas vitners organisasjon, så hevder kommisjonen at Jehovas vitners utstøtelsespraksis strider mot deres egen lære om en barmhjertig gud. Kommisjonen viser til at Jehovas vitners organisasjon siden 50-tallet fram til i dag månedlig har mottatt 3-4 rapporter om overgrepssaker i trossamfunnets menigheter i Australia, i alt 1006 saker, med minst 1800 ofre. I den samme 60-årige perioden har ikke en eneste av disse sakene blitt overbragt til politiet eller myndighetene, til tross for at det forelå tilståelser i 579 av sakene. Konklusjonen er at Jehovas vitner ikke har som praksis å rapportere overgrep til myndighetene med mindre loven pålegger dem å gjøre dette. Kommisjonens formann, Angus Stewart, går så langt som å kalle organisasjonen hyklersk: “There is therefore an element of hypocrisy in the Jehovah’s Witness organisation claiming credit for having obtained clearances for working with children for its elders and ministerial servants, but at the same time not reporting the offences of its elders and ministerial servants which would prevent them from being able to obtain working with children clearance,” Stewart mener at trossamfunnets utstøtelsespraksis, der man ved å bryte med trossamfunnet også har mistet kontakt med venner og familie, har vært en hensynsløs handling overfor tidligere medlemmer. Spesielt belastende har denne praksisen vært når det gjelder overgrepsofre i trossamfunnets som har forlatt organisasjonen som følge av den manglende håndteringen av overgrepet som de visste hadde skjedd. Han hevder videre at utstølsespraksisen ikke er tilstrekkelig rettferdiggjort av bibelversene som Jehovas vitner selv bruker for å forklare sin praksis, men den er vedtatt og håndhevet for å hindre medlemmer i å forlate trossamfunnet. Denne praksisen mener han strider mot organisasjonens egen støtte for religionsfrihet og troen på at deres gud Jehova er en barmhjertig Gud som verdsetter alle mennesker.
Hilde Langvann, 2/12-2015 Hjelpekilden Kilder: The Australian Les også: Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur Stortingsrepresentant Abid Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19/10-15 der han går i strupen på muslimsk fundamentalisme i Norge. I "Stans den religiøse kontrollen", skriver han blant annet:
Forskjeller til tross, likhetene mellom muslimsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme er flere. Ikke all tro i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen tro innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv. La oss gå litt i dybden på dette: Skamkultur: Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling. Raja skriver i sin kronikk:
Dette "hva folk vil si" har også være fellesnevneren for de aller fleste av våre brukere. Svært mange kvinner kan bekrefte at dette har vært årsaken til at de lenge følte seg fengslet i et ulykkelig ekteskap, flere i vår LGBT-gruppe har tidligere vært gift med en av motsatt kjønn av nettopp samme årsak, og svært mange har som følge av samme faktor levd liv de ikke ønsket å leve. Hinderet for å leve et lykkelig liv ble hensynet til hva folk ville si, i tillegg til trusselen om straff fra Gud. "Ingunn" forteller:
Sosial kontroll: Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Les hva noen av våre brukere opplevde av kontroll:
Det fortelles videre at i et trossamfunn er det i dag mekanismer som gjør at en tilsynsmann i menigheten som ikke klarer å stoppe sine barn fra å ta høyere utdannelse, skal fratas alle sine privilegier i menigheten. Når lojalitet vektlegges så sterkt i fundamentalistiske trossamfunn, så vil de færreste ønske en slik sjebne for en forelder, dermed sikres kontrollen av barna slik at de som regel nedprioriterer utdannelse i enkelte trossamfunn. Om kvinner skriver Abid Raja i sin kronikk:
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor trossamfunnet. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En norsk kvinne på 30 år. Sosial utstøtelse eller dobbeltliv? For noen kristne trossamfunn, så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnet moralnormer eller for å kritisere ledelsen, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Noen forlater frivillig, andre blir kastet ut. Felles for de som ikke lenger er med i de mest fundamentalistiske kristne trossamfunnene, er at med opphør av medlemsskapet forsvinner ofte det sosiale nettverk. Noen trossamfunn har klare føringer for at selv familie ikke lenger skal omgås den som har forlatt. For en person som har vokst opp i trossamfunnet og som gjennom sosial kontroll er blitt forhindret fra etablere et nettverk med venner utenfor trossamfunnet, har en slik ekskludering store konsekvenser. Mange har i seg en redsel for å oppsøke mennesker i "verden", de kjenner ikke de sosial reglene, og ensomhet blir derfor konsekvensen. Når man er ensom er veien kort til depresjon og andre psykiske utfordringer. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. En av våre innringere fortalte: "Så lenge foreldrene mine lever kan jeg aldri forlate menigheten. Aldri." Abid Raja skriver i sin kronikk om dobbeltliv:
En av våre brukere, "Anne-Karin" kan si litt om dette:
Selv om Norge er et land med religionsfrihet, er det overhode ikke noen reell religionsfrihet for barn i en rekke kristne trossamfunn i dette landet. Barna forventes å ta sine foreldres tro og å følge trossamfunnets regelverk. Utøving av en ekstrem form for sosial kontroll over barna samt trusselen om sosial utstøtelse er mekanismer som brukes for å oppnå dette målet. Det konstant overhengende trusselbildet i form av dommedag/ helvete/ straff fra Gud har i tillegg en forsterkende effekt på denne kontrollen. Likevel, noen få klarer å bryte til tross for dette trusselbildet og sterk sosial kontroll. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:
Og du trenger ikke å gjøre dette alene. Ta kontakt med Hjelpekilden, vi bidrar til å gjøre overgangen enklere, uansett hvilket trossamfunn du kommer fra.
"Jeg visste hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for og bli en del av den menigheten og også hva det innebar hvis jeg valgte og bryte." Dette er argumenter som ofte går igjen når noen ønsker å forsvare enkelte trossamfunns praksis med å ekskludere personer fra menigheten. Man vet hva som er konsekvensen av å bryte reglene, og det er naturlig at det finnes konsekvenser for regelbrudd. Konsekvens og straff kan være så mangt. Ekskludering er en av mange former for konsekvens, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker. Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade. "Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering." Den delen av hjernen som oppfatter smerte, erfarer også sosial skade, forteller Williams videre. Selve ekskluderingen foregår i tre stadier: 1. Selve handlingen der man blir ekskludert 2. Mestring av å være ekskludert 3. Resignasjon Forskningen viste at selve handlingen der man blir ekskludert, selv om denne varer bare i få minutter, har langvarig skadelig effekt på de som ble ekskludert. Her viste studiene lik reaksjon for alle som deltok i undersøkelsen, til tross for ulike personlighetstyper. Willams forklarer: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Annen fase av ekskluderingen handler om mestring. Her derimot viste undersøkelsen stor variasjon i måten man taklet handlingen å bli utstøtt. For noen ville smerten forsvinne straks de hadde brukt tid på å vurdere betydningen av å tilhøre gruppen som hadde ekskludert dem, eller de hadde hatt mulighet til å snakke med en venn om sine utfordringer. Andre av de ekskluderte jobbet hardt for å bli godtatt, for å bli reinkludert i gruppen. Ved å etterligne, etterkomme, adlyde ordre, samarbeide eller uttrykke tiltrekning i sin adferd, forsøkte en del å øke sine muligheter for å kunne bli inkludert tilbake til gruppen. Andre så liten håp for å kunne bli reinkludert i framtiden, og av disse valgte noen å reagere med provoserende oppførsel og aggresjon. De som hadde jobbet for å bli reinkludert ville også etter en viss tid slutte å bry seg om å bli likt. En del i denne guppen begynte i steden å jobbe for å bli lagt merke til. Tredje fase er resignasjon. Langvarig ekskludering viste seg for de fleste å gjøre mestring vanskelig, og etterhvert ville deltagerne i prosjektet velge å gi opp. En del var i denne fasen mindre hjelpsomme og mer aggressive mot andre personer generelt. Men hvorfor benyttes ekskludering? Williams forteller: For det første; Ekskludering er virkningsfullt. For det andre; Du kan komme unna med det. Hvis du straffer noen fysisk eller verbalt, kan den som straffer selv bli straffet for sine handlinger. Men det er vanskelig å straffe noen for å ignorere andre. (News Medical, 28/6-2005) I dag er det å bli utsatt for ekskludering langt mer alvorlig enn hva det var tidligere. Dette skyldes fravær av storfamilien og sterke nettverk som man kan falle tilbake på når man blir utsatt for ekskludering. Williams påpeker derfor at effekten av ekskludering er et alvorlig helseproblem. Følelser som sinne, sorg og langvarig ekskludering kan føre til fremmedgjøring, depresjon, hjelpesløshet og en følelse av uverdghet. Tidligere ville mennesker som ble utsatt for ekskludering søke støtte gjennom andre relasjoner. Men siden mennesker blir stadig fjernere fra storfamilien og er avhengig av færre nære relasjoner, mangler de støtten for å kunne takle å bli ekskludert. (News Medical, 28/6-2005) Hjelpekilden kan ikke erstatte den familie du har mistet etter å ha blitt ekskludert, men for mange har vårt nettverk vært en livbøye i den første vanskelige tiden. Vi har sosiale treff, vi har støttegrupper, vi har nettverk der folk finner hverandre og etablerer nye vennskap. En av våre medlemmer uttalte nylig etter å ha deltatt på vårt julebord i desember, at det sosiale samholdet han hadde savnet etter å ha forlatt menigheten, fant han igjen i Hjelpekilden. Slike uttalelser viser at vi virker som vi skal gjøre. Ta kontakt via vårt kontaktskjema for mer informasjon om hva vi kan tilby, vi har taushetsplikt og svarer raskt.
Hilde Langvann, 21/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Kilder Universitetet i Pardue Sciencedaily News medical |