 En rykende fersk masteroppgave fra Det juridiske fakultetet i Universitetet i Oslo av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal har sett nærmere på den nye trossamfunnsloven i forbindelse med statens plikt til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn og statens plikt til å sikre trossamfunns rett til religionsfrihet.
Oppgaven viser til en rekke eksempler fra Hjelpekildens rapport «Små sko, stor tro», arbeidet til Barneombudet og Bufdirs Kompetanseteam, og at disse eksemplene kan defineres som psykisk vold etter Barnekonvensjonens artikkel 19. I denne oppsummeringen vil vi først se litt nærmere på statens ansvar, den nye trossamfunnsloven, og så på selve drøftelsen av loven i forhold til dette ansvaret. Statens ansvar:
Drøftingen viser at når barn blir utsatt for krenkelser av rettigheter i et trossamfunn, så kan man også ansvarliggjøre trossamfunnet selv. Dermed er det riktig at det fra statens side lages lovverk og planlegges opplæring rettet mot trossamfunn, for å beskytte barn mot psykisk vold. Ny trossamfunnslov Den nye trossamfunnsloven som trådte i kraft 1. januar i år, skiller seg positivt ut ved at man i forarbeidene har vurdert ny lov opp mot menneskerettighetene, herunder Barnekonvensjonen. Dette betyr en klar forbedring, og at loven har enkelte bestemmelser som kan gi økt beskyttelse mot psykisk vold mot barn i trossamfunn. Den nye loven gir mulighet til å nekte tilskudd til trossamfunn som krenker barns rettigheter. Det kan være mulig å vurdere om trossamfunnenes praksis, herunder deres arbeid og lære, kan krenke barns rettigheter etter denne bestemmelsen. Man kan vurdere om for eksempel læren om helvete eller læren om dommedag krenker rettighetene til barna i trossamfunnet. Andre områder som kan bli berørt:
Gjør staten nok? Dette leder fram til hovedproblemstillingen: Gir den nye trossamfunnsloven barn tilstrekkelig beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn? Dette vil avhenge av flere faktorer.
Likevel så kan man allerede nå se hvorvidt bestemmelsene er tilstrekkelig egnet til å oppfylle statens forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn etter barnekonvensjonen art. 19. Svakhet i lovteksten: Loven sier at barnets rettigheter ikke skal krenkes. Men hva betyr dette? Hva forstår trossamfunnene selv? En tydeliggjøring i lovteksten om hva som ligger i begrepet ville vært nyttig, både for trossamfunnene som skal forholde seg til denne bestemmelsen og de som skal føre tilsyn. En forskrift anbefales. Svakhet: Sanksjon som virkemiddel:
I lys av problemstillingen så ser vi at loven mangler en bestemmelse som sikrer staten mulighet til å føre tilsyn med alle barn i trossamfunn. Konklusjonen er at den nye trossamfunnsloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statens forpliktelse til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn. Forslag til forbedringer Til tross for ny lov, så oppfyller staten fremdeles ikke sine forpliktelser fullt ut eller godt nok etter Barnekonvensjonen art. 19 og Grunnloven §104 tredje ledd. For å sikre et formålstjenlig vern mot psykisk vold i trossamfunn bør flere tiltak iverksettes. For eksempel bør staten ha en annen mulighet til å føre tilsyn med barn i trossamfunn enn gjennom nekting av statstilskudd. 1. Forslag om forbud mot psykisk vold i trossamfunn Barnekonvensjonen tillater ikke at barn skal utsettes for vold. Derfor har vi et lovverk som forbyr foreldre å utøve psykisk vold mot barn. MEN: Det finnes ikke et lignende forbud for representanter for trossamfunn. For å kunne føre tilsyn med trossamfunn som ikke velger å benytte seg av tilskuddsordningen eller ønsker å være registrert, kan det være hensiktsmessig å utforme en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven. Forslag til ordlyd: "Barn i trossamfunnet må ikke bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Bruk av vold eller skremmende og plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er forbudt." Det bør samtidig gis en bedre forklaring på hva psykisk vold er, og det bør listes opp relevante eksempler, som feks negativ sosial kontroll. Man må også vise til hvordan slik vold berøres av straffeloven. Oppgaven drøfter en slik forbudsbestemmelse opp mot trosfriheten, og konkluderer med at den vil være et lovlig inngrep i religionsfriheten. Andre tiltak som kursing kan være nyttig for å oppnå samme mål, men dette vil være avhengig av trossamfunnenes frivillighet, og dermed er det usikkert hvorvidt man vil oppnå formål på den måten. Dette tilsier at det er nødvendig med et klart forbud i dette tilfelle. 2. Legaldefinisjon av psykisk vold Det er en svakhet ved lovverket i dag at det ikke finnes en god definisjon av hva psykisk vold er. Det kan by på problemer å få alle parter til å enes om en definisjon. Staten bør derfor invitere både representanter for barn og trossamfunn til en slik samtale og skape en legaldefinisjon av psykisk vold. 3. Øke fokus på psykisk vold i trossamfunn Til slutt bemerkes det: «Gjennom arbeidet med å innhente informasjon om situasjonen for barn i trossamfunn i dag, har vi oppdaget at det er lite fokus på psykisk vold mot barn i trossamfunn.» "Selv om både kompetanseteamet og barneombudet får inn saker om dette, ser det ikke ut til at myndighetene har satt inn særlige tiltak for å verken undersøke eller forebygge dette. Det er viktig at staten tar tak i dette som et faktisk problem og ikke overser denne utsatte gruppen." Det konkluderes med at det er behov for et bedre hjelpeapparat, både i møte med barn som blir utsatt for psykisk vold i trossamfunn, men også for unge voksne og voksne som opplever vanskelige bruddprosesser med trossamfunn. Å satse på hjelpeapparatet er også i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 19. andre ledd, hvor det anbefales at staten iverksetter beskyttelsestiltak i form av sosiale programmer som gir nødvendig støtte, oppfølging og behandling av barn utsatt for vold. Les hele masteroppgaven her oppsummert av Hilde Langvann, Hjelpekilden 13/1-2021
0 Comments
14. april i år ble den nye trossamfunnsloven lagt fram for Stortinget. Vi har lagt merke til en av Kulturkomiteens merknader i Innstilling 208 L i kapittel 3.2: Flertallet merket seg i høringen at det kan knyttes utfordringer til brudd med spesielt lukkede religiøse miljøer, og mener det er viktig å sikre ivaretagelsen av mennesker som bryter ut fra slike miljøer. Hjelpekilden øyner her en endelig anerkjennelse fra det offentlige for arbeidet vi gjør, gjennom sikring av varig drift av virksomheten slik at vi kan fortsette å være en ressurs for mennesker i religiøse bruddprosesser. Stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) fulgte opp dette ved å spørre statsråden følgende: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Svaret som kom 22. april var nedslående lesning, og kan leses i sin helhet her. Mens vi forventet å høre hvordan det offentlige vil svare på hvordan de planlegger å bidra til å sikre Hjelpekildens drift eller hvordan kompetansen om religiøse bruddprosesser i hjelpeapparatet skal økes i hjelpeapparatet, fikk vi isteden vite at tilbudet til religiøse utbrytere er bra nok. Under er de siste to avsnittene i statsrådens svar:  Fungerer virkelig det profesjonelle hjelpeapparatet? Vi har sett kopi av en rekke avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har kunnskap om tematikken, og der de isteden henviser til organisasjoner som Hjelpekilden. I sum anerkjennes ikke religiøse bruddprosesser som noe som fortjener behandling. Når det offentlige hjelpeapparatet henviser videre til Hjelpekilden, så lener de seg i praksis mot en frivillig organisasjon uten driftsstøtte, og som årlig må vurdere mulighetene for fortsatt drift. Forskning har allerede understreket at det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen. Hjelpeapparatet selv etterlyser kunnskap, og Hjelpekilden mottar stadig henvendelser fra BUPP, DPS, helsesøstre og RVTS om foredrag for å bidra til kompetanseheving. Hjelpekilden har selv tatt initiativ for å skape et prosjekt som skal utvikle kunnskap om hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser kan trenge, og å spre denne i behandlingsmiljøet. Hvis mennesker i denne gruppen blir møtt med kunnskap fra hjelpeapparatet, vil dette være rehabiliterende og forebygge alvorlige psykiske helsereaksjoner. Dette prosjektet ble avvist av RVTS-sentrene i foreberedelsesprosessen, da de mente denne tematikken var utenfor deres arbeidsområde. Statsrådens uttalelse om hvordan han tror mennesker i religiøse bruddprosesser vil bli møtt gjennom å henvise til kunnskapen som ligger hos DPS, BUP og RVTS gjenspeiler dessverre ikke virkeligheten. Hvis vi går 12-13 år tilbake så var dette en kunnskap som var høyst levende hos daværende BLD. Det var på denne tiden blitt en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og avhopperproblematikk. RVTS Vest fikk derfor i 2009 oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet med å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser. Helse- og omsorgsdepartementet var oppdragsgiver i dette prosjektet. Arbeidet resulterte i en rapport i 2011, som inneholdt en rekke forslag til tiltak for å øke kompetansen. Dessverre mottok aldri RVTS Vest nytt oppdragsbrev fra myndighetene, og arbeidet ble derfor lagt på is. Så nå har vi rykket tilbake til start igjen. Vi noterer oss at Ropstad gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Hjemdal anser Hjelpekildens arbeid som overflødig gjennom sitt fokus på lovverk, kommende handlingsplaner og et eksisterende hjelpeapparat. Dette står i stor kontrast til antall henvendelser hos Hjelpekilden, og antall arbeidstimer som nedlegges hos oss årlig. Dette står også i stor kontrast til holdningene i hjelpeapparatet. Hjelpekilden mottar ukentlig henvendelser fra det offentlige hjelpeapparatet, der det bes om gratis opplæring for offentlig ansatte for at de skal øke sin kompetanse og der det bes om rådgivning i spesifikke saker. Statsrådens svar vitner også om manglende forståelse for kompleksiteten i religiøse bruddprosesser, og hvilket hjelpebehov mennesker i denne gruppen i realiteten har. Reaksjonene har ikke latt vente seg på blant våre medlemmer:
I en intern undersøkelse blant religiøse utbrytere fant vi at 70% i denne gruppen har hatt selvmordstanker etter bruddet, og at over 20% har forsøkt å ta sitt eget liv. 52% kjente til andre utbrytere som hadde tatt sitt eget liv etter bruddet. 57% har brukt medisiner for å mestre livet etterpå, som antidepressiva og sovemedisin. 42% har brukt rusmidler for å håndtere livet etter bruddet. 67% har i perioder slitt med å delta i arbeidslivet som følge av bruddet, og 24% har vært eller er arbeidsuføre av samme grunn. Den gjennomgående tilbakemeldingen fra religiøse utbrytere er at utenforskapet de vokste opp med i trossamfunnet, er noe som fortsetter også etter bruddet. Fra å ha vært i et trossamfunn som advarte dem mot å bli for integrert i storsamfunnet, står de nå i et storsamfunn de er fremmedgjort fra, et storsamfunn som ikke forstår dem og som dermed ikke kan gi dem hjelp. Veien blir da kort til bruk av skadelige mestringsstrategier. Når det hevdes at hjelpeapparatet er bra nok, er det ikke rart at vi blir motløse. Hilde Langvann, 24/4-2020 Hjelpekilden Norge Skriftlig spørsmål til statsråd Ropstad Innstilling 208 L (2019-2020) Ny trossamfunnslov, saksgang Når religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
Vi så mange eksempler på slike reaksjoner etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og nå sist i desember etter tredje episode av Tv2s Norge Bak Fasaden: I Guds navn. Og det er den kristne dagspressen som leder an, som Vebjørn Selbekk i avisen Dagen illustrerer i sin leder fra 16/12-19: "Litt mer research, Tv2". Vårt Land følger opp med overskrifter som 1-0 til Smiths venner. Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier en pastor etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten. Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet. Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve pga det presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv? Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig, og jeg vil at de skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø. Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for 12 år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe. Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer som sier at selvmord er deres eneste vei ut. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse. Kan vi snakke om dette denne gangen? Ellers skal vi nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er? (Fra innlegg i VL 18/12-19) Hilde Langvann, Hjelpekilden 30/12-2019 En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet. Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling. I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader. Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere. Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid. Skrevet av: Bente Sandvig, Human Etisk Forbund Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019  Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
|
| ”Jeg har aldri tidligere følt at det har vært aktuelt for meg å ta kontakt med Hjelpekilden siden jeg ikke kommer fra noen ekstrem religiøs gruppe.” |
Siden vi startet opp Hjelpekilden har vi av og til fått henvendelser fra mennesker som kommer fra konservative kristne miljøer, og som lurer på om Hjelpekilden kan være noe for dem, eller om det bare er fra folk som kommer fra ”sekter”. Mange bagatelliserer sin egen bakgrunn og sier at:
| ”Jeg har bare vokst opp med konservativ kristendom. Kanskje jeg bare var litt for følsom for ord og ordenes betydning? For jeg ser at mine søsken har ikke slitt slik som meg” |
Andre har gjort denne observasjonen:
| ”Jeg opplever nesten at fordi det ikke er så sekterisk, så blir det nesten vanskeligere å bryte ut. For hva skal du bryte ut av?” |
For når du kommer fra et religiøst miljø som arrangerer store stevner som kjente politikere deltar på, da har miljøet på mange vis et godkjentstempel som gjør at man kan tvile på sine egne negative erfaringer. Miljøet er jo slettes ikke lukket, så hva er det jeg egentlig bryter ut av? Kanskje er det meg selv det er noe feil med?
Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv.
For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?
Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv.
For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?
Ensomhet er et svært dårlig utgangspunkt hvis man skal gå gjennom en bruddprosess, og i tillegg sliter med negative tanker om seg selv, livet og fremtiden.
Felles for henvendelsene til oss er ønsket om å snakke med noen som forstår. Som en kvinne skrev:
| ”Å bryte med den konservative kristendommen jeg vokste opp med har kostet meg dyrt. Det var som å miste seg selv. Jeg har følt meg ensom sammen med kristne og ensom sammen med de som ikke forstår problemet med det å bryte med miljøet” |
Noen vil kalle det religiøse miljøet de tilhørte for lukket, andre vil kalle det radikalt eller ytterliggående, andre igjen vil mene at de kom fra et strengt konservativt kristent miljø. For oss er det ikke så nøye hva du kommer fra, men at du har opplevd bruddprosessen som vanskelig, og trenger noen å snakke med i en overgangsfase.
For vi mennesker er forskjellige. Det som den ene opplever som et berikende og trygt miljø, kan andre oppleve som begrensende for seg selv. Mens noen synes det er uproblematisk å bryte med et miljø, kan andre føle at de trenger hjelp og støtte i en periode der de skal bygge en ny identitet utenfor miljøet.
For vi er først og fremst opptatt av mennesket, ikke trossamfunnet.
Vi er opptatt av deg som står her, og som oppfatter din situasjon etter å ha brutt med miljøet litt som å stå på en øde øy.
Nå mangler du kanskje nettverk og venner, og du skal orientere deg i en verden du ikke kjenner, samtidig som har mistet ditt ståsted i tilværelsen, fremtidshåp og kanskje også selve meningen med livet. Du skal bygge opp et selvbilde og en identitet på ny, samtidig som du kanskje sliter med angst for å skuffet både din gud og din familie. Kanskje bærer du også med deg angst for dommedag eller helvete. Med en slik situasjon så kan veien til storsamfunnet fra den øde øya du befinner deg på virke umulig.
Det er her vi kommer inn. Hjelpekilden ønsker å være en bro som gjør overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet enklere.
Uavhengig av hvilket trossamfunn du kommer fra.
Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd.
Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema:
Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd.
Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema:
Hilde Langvann, 6/7-2017
Hjelpekilden Norge
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
 | I boken ”Jesussoldaten” av Tonje Egedius og Anders Torp får vi får første gang en grundig innføring i hvordan Norge forholder seg til barn som ikke har det godt i religiøse miljøer storsamfunnet har lite innsyn i, illustrert gjennom et dypdykk i menigheten Seierskirken sett gjennom Anders Torps øyne. I likhet med hva som skjedde med Anders Torp er det tydelig at barns rettigheter blir systematisk brutt i en rekke trossamfunn. Retten til trosfrihet, menings og ytringsfrihet. Retten til å velge venner selv, utfolde seg i lek, velge utdannelse og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet. |
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet:
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen.
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre".
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig.
Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert?
Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.
Tiden er overmoden.
Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Tiden er overmoden.
Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I episoden som handler om rehabilitering, siterer reporter Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet (HOD):
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet (BLD), fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag, som man kan lese om her (se listen under bildet)
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra HOD. RVTS Vest skriver til oss at de flere ganger har etterspurt evaluering fra HOD og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når vi sendte forespørsel til HOD i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre".
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at HOD tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig.
Jeg vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til dette året knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller utallige henvendelser fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
Leser ikke HOD rapporter de selv har finansiert?
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet (BLD), fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag, som man kan lese om her (se listen under bildet)
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra HOD. RVTS Vest skriver til oss at de flere ganger har etterspurt evaluering fra HOD og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når vi sendte forespørsel til HOD i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre".
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at HOD tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig.
Jeg vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til dette året knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller utallige henvendelser fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
Leser ikke HOD rapporter de selv har finansiert?
Hør brevet 12:30 ut i denne lenken:
Hilde Langvann, 4/12-2015
Leder, Hjelpekilden Norge
I avisen Vårt Land kunne vi 11. mai lese artikkelen "Kaster Gud ut av terapirommet", der psykolog Silje Endresen Reme ser nærmere på psykologifagets holdning til religion. Hun erfarte selv på tampen av sin utdannelse at religion og religiøsitet ikke hadde vært nevnt i undervisningen, og en landsomfattende spørreundersøkelse rettet mot psykologistudenter bekreftet mistanken om at religion er tabu i psykologien.
Undersøkelsen kom med følgende konklusjon:
I undersøkelsen av 564 kommende norske psykologer rapporterte et stort flertall positive holdninger til religion i psykologien. Samtidig rapporterte de fleste at de ikke opplever noe fokus på religion i psykologutdanningen i dag. En tredjedel av studentene mente at psykologifaget er stereotypt og respektløst overfor religiøse mennesker. Religion er en viktig del av livet for flertallet av verdens befolkning, og psykologer vil møte religiøse temaer og problemstillinger i terapi, forskning og samfunnsdebatter. I tillegg vil den stadig tiltakende forekomsten av voldelig, terroriserende og ekstrem religiøs atferd sannsynligvis kreve svar fra psykologprofesjonen. Vi mener psykologutdanningen bør forberede studentene på dette ved å inkludere religion i utdanningen.
Lenker:
Vårt Land: "Kaster Gud ut av terapirommet"
Psykologtidsskriftet: "Er religion neglisjert i psykologutdannelsen"
Brith Dybing: "Troen som ble en byrde"
Vårt Land: "Kaster Gud ut av terapirommet"
Psykologtidsskriftet: "Er religion neglisjert i psykologutdannelsen"
Brith Dybing: "Troen som ble en byrde"
Tradisjonelt har nok psykologiens forhold til religion vært problematisk, psykologer er mindre religiøse enn folk flest og religion har ikke vært ansett som en del av psykologiens felt.
Men kan dette være under endring nå?
Stortingets opptrappingsplan for psykisk helse sier at helseapparatet skal møte pasienten som et "helt menneske med kropp sjel og ånd". Åndelige behov og eksistensielle spørsmål skal altså tas hensyn til og dermed være del av opplæringen til helseprofesjonene. Her inngår religiøsitet. Artikkelforfatteren understreker at det derfor er avgjørende at psykologene tar Gud med inn i terapirommet. Når pasientene blir møtt med forståelse så kan det bli mulig å sortere vekk det destruktive, og samtidig sitte igjen med en meningsfull tro. At psykologen har åpenhet og interesse for å snakke om livssynspørsmål er derfor viktig.
Men kan dette være under endring nå?
Stortingets opptrappingsplan for psykisk helse sier at helseapparatet skal møte pasienten som et "helt menneske med kropp sjel og ånd". Åndelige behov og eksistensielle spørsmål skal altså tas hensyn til og dermed være del av opplæringen til helseprofesjonene. Her inngår religiøsitet. Artikkelforfatteren understreker at det derfor er avgjørende at psykologene tar Gud med inn i terapirommet. Når pasientene blir møtt med forståelse så kan det bli mulig å sortere vekk det destruktive, og samtidig sitte igjen med en meningsfull tro. At psykologen har åpenhet og interesse for å snakke om livssynspørsmål er derfor viktig.
Hva sier annen forskning om dette temaet?
I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" fra 2014 så Brith Dybing nærmere på hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser har behov for. I drøftingen av informantenes erfaringer med å få hjelp hos hjelpeapparatet, var det tydelig at det i norsk helsevesen var en viss reservasjon mot å snakke med pasientene om livsynsspørsmål. Dette kan være både personavhengig samt psykologiens holdning at det ikke er faglig å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. I tillegg er det problematiserende at mange blir opplært til å ikke snakke med noen utenfor menigheten om forhold i menigheten, noe som kan føre til at de selv ikke tar opp disse problemstillingene med psykologen. Her burde de som utredet vært mer pågående, mente informantene.
En relativt ny lærebok om akuttpsykiatri ("Akuttpsykiatri for leger og sykepleiere", Berg 2007) blir man heller ikke spesielt oppmuntret til å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. På side 155 står det: "Avdelingen bør støtte de pasientene som har livssynsrelaterte spørsmål. Dette gjøres ved en aktiv prestetjeneste som kan tilkalles til pasienter som ønsker det."
Hjelpekilden får mange henvendelser fortrinnsvis fra folk som er i en religiøs bruddprosess. Personer som gjennomgår et slikt brudd opplever ofte det som kalles en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd. De fleste som henvender seg oss etterspør psykologer i sitt nærområde som har kunnskap om religiøse bruddprosesser. Vi har en relativt kort liste over psykologer vi har fått kjennskap til som har slik kompetanse.
Er det nok at en psykolog har åpenhet og interesse for å snakke om livssynsspørsmål?
For mennesker som har lært at psykiske problemer er relatert til svak tro og at det er tabu å snakke med psykologer, så er det avgjørende å bli møtt av et hjelpeapparat som ikke bare er åpne for å snakke om livssynsspørsmål, men som også har kompetanse på tematikken. Dette betyr at religion må inn i psykologifaget. Det er ikke nok at psykologene er åpne for å snakke om livsynsspørsmål, men kompetansen spesielt rundt usunn tro og religiøse bruddprosesser må opp.
Dybing foreslår i tråd med sine informanter og med tidligere rapporter opprettelsen av et eget kompetansesenter/ religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen.
Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp. Religion må inn i psykologifaget, og det bør etableres et religionspykologisk kompetansesenter.
Hilde Langvann, 12/5-2015
Hjelpekilden Norge
Rapunzel.
Så lenge du kan huske har du bodd i dette tårnet langt inne i skogen. Du har sittet ved vinduet hver morgen og hver kveld, og du har sett ut mot horisonten der du kan skimte konturene av en by. Men det er dette som er ditt hjem, og du kan aldri aldri forlate.
Verden utenfor er mørk, egoistisk og ond. Hvis den finner en solstråle blir den ødelagt. Dette har din mor fortalt deg, og du har ingen grunn til å tro at hun skulle fortelle deg noe annet enn noe som er Sant. Hun har fortalt deg at tårnet er din trygghet, for her kan ingen finne deg, her kan ingen skade deg. Likevel. Hver dag sitter du ved vinduet. Og ser ut.
Så en dag har du bestemt deg for å ta dine første steg utenfor tårnet. Selv om verden er farlig, vil du likevel ha en litt nærmere titt enn den du får fra vinduet. Den dårlige samvittigheten tærer på deg, for du vet at du har gjort noe galt, din mor vil bli både skuffet og redd. Skuffet for at du har valgt å sette til side alt hun har lært deg hele ditt liv. Redd for at noe forferdelig skal skje med deg, der ute i verden. For verden er mørk, egoistisk og ond.
Og angsten for at noe skal skje, er hele tiden tilstede. Den er der når du går inn i byen, og den er der når du snakker med fremmede. Selv når du ser alt det vakre rundt deg, så er angsten ved din side, forteller deg at du burde dratt tilbake til tårnet.
Hva velger du, Rapunzel? Vil du reise hjem igjen, til tårnet ditt, og kjenne på tryggheten når angsten har sluppet taket, og samtidig gjøre din mor lykkelig? Tør du virkelig å bli i den store verden som uansett hvor vakker den er, er farlig og kan ødelegge deg helt? Eller er det mulig at du gradvis kan erfare at de onde menneskene i verden kanskje ikke er så onde, og kanskje vil angsten gradvis slippe taket. Tør du dette?
Og hvis du våger, hvis du tar sats og erfarer verden for deg selv, og forstår at du er løyet for hele ditt liv, hva da? Hvordan takler du dette? Når du forstår at du hele livet har gjemt deg for det farlige der ute i verden, når det egentlig var den som påsto at hun var din mor som du burde ha gjemt deg for. Hun løy. Hun skremte deg for å holde deg inne i tårnet, for hun trengte deg. For det er du som holder henne i live, bare du. Hvordan håndterer man en slik kunnskap?
Rapunzel, du er ikke alene.
Maria vet hvordan du har det. Maria fikk aldri se på fjernsyn, og hun fikk ikke leke med de andre barna i gaten. Hun gikk på en vanlig skole, men hun kunne aldri snakke med de andre mer enn høyst nødvendig, bare være med sine egne. For verden var mørk, egoistisk og ond. Bare i menigheten ville hun være trygg, ingen kunne skade henne der.
Ørjan vet hvordan du har det. Når internett kom, lærte han at dette var farlig for Guds sanne tjenere, de måtte holde seg unna dette nye verktøyet Satan hadde laget for å fjerne menneskene fra Gud. Men nysgjerrigheten var større enn frykten, og gjennom verdensveven fikk han se en verden som var langt fra slik han hadde lært.
Marianne vet hvordan du har det. Hun vet hvordan det er å være redd hele tiden, redd for mennesker som hun hadde lært ville skade henne, som ville føre henne vekk fra Gud. Men ingen av de hun ble kjent med var voldelige, brukte narkotika, misbrukte alkohol eller ville ha henne med på orgier. De var snille mennesker, som henne selv. Gradvis slapp angsten. Hun vil gjerne fortelle deg at det blir bedre.
Morten vet hvordan du har det. Hans dårlige samvittighet og ønsket om trygghet førte han stadig tilbake til det han kjente best, så gang på gang gikk han tilbake til menigheten og låste seg på sitt vis inn i tårnet igjen og igjen. For han gikk det mange år før han turde å forlate helt. Han har likevel stadig litt dårlig samvittighet, han bærer barndommens lærdom tett med seg ennå.
Karen vet hvordan du har det. Når hun forsto at alt hun hadde lært hadde vært en løgn, ble hun først sint. Først hatet hun, hun hatet tårnet de hadde holdt henne fanget i, hun hatet de som hadde skremt henne fra å ville nyte livet og verden. Hun var forbitret over årene hun hadde mistet. Men siden slapp sinnet, og hun tok i mot gleden. Gleden over å vite hva som er sant, gleden av å kunne få nyte livet istedenfor å alltid være redd.
Susanne vet også hvordan du har det. Hun vet at det kan være vanskelig å starte et nytt liv i en verden du ikke kjenner, når du hele tiden har bodd i et tårn langt inne i skogen. Derfor vil hun og de andre gjerne hjelpe deg, slik at overgangen blir lettere.
Vi vet hvordan du har det. Det er bare å ta kontakt.
Hilde Langvann, 30/1-2015
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge
Lenker:
Få hjelp
Kontaktskjema
Så lenge du kan huske har du bodd i dette tårnet langt inne i skogen. Du har sittet ved vinduet hver morgen og hver kveld, og du har sett ut mot horisonten der du kan skimte konturene av en by. Men det er dette som er ditt hjem, og du kan aldri aldri forlate.
Verden utenfor er mørk, egoistisk og ond. Hvis den finner en solstråle blir den ødelagt. Dette har din mor fortalt deg, og du har ingen grunn til å tro at hun skulle fortelle deg noe annet enn noe som er Sant. Hun har fortalt deg at tårnet er din trygghet, for her kan ingen finne deg, her kan ingen skade deg. Likevel. Hver dag sitter du ved vinduet. Og ser ut.
Så en dag har du bestemt deg for å ta dine første steg utenfor tårnet. Selv om verden er farlig, vil du likevel ha en litt nærmere titt enn den du får fra vinduet. Den dårlige samvittigheten tærer på deg, for du vet at du har gjort noe galt, din mor vil bli både skuffet og redd. Skuffet for at du har valgt å sette til side alt hun har lært deg hele ditt liv. Redd for at noe forferdelig skal skje med deg, der ute i verden. For verden er mørk, egoistisk og ond.
Og angsten for at noe skal skje, er hele tiden tilstede. Den er der når du går inn i byen, og den er der når du snakker med fremmede. Selv når du ser alt det vakre rundt deg, så er angsten ved din side, forteller deg at du burde dratt tilbake til tårnet.
Hva velger du, Rapunzel? Vil du reise hjem igjen, til tårnet ditt, og kjenne på tryggheten når angsten har sluppet taket, og samtidig gjøre din mor lykkelig? Tør du virkelig å bli i den store verden som uansett hvor vakker den er, er farlig og kan ødelegge deg helt? Eller er det mulig at du gradvis kan erfare at de onde menneskene i verden kanskje ikke er så onde, og kanskje vil angsten gradvis slippe taket. Tør du dette?
Og hvis du våger, hvis du tar sats og erfarer verden for deg selv, og forstår at du er løyet for hele ditt liv, hva da? Hvordan takler du dette? Når du forstår at du hele livet har gjemt deg for det farlige der ute i verden, når det egentlig var den som påsto at hun var din mor som du burde ha gjemt deg for. Hun løy. Hun skremte deg for å holde deg inne i tårnet, for hun trengte deg. For det er du som holder henne i live, bare du. Hvordan håndterer man en slik kunnskap?
Rapunzel, du er ikke alene.
Maria vet hvordan du har det. Maria fikk aldri se på fjernsyn, og hun fikk ikke leke med de andre barna i gaten. Hun gikk på en vanlig skole, men hun kunne aldri snakke med de andre mer enn høyst nødvendig, bare være med sine egne. For verden var mørk, egoistisk og ond. Bare i menigheten ville hun være trygg, ingen kunne skade henne der.
Ørjan vet hvordan du har det. Når internett kom, lærte han at dette var farlig for Guds sanne tjenere, de måtte holde seg unna dette nye verktøyet Satan hadde laget for å fjerne menneskene fra Gud. Men nysgjerrigheten var større enn frykten, og gjennom verdensveven fikk han se en verden som var langt fra slik han hadde lært.
Marianne vet hvordan du har det. Hun vet hvordan det er å være redd hele tiden, redd for mennesker som hun hadde lært ville skade henne, som ville føre henne vekk fra Gud. Men ingen av de hun ble kjent med var voldelige, brukte narkotika, misbrukte alkohol eller ville ha henne med på orgier. De var snille mennesker, som henne selv. Gradvis slapp angsten. Hun vil gjerne fortelle deg at det blir bedre.
Morten vet hvordan du har det. Hans dårlige samvittighet og ønsket om trygghet førte han stadig tilbake til det han kjente best, så gang på gang gikk han tilbake til menigheten og låste seg på sitt vis inn i tårnet igjen og igjen. For han gikk det mange år før han turde å forlate helt. Han har likevel stadig litt dårlig samvittighet, han bærer barndommens lærdom tett med seg ennå.
Karen vet hvordan du har det. Når hun forsto at alt hun hadde lært hadde vært en løgn, ble hun først sint. Først hatet hun, hun hatet tårnet de hadde holdt henne fanget i, hun hatet de som hadde skremt henne fra å ville nyte livet og verden. Hun var forbitret over årene hun hadde mistet. Men siden slapp sinnet, og hun tok i mot gleden. Gleden over å vite hva som er sant, gleden av å kunne få nyte livet istedenfor å alltid være redd.
Susanne vet også hvordan du har det. Hun vet at det kan være vanskelig å starte et nytt liv i en verden du ikke kjenner, når du hele tiden har bodd i et tårn langt inne i skogen. Derfor vil hun og de andre gjerne hjelpe deg, slik at overgangen blir lettere.
Vi vet hvordan du har det. Det er bare å ta kontakt.
Hilde Langvann, 30/1-2015
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge
Lenker:
Få hjelp
Kontaktskjema