|
10/12/2019 0 kommentarer "Uttafor"Ser norsk ut, snakker norsk, men er likevel ikke norsk i det hele tatt. Slik omtaler mange religiøse utbrytere seg selv. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan noen som er født og oppvokst i norsk kultur kjenne seg fremmedgjort fra storsamfunnet? Årsaken ligger i enkelte trossamfunns fiendebilde av storsamfunnet. Når man ser på samfunnet utenfor som styrt av onde krefter, og at trygghet bare kan oppnås ved å holde seg nær menigheten, vil dette gå ut over integreringen. Så lenge man holder seg i trossamfunnet vil dette oppleves som et sterkt indre samhold. I det øyeblikket man står utenfor miljøet oppstår utfordringene. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet, og noen har brukt lang tid på å bli integrert i samfunnet.
Det er kanskje ingen lett løsning på disse utfordringene mange kan oppleve. Så lenge et trossamfunn skaper en barriere mellom medlemmet og storsamfunnet, og ser på integrering som en onde, vil det alltid være utfordrende når man plutselig står utenfor trossamfunnet. Men det hjelper mye at samfunnet utenfor forstår at man kan ha utfordringer med å føle seg integrert, selv om man ser norsk ut og snakker norsk. Og for oss andre kan det kanskje hjelpe at andre også føler ensomhet og mangel på et sosialt nettverk, som denne personen satte fingeren på.
Kanskje er det greieste å ikke kjempe for å bli integrert, men å akseptere seg selv som litt annerledes?
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 10/12-2019
0 kommentarer
 I forrige uke gikk imam Abdikadir Mahamed Yussuf ut i Fædrelandsvennen og sa at muslimske barn ikke bør gratulere noen med dagen, gå i bursdagsselskap eller si «god jul». Uttalelsene førte til skarpe reaksjoner både fra muslimer selv, offentlig ansatte som jobber med integrering, politikere i Kristiansand lokalt og fra stortingspolitikere, i tillegg til en kaktus fra Hedningssamfunnet og debatter i sosiale media. Enden på visa ble at Yussuf trakk seg fra sin stilling. I responsen som haglet var det hensynet til integreringen som ble påpekt. Rektor ved mottaktsskolen i Kristiansand hevdet at en slik holdning er svært ødeleggende for integreringen, det samme hevdet den profilerte imamen Akmal Ali fra Kristiansand til Nettavisen, og Kadra Yusuf kalte imamen liksågodt for en integrasjonshemmende bremsekloss. Stortingspolitiker Abid Raja var en av mange som så rødt av uttalelsene, og vektla sameksistens i sin argumentasjon: Verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer. Barn som spiser, leker og feirer sammen på bursdag skaper ikke bare mye glede men er også god integrering i praksis, vi legger grunnlaget for god integrering fra barndommen av - og derfor må bakstreverske meninger ikke få vinne frem. Den samme debatten har fått mange religiøse utbrytere til å se rødt - av litt andre grunner. Mirjam Kehlin, som selv er vokst opp i menigheten Jehovas vitner, skrev følgende innlegg på Facebook:  For det er nettopp isolasjon og manglende integrering i det norske samfunnet som har vært et av de store problemstillingene for mange av våre brukere, som alle har til felles at de har brutt ut av kristne religiøse miljøer. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet. Og nekting av å delta i bursdagsselskaper har ikke vært det eneste som har hindret integrering: Jeg opplevde mange begrensinger og påbud og forbud i Smiths Venner når jeg vokste opp. Men ingen brydde seg om det. Vi ble ertet pga skjørt og fletter. Men ingen satte spørsmålstegn eller turde å si imot sekten jeg gikk i. Fikk ikke være med på idrettsarrangementer, skoleturer osv. Vi ble ertet av de andre barna for dette. Bare de sterkeste tør å bryte ut. Men når det skjer tilsvarende ting i lukkede muslimske miljøer da skriker de over seg. Skjønner ikke helt dette jeg. Jeg har ofte følt meg som innvandrer fra en annen kultur. Det er noe bare en som er vokst opp i en lukket sekt kan forstå. Vi opplever den samme manglende forståelsen for hemmende integrering i kristne miljøer i debatten om privatskoler. I fjor kom det inn to søknader for å starte private muslimske grunnskoler i Oslo, noe som utløste en ny debatt om integrering. Og når byrådet i Oslo sa nei til etablering av muslimsk skole i høst, så var dette av integreringshensyn. Men sjeldent hører vi de samme innsigelsene når kristne trossamfunn får starte opp egne privatskoler. Er det rett og slett vanskelig for folk utenfor å forstå at norske barn kan bli forhindret å bli integrert i det norske samfunnet? Ser man seg blind på hudfarge og ikke-vestlig religionstilhørighet? Vi vet at enkelte kristne trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning. Når barna i disse religiøse miljøene blir utsatt for en ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, hvorfor er det da ingen som reagerer? Er det ingen som ser faren ved at barna kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet, og ikke minst en fremmedgjøring fra andre mennesker utenfor trossamfunnet? Stortingspolitiker Abid Raja påpekte at "verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer." Det er vårt ønske at dette prinsippet ikke bare anvendes ved vurderingen av ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Politikerne må få opp øynene for at også barn som ser norske ut og snakker norsk kan føle seg som fremmed i eget land som følge av at deres foreldres kristne trossamfunn har en ikke-integrerende agenda. En agenda som ingen har turt å røre ved. Sålangt. Hilde Langvann, 19/1-2016 Hjelpekilden Norge 8/12/2015 0 kommentarer Tanker om julenMange av brukere har vokst opp i en kultur i Norge der julen ikke skulle feires. Hvilke tanker gjør de seg når det nærmer seg jul? Har de tatt til seg alle julens tradisjoner, eller står de stadig på avstand og betrakter feiringen med undring og kanskje litt frykt? Dette forteller våre brukere i vårt diskusjonsforum: Jeg gleder meg over å kjøpe julelys og stjerner og kribling over å kunne pynte juletre og gleden/kosen over å kunne se på hyggelige og morsomme juleserier og filmer. Jeg blir ikke trist over at det var noe jeg før ikke kunne, men gleder meg over det jeg har friheten til å velge selv. Det svir like jævelig i kroppen hvert år, selv om jeg gjør hva jeg kan for ikke å bringe min dårlige tradisjon vidrere på mine små. Det brygger seg opp alt i oktober da butikkene allerede da begynner med julepynt. Inne i meg vrenger det seg og jeg må stålsette meg for og virke så normal som mulig. Det går ikke. Kroppen stritter i mot med alle de kreftene den har og jeg får en dobbelkamp både med fortid, men samtidig være der for de små. Tror nok aldrig jeg klarer å ha en normaltilstand i forhold til det her, til det er det "rota" for mye i "kålen" min. Det er så forbanna urettferdig og skulle ha denne kampen hvert eneste år, det stjeler så utrolig mye energi. Det er en kamp det her og arrene etter våre foredres fanatiske valg, vil vi nok måtte bære med oss så lenge vi lever. Jeg har altid med meg den lille jenta som sto i snøen utenfor vinduet til naboen, og så på den vakre advendtstjerna deres. Og lurte på hvordan noe såå vakkert kunne være djevelen verk. Hun er en del av meg. Og jeg steller ekstra godt med henne i disse tider Jeg synes det er vanskelig å "dyrke fram" gode følelser for en tradisjon jeg aldri har hatt gleden av. Heldigvis har jeg fått mye glede av å se at min egen datter som elsker alt med Jul og tradisjoner. Meg selv beskrev jeg som "ei med to tomme hender" i hele oppveksen. Var 30 år, før jeg fikk en gave med mitt navn på. Og det er ikke lett å få noe heller. Vil helst være "usynlig" i disse dager. Gjør så godt jeg kan, men trur ikke det blir "normalt" for meg - noen gang.. Husker godt en søndag, det var faktisk Julaften, og vi var selvfølgelig på Møtet. Vi hadde ikke egen Sal, så menigheten leide et lokale, som ellers fungerte som eldresenter. Bak talestolen sto det peneste Juletreet du kan tenke deg! Talen var selvfølgelig om hvor styggelig denne skikken var, osv. Jeg tenkte at "bare om min familie var vanlig"! Vi feiret jul for første gang i fjor. Juletre, gaver, nisse, pynt, ribbe.. alt som hører til. Men fikk en merkelig reaksjon på ettermiddagen julekvelden. Gikk rett i kjelleren. Varte to timer, så var det over. Hadde ikke forventet noe sånt. Har begynt mer og mer med julefeiring. Mest for ungenes skyld, men kjenner at det er litt kos også. Jula hos oss blir dog litt mer stille enn hos andre storfamilier. Det er jeg og mine to sønner. Men vi bruker tida på å være sammen og gjøre ting sammen. Julen er for meg bare noen ekstra fridager. Har ikke tatt inn noen tradisjoner, så verken nisse eller juletre er å se her i huset. Spiste ribbe i går kveld, men det var mer tilfeldig enn tradisjon... Markerer solsnu et par dager før jula istedet. Da er det sjampis, venner og god mat! Julen er jo en familiehøytid og det er klart at det er ekstra sårt å ikke ha sin familie rundt seg da. Uansett så har jeg etter mange år begynt å glede meg over julen og synes selv det er veldig koselig nå å pynte og gjøre i stand til jul. Det systemet jeg har vokst opp i har ødelagt mye for meg. Da jeg flytta inn i huset jeg bor i nå i høst gledet jeg meg masse til jul, men når desember kom og alt skulle være så fint og flott så endte jeg opp med å bare føle meg mislykka. Plasttreet ble liggende i eska si, og minimalt med julepynt ble dratt fram. Bare kjente at jeg ikke orket med så mye i år, og brukte energien min på å gjøre det mest mulig kos uten julestyr. Det ble pinnekjøtt, og ungene fikk sine vanlige gaver av meg. Men det blir så stusslig når det ikke er noe mer familie å dele høytiden med. Jeg husker vi ble kaldt hedninger fordi vi ikke hadde julestjerne i vinduet, vi bodde i en veldig tradisjonsbundet by knytta til bygdene rundt. Jeg grudde til jul, mens alle andre barn gledet seg. Og jeg grudde til å begynne på skolen etter jul. Da var det store samtaleemnet om hvor mange julegaver vi hadde fått. En lærer yndet å la spørsmålet vandre fra elev til elev, så rakk de opp hånden og svarte hvor mange gaver de hadde fått. Har litt vanskelig for det med julefeiring... det föles mest merkelig å skulle gå fra en type "hjernevask" (ikke feire jul pga bla bla bla osv), til en annen type kollektiv "hjernevask" ..at "alle" feirer jul... ?? Feire hva, liksom?? Har vel blitt litt allergisk mot kollektivistiske handlinger og tradisjoner..at ting liksom går på automatikk fordi "alle andre" gjör d, og det som de aller fleste gjör, blir jo da sett på som "normen" i samfunnet. Hvorfor smerter julen fortsatt ? Når jeg vandrer i bugnende gavebutikker og vader i glitter kommer en overveldende følelse av det tap jeg kjente på i barndommen ,alt vi ble fratatt, så uendelig mye glede. Slekningene våre gråt på trappen når de ble avvist med alle gavene til oss fattigbarna og ingen i menigheten gav aldri noe som helst, aldri ei krone....De gjemte seg i knakende bokpermer og følte seg trygge der. Foreldrene mine måtte på fattigkassa regelmessig for å dekke opp for utgifter de måtte hanskes med, samtidig som de fikk beskjed om å sende dyrebare gaver i retur, og også avvise dem. Vi fikk senere høre at de inneholdt både lusekofter, vintersko og ting vi barna trengte og leker til glede for oss. Vi hadde en streng og barnløs menighetstjener den tiden som mente ovenfor far, at hvis han sendte gavene i retur ville det bli slutt på avguderiet og en klar advarsel til de "hedenske" slektningene. Det er tydelig at julen berører noe i mange. For noen er det en påminnelse om en barndom der man tydeligere enn ellers i året sto utenfor og var annerledes. Og for noen er dette stadig en feiring de ikke identifiserer seg med eller ønsker å delta i, noe som kanskje ikke er rart siden den aldri var en del av deres kultur når de vokste opp. Sorgen over familien de mistet kontakt med når de brøt med troen kan for mange bli ekstra forsterket i juletiden, det er noen som mer enn ellers mangler i deres liv akkurat da. Mens det for andre igjen er en tid de gradvis har begynt å feire, gradvis har begynt å glede seg over. Og ikke minst gleder mange seg over å få velge selv. Hilde Langvann, 8/12-2015 Hjelpekilden Norge 28/8/2014 0 kommentarer Når boblen sprekkerI reportasjen ”Heidi var Jehovas fange” i lørdagsutgaven av Telen kan Heidi fortelle at mange av problemene hun erfarte etter å ha forlatt, skrev seg til at hun som 24-åring var ”sosialt utrustet som en 8-åring”. Brith Dybing forteller til Telen mandag 25. August at religiøse avhoppere savner et offentlig hjelpetilbud. Gjennom sin masteroppgave ”Troen som ble en byrde” viser hun at Heidi slettes ikke er ikke alene: Et av intervjuobjektene; ”Cecilie”, sier det treffende om å være fremmedgjort fra samfunnet: ”Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til” ”Johanne” forteller om forholdet til verden utenfor trossamfunnet: ”For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. Og da er det helt unaturlig å søke noe som helst støtte og klokskap derifra. Så da tenker du at da er det ….å leve. Og da holdt det på å gå galt.” I likhet med Heidi syntes også ”Dagmar” at det å stemme ved politisk valg var et stort steg å ta: ”Jeg stemte i år for første gang…jeg nesten bare tok et parti i blinde, for jeg hadde jo ikke peiling, men bare for å få gjort det da. Men da var jeg veldig usikker, så da måtte jeg spørre noen som kunne…hvordan gjør man det… Jeg syntes det var flaut å skulle gå inn der og ikke kunne det.” Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som selv uten finansiering i snitt mottar og behandler 30 henvendelser i måneden. I tillegg har vi en støttegruppe på nett med rundt 370 brukere, som blir flittig brukt for å ta opp tema knyttet til bruddet og livet etterpå. Når våre brukere beskriver perioden etter bruddet, så er det mange likhetstrekk med de integreringsproblemene og sosialiseringsutfordringene som mennesker tilflyttet det norske samfunnet har. De kan ikke de sosiale kodene, har lite nettverk og ser at deres tillærte verdier kolliderer med storsamfunnet. En av våre brukere beskrev det nettopp slik: “Man følte seg fremmed..annerledes..som en nyimmigrert fra fjernt land” Det er derfor ikke uvanlig at tiden etter bruddet kan bli preget av ensomhet og depresjon. I tillegg har man ofte mistet sin status som Guds utvalgte, sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til framtiden. For mange blir denne multitapssituasjonen som en krise ikke ulik andre livskriser, som i flere tilfeller krever profesjonell oppfølging. Som hos Heidi så sitter de gamle dogmene ofte lenge i, det kan ta lang tid å kvitte seg med angst for dommedag og angst for å ha skuffet Gud. ”Anne-Berit” forlot sin menighet for 17 år siden, og skrev på vårt diskusjonsforum om sin angst: ”Redselen for fortapelse er overhengende. Ikke bare for mine egen skjebne men for alle rundt meg. Kan ennå se for meg tegningen av stupet med et skrekkelig dyp med ild og skrikende ansikter som pintes for evig i mørket.” Andre brukere kan fortelle om lignende angst: ”Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.” Det kan være vanskelig å forstå at mennesker som har vokst opp i samme land som oss andre likevel kommer fra en så fremmed kultur og kan slite med problemer i mange år. Men det er av stor betydning at det finnes et hjelpeapparat som har denne forståelsen gjennom kunnskap om religiøse bruddprosesser og usunne religiøse miljøer. For en stor gruppe mennesker vil et godt hjelpetilbud gi muligheten til å få et godt liv etter bruddet, uten angst og depresjon, uten selvmordstanker- eller forsøk, uten kortere eller lengre arbeidsuførhet som følge av psykiske problemer. Et nasjonalt kompetansesenter er tidligere blitt foreslått både av Redd Barna ”Til tross for tro”, NKVTS ”Religiøse bruddprosesser” og nå også av Brith Dybing gjennom hennes masteroppgave ”Troen som ble en byrde”. Hjelpekilden støtter forslaget, og håper også at helsemyndighetene vil følge opp dette arbeidet. Hilde Langvann, 28/8-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Jeg opplevde mye av det som ble fortalt oss på skolen som skremmende og krenkende. Alle de praktiske reglene om hva man kan/ikke kan spise, hva man kan/ikke kan gjøre på sabbaten, alt man ikke skulle gjøre; som ikke å ha sex utenom ekteskapet, ikke ta abort, ikke bruke smykker, ikke gå rundt juletreet…. Men snakket om okkultisme, satanisme, demoner, kvinner som var blitt gravide med satan, spiritisme…slike ting. Det skremte meg virkelig, og jeg kunne ikke fysisk unngå det. Skolen er en viktig arena for barns inkludering i samfunnet, og er slik spesielt viktig for barn som kommer fra lukkede religiøse miljøer. Med riktig tilrettelegging kan skolen bidra til at barn med ulik bakgrunn møtes og utvikler forståelse og respekt for andre livssyn.
Lukkede trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning, noe som har vært avgjørende for at enkelte barn har kunnet ta eget standpunkt mot foreldrenes trossamfunn i tenårene eller som ung voksen. Men hva skjer når barn fra isolerte trossamfunn i tillegg blir utsatt for ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, som for eksempel Guds Menighet i Lofoten? Med indoktrinering fra alle hold, er det ikke da en risiko for at barnet kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet? Barn fra lukkede trossamfunn har ingen reell trosfrihet, da foreldrenes mål for deres liv fra de er født er at de skal adoptere deres egen tro. Ved å i tillegg gå på en skole som har forkynnende undervisning, er det naturlig å slutte at det legges ytterligere begrensninger på barns trosfrihet. Ved indoktrinering så vil barna aldri se noen reell valgfrihet, da det forkynnes at å forlate trossamfunnet eller å velge en annen tro er ensbetydende med døden i trossamfunnets forestilling om en nær forestående endetid. Den offentlige skolen representerer her en viktig motvekt mot indoktrineringen. Er det derfor riktig at trossamfunn, som både i forkynnelse og undervisning er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda, skal ha rett til å drive egne skoler? Ved å gjøre tiltak overfor religiøse friskoler vil vi vise at barnas rettigheter til trosfrihet, inkludering og rett til en differensiert utvikling skal komme foran foreldrenes rett til å bestemme hvilken undervisning barna skal få. Hilde Langvann, 20/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden På 50-tallet utførte sosiologen Edward Banfield en rekke studier i et lite landbrukssamfunn i det sørlige Italia. Her fant Banfield et samfunn der forestillingen om et «felles beste» ikke rakte ut over familien, der sosiale bånd, personlig lojalitet og moralske forpliktelser var sterkt knyttet til familien, men ikke til samfunnet utenfor. Ut fra disse studiene utviklet Banfield uttrykket «amoralsk familisme», et familiesystem med sterk indre lojalitet og tilsvarende liten lojalitet til samfunnet utenfor. Adferdsnormer som er vanlige i storsamfunnet blir derfor ikke tilpasset familien. Med manglende sosiale bånd til samfunnet utenfor familien, mangler også deltagelsen i samfunnet gjennom frivillige organisasjoner, som er basert på en gjensidighet uten at man nødvendigvis har slektsrelasjoner. Dermed blir også ansvarsfølelsen overfor andre større grupper og institusjoner i samfunnet fraværende. Forskere er enige i at amoralsk familisme er uheldig og kan true storsamfunnet på flere områder. På mange måter kan man dra likhetstrekk mellom «amoralsk familisme» og lukkede trossamfunn. I lukkede miljøer har man en sterk lojalitetsfølelse til menigheten og trossamfunnets ledelse, og en skepsis til samfunnet utenfor. De gjeldende normene for storsamfunnet blir ikke tilpasset trossamfunnet, og det mangler en interesse for institusjoner og grupper utenfor eget miljø. For å slippe å være en del av samfunnet kan disse trossamfunnene etablere egne aktiviteter kun for sine medlemmer, i tillegg til egne bøker for ulike deler av medlemmenes liv, som barnebøker, sangbøker, selvhjelpsbøker mfl. Noen praktiserer derfor av samme grunn hjemmeundervisning eller har etablert egne skoler for menighetens barn For de familiene som ikke har mulighet til å sende sine barn på en skole tilknyttet trossamfunnet, og som ikke kan praktisere hjemmeundervisning, er den offentlige skolen det vanligste alternativet. Skolen er en institusjon utenfor trossamfunnet, hvordan blir samarbeidet mellom familien fra det lukkede trossamfunnet med en institusjon fra storsamfunnet? Å være medlem av et lukket trossamfunn kan på mange sammenlignes med å være fra en annen kultur. Barn fra slike samfunn kan derfor erfare at de blir tvunget til å forholde seg til to kulturer, som er vidt forskjellige med ulike sett av normer og verdier. Dette kan være en vanskelig balansegang for barnet, og kan føre til at det havner i en rollekonflikt med elever og lærere, der det som er uakseptabelt i trossamfunnet kan anses som høyt verdsatt i skolemiljøet. Barnet skal gjøre det som er forventet av en som er medlem i trossamfunnet, samtidig så skal de følge kravene om å følge de riktige normene i skolemiljøet. Dette kan skape et dobbeltrolle som noen barn kan beherske lett, men som andre barn kan oppleve som problematisk. Blant annet kan det å ta til seg skolens verdier og holdninger føre til negative sanksjoner fra trossamfunnet, ved å bli straffet for en «verdslig» tankegang eller handling, noe som kan føre til skam for barnet og føre til at barnet blir usikker i møte med andre. I tillegg kan barna ha med seg fordommer mot medelever, da de kommer fra et trossamfunn som betrakter mennesker utenfor trossamfunent som truende. I et ønske om å gjøre det riktige i forhold til familien og trossamfunnet, kan de derfor velge å isolere seg fra medelever. I vårt flerkulturelle samfunn er ansatte på skolene blitt nødt til å sette seg inn i ulike kulturer og religioner. Lærerne ønsker å møte barn og familier på deres premisser, og de ønsker å forstå deres behov. Mens det hersker en generelt økende innsikt og forståelse i barn fra fremmedkulturelle reliogoner, så er det mindre kunnskap blant lærere om barn fra lukkede trossamfunn i Norge, som også kan anses som en minoritet i det norske samfunnet. Å være i et lukket trossamfunn betyr å stå på siden av samfunnet. Her blir derfor skolen en viktig motvekt for isoleringen av barnet, da barnet på skolen møter en arena der de får sin eneste mulighet til å bli inkludert i samfunnet så godt det lar seg gjøre. Hvordan møter skolen det utsatte barnet? Et samarbeid behøver ikke alltid til å føre til et gode for eleven. Ofte ønsker skolen å møte foreldrenes behov, på bekostning av barnets behov. «Det gode samarbeidet med skolen resulterte det i at alle reglene ble fulgt til punkt og prikke. Lærerne var livredde for at vi Jehovas vitne-barna skulle gjøre noe vi ikke fikk lov til, så de passet nøye på. Dvs gå ut av timen når de skulle ha juleforberedelser eller andre høytidsforberedelser. Jeg skulle ønske læreren spurte meg hva jeg ville. Men de var nok redde for å gå imot foreldrene. Jeg ble også ertet fordi jeg var annerledes pga religion, men det ble aldri tatt tak i.» I dette eksempelet ser vi hvor viktig det er at skolen ser barnet og forstår hvilken kultur det kommer fra. «Jeg syns det er viktig at læreren spør eleven, hvis han får vite at han/hun er i ett lukket samfunn, om hvordan hun har det, for da kan læreren få vite litt om hvordan barnet har det hjemme og hvordan barnet opplever situasjonen på skolen. Alle i min klasse så at vi gikk med skjørt og visste at vi ikke hadde TV, men læreren spurte meg aldri. Jeg tror at det hadde vært lettere for meg hvis læreren hadde spurt meg litt og gjerne tatt inn foreldrene og snakket med dem også, så kan de få ett innblikk i hvordan barnet har det.» Ideelt vil et samarbeid både skape forståelse og lete etter riktige løsninger for barnet. Men som vi har sett kan foreldrenes skepsis til samfunnet utenfor trossamfunnet vanskeliggjøre et samarbeid. Lojaliteten til trossamfunnet og dets ledelse er sterkere enn lojaliteten til skolen, og dermed kan skadelige forhold for barnet bli holdt skjult, selv om foreldrene ellers opptrer som redelige og ærlige mennesker med gode hensikter. I noen tilfeller kan derfor de tiltak og forslag som skolen kommer med kan gå i strid med de normer og verdier familien har og familien kan føle at andre blander seg inn i deres måte å leve på.
Et samarbeid mellom skolen og foreldrene er likevel viktig for at skolen skal kunne forstå hvor sentral rolle religionen har i familiens liv. Skolen må ha kunnskap og forståelse om lukkede trossamfunn, slik at de på en best mulig måte kan tilrettelegge for at barna blir inkludert i det sosiale miljøet på skolen og i samfunnet senere i livet. I samarbeidet er det også viktigere å ikke sette foreldrenes behov foran barnets behov, skolen må tørre å imøtegå foreldrenes krav når dette fører til økt isolering av barnet. Religionen er foreldrenes valg, ikke nødvendigvis barnets valg. Hilde Langvann, 19/8-2013 Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge Oppgaven er basert på en studentoppgave skrevet av en sosialfaglig student som ønsker å være anonym. Kilder: Andersen, R. (2001) In Good Faith. Empirical conference on children growing up in isolated religious communities. McGuire, M. B. (2002) Religion. The social contex. Stamsø M. (red.) (2009) Velferdsstaten i endring Sveinall, A. T.(2000) Troende til litt av hvert. Totland, K. (2010) Om barns oppvekst i HDG. Les også: Barns rettigheter i lukkede trossamfunn Religiøs lavalder for barn i usunne trossamfunn |
Her er vi |
|
