|
Ser norsk ut, snakker norsk, men er likevel ikke norsk i det hele tatt. Slik omtaler mange religiøse utbrytere seg selv. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan noen som er født og oppvokst i norsk kultur kjenne seg fremmedgjort fra storsamfunnet? Årsaken ligger i enkelte trossamfunns fiendebilde av storsamfunnet. Når man ser på samfunnet utenfor som styrt av onde krefter, og at trygghet bare kan oppnås ved å holde seg nær menigheten, vil dette gå ut over integreringen. Så lenge man holder seg i trossamfunnet vil dette oppleves som et sterkt indre samhold. I det øyeblikket man står utenfor miljøet oppstår utfordringene. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet, og noen har brukt lang tid på å bli integrert i samfunnet.
Det er kanskje ingen lett løsning på disse utfordringene mange kan oppleve. Så lenge et trossamfunn skaper en barriere mellom medlemmet og storsamfunnet, og ser på integrering som en onde, vil det alltid være utfordrende når man plutselig står utenfor trossamfunnet. Men det hjelper mye at samfunnet utenfor forstår at man kan ha utfordringer med å føle seg integrert, selv om man ser norsk ut og snakker norsk. Og for oss andre kan det kanskje hjelpe at andre også føler ensomhet og mangel på et sosialt nettverk, som denne personen satte fingeren på.
Kanskje er det greieste å ikke kjempe for å bli integrert, men å akseptere seg selv som litt annerledes?
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 10/12-2019
0 Comments
 I forrige uke gikk imam Abdikadir Mahamed Yussuf ut i Fædrelandsvennen og sa at muslimske barn ikke bør gratulere noen med dagen, gå i bursdagsselskap eller si «god jul». Uttalelsene førte til skarpe reaksjoner både fra muslimer selv, offentlig ansatte som jobber med integrering, politikere i Kristiansand lokalt og fra stortingspolitikere, i tillegg til en kaktus fra Hedningssamfunnet og debatter i sosiale media. Enden på visa ble at Yussuf trakk seg fra sin stilling. I responsen som haglet var det hensynet til integreringen som ble påpekt. Rektor ved mottaktsskolen i Kristiansand hevdet at en slik holdning er svært ødeleggende for integreringen, det samme hevdet den profilerte imamen Akmal Ali fra Kristiansand til Nettavisen, og Kadra Yusuf kalte imamen liksågodt for en integrasjonshemmende bremsekloss. Stortingspolitiker Abid Raja var en av mange som så rødt av uttalelsene, og vektla sameksistens i sin argumentasjon:
Den samme debatten har fått mange religiøse utbrytere til å se rødt - av litt andre grunner. Mirjam Kehlin, som selv er vokst opp i menigheten Jehovas vitner, skrev følgende innlegg på Facebook:  For det er nettopp isolasjon og manglende integrering i det norske samfunnet som har vært et av de store problemstillingene for mange av våre brukere, som alle har til felles at de har brutt ut av kristne religiøse miljøer. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet. Og nekting av å delta i bursdagsselskaper har ikke vært det eneste som har hindret integrering:
Vi opplever den samme manglende forståelsen for hemmende integrering i kristne miljøer i debatten om privatskoler. I fjor kom det inn to søknader for å starte private muslimske grunnskoler i Oslo, noe som utløste en ny debatt om integrering. Og når byrådet i Oslo sa nei til etablering av muslimsk skole i høst, så var dette av integreringshensyn. Men sjeldent hører vi de samme innsigelsene når kristne trossamfunn får starte opp egne privatskoler. Er det rett og slett vanskelig for folk utenfor å forstå at norske barn kan bli forhindret å bli integrert i det norske samfunnet? Ser man seg blind på hudfarge og ikke-vestlig religionstilhørighet? Vi vet at enkelte kristne trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning. Når barna i disse religiøse miljøene blir utsatt for en ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, hvorfor er det da ingen som reagerer? Er det ingen som ser faren ved at barna kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet, og ikke minst en fremmedgjøring fra andre mennesker utenfor trossamfunnet? Stortingspolitiker Abid Raja påpekte at "verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer." Det er vårt ønske at dette prinsippet ikke bare anvendes ved vurderingen av ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Politikerne må få opp øynene for at også barn som ser norske ut og snakker norsk kan føle seg som fremmed i eget land som følge av at deres foreldres kristne trossamfunn har en ikke-integrerende agenda. En agenda som ingen har turt å røre ved. Sålangt. Hilde Langvann, 19/1-2016
Hjelpekilden Norge Mange av brukere har vokst opp i en kultur i Norge der julen ikke skulle feires. Hvilke tanker gjør de seg når det nærmer seg jul? Har de tatt til seg alle julens tradisjoner, eller står de stadig på avstand og betrakter feiringen med undring og kanskje litt frykt? Dette forteller våre brukere i vårt diskusjonsforum: Jeg gleder meg over å kjøpe julelys og stjerner og kribling over å kunne pynte juletre og gleden/kosen over å kunne se på hyggelige og morsomme juleserier og filmer. Jeg blir ikke trist over at det var noe jeg før ikke kunne, men gleder meg over det jeg har friheten til å velge selv.
Jeg har altid med meg den lille jenta som sto i snøen utenfor vinduet til naboen, og så på den vakre advendtstjerna deres. Og lurte på hvordan noe såå vakkert kunne være djevelen verk.. Hun er en del av meg. Og jeg steller ekstra godt med henne i disse tider
Vi feiret jul for første gang i fjor. Juletre, gaver, nisse, pynt, ribbe.. alt som hører til. Men fikk en merkelig reaksjon på ettermiddagen julekvelden. Gikk rett i kjelleren. Varte to timer, så var det over. Hadde ikke forventet noe sånt.
Det systemet jeg har vokst opp i har ødelagt mye for meg. Da jeg flytta inn i huset jeg bor i nå i høst gledet jeg meg masse til jul, men når desember kom og alt skulle være så fint og flott så endte jeg opp med å bare føle meg mislykka. Plasttreet ble liggende i eska si, og minimalt med julepynt ble dratt fram. Bare kjente at jeg ikke orket med så mye i år, og brukte energien min på å gjøre det mest mulig kos uten julestyr. Det ble pinnekjøtt, og ungene fikk sine vanlige gaver av meg. Men det blir så stusslig når det ikke er noe mer familie å dele høytiden med.
Har litt vanskelig for det med julefeiring... det föles mest merkelig å skulle gå fra en type "hjernevask" (ikke feire jul pga bla bla bla osv), til en annen type kollektiv "hjernevask" ..at "alle" feirer jul... ?? Feire hva, liksom?? Har vel blitt litt allergisk mot kollektivistiske handlinger og tradisjoner..at ting liksom går på automatikk fordi "alle andre" gjör d, og det som de aller fleste gjör, blir jo da sett på som "normen" i samfunnet.
Det er tydelig at julen berører noe i mange. For noen er det en påminnelse om en barndom der man tydeligere enn ellers i året sto utenfor og var annerledes. Og for noen er dette stadig en feiring de ikke identifiserer seg med eller ønsker å delta i, noe som kanskje ikke er rart siden den aldri var en del av deres kultur når de vokste opp. Sorgen over familien de mistet kontakt med når de brøt med troen kan for mange bli ekstra forsterket i juletiden, det er noen som mer enn ellers mangler i deres liv akkurat da. Mens det for andre igjen er en tid de gradvis har begynt å feire, gradvis har begynt å glede seg over. Og ikke minst gleder mange seg over å få velge selv. Hilde Langvann, 8/12-2015 Hjelpekilden Norge
Et av intervjuobjektene; ”Cecilie”, sier det treffende om å være fremmedgjort fra samfunnet: ”Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til” ”Johanne” forteller om forholdet til verden utenfor trossamfunnet: ”For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. Og da er det helt unaturlig å søke noe som helst støtte og klokskap derifra. Så da tenker du at da er det ….å leve. Og da holdt det på å gå galt.” I likhet med Heidi syntes også ”Dagmar” at det å stemme ved politisk valg var et stort steg å ta: ”Jeg stemte i år for første gang…jeg nesten bare tok et parti i blinde, for jeg hadde jo ikke peiling, men bare for å få gjort det da. Men da var jeg veldig usikker, så da måtte jeg spørre noen som kunne…hvordan gjør man det… Jeg syntes det var flaut å skulle gå inn der og ikke kunne det.” Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som selv uten finansiering i snitt mottar og behandler 30 henvendelser i måneden. I tillegg har vi en støttegruppe på nett med rundt 370 brukere, som blir flittig brukt for å ta opp tema knyttet til bruddet og livet etterpå. Når våre brukere beskriver perioden etter bruddet, så er det mange likhetstrekk med de integreringsproblemene og sosialiseringsutfordringene som mennesker tilflyttet det norske samfunnet har. De kan ikke de sosiale kodene, har lite nettverk og ser at deres tillærte verdier kolliderer med storsamfunnet. En av våre brukere beskrev det nettopp slik: “Man følte seg fremmed..annerledes..som en nyimmigrert fra fjernt land”
”Anne-Berit” forlot sin menighet for 17 år siden, og skrev på vårt diskusjonsforum om sin angst: ”Redselen for fortapelse er overhengende. Ikke bare for mine egen skjebne men for alle rundt meg. Kan ennå se for meg tegningen av stupet med et skrekkelig dyp med ild og skrikende ansikter som pintes for evig i mørket.” Andre brukere kan fortelle om lignende angst: ”Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.” På 50-tallet utførte sosiologen Edward Banfield en rekke studier i et lite landbrukssamfunn i det sørlige Italia. Her fant Banfield et samfunn der forestillingen om et «felles beste» ikke rakte ut over familien, der sosiale bånd, personlig lojalitet og moralske forpliktelser var sterkt knyttet til familien, men ikke til samfunnet utenfor. Ut fra disse studiene utviklet Banfield uttrykket «amoralsk familisme», et familiesystem med sterk indre lojalitet og tilsvarende liten lojalitet til samfunnet utenfor. Adferdsnormer som er vanlige i storsamfunnet blir derfor ikke tilpasset familien. Med manglende sosiale bånd til samfunnet utenfor familien, mangler også deltagelsen i samfunnet gjennom frivillige organisasjoner, som er basert på en gjensidighet uten at man nødvendigvis har slektsrelasjoner. Dermed blir også ansvarsfølelsen overfor andre større grupper og institusjoner i samfunnet fraværende. Forskere er enige i at amoralsk familisme er uheldig og kan true storsamfunnet på flere områder. På mange måter kan man dra likhetstrekk mellom «amoralsk familisme» og lukkede trossamfunn. I lukkede miljøer har man en sterk lojalitetsfølelse til menigheten og trossamfunnets ledelse, og en skepsis til samfunnet utenfor. De gjeldende normene for storsamfunnet blir ikke tilpasset trossamfunnet, og det mangler en interesse for institusjoner og grupper utenfor eget miljø. For å slippe å være en del av samfunnet kan disse trossamfunnene etablere egne aktiviteter kun for sine medlemmer, i tillegg til egne bøker for ulike deler av medlemmenes liv, som barnebøker, sangbøker, selvhjelpsbøker mfl. Noen praktiserer derfor av samme grunn hjemmeundervisning eller har etablert egne skoler for menighetens barn For de familiene som ikke har mulighet til å sende sine barn på en skole tilknyttet trossamfunnet, og som ikke kan praktisere hjemmeundervisning, er den offentlige skolen det vanligste alternativet. Skolen er en institusjon utenfor trossamfunnet, hvordan blir samarbeidet mellom familien fra det lukkede trossamfunnet med en institusjon fra storsamfunnet? Å være medlem av et lukket trossamfunn kan på mange sammenlignes med å være fra en annen kultur. Barn fra slike samfunn kan derfor erfare at de blir tvunget til å forholde seg til to kulturer, som er vidt forskjellige med ulike sett av normer og verdier. Dette kan være en vanskelig balansegang for barnet, og kan føre til at det havner i en rollekonflikt med elever og lærere, der det som er uakseptabelt i trossamfunnet kan anses som høyt verdsatt i skolemiljøet. Barnet skal gjøre det som er forventet av en som er medlem i trossamfunnet, samtidig så skal de følge kravene om å følge de riktige normene i skolemiljøet. Dette kan skape et dobbeltrolle som noen barn kan beherske lett, men som andre barn kan oppleve som problematisk. Blant annet kan det å ta til seg skolens verdier og holdninger føre til negative sanksjoner fra trossamfunnet, ved å bli straffet for en «verdslig» tankegang eller handling, noe som kan føre til skam for barnet og føre til at barnet blir usikker i møte med andre. I tillegg kan barna ha med seg fordommer mot medelever, da de kommer fra et trossamfunn som betrakter mennesker utenfor trossamfunent som truende. I et ønske om å gjøre det riktige i forhold til familien og trossamfunnet, kan de derfor velge å isolere seg fra medelever. I vårt flerkulturelle samfunn er ansatte på skolene blitt nødt til å sette seg inn i ulike kulturer og religioner. Lærerne ønsker å møte barn og familier på deres premisser, og de ønsker å forstå deres behov. Mens det hersker en generelt økende innsikt og forståelse i barn fra fremmedkulturelle reliogoner, så er det mindre kunnskap blant lærere om barn fra lukkede trossamfunn i Norge, som også kan anses som en minoritet i det norske samfunnet. Å være i et lukket trossamfunn betyr å stå på siden av samfunnet. Her blir derfor skolen en viktig motvekt for isoleringen av barnet, da barnet på skolen møter en arena der de får sin eneste mulighet til å bli inkludert i samfunnet så godt det lar seg gjøre. Hvordan møter skolen det utsatte barnet? Et samarbeid behøver ikke alltid til å føre til et gode for eleven. Ofte ønsker skolen å møte foreldrenes behov, på bekostning av barnets behov. «Det gode samarbeidet med skolen resulterte det i at alle reglene ble fulgt til punkt og prikke. Lærerne var livredde for at vi Jehovas vitne-barna skulle gjøre noe vi ikke fikk lov til, så de passet nøye på. Dvs gå ut av timen når de skulle ha juleforberedelser eller andre høytidsforberedelser. Jeg skulle ønske læreren spurte meg hva jeg ville. Men de var nok redde for å gå imot foreldrene. Jeg ble også ertet fordi jeg var annerledes pga religion, men det ble aldri tatt tak i.» I dette eksempelet ser vi hvor viktig det er at skolen ser barnet og forstår hvilken kultur det kommer fra. «Jeg syns det er viktig at læreren spør eleven, hvis han får vite at han/hun er i ett lukket samfunn, om hvordan hun har det, for da kan læreren få vite litt om hvordan barnet har det hjemme og hvordan barnet opplever situasjonen på skolen. Alle i min klasse så at vi gikk med skjørt og visste at vi ikke hadde TV, men læreren spurte meg aldri. Jeg tror at det hadde vært lettere for meg hvis læreren hadde spurt meg litt og gjerne tatt inn foreldrene og snakket med dem også, så kan de få ett innblikk i hvordan barnet har det.» Ideelt vil et samarbeid både skape forståelse og lete etter riktige løsninger for barnet. Men som vi har sett kan foreldrenes skepsis til samfunnet utenfor trossamfunnet vanskeliggjøre et samarbeid. Lojaliteten til trossamfunnet og dets ledelse er sterkere enn lojaliteten til skolen, og dermed kan skadelige forhold for barnet bli holdt skjult, selv om foreldrene ellers opptrer som redelige og ærlige mennesker med gode hensikter. I noen tilfeller kan derfor de tiltak og forslag som skolen kommer med kan gå i strid med de normer og verdier familien har og familien kan føle at andre blander seg inn i deres måte å leve på.
Et samarbeid mellom skolen og foreldrene er likevel viktig for at skolen skal kunne forstå hvor sentral rolle religionen har i familiens liv. Skolen må ha kunnskap og forståelse om lukkede trossamfunn, slik at de på en best mulig måte kan tilrettelegge for at barna blir inkludert i det sosiale miljøet på skolen og i samfunnet senere i livet. I samarbeidet er det også viktigere å ikke sette foreldrenes behov foran barnets behov, skolen må tørre å imøtegå foreldrenes krav når dette fører til økt isolering av barnet. Religionen er foreldrenes valg, ikke nødvendigvis barnets valg. Hilde Langvann, 19/8-2013 Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge Oppgaven er basert på en studentoppgave skrevet av en sosialfaglig student som ønsker å være anonym. Kilder: Andersen, R. (2001) In Good Faith. Empirical conference on children growing up in isolated religious communities. McGuire, M. B. (2002) Religion. The social contex. Stamsø M. (red.) (2009) Velferdsstaten i endring Sveinall, A. T.(2000) Troende til litt av hvert. Totland, K. (2010) Om barns oppvekst i HDG. Les også: Barns rettigheter i lukkede trossamfunn Religiøs lavalder for barn i usunne trossamfunn |