Brenn avisen!

Når Tønsbergs Blad retter søkelyset mot Brunstad Christian Church i en rekke kritiske artikler, oppfordres vi av en representant for BCC å kneble kritikeren. ”Brenn avisen”, oppfordrer Bernt Aksel Larsen.

Et viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn, er at menigheten legger begrensninger på medlemmenes mulighet for fri meningsdannelse, og de har restriksjoner på informasjonsutveksling mellom menigheten og samfunnet utenfor. Noen trossamfunn oppfordrer medlemmene sine til å forholde seg kun til Bibelen og egentrykkede publikasjoner, og noen gjør som BCC, indirekte veileder sine medlemmer til å ikke lese avisen.

Et annet viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn er holdningen til kritikk. Å kritisere trossamfunnet vil bli møtt med negative sanksjoner. Kommer kritikken innenfra, betyr det at den som kritiserer er åndelig svak, trenger veiledning eller i verste fall er blitt en ”motstander” og dermed kan utgjøre en fare for de øvrige i menigheten. Kommer kritikken utenfra, er kritikerne motstandere av trossamfunnet, og driver forfølgelse av den sanne Guds menighet.

Mens enkelte trossamfunn har lært sine medlemmer og forstandere å tie når kritikken kommer, for slik å ikke hive ved på bålet, gir Brunstad Christian Churchs nulltoleranse overfor kritikk kilde til langvarige debatter med motsvar som bærer preg av frontalangrep på den som kritiserer, gjennom å veksle mellom å innta en offerrolle eller ved å diskreditere kritikeren.

I sosiale medier er også medlemmene aktive med å sensurere tidligere medlemmer som bidrar i debatten, noe innboksen på FB til flere av våre medlemmer vitner om. Selv personer som har forlatt menigheten vil lenge se på kritikk av BCC som et absolutt tabu. Som dette tidligere medlemmet forklarer:

”Å snakke mot brødrene er noe av det verste du kan gjøre, for de er innsatt av Gud.”

Dette er helt i tråd med fundamentalismens vesen. Religiøs fundamentalisme hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter som de rettroende må bekjempe. Kritikk er å anse som illojalitet, og absolutt lojalitet til ledelsen er en egenskap som blir indoktrinert i medlemmene fra tidlig alder. Synet på menighetens ledere blir illustrert av uttalelser som dette:

"Gode menighetshjem har alltid bilder av de eldste på veggene. Jeg ble opplært til å sette disse veldig høyt! Nest etter Gud tenker jeg at jeg så på de."

"Ja husker at alle hadde bilder av brødrene på veggen. Vi hadde en så stor respekt for de og de hadde en sånn autoritet. De var rett etter Gud ja og vi skulle vise de respekt."

Med denne opphøyingen av ledelsen er det kanskje forståelig at pressens tilnærming til saker vedrørende menigheten ikke faller i god jord. Ledelsen er ikke vant til å møte kritikk, medlemmene er bare vant til å utvise uforbeholden respekt overfor ledelsen, noe som uunnågelig vil resultere i en kollisjon i møtet med et av demokratiets viktigste instistusjoner, den frie pressen.

Å ønske å kneble kritikeren er anti-demokratisk og vekker uheldige assosiasjoner, som hos denne historikeren. I alle totalitære regimer gjennom historien har ytringsfriheten blitt regulert og innskrenket, og særlig for mennesker som er vokst opp i et demokratisk system vil varsellampene blinke når en organisasjon i Norge ønsker å kneble kritikk.

Interessant nok vil ikke møtet med kritikk utenfra endre holdningen til kritikk internt i trossamfunnet, hos det enkelte medlemmet. Hos de fleste fundamentalistiske trossamfunn forventes forfølgelse av de sanne kristne, i henhold til profetier i Bibelen. Kritikk via media ansees som forfølgelse, og bekrefter dermed at man tilhører den sanne tro. Kritikk utenfra bidrar slik til å styrke troen, fremmer fellesskapet, og øker slik avstanden mellom menigheten og verden utenfor.

Lukkede trossamfunn representerer derfor en utfordring i demokratiske samfunn. I møtet mellom samfunnene oppstår det tydelige kulturkonflikter, som debatten i Tønsbergs Blad viser. Kritikk utenfra bidrar også til å øke avstanden mellom trossamfunnet og storsamfunnet, noe som utfordrer den fremtidige integreringen i storsamfunnet hvis et medlem ønsker å forlate. En annen utfordring for integreringen er medlemmenes manglende demokratiske opplæring. Demokratiske prinsipper andre tar for gitt, som forholdet til kritikk, må i mange tilfeller læres.


Hilde Langvann, 26/2-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge