|
Når man bryter med et trossamfunn, er det da automatikk i at man mister troen i samme åndedrag, eller det mange som fremdeles anser seg selv som kristne? Dette er det mange som har lurt på, og vi har samlet noen av svarene her. Ikke overraskende fortalte mange at de i dag er ateister. Noen ble det etter en prosess, mens andre ble det raskt etter bruddet: Jeg mista troen like fort som jeg forlot (tidligere Jehovas vitne) Jeg er ateist og humanist. For meg var det enten eller. Det var som et lys gikk opp for meg, som om jeg endelig forsto hvordan ting hang sammen, som om jeg våknet og endelig fikk synet tilbake og kunne se klart. Troen på at der ikke finnes noen gud, himmel eller helvete. (tidligere Læstadianer) Jeg har kommet til den konklusjon at jeg aldri trodde, dvs. at jeg alltid egentlig, innerst inne var den ateisten jeg var født som. Men at jeg i hele oppveksten trodde at jeg trodde, fordi jeg var vokst opp med teisme som en selvfølge. Da jeg forlot JV for over 30 år siden hadde jeg nok en periode hvor jeg vinglet litt innom litt "alternative" greier - aldri veldig seriøst, men dog. Bibelguden hadde jeg da innsett at var en ren myte. Etterhvert landet jeg trygt og godt som ateist. Ateist er jo egentlig er merkelig betegnelse, fordi den sier bare hva jeg IKKE er - jeg er ikke teist. Så hva jeg ER, er humanist. (tidligere Jehovas vitne) Jeg vokste opp som mormoner (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige). Da jeg fant ut hvor lureri det var gikk jeg langsomt fra å være troende til å bli ateist, som jeg nå er. Jeg vinglet litt innom det alternative en stund, både med aliens og ånder, men er heldigvis kommet til fornuft. Det hjalp kanskje at jeg ikke hadde gått aktivt i kirken på mange år. (tidligere mormoner) Troen satt allerede ganske løst da jeg forlot menigheten. Troen forsvant før menigheten. Dog, noen år var jeg litt agnostisk. Siden har troen forsvunnet for godt. Nå gir jeg ikke muligheten en tanke en gang. Det er ganske klart at dette er oppfunnet av mennesker. Samt at det mangler bevis. Hele livet har rasjonalitet ligget i bakhodet. Derfor funket ikke religion for meg. Og i flere tilfeller føler jeg litt avsky for tanken om tro. Det er et sted jeg aldri vil tilbake til. For meg er fornuften det viktigste jeg har. Noe som kan være med på å forklare hvorfor jeg etter mange år med involvering i Hedningsamfunnet endte opp som Styremedlem i organisasjonen. (tidligere Smiths venner) Mens andre igjen kalte seg agnostikere, eller en hybrid av disse to: Har forlatt lukket alt oppslukende trosamfunn , jeg ble ateist men etter to år ble jeg agnostiker. Jeg er åpen om det siden jeg var JV hele mitt liv. Siden jeg er agnostiker så utelukker jeg ikke på troen på noe mer , har tro ... Bare ikke på den gud som bibelen beskriver. (Tidligere Jehovas vitne) Jeg føler meg som en hybrid mellom en agnostker og atteist ..Jeg lever i nuet jeg nyter øyeblikkene. Prøver og ikke bekymre meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med ...Jeg kan forstå livet baklengs men må leve det forlengs.. (tidligere Jehovas vitne) Min opplevelse er at det jeg nok en gang hadde av en tro er blitt wipet ut. På en dårlig dag er jeg renspikket hedning og på en god dag er jeg agnostiker. (tidligere Smiths venner) Andre var ikke så opptatt av spørsmålet om tro lenger: Jeg var brennsikker på at JV hadde SANNHETEN og var lykkelig i den illusjonen, helt til den sprakk. Når jeg siden forsto at ingen religion kan være "sannheten" så fikk det bare være. (tidligere Jehovas vitne) Pleier å si at jeg har forkasta troa. Veide den, og den blei funnet for lett. (JV) Er oppvokst der, så trodde at jeg trodde. Samtidig som jeg aldri fikk følelsen at det var riktig for meg. Forlot først fysisk, så psykisk. Vet ikke helt hva jeg er nå, men synes ikke det er viktig heller. Nyter tankefriheten, uten å ha dårlig samvittighet (tidligere Jehovas vitne) Jeg velger å ikke ville vite...ka man nå kaller det. (tidligere Jehovas vitne) Som JV skulle man ha svar på alt klart, så synes det er deilig å si : vet ikke, tenker ikke på det, spiller ingen rolle.... Har nok tenkt at jeg ikke trodde på ordentlig ( vet egentlig ikke hva den følelsen er) var bare fryktelig redd for at de de forkynte var sant. Så nå sier jeg ;Trenger ingen tro- men er full av håp Svært mange hadde beholdt kristentroen, men i endret form: Jeg er fortsatt kristen. Men ikke låst til noen sekt. (tidligere Guds Menighet) Jeg har ikke lagt bort troen. Jeg har tvert i mot tatt kontroll over den selv. Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at en mannlig predikant ikke skulle stå i mellom eller definere mitt forhold til den Guden jeg har valgt å tro på. (tidligere Læstadianer) Ja jeg er kristen fortsatt, ved Guds nåde. Min store oppdagelse var at mitt strev og arbeid for å nå opp til Gud var null verdt, men at han bøyer seg ned til meg. Der går etter min mening det teologiske skillet mellom sunn menighet, kristentro og sekterismen. Sekten sier: Stå på,jobb og strev så skal du få alt. Evangeliet sier :Det er allerede gjort. Lykke til på veien din videre hvor den enn går. (tidigere trosbevegelsen) Eg diggar Jesus !! Han løftet de svake og var kritisk til yppersteprester og ypperstebrødre!! Men jeg har sluttet å tro på Gud og djevel. Jeg tror de er bare symboler på godt på ondt. (tidligere Smiths venner) Jeg var ett Jehovas Vitne. Beholdt litt av troen, men en del ab den er endre til en litt annen retning.. Nå personlig kristen. Og dette er hva noen andre mente: Kommer fra sv tror ikke på gud i den forstand jeg ble opplært til. Tror på en høyere inteligens, men i oss, etter at jeg i mangen år trøstet meg til at når jeg dør er jeg steindø og har endelig fred. Det var reaksjonen min på å forlate Sv med den strenge guden. (tidligere Smiths venner) Jeg vet ikke hva jeg tror på, men håper at jeg en dag får tro på meg selv. (tidligere Smiths venner) Personlig tror jeg på ett liv etter døden og på reinkarnasjon/Karma, basert på de tusenvis av ND opplevelser og minner fra tidligere liv som er rapportert, og det eneste det gjør i mitt liv er at det får meg til aldri å skade noen eller bevisst gjøre andre vondt.... Vet ikke, men tror jeg er bare realist, ikke ateist.(tidligere Smiths venner) Oppvokst i sv, og prøvde hardt i mange år å tro og å "elske gud over alt". Men har til slutt funnet ut at jeg egentlig aldri trodde, og føler meg endelig fri til å leve mitt eget liv fyllt med glede istedet for frykt (tidligere Smiths venner) I sum kan vi si at dette er en fargerik gjeng, og at alle er fornøyd med at de i dag står fritt til å mene, tro og ytre det de ønsker. Noe som er helt i henhold til menneskerettighetene ;-) Hilde Langvann, 26/1-2016 Hjelpekilden Norge
1 Kommentar
25/1/2016 0 kommentarer Barn i risikomiljø
Et risikomiljø defineres som et miljø som kan skade barns helse eller utvikling. Slike miljøer kan føre til depresjon, stress og adferdsforstyrrelser. Barnekonvensjonen tar også opp viktigheten av barns utvikling, spesielt fremheves artikkel 6: Alle barn har rett til å overleve, leve og utvikles. Artikkelen handler ikke bare om barnets fysiske helse, men også om den åndelige, moralske, psykiske og sosiale utvikling.  Foredragsholderen viser ved å eksemplifisere fra egen oppvekst hvor mange regler et barn i et lukket trossamfunn må forholde seg til, og hvordan disse reglene er hemmende på personlig utvikling og muligheten for den unge for å kunne skape sin egen identitet. Reglene er ikke bare adferdsregulerende, men i reglene ligger det også to trusler: Trussel om å bli ekskludert, samt trusselen om dø på guds dommedag. En familie som ikke regnes som et risikomiljø kjennetegnes blant annet av tilgivelse og nærhet. Hvordan er det med tilgivelse og nærhet i en familie der et familiemedlem er blitt ekskludert, og der trossamfunnets regelverk tilsier at man ikke engang skal spise sammen med dette familiemedlemmet? Hvilken situasjon er her satt for barnets helse og utvikling? Og hva skjer med beskyttende faktorer som refleksjon og tolkning av egne omgivelser, hvis trossamfunnet formidler at kritisk tenkning er en negativ egenskap? Hør mer om denne problematiseringen via sosiologens 25 minutters innlegg på denne lenken.
Hilde Langvann, 25/1-2016 Hjelpekilden Andre videoer fra UR Samtiden: Panel: Strategier for hjelp av avhoppergrupper Panel: Hjelp til tidligere sektmedlemmer Helena Løfgren om hjelpebehov til tidligere medlemmer Magnus Utvik: Med Stalin som Gud Marianne Englund om psykiske etterreaksjoner Håkan Järvå om sektbegrepet  I forrige uke gikk imam Abdikadir Mahamed Yussuf ut i Fædrelandsvennen og sa at muslimske barn ikke bør gratulere noen med dagen, gå i bursdagsselskap eller si «god jul». Uttalelsene førte til skarpe reaksjoner både fra muslimer selv, offentlig ansatte som jobber med integrering, politikere i Kristiansand lokalt og fra stortingspolitikere, i tillegg til en kaktus fra Hedningssamfunnet og debatter i sosiale media. Enden på visa ble at Yussuf trakk seg fra sin stilling. I responsen som haglet var det hensynet til integreringen som ble påpekt. Rektor ved mottaktsskolen i Kristiansand hevdet at en slik holdning er svært ødeleggende for integreringen, det samme hevdet den profilerte imamen Akmal Ali fra Kristiansand til Nettavisen, og Kadra Yusuf kalte imamen liksågodt for en integrasjonshemmende bremsekloss. Stortingspolitiker Abid Raja var en av mange som så rødt av uttalelsene, og vektla sameksistens i sin argumentasjon: Verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer. Barn som spiser, leker og feirer sammen på bursdag skaper ikke bare mye glede men er også god integrering i praksis, vi legger grunnlaget for god integrering fra barndommen av - og derfor må bakstreverske meninger ikke få vinne frem. Den samme debatten har fått mange religiøse utbrytere til å se rødt - av litt andre grunner. Mirjam Kehlin, som selv er vokst opp i menigheten Jehovas vitner, skrev følgende innlegg på Facebook:  For det er nettopp isolasjon og manglende integrering i det norske samfunnet som har vært et av de store problemstillingene for mange av våre brukere, som alle har til felles at de har brutt ut av kristne religiøse miljøer. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet. Og nekting av å delta i bursdagsselskaper har ikke vært det eneste som har hindret integrering: Jeg opplevde mange begrensinger og påbud og forbud i Smiths Venner når jeg vokste opp. Men ingen brydde seg om det. Vi ble ertet pga skjørt og fletter. Men ingen satte spørsmålstegn eller turde å si imot sekten jeg gikk i. Fikk ikke være med på idrettsarrangementer, skoleturer osv. Vi ble ertet av de andre barna for dette. Bare de sterkeste tør å bryte ut. Men når det skjer tilsvarende ting i lukkede muslimske miljøer da skriker de over seg. Skjønner ikke helt dette jeg. Jeg har ofte følt meg som innvandrer fra en annen kultur. Det er noe bare en som er vokst opp i en lukket sekt kan forstå. Vi opplever den samme manglende forståelsen for hemmende integrering i kristne miljøer i debatten om privatskoler. I fjor kom det inn to søknader for å starte private muslimske grunnskoler i Oslo, noe som utløste en ny debatt om integrering. Og når byrådet i Oslo sa nei til etablering av muslimsk skole i høst, så var dette av integreringshensyn. Men sjeldent hører vi de samme innsigelsene når kristne trossamfunn får starte opp egne privatskoler. Er det rett og slett vanskelig for folk utenfor å forstå at norske barn kan bli forhindret å bli integrert i det norske samfunnet? Ser man seg blind på hudfarge og ikke-vestlig religionstilhørighet? Vi vet at enkelte kristne trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning. Når barna i disse religiøse miljøene blir utsatt for en ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, hvorfor er det da ingen som reagerer? Er det ingen som ser faren ved at barna kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet, og ikke minst en fremmedgjøring fra andre mennesker utenfor trossamfunnet? Stortingspolitiker Abid Raja påpekte at "verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer." Det er vårt ønske at dette prinsippet ikke bare anvendes ved vurderingen av ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Politikerne må få opp øynene for at også barn som ser norske ut og snakker norsk kan føle seg som fremmed i eget land som følge av at deres foreldres kristne trossamfunn har en ikke-integrerende agenda. En agenda som ingen har turt å røre ved. Sålangt. Hilde Langvann, 19/1-2016 Hjelpekilden Norge Under stortingsdebatten fredag 11/12 opplyste kulturminister Thorhild Widvey ifølge Vårt Land at hun kommer til å sende opplegg til nye støtteregler for tros- og livssynssektoren ut på høring utpå vinteren. Det handler om et helt nytt beregningsgrunnlag for livssynsorganisasjoner. Finansiering av trossamfunn er et tema svært mange av våre brukere engasjerer seg over. For mange oppfattes det som et hån at et trossamfunn som har forårsaket dem så mye smerte mottar statlig støtte. Som et paradoks finnes det ikke et statlig støttet hjelpeapparat for mennesker som sliter med traumer knyttet til tro. Så ikke uventet ble meldingen om at finansieringsordningen nå skal under lupen møtt med jubel i våre debattfora. Dette blir i såfall ikke første gang spørsmålet om finansiering av trossamfunn har vært på dagsorden. Under Stoltenberg II regjeringen ble det utarbeidet et forslag til en ny helhetlig livssynspolitikk, "Det livsynssåpne samfunn" (NOU 2013:1), med blant annet forslag til lov om tilskudd til tros- og livsynssamfunn. Utvalget konstaterte at mange trossamfunn står for verdier som er samfunnsskadelige, og at det er riktig å knytte nye vilkår til den offentlige støtten, og slik kunne presse trossamfunnene til å slutte med det som anses å være skadelig. Som eksempel ble det drøftet:
Utvalget mente at det burde bli forbudt å oppfordre til eller bifalle «illegitime voldshandlinger» og straffereaksjoner som bryter med grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg burde det bli forbudt å verve medlemmer ved bruk av tvang, manipulasjon og økonomiske fordeler. For å beholde økonomisk støtte mente utvalget at trossamfunnet ikke burde krenke retten til et privatliv eller hindre utmeldelse. Noe av det mest oppsiktsvekkende ved rapporten var forslaget om at likestilling mellom kvinner i menn i trossamfunnets ledelse skulle være et vilkår for finansiell støtte: Kapittel 2 Godkjenning av rett til statstilskudd § 2-2 Vilkår for statlige tilskudd 4. (...) Deltakelse i samfunnets styringsstruktur må være åpen for personer av begge kjønn. I forslaget ble det foreslått at det skal være særlige vilkår for å få støtte, blant annet skal trossamfunnene ikke oppmuntre til oppvekstsvilkår som er skadelige for barn. Som et eksempel nevnes fysiske overgrep. Her er utdrag fra lovforslaget: Kapittel 2 Godkjenning av rett til statstilskudd § 2-2 Vilkår for statlige tilskudd 6. Samfunnet må ikke a. Organisere eller oppmuntre til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige for deres utvikling, for eksempel godkjenne eller forsvare vold mot barn i form av fysisk avstraffelse. b. Oppfordre til eller bifalle illegitime voldshandlinger og straffereaksjoner som br yter med grunnleggende menneskerettigheter. c. Verve medlemmer ved bruk av tvang, manipulasjon og økonomiske fordeler eller ved krenkelse av retten til privatliv, eller hindre utmeldelse. I likhet med Redd Barna, presiserte også Hjelpekilden i sin høringsuttalelse at også psykiske overgrep er skadelig for barn. Skal en av vilkårene for økonomisk støtte gjelde barns oppvekstvilkår, bør ikke dette begrenses til fysisk vold. Siden vold også defineres som psykisk vold (feks trusler), så er det ingen grunn til at en norsk lovtekst skal velge en snevrere definisjon. Vi skrev blant annet: Hjelpekilden ønsker å gjøre oppmerksom på at flere tusen barn vokser i dag opp i lukkede trossamfunn, som alle ser for seg en endetid i nær forestående framtid. Fra barna er svært små blir de tillært denne spesielle virkelighetsforståelsen. I denne virkelighetsforståelsen er også et alvorlig trusselbilde, noen skal overleve endetiden, men de fleste skal dø. Det ligger også et trusselbilde i fokus på demoner og Satan. Mange barn lærer at ulydighet kan føre til døden og nærkontakt med demoner. Endetiden er hos noen trossamfunn visuelt beskrevet i egne barnepublikasjoner trossamfunnene bruker i trosopplæringen av sine barn. Svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Vi ønsker å presisere at de psykiske utfordringene som følger disse traumene er den primære årsaken til eksistensen av hjelpeorganisasjoner som Hjelpekilden. Videre gjelder hovedmengden av henvendelser til oss formidling av psykologtjenester. Vårt viktigste satsingsområde i årene som kommer blir å jobbe for å øke kompetansen hos hjelpeapparatet. Det er av avgjørende betydning for barna at lovverket anerkjenner psykiske overgrep som skadelige oppvekstsvilkår hos barn ved å føye til psykiske overgrep som et eksempel ved siden av fysiske overgrep i lovtekstens 6 a) Med regjeringsskiftet ble lovforslaget skrotet, og i ettertid er vi mange som har ventet på den nye regjeringens forslag til ny livssynspolitikk. Hvis det nå endelig knyttes visse vilkår til offentlig støtte til trossamfunn, kan dette gi viktige signaler til trossamfunn som har samfunnskadelige verdier. På sikt kan dette både bedre oppvekstvilkår for barn av medlemmer samt forhindre problematiske religiøse bruddprosesser for mange. Vi venter i spenning og har store forhåpninger for 2016! Hilde Langvann, 6/1-2016 Hjelpekilden Norge Les også NOU 2013:1 Det livsynssåpne samfunn |
Her er vi |
|
