 I forrige uke gikk imam Abdikadir Mahamed Yussuf ut i Fædrelandsvennen og sa at muslimske barn ikke bør gratulere noen med dagen, gå i bursdagsselskap eller si «god jul». Uttalelsene førte til skarpe reaksjoner både fra muslimer selv, offentlig ansatte som jobber med integrering, politikere i Kristiansand lokalt og fra stortingspolitikere, i tillegg til en kaktus fra Hedningssamfunnet og debatter i sosiale media. Enden på visa ble at Yussuf trakk seg fra sin stilling. I responsen som haglet var det hensynet til integreringen som ble påpekt. Rektor ved mottaktsskolen i Kristiansand hevdet at en slik holdning er svært ødeleggende for integreringen, det samme hevdet den profilerte imamen Akmal Ali fra Kristiansand til Nettavisen, og Kadra Yusuf kalte imamen liksågodt for en integrasjonshemmende bremsekloss. Stortingspolitiker Abid Raja var en av mange som så rødt av uttalelsene, og vektla sameksistens i sin argumentasjon:
Den samme debatten har fått mange religiøse utbrytere til å se rødt - av litt andre grunner. Mirjam Kehlin, som selv er vokst opp i menigheten Jehovas vitner, skrev følgende innlegg på Facebook:  For det er nettopp isolasjon og manglende integrering i det norske samfunnet som har vært et av de store problemstillingene for mange av våre brukere, som alle har til felles at de har brutt ut av kristne religiøse miljøer. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet. Og nekting av å delta i bursdagsselskaper har ikke vært det eneste som har hindret integrering:
Vi opplever den samme manglende forståelsen for hemmende integrering i kristne miljøer i debatten om privatskoler. I fjor kom det inn to søknader for å starte private muslimske grunnskoler i Oslo, noe som utløste en ny debatt om integrering. Og når byrådet i Oslo sa nei til etablering av muslimsk skole i høst, så var dette av integreringshensyn. Men sjeldent hører vi de samme innsigelsene når kristne trossamfunn får starte opp egne privatskoler. Er det rett og slett vanskelig for folk utenfor å forstå at norske barn kan bli forhindret å bli integrert i det norske samfunnet? Ser man seg blind på hudfarge og ikke-vestlig religionstilhørighet? Vi vet at enkelte kristne trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning. Når barna i disse religiøse miljøene blir utsatt for en ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, hvorfor er det da ingen som reagerer? Er det ingen som ser faren ved at barna kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet, og ikke minst en fremmedgjøring fra andre mennesker utenfor trossamfunnet? Stortingspolitiker Abid Raja påpekte at "verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer." Det er vårt ønske at dette prinsippet ikke bare anvendes ved vurderingen av ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Politikerne må få opp øynene for at også barn som ser norske ut og snakker norsk kan føle seg som fremmed i eget land som følge av at deres foreldres kristne trossamfunn har en ikke-integrerende agenda. En agenda som ingen har turt å røre ved. Sålangt. Hilde Langvann, 19/1-2016
Hjelpekilden Norge Under stortingsdebatten fredag 11/12 opplyste kulturminister Thorhild Widvey ifølge Vårt Land at hun kommer til å sende opplegg til nye støtteregler for tros- og livssynssektoren ut på høring utpå vinteren. Det handler om et helt nytt beregningsgrunnlag for livssynsorganisasjoner.
Dette blir i såfall ikke første gang spørsmålet om finansiering av trossamfunn har vært på dagsorden. Under Stoltenberg II regjeringen ble det utarbeidet et forslag til en ny helhetlig livssynspolitikk, "Det livsynssåpne samfunn" (NOU 2013:1), med blant annet forslag til lov om tilskudd til tros- og livsynssamfunn. Utvalget konstaterte at mange trossamfunn står for verdier som er samfunnsskadelige, og at det er riktig å knytte nye vilkår til den offentlige støtten, og slik kunne presse trossamfunnene til å slutte med det som anses å være skadelig. Som eksempel ble det drøftet:
Utvalget mente at det burde bli forbudt å oppfordre til eller bifalle «illegitime voldshandlinger» og straffereaksjoner som bryter med grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg burde det bli forbudt å verve medlemmer ved bruk av tvang, manipulasjon og økonomiske fordeler. For å beholde økonomisk støtte mente utvalget at trossamfunnet ikke burde krenke retten til et privatliv eller hindre utmeldelse. Noe av det mest oppsiktsvekkende ved rapporten var forslaget om at likestilling mellom kvinner i menn i trossamfunnets ledelse skulle være et vilkår for finansiell støtte:
I forslaget ble det foreslått at det skal være særlige vilkår for å få støtte, blant annet skal trossamfunnene ikke oppmuntre til oppvekstsvilkår som er skadelige for barn. Som et eksempel nevnes fysiske overgrep. Her er utdrag fra lovforslaget:
I likhet med Redd Barna, presiserte også Hjelpekilden i sin høringsuttalelse at også psykiske overgrep er skadelig for barn. Skal en av vilkårene for økonomisk støtte gjelde barns oppvekstvilkår, bør ikke dette begrenses til fysisk vold. Siden vold også defineres som psykisk vold (feks trusler), så er det ingen grunn til at en norsk lovtekst skal velge en snevrere definisjon. Vi skrev blant annet:
Med regjeringsskiftet ble lovforslaget skrotet, og i ettertid er vi mange som har ventet på den nye regjeringens forslag til ny livssynspolitikk. Hvis det nå endelig knyttes visse vilkår til offentlig støtte til trossamfunn, kan dette gi viktige signaler til trossamfunn som har samfunnskadelige verdier. På sikt kan dette både bedre oppvekstvilkår for barn av medlemmer samt forhindre problematiske religiøse bruddprosesser for mange.
Vi venter i spenning og har store forhåpninger for 2016! Hilde Langvann, 6/1-2016 Hjelpekilden Norge Les også NOU 2013:1 Det livsynssåpne samfunn |