|
Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse. Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene. Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse. Hilde Langvann, 17/8-2016 daglig leder Hjelpekilden Norge Kilder: Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.
0 Comments
Stortingsrepresentant Abid Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19/10-15 der han går i strupen på muslimsk fundamentalisme i Norge. I "Stans den religiøse kontrollen", skriver han blant annet:
Forskjeller til tross, likhetene mellom muslimsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme er flere. Ikke all tro i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen tro innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv. La oss gå litt i dybden på dette: Skamkultur: Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling. Raja skriver i sin kronikk:
Dette "hva folk vil si" har også være fellesnevneren for de aller fleste av våre brukere. Svært mange kvinner kan bekrefte at dette har vært årsaken til at de lenge følte seg fengslet i et ulykkelig ekteskap, flere i vår LGBT-gruppe har tidligere vært gift med en av motsatt kjønn av nettopp samme årsak, og svært mange har som følge av samme faktor levd liv de ikke ønsket å leve. Hinderet for å leve et lykkelig liv ble hensynet til hva folk ville si, i tillegg til trusselen om straff fra Gud. "Ingunn" forteller:
Sosial kontroll: Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Les hva noen av våre brukere opplevde av kontroll:
Det fortelles videre at i et trossamfunn er det i dag mekanismer som gjør at en tilsynsmann i menigheten som ikke klarer å stoppe sine barn fra å ta høyere utdannelse, skal fratas alle sine privilegier i menigheten. Når lojalitet vektlegges så sterkt i fundamentalistiske trossamfunn, så vil de færreste ønske en slik sjebne for en forelder, dermed sikres kontrollen av barna slik at de som regel nedprioriterer utdannelse i enkelte trossamfunn. Om kvinner skriver Abid Raja i sin kronikk:
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor trossamfunnet. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En norsk kvinne på 30 år. Sosial utstøtelse eller dobbeltliv? For noen kristne trossamfunn, så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnet moralnormer eller for å kritisere ledelsen, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Noen forlater frivillig, andre blir kastet ut. Felles for de som ikke lenger er med i de mest fundamentalistiske kristne trossamfunnene, er at med opphør av medlemsskapet forsvinner ofte det sosiale nettverk. Noen trossamfunn har klare føringer for at selv familie ikke lenger skal omgås den som har forlatt. For en person som har vokst opp i trossamfunnet og som gjennom sosial kontroll er blitt forhindret fra etablere et nettverk med venner utenfor trossamfunnet, har en slik ekskludering store konsekvenser. Mange har i seg en redsel for å oppsøke mennesker i "verden", de kjenner ikke de sosial reglene, og ensomhet blir derfor konsekvensen. Når man er ensom er veien kort til depresjon og andre psykiske utfordringer. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. En av våre innringere fortalte: "Så lenge foreldrene mine lever kan jeg aldri forlate menigheten. Aldri." Abid Raja skriver i sin kronikk om dobbeltliv:
En av våre brukere, "Anne-Karin" kan si litt om dette:
Selv om Norge er et land med religionsfrihet, er det overhode ikke noen reell religionsfrihet for barn i en rekke kristne trossamfunn i dette landet. Barna forventes å ta sine foreldres tro og å følge trossamfunnets regelverk. Utøving av en ekstrem form for sosial kontroll over barna samt trusselen om sosial utstøtelse er mekanismer som brukes for å oppnå dette målet. Det konstant overhengende trusselbildet i form av dommedag/ helvete/ straff fra Gud har i tillegg en forsterkende effekt på denne kontrollen. Likevel, noen få klarer å bryte til tross for dette trusselbildet og sterk sosial kontroll. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:
Og du trenger ikke å gjøre dette alene. Ta kontakt med Hjelpekilden, vi bidrar til å gjøre overgangen enklere, uansett hvilket trossamfunn du kommer fra.
Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. Religiøse fundamentalister hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter de rettroende må motkjempe. Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. Hvilken metode er det mest sannsynlig at religiøse fundamentalister bruker for å lære opp sine barn i troen? Undervisning innebærer et fokus på hvordan man tror, framfor hva man tror. Her skal man ikke nå fram til riktige svar alene, man skal finne riktige svar av riktige grunner, man skal veie argumenter for og i mot opp mot hverandre, før man finner det rette svaret. I undervisningssammenhenger ligger det derfor en rasjonell prosess: en begrunnende, dokumenterende og argumenterende kommunikasjon som er rasjonell både i sender og mottagerledd.
Indoktrinering blir ofte brukt i samme setning som hjernevask og propaganda. Før vi går videre og forklarer hva indoktrinering betyr, en kort begrepsavklaring: Hjernevask innebærer at man systematisk bruker en rekke påvirkningsteknikker (utmattelse, isolasjon etc) der personens verdensforståelse og meninger brytes ned, for så å bli erstattet med nye. Barn blir ikke født med en verdensforståelse, de er blanke ark som skal formes, dermed er det ikke aktuelt å bruke ”hjernevask”-metoder når barn skal formes. Når vi driver propaganda bruker vi en rekke fargerike symboler for å overbevise et menneske om hvilke meninger og forståelser som er ønskede eller uønskede. Propaganda mangler imidlertid argumentering og bevis for standpunktet som fremheves. Mens undervisning handler mindre om hva du skal mene, men hvordan man skal komme fram til de rette svarene, så handler indoktrinering om hva man skal mene. Ved indoktrinering blir barn påtvinget en ideologi gjennom en ensidig påvirkning og fravær av motargumenter. Dette kan skje gjennom diskusjon, men da vil argumentasjonen styres mot diskusjonens mål; det ønskede livssynet eller ideologien. Oftest holdes uønskede motargumenter borte fra diskusjonen, men noen ganger kan noen velges ut og presenteres slik at de fungerer trosstyrkende. I motsetningen til undervisningen, der bevisene avgjør meningen, er hensikten med indoktrinering at meningene skal beholdes selv når man blir møtt med motbevis. I opplæringen av barnet vil den som indoktrinerer gi belønning for rett respons, og straff for gal respons, for slik å trene barnet til å gi en spesiell type respons. Derfor vil det underviste barnet og det indoktrinerte barnet være forskjellig i måten de fastholder sine meninger på. Det underviste barnet fastholder sin mening som følge av å ha undersøkt og nøye argumentert for og i mot. Det indoktrinerte barnet derimot beholder sin mening uten undersøkelse av argumenter for og i mot. Indoktrinering innebærer dermed en større begrensning av barnets tankemessige frihet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Indoktrinering er også særlig effektiv når man snakker om barn. Som art har menneskene overlevd ved å viderebringe erfaringer fra generasjon til generasjon. Det har derfor vært en overlevelsesmessig fordel for barns hjerner å ha en tommelfingerregel som sier: Tro på alt foreldre, etablerte autoriteter og stammen forteller deg uten å settes spørsmålstegn ved validiteten av det de formidler og eller deres autoritet. En konsekvens av denne tommelfingerregelen er at barn er sårbare for indoktrinering, og dette er en sårbarhet som indoktrinatoren bevisst utnytter. Når indoktrineringen er gjennomført og har lyktes, vil barnet ha en spesiell overbevisning som nå påvirker hvordan barnet forholder seg til omverdenen. Den som er indoktrinert kjennetegnes av:
Til tross for indoktrining, så velger likevel noen å bryte med foreldrenes religion, de blir apostater. Hvordan dette er mulig og hva som kjennetegner disse apostatene, vil vi snakke mer om i neste blogginnlegg. Hilde Langvann, 26/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilde: Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll |
