Kollektivistisk kultur og alvorlige begrensninger i barn og unges frihet

(Basert på Hjelpekildens innlegg i Østlandsnettverkets fagforum "Alvorlige begrensninger i unges frihet", 24/11-2015)
​

Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene.

​Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter."

Hvis vi ser bort fra "kjønnslemlestelse", så er denne handlingsplanen helt i tråd med Hjelpekildens problemstillinger knyttet til oppvekst i lukkede religiøse miljøer. I innledningen leser vi f.eks:
​

I dag vet vi at de fleste barn og unge som trenger hjelp av det offentlige eller frivillige organisasjoner, har en hverdag preget av trusler, vold og ekstreme former for kontroll fra sine nærmeste. Med denne handlingsplanen utvider vi derfor arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til også å omfatte fore­ byggende tiltak mot alvorlige begrensninger av unges frihet.
​​

Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så kan det med det blotte øyet se ut til at handingsplanen er rettet mot enkelte ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. For eksempel sier barne- likestillings- og inkluderingsministeren i forordet:
​

I stortingsmeldingen "En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og felleskap" slår vi fast at vi setter vern av barns rettigheter høyt. Vi er også tydelige på at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke skal møte flere barrierer enn andre barn og unge, verken i samfunnet eller i sin egen familie.

Begrepet "æresrelatert vold" er brukt, og henspeiler på begrepet "æreskultur". Jeg ønsker med dette innlegget først vise hvordan æreskultur i seg selv ikke er forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter, ved å vise at kollektvistiske miljøer også finnes i norske kristne trossamfunn. Videre vil jeg vise hvordan barns frihet blir utfordret i disse miljøene.

Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter?
Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på famili­ens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer? 

La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet.

Denne forskningen viste at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep,  både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:

Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss?’.

I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.

Dette er helt i tråd med våre funn gjennom samtaler med våre brukere. Det eksisterer i aller høyeste grad en kristen æreskultur, som er en kultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad.

Sammenligner vi med de ikke-vestlige religøse minoriteter som handlingsplanen kan se ut til å henvende seg til, så ser vi at begge kulturene er kollektivistiske kulturer, eller miljøer preget av kollektivistiske verdier. 

Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Kjennetegnene er at hensynet til gruppa er viktigere hensynet til individet, lydighet og lojalitet er viktige idealer og man læres opp til å ikke ha selvstendige meninger. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppen. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. 

Dette i kontrast til den norske kulturen som er en invidualistisk kultur, der selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier, der individet bestemmer selv, og der ens egne behov går foran gruppas interesser. 

Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende. 

Redd Barna skrev litt om denne kulturkollisjonen mellom norske lukkede kristne trossamfunn og det norske storsamfunnet, i "Til tross for tro" i 2005:
​

Livet i menigheten har gjort dem dårlig rustet til å orientere seg i og forstå verden rundt. De deler ikke en felles plattform, og gjenkjenner ikke ”kodene”. Fra en skjermet tilværelse med sterke felles normer møter  de en ungdomskultur som er eksponert, individuell, selvhevdende og med stor valgfrihet. Fra en meningsdirigerende og selvutslettende tilstand møter de en argumentativ og kunnskapsbasert offentlighet. 

​Utfordringer for barns frihet i kollektivistiske miljøer

Når et miljø er preget av kollektivistiske verdier, dvs gruppens interesser går foran individet, hvilke utfordringer får dette for barn og unges frihet?

​VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her.
​
FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen.
​
UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter.

Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag.

​MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk.

Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering.

Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
​
​

​Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til.
​

​
​For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.
TROSFRIHET: Trossamfunn vi jobber med ser ofte på sin tro som den eneste sannhet, og alle andre religioner er falske religioner. Dermed var det aldri noen reell trosfrihet for barna som vokste opp i disse trossamfunnene. Det ble forventet av barna at de skulle selv bli formelt medlemmer gjennom dåp i trossamfunnet og at de skulle bli aktive i menigheten.

Å skulle velge å forlate var tabubelagt og ville føre til store negative følger for den det gjaldt, da man da ville miste sitt sosiale nettverk i tillegg til å bli fordømt av Gud. Synet på andre religioner samsvarte også på synet på andre kulturer, slik at man hadde en mer fordømmende holdning til andre kulturer istedenfor den holdningen man har i skolen, som går på forståelse og toleranse.
YTRINGSFRIHET: Man lærte også at kritikk ikke var en god egenskap. Å stille kritiske spørsmål til troen eller det som for trossamfunnet var etablerte sannheter var likestilt med at man hadde svak tro, at man trengte mer åndelig opplæring, f.eks måtte be mer, noe som også satte denne personen som en potensielt farlig person for øvrige medlemmer.

Videre var det også sterke sanksjoner knyttet til ytringer og meninger. Medlemmene passet på hverandre og sa i fra til menighetens forstandere hvis noen hadde ytret noe som ikke samsvaret med deres tro, som alternative forståelser og meninger rundt trosspørsmål og vitenskap, for eksempel.

Den som trosset dette kunne oppleve å bli frosset ut av menighetens medlemmer, og til og med få offentlig irettesettelse i menigheten for å ha en ”verdslig ånd.

​SEKSUALITET: Seksualiteten ble ikke opplevd som et privat anliggende, men en sak som angikk menigheten. Det ble for eksempel sagt at det var viktig å holde menigheten ren, hvis ikke ville Ånden eller Guds velsignelse trekke seg vekk fra menigheten. Man får da et kollektivt ansvar, og har da mindre grenser for å ”tyste” på hverandre for å ha gjort noe ”umoralsk”, og det bidrar også til at medlemmet selv forstår at han eller hennes handlinger vil gå ut over hele menigheten. Vi har også sett publikasjoner fra enkelte trossamfunn rettet mot barn og unge der det fortelles at det å berøre sine egne kjønnsorganer ville være noe som demonene ville glede seg over. Alt i alt er seksuelle følelser skambelagt og skal legges lokk på, og kun tas fram i forbindelse med ekteskap.
​
​VALG AV EKTEFELLE: Tvangsekteskap defineres slik: når du bli utsatt for psykisk press, trusler eller tvang om å gifte deg, når du ikke kan velge å være ugift, eller når du ikke kan velge selv hvem du vil gifte deg med.

Svært mange av våre bruker har opplevd tvang i forbindelse med valg av ektefelle. Her igjen: Den KOLLEKTIVITSTISKE kulturen – gjør en slik tvang gjennnomførbart. Når gruppas anseelse vil tape på det når velger for eksempel å gifte deg med en som er utenfor trossamfunnet, eller du er gravid og ugift– da føler mange seg presset til å gifte seg for at familien eller menigheten ikke skal miste ære, havne i vanry.
​

En av våre brukere forteller om sin egen erfaring:

​Selv var jeg dødlig forelsket i en verdslig gutt, men det var aldri noe alternativ - det var ensbetydende med utstøtelse og tap.

​Hvilke virkemidler har vi sett blir brukt for å ha en sterk sosial kontroll over unge i disse kollektivistiske miljøene?

• Gruppepress
• Overvåkning (menighetens medlemmer følger med hverandre)
• Trusler (å ha feil adferd/ handlinger kan gjøre at man ikke blir godkjent av Gud og kan dermed føre til døden i endetiden)
• Offentlige irettesettelser i menigheten, dvs offentlig ydmykelse.
• Sosial isolasjon/ utfrysning (menighetens medlemmer snur ryggen til den som gjør galt)
• Skyldfølelser (man får ansvar for at Gud blir lei seg eller for å ha gledet demoner, Satan etc)

​Vissheten om konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer.

Miljøer preget av kollektivistiske verdier eksisterer i aller høyeste grad også i Norge, og ikke bare i ikke-vestlige religiøse minoriteter. Som følge av at gruppens hensyn går foran individets, blir barns frihet utfordret på en rekke områder. Noen av konsekvensene er en fremmedgjøring fra storsamfunnet, til tross for at de både ser norske ut og snakker norsk.  Redd Barna har sagt litt om dette i sin rapport "Til tross for tro" i 2005:
​

Når man møter ungdom som har vokst opp i isolerte trossamfunn er det vanskelig å forstå at ungdom som alltid har bodd i Norge 

• ikke kjenner det norske samfunnet, og har et kunnskapsvakuum som gjør at de ikke vet hva de mangler.
• ikke er vant med å gjøre valg som er  knyttet til deres eget liv, og at det å velge kan være en stor utfordring og påkjenning. 
• ikke er blitt oppfordret til å utvikle evner og anlegg, og derfor mangler selvtillit til å fortsette utdanning.
• ikke har blitt respektert på grunnleggende rettigheter, og derfor ikke tør å hevde dem.

Det er derfor viktig at kompetansen om denne sårbare gruppen øker. Ikke bare i hjelpeapparatet, men også hos myndighetene. Når man jobber med å sikre "gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge", så skal man ikke se seg blind på etnisk opprinnelse, men også få opp øynene for at de samme problemstillingene den omtalte handlingsplanen skriver om, i aller høyeste grad gjelder i mange norske kristne minoriteter. 


Hilde Langvann, 26/11-2015
Leder, Hjelpekilden Norge


Les mer om:
Kristen æreskultur
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv
Tvangsgifte i kristne miljøer?
Usunn sosial kontroll av barn

​