Jeg ville nok bedt vedkommende om å søke opp en organisasjon, som Hjelpekilden, og for å se om han/henne kunne finne noe støtte eller hjelp i prosessen.

At man har noen å prate med og stötte seg til, og at man har opparbeid seg ett nettverk utenfor, innen man forlater/blir ekskludert, betyr kjempemye.. Det er knalltöft å stå alene.
  
Det å ha noen å snakke med, planer for etablering av nye nettverk, går det an å finne noen som har forlatt samme miljø, som det går an å dele erfaring med på en konstruktiv måte?
 

Våg å stole på andre mennesker utenfor trossamfunnet.
 

Glem aldrig værdien af ligeværdigt netværk. Da jeg selv fraskrev mig, følte jeg mig meget afklaret, og alligevel opstod der en følelse af forladthed. Det hjalp mig utrolig meget at tale med en anden der var blevet udelukket, omkring de følelser, og støtte i veninder med samme forståelsesramme. 

Det er ingen one size fits all. Men fint å dra nytte av andres erfaringer og råd og bruke det en synes lyder fornuftig i sin egen situasjon.

Og ikke minst å snakke med andre som har vært igjennom det samme. 

Søk gjerne mot likesinnede, som her inne, vit at du ikke er aleine! 

Viktig også å skaffe seg venner utenfor. Medlemskap i ulike foreninger kan være en start.

Engasjer deg gjerne i ditt lokale kulturliv, det gir deg nytt nettverk og store verdier i felles begeistring i fri utfoldelse uten krav til hverken religiøst ståsted eller åndelighet. 

Søke kontakt med andre mennesker. Selv om det kanskje ikke er lystbetont i begynnelsen. Gjerne begynne å gå i et annet miljø. Det krever kanskje litt mot. Men uansett verdt det. 

Skaffe seg et nettverk med mennesker utenfor trossamfunnet, slik at man har et sikkerhetsnett når man er klar til å hoppe av.

Ser mange gode råd her som fokuserer på å bygge nettverk utenfor. Men det tar tid å skaffe seg et nettverk, og da er jo selvfølgelig Hjelpekilden et godt sted å starte. 

For det første må du huske på at et slikt brudd har konsekvenser. Forbered deg mentalt på å bli alene. Når du er klar til å møte alle konsekvensene, så gå ut.
    

De fleste som vurderer det har nok allerede kommet til et punkt som gjør at de til slutt går ut. Man bør lese seg opp slik at man er sikker på at det man gjør er riktig.    

Ta först kontakt med Hjelpekilden, prat nöye gjennom problemene som kan oppstå i kjölvannet av en slik beslutning. Det kan väre bra å forberede seg grundig mentalt. 

Vi er alle så ulike, og vi lever i ulike familierelasjoner. Noen vil kanskje gå ut med brask og bram, andre må går ut bakveien. For noen er det en rask prosess, for andre en laaaaang vei å gå. Det viktigste er å være forberedt og tenke over konsekvensene for en selv.

Men dernest ville jeg forberede vedkommende på en utfordrende periode i livet m.ht tap av venner, kanskje også familie. Være forberedt på å oppleve at vakuum/rotløshet, hvor en føler seg ganske alene og mangler tilhørighet. 

Men om jeg skulle gi råd ville det bli at du må tørre og tåle å stå alene i situasjonen, og selv om det er tøft og ensomt, så er det verdt det. Og når en føler seg liten og alene, så må en prøve å være større enn seg selv, og fokuserer på at dette skal jeg klare.

Ville sagt; jeg vet det er skummelt for du sannsynligvis mister fleste parten av vennene dine. Og tanker som "hva om læren var sann? Og jeg nå kommer til helvete..." vil nok dukke opp...

Å ikke tvile på sitt valg. Livet ble uansett ulevelig der. 

Les om likeverd osv slik at man er rustet til å ha et sunt syn på seg selv etterpå, altså at man unngår å føle seg mindreverdig. 

Tilslutt ville jeg oppmuntret til å stole på seg selv og det valget han/henne har tatt


Huske på å stole på magefølelsen, den tar sjelden feil.

Lese avhopper-historier er bra. Da skjønner man at hvem som helst kan bli lurt inn i en sekt. Det er ikke en "svakhet" man har. Man er bare på feil sted til feil tid. Alle kan bli lurt og sektene kan sine knep for å få folk på kroken og holde dem i sitt manipulerende grep.

Det som var viktigst for min del var å være 100% ærlig med meg selv. Se ting for hva dem er, og tillate meg selv å bevege meg ut på den tynne isen jeg hadde blitt advart mot i alle år. Gå igjennom den forbudte dør og stole på hva jeg ser og hva jeg forstår der. Veien ut vil være vanskelig, men det vil bli enklere med tid 

Benytt metoder for å bevise for deg selv at det går helt fint å være trygg og ha fred, uten gud. 

Det er en sunn egoisme å sette seg selv først når man er omgitt av et fellesskap som man ikke lenger ønsker å være en del av, og som man føler ikke er bra for en.  

Innse at det å komme seg igjennom prosessen; tar tid. Man kan ikke påskynde prosessen. Akseptere store humørsvingninger..og vite at det er helt normalt er viktig. Ellers kan en nesten lure på om en begynner å "bli gal" eller lure på om man føler seg helt elendig/ ustabil fordi man har tatt et galt valg/ eller at en blir straffet av Gud. 

Bygg opp en ny og mer solid virkelighetsoppfatning ved å lære vitenskap.
    

Det å tro noe er noe helt annet enn å vite noe. Når man tror, så er det basert på hva andre mennesker tror, mens viten er basert på egne konklusjoner som man selv trekker ut fra de kunnskapene og erfaringene man får. I bronsealderen var det viktig at alle trodde på den samme guden, for det holdt gruppen sammen. Nå i dag er det langt mer viktig å vite mer om hva det er som holder grupper sammen, enn det er er å tro på det gruppene tror på. Tro og kunnskap er i mange sammenhenger uforenelig. Mange religiøse ledere har fulgt Martin Luther's tanker om at kunnskap er noe som står i veien for troen.

Man bør lese seg opp slik at man er sikker på at det man gjør er riktig.

Still spørsmål ved alt.  

Og å bære med seg at bitterhet er de aller største bremsen for fremgang. Derfor er det lurt å ha mennesker rundt en som vil hjelpe en fremover istedenfor å se tilbake og bli sittende fast i en dårlig sirkel!


Først å fremst ikke la følelsen av ensomhet, skuffelse (egen og fra de gjenværende) og frustrasjon (over situasjon) ta overhånd!  

I mange lukkede trossamfunn er forkynnelsen at man blir "Bånn ulykkelig" dersom man forlater menigheten, og at man da lever i fordervelse. For noen sitter denne propagandaen fra oppveksten så sterkt at det blir en selvoppfyllende profeti. Denne propagandaen er det største bedraget i de fleste lukkede trossamfunn. Man finner selvsagt mye elendighet i storsamfunnet, men alle de samme problemer som grov umoral, overgrep, ulykkelige ekteskap og skilsmisser er også gjeldene innad i sekter/lukkede trossamfunn( dessverre). 

Det er lett for å tenke hvis noe går galt i livet at nå får jeg straff for at jeg forlot. Det kan bringe en inn i en negativ spiral. Derfor veldig viktig å ikke gi seg eller se seg tilbake. Men tenke positivt! Og søke hjelp hvis en trenger det.

Jeg tror at sann lykke er å føle at man blir elsket for den man er, helt uavhengig av religion og åndelig ståsted. 

Så våg å ta steget, og vi her inne kan hjelpe deg å slippe føle på ensomheten etter å ha forlatt trossamfunnet.

Å vente til den perfekte anledningen nytter ikke. Det kommer ingen perfekt anledning. Det er bare å bestemme seg, og å gjøre det.

Man er ikke svak som blir medlem av en sekt. Men kan er STERK når en bryter ut!

Gå og vit at det kan smerte
Vær tro imot mage/hjerte
All endring især eksistensiell
krever sin natt etter en kveld
Men husk at lyset dagen venter
Du får betalt med renters rente

Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep 

Vi var noen gutter som fikk unngjelde av en godt betrodd voksen mann. Vi var tøffe og tok det opp med menighetens leder. Vi ble tatt imot med skepsis. Mannen måtte opp på talerstolen å beklage hvis han hadde forvoldt noen ulempe. Så gikk livet videre som ingenting hadde skjedd.

Vi så jo at ho slutta å vaske seg, og skjønte at det var noe galt, og så viste det seg at ho også hadde blitt misbrukt av (….) Dattera hans hadde alltid holdt ungene sine unna han, for ho visste, kanskje hadde ho også blitt misbrukt av han.

Jeg fikk jo ikke leke med noen av de andre ungene, og først når jeg ble voksen fikk jeg vite at det var fordi de ville beskytte ungene sine mot faren min. Så da må de jo ha visst at han misbrukte meg.

Jeg tror de seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for i barndommen min var en måte for faren min å avreagere sitt strenge levesett på.

Den seksuelle drivkraften er kraftig og hadde den bare vært det i møte med mennesker - hadde den vært sunn. Men i sekter, er den skambelagt, det er ikke satt navn på. Å bli nektet å onanere, nektet å kysse i lidenskap, nekte å ta på hverandre, når man lengter, når man ikke vet hva man lengter etter, når man ikke vet hva kreftene er, da utforsker man, for å ikke bli gal. Jeg mener ikke at det er riktig, men poenget mitt var at i lukket sekt der strukturen dreier seg om kontroll og synd og skam- vil det høste mennesker av denne sorten!

Om Bibelen ikke sier så mye om onani, sier den i allefall noe om urene tanker. Slike er det som regel en del av når en onanerer. Etterhvert kan et etablert og uheldig tankemønster bli et plagsomt problem.

Rainer: "Jeg tror dette også kan sammenlignes med andre stimuli (nikotin, alkohol, narkotika) som skaper avhengighet og gjør at mennesket mister kontrollen. Derfor bør en ikke engang begynne med det." (Samlivsetikk, s. 37)

Det forhistoriske menneske betraktet kanskje sykdom som demoners verk, de gamle grekere så på sykdom som en disharmoni i kroppen, middelaldermennesket oppfattet sykdom som Guds straffedom, mens vi i vår tid oftest ser på sykdom som et resultat av biologiske prosesser som kan forklares dersom våre naturvitenskapelige og medisinske kunnskaper er gode nok.

Søsknene mine har gitt beskjed til alle om å si til andre at hun sliter med ryggen hvis de spør, ikke at hun er på psykiatrisk. For da vil folk tro at hun ikke har god nok tro, tenk for en skam.

Jeg vet om noen som fikk et handikappet barn som ble unnfanget utenfor ekteskap. En av lederne i menigheten (pinsemenighet) mente at barnet ble født handikappet fordi det var Guds straff for at foreldrene hadde hatt sex utenfor ekteskapet. Som om det ikke er ille nok å få et barn som har smerter og ikke er friskt, men så skal man også bli påført skyldfølelse, og tenke at man kan takke seg selv.

Hvis noe hendte deg, hvilken forklaring ville motivert deg til å reise deg og komme deg videre? At Gud har straffet deg, eller fordi du har vært uheldig? Hva ville føltes urettferdig? 

"Bare vent til det begynner å skje noe med barna dine" fikk jeg beskjed om da jeg gikk ut fra Sv. "Da kommer du nok tilbake." Er det rart jeg fortsatt har angst for at det skal skje dem noe?