Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme: Min erfaring er at det kan være mye veldig frem og tilbake. Det er vanskelig å tilpasse seg «verden», og man må gi seg selv tid. De blir faktisk bra. Men det er mange «demoner» man må kjempe med. Min redning er å ta imot hjelp. Ikke bli fortvilt hvis du etter en stund der du har hatt det bra plutselig er tilbake i sorgen igjen. Ting tar tid, spesielt når en stor del av livet plutselig ikke er der lenger. Det er viktig å sosialisere seg, kanskje finne en hobby eller fullføre en drøm man innerst inne har hatt lenge. Bruk tiden til hjelp. Ikke stress med å ta viktige avgjørelser du strengt tatt ikke må ta med en gang. Hei og velkommen til livet utenfor. TTT Ting Tar Tid. Se på det som trening, det tar tid og mange repetisjoner før de nye musklene blir sterke, og kan ta over for de som er uhensiktsmessig. Det kan ta tid og det kan være vanskelig, men du kan finne et godt fellesskap med mennesker i samme situasjon og erfaringer her i Hjelpekilden, slik at du ikke trenger føle seg ensom med tankene og følelsene dine. Et lite tips i de stundene du tviler på om du har gjort riktig valg: - Tenk på grunnen/e som gjorde at du ville ut? Tenk hardt på disse, og spør deg selv om du vil tilbake til dette? Svaret er oftest nei og i det svaret ligger det mye motivasjon til å stå på videre. Terapi - det trengs for bearbeiding. Klart det går bra! Du er jo så sterk at du klarte det! Velkommen til et liv i frihet! Man mister noe, men man vinner seg selv! Den første tiden kan være veldig vanskelig. Det kan ta flere år, for noen, før ting faller på plass. Viktig å huske at den tomheten du føler på ikke er en straff fra Gud for at du har gått ut, men en normal reaksjon på at du har mistet mye Om du ikke har nettverk rundt deg på utsiden så prøv å finne deg et. Det kan hende du må jobbe selv for å få sekten og reaksjonsmønstre ut av hodet, det er ikke alltid dette går av seg selv. Prøv aktivt å skaffe deg nye venner, finn ut hva som interesser deg, og skaff deg nye hobbyer. Og ikke glem at med tiden så blir alt mye, mye bedre. Jeg må bare innrømme at jeg har brukt veldig mye tid, men har det bra nå, sånn i stort. Jeg fikk fart i min prosess da jeg endelig skjønte at jeg måtte slutte i terapi! Alle har sin vei, men for meg var det full jobb, et barn og medisiner som til slutt fikk meg opp på bena. Nå er det til tider riktig fint å leve. Jeg opplevde det første året når jeg gikk ut som ekstremt tøft, men så gikk det seg til og jeg utforsket og syns alt var nytt og spennende. Nå ( 7 år senere) så begynner jeg mer å kjenne på konsekvensene. Det jeg kjenner mest på er nettverket jeg har mistet. Selv om jeg har fått gode venner utenfra og har et sosialt liv, så tenker jeg mer nå over konsekvensene enn jeg gjorde for feks. 3 år siden. Jeg har aldri tvilt og aldri tenkt at nå er jeg dømt, jeg syns det var befriende og slippe den dårlige samvittigheten hele tiden og ikke føle at du er god nok. Men samtidig så kjenner jeg et savn etter folka. Men det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre, så det må jeg neste bare leve med, tenker jeg. Men konklusjonen min er at det er verdt det. Frihet til å følge sin egen magefølelse. Frihet til å lese og se hva du vil og tro hva du vil. Mister du familien din så er nye venner den familien du velger selv. Selvsagt tar ting tid men på den andre siden er det godt å være... Det er verdt det, du får igjen så mye mer enn du taper... Det er vanskelig og det skal det også være, det er når det er vanskelig og vi kommer oss igjennom at vi blir sterke og bygger oss opp igjen Hold fast, ett sekund om gangen om det er det som må til, du kommer ut på andre siden så lenge du bare puster... Har du noen gode råd vi kan legge til her?
Hilde Langvann, Hjelpekilden 18/11-2020
0 Comments
Hjelpekildens medlemmer og frivillige har hovedsakelig bakgrunn fra kristne miljøer i Norge. Det kan kanskje være vanskelig å forstå at personer som ser norske ut, snakker norsk og har norske navn, likevel kan ha de samme integreringsutfordringene i Norge som personer som har flyttet hit fra en annen verdensdel. Men sånn er det dessverre for mange. De opplever selv å ha vokst opp i en boble, og når bobla sprakk sto de et samfunn de ikke kjente, som de alltid hadde blitt advart mot, og som de nå brått skulle bli en del av. 17. mai er et eksempel på en fremmed feiring for mange. Enkelte religiøse miljøer tar avstand fra en rekke samfunnsintegrerende aktiviteter og høytider, som for eksempel feiringen av grunnlovsdagen i Norge. Når man har vokst opp med å betrakte denne feiringen fra utsiden, er det ikke uproblematisk å ta del i den selv etter at man har fjernet seg fra det religiøse miljøet som nektet deg å delta. Noen av våre frivillige erindrer:
Vi spurte i gruppa vår:
Noen fortalte at de stadig følte seg fremmedgjort på 17. Mai, eller ikke hadde noen forhold til dagen.
Andre kunne fortelle om sin kronglete tilnærming til dagen, parallelt med sin gradvise integrering i storsamfunnet:
Kanskje føler du deg litt som en fremmed fugl i eget land, ihvertfall i begynnelsen. Men viktigst av alt er at du er en fri fulg, fri til å tenke som du vil og mene som du vil. Og fri til å gjøre på 17. mai akkurat som du vil. Hilde Langvann, 16. mai 2018
Hjelpekilden Norge På Hjelpekildens sommertreff i Oslo ble jeg sittende å snakke med "Julie", en av våre frivillige, og vi fant ut at vi begge hadde feriert på samme sted på solkysten i Spania. Min mor eier en leilighet der, og jeg fortalte litt om hvor fint det var å bo hos henne, om hvor viktig pustepause de turene hadde vært for meg og barna når livet ellers hadde vært slitsomt. Noe som ledet samtalen over til hvor viktig det var å ha en mamma når livet buttet seg, noe jeg selv hadde mange eksempler på. Jeg snakket og snakket, og kvinnen nikket og smilte, men sa ingenting. Før hun sa dette: ”Det må være fint å ha en sånn mamma.” Noe brast litt inni meg, for jeg hadde ikke tenkt på hvor sårt dette med familie er for mange av våre medlemmer. Jeg har ikke selv vokst opp i et trossamfunn lik våre frivillige og våre brukere, så jeg har aldri følt på kroppen å miste familiemedlemmer eller andre nære mennesker på samme måte. Hun jeg snakket med var nybakt mor, og hadde selv en mamma, men ikke på samme måte. Etter at hun hadde valgt å bryte med menigheten, så forsvant det nære forholdet de hadde hatt. De hadde av og til kontakt, hun hadde sett barnebarnet sitt, men morens sorg over datterens valg skapte en avstand i samtalene og forholdet. Samtidig følte datteren en sorg over å ikke ha en mamma i livet sitt som hun kunne dele motgang og medgang med, særlig nå som hun selv hadde blitt mamma. ![]() Jeg så rundt på de andre deltagerne som snakket livlig sammen denne småkjølige men hyggelige fredagskvelden i Frognerparken. Jeg kjenner de fleste, og det slo meg at nesten alle hadde det samme vanskelige forholdet til sin mor. Jeg husker at ”Knut” fortalte at moren hadde sagt til han for noen år siden, ”forlater du menigheten, kommer du aldri mer til å treffe meg”. Og jeg husker at ”Katrine” fortalte meg i fjor at hun nettopp hadde mistet kontakten med foreldrene sine. ”Det er litt som å være foreldreløs, selv om de lever og jeg tross alt er førtitre år”, hadde hun sagt. Og jeg husker at ”Marits” mor hadde funnet ut at hun var aktiv som frivillig i Hjelpekilden, noe som hadde satt sluttstreken på det skjøre forholdet de hadde hatt. Og ”Ingunn” hadde fortalt at alle samtalene med moren var egentlig dårlig skjult forkynnelse, en mors desperate håp om å få datteren tilbake til menigheten. Alle hadde mistet noen. Men det er noe spesielt med det å miste en mamma som fremdeles lever. For en mamma er ikke bare viktig fram til du er voksen. En mamma kan gi deg gode råd når du er skikkelig skikkelig dårlig til å styre din egen økonomi etter å ha flyttet hjemmefra for første gang. Og når du gjør dårlige valg i kjærligheten i tjueårene eller trettiårene, så dømmer hun ikke, men står tålmodig ved din side. Og en telefon fra mamma kan være alt som skal til for å få rett perspektiv på tingene igjen, når alt i livet er kaos. ![]() Når du har fått knallkarakterer på eksamen, kommet inn på skolen du har søkt på eller fått deg en ny jobb, da vil du aller først ringe og fortelle det til mamma. Når hun er glad på dine vegne da, så gjør ordene hennes like godt som den gang du kom hjem fra skolen med et tvilsomt sløydprosjekt. Hun synes alltid at du er så flink. En mamma har livserfaring og visdom i bøtter og spann, men dytter den ikke på deg for å styre deg i ønsket retning. Hun lar deg gå de små stiene du har funnet ut er rett for deg selv, og er like tålmodig og støttende som når du var tenåring, og tenkte at selvkomponerte haremsbukser eller hullete jeans var tingen. Og når du senere går tilbake til start og velger en helt annen sti, så sier hun ikke "hva var det jeg sa", hun fortsetter å gå ved din side. Uansett hvilken sti du velger, så vil hun alltid, alltid gå ved din side, din mamma. En mamma er uvurderlig når du venter barn for første gang, for du har så mange spørsmål, du er så redd og usikker, og mammaen din vet akkurat hvordan du har det. En mamma er uunnværlig når du selv er blitt mamma, for hun hjelper deg og støtter deg når de er skjønne nyfødte små, når de er trassige store eller utfordrende tenåringer som gir deg grå hår. En mamma er den du moter deg opp til å fortelle at ekteskapet ikke går så bra, og at du kjenner at du ikke holder det ut lenger. En mamma støtter deg da, hun har gått gjennom det selv, og sier akkurat det du trenger for å holde deg sterk og oppreist gjennom stormen som kommer. Hun hjelper deg med de praktiske utfordringene du har, og nøler ikke et sekund når du sier at du trenger hjelp til å ta førerkortet, nå som du blir alene med barna. ![]() En mamma er bekymret for deg når du er syk, hun ringer og sjekker hvordan det går, selv om du er over førti. Hun ringer igjen dagen etterpå for å høre om du nå har gjort som du fikk beskjed om, kommet deg til legen og fått medisinene du trenger. Og nåde deg om du ikke har gjort som hun har sagt! En mamma sparker deg bak når du har gått inn i en synkemyr av tunge tanker når ting er vanskelig, og sier som hennes mor sa til henne, at ”Tar du den, så tar du den også”, og ”Reis deg nå, du har unger å ta vare på, selvsagt klarer du dette.” En mamma titter bekymret i kjøleskapet når hun er på besøk, og passer på å fylle det opp hvis du har litt dårlig råd. Og vippser over noen hundrelapper når hun vet at du har det litt trangt en måned. Selv om du er voksen og egentlig burde klare deg selv. For en mamma slutter aldri å være mammaen din. Selv om du har gjort dårlige valg. Derfor er det så uforståelig og bunnløst trist at noen mammaer slutter å være mamma når du ikke lenger ønsker å dele hennes tro. Du har egentlig ikke gjort noe dårlig valg, men et godt valg for deg selv. Men for henne har du gjort feil valg. Kanskje sier menighetens veiledning at ved å bryte all kontakt kan man lykkes å få barna tilbake til menigheten igjen, så kanskje er det dette hun håper vil skje ved å snu ryggen til deg? Kanskje tror hun at du vil dø når endetiden snart kommer, og derfor har valgt å gjøre smerten mindre ved å sørge allerede nå? Kanskje snakker menigheten om at man vil miste sin kjødelige familie, men vil få en åndelig familie isteden, gjennom menighetens medlemmer? Kanskje er det akkurat sånn det henger sammen, akkurat dette som gjør at hun kan leve med sitt valg? Jeg chattet med "Julie" fra sommertreffet et par dager senere, og hun skrev blant annet følgende, som jeg fikk lov å gjengi i dette innlegget:
Vi snakket også om dette på gruppa vår, og her er noen lignende refleksjoner:
På Hjelpekildens sommertreff 7. juli i år forsto jeg plutselig hvor utrolig heldig jeg er som har en mamma i livet mitt, og kommer aldri mer til å ta hennes støtte for gitt. For noen uker siden var det premiere på bandet Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God", som vi i Hjelpekilden var så heldig å se allerede i april på et av våre seminarer for frivillige. Det var få som var uberørt av filmens budskap, og mange kunne tydelig kjenne seg igjen. I filmen ser vi en rekke ungdommer som er sendt til en kristen boot-camp, der en lite sympatisk ungdomsleder forsøker å frelse ungdommene fra deres syndige levevis. Alle er ikledd hvert sitt skilt som forteller hva de har gjort "galt", som feks: "sodomist", "rebel", "forniactor" og "troublemaker". Filmens høydepunkt er når en av jentene krysser over merkelappen og isteden skriver "Human" på skiltet. Mange av oss har opplevd å få merkelapper fra det religiøse miljøet vi gikk i. Både når vi slet med å følge reglene, vaklet i troen, eller etter å ha forlatt miljøet. Vi ble blant annet kalt: frafalne, verdslige, syndige, onde, syke, djevelens barn og svake. Den som hadde stilt mange kritiske spørsmål, den som hadde forelsket seg i noen utenfor menigheten, den som elsket noen av samme kjønn, den som hadde valgt å bryte et ekteskap, den som hadde gått utenfor malen når det gjelder musikk, klær, venner og interesser, hadde fått vite at de hadde en feil, en slags defekt ved seg selv. Dette fokuset på at det er noe feil med deg når du ikke klarer å følge reglene, kan gjøre at mange sliter med selvfølelsen etter å ha brutt med miljøet. "Hadde jeg bare bedt mer. Hadde jeg bare vært flinkere. Hadde jeg bare vært litt annerledes." Tenker mange. Det er først når vi innser at alle disse forestillingene vi har bært med oss om "defekter" ved oss selv, egentlig handler om ulike aspekter ved det å være menneske, at vi kan gi slipp på skam og skyldfølelse. Vi er ikke "syndige", vi er rett og slett menneskelige. Det tar tid å endre denne tankegangen. For noen har det skjedd ved en plutselig aha-opplevelse, for andre har det gått gradvis, uansett har dette ført til et kvalitativt bedre liv for alle. Og da varmer det å lese slike kommentarer i våre nettfora: Hilde Langvann, 26/6-2017 Hjelpekilden Norge "Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner. For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen." (Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden) Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet. Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:
I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit. Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre? Når man har opplevd å bli eksludert Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker: Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:
Les mer om undersøkelsen her. En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
Når man har opplevd dobbeltmoral "Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet. En av våre brukere uttalte:
Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden. Når man alltid har blitt advart mot omverdenen Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet. Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro. Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse. Dybing skriver også om dette i sin avhandling:
Når man har opplevd å bli manipulert En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:
Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange. I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv. Å rive ned murveggen Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen? Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap. Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem. Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:
"Me har ikkje kontroll på et viktigaste i livet. Me kan planleggje, strukturere og leve liva våre, meningen av oss har kontroll over om me sjølve eller dei me er glade i, kjem til å oppleve mobbing, ulukker, alvorlig sjukdom eller brå død. Livet kan være brutalt. Punktum." (Gro Skartveit i "Livet etterpå") ![]() Hver kveld før Gro Skartveit la seg for å sove, ba hun i sin aftenbønn: ”Kjære Gud, la meg få dø”. Hun ville så gjerne slippe å leve, og klarte ikke å se for seg at hun noen gang ville få det bedre. Men hun ble ikke bønnhørt, og måtte møte dagene som like ubønnhørlig kom. Men som de fleste av oss opplever, så ble livet lettere, og med tiden ville mørket slippe taket. Gros egne erfaringer har preget hennes møter med andre mennesker som har hatt det vanskelig, og hun har stilt spørsmålet: ”Hvordan møter vi vanskelige utfordringer i vårt liv? Hvordan kan vi gå videre med smerter som livet påfører oss? Kan livet bli bedre igjen?" Dette er utgangspunktet for Gro Skartveits nye bok ”Livet etterpå”, som lanseres i dag, 27. september. For både gjennom eget liv og gjennom møter med andre mennesker har hun lært at det er viktig å snakke om livet etterpå. Hvis vi deler av våre erfaringer kan vi gi hverandre redskaper til å møte livet slik at det kan bli bedre for flere å leve. Gro skriver i forordet at vi i sosiale lag som oftest snakker om det som er bra, sjelden åpner vi for smerten livet kan føre med seg, og hvordan vi skal komme videre i ”livet etterpå” ”Eg vil, på min måte, prøve å bidra til at livet vert lettere å leve for nokre. Difor kjem denne boka som fortel ulike historier om ulike menneske” Gjennom å fortelle historiene til ni ulike mennesker som alle har til felles å ”ha vært ute ei vinternatt”, viser Gro hvordan det går an å leve videre etter en alvorlig livskrise. Alle forteller at livet kan bli godt, selv om mange av dem i perioder ikke har klart tanken på morgendagen. En av dem er Brith Dybing, som mange kjenner som forfatter bak masteroppgaven "Etter den vanskelige troen", som lokalpolitiker, som frivillig og styremedlem av Hjelpekilden, eller som en hyggelig dame på Veitvet, der hun bor sammen med sin lille hund og et imponerende hjemmebibliotek. I Gro Skartveits bok forteller hun om sin vei fra å være psykiatrisk pasient til å bli en psykiatrisk sykepleier, med alt det innebærer. Som ung jente havnet Brith i et kristent miljø som fortalte at alt var mulig, fullkommen helse, økonomisk velstand og sosial suksess. Dersom en bare trodde nok, ville en få et fantastisk liv. Opplevde man derimot problemer, var det fordi man ikke trodde nok. Da var en ikke en god nok kristen. Så når Brith følte at noe var feil, spurte hun seg derfor om hun det var fordi hun ikke trodde nok, eller om de vonde tankene kunne være fra Djevelen? Forstanderen i menigheten kunne på sin side fortelle at hun var besatt av 26 demoner, og drev dem ut en etter en. Veien ble kort til psykiatrien, der hun gikk inn og ut som pasient i 8 år. Selv om ikke alle religiøse utbrytere havner i psykiatrien, så kan et slikt brudd ofte kalles en livskrise. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden, noe som også kalles en multitapssituasjon. I kriseteorien snakker man om at man går gjennom ulike faser, som sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og til slutt, nyorienteringsfasen. Rådene for å komme seg gjennom de tre første fasene er mange, og det som går igjen er: Snakk med noen om det. Og det er også budskapet i denne boken. Som statsråd Bent Høie skriver i forordet: "Dette er ei bok som viser oss at livet er både godt og vondt. Både lyst og mørkt. Det er ei bok som viser oss at det er lettare å kome i gang med livet etterpå om ein deler det vonde med nokon." Hilde Langvann, 27/9-2016 Hjelpekilden Norge Boken lanseres i kveld kl 1900 på Litteraturhuset i Oslo. Lenker: Arrangement på Facebook Etter bruddet: Hvordan komme seg videre På den siste samtalegruppen vi arrangerte i Oslo gjennom prosjektet "Etter den vanskelige troen", snakket vi om de vanskelige følelsene som vi ofte må håndtere etter bruddet. Mange har vært sinte, sinte på tapte år, sinte på manipulasjon og ikke minst sinte på seg selv.
Men har vi egentlig noen grunn til å være sinte på oss selv? Menneskets psyke er beviselig mottagelig for påvirkning, enten vi vil det eller ei blir vi hver dag påvirket av andre mennesker, av tv og reklame. Dette er kjente mekanismer som kan utnyttes av de som vet hvordan de fungerer. Teknikkene brukes for eksempel innen salg og markedsføring, men også i enkelte trossamfunn. La oss se på noen eksempler på salgsteknikker: Visualiseringsteknikken. For å gjøre det vanskeligere for en kjøper å ikke kjøpe et annet produkt, så gjelder det å få kjøperen emosjonelt bundet til produktet han ønsker å få solgt. Dette oppnår selgeren ved å få kjøperen til å visualisere seg selv sammen med produktet i framtiden. Samme teknikk brukes av enkelte trossamfunn spesielt når det gjelder å få medlemmene til å gjøre vanskelige forsakelser. ”Det kan være vanskelig å ikke få utløp for sin seksualitet, men Gud vil se dine oppofringer, og vil belønne deg i framtiden. Tenk når du er i paradiset/ himmelen, da vil du ikke angre deg.” Denne manipulasjonsteknikken blir i en del trossamfunn oppmuntret til å bruke på hverandre. Dette bidrar til en forsvarsmekanisme som kalles eskapisme. Når en troende går gjennom vanskelige perioder med mye forsakelser, så kan han undertrykke det vanskelige gjennom å tenke på den tiden som skal komme, være seg livet i himmelen eller i paradiset. Tilgang til informasjon: Ved manipulasjon er det av stor betydning å hindre tilgangen til informasjon. Det samme gjelder veiledning av hvordan man skal se på informasjonen som foreligger. Hvis personen tar til seg kunnskap fra andre kilder, vil det ikke være like lett å kontrollere denne, spesielt hvis informasjonen kommer fra en kilde med et annet syn. Et eksempel på dette kan være å hindre medlemmer å ta høyere utdannelse, og isteden fokusere på bibelen eller annen litteratur, håndplukket av trossamfunnet. Utnytte menneskelige behov: Hvis du føler at samfunnet oppfyller et av dine menneskelige behov, så er sjansen stor for at du er mer åpen. Her følger en liste over behov og hvordan et trossamfunn kan oppfylle disse behovene:
En person som ikke har disse behov oppfylt før han blir medlem kommer sikkert til å bli overveldet av hvor meningsfullt livet plutselig ble etter medlemskapet. Med tanke på hvilke manipulasjonsmetoder vi kan ha blitt utsatt for, så er det kanskje ikke så rart at man ble et medlem i et trossamfunn man siden klart så var usunt for seg selv. Kanskje er det heller ikke så rart at det tok 23 år før man klarte å bryte. Og forhåpentligvis vil vissheten om disse mekanismene føre til at en forstår at man ikke er mindre intelligent enn andre. Tvert i mot sier forskning på apostasi at mennesker som bryter med et trossamfunn de har vært indoktrinert inn i, har det til felles at de er mer intelligente enn andre. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. I tillegg hadde denne gruppen høy integritet noe som førte at de ønsket å være tro mot seg selv, noe som igjen ga de motet som det krever å bryte med trossamfunnet. Det er med andre ord ingen vits i å være sint på seg selv. Klapp deg selv på skulderen og husk at det letteste er å bli. Du har tatt et vanskelig valg, og det sier noe om noen helt unike kvaliteter hos deg selv. Hilde Langvann, 15/3-2016 Hjelpekilden Norge Kilder: Vera Lanängen: "Lukkede trossamfunn og manipulering" Mats Liland "Indoktrinering og apostasi" ![]() Et brudd med et lukket trossamfunn kan beskrives som en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. (Fossheim og Aarnes, "Stener for Brød" 1993, s 115). Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd. Hvordan kan man best mulig komme seg gjennom denne krisen? Vi ser nærmere på den svenske psykologen Johan Cullbergs kriseteori for å se om vi kan få gode råd. I følge teorien går mennesker gjennom ulike faser i krisen: |
Details
SkribentBloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB. Kategorier
All
Arkiv
March 2021
|