|
Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme: Min erfaring er at det kan være mye veldig frem og tilbake. Det er vanskelig å tilpasse seg «verden», og man må gi seg selv tid. De blir faktisk bra. Men det er mange «demoner» man må kjempe med. Min redning er å ta imot hjelp. Ikke bli fortvilt hvis du etter en stund der du har hatt det bra plutselig er tilbake i sorgen igjen. Ting tar tid, spesielt når en stor del av livet plutselig ikke er der lenger. Det er viktig å sosialisere seg, kanskje finne en hobby eller fullføre en drøm man innerst inne har hatt lenge. Bruk tiden til hjelp. Ikke stress med å ta viktige avgjørelser du strengt tatt ikke må ta med en gang. Hei og velkommen til livet utenfor. TTT Ting Tar Tid. Se på det som trening, det tar tid og mange repetisjoner før de nye musklene blir sterke, og kan ta over for de som er uhensiktsmessig. Det kan ta tid og det kan være vanskelig, men du kan finne et godt fellesskap med mennesker i samme situasjon og erfaringer her i Hjelpekilden, slik at du ikke trenger føle seg ensom med tankene og følelsene dine. Et lite tips i de stundene du tviler på om du har gjort riktig valg: - Tenk på grunnen/e som gjorde at du ville ut? Tenk hardt på disse, og spør deg selv om du vil tilbake til dette? Svaret er oftest nei og i det svaret ligger det mye motivasjon til å stå på videre. Terapi - det trengs for bearbeiding. Klart det går bra! Du er jo så sterk at du klarte det! Velkommen til et liv i frihet! Man mister noe, men man vinner seg selv! Den første tiden kan være veldig vanskelig. Det kan ta flere år, for noen, før ting faller på plass. Viktig å huske at den tomheten du føler på ikke er en straff fra Gud for at du har gått ut, men en normal reaksjon på at du har mistet mye Om du ikke har nettverk rundt deg på utsiden så prøv å finne deg et. Det kan hende du må jobbe selv for å få sekten og reaksjonsmønstre ut av hodet, det er ikke alltid dette går av seg selv. Prøv aktivt å skaffe deg nye venner, finn ut hva som interesser deg, og skaff deg nye hobbyer. Og ikke glem at med tiden så blir alt mye, mye bedre. Jeg må bare innrømme at jeg har brukt veldig mye tid, men har det bra nå, sånn i stort. Jeg fikk fart i min prosess da jeg endelig skjønte at jeg måtte slutte i terapi! Alle har sin vei, men for meg var det full jobb, et barn og medisiner som til slutt fikk meg opp på bena. Nå er det til tider riktig fint å leve. Jeg opplevde det første året når jeg gikk ut som ekstremt tøft, men så gikk det seg til og jeg utforsket og syns alt var nytt og spennende. Nå ( 7 år senere) så begynner jeg mer å kjenne på konsekvensene. Det jeg kjenner mest på er nettverket jeg har mistet. Selv om jeg har fått gode venner utenfra og har et sosialt liv, så tenker jeg mer nå over konsekvensene enn jeg gjorde for feks. 3 år siden. Jeg har aldri tvilt og aldri tenkt at nå er jeg dømt, jeg syns det var befriende og slippe den dårlige samvittigheten hele tiden og ikke føle at du er god nok. Men samtidig så kjenner jeg et savn etter folka. Men det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre, så det må jeg neste bare leve med, tenker jeg. Men konklusjonen min er at det er verdt det. Frihet til å følge sin egen magefølelse. Frihet til å lese og se hva du vil og tro hva du vil. Mister du familien din så er nye venner den familien du velger selv. Selvsagt tar ting tid men på den andre siden er det godt å være... Det er verdt det, du får igjen så mye mer enn du taper... Det er vanskelig og det skal det også være, det er når det er vanskelig og vi kommer oss igjennom at vi blir sterke og bygger oss opp igjen Hold fast, ett sekund om gangen om det er det som må til, du kommer ut på andre siden så lenge du bare puster... Har du noen gode råd vi kan legge til her? Hilde Langvann, Hjelpekilden 18/11-2020 
0 Comments
Hjelpekildens medlemmer og frivillige har hovedsakelig bakgrunn fra kristne miljøer i Norge. Det kan kanskje være vanskelig å forstå at personer som ser norske ut, snakker norsk og har norske navn, likevel kan ha de samme integreringsutfordringene i Norge som personer som har flyttet hit fra en annen verdensdel. Men sånn er det dessverre for mange. De opplever selv å ha vokst opp i en boble, og når bobla sprakk sto de et samfunn de ikke kjente, som de alltid hadde blitt advart mot, og som de nå brått skulle bli en del av. 17. mai er et eksempel på en fremmed feiring for mange. Enkelte religiøse miljøer tar avstand fra en rekke samfunnsintegrerende aktiviteter og høytider, som for eksempel feiringen av grunnlovsdagen i Norge. Når man har vokst opp med å betrakte denne feiringen fra utsiden, er det ikke uproblematisk å ta del i den selv etter at man har fjernet seg fra det religiøse miljøet som nektet deg å delta. Noen av våre frivillige erindrer:
Vi spurte i gruppa vår:
Noen fortalte at de stadig følte seg fremmedgjort på 17. Mai, eller ikke hadde noen forhold til dagen.
Andre kunne fortelle om sin kronglete tilnærming til dagen, parallelt med sin gradvise integrering i storsamfunnet:
Kanskje føler du deg litt som en fremmed fugl i eget land, ihvertfall i begynnelsen. Men viktigst av alt er at du er en fri fulg, fri til å tenke som du vil og mene som du vil. Og fri til å gjøre på 17. mai akkurat som du vil.
Hilde Langvann, 16. mai 2018
Hjelpekilden Norge På Hjelpekildens sommertreff i Oslo ble jeg sittende å snakke med "Julie", en av våre frivillige, og vi fant ut at vi begge hadde feriert på samme sted på solkysten i Spania. Min mor eier en leilighet der, og jeg fortalte litt om hvor fint det var å bo hos henne, om hvor viktig pustepause de turene hadde vært for meg og barna når livet ellers hadde vært slitsomt. Noe som ledet samtalen over til hvor viktig det var å ha en mamma når livet buttet seg, noe jeg selv hadde mange eksempler på. Jeg snakket og snakket, og kvinnen nikket og smilte, men sa ingenting. Før hun sa dette: ”Det må være fint å ha en sånn mamma.” Noe brast litt inni meg, for jeg hadde ikke tenkt på hvor sårt dette med familie er for mange av våre medlemmer. Jeg har ikke selv vokst opp i et trossamfunn lik våre frivillige og våre brukere, så jeg har aldri følt på kroppen å miste familiemedlemmer eller andre nære mennesker på samme måte. Hun jeg snakket med var nybakt mor, og hadde selv en mamma, men ikke på samme måte. Etter at hun hadde valgt å bryte med menigheten, så forsvant det nære forholdet de hadde hatt. De hadde av og til kontakt, hun hadde sett barnebarnet sitt, men morens sorg over datterens valg skapte en avstand i samtalene og forholdet. Samtidig følte datteren en sorg over å ikke ha en mamma i livet sitt som hun kunne dele motgang og medgang med, særlig nå som hun selv hadde blitt mamma. Jeg så rundt på de andre deltagerne som snakket livlig sammen denne småkjølige men hyggelige fredagskvelden i Frognerparken. Jeg kjenner de fleste, og det slo meg at nesten alle hadde det samme vanskelige forholdet til sin mor. Jeg husker at ”Knut” fortalte at moren hadde sagt til han for noen år siden, ”forlater du menigheten, kommer du aldri mer til å treffe meg”. Og jeg husker at ”Katrine” fortalte meg i fjor at hun nettopp hadde mistet kontakten med foreldrene sine. ”Det er litt som å være foreldreløs, selv om de lever og jeg tross alt er førtitre år”, hadde hun sagt. Og jeg husker at ”Marits” mor hadde funnet ut at hun var aktiv som frivillig i Hjelpekilden, noe som hadde satt sluttstreken på det skjøre forholdet de hadde hatt. Og ”Ingunn” hadde fortalt at alle samtalene med moren var egentlig dårlig skjult forkynnelse, en mors desperate håp om å få datteren tilbake til menigheten. Alle hadde mistet noen. Men det er noe spesielt med det å miste en mamma som fremdeles lever. For en mamma er ikke bare viktig fram til du er voksen. En mamma kan gi deg gode råd når du er skikkelig skikkelig dårlig til å styre din egen økonomi etter å ha flyttet hjemmefra for første gang. Og når du gjør dårlige valg i kjærligheten i tjueårene eller trettiårene, så dømmer hun ikke, men står tålmodig ved din side. Og en telefon fra mamma kan være alt som skal til for å få rett perspektiv på tingene igjen, når alt i livet er kaos. Når du har fått knallkarakterer på eksamen, kommet inn på skolen du har søkt på eller fått deg en ny jobb, da vil du aller først ringe og fortelle det til mamma. Når hun er glad på dine vegne da, så gjør ordene hennes like godt som den gang du kom hjem fra skolen med et tvilsomt sløydprosjekt. Hun synes alltid at du er så flink. En mamma har livserfaring og visdom i bøtter og spann, men dytter den ikke på deg for å styre deg i ønsket retning. Hun lar deg gå de små stiene du har funnet ut er rett for deg selv, og er like tålmodig og støttende som når du var tenåring, og tenkte at selvkomponerte haremsbukser eller hullete jeans var tingen. Og når du senere går tilbake til start og velger en helt annen sti, så sier hun ikke "hva var det jeg sa", hun fortsetter å gå ved din side. Uansett hvilken sti du velger, så vil hun alltid, alltid gå ved din side, din mamma. En mamma er uvurderlig når du venter barn for første gang, for du har så mange spørsmål, du er så redd og usikker, og mammaen din vet akkurat hvordan du har det. En mamma er uunnværlig når du selv er blitt mamma, for hun hjelper deg og støtter deg når de er skjønne nyfødte små, når de er trassige store eller utfordrende tenåringer som gir deg grå hår. En mamma er den du moter deg opp til å fortelle at ekteskapet ikke går så bra, og at du kjenner at du ikke holder det ut lenger. En mamma støtter deg da, hun har gått gjennom det selv, og sier akkurat det du trenger for å holde deg sterk og oppreist gjennom stormen som kommer. Hun hjelper deg med de praktiske utfordringene du har, og nøler ikke et sekund når du sier at du trenger hjelp til å ta førerkortet, nå som du blir alene med barna. En mamma er bekymret for deg når du er syk, hun ringer og sjekker hvordan det går, selv om du er over førti. Hun ringer igjen dagen etterpå for å høre om du nå har gjort som du fikk beskjed om, kommet deg til legen og fått medisinene du trenger. Og nåde deg om du ikke har gjort som hun har sagt! En mamma sparker deg bak når du har gått inn i en synkemyr av tunge tanker når ting er vanskelig, og sier som hennes mor sa til henne, at ”Tar du den, så tar du den også”, og ”Reis deg nå, du har unger å ta vare på, selvsagt klarer du dette.” En mamma titter bekymret i kjøleskapet når hun er på besøk, og passer på å fylle det opp hvis du har litt dårlig råd. Og vippser over noen hundrelapper når hun vet at du har det litt trangt en måned. Selv om du er voksen og egentlig burde klare deg selv. For en mamma slutter aldri å være mammaen din. Selv om du har gjort dårlige valg. Derfor er det så uforståelig og bunnløst trist at noen mammaer slutter å være mamma når du ikke lenger ønsker å dele hennes tro. Du har egentlig ikke gjort noe dårlig valg, men et godt valg for deg selv. Men for henne har du gjort feil valg. Kanskje sier menighetens veiledning at ved å bryte all kontakt kan man lykkes å få barna tilbake til menigheten igjen, så kanskje er det dette hun håper vil skje ved å snu ryggen til deg? Kanskje tror hun at du vil dø når endetiden snart kommer, og derfor har valgt å gjøre smerten mindre ved å sørge allerede nå? Kanskje snakker menigheten om at man vil miste sin kjødelige familie, men vil få en åndelig familie isteden, gjennom menighetens medlemmer? Kanskje er det akkurat sånn det henger sammen, akkurat dette som gjør at hun kan leve med sitt valg? Jeg chattet med "Julie" fra sommertreffet et par dager senere, og hun skrev blant annet følgende, som jeg fikk lov å gjengi i dette innlegget:
Vi snakket også om dette på gruppa vår, og her er noen lignende refleksjoner:
På Hjelpekildens sommertreff 7. juli i år forsto jeg plutselig hvor utrolig heldig jeg er som har en mamma i livet mitt, og kommer aldri mer til å ta hennes støtte for gitt. For noen uker siden var det premiere på bandet Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God", som vi i Hjelpekilden var så heldig å se allerede i april på et av våre seminarer for frivillige. Det var få som var uberørt av filmens budskap, og mange kunne tydelig kjenne seg igjen. I filmen ser vi en rekke ungdommer som er sendt til en kristen boot-camp, der en lite sympatisk ungdomsleder forsøker å frelse ungdommene fra deres syndige levevis. Alle er ikledd hvert sitt skilt som forteller hva de har gjort "galt", som feks: "sodomist", "rebel", "forniactor" og "troublemaker". Filmens høydepunkt er når en av jentene krysser over merkelappen og isteden skriver "Human" på skiltet. Mange av oss har opplevd å få merkelapper fra det religiøse miljøet vi gikk i. Både når vi slet med å følge reglene, vaklet i troen, eller etter å ha forlatt miljøet. Vi ble blant annet kalt: frafalne, verdslige, syndige, onde, syke, djevelens barn og svake. Den som hadde stilt mange kritiske spørsmål, den som hadde forelsket seg i noen utenfor menigheten, den som elsket noen av samme kjønn, den som hadde valgt å bryte et ekteskap, den som hadde gått utenfor malen når det gjelder musikk, klær, venner og interesser, hadde fått vite at de hadde en feil, en slags defekt ved seg selv. Dette fokuset på at det er noe feil med deg når du ikke klarer å følge reglene, kan gjøre at mange sliter med selvfølelsen etter å ha brutt med miljøet. "Hadde jeg bare bedt mer. Hadde jeg bare vært flinkere. Hadde jeg bare vært litt annerledes." Tenker mange. Det er først når vi innser at alle disse forestillingene vi har bært med oss om "defekter" ved oss selv, egentlig handler om ulike aspekter ved det å være menneske, at vi kan gi slipp på skam og skyldfølelse. Vi er ikke "syndige", vi er rett og slett menneskelige. Det tar tid å endre denne tankegangen. For noen har det skjedd ved en plutselig aha-opplevelse, for andre har det gått gradvis, uansett har dette ført til et kvalitativt bedre liv for alle. Og da varmer det å lese slike kommentarer i våre nettfora:
Hilde Langvann, 26/6-2017 Hjelpekilden Norge "Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner. For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen." (Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden) Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet. Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:
I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit. Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre? Når man har opplevd å bli eksludert Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker: Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:
Les mer om undersøkelsen her. En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
Når man har opplevd dobbeltmoral "Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet. En av våre brukere uttalte:
Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden. Når man alltid har blitt advart mot omverdenen Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet. Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro. Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse. Dybing skriver også om dette i sin avhandling:
Når man har opplevd å bli manipulert En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:
Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange. I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv. Å rive ned murveggen Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen? Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap. Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem. Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:
"Me har ikkje kontroll på et viktigaste i livet. Me kan planleggje, strukturere og leve liva våre, meningen av oss har kontroll over om me sjølve eller dei me er glade i, kjem til å oppleve mobbing, ulukker, alvorlig sjukdom eller brå død. Livet kan være brutalt. Punktum." (Gro Skartveit i "Livet etterpå")  Hver kveld før Gro Skartveit la seg for å sove, ba hun i sin aftenbønn: ”Kjære Gud, la meg få dø”. Hun ville så gjerne slippe å leve, og klarte ikke å se for seg at hun noen gang ville få det bedre. Men hun ble ikke bønnhørt, og måtte møte dagene som like ubønnhørlig kom. Men som de fleste av oss opplever, så ble livet lettere, og med tiden ville mørket slippe taket.
Gros egne erfaringer har preget hennes møter med andre mennesker som har hatt det vanskelig, og hun har stilt spørsmålet: ”Hvordan møter vi vanskelige utfordringer i vårt liv? Hvordan kan vi gå videre med smerter som livet påfører oss? Kan livet bli bedre igjen?" Dette er utgangspunktet for Gro Skartveits nye bok ”Livet etterpå”, som lanseres i dag, 27. september. For både gjennom eget liv og gjennom møter med andre mennesker har hun lært at det er viktig å snakke om livet etterpå. Hvis vi deler av våre erfaringer kan vi gi hverandre redskaper til å møte livet slik at det kan bli bedre for flere å leve. Gro skriver i forordet at vi i sosiale lag som oftest snakker om det som er bra, sjelden åpner vi for smerten livet kan føre med seg, og hvordan vi skal komme videre i ”livet etterpå” ”Eg vil, på min måte, prøve å bidra til at livet vert lettere å leve for nokre. Difor kjem denne boka som fortel ulike historier om ulike menneske” Gjennom å fortelle historiene til ni ulike mennesker som alle har til felles å ”ha vært ute ei vinternatt”, viser Gro hvordan det går an å leve videre etter en alvorlig livskrise. Alle forteller at livet kan bli godt, selv om mange av dem i perioder ikke har klart tanken på morgendagen. En av dem er Brith Dybing, som mange kjenner som forfatter bak masteroppgaven "Etter den vanskelige troen", som lokalpolitiker, som frivillig og styremedlem av Hjelpekilden, eller som en hyggelig dame på Veitvet, der hun bor sammen med sin lille hund og et imponerende hjemmebibliotek. I Gro Skartveits bok forteller hun om sin vei fra å være psykiatrisk pasient til å bli en psykiatrisk sykepleier, med alt det innebærer. Som ung jente havnet Brith i et kristent miljø som fortalte at alt var mulig, fullkommen helse, økonomisk velstand og sosial suksess. Dersom en bare trodde nok, ville en få et fantastisk liv. Opplevde man derimot problemer, var det fordi man ikke trodde nok. Da var en ikke en god nok kristen. Så når Brith følte at noe var feil, spurte hun seg derfor om hun det var fordi hun ikke trodde nok, eller om de vonde tankene kunne være fra Djevelen? Forstanderen i menigheten kunne på sin side fortelle at hun var besatt av 26 demoner, og drev dem ut en etter en. Veien ble kort til psykiatrien, der hun gikk inn og ut som pasient i 8 år. Selv om ikke alle religiøse utbrytere havner i psykiatrien, så kan et slikt brudd ofte kalles en livskrise. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden, noe som også kalles en multitapssituasjon. I kriseteorien snakker man om at man går gjennom ulike faser, som sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og til slutt, nyorienteringsfasen. Rådene for å komme seg gjennom de tre første fasene er mange, og det som går igjen er: Snakk med noen om det. Og det er også budskapet i denne boken. Som statsråd Bent Høie skriver i forordet: "Dette er ei bok som viser oss at livet er både godt og vondt. Både lyst og mørkt. Det er ei bok som viser oss at det er lettare å kome i gang med livet etterpå om ein deler det vonde med nokon." Hilde Langvann, 27/9-2016 Hjelpekilden Norge Boken lanseres i kveld kl 1900 på Litteraturhuset i Oslo. Lenker: Arrangement på Facebook Etter bruddet: Hvordan komme seg videre På den siste samtalegruppen vi arrangerte i Oslo gjennom prosjektet "Etter den vanskelige troen", snakket vi om de vanskelige følelsene som vi ofte må håndtere etter bruddet. Mange har vært sinte, sinte på tapte år, sinte på manipulasjon og ikke minst sinte på seg selv.
Men har vi egentlig noen grunn til å være sinte på oss selv? Menneskets psyke er beviselig mottagelig for påvirkning, enten vi vil det eller ei blir vi hver dag påvirket av andre mennesker, av tv og reklame. Dette er kjente mekanismer som kan utnyttes av de som vet hvordan de fungerer. Teknikkene brukes for eksempel innen salg og markedsføring, men også i enkelte trossamfunn. La oss se på noen eksempler på salgsteknikker: Visualiseringsteknikken. For å gjøre det vanskeligere for en kjøper å ikke kjøpe et annet produkt, så gjelder det å få kjøperen emosjonelt bundet til produktet han ønsker å få solgt. Dette oppnår selgeren ved å få kjøperen til å visualisere seg selv sammen med produktet i framtiden. Samme teknikk brukes av enkelte trossamfunn spesielt når det gjelder å få medlemmene til å gjøre vanskelige forsakelser. ”Det kan være vanskelig å ikke få utløp for sin seksualitet, men Gud vil se dine oppofringer, og vil belønne deg i framtiden. Tenk når du er i paradiset/ himmelen, da vil du ikke angre deg.” Denne manipulasjonsteknikken blir i en del trossamfunn oppmuntret til å bruke på hverandre. Dette bidrar til en forsvarsmekanisme som kalles eskapisme. Når en troende går gjennom vanskelige perioder med mye forsakelser, så kan han undertrykke det vanskelige gjennom å tenke på den tiden som skal komme, være seg livet i himmelen eller i paradiset. Tilgang til informasjon: Ved manipulasjon er det av stor betydning å hindre tilgangen til informasjon. Det samme gjelder veiledning av hvordan man skal se på informasjonen som foreligger. Hvis personen tar til seg kunnskap fra andre kilder, vil det ikke være like lett å kontrollere denne, spesielt hvis informasjonen kommer fra en kilde med et annet syn. Et eksempel på dette kan være å hindre medlemmer å ta høyere utdannelse, og isteden fokusere på bibelen eller annen litteratur, håndplukket av trossamfunnet. Utnytte menneskelige behov: Hvis du føler at samfunnet oppfyller et av dine menneskelige behov, så er sjansen stor for at du er mer åpen. Her følger en liste over behov og hvordan et trossamfunn kan oppfylle disse behovene:
En person som ikke har disse behov oppfylt før han blir medlem kommer sikkert til å bli overveldet av hvor meningsfullt livet plutselig ble etter medlemskapet. Med tanke på hvilke manipulasjonsmetoder vi kan ha blitt utsatt for, så er det kanskje ikke så rart at man ble et medlem i et trossamfunn man siden klart så var usunt for seg selv. Kanskje er det heller ikke så rart at det tok 23 år før man klarte å bryte. Og forhåpentligvis vil vissheten om disse mekanismene føre til at en forstår at man ikke er mindre intelligent enn andre. Tvert i mot sier forskning på apostasi at mennesker som bryter med et trossamfunn de har vært indoktrinert inn i, har det til felles at de er mer intelligente enn andre. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. I tillegg hadde denne gruppen høy integritet noe som førte at de ønsket å være tro mot seg selv, noe som igjen ga de motet som det krever å bryte med trossamfunnet. Det er med andre ord ingen vits i å være sint på seg selv. Klapp deg selv på skulderen og husk at det letteste er å bli. Du har tatt et vanskelig valg, og det sier noe om noen helt unike kvaliteter hos deg selv. Hilde Langvann, 15/3-2016 Hjelpekilden Norge Kilder: Vera Lanängen: "Lukkede trossamfunn og manipulering" Mats Liland "Indoktrinering og apostasi" Mange av brukere har vokst opp i en kultur i Norge der julen ikke skulle feires. Hvilke tanker gjør de seg når det nærmer seg jul? Har de tatt til seg alle julens tradisjoner, eller står de stadig på avstand og betrakter feiringen med undring og kanskje litt frykt? Dette forteller våre brukere i vårt diskusjonsforum: Jeg gleder meg over å kjøpe julelys og stjerner og kribling over å kunne pynte juletre og gleden/kosen over å kunne se på hyggelige og morsomme juleserier og filmer. Jeg blir ikke trist over at det var noe jeg før ikke kunne, men gleder meg over det jeg har friheten til å velge selv.
Jeg har altid med meg den lille jenta som sto i snøen utenfor vinduet til naboen, og så på den vakre advendtstjerna deres. Og lurte på hvordan noe såå vakkert kunne være djevelen verk.. Hun er en del av meg. Og jeg steller ekstra godt med henne i disse tider
Vi feiret jul for første gang i fjor. Juletre, gaver, nisse, pynt, ribbe.. alt som hører til. Men fikk en merkelig reaksjon på ettermiddagen julekvelden. Gikk rett i kjelleren. Varte to timer, så var det over. Hadde ikke forventet noe sånt.
Det systemet jeg har vokst opp i har ødelagt mye for meg. Da jeg flytta inn i huset jeg bor i nå i høst gledet jeg meg masse til jul, men når desember kom og alt skulle være så fint og flott så endte jeg opp med å bare føle meg mislykka. Plasttreet ble liggende i eska si, og minimalt med julepynt ble dratt fram. Bare kjente at jeg ikke orket med så mye i år, og brukte energien min på å gjøre det mest mulig kos uten julestyr. Det ble pinnekjøtt, og ungene fikk sine vanlige gaver av meg. Men det blir så stusslig når det ikke er noe mer familie å dele høytiden med.
Har litt vanskelig for det med julefeiring... det föles mest merkelig å skulle gå fra en type "hjernevask" (ikke feire jul pga bla bla bla osv), til en annen type kollektiv "hjernevask" ..at "alle" feirer jul... ?? Feire hva, liksom?? Har vel blitt litt allergisk mot kollektivistiske handlinger og tradisjoner..at ting liksom går på automatikk fordi "alle andre" gjör d, og det som de aller fleste gjör, blir jo da sett på som "normen" i samfunnet.
Det er tydelig at julen berører noe i mange. For noen er det en påminnelse om en barndom der man tydeligere enn ellers i året sto utenfor og var annerledes. Og for noen er dette stadig en feiring de ikke identifiserer seg med eller ønsker å delta i, noe som kanskje ikke er rart siden den aldri var en del av deres kultur når de vokste opp. Sorgen over familien de mistet kontakt med når de brøt med troen kan for mange bli ekstra forsterket i juletiden, det er noen som mer enn ellers mangler i deres liv akkurat da. Mens det for andre igjen er en tid de gradvis har begynt å feire, gradvis har begynt å glede seg over. Og ikke minst gleder mange seg over å få velge selv. Hilde Langvann, 8/12-2015 Hjelpekilden Norge En kvinne henvendte seg nylig til Hjelpekilden for å snakke om sine utfordringer. Hun fortalte:
Ikke bare mistet hun sitt nettverk, sin status som Guds utvalgte og håp for framtiden. Men hun mistet også selve meningen med livet, sitt ståsted i tilværelsen. Fagfolk kaller dette for en "multitapssituasjon", og sidestiller dette med andre livskriser vi kan gå gjennom, som for eksempel tap av kjærlighet og når noen nære dør. Dette er en situasjon svært mange av våre brukere kunne kjenne seg igjen i:
Så hva gjør man da? Hva fyller man tomrommet med? Mange kunne gi gode råd. Som å ta opp igjen hobbyer du drev med før du ble oppslukt av troen. Noen hadde engasjert seg kraftig i frivilllig arbeid, miljøvern eller partipolitisk arbeid. Andre fortalte at de hadde brent for en utdannelse, noe som nesten ble altoppslukende. Og en person hadde erfart at det å lese filosofi hadde erstattet hans åndelig tomrom. Andre igjen stilte spørsmålstegn ved det å måtte brenne for noe.
Disse to er inne på noe interessant. Det å brenne for noe, er dette det samme som å gi mening til livet? Eller kommer ønsket om å være fullt engasjert i noe fra et annet behov? Noen viste til trossamfunnets holdning til et høyt aktivitetsnivå:
Med dette aktivitetsnivået og koblingen mellom samvittighet og aktivitet, så er det kanskje ikke så rart at mange fortsetter i samme mønster. Når "Britt" var med i trossamfunnet, var hun en travel dame. Hun forberedte seg til menighetens fem ukentlige møter som hun svarte aktivt på, hun deltok ofte i felttjenesten, hun var jevnlig hjelpepioner, og holdt bibelstudium for andre interesserte hun hadde møtt på feltet. Hun følte ansvar for familiens åndelige framgang og hjalp sin mann med hans taler, hun var pådriver for familiens studier i skriften, og passet på at de hver dag leste dagsteksten etter middag. I tillegg måtte familiens hjem alltid være renere og ryddigere enn andres, siden de var av Guds folk og måtte være representative. Så når "Britt" og hennes familie brøt med menigheten, burde hun i teorien ha mye mer fritid. Det som isteden skjedde, var at hun engasjerte seg barnas idrettslag, hun ble foreldrerepresentant i FAU på skole og i barnehage, hun ble opptatt med fagforeningsarbeid og begynte også med etterutdannelse. Som hun selv sa: "Jeg engasjerte meg i det jeg kunne engasjere meg i". Slappet hun av fikk hun dårlig samvittighet, og forsto et par år senere hvorfor. Hun hadde altså brutt med trossamfunnet, men tempoet var uforandret. Vi diskuterte våre erfaringer med dette tempoet inne på vårt forum, og mange kunne nikke gjenkjennende:
Andre igjen fortalte at de med tiden hadde klart å finne balansen:
Det blir utvilsomt et tomrom når man forlater troen. Noen strever etter å finne noe å brenne for, og det kan man absolutt finne utenfor et trossamfunn. Men det er viktig å ikke brenne i begge ender, som noen sa. Hvis aktiviteten har fortsatt i turbofart og det er knyttet ubehag til det å stå stille, så kan det være viktig å stille seg spørsmål om hvorfor. Kan det skyldes at jeg fortsetter i samme mønster som i trossamfunnet? Kan det være at jeg fremdeles har dårlig samvittighet for å slappe av, dårlig samvittighet for å bruke tid på meg selv? Kanskje må jeg også rett og slett lære meg å slappe av? Hilde Langvann, 5/11-2015 Leder, Hjelpekilden Norge Alle sitater er hentet fra vårt forum. Er du selv religiøs utbryter kan du få tilgang til vårt forum ved å sende en forespørsel via vårt kontaktskjema Jeg vil gjerne ta opp et tema som er følsomt for religiøse mennesker. Det handler om sekter. Jeg har jobbet mye med å skape en forståelse for at menensker som har forlatt sekter, og i dette arbeidet møter jeg ofte fordommer, til og med motstand. Ikke bare fra trossamfunnene selv, men også fra helsearbeidere, politikere og andre religiøse, en motstand jeg tror bunner i vår religionsfrihet. De problemer som ofte rammer personer som har forlatt slike religiøse miljøer har som regel lite med selve religionen å gjøre. Som regel handler det om faktorer knyttet til generelle gruppemekanismer, mekanismer som vi kan finne i alle grupper. Det er når disse faktorene blir dysfunksjonelle at mennesker blir skadet, og det er akkurat det som skjer i grupper som psykologer kaller for ”high demand groups”. Man kan se samme fenomen i for eksempel ekstreme politiske bevegelser og andre ekstreme grupperinger. Her er det ikke snakk om selve læren, men selve gruppen som er blitt dysfunksjonell. Et sikkert tegn på en usunn gruppe er at det er veldig lavt under taket. Man skal ikke kritisere lederen, og har man en avvikende oppfatning skal man ikke ytre denne. Avvik blir møtt med sanksjoner, både fysisk og psykisk. Utfrysning eller ekskludering er vanlige metoder. Det finnes alltid harde interne regler for medlemmers adferd, og noen grupper utvikler til og med et internt juridisk system som i noen tilfeller kolliderer med samfunnets lover. Når man forlater en slik gruppe er det først og fremst den harde kontrollen man har vært utsatt for som setter psykiske og emosjonelle spor – de fysiske og psykiske sanksjonene. Det finnes også et annet fenomen som setter spor etterpå, den eksistensielle tomhet som oppstår når man forlater en tro som har gjennomsyret hele ens liv. Dette utløser mye tankevirksomhet hos avhopperne. Det handler igjen ikke om selve troen du har forlatt, men at du brått står uten noe form for verdensbilde eller forklaringsmodell for hvordan verden er konstruert. Som jeg skrev innledningsvis, så mistenker jeg at motstanden jeg ofte møter bunner i vår trosfrihet. Vår religionsfrihet gjør at det blir vanskelig å snakke om og få gehør for at mennesker i religiøse grupperinger kan få vanskeligheter. Det blir sett på som et angrep på religionen, noe jeg håper at du som har lest så langt ser at dette ikke er snakk om. Håpet er at vi kan være enig i at det ikke er snakk om religion, og at vi kan snakke om disse problemstillingene på et mer konstruktivt vis. Til slutt vil jeg komme med et annet håp: at religiøse samfunn skal våge å drøfte hvordan man kan inngå å la seg utnytte av sjarmerende bedragere, pedofile og psykopater. Det finnes ikke noe belegg for at troende mennesker er mer lettlurte gerenelt. Det handler ikke om bristende intelligens, men om en humanisme og vilje til å tro godt om mennesker. Dette er gode egenskapere, men dessverre gjør det en samtidig til et lettere offer for bedragere og andre mørkemenn. Håkan Järva, 5/3-2015 Lenke til original tekst: Öppet brev til religiøsa foretredare" Oversatt av Hilde Langvann Hjelpekilden Norge Dette er en oversettelse av blogginnlegget "Öppet brev til religiösa företrädare" av psykolog Håkan Järvå, som sto publisert 5/3-15. Innlegget er oversatt med tillatelse fra forfatteren.
"Jasså, får dere ikke lov å tenke selv?" "Jo! Men..." Hun stammet og stotret og følte seg både sint og flau, og opplevelsen la seg som en sten i magen hennes for en lang tid. Men i dag tenker hun på dette som det først skrittet på vei ut, dagen hun skjønte at hun hadde sluttet å tenke selv. Hun, som hadde tatt Ex.Phil på universitet bare for få år siden, hun som kunne alt om kritisk tenkning og vitenskapelig metode. Hun vet ikke når det hadde skjedd, men kort tid etter at hun hadde begynt å studere Bibelen med dem, så forsvant alt hun hadde lært som dugg for solen. Det er mye som forandrer seg når man blir med i et lukket eller fundamentalistisk trossamfunn. Over natten så forandrer hele verdensbildet seg, fra å være nyansert så er plutselig alt sort/ hvitt. Enten er man med eller mot. Verden utenfor er ond, menigheten er god. Verden er løgn, trossamfunnet har sannheten. Og dette aksepterer du. Fra å være i et individ-fokusert samfunn befinner du deg plutselig i et samfunn der gruppen går foran individet, der din verdi er som et gruppemedlem, ikke som individ. Fra å leve i et samfunn som verdsetter demokratiske prinsipper som retten til å kritisere, så lærer du at kritikk er negativt og kan bli straffet. Og dette aksepterer du. Du lærer at en elite i trossamfunnet har direkte kontakt med Gud og formidler til deg fra han alt du trenger å vite. Derfor trenger du ikke å tenke selv lenger, det er noen andre som tenker for deg, som lærer deg hva du skal mene om alt. Og alt dette aktsepterer du.
Hva skjer da når man går ut av trossamfunnet? Heldigvis, noen utbrytere lar seg aldri indoktrinere, og det er nettopp derfor de forlater trossamfunnet. I tenårene kommer barna i den reflekterende og filosoferende alderen, og det er gjerne da de snur ryggen til forelderenes religion. Dette i motsetning til de indoktrinerte barna, som i den reflekterende alderen isteden leter etter kilder som bekrefter dets religiøse overbevisning. Så for en del utvikles aldri lydighetsrefleksen. Men hva med alle de andre? Mange av våre brukere forteller om beslutningsvegring:
Noen av våre andre frivillige kan gi en pekepinn på hvordan man kommer seg videre:
Kunnskap om egen prosess er nøkkelen til å reparere skaden. Å vite at du har vært i et autoritært trossamfunn er noe som hjelper. Å vite at det i autoritært oppbygde trossamfunn er vanlig å passivt bli diktert hva du skal tenke, er en kunnskap som hjelper. Å forstå at det ikke er noe feil med deg, er en kunnskap som er avgjørende. Noen ganger kan denne veien være vanskelig å gå alene. Hjelpekilden tar sikte på opprette samtalegrupper for mennesker i religiøse bruddprosesser flere steder i landet i løpet av de neste årene. Gjennom å samtale med andre i samme situasjon kan man bearbeide sår og gjøre overgangen fra trossamfunnet lettere. Tema som vil bli tatt opp er feks, negative gudsbilder, hvordan etablere nytt nettverk, traumer og angst for dommedag, å akseptere seg selv som et helt menneske mfl. Er du interessert i å delta eller ønsker mer informasjon? Ta kontakt via vårt kontaktskjema eller les mer i lenken under. Hilde Langvann, 1/3-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Kontaktskjema Intervju med Håkan Järva i svenske Dagen Blogginnlegg: De som ikke lar seg indoktrinere Prosjekt: Etter den vanskelige troen En ung kvinne som nylig har forlatt et karismatisk miljø, spurte dette spørsmålet i vår støttegruppe på nett. Hun er ennå i tvil om hun har gjort det rette, og om det vil bli lettere for henne hvis hun går tilbake. "Jeg blir jo ikke behandlet som et menneske", skrev hun, "jeg blir behandlet som et farlig dyr!" Hvis hun velger å gå tilbake så er hun i såfall ikke første som gjør nettopp dette, som velger å "late som" til fordel for å bli behandlet bedre av de hun er glad i. Ved å forlate trossamfunnet kan du risikere å miste store deler av ditt sosiale nettverk, din status som "Guds utvalgte", ditt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. For mange representerer bruddet en krise som kan vare i flere år. Så er det virkelig verdt det? Hun fikk 31 kommentarer fra personer som til sammen har bakgrunn fra åtte ulike trossamfunn. Svarene var bemerkelsesverdig like uavhengig av bakgrunn. Her er noen av svarene: Det tar tid for kroppen å venne seg av "usunn mat". Gi det tid, kjære deg. Jeg synes det absolutt var verdt å hoppe av. For meg var det som å bli født på ny, virkelig og ekte. Øynene åpne osv. Du vil bli sterkere med tid, ikke bekymre deg. Vurderer du å forlate et trossamfunn, eller har du nylig gjort det? Vi er mange som har gått stien før deg, og gjennom vår støttegruppe på nett vil du treffe de som har gått den stien, og som nå er tilgjengelig for å hjelpe deg med å etablere et godt liv utenfor trossamfunnet. Og som våre brukere sier: Det blir bedre! Hilde Langvann, 9/10-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Vårt kontaktskjema Få hjelp Avhoppere forteller
Men kan offerrollen være problematisk? I en fase kan det kanskje være greit å være et offer, kjenne på hva du har gått gjennom, og utvise både sinne og sorg overfor det du har gått gjennom. Dette er naturlig reaksjoner i ”Reaksjonsfasen” i følge kriseteori. Men teorien sier også at det er viktig å komme videre i neste fase, bearbeidingsfasen, før man til slutt er i en nyorienteringsfase der man ikke lar tidligere erfaringer hindre utviklingen av livet. Men for noen kan det være vanskelig å komme videre. For offerrollen har unektelig mange fordeler. Den kan for eksempel gi deg et frikort til å oppføre deg som du vil. Du kan være sint, lunefull, vanskelig eller selvsenterert. Mennesker rundt deg kan gi deg fripass for din adferd som følge av at de kjenner til din vanskelige bakgrunn, og hvis noen konfronterer deg med din adferd kan du peke på din bakgrunn nettopp for å få dette frikortet.
Medieoppslagene har i noen tilfeller blitt svært annerledes enn hva de hadde planlagt, siden mediene er avhengige av leserklikk og seertall. Historien kan derfor bli vinklet slik at den selger. Religiøse avhoppere har unektelig dramatiske historier, drama selger, og alle ønsker å høre offerets historie. Andre igjen har reagert annerledes; oppmerksomheten de har fått når de er blitt framstilt som et offer eller når de selv framstiller seg som et offer, kan se ut til å bli avhengighetsskapende. Offerrollen er da blitt en krykke man drar fram i ny og ne når man trenger trøst, og man nærer på den oppmerksomheten andre gir ved formidling av den dramatiske historien. Å la sitt eget følelsesliv bli avhengig av bestemte responser fra andre mennesker er en uheldig utvikling. Så hvordan kan man komme seg ut av offerrollen? I boken "Det er ikke mer synd i deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen, forteller Berit om hvordan hun "lot seg marinere i sin egen offerrolle", og hvordan offerrollen føltes trygg og slik hindret henne i å komme seg videre. Wilhelmsen skriver: Dersom man har vært utsatt for noe fælt, er det avgjørende viktig hvordan du velger å takle dette. Dersom man etter et overgrep blir kronisk bitter og nekter å ta ansvar for eget liv, er man offer for et nytt overgrep, denne gangen fra en selv. Ved å fraskrive seg ansvar for egne holdninger og velbefinnende har man gitt overgriperen den endelige seier. Du har ansvar for eget liv. Det eneste som kan frita oss for dette ansvaret er alvorlige sinnslidelser, senil demens eller f.eks dyp depresjon som gjør man ikke klarer mer, aller minst å "ta seg sammen". I slike situasjoner begrenser ansvaret seg til å være villig til å ta imot behandling for sin depresjon, slik at man får tid til å ta seg inn igjen. Men alle vi andre må ansvar for vårt eget liv, uansett hvor tunt og ensomt det føles. Sorgreaksjonen skal gå sin gang, man skal tillate seg å være sint, bitter, lei seg og redd, men så skal hendelsene etter hvert komme på avstand. Da bør man jobbe seg fram til holdninger som demper både sinne, depresjon, angst og bitterhet. For ingen av disse følelsene er nyttige følelser som på lang sikt kan hjelpe en person til best mulig å holde ut en vanskelig livssituasjon. Wilhelmsen skriver: Man høster som man sår, sår du bitterhet vil du høste bitterhet, sår du tilgivelse vil du høste tilgivelse, sår du glede vil du høste glede. Hvis det er avgjørende at den som har gjort utrett forstår hva de har gjort galt eller beklager det som har skjedd, kan man risikere å aldri komme seg videre. Frigjøringen ligger i å akseptere at du må ta ansvar for dine egne reaksjoner og eget liv. Du kan ikke hindre andre å gjøre urett mot deg, men de kan ikke styre ditt følelsesliv. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man vil føle seg. Istedenfor å fokusere på at man skal ta avstand fra dårlige holdninger, kan det være bedre å tilslutte seg til eller strebe etter gode holdninger. I denne prosessen er fint å ha gode forbilder og mennesker å se opp til. Mange har latt seg inspirere av Nelson Mandela som satt mange år i fangenskap, og som kunne forklare hvorfor han ikke følte sinne over sine tapte år:  Mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn er fremfor alt viktige ressurser for andre mennesker som går gjennom lignende kriser i sitt liv. De usedvanlig sterke, modige og intelligente mennesker som har ofret mye for sin frihet, de innehar en kompetanse som mange fagfolk ikke har, og fortjener ikke et offerstempel verken av media, omverdenen eller seg selv.  Hilde Langvann, 16/08-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: Wilhelmsen, Ingvar "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011) Blogginnlegg: Etter bruddet: Hvordan komme seg videre? Et brudd med et lukket trossamfunn kan beskrives som en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. (Fossheim og Aarnes, "Stener for Brød" 1993, s 115). Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd.
Hvordan kan man best mulig komme seg gjennom denne krisen? Vi ser nærmere på den svenske psykologen Johan Cullbergs kriseteori for å se om vi kan få gode råd. I følge teorien går mennesker gjennom ulike faser i krisen: 1. Sjokkfasen Du har brått mistet status som en av Guds utvalgte, du har mistet selve meningen med livet og tilhørighet til det du trodde var Sannheten, sammen med et stort nettverk av venner og familie. Kanskje har du blitt utstøtt, eller du så det som nødvendig å trekke deg. Uansett så er overgangen så stor at det ikke er usannsynlig at du for en kort tid kan være i en sjokktilstand. Det hele føles kanskje uvirkelig, og du klarer ikke helt å ta inn over deg det som har skjedd. En sjokkfase kan vare fra noen timer til noen døgn, og man reagerer ulikt; med apati, initiativløshet, endret tidsoppfatning, uvirkelighetsfølelse, overaktivitet, fortvilelse eller gråt. Man kan også reagere fysisk med f.eks. kvalme, svette eller frysninger. Det er viktig å forsøke å unngå å være alene i denne fasen, men ha noen å snakke med. Rådet til de som møter mennesker i denne sjokkfasen er også at det viktig å være der, lytte og gi trygghet, og at man ikke lar mennesker i sjokk være alene. 2. Reaksjonsfasen Sjokket vil etterhvert slippe taket, og nå blir det naturlig å slippe til reaksjonen på det du har opplevd. Vår psyke er utrustet med en innebygd forsvarsmekanisme som beskytter oss mot å møte alt det vanskelige på en gang, så gradvis vil du ta inn over deg det du har gått gjennom. Det er naturlig å føle på det tapet du har opplevd, sorg eller forvirring over endret identitet og status, sinne over tapt liv og tapte muligheter, tomhet overfor endrede framtidsutsikter og tap av mening med livet, vakling mellom bebreidelse og glede over å ha tatt valget på den ene siden og selvbebreidelse og tvil om man har tatt rett valg på den andre siden. I denne fasen kan man reagere med søvnforstyrrelser, nedsatt apetitt, kroppslige reaksjoner, nedstemthet og ulike former for angst. Man kan også reagere med utagerende adferd, humørendringer, bebreiding, selvforakt og skyldfølelse. Gradvis begynner man nå å bearbeide det man har opplevd. Ofte kan folk i denne fasen mene at de ikke trenger hjelp, men det er likevel viktig at du har mennesker rundt deg, og at de er til støtte for deg. Omgivelsene bør holde ut berg og dalbanen av følelsesmessige svingninger du kan gå gjennom, og akseptere at du kanskje vil gjenta det du har opplevd om og om igjen til det kjedsommelige. Det er viktig å reagere på det viset du selv finner naturlig, med f.eks sinne eller depresjon, men det er like viktig å ikke bli i denne fasen, for du må videre. 3. Bearbeidingsfasen Det du har gått gjennom, både bruddet og det som førte til bruddet, og etter hvert også opplevelser du har hatt i trossamfunnet, er noe som må bearbeides. Dette er en fase det er svært viktig å ikke hoppe over, og det er nærmest en forutsetning for å komme seg videre at du snakker med noen om det du har opplevd for å kunne bearbeide dette. Å sette ord på opplevelser, tanker og følelser er svært viktig. Bruk en psykolog, en teraupeut, mennesker som har gått gjennom det samme eller gode venner. Det verste du kan gjøre er å være alene, det er vanskelig å se forandringer og muligheter hvis man ikke snakker med andre. Jo raskere du kan komme i gang med bearbeidingen, jo bedre er det for deg. I Hjelpekilden kjenner vi til mange mennesker som har brukt 20-30 år før de har kommet til denne fasen. Å snakke om et tema som er sårt er vanskelig, men å gjemme det bak en fasade, bak alkohol, medisiner eller jobb, løser ikke problemet, de fleste erfarer at de før eller senere vil være i en situasjon der de må ta tak i det de har opplevd for at ikke livet skal låse seg helt. Hvis du for eksempel stadig tenker at du har såret Gud, at du er overlatt til en farlig verden og kan bli besatt av demoner som følge av at du ikke lenger har del i den Hellige Ånd, eller at du snart kommer til å møte en tragisk sjebne i en dommedag, så er viktig å avteologisere denne delen av troen. Her kan det være fint å snakke med en prest eller diakon som har erfaring med å snakke med mennesker som har gått ut fra usunne religiøse miljøer. Og hvis du for eksempel er engstelig for å havne i nye grupper fordi du er redd for å bli manipulert, eller du stadig er i konflikt med autoriteter fordi de minner deg om ledelsen i menigheten, så er dette tegn på at du trenger å bearbeide dine opplevelser. Det kan også være greit å være bevisst at man skal gjennom en del mentale endringsprosesser i denne fasen. Du skal gå fra å ha et svart-hvitt verdensbilde til en nyansert verdensforståelse. Du skal gå fra å være en sitatmaskin for en organisasjon til en som tenker selv og formulerer meninger fra eget hode og ikke fra andres. Du skal gå fra å være et gruppemedlem til individ, og dermed sette deg selv først, kanskje for første gang i ditt liv. Og du skal gå fra å se på deg selv som et syndig eller et "ufullkomment" menneske til et helt menneske, og tillate deg det som tidligere var forbudt, det å være et 100% menneske, å leve, å lengte, føle, elske, tenke og nyte, og det helt uten angst. Dette er ikke gjort over natten, dette er noe som kan ta tid. Men det kan hjelpe å være bevisst disse endringsprosessene. 4. Nyorienteringsfasen Å bearbeide kan ta alt fra noen måneder eller flere år, men når du har bearbeidet ferdig starter en ny fase av ditt liv, der du har du akseptert det du har opplevd og din situasjon. Denne fasen har ingen avslutning, men leder fram til at du skal ta nye avgjørelser i ulike aspekter av livet ditt. Du er ikke lenger et offer, men en ressursfull person som er i stand til å leve videre med det som har skjedd uten å la det hindre din fortsatte utvikling. Du har nå utviklet en egen identitet, er godt integrert i samfunnet utenfor trossamfunnet, uten et anstrengt forhold til ditt selvbilde, til livssyn eller andre mennesker. Nå har du kanskje også gjenopptatt kontakter og knytte nye kontakter, gjennom nye miljøer, arbeid, skole og fritid. Du har med andre ord etablert et nytt liv utenfor trossamfunnet, uten at det du har opplevd hemmer deg lenger. Klapp på skuldren til deg! Å reagere etter en krise er normale menneskelige raksjoner. For de som er i en krise så er omgivelsenes støtte viktigst. Ubearbeidede kriser kan lede til at du er utsatt i kommende krisesituasjoner og krevende hendelser i ditt liv. En person kan fastne i noen av fasene, og aldri komme til nyorienteringsfasen, noe som er en stor risiko for helse, velbefinnende og produktivitet. Det er viktig å påpeke at dette kun er en teori, og ikke en regel om at alle avhoppere skal gjennom disse fasene. Fasene kan også gå over i hverandre, man kan pendle fram og tilbake, og tiden det tar kan variere veldig. Men for deg som står midt oppi det, så kan det være greit å ha denne teorien i bakhodet, om ikke annet kan du kanskje se et mønster i det kaoset du opplever, og viktigst av alt; se at du kan legge alt bak deg - når du har bearbeidet ferdig. Hilde Langvann, 2/5-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: Krisens olika faser - Johan Cullberg Fra gruppemedlem til individ Vanlige etterreaksjoner hos religiøse avhoppere Stener for Brød - studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter Lenker: Hjelpekildens fadderordning Støttegruppe på nett Inne på vår støttegruppe har vi en tråd som heter ”Hvordan blir man kvitt angsten for å brenne i et helvete”. En annen tråd heter ”Hvordan blir man kvitt Harmageddon-angst” Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder. Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger. Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet. Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete. Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette: Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg. Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende: Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid. Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd: Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år. Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden? Dette er brukernes egne råd til hverandre: Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke. Angst og verdensbilder som er tatovert inn i sinnet tar sin tid å få vekk. Mange erfarer at kunnskap hjelper. Kunnskap gir nøkkelen til å frigjøre seg fra forestillingen om et brennende Helvete eller en endetid der en hevnende gud skal dømme menneskene til liv død eller evig pine. Flere har søkt det som er tabubelagt hos trossamfunnene; "verdslig visdom" og "kritisk litteratur", og ser at kunnskap har endret alt. Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig. I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster. Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier: Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har. Hilde Langvann, 23/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Å gå ut av lukkede trossamfunn krever mentale endringsprosesser som for enkelte kan ta mange tiår. Som mange sier «Du kan ta mannen ut av sekten, men kan du ta sekten ut av mannen?» Forholdet til kritikk er spesielt i lukkede trossamfunn. Mens vi andre lærte på skole, på ex.phil og i vitenskapen å alltid stille spørsmål ved funn, alltid stille spørsmål ved etablerte sannheter, alltid være kritisk til alle påstander, så er kritikk et absolutt tabu i lukkede trossamfunn. Kritiserer du lederen, kritiserer du Gud. Kritiserer du troen, så er du åndelig svak. Kritikk kan føre til ekskludering, til utfrysning og ikke minst latterliggjøring. Når man kommer fra et totalitært samfunn med et slikt forhold til kritikk, hvordan vil man forholde seg til en leder eller autoritet på andre steder i samfunnet? En kvinne jeg kjenner deltok noen år etter å ha forlatt sitt trossamfunn på et vektreduksjonskurs via et treningssenter, der noen av metodene gikk ut på erstatte måltidene med treningssenterets proteinpulver i 6 uker. Da noen av deltagerne rettet kritiske røster mot dette og mente at dette kunne skade tarmsystemet, reagerte kvinnen med vantro, hvordan kunne noen våge å kritisere den som for henne i denne situasjonen var en autorietet; kursholderen? Først flere år senere forsto hun hvorfor hun hadde reagert så kraftig på dette. Mer interessant er det å se på hvordan den innlærte lojalitetsplikten arter seg når tidligere sektmedlemmer blir medlem i en avhopperorganisasjon. Det finnes eksempler på hvordan tidligere sektmedlemmer ukritisk har flokket seg rundt en talsmann eller lederfigur for antisektarbeide, på en nærmest fanatisk måte som kan minne om idoldyrking og tilbedelse. Når noen har kritisert vedkommendes antisektarbeide har tilhengerne oppfattet dette som et personlig angrep, med tilsvarende aggressive sanksjoner. Lojalitetsplikten har her bare endret fokus. Hvis slike tendenser skjer, er det viktig at lederen selv ikke opptrår i tråd med tilhengernes ønsker, ved feks å skyve arbeidet fra å handle om sak til egen person. Der har jeg lagt merke til at noen av disse organisasjoner, som bekjemper en eller flere nyreligiøse bevegelser, til forveksling ligner disse nyreligiøse bevegelsene. Noen grupper har en tendens til å opphøye en bestemt person til anfører, han eller hun blir så det nye idealbildet. (C. Malka, "Sekt og Selvaccept", 1997) Mer alvorlig er det hvis forholdet til kritikk i lukkede trossamfunn tas med inn i avhopperbevegelser. Når den som er uenig med ledelsen blir kastet ut eller kritiske uttalelser på noe vis blir sensurert, så har man ikke lært demokratiets prinsipper ennå, og har i praksis med seg sektens lederfilosofi. Det finnes mange eksempler på hvordan ideen av viktigheten av konsensus har gjort stor skade. Det er med andre ord noe tidligere sektmedlemmer må lære seg, at det er greit å være uenig, og at det er uheldig å ekskludere de som mener annerledes. Uenighet og meningsutvekslinger er grunnstenene i et demokrati. Vil man virkelig ta med seg i avhopperorganisasjoner de samme trekkene man kritiserer sektene for? Når man går ut av et lukket trossamfunn kommer man til et samfunn som er fremmed, også vårt samfunns demokratiske prinsipper er fremmed. Kanskje burde alle som går ut av lukkede trossamfunn tilbys et demokrati-kurs? Kanskje burde Hjelpekilden tilby et slikt kurs? I sekten hadde man et sort-hvitt verdensbilde, enten er du med eller så er du imot. Forskere på lukkede trossamfunn og religiøse avhoppere, mener at mange tar med seg også denne sort-hvitt tenkningen inn i avhopperbevegelser. Noen går så langt at de ikke bare kjemper aktivt mot trossamfunnet de var med i, de definerer andre som ikke vil være med på dette som fiender. Noen drar med seg den ”kamp-mot-fienden-holdningen” de opplevde i Jehovas vitner og retter nå dette tilbake mot Selskapet vakttårnet og Jehovas vitner. Og nå er det trossamfunnet, og alle andre som ikke vil være med på å bekjempe det, som blir fienden (K. Totland, "Når noen slutter i Jehovas vitner", 2011). Many Sociologists have argued that the anti-cult movement has some of the negative features often ascribed to the new religions themselves. (J. Saliba, "Understanding New Religious Movements", 2003) Hjelpekilden er ingen antisektbevegelse. I henhold til vedtektene er vårt fokus støtte og hjelp til mennesker i religiøse bruddprosesser. Dette fordi antisektarbeid er urealistisk og ikke minst respektløst overfor de tusener som har gode liv i lukkede trossamfunn. Slikt arbeid virker mot sin hensikt, det gir ingen kredibilitet, det gir ingen politisk påvirkningskraft og vil aldri bli støttet av det offentlige. Det motsatte er tilfelle ved hjelpeorganisasjoner. Men selv om Hjelpekilden først og fremst er en organisasjon som driver hjelp og støtte gjennom likemannsarbeid, har også vi potensiale til å utvikle oss til et usunt miljø. Vi bærer med oss en kulturarv fra ytterliggående religiøse miljøer som kan gjøre det vanskelig å drive en demokratisk organisasjon. Dette er svært viktig å være bevisst. Og om vi skulle oppdage slike tendenser er det derfor viktig å ta et oppgjør med dette snarest før det går utover arbeidet, selv om dette kan føre til støy og uroligheter. Ofte starter kampen som en opplysningskampanje, men utvikler seg raskt til et forsøk på å nedkjempe sekten med alle midler. Ofte skjer det her en splittelse av bevegelsen, og det som opprinnelig var en, blir to, tre eller flere forskjellige grupperinger. Hver gruppe er sikker på å være i besittelse av den eneste sannhet, og kan finne på å kjempe mot hverandre like vel som sektene. (C. Malka "Sekt og selcaccept", 1997) 25/8-2013 Hilde Langvann Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: "Sekt og selvaksept", kronikk av C Malka, 1997 "Når noen slutter i Jehovas vitner", artikkel av K. Totland, 2011 "Understanding New Religious Movements", J. Saliba, 2003 "Ekskluderende demokrati", artikkel, UIO Skepsis - Guide til kritisk tenkning |