Helsevesenets redsel for livsynsspørsmål

I avisen Vårt Land kunne vi 11. mai lese artikkelen "Kaster Gud ut av terapirommet", der psykolog Silje Endresen Reme ser nærmere på psykologifagets holdning til religion. Hun erfarte selv på tampen av sin utdannelse at religion og religiøsitet ikke hadde vært nevnt i undervisningen, og en landsomfattende spørreundersøkelse rettet mot psykologistudenter bekreftet mistanken om at religion er tabu i psykologien.

Undersøkelsen kom med følgende konklusjon:

​I undersøkelsen av 564 kommende norske psykologer rapporterte et stort flertall positive holdninger til religion i psykologien. Samtidig rapporterte de fleste at de ikke opplever noe fokus på religion i psykologutdanningen i dag. En tredjedel av studentene mente at psykologifaget er stereotypt og respektløst overfor religiøse mennesker. Religion er en viktig del av livet for flertallet av verdens befolkning, og psykologer vil møte religiøse temaer og problemstillinger i terapi, forskning og samfunnsdebatter. I tillegg vil den stadig tiltakende forekomsten av voldelig, terroriserende og ekstrem religiøs atferd sannsynligvis kreve svar fra psykologprofesjonen. Vi mener psykologutdanningen bør forberede studentene på dette ved å inkludere religion i utdanningen.

Lenker:
Vårt Land: "Kaster Gud ut av terapirommet"
Psykologtidsskriftet: "Er religion neglisjert i psykologutdannelsen"
Brith Dybing: "Troen som ble en byrde"

Tradisjonelt har nok psykologiens forhold til religion vært problematisk, psykologer er mindre religiøse enn folk flest og religion har ikke vært ansett som en del av psykologiens felt. 

Men kan dette være under endring nå?

Stortingets opptrappingsplan for psykisk helse sier at helseapparatet skal møte pasienten som et "helt menneske med kropp sjel og ånd". Åndelige behov og eksistensielle spørsmål skal altså tas hensyn til og dermed være del av opplæringen til helseprofesjonene. Her inngår religiøsitet. Artikkelforfatteren understreker at det derfor er avgjørende at psykologene tar Gud med inn i terapirommet. Når pasientene blir møtt med forståelse så kan det bli mulig å sortere vekk det destruktive, og samtidig sitte igjen med en meningsfull tro. At psykologen har åpenhet og interesse for å snakke om livssynspørsmål er derfor viktig.

Hva sier annen forskning om dette temaet?

I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" fra 2014 så Brith Dybing nærmere på hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser har behov for. I drøftingen av informantenes erfaringer med å få hjelp hos hjelpeapparatet, var det tydelig at det i norsk helsevesen var en viss reservasjon mot å snakke med pasientene om livsynsspørsmål. Dette kan være både personavhengig samt psykologiens holdning at det ikke er faglig å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. I tillegg er det problematiserende at mange blir opplært til å ikke snakke med noen utenfor menigheten om forhold i menigheten, noe som kan føre til at de selv ikke tar opp disse problemstillingene med psykologen. Her burde de som utredet vært mer pågående, mente informantene.

En relativt ny lærebok om akuttpsykiatri ("Akuttpsykiatri  for leger og sykepleiere", Berg 2007) blir man heller ikke spesielt oppmuntret til å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. På side 155 står det: "Avdelingen bør støtte de pasientene som har livssynsrelaterte spørsmål. Dette gjøres ved en aktiv prestetjeneste som kan tilkalles til pasienter som ønsker det."


Hjelpekilden får mange henvendelser fortrinnsvis fra folk som er i en religiøs bruddprosess. Personer som gjennomgår et slikt brudd opplever ofte det som kalles en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd. De fleste som henvender seg oss etterspør psykologer i sitt nærområde som har kunnskap om religiøse bruddprosesser. Vi har en relativt kort liste over psykologer vi har fått kjennskap til som har slik kompetanse.

Er det nok at en psykolog har åpenhet og interesse for å snakke om livssynsspørsmål?

For mennesker som har lært at psykiske problemer er relatert til svak tro og at det er tabu å snakke med psykologer, så er det avgjørende å bli møtt av et hjelpeapparat som ikke bare er åpne for å snakke om livssynsspørsmål, men som også har kompetanse på tematikken. Dette betyr at religion må inn i psykologifaget. Det er ikke nok at psykologene er åpne for å snakke om livsynsspørsmål, men kompetansen spesielt rundt usunn tro og religiøse bruddprosesser må opp.

Dybing foreslår i tråd med sine informanter og med tidligere rapporter opprettelsen av et eget kompetansesenter/ religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen. 

Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp. Religion må inn i psykologifaget, og det bør etableres et religionspykologisk kompetansesenter. 


Hilde Langvann, 12/5-2015
Hjelpekilden Norge