Det er ikke lett å oppdra barn, og opp gjennom tidene har det vært ulike teorier om hva som er den beste metoden for å oppnå målet for barneoppdragelsen, være seg lydige barn eller reflekterte selvstendige individer. Selv om vi i dag kanskje ikke har den endelige fasiten på den beste metoden, så har kunnskapen om betydningen av barnets utvikling gitt mye forskning og mye god veiledning, slik at vi i dag har stadig bedre forutsetninger for å kunne gi våre barn en god oppvekst og sunn utvikling. Som firebarnsmor må jeg innrømme at jeg har gjort mange feil. Når jeg har slitt med å få barna til å gjøre som jeg har ønsket, har jeg flere ganger brukt følgende setning; "Nå blir mamma lei seg". Så har jeg lest at dette skal vi ikke gjøre, for bare jeg er ansvarlig for mine følelser, og det er for mye ansvar for et barn å ha ansvar for voksnes følelser. Jeg kan forklare barnet at konsekvensen av en handling er at noen kan bli seg, men jeg kan ikke bruke mine egne følelser for å kontrollere mine barn. Videre bruker jeg da en metode som spiller på barnas samvittighet, jeg får de til å gjøre som jeg vil ved å gi dem dårlig samvittighet. For skyldfølelse i oppdragelsen skader barna. Barna ønsker å gjøre foreldrene til lags og forsøker derfor å tilpasse oppførselen sin gjerne på bekostning av seg selv og evnen til å ta selvstendige avgjørelser. Dette kan forsterke barnets angst og frykt i sosiale situasjoner. Barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitet i Bergen sier det slik: Å skape uberettiget skyldfølelse hos andre, barn som voksne, er generelt sett en ufin måte å styre på. Det å få barn til å gjøre ting ved å si «for ellers blir mamma lei seg og veldig skuffet», er jo å true med at det trygge båndet til foreldrene kan bli ødelagt – og at det i så fall er barnets feil. (Kilde: Familieverden.no) Dette leder mine tanker til oppdragelse av barn i lukkede trossamfunn. Selv om barneoppdragelse først og fremst utføres av foreldrene, så har mange trossamfunn føringer for barneoppdragelsen, føringer som blir vist både gjennom taler i menigheten og gjennom trossamfunnet egne publikasjoner. Derfor er det i enkelte trossamfunn klare likhetstrekk når det gjelder barneoppdragelse. For en del av de trossamfunnene som er representert blant våre brukere, så viste det seg at samvittighetspress var en velkjent metode i barneoppdragelsen, både for hvordan de selv vokste opp og hvordan de selv hadde oppdratt egne barn. "Marit" fra Guds Menighet i Lofoten forteller: Jeg måtte jo ikke skuffe Gud , for da ville han straffe meg, og sende meg flukst i helvete. "Knut" fra Smiths Venner forteller: Vi fikk ofte høre at nå ble Gud glad eller nå ble Gud lei seg. "Leif" og "Berit" fra Jehovas vitner kan fortelle følgende: Ble nærmest daglig fortalt at "Nå ble Jehova lei seg," om jeg ikke gjorde ditt eller datt. Og han ble kjempelei seg hvis jeg sparket fotball med naboguttene. Samtidig ble Satan kjempeglad for nå hadde han fått enda en til å forlate Jehova. Dette er voksne mennesker som forteller om sin barndom. Kan dette ha endret seg? Vi har naturlignok ingen barn blant våre kilder, men vi har tilgang på publikasjoner som er i bruk i enkelte trossamfunn. Jehovas vitner har en egen opplæringsbok for barn, "Hør på den store lærer" (2003), som i tillegg til innføring i trossamfunnets lære i hovedsak fokuserer på lydighet til Gud og foreldrene. Boken har egne kapitler som heter "Barn som gjør Gud glad" og "Hvordan gjøre Gud glad", og sier blant annet dette: Hva må vi gjøre når vi blir fristet? Skal vi gi etter og gjøre det som er galt? — Det ville ikke Jehova Gud like. Men vet du hvem som ville bli glad? — Ja, Satan Djevelen ville bli glad (Hør på den store lærer s 52) I en artikkel i Selskapet Vakttårnets publikasjon "Vakttårnet" fra 1. september i år under seksjonen "Undervis barna dine" kan vi lese følgende overskrift: "Gud kan bli lei seg, hvordan gjøre han glad". Artikkelen er lagt opp til at foreldre skal lese den med sine barn, og viser hvordan lydighet gjør Gud glad og hvordan ulydighet gjør Satan glad. Vet du hvordan du kan gjøre Jehova glad? – Det kan du gjøre ved at du alltid prøver å være lydig mot ham. (WT 13 1.9 s 15) Mine barn kan ikke ta ansvar for mine følelser, bare jeg selv kan ta ansvar for at jeg blir lei meg eller skuffet. Det er for mye ansvar for et barn å ta ansvar for voksnes følelser. Hvor mye mer ansvar er det ikke da å ta ansvar for Guds følelser. Hva gjør det med et lite barn å vite at han eller hun alene er ansvarlig for at universets Gud har blitt lei seg? Jeg ser for meg at dette må være en enorm byrde. Vi har sett at det å bruke skyldfølelse rettet mot barn for å få de til å gjøre som vi vil ved å si "Da blir mamma lei seg" kan skade barns utvikling ved å fremkalle angst, i tillegg til at det er en ufin måte å styre på. Slike uttalelser kan true det trygge båndet mellom foreldre og barn. Så hva gjør da uttalelsen "Da blir Gud lei seg" med båndet mellom barn og den gud de ønsker at barnet skal bli lojal mot? Er det ikke trolig at barnets lojalitet til deres Gud først og fremst blir bygget på frykt og skyldfølelse? Og hvordan vil dette påvirke barnas utvikling? Avslutningsvis vil jeg sitere en av våre brukere: Jeg føler at mitt gudsbilde på en måte ble ødelagt i menigheten, jeg kjente mye redsel som barn og følte meg ikke god nok. Det er ikke bra. Du bærer det på en måte gjennom hele livet,en får flash back av og til, og jeg kjemper stadig med å finne en Gud som elsker meg som jeg er, som er romslig og ikke fordømmende. Hilde Langvann, 30/10-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll av barn
0 Comments
Leave a Reply. |
Kategorier
All
Arkiv
October 2023
|