|
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet: "Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt." La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”. Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen. Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv. Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert? Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.
Tiden er overmoden. Hilde Langvann, 16/3-2016 Daglig leder, Hjelpekilden Norge
1 Comment
På den siste samtalegruppen vi arrangerte i Oslo gjennom prosjektet "Etter den vanskelige troen", snakket vi om de vanskelige følelsene som vi ofte må håndtere etter bruddet. Mange har vært sinte, sinte på tapte år, sinte på manipulasjon og ikke minst sinte på seg selv.
Men har vi egentlig noen grunn til å være sinte på oss selv? Menneskets psyke er beviselig mottagelig for påvirkning, enten vi vil det eller ei blir vi hver dag påvirket av andre mennesker, av tv og reklame. Dette er kjente mekanismer som kan utnyttes av de som vet hvordan de fungerer. Teknikkene brukes for eksempel innen salg og markedsføring, men også i enkelte trossamfunn. La oss se på noen eksempler på salgsteknikker: Visualiseringsteknikken. For å gjøre det vanskeligere for en kjøper å ikke kjøpe et annet produkt, så gjelder det å få kjøperen emosjonelt bundet til produktet han ønsker å få solgt. Dette oppnår selgeren ved å få kjøperen til å visualisere seg selv sammen med produktet i framtiden. Samme teknikk brukes av enkelte trossamfunn spesielt når det gjelder å få medlemmene til å gjøre vanskelige forsakelser. ”Det kan være vanskelig å ikke få utløp for sin seksualitet, men Gud vil se dine oppofringer, og vil belønne deg i framtiden. Tenk når du er i paradiset/ himmelen, da vil du ikke angre deg.” Denne manipulasjonsteknikken blir i en del trossamfunn oppmuntret til å bruke på hverandre. Dette bidrar til en forsvarsmekanisme som kalles eskapisme. Når en troende går gjennom vanskelige perioder med mye forsakelser, så kan han undertrykke det vanskelige gjennom å tenke på den tiden som skal komme, være seg livet i himmelen eller i paradiset. Tilgang til informasjon: Ved manipulasjon er det av stor betydning å hindre tilgangen til informasjon. Det samme gjelder veiledning av hvordan man skal se på informasjonen som foreligger. Hvis personen tar til seg kunnskap fra andre kilder, vil det ikke være like lett å kontrollere denne, spesielt hvis informasjonen kommer fra en kilde med et annet syn. Et eksempel på dette kan være å hindre medlemmer å ta høyere utdannelse, og isteden fokusere på bibelen eller annen litteratur, håndplukket av trossamfunnet. Utnytte menneskelige behov: Hvis du føler at samfunnet oppfyller et av dine menneskelige behov, så er sjansen stor for at du er mer åpen. Her følger en liste over behov og hvordan et trossamfunn kan oppfylle disse behovene:
En person som ikke har disse behov oppfylt før han blir medlem kommer sikkert til å bli overveldet av hvor meningsfullt livet plutselig ble etter medlemskapet. Med tanke på hvilke manipulasjonsmetoder vi kan ha blitt utsatt for, så er det kanskje ikke så rart at man ble et medlem i et trossamfunn man siden klart så var usunt for seg selv. Kanskje er det heller ikke så rart at det tok 23 år før man klarte å bryte. Og forhåpentligvis vil vissheten om disse mekanismene føre til at en forstår at man ikke er mindre intelligent enn andre. Tvert i mot sier forskning på apostasi at mennesker som bryter med et trossamfunn de har vært indoktrinert inn i, har det til felles at de er mer intelligente enn andre. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. I tillegg hadde denne gruppen høy integritet noe som førte at de ønsket å være tro mot seg selv, noe som igjen ga de motet som det krever å bryte med trossamfunnet. Det er med andre ord ingen vits i å være sint på seg selv. Klapp deg selv på skulderen og husk at det letteste er å bli. Du har tatt et vanskelig valg, og det sier noe om noen helt unike kvaliteter hos deg selv. Hilde Langvann, 15/3-2016 Hjelpekilden Norge Kilder: Vera Lanängen: "Lukkede trossamfunn og manipulering" Mats Liland "Indoktrinering og apostasi" Etter prosjektet ”Go On” på begynnelsen av 2000-tallet, lagde Redd Barna rapporten ”Til tross for tro”, som så nærmere på hvilke rettighetsbrudd barn opplevde isolerte trossamfunn. I dette innlegget vil jeg gjengi viktige punkter fra rapporten. Om definisjonen isolerte trossamfunn sa Redd Barna følgende:
Retten til hvile og fritid Med retten til hvile og fritid menes blant annet retten til delta i lek og fritidsaktiviteter tilpasset barnas alder, med det som det innebærer av fellesskap og aktivitet. Men dette er en rettighet som blir utfordret av foreldrenes ønske om å knytte barna til menigheten, noe som er en sentral fellesnevner hos isolerte trossamfunn. Dette skjer gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som fellesskap og aktivitet eller gjennom straff og frykt, skyldfølelse og fortapelse. Samtidig bygger disse menighetene sterke forskansninger mot verden rundt. Det som foregår innenfor er det ikke nødvendigvis meningen skal deles med dem utenfor. Det etableres en forståelse av ”de” og ”vi”, og barna fortelles at den verdslige verden er et sted det ikke er godt å være. Svært mange som har gått i offentlig skole kan fortelle om sterke restriksjoner knyttet til hvem de får være sammen med i friminutter og etter skoletid. Og mange forteller at deres tid og tanker er gjennom hele oppveksten blitt knyttet til aktiviteter i menigheten. Rett til meningsdannelse Barn har rett til å gi uttrykk for sine meninger, og at dets synspunkter blir lagt vekt på ut fra alder og modenhet. Men i noen menigheter er det restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren begrenser bruk av TV, radio, bøker, blader, aviser, film og data. Mange kan fortelle at de opplevde isolasjonen og lukketheten nesten total. Når barn og unge erobrer nye holdninger, meninger og kunnskaper prøver de dem ut i diskusjon og samtale med andre. Dette tillater ikke de isolerte trossamfunnene. ”Du får ikke en gang ha tanken din fri,” var et utsagn som gikk igjen hos flere. Resultatet blir et oppvekstklima uten mulig- het for vanlig meningsdannelse. Retten til et privatliv Barn har rett til et privatliv, ære og omdømme, også i forhold til sine foreldre. Men mange opplevde at livet i menigheten utfordret denne retten. En 10-årig jente kunne eksempelvis fortelle at da hun og en annen jente flettet håret til hverandre, ble de bedt om å slutte, da dette kunne skape følelser. Mange opplevde at menighetens behov for kontroll øker i takt med ungdommenes behov for privatliv: Å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blir oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten som provokasjon. Retten til beskyttelse mot overgrep Barnekonvensjonen har også bestemmelser som skal sikre barns rett til helse og behandling og beskytte dem mot overgrep. Med helse menes også psykisk helse. Ensidig påvirkning kan man anse som et psykisk overgrep i seg selv, men mange kan også fortelle om mer eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse, utestenging fra fellesskapet, tap av attraktive oppgaver blant annet. Andre igjen kan ha blitt utsatt for en pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang bønn og tungetale. Det mest graverende i denne forbindelse er når et barn er blitt utsatt for overgrep, og varsling av dette ikke er blitt hensyntatt, eller lagt lokk på. Retten til en utdannelse Retten til utdanning er en rett som står sterkt i Norge, og er en rett som innbefatter at utdanningen skal utvikle barnets personlighet og talenter. Men også dette er en rett som mange barn kan fortelle ble neglisjert på en måte det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Når du alltid er blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det først og fremst ikke føles naturlig for en ungdom å velge utdannelse. Andre kan også ha blitt fortalt at en eventuelt utdanning skal være kortvarig slik at den ikke går utover tjenesten for Gud. Rett til tanke, samvittighets og religionsfrihet En av våre mest grunnleggende rettigheter er trosfrihet. Men dette er en rettighet som blir sterkt utfordret når mange foreldre, menighetsleder og andre kan mene at religionsfrihet innebærer at foreldre har en nesten ubegrenset rett til å bestemme over sine barns religiøse oppdragelse. De problematiske er at de fleste som født inn i en menighet tenker at de skal være der for alltid. Ved tvil tenker de fleste at det er noe galt med dem selv, og tanken på å forlate menigheten er knyttet til fortapelse og isolasjon. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet. Menigheten har for de fleste stått for frelse, trygghet og fellesskap. I en tid med tvil prøver de å finne tilbake til disse verdiene, og de søker derfor hjelp i menigheten. Men i stedet for å finne forståelse opplever mange at de autoritære strukturene ikke tåler å bli utfordret. Det tydeliggjøres i stedet at det ikke er rom for avvik, at menigheten mangler strategier for konfliktløsning og at det ikke finnes grunnlag for demokratiske avgjørelser. Rett til ytrings- og opplysningsfrihet Mange forteller at selv om de skulle ønske noen utenfra hadde sett hvordan de hadde det, så innser de at dette er et nærmest umulig krav, siden murene som er bygd rundt menigheten har skapt det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut. Mange kan dessuten fortelle om en innarbeidet mistillit til omverdenen som i sin tur stenger for hjelp, hvis noen skulle ha forsøkt å nå inn med informasjon
Gjengitt av Hilde Langvann, 15/3-2016 Hjelpekilden Norge Kilde: "Til tross for tro" av Redd Barna, 2005.
Jeg var selv bare 14 år gammel når vi fikk besøk av Jehovas vitner i mine foreldres hjem. Jeg begynte i en av deres bibelgrupper, døpte meg og fikk føle byrden av det store krav det innebar å være et Jehovas vitne. 19 år gammel giftet jeg meg med en mann i menigheten og vi fikk barn sammen. I min selvbiografiske roman ”Inuti mitt andedrag” forteller mine nå voksne barn om det helvete vi utsatte dem for med støtte i religionen. Vi manipulerte barna til å følge med oss på møtene (flere timer lange voksenmøter, der barna skulle sitte stille på en stol) og ut å banke på dører gjennom å si at om de ikke ville bli med ville de gjøre Jehova lei seg. Og hvem vil ha ansvaret for å gjøre selveste Gud lei seg? I min bok forteller min datter om sine kvaler når klassekamerater fylte år og hun hver eneste gang var tvungen til å sitte ned mens de andre sto for å synge sang til bursdagsbarnet. Det var hun og den som fylte år som satt ned. I en klasse er det jo ofte at noen fyller år og in datter har fortalt om den angst hun følge overfor dette. Våre barn ble behandlet av alle i skolen som om de også var Jehovas vitner – selv om det egentlig var vi voksne som trodde fanatisk på selskapet Vakttårnets lære, og tvang dem til å gjøre som vi sa. Barna fikk heller ikke være med på juleforberedelser eller noen andre tradisjoner. Å behøve å sitte i et annet rom når de andre i klassen gjorde slike ting var bare noe som vi og alle de andre voksne bestemte over hodet på barnet. De fikk heller ikke delta i aktiviteter etter skolen, som for eksempel lagsport eller omgås med klassekamerater som ikke var Jehovas vitner. Mye tid ble brukt til møteforberedelser og møter to kvelder i uken i tillegg til søndagerne foruten all tid ute i forkynnelsesvirksomheten, der barna ble slept med. Det var svært vanskelig for barna å gjøre motstand dels pga at de er lojale mot sine foreldre, men også pga trusselen om straff, å bli drept i Harmageddon – Guds siste krig mot alle som ikke er Jehovas vitner. Jeg og mine barn har forlatt Jehovas vitner. Men mange barn er fremdeles igjen i ulike menigheter rundt om i landet. Jehovas vitner tillates fortsatt å forby sine barn å ta del i aktiviteter i skolen, noe som skaper isolasjon av barna og gir livslange traumer for mange. De voksne får, med loven om religionsfrihet bak ryggen, oppta sine barn i sin tro, med samme krav på adferd som kreves av voksne Jehovas vitner. Det er akkurat dette med ”individets” frihet til å utøve sin relgion som er altfor utydelig formulert i loven og som gjør at loven tolkes vilkårlig slik at også barn tillates å bli medlemmer i religiøse grupper. Nåværende lov om religionsfrihet må revideres slik at det tydelig kommer fram at voksne ikke har rett til å manipulere eller tvinge barn inn i samme religion som de selv tilhører. Dette savnes i den nåværende loven og om riksdagen skulle ta beslutning i dette spørsmålet, skulle det gi tyngde i alvoret i det hele. Samfunnet må handle for å ta ansvar når det gjelder å stoppe relgiøse grupper fra å rekruttere mindreårige, og her kreves det en tydeligere lovgivning. Det virker som at samfunnet lukker øynene for de harde konsekvensene i form av ekskludering, splittede familier og psykiske lidelser som oftest er konsekvenser når barn og ungdommer ikke kan leve opp til de strenge kravene i trossamfunnet. Barn under 18 år skal ikke tillates å delta i lukkede religiøse grupper der samfunnet ikke har innsyn, som for eksempel i Jehovas vitner. Ellers er samfunnet nøye med å beskytte barn fra å ta beslutninger de ikke anses modne til å ta, som giftemål, bilsetrifikat, politiske valg eller innkjøp av alkohol. Det samme må gjelde beslutninger om å bli med i religiøse ekstreme bevegelser. Hva gjør myndighetene i dag for å øke innsynet i lukkede religiøse miljøer? Rose Carlmark Rose Carlmark reiser her viktige spørsmål rundt et neglisjert tema også i Norge. Myndighetenes ønske om et livsynssåpent samfunn har skapt en misforstått toleranse som har gått på bekostning av barns rettigheter. Det finnes måter å reparere dette på, og veien går gjennom lovverket.
Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016 Hjelpekilden Norge Les debattinnlegget på svensk her. Følg Rose Carlmark på Twitter  I forrige uke kunne vi lese om dokumentaren "Moskeerne bag sløret", der to journalister hadde gått undercover med skjult kamera, og blant annet fanget opp følgende uttalelser: "Du har plikt til å lytte og adlyde din mann. Ektesengen er ett av de stedene som faller inn under pliktene til å lytte og adlyde" samt "Den kvinne som avviser sin mann i sengen, er syndig og gjenstridig." Uttalelsene var basert på skriftsteder i Koranen, og utløste sterke reaksjoner i Danmark. Dokumentarfeltet under denne saken ga ikke uventet muslimer det glatte lag, som om at dette er representativt for den muslimske verden, og som at dette ikke skjer i kristne trossamfunn. For oss er det ikke uvanlig å høre at skriftsteder fra en hellig skrift er blitt brukt av menn til å undertrykke kvinner. En av våre brukere er en kvinne i 30-årene, og som har bakgrunn fra et kristent trossamfunn. Etter å ha opplevd å bli voldtatt av sin ektemann gikk hun, som sedvane var i denne menigheten, til menighetens tilsynsmenn for å ta opp det som hadde skjedd. Da det kom fram at hun i lengre tid hadde nektet mannen sin sex pga en uoverensstemmelse, mente mennene hun rådførte seg med at voldtekten var hennes egen skyld, en konsekvens av at hun hadde nektet mannen sin det han i følge Bibelen hadde krav på. Andre kunne fortelle om lignende opplevelser. En kvinne kunne huske at det på menighetenes foreldremøter ble tatt opp viktigheten av at hustruen aldri nektet sinn ektemann sex. En mann kunne huske konsekvensene av dette i sitt eget hjem: "De eldste besluttet at min mor skulle voldtas tre ganger per uke (...) Han raserte hele huset da min mor drøyde i det lengste med å legge seg i håp om at han sovnet. Jeg var ca 10 år og løp ut i trusa for å hente en eldste fra blokka bortenfor." Skriftstedet de brukte i både denne og andre saker var følgende:
Det er kanskje lett å hamre løs på muslimene når det blir avdekket holdninger som ikke er vanlige i vårt moderne samfunn. Men det er viktig å huske på at med Bibelen hånd sier flere kristne menighetsledere nøyaktig det samme. Hilde Langvann, 7/3-2016 Hjelpekilden Kilde: Nettavisen: Danske imamer forbyr gifte kvinner å nekte mannen sex |
SkribentBloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB. 
Kategorier
All
Arkiv
March 2021
|
