Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Materiell
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
      • XJV Ressurser
    • Prosjekter
  • stemmer
  • Info
    • Artikler
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Faglitteratur
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss
    • Testamentariske gaver
  • test3

Konverteringsterapi og negativ sosial kontroll

24/6/2022

0 Comments

 
​13/6-2019 foreslo en rekke stortingsrepresentanter et forslag til regjeringen om å styrke LHBTI-politikken, blant annet gjennom et forbud mot konverteringsterapi.

2/7-2021 sendte Solberg-regjeringen et forslag om regulering av konverteringsterapi på høring. 

​Departementet mente blant annet:
Et forbud må skille mellom barn og voksne, og at en regulering som begrenser voksnes adgang til frivillig å oppsøke slike praksiser, vil kunne innebære et uforholdsmessig inngrep i disse personenes grunnleggende menneskerettigheter. Departementet foreslår derfor at straffebudet også skal beskytte voksne dersom det ikke er gitt samtykke til handlingen eller det foreligger omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig.
Forslaget ble raskt kontroversielt, ikke bare hos de som støtter konverteringsterapi, men også den andre siden som så at lovforslaget gjennom å sette en aldersgrense legitimerte bruk av legitimeringsterapi.
(Kronikk NRK: Tilbakeskritt for homokampen)

Hjelpekilden valgte i sitt høringssvar, i likhet med flere andre aktører, å problematisere "samtykke". Vi mente at konverteringsterapi bør totalforbys, og grunnla det med at selv om samtykke gis av en person over 18 år, så kan den kontrollen vedkommende lever med gjøre det umulig å ta selvstendige valg.

23/6-2022 la Støre-regjeringen fram et nytt høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi, basert på de rundt 300 høringssvarene som kom inn i september 2021. (Høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi)

Departementet ønsker å skjerpe bestemmelsen, og foreslår følgende lovendring:
§ 270 Konverteringsterapi
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som anvender metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade. Uvitenhet om en handling er klart egnet til å påføre psykisk skade fritar ikke for straff dersom tiltalte grovt kan bebreides for sin uvitenhet.

Der en handling som nevnt i første ledd utføres overfor en person under 18 år, skal handlingen alltid anses å være klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade. Uvitenhet om et barns riktige alder fører ikke til straffrihet hvis gjerningspersonen på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.

Den som ved å utføre en handling som nevnt i første ledd har opptrådt uaktsomt med hensyn til at en person påføres betydelig psykisk skade, straffes med fengsel i inntil 6 år.

Den som markedsfører metoder med formål om å få noen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder
Det vises til høringsinnspillene fra flere aktører, blant annet Hjelpekilden, som har problematisert "samtykke": (Side 84)
Mange høringsinstanser har videre uttrykt skepsis til generelt å vektlegge samtykke i en regulering av konverteringsterapi. Blant disse kan nevnes Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Bufdir, Borg bisepdømme, Rådet for psykisk helse, Åpen folkekirke, Kirkerådet i Den norske kirke, KFUK-KFUM Norge, Norsk kvinnelig teologforening, Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Hjelpekilden og Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens. Innvendingene handler især om at det kan være vanskelig å fastslå om et reelt og informert samtykke foreligger, blant annet fordi konverteringsterapi ofte utføres i miljø med negativ sosial kontroll, press og asymmetriske maktforhold. 

For eksempel skriver Åpen folkekirke i sitt høringssvar blant annet:

«Vi i Åpen folkekirke vil problematisere tanken om frivillighet i møte med slike handlinger. Så lenge LHBTI+ mange steder fortsatt blir fortalt at følelsene deres er syndige, er det ikke annet å forvente at mange ønsker å endre seg for å kunne bli akseptert av menigheten og Gud. Det er dessuten stor asymmetri i forholdet mellom en religiøs leder og en som skammer seg og tenker destruktivt om egen eksistens og verdi. Arbeidet med loven bør i større grad ta dette inn over seg, og vi mener det kan være situasjoner hvor det som skjer i forbønn og sjelesorg også bør lovreguleres, fordi de har som forutsetning at mennesker skal endre den de er.» 

Hjelpekilden skriver:


«Den spesielle kontrollen man lever med i disse miljøene, gjør det umulig å ta selvstendige valg, uansett alder. Kontrollen medlemmene opplever er kompleks, da den er både åndelig og sosial. Den åndelige kontrollen lærer medlemmene at en høyere makt vil straffe de som ikke lever på riktig måte. Det utøves også en streng sosial kontroll for å hindre medlemmene i å bli påvirket av storsamfunnets verdier og holdninger. Dette er en kontroll som muliggjøres gjennom en lydighetskultur, der individet er underordna gruppen. Her er det svært viktig å kjenne til at det å bryte med kontrollen, også betyr at man må bryte med trossamfunnet og hele ens nettverk. For de som aldri har blitt forberedt på et liv i storsamfunnet, og som aldri har utviklet et nettverk utenfor menigheten, er et slikt brudd utenkelig og kan sidestilles med en livskrise. Videre er det viktig å forstå at avhengigheten til dette nettverket vil være like sterkt om man er 16, 19 og 29 år. Seksualitet er et av mange områder der denne kontrollen utøves. Mennesker som hele tiden får høre at de er feil i skaperverket pga sin seksuelle legning, vil gå langt for å passe inn og for å bli akseptert av Gud og menigheten. Dette gjør det så å si umulig å si nei til et tilbud om konverteringsterapi, og dette kan også være noe man selv forslår for egen del. Utsatt for dette presset kan det stilles spørsmål ved om samtykket er reelt.»

Også Oslo bispedømmeråd mener forslaget fremmer «et urealistisk syn på at samtykkekompetanse blir gitt av et fritt menneske til en omsorgsfull annen-person, det vil si at forslaget ikke tar høyde for hvilket press det legges på voksne som lever i et miljø som ikke aksepterer lhbtqi.» Oslo bispedømmeråd oppfordrer derfor til å utforme en lov som i sterkere grad problematiserer «hvordan samfunnets/nærmiljøets press på ulovlig vis kan føre til voksnes samtykke til å delta i behandlingslignende konverteringsterapi.» Også Tunsberg bispedømmeråd påpeker dette, men skriver at «[d]en enkelte myndige har likevel sin grunnleggende rettighet til å gi samtykke om å utsettes for «konverteringsterapi», og det vil ikke være naturlig å gi et generelt lovforbud mot dette.»
​Vi er veldig fornøyde med at det nye lovforslaget i bedre grad forstår kompleksiteten av negativ sosial kontroll, at denne ikke forsvinner når man er 18 år, og at dette preger et eventuelt samtykke til å ta i mot såkalt konverteringsterapi.

Forslaget er nå ute på høring, med høringsfrist 10. oktober.


For Hjelpekilden
Hilde Langvann, daglig leder
​24/6-2022
Picture
0 Comments

Innspillsnotat: Ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner

6/5/2020

0 Comments

 
I desember 2019 ble frivillige organisasjoner invitert til et innspillsmøte hos Justisdepartementet i forbindelse med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. 

I omtalen på Regjeringens sider av den nye handlingsplanen står det:

"Nyere forskning og overgrepssakene i Tysfjord har synliggjort vold og overgrep også i samiske miljøer. Den nye handlingsplanen vil ha en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn."

Hjelpekilden mener at det blir feil å fokusere på samiske miljøer, men at det isteden må utvides fokus på religiøse miljøer preget av kollektivistisk kultur eller taushetskultur. Her følger vårt innspill til møtet, og vi håper disse perspektivene blir tatt med videre i arbeidet med en ny handlingsplan:

Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gir støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser samt informasjonsarbeid.

Vi ser på omtalen av den nye handlingsplanen at den vil inneholde en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn. Dette pga overgrepssakene i Tysfjord, som har synliggjort vold og overgrep i samiske miljøer, og da menes det kanskje det læstadianske miljøet.

Utfordringer knyttet til vold i det læstadianske miljøet er svært like utfordringer i lukkede religiøse miljøer i Norge. Fellesnevneren her er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistisk kultur. I kollektivistisk kultur er individet underordnet gruppen, medlemmene har sterk lojalitet og lydighet til gruppen, og gruppen er preget av sterkt indre samhold og praksis med å ordne opp internt i miljøet.

Hjelpekilden mener derfor det vil være hensiktsmessig å utvide denne delen til å omhandle miljøer preget av kollektivistisk kultur eller lukkede trossamfunn.

Særlig kvinner som har brutt med disse miljøene og som har opplevd partnervold, opplyser at hjelpeapparatets manglende kunnskap om det miljøet de kommer fra, er et hinder for hjelp. Et økt fokus på mekanismer i kollektivistiske miljøer vil bidra til å forstå hvorfor voldsutsatte i disse miljøene sjeldent oppsøker hjelp utenfor miljøet, hvorfor de blir værende i voldelige relasjoner, og hvilken type hjelp som er «bra hjelp» for disse kvinnene. Et økt fokus på disse mekanismene kan også bidra til å skape et virkningsfullt forebyggende arbeid.

Utfordringen i disse miljøene ligger i forholdet de har til samfunnet utenfor det religiøse miljøet. Det kan være en uttalt skepsis til storsamfunnet, det kan være uttalte advarsler mot å delta for mye i storsamfunnet, eller så kan det sterke indre samholdet bidra til å skape en barriere mellom miljøet og storsamfunnet.

Dette igjen skaper en barriere for den voldsutsatte for å kunne oppsøke hjelp utenfor miljøet.

Konsekvensen kan være en tradisjon for å ordne opp internt, såkalt internjustis, når medlemmene opplever utfordringer. I volds og overgrepssammenheng er dette problematisk da det kan skape mulighet for gjentagende vold.

Voldsutsatte fra disse miljøene har fortalt at de ofte er blitt oppmuntret av menighetens ledere til å holde ut volden, søke trøst gjennom bønn, og ellers se på eget bidrag i situasjonen, og rådet til å gjøre endringer ved egen adferd.

Den interne løsningen er ofte at overgriper skal be om tilgivelse, og at offer skal ta imot tilgivelse. Saken regnes da som ute av verden, og det å oppsøke ekstern hjelp i etterkant kan i noen miljøer anses som å være ulydig mot Guds eller menighetens lover.

I de tilfellene der voldsutøver nekter for skyld og det ikke finnes vitner til volden, vil mannens forklaring veie tyngre enn kvinnens, pga mann og kvinne ikke er likestilte i disse miljøene. Dette er problematisk i forhold til beskyttelse av kvinnen.

Samfunnet trenger også vite hvilke konsekvenser det kan være for den voldsutsatte hvis de oppsøker ekstern hjelp. For eksempel at det kan bli ansett som illojalt da det kan skade trossamfunnets omdømme, og at den voldsutsatte derfor kan bli utsatt for mye press eller sanksjoner fra menigheten.

Noen voldsutsatte oppsøker likevel ekstern hjelp. For å møte de voldsutsatte på riktig måte er det viktig at man kjenner til hvilken kultur man kommer fra, og hvordan kulturen kan skape utfordringer i forhold til hjelp. Kompetanseheving i hjelpeapparatet er derfor viktig. Vi mener at det blir feil å peke på samisk kultur eller andre kulturer i Norge, men å heller se på kollektivistisk kultur.

I forhold til forebyggende arbeid mener vi det er mye som menighetene selv kan bidra med. Vi er kjent med at enkelte religiøse miljøer, der partnervold og oppdragervold historisk har vært utbredt, nå har laget en egen strategiplan mot vold i sin menighet. Dette er noe andre miljøer kan oppmuntres til eller kreves å utarbeide selv. Det kan også gjøres enkle endringer i årsmeldingen som alle trossamfunn som mottar støtte må sende inn den 10. april hvert år. Her stilles det i dag enkle spørsmål knyttet til aktiviteter, rutiner for inn og utmeldinger og økonomiske spørsmål. Det ligger her en mulighet i å stille spørsmål om menighetens forebyggende arbeid mot vold og overgrep, negativ sosial kontroll eller barns rettigheter, noe som kan framskape nye holdninger og økt forståelse for problematikken.

5/12-2019
Hilde Langvann
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
0 Comments

Møte med statsråden

5/5/2020

0 Comments

 
Hjelpekilden ved Brith Dybing og Hilde Langvann hadde et møte med statsråd Ropstad mandag 4. mai 2020, der vi informerte kort om vårt arbeid og hvilke utfordringer vi som organisasjon står overfor, og hvilke utfordringer religiøse utbrytere har i møte med hjelpeapparatet. Her er punktliste fra møtet vi hadde:
Picture
Picture
Picture
Picture
Hilde Langvann og Brith Dybing, Hjelpekilden 4/5-2020
0 Comments

En kur mot negativ sosial kontroll?

25/4/2020

2 Comments

 
Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?

Dette var spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) til statsråd Kjell Ingolf Ropstad i forrige uke. 22. april tikket det inn et svar fra statsråden. I sitt svar valgte statsråden blant annet å vise til hvordan ny trossamfunnslov skal legge grunnlag for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn.

Ropstad skriver:
Picture

Statsråden fremhever: Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd.

Hjelpekilden kjenner ikke til at noe trossamfunn i Norge nekter medlemmer å melde seg ut. Men vi kjenner til at det er knyttet sanksjoner til utmelding. Å melde seg ut kan føre til sosial ekskludering, til fordømmelse og dermed ensomhet, skyld og depresjon. I andre tilfeller er utgangspunktet at noen ufrivillig er blitt utstøtt fra en menighet, men påfølgende konsekvenser av ulik art for den det gjelder. 

Å kunne melde seg ut er altså ikke noen relevant problemstilling for denne gruppen. Det er konsekvensene av å melde seg ut som er utfordringen. Å gå gjennom en multitapssituasjon, der man mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden kan sidestilles med en livskrise. Å stå alene i denne situasjonen gjør veien kort til depresjon og en psykisk uhelse, derfor er det viktig at det finnes et godt hjelpeapparat for denne gruppen.

Ropstad fortsetter:


Picture
Den nye trossamfunnsloven gir en viktig anerkjennelse av barns rettigheter gjennom sine krav til trossamfunn som mottar støtte. Vi mener at loven kan bli holdningsskapende på sikt, noe vi kan få merke i de kommende tiår. 

Men kan handlingsplaner og lovverk fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn? For å svare på dette, må vi først og fremst forstå mekanismene bak negativ sosial kontroll i disse miljøene, forklart her visuelt gjennom en powerpoint-presentasjon tidligere i år:

For å oppsummere:
Lukkede trossamfunn har en skepsis til storsamfunnet, denne skepsisen fører til at trossamfunnet ønsker å beskytte medlemmene mot påvirkning fra storsamfunnet. Dette er motivasjonen bak negativ sosial kontroll.

Det finnes ikke en handlingsplan i verden som kan fjerne denne formen for kontroll i denne typen religiøse miljøer. For at det skulle vært mulig må man endre trossamfunnenes teologiske forståelse og verdensoppfatning. For at det skulle være mulig må  man kunne lykkes i å åpne det lukkede, slik at vi ikke lenger har et lukket trossamfunn. 

Det viktigste er å satse på informasjonsarbeid overfor ungdommer som vokser opp i slike miljøer, gi kunnskap om rettigheter og hjelpetilbud, og ikke minst satse på et hjelpeapparat som har god kompetanse på negativ sosial kontroll i også lukkede trossamfunn, slik at de i bedre grad kan møte mennesker som bryter med disse miljøene.

Et lukket religiøst miljø vil ikke slutte å utøve negativ sosial kontroll som følge av trusselen om å miste statsstøtte, men vi kan vente at unge som lærer om faren ved denne formen for kontroll gjennom holdningsskapende arbeid kan gjøre andre valg når de selv får en familie. I sum: loven er viktig, men den forandre ikke situasjonen til mennesker som vokser opp i disse miljøene her og nå.  Med andre ord: Lovverk og handlingsplaner er ikke nok. 

Så da gjentar vi spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal:


Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?
​
Les også: Rykk tilbake til start

Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
25/4-2020

2 Comments

Rykk tilbake til start

23/4/2020

0 Comments

 
14. april i år ble den nye trossamfunnsloven lagt fram for Stortinget. Vi har lagt merke til en av Kulturkomiteens merknader i Innstilling 208 L i kapittel 3.2:

Flertallet merket seg i høringen at det kan knyttes utfordringer til brudd med spesielt lukkede religiøse miljøer, og mener det er viktig å sikre ivaretagelsen av mennesker som bryter ut fra slike miljøer.

Hjelpekilden øyner her en endelig anerkjennelse fra det offentlige for arbeidet vi gjør, gjennom sikring av varig drift av virksomheten slik at vi kan fortsette å være en ressurs for mennesker i religiøse bruddprosesser.

Stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) fulgte opp dette ved å spørre statsråden følgende:

Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?

Svaret som kom 22. april var nedslående lesning, og kan leses i sin helhet her.

​Mens vi forventet å høre hvordan det offentlige vil svare på hvordan de planlegger å bidra til å sikre Hjelpekildens drift eller hvordan kompetansen om religiøse bruddprosesser skal økes i hjelpeapparatet, fikk vi isteden vite at tilbudet til religiøse utbrytere er bra nok.  Under er de siste to avsnittene i statsrådens svar:
​
Picture
Fungerer virkelig det profesjonelle hjelpeapparatet?
​
Vi har sett kopi av en rekke avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har kunnskap om tematikken, og der de isteden henviser til organisasjoner som Hjelpekilden. I sum anerkjennes ikke religiøse bruddprosesser som noe som fortjener behandling.

Når det offentlige hjelpeapparatet henviser videre til Hjelpekilden, så lener de seg i praksis mot en frivillig organisasjon uten driftsstøtte, og som årlig må vurdere mulighetene for fortsatt drift. 


Forskning har allerede understreket at det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen. Hjelpeapparatet selv etterlyser kunnskap, og Hjelpekilden mottar stadig henvendelser fra BUPP, DPS, helsesøstre og RVTS om foredrag for å bidra til kompetanseheving.  Hjelpekilden har selv tatt initiativ for å skape et prosjekt som skal utvikle kunnskap om hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser kan trenge, og å spre denne i behandlingsmiljøet. Hvis mennesker i denne gruppen blir møtt med kunnskap fra hjelpeapparatet, vil dette være rehabiliterende og forebygge alvorlige psykiske helsereaksjoner. Dette prosjektet ble avvist av RVTS-sentrene i foreberedelsesprosessen, da de mente denne tematikken var utenfor deres arbeidsområde. Statsrådens uttalelse om hvordan han tror mennesker i religiøse bruddprosesser vil bli møtt gjennom å henvise til kunnskapen som ligger hos DPS, BUP og RVTS gjenspeiler dessverre ikke virkeligheten. 
 
Hvis vi går 12-13 år tilbake så var dette en kunnskap som var høyst levende hos daværende BLD. Det var på denne tiden blitt en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og avhopperproblematikk. RVTS Vest fikk derfor i 2009 oppdrag fra Barne- og  likestillingsdepartementet med å  utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser.  Helse- og omsorgsdepartementet var oppdragsgiver i dette prosjektet. Arbeidet resulterte i en rapport i 2011, som inneholdt en rekke forslag til tiltak for å øke kompetansen. Dessverre mottok aldri RVTS Vest nytt oppdragsbrev fra myndighetene, og arbeidet ble derfor lagt på is. Så nå har vi rykket tilbake til start igjen.

Vi noterer oss at Ropstad gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Hjemdal anser Hjelpekildens arbeid som overflødig gjennom sitt fokus på lovverk, kommende handlingsplaner og et eksisterende hjelpeapparat. Dette står i stor kontrast til antall henvendelser hos Hjelpekilden, og antall arbeidstimer som nedlegges hos oss årlig. Dette står også i stor kontrast til holdningene i hjelpeapparatet. Hjelpekilden mottar ukentlig henvendelser fra det offentlige hjelpeapparatet, der det bes om gratis opplæring for offentlig ansatte for at de skal øke sin kompetanse og der det bes om rådgivning i spesifikke saker. Statsrådens svar vitner også om manglende forståelse for kompleksiteten i religiøse bruddprosesser, og hvilket hjelpebehov mennesker i denne gruppen i realiteten har.

Reaksjonene har ikke latt vente seg på blant våre medlemmer:

"Nå er jeg helt fra meg, jeg gråter og rister og føler at alt er forgjeves."

"Jeg fikk avslag av DPS da de mente at det ikke var noe de skulle hjelpe med..."

"Utrolig provoserende. Selv med henvisning fra fastlege stoppes det i inntakskontrollen på DPS fordi traumer ifm bruddprosess ikke anerkjennes som noe som fortjener hjelp av det offentlige."

"Veldig synd at det er slik. For mennesker som har mistet så og si hele nettverket sitt, så sier DPS at man skal bruke de rundt seg til å bearbeide bruddet med trossamfunnet. Ikke lett det hvis man ikke har noen til å hjelpe."

"I tillegg er det ganske frekt av det offentlige å avvise folk i livskriser ved å henvise til frivillige organisasjoner, samtidig som de avviser å støtte disse økonomisk."

​"Dette bekrefter at magefølelsen var riktig da jeg hadde det som værst og en stund lurte på om Fremmedlegionen kunne være noe (Man hadde jo ikke noe igjen likevel). Det å søke hjelp var ikke bare meningsløst, føltes det som, men også farlig, ettersom det ville fjernet ethvert håp om at det kanskje fantes et sikkerhetsnett der nede."

​
I en intern undersøkelse blant religiøse utbrytere fant vi at 70% i denne gruppen har hatt selvmordstanker etter bruddet, og at over 20% har forsøkt å ta sitt eget liv. 52% kjente til andre utbrytere som hadde tatt sitt eget liv etter bruddet. 57% har brukt medisiner for å mestre livet etterpå, som antidepressiva og sovemedisin. 42% har brukt rusmidler for å håndtere livet etter bruddet. 67% har i perioder slitt med å delta i arbeidslivet som følge av bruddet, og 24% har vært eller er arbeidsuføre av samme grunn. 

Den gjennomgående tilbakemeldingen fra religiøse utbrytere er at utenforskapet de vokste opp med i trossamfunnet, er noe som fortsetter også etter bruddet. Fra å ha vært i et trossamfunn som advarte dem mot å bli for integrert i storsamfunnet, står de nå i et storsamfunn de er fremmedgjort fra, et storsamfunn som ikke forstår dem og som dermed ikke kan gi dem hjelp. Veien blir da kort til bruk av skadelige mestringsstrategier. 

Når det hevdes at hjelpeapparatet er bra nok, er det ikke rart at vi blir motløse.
​

Hilde Langvann, 24/4-2020
Hjelpekilden Norge


​Skriftlig spørsmål til statsråd Ropstad
Innstilling 208 L (2019-2020)
Ny trossamfunnslov, saksgang


0 Comments

En rettferdig tros- og livssynspolitikk?

30/12/2019

1 Comment

 
En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet.
 
Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. 
 
I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling.
 
I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader.
 
Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg.

For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere.
 
Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid.



Skrevet av:
Bente Sandvig, Human Etisk Forbund
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
 
​

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019 

Picture
1 Comment

Høringsinnspill kulturkomiteen

12/12/2019

0 Comments

 
Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):

I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: 
«Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn».
 
Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn.
 
Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner.
 
Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. 
 
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner.
 
For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn.
 
Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. 


Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge
12/12-2019


0 Comments

Høringsnotat til Helse- og omsorgskomiteen

14/10/2019

0 Comments

 
I forbindelse med Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024) har Hjelpekilden sammen med andre organisasjoner deltatt på høringsmøte i Helse- og omsorgskomiteen 14. oktober 2019. Under følger innspillet fra Hjelpkilden: 


Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gir støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi mottar i hovedsak henvendelser fra unge voksne.
 
Vi ønsker å benytte anledningen med den nye opptrappingsplanen til å sette søkelys på en gruppe unge som formidler til Hjelpekilden at de har følt seg forsømt av hjelpeapparatet. De har gjennom sine oppvekstsvilkår spesielle utfordringer som ofte kan legge grunnlag for psykisk uhelse, noe vi mener økt kompetanse kan forebygge.
 
Dette er en gruppe som er vokst opp i strenge religiøse miljøer, ofte isolert fra storsamfunnet og preget av negativ sosial kontroll. 
 
Halvparten av henvendelsene fra denne gruppen til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
 
Vi vet at det fra helsedepartementets side i perioden 2005-2011 har vært forståelse for at denne gruppen har særskilte utfordringer, og det var derfor planlagt å kartlegge eksisterende kunnskap, identifisere hjelpebehov og foreslå tiltak og videre forskning. Først gjennom en NKVTS-rapport i 2008, og senere gjennom en rapport fra RVTS Vest i 2011. Rapportene er bare kartleggende, og RVTS har ventet på oppdragsbrev fra departementet for å jobbe videre med kompetansehevingsarbeidet. Dialog vi har hatt med departementet og RVTS senere har vist at oppfølgingen av dette arbeidet kan ha blitt oversett. Vi synes derfor dette er fin anledning til å påminne om viktigheten av dette arbeidet. 
 
Hovedinntrykket av arbeidet med mennesker som har vokst opp i disse miljøene er at en unormalt høy andel personer blir arbeidsuføre som følge av manglende hjelp til å bearbeide traumer og psykiske utfordringer knyttet til en skremmende retorikk, ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, kontroll gjennom trusler, konformitetspress og lydighetskultur
 
Vi mener at det vil være av samfunnsøkonomisk interesse at det finnes et godt behandlingstilbud for unge som har bakgrunn fra trange religiøse miljøer. Dette kan forebygge utvikling av psykiske etterreaksjoner og arbeidsuførhet. Dette kan gi bedre livskvalitet til en gruppe som formidler at de opplever seg ikke sett av storsamfunnet, og forebygge selvmord.
 
Vi mener det er avgjørende for de unge som har vokst opp i slike religiøse fellesskap at de møter et profesjonelt hjelpeapparat som har god kompetanse på deres særlige utfordringer. Primært er det ønskelig med en offentlig initiert kompetanseheving og forskning. 
 
Sekundært kan en frivillig organisasjon bidra til å utvikle nødvendig kunnskap som kan spres i behandlingsmiljøet. Dette krever likevel et samarbeid med regionale ressurssentrene som ligger under departementene, og da er det viktig at et slikt samarbeid ikke blir avvist som følge av at det utenfor deres oppdrag. Det er med andre ord nødvendig med politisk vilje til å øke denne kompetansen hos hjelpeapparatet.

 

 
Hilde Langvann, 14/10-19
Hjelpekilden Norge

 

0 Comments

Hva er skadelig?

5/10/2017

0 Comments

 
I Regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd.
 
En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem.
 
Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn.
 
Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje,  men  som  følge  av  frykt  for  å  dø  gjennom  straff  fra  Gud.  Medlemskapet  innebærer  i  mange  tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon,  med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse  miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører  helt  eller  delvis  isolasjon  fra  familie  og  venner,  en  isolasjon  som  kan  tenkes  å  få  store  ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse.
 
En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende. 
 
Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. 
 Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
 
Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
 
Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne.
 
Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen.
 
Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse miljøene.
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge


Lenker:
Høringsnotat om ny tros- og livssynsslov 
​Reportasje i Vårt Land om lovforslaget
Foto: Hilde Langvann
0 Comments

Avvergeplikten

28/6/2017

1 Comment

 
Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å:
​

«avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.”
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
 
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren. 

I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.

Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145).
 
Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad.


Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet:
- Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer.
Picture
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
 
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.

Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.




Hilde Langvann, 29/6-17
Hjelpekilden Norge

Kilder:
NOU 2017:12
1 Comment

Hjelpekildens skyggerapport til Forum for barnekonvensjonen

2/5/2016

0 Comments

 
Picture
Hvert femte år må den norske regjeringen, samt alle stater som har ratifisert barnekonvensjonen, rapportere på gjennomføringen av barnekonvensjonen til FNs barnekomité.

I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.

I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
 
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av  misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid

Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.

Under følger skyggerapporten i sin helhet:

ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
 
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.

Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
 
 
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
 
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.


ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
 
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.

ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
 
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
 
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
 
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
 
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.

I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
 
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
 
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
 

ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.

Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
 
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
 
 
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.

Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.




Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge






0 Comments

Hvem har ansvaret?

16/3/2016

1 Comment

 
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
​
Picture
I boken ”Jesussoldaten” av Tonje Egedius og Anders Torp får vi får første gang en grundig innføring i hvordan Norge forholder seg til barn som ikke har det godt i religiøse miljøer storsamfunnet har lite innsyn i, illustrert gjennom et dypdykk i menigheten Seierskirken sett gjennom Anders Torps øyne.

I likhet med hva som skjedde med Anders Torp er det tydelig at barns rettigheter blir systematisk brutt i en rekke trossamfunn. Retten til trosfrihet, menings og ytringsfrihet. Retten til å velge venner selv, utfolde seg i lek, velge utdannelse og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet.
 
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet:
 
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
 
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
 
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen.
 
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". 
 
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. 
 
Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
 
Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert? 

Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.

Tiden er overmoden.  


Hilde Langvann, 16/3-2016

Daglig leder, Hjelpekilden Norge
1 Comment

Revider loven om religionsfrihet nå!

9/3/2016

0 Comments

 
Picture
Rose Carlmark debuterte nylig med boken "Inuti mitt andetag" på svensk forlag, der hun forteller om sin tid i Jehovas vitner.

Hjelpekilden har fått tillatelse til å oversette og gjengi hennes sterke debattinnlegg som sto på trykk i DN.Åsikt 26. februar i år:

​Jeg var selv bare 14 år gammel når vi fikk besøk av Jehovas vitner i mine foreldres hjem. Jeg begynte i en av deres bibelgrupper, døpte meg og fikk føle byrden av det store krav det innebar å være et Jehovas vitne. 19 år gammel giftet jeg meg med en mann i menigheten og vi fikk barn sammen.

I min selvbiografiske roman ”Inuti mitt andedrag” forteller mine nå voksne barn om det helvete vi utsatte dem for med støtte i religionen. Vi manipulerte barna til å følge med oss på møtene (flere timer lange voksenmøter, der barna skulle sitte stille på en stol) og ut å banke på dører gjennom å si at om de ikke ville bli med ville de gjøre Jehova lei seg. Og hvem vil ha ansvaret for å gjøre selveste Gud lei seg?

I min bok forteller min datter om sine kvaler når klassekamerater fylte år og hun hver eneste gang var tvungen til å sitte ned mens de andre sto for å synge sang til bursdagsbarnet. Det var hun og den som fylte år som satt ned. I en klasse er det jo ofte at noen fyller år og in datter har fortalt om den angst hun følge overfor dette. Våre barn ble behandlet av alle i skolen som om de også var Jehovas vitner – selv om det egentlig var vi voksne som trodde fanatisk på selskapet Vakttårnets lære, og tvang dem til å gjøre som vi sa.
 
Barna fikk heller ikke være med på juleforberedelser eller noen andre tradisjoner. Å behøve å sitte i et annet rom når de andre i klassen gjorde slike ting var bare noe som vi og alle de andre voksne bestemte over hodet på barnet. De fikk heller ikke delta i aktiviteter etter skolen, som for eksempel lagsport eller omgås med klassekamerater som ikke var Jehovas vitner. Mye tid ble brukt til møteforberedelser og møter to kvelder i uken i tillegg til søndagerne foruten all tid ute i forkynnelsesvirksomheten, der barna ble slept med.
 
Det var svært vanskelig for barna å gjøre motstand dels pga at de er lojale mot sine foreldre, men også pga trusselen om straff, å bli drept i Harmageddon – Guds siste krig mot alle som ikke er Jehovas vitner.

Jeg og mine barn har forlatt Jehovas vitner. Men mange barn er fremdeles igjen i ulike menigheter rundt om i landet. Jehovas vitner tillates fortsatt å forby sine barn å ta del i aktiviteter i skolen, noe som skaper isolasjon av barna og gir livslange traumer for mange.

De voksne får, med loven om religionsfrihet bak ryggen, oppta sine barn i sin tro, med samme krav på adferd som kreves av voksne Jehovas vitner. Det er akkurat dette med ”individets” frihet til å utøve sin relgion som er altfor utydelig formulert i loven og som gjør at loven tolkes vilkårlig slik at også barn tillates å bli medlemmer i religiøse grupper. Nåværende lov om religionsfrihet må revideres slik at det tydelig kommer fram at voksne ikke har rett til å manipulere eller tvinge barn inn i samme religion som de selv tilhører. Dette savnes i den nåværende loven og om riksdagen skulle ta beslutning i dette spørsmålet, skulle det gi tyngde i alvoret i det hele. 

Samfunnet må handle for å ta ansvar når det gjelder å stoppe relgiøse grupper fra å rekruttere mindreårige, og her kreves det en tydeligere lovgivning.
 
Det virker som at samfunnet lukker øynene for de harde konsekvensene i form av ekskludering, splittede familier og psykiske lidelser som oftest er konsekvenser når barn og ungdommer ikke kan leve opp til de strenge kravene i trossamfunnet.

Barn under 18 år skal ikke tillates å delta i lukkede religiøse grupper der samfunnet ikke har innsyn, som for eksempel i Jehovas vitner. Ellers er samfunnet nøye med å beskytte barn fra å ta beslutninger de ikke anses modne til å ta, som giftemål, bilsetrifikat, politiske valg eller innkjøp av alkohol. Det samme må gjelde beslutninger om å bli med i religiøse ekstreme bevegelser.

Hva gjør myndighetene i dag for å øke innsynet i lukkede religiøse miljøer?

​Rose Carlmark

 


Rose Carlmark reiser her viktige spørsmål rundt et neglisjert tema også i Norge. Myndighetenes ønske om et livsynssåpent samfunn har skapt en misforstått toleranse som har gått på bekostning av barns rettigheter. Det finnes måter å reparere dette på, og veien går gjennom lovverket.


Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
​Hjelpekilden Norge


​
Les debattinnlegget på svensk her.
​Følg Rose Carlmark på Twitter


0 Comments

Nye regler for finansiering av trossamfunn

6/1/2016

0 Comments

 
Under stortingsdebatten fredag 11/12 opplyste kulturminister Thorhild Widvey  ifølge Vårt Land at hun kommer til å sende opplegg til nye støtteregler for tros- og livssynssektoren ut på høring utpå vinteren. Det handler om et helt nytt beregningsgrunnlag for livssynsorganisasjoner.

Finansiering av trossamfunn er et tema svært mange av våre brukere engasjerer seg over. For mange oppfattes det som et hån at et trossamfunn som har forårsaket dem så mye smerte mottar statlig støtte. Som et paradoks finnes det ikke et statlig støttet hjelpeapparat for mennesker som sliter med traumer knyttet til tro. Så ikke uventet ble meldingen om at finansieringsordningen nå skal under lupen møtt med jubel i våre debattfora.
Dette blir i såfall ikke første gang spørsmålet om finansiering av trossamfunn har vært på dagsorden. Under Stoltenberg II regjeringen ble det utarbeidet et forslag til en ny helhetlig livssynspolitikk, "Det livsynssåpne samfunn" (NOU 2013:1), med blant annet forslag til lov om tilskudd til tros- og livsynssamfunn. 
​
Utvalget konstaterte at mange trossamfunn står for verdier som er samfunnsskadelige, og at det er riktig å knytte nye vilkår til den offentlige støtten, og slik kunne presse trossamfunnene til å slutte med det som anses å være skadelig. Som eksempel ble det drøftet:

  • En ideologi som oppfordrer til isolasjon fra alminnelig samfunnsliv
  • Manglende likestilling av heterofile/homofile og samlivsformer
  • Manglende likestilling mellom menn og kvinner
  • Krav om å støtte opp under eller ikke å undergrave samfunnsverdier
  • En problematisk håndtering av personer som går ut av menigheten
  • En problematisk håndtering av barn og barns interesser​
  • En problematisk vervingsvirksomhet

Utvalget mente at det burde bli forbudt å oppfordre til eller bifalle «illegitime voldshandlinger» og straffereaksjoner som bryter med grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg burde det bli forbudt å verve medlemmer ved bruk av tvang, manipulasjon og økonomiske fordeler. For å beholde økonomisk støtte mente utvalget at trossamfunnet ikke burde krenke retten til et privatliv eller hindre utmeldelse. 

Noe av det mest oppsiktsvekkende ved rapporten var forslaget om at likestilling mellom kvinner i menn i trossamfunnets ledelse skulle være et vilkår for finansiell støtte:
​
Kapittel 2 Godkjenning av rett til statstilskudd  
§ 2-2 Vilkår for statlige tilskudd

4. (...) Deltakelse i samfunnets styringsstruktur må være åpen for personer av begge kjønn. 


I forslaget ble det foreslått at det skal være særlige vilkår for å få støtte, blant annet skal 
trossamfunnene ikke oppmuntre til oppvekstsvilkår som er skadelige for barn. Som et eksempel nevnes fysiske overgrep.
​
Her er utdrag fra lovforslaget:

Kapittel 2 Godkjenning av rett til statstilskudd  
§ 2-2 Vilkår for statlige tilskudd

6. Samfunnet må ikke
a. Organisere eller oppmuntre til oppvekstvil
kår for barn som er klart skadelige for deres utvikling, for eksempel godkjenne eller forsvare vold mot barn i form av fysisk avstraffelse.
b. Oppfordre til eller bifalle illegitime voldshandlinger og straffereaksjoner som br yter med grunnleggende menneskerettigheter.
c. Verve medlemmer ved bruk av tvang, manipulasjon og økonomiske fordeler eller ved krenkelse av retten til privatliv, eller hindre utmeldelse.

I likhet med Redd Barna, presiserte også Hjelpekilden i sin høringsuttalelse at også psykiske overgrep er skadelig for barn. Skal en av vilkårene for økonomisk støtte gjelde barns oppvekstvilkår, bør ikke dette begrenses til fysisk vold. Siden vold også defineres som psykisk vold (feks trusler), så er det ingen grunn til at en norsk lovtekst skal velge en snevrere definisjon.

​Vi skrev blant annet:
​
Hjelpekilden ønsker å gjøre oppmerksom på at flere tusen barn vokser i dag opp i lukkede trossamfunn, som alle ser for seg en endetid i nær forestående framtid. Fra barna er svært små blir de tillært denne spesielle virkelighetsforståelsen. I denne virkelighetsforståelsen er også et alvorlig trusselbilde, noen skal overleve endetiden, men de fleste skal dø. Det ligger også et trusselbilde i fokus på demoner og Satan. Mange barn lærer at ulydighet kan føre til døden og nærkontakt med demoner. Endetiden er hos noen trossamfunn visuelt beskrevet i egne barnepublikasjoner trossamfunnene bruker i trosopplæringen av sine barn.

Svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Vi ønsker å presisere at de psykiske utfordringene som følger disse traumene er den primære årsaken til eksistensen av hjelpeorganisasjoner som Hjelpekilden. Videre gjelder hovedmengden av henvendelser til oss formidling av psykologtjenester. Vårt viktigste satsingsområde i årene som kommer blir å jobbe for å øke kompetansen hos hjelpeapparatet. 


Det er av avgjørende betydning for barna at lovverket anerkjenner psykiske overgrep som skadelige oppvekstsvilkår hos barn ved å føye til psykiske overgrep som et eksempel ved siden av fysiske overgrep i lovtekstens 6 a)

Med regjeringsskiftet ble lovforslaget skrotet, og i ettertid er vi mange som har ventet på den nye regjeringens forslag til ny livssynspolitikk. Hvis det nå endelig knyttes visse vilkår til offentlig støtte til trossamfunn, kan dette gi viktige signaler til trossamfunn som har samfunnskadelige verdier. På sikt kan dette både bedre oppvekstvilkår for barn av medlemmer samt forhindre problematiske religiøse bruddprosesser for mange.

Vi venter i spenning og har store forhåpninger for 2016!


​
Hilde Langvann, 6/1-2016

Hjelpekilden Norge


Les også
NOU 2013:1 Det livsynssåpne samfunn


0 Comments

En rapport som gir håp

8/12/2015

0 Comments

 
Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene.

Dette er forordene i regjeringens
"Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter." Videre i innledningen kan vi lese:

"Unge jenter og gutter skal selv kunne velge hva slags utdannelse de skal ta, hvilket yrke de skal ha, og hvem de skal leve livet sitt sammen med. Barn og unge har rett til et liv uten vold og alvorlige frihetsbegrensninger."

Picture
Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så gjenspeiler både forord og handlingsplanens 22 ulike tiltakene et hovedfokus rettet mot ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. 

Som Hjelpkilden har understreket ved gjentatte anledninger, så er problemstillingene knyttet til spesielt ikke-vestlig æreskultur i Norge svært like problemstillinger knyttet til lukkede kristne trossamfunn i Norge. Begge kulturene er preget av kollektivistiske verdier/ skamkultur, og utøver sterk sosial kontroll av barn og unge. Den som tviler eller handler mot gruppen kan risikere sosial utstøtelse, og mange lever derav et dobbeltliv. Overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet oppleves som problematisk, og mange synes integreringsprossesen er utfordrende.

Picture
I oktober publiserte Institutt for Samfunnsforskning sin andre delrapport av sin følgeevaluering av handlingsplanen, og her tar de opp våre problemstillinger i sin omtale av beslektede problemområder. På side 133 kan vi lese:

"Vi har på flere måter vist at begrepet alvorlige begrensninger av unges frihet ikke er ferdig definert, og at det er ulike oppfatninger om hva det rommer og skal brukes til. Som et litt annet bidrag til diskusjonen om hvordan problemområder defineres og avgrenses, vil vi peke på to andre temaer som er blitt løftet fram som samfunnsproblemer den siste tiden." 

Rapporten viser til Redd Barnas arbeid mellom 2000-2005 vedrørende barns oppvekstvilkår i isolerte trossamfunn, NKVTS rapport "Religiøse grupper og  bruddprosesser" (2008) som ble iverksatt som følge av Redd Barnas arbeid, samt RVTS Vests oppfølgende arbeid som tok sikte på å utvikle kompetanse og veiledningstilbud i hjelpeapparatet knyttet til traumatiserende religiøse bruddprosesser. 
"På basis av en kartlegging blant hjelpetjenester og et arbeidsseminar for fagfolk, kom forfatterne med forslag til kompetansehevende tiltak og veiledning. Rapporten kom i 2011 (RVTS Vest 2011), men departementets bebudede oppfølging lar vente på seg, til tross for etterlysninger fra blant annet Redd Barna." (side 134)

Om Hjelpekilden skriver rapporten blant annet:
​

"I denne sammenheng vil vi også trekke fram organisasjonen Hjelpekilden, som ble dannet etter inspirasjon fra den svenske Hjälpkällan, og som samarbeider med Redd Barna. Det er en organisasjon som for det første hjelper personer som er i religiøse bruddprosesser, eller som har brutt med «lukkede, fundamentalistiske eller usunne trossamfunn». For det andre jobber de mer generelt for å skape oppmerksomhet rundt situasjonen innad i slike trossamfunn, med vekt på barn og unges rettigheter. Daglig leder, Hilde Langvann, har ved flere anledninger påpekt fellestrekk mellom deres brukergruppe og problemer som assosieres med innvandrede minoriteter og særlig muslimske trossamfunn."  (side 134)

Kapittelet avslutter med en oppfordring om å se nærmere på fellestrekkene som er påpekt, og ikke minst at RVTS rapport om kompetanseheving fra 2011 bør følges opp av myndighetene:

Alt i alt mener vi det er grunn til å se nærmere på de fellestrekk og paralleller som er blitt påpekt særlig av Hjelpekilden, men også av RVTS Vest, når det gjelder problematiske oppvekstvilkår i ulike deler av norsk barnebefolkning, men også når det gjelder kvinners rettigheter. En revitalisering av arbeidet med å følge opp RVTS Vests rapport om kompetansebygging og veiledningstilbud vil være en konkret anledning til å undersøke dette nærmere. 
​
Vi ser på denne rapporten som et håp om at myndighetene tar opp tråden fra det viktige arbeidet som ble startet i 2011, og at vi på sikt kan se våre problemstillinger integrert og ikke utelukket fra regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter for alle barn og unge.


​Hilde Langvann, 8/12-2015



Lenker: 
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv
RVTS Vest: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kompetansetiltak og veiledning
​NKVTS: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov
Redd Barna: Til tross for tro
Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlig begrensninger i unges frihet
Framgang: Delrapport fra følgeevaluering av handlingsplanen mot kjønnslemlestelse mm.
0 Comments

Mageplask for Helsedepartementet

4/12/2015

0 Comments

 
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I episoden som handler om rehabilitering, siterer reporter Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet (HOD):

"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."

La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet (BLD), fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.

​
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag, som man kan lese om her (se listen under bildet)

Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra HOD. RVTS Vest skriver til oss at de flere ganger har etterspurt evaluering fra HOD og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når vi sendte forespørsel til HOD i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". 

Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at HOD tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. 

Jeg vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til dette året knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller utallige henvendelser fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.

​Leser ikke HOD rapporter de selv har finansiert? 



Hør brevet 12:30 ut i denne lenken: ​
Hør radiodokumentaren i sin helhet her.


Hilde Langvann, 4/12-2015
Leder, Hjelpekilden Norge 
0 Comments

Ikke av verden

3/12/2015

0 Comments

 

Read More
0 Comments

Kollektivistisk kultur og alvorlige begrensninger i barn og unges frihet

26/11/2015

0 Comments

 
(Basert på Hjelpekildens innlegg i Østlandsnettverkets fagforum "Alvorlige begrensninger i unges frihet", 24/11-2015)
​

Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene.

​Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode 
oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter."

Hvis vi ser bort fra "kjønnslemlestelse", så er denne handlingsplanen helt i tråd med Hjelpekildens problemstillinger knyttet til oppvekst i lukkede religiøse miljøer. I innledningen leser vi f.eks:
​
I dag vet vi at de fleste barn og unge som trenger hjelp av det offentlige eller frivillige organisasjoner, har en hverdag preget av trusler, vold og ekstreme former for kontroll fra sine nærmeste. Med denne handlingsplanen utvider vi derfor arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til også å omfatte fore­ byggende tiltak mot alvorlige begrensninger av unges frihet.
​
​

Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så kan det med det blotte øyet se ut til at handingsplanen er rettet mot enkelte ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. For eksempel sier barne- likestillings- og inkluderingsministeren i forordet:
​
I stortingsmeldingen "En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og felleskap" slår vi fast at vi setter vern av barns rettigheter høyt. Vi er også tydelige på at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke skal møte flere barrierer enn andre barn og unge, verken i samfunnet eller i sin egen familie.
Begrepet "æresrelatert vold" er brukt, og henspeiler på begrepet "æreskultur". Jeg ønsker med dette innlegget først vise hvordan æreskultur i seg selv ikke er forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter, ved å vise at kollektvistiske miljøer også finnes i norske kristne trossamfunn. Videre vil jeg vise hvordan barns frihet blir utfordret i disse miljøene.

Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter?
Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på famili­ens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer? 

La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet.

Denne forskningen viste a
t forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep,  både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:

Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss?’.

I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.

Dette er helt i tråd med våre funn gjennom samtaler med våre brukere. Det eksisterer i aller høyeste grad en kristen æreskultur, som er en kultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad.

Sammenligner vi med de ikke-vestlige religøse minoriteter som handlingsplanen kan se ut til å henvende seg til, så ser vi at begge kulturene er kollektivistiske kulturer, eller miljøer preget av kollektivistiske verdier. 

Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Kjennetegnene er at hensynet til gruppa er viktigere hensynet til individet, lydighet og lojalitet er viktige idealer og man læres opp til å ikke ha selvstendige meninger. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppen. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. 

Dette i kontrast til den norske kulturen som er en invidualistisk kultur, der selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier, der individet bestemmer selv, og der ens egne behov går foran gruppas interesser. 


Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende. 

Redd Barna skrev litt om denne kulturkollisjonen mellom norske lukkede kristne trossamfunn og det norske storsamfunnet, i "Til tross for tro" i 2005:
​
Livet i menigheten har gjort dem dårlig rustet til å orientere seg i og forstå verden rundt. De deler ikke en felles plattform, og gjenkjenner ikke ”kodene”. Fra en skjermet tilværelse med sterke felles normer møter  de en ungdomskultur som er eksponert, individuell, selvhevdende og med stor valgfrihet. Fra en meningsdirigerende og selvutslettende tilstand møter de en argumentativ og kunnskapsbasert offentlighet. 

​Utfordringer for barns frihet i kollektivistiske miljøer
Når et miljø er preget av kollektivistiske verdier, dvs gruppens interesser går foran individet, hvilke utfordringer får dette for barn og unges frihet?

​
VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her.
​

FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen.
​

UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter.

Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag.

​
MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk.

Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering.


Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
​
​
​Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til.
​
​
​For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.

TROSFRIHET: Trossamfunn vi jobber med ser ofte på sin tro som den eneste sannhet, og alle andre religioner er falske religioner. Dermed var det aldri noen reell trosfrihet for barna som vokste opp i disse trossamfunnene. Det ble forventet av barna at de skulle selv bli formelt medlemmer gjennom dåp i trossamfunnet og at de skulle bli aktive i menigheten.

Å skulle velge å forlate var tabubelagt og ville føre til store negative følger for den det gjaldt, da man da ville miste sitt sosiale nettverk i tillegg til å bli fordømt av Gud. Synet på andre religioner samsvarte også på synet på andre kulturer, slik at man hadde en mer fordømmende holdning til andre kulturer istedenfor den holdningen man har i skolen, som går på forståelse og toleranse.
YTRINGSFRIHET: Man lærte også at kritikk ikke var en god egenskap. Å stille kritiske spørsmål til troen eller det som for trossamfunnet var etablerte sannheter var likestilt med at man hadde svak tro, at man trengte mer åndelig opplæring, f.eks måtte be mer, noe som også satte denne personen som en potensielt farlig person for øvrige medlemmer.

Videre var det også sterke sanksjoner knyttet til ytringer og meninger. Medlemmene passet på hverandre og sa i fra til menighetens forstandere hvis noen hadde ytret noe som ikke samsvaret med deres tro, som alternative forståelser og meninger rundt trosspørsmål og vitenskap, for eksempel.

Den som trosset dette kunne oppleve å bli frosset ut av menighetens medlemmer, og til og med få offentlig irettesettelse i menigheten for å ha en ”verdslig ånd.

​
SEKSUALITET: Seksualiteten ble ikke opplevd som et privat anliggende, men en sak som angikk menigheten. Det ble for eksempel sagt at det var viktig å holde menigheten ren, hvis ikke ville Ånden eller Guds velsignelse trekke seg vekk fra menigheten. Man får da et kollektivt ansvar, og har da mindre grenser for å ”tyste” på hverandre for å ha gjort noe ”umoralsk”, og det bidrar også til at medlemmet selv forstår at han eller hennes handlinger vil gå ut over hele menigheten. Vi har også sett publikasjoner fra enkelte trossamfunn rettet mot barn og unge der det fortelles at det å berøre sine egne kjønnsorganer ville være noe som demonene ville glede seg over. Alt i alt er seksuelle følelser skambelagt og skal legges lokk på, og kun tas fram i forbindelse med ekteskap.
​
​
VALG AV EKTEFELLE: Tvangsekteskap defineres slik: når du bli utsatt for psykisk press, trusler eller tvang om å gifte deg, når du ikke kan velge å være ugift, eller når du ikke kan velge selv hvem du vil gifte deg med.

Svært mange av våre bruker har opplevd tvang i forbindelse med valg av ektefelle. Her igjen: Den KOLLEKTIVITSTISKE kulturen – gjør en slik tvang gjennnomførbart. Når gruppas anseelse vil tape på det når velger for eksempel å gifte deg med en som er utenfor trossamfunnet, eller du er gravid og ugift– da føler mange seg presset til å gifte seg for at familien eller menigheten ikke skal miste ære, havne i vanry.
​
En av våre brukere forteller om sin egen erfaring:

​Selv var jeg dødlig forelsket i en verdslig gutt, men det var aldri noe alternativ - det var ensbetydende med utstøtelse og tap.

​Hvilke virkemidler har vi sett blir brukt for å ha en sterk sosial kontroll over unge i disse kollektivistiske miljøene?
  • Gruppepress
  • Overvåkning (menighetens medlemmer følger med hverandre)
  • Trusler (å ha feil adferd/ handlinger kan gjøre at man ikke blir godkjent av Gud og kan dermed føre til døden i endetiden)
  • Offentlige irettesettelser i menigheten, dvs offentlig ydmykelse.
  • Sosial isolasjon/ utfrysning (menighetens medlemmer snur ryggen til den som gjør galt)
  • Skyldfølelser (man får ansvar for at Gud blir lei seg eller for å ha gledet demoner, Satan etc)

​Vissheten om konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer.

Miljøer preget av kollektivistiske verdier eksisterer i aller høyeste grad også i Norge, og ikke bare i ikke-vestlige religiøse minoriteter. Som følge av at gruppens hensyn går foran individets, blir barns frihet utfordret på en rekke områder. Noen av konsekvensene er en fremmedgjøring fra storsamfunnet, til tross for at de både ser norske ut og snakker norsk.  Redd Barna har sagt litt om dette i sin rapport "Til tross for tro" i 2005:

​
Når man møter ungdom som har vokst opp i isolerte trossamfunn er det vanskelig å forstå at ungdom som alltid har bodd i Norge 
  • ikke kjenner det norske samfunnet, og har et kunnskapsvakuum som gjør at de ikke vet hva de mangler.
  • ikke er vant med å gjøre valg som er  knyttet til deres eget liv, og at det å velge kan være en stor utfordring og påkjenning. 
  • ikke er blitt oppfordret til å utvikle evner og anlegg, og derfor mangler selvtillit til å fortsette utdanning.
  • ikke har blitt respektert på grunnleggende rettigheter, og derfor ikke tør å hevde dem.

Det er derfor viktig at kompetansen om denne sårbare gruppen øker. Ikke bare i hjelpeapparatet, men også hos myndighetene. Når man jobber med å sikre "gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge", så skal man ikke se seg blind på etnisk opprinnelse, men også få opp øynene for at de samme problemstillingene den omtalte handlingsplanen skriver om, i aller høyeste grad gjelder i mange norske kristne minoriteter. 


Hilde Langvann, 26/11-2015
Leder, Hjelpekilden Norge


Les mer om:
Kristen æreskultur
Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv
Tvangsgifte i kristne miljøer?
Usunn sosial kontroll av barn


​
0 Comments

Er kristne privatskoler å foretrekke framfor muslimske?

13/5/2014

55 Comments

 
Det var tøft å begynne på en vanlig videregående skole hvor jeg ikke kjente noen, og jeg måtte lære alle de sosiale kodene jeg hadde gått glipp av.
Debatten om å starte en muslimsk ungdomsskole i Oslo har engasjert mange, og storttingsrepresentant Hadia Tajik mener i følge en reportasje i Vårt Land at til forskjell fra kristne privatskoler så kan elever i muslimske privatskoler risikere å falle utenfor samfunnet.

Men er risikoen for manglende integrering forbeholdt muslimske privatskoler?

Skolen er en viktig arena for barns inkludering i samfunnet, og er slik spesielt viktig for barn som kommer fra lukkede religiøse miljøer. Med riktig tilrettelegging kan skolen bidra til at barn med ulik bakgrunn møtes og utvikler forståelse og respekt for andre livssyn.

Lukkede trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning.

Men hva skjer når barn fra isolerte trossamfunn i tillegg blir utsatt for ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler? Med indoktrinering fra alle hold, er det ikke da en risiko for at barnet kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet?

En av våre brukere som har bakgrunn fra en privatskole drevet av et lite kristent trossamfunn, beskrev overgangen fra privatskolen til storsamfunnet som overveldende:

​
"Det var tøft å begynne på en vanlig videregående skole hvor jeg ikke kjente noen, og jeg måtte lære alle de sosiale kodene jeg hadde gått glipp av."
En annen fortalte:
Det var som at jeg kom fra et annet land.
55 Comments

"Hvis jeg fikk bestemme…."

30/1/2014

0 Comments

 

Read More
0 Comments

Et forsømt område innen psykisk helsearbeid

16/8/2013

1 Comment

 
I valgkampens debatt om en bedre psykisk helsetjeneste vil vi peke på en annen stemme som ikke blir hørt og et viktig område som etter en lovende start er blitt kraftig forsømt de siste årene.

Hjelpeapparatets håndtering av religiøse problemstillinger og avhopperproblematikk går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet.



Etter Redd Barnas pionerarbeid med Go On-prosjektet på begynnelsen av 2000-tallet og rapporten «Til tross for tro» i 2005, ble det tydelig at det er behov for økt kompetanse om denne problematikken.

Barne og Likestillingsdepartementet fulgte opp Redd Barnas arbeid ved å gi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) et oppdrag som resulterte i rapporten ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”. (2008), som videre ble fulgt opp i 2009 ved at RVTS Vest fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å foreta en kartlegging av henvendelser, erfaringer og kompetansebehov om religiøse miljøer og bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet i sin region.

Etter at RVTS Vest presenterte sine forslag til kompetanseheving i sin rapport av 2011 «Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning», har det vært alarmerende stille i dette arbeidet. Forslagene til kompetanseheving hos hjelpeapparatet er ikke blitt fulgt opp grunnet manglende avklaring fra HOD, og de øvrige RVTS sentrene i landet mangler oppdragsbrev fra HOD om å gjennomføre lignende undersøkelser i sin region. Kompetanseheving hos hjelpeapparatet er av avgjørende betydning for at myndighetene skal evne å ivareta de psykiske behovene hos personer som ønsker å bryte med tros- eller livssynssamfunn.

Hvorfor haster dette arbeidet? Som både henvendelser til oss og eksisterende forskning bekrefter, svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Dette skyldes i hovedsak en virkelighetsforståelse med et trusselbilde bestående av en endetid man aldri kan være sikker på å overleve, og en forståelse av at Satan og demoner er virkelige skikkelser som er en reell trussel også for barn. Videre innebærer regelbrudd eller uenighet med trossamfunnets doktriner at man kan bli ekskludert, med konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store psykiske utfordringer.



I vårt arbeid har vi dessverre mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Som følge i alvorlighetsgraden i henvendelsene våre, blir vårt viktigste satsingsområde i årene som kommer å jobbe for å øke kompetansen hos hjelpeapparatet. Det er derfor av svært stor betydning at det i satsingen på psykisk helse i årene framover inkluderer en videreføring av det stagnerte helsepolitiske arbeidet rettet mot religiøse avhoppere.

Hilde Langvann, 16/8-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge



Les også:
Hjelpekildens høringsuttalelse til NOU 2013:1
Artikkel: Helsepolitisk arbeid rettet mot avhopperproblematikk
1 Comment

Religiøs lavalder for usunne trossamfunn?

13/8/2013

0 Comments

 

Read More
0 Comments

    Kategorier

    All
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Identitet
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner
    Æreskultur

    Arkiv

    September 2024
    October 2023
    November 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    September 2021
    March 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Materiell
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
      • XJV Ressurser
    • Prosjekter
  • stemmer
  • Info
    • Artikler
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Faglitteratur
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss
    • Testamentariske gaver
  • test3