|
31/5/2013 0 kommentarer Sex & sekten: LystSiden jeg ikke hadde spor etter blod under neglene etter voldtekten, mente de at jeg egentlig ikke hadde kjempet nok for min dyd, og spurte meg om jeg hadde likt å bli voldtatt. (Hanne, 35 år) I lukkede trossamfunn er det et særskilt fokus på seksualitet. Samfunnet utenfor trossamfunnet blir sett på som umoralsk og sexfokusert, og trossamfunnet selv har strenge moralnormer overfor sine medlemmer. Det er ikke tillatt med homoseksuell praksis, onani eller sex før ekteskapet. Seksualiteten er først og fremst for reproduksjonen del, og lysten og begjæret er ofte ansett som negative følelser som skal bekjempes. Menighetens fokus på dette seksualsynet og de kraftige sanksjonene som følger når medlemmer eller barn bryter disse reglene, gjør at mange får et angstfullt forhold til sin egen seksualitet. Lyst og begjær blir forbundet med skam. Og ikke minst vil det å bryte disse moralnormene føre til et ødeleggende forhold til Gud. I førkristen tid var menneskenes seksualitet uten betydning for deres forhold til gudene. Om man hadde sex med en av samme kjønn, om man hadde sex uten å være gift, om man onanerte eller hadde ulike partnere, så var dette likegyldig i forhold til religion. Seksualiteten var adskilt religiøsiteten. Gudene brydde seg ikke om hva vi gjorde på soverommet. Selv om de var mange og ulike, så var de fleste førkristne religionene preget av et positivt forhold til erotikk og fruktbarhet. Omskjæring av kjønnsorganene var ukjent både i europeisk, indisk og kinesisk kultur. Kjønnsorganene skulle ikke mutileres, de skulle dyrkes. Masturbasjon ble ansett som en viktig måte å styrke potensen på, både alene og sammen med noen, og det virket ikke til å eksistere spesielle tabuer knyttet til homoseksualitet. Og i forhold til seksualitet hadde også kvinnene en langt friere stilling enn den som fulgte med kristendommens idealer. I kulturene i førkristen tid sto erotikken sentralt både i religion og kunsten. Vi kjenner til fruktbarhetsriter som ble feiret med pomp og prakt, og store fallossymboler hogd ut i stein. Måten erotikken, som er evnen til begjær og nytelse, frodig ble fremstilt på gjennom malerier og andre kunstverk vitner om et samfunn med et sunnere og langt mer avslappet forhold til seksualitet enn hva vi har i dag. Så hva skjedde? De gamle religionene var ikke statsreligioner, og dermed sårbare for den fremmede religionen Kristendommen, som spredte seg oppover i Europa i årene etter Jesu død. Den erotiske seksuelle uttrykksformen ble derfor gradvis erstattet med den kristne puritanismen. De første fire århundrene etter Jesu fødsel sto folkeerotikken mer sentralt blant de europeiske kristne enn den ble siden. Kristendommen hadde ennå ikke fått innflytelse over folkeerotikken, og kristendommen hadde på denne tiden heller ikke noen filosofisk analyse over seksualiteten. En religiøs bevegelse fra 200-tallet skulle få stor innflytelse på de store statsreligionenes seksualnormer. Dette var Manikeismen, som raskt spredte seg til Europa, Nord-Afrika og Asia. I denne læren var alt det kjødelige syndig. Begjæret og lysten ble ansett som destruktivt for den menneskelige utvikling og forholdet til Gud. Seksualitet skulle være forbeholdt reproduksjonen, og den skulle ikke knyttes til lyst og begjær slik det hadde vært tidligere. På 400-tallet begynner denne læren gradvis å få fotfeste både innen Islam, Jødedommen og Kristendommen, noe som førte det til at begge disse store statsreligionene utviklet et manikeistisk seksualsyn. Fra å først ha et fokus på gudstilbedelsen, utvikler både Islam, Jødedommen og Kristendommen en teologi som også fokuserer sterkt på den troendes seksualitet. Fra nå av skulle seksualiteten være forbeholdt reproduksjonen. Legemets lyster, kroppen og begjæret, representerte synden også i ekteskapet. Den som levde i sølibat var nærmere det guddommelige enn den som henga seg til lystene, selv innen ekteskapet. I motsetning til den greske religionen, som ikke hadde et presteskap med makt i seg selv, ble kristendommen raskt en statsmakt som etterhvert bestemte alle lover og regler for menneskelig omgang. Etter hvert ble det kirkens ledere som i stadig sterkere grad skulle bestemme over vårt forhold til seksualitet, ikke den vanlige mann og kvinne. Fra slutten av 1800-tallet fødes en ny vitenskap, sexologien, som utfordrer det herskende synet på seksualitet. Pionerer innen forskningen hevder at onanien ikke er skadelig, tvert om er det selve skamfølelsen overfor sine lyster som er det skadelige. Det herskende synet på homofili blir også sterkt utfordret. Samfunnet var ikke klar for vitenskapens funn, og teoriene når i liten grad ut i samfunnet. Gjennombruddet kom først på 60- og 70-tallet. På 60-tallet skjer det samtidig et gjennombrudd for kristen humanisme internasjonalt. Demokrati og menneskerettigheter blir anerkjent og betydningen av vitenskap og kritisk tenkning blir fremhevet. På denne måten gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Når de kristne statsstyrene vektlegger demokratiske og humanistiske prinisipper, har de etter hvert måtte tilpasse seg humanismens endrende holdninger til seksualitet. Når samfunnet i dag aksepterer sex før ekteskapet, fri abort, onani og homoseksualitet, har teologer derfor prøvd å tilpasse Bibelen en mer liberal forståelse av seksualitet. Vi har sett at kirken har gått fra å være fordømmende overfor homofili, til å gradvis akseptere både homofilt samliv og ekteskap. Dette står i sterk kontrast til fundamentalistiske religioner. I muslimske land med fundamentalistiske styrer, har verken demokratiske eller humanistiske prinsipper fått slippe til. Dermed er det heller ikke blitt nevneverdig endringer i deres syn på seksualitet. Siden kravet om demokratisering er av moralsk karakter og kommer fra Vesten, frykter mange muslimer at Vesten vi demoralisere deres egen kultur. Dette styrker fundamentalismen og synet på vesten som den store moralske fiende. På lik linje med fundamentalistiske statsreligioner, har humanistiske og demokratiske prinsipper heller ikke fått slippe til i fundamentalistiske trossamfunn eller sektene. Arven fra manikeismen sitter derfor fremdeles sterkt i lukkede trossamfunn. Seksualiteten er forbeholdt reproduksjonen i ekteskapet. Seksualiteten er derfor utelukket fra den som ikke lever i ekteskap, og skam og skyldfølelse er virkemidler for å holde de unge og ugifte til disse moralnormene. Kan fundamentalistiske trossamfunn utvikle en humanistisk holdning til seksualitet?
Seksualitet er en stor og viktig del av en persons identitet og selvforståelse. Fundamentalismen er avhengig av kontroll over individenes totale liv og virkelighetsforståelse. Ved kontroll over en persons seksualitet vil kontrollen gå ut over det rent seksuelle, dette er et skritt i retningen av total kontroll. Det er derfor lite trolig at lukkede trossamfunn vil endre sin holdning til seksualitet. Dette er svært uheldig på flere måter. Når det settes opp leveregler som få er i stand til å oppfylle, så vil overtredelse skape skyld og skam hos individet. Dette blir fulgt av en mindreverdighetsfølelse, eller følelsen av å ikke ha noen verdi. Hver gang individet forfeiler målet blir selvfølelsen mindre, helt til den blir nærmest selvutslettende. Angst, depresjon og suicidalitet kan være noen av konsekvensene ved et slikt selvbilde, og mange bærer med seg et vanskelig forhold til sin egen seksualitet i mange år, selv etter å ha blitt lovformelig gift. Selv om seksualsynet i lukkede trossamfunn står i sterk kontrast til det liberaliserte seksualsynet i storsamfunnet i Vesten, er det likevel interessant å merke seg hvordan det gamle kristne reproduksjonsfokuset på seksualitet likevel henger igjen både i religion og samfunnsliv. Når feks kirken aksepterte bruk av prevensjon utenfor ekteskapet, så har det vært begrunnet med medisinske hensyn (faren for Aids). Lysten og begjæret blir stadig ikke anerkjent som positive dimensjoner i og utenfor ekteskapet, og noen normalisering av seksualitet som ikke er knyttet til reproduksjon blir derfor umuliggjort. Selv om de fleste av oss har et avslappet forhold til seksualitet, så er den offentlige seksualmoral i stor grad fremdeles preget av det samme reproduksjonsfokuset. Dette gjenspeiles i seksualundervisningen, som fortrinnsvis er rettet mot befruktning, abort, prevensjon og kjønnssykdommer, og som unngår å omtale lysten og gleden. De unge lærer lite om hvordan man skal frigjøre seg fra tabuene og skammen. Når vi som voksne snakker med våre barn om seksualitet, er det også reproduksjonen vi forklarer, ikke følelsene. Den seksuelle frigjøring til tross, vi er generasjoner og kanskje århundrer fra å ha det samme forholdet til seksualitet som fantes i Europa og den øvrige verden før de store statsreligionene. Neste innlegg i serien "Sex & sekten" vil se nærmere på hvordan fundamentalismens reproduksjonsfokus på seksualitet vanskeliggjør bekjempelsen av seksuelle overgrep. Hilde Langvann, 31/5-2013 Skribent og organisasjonsssekretær i Hjelpekilden Norge. Kilder: Erotikk og fundamentalisme, Thore Langfeldt, 2005 Les også: Sex & sekten: Onani
0 kommentarer
23/5/2013 2 kommentarer Med familien som gisselDet er lenge siden min datter slettet meg fra vennelisten sin på Facebook (....) For et par dager siden dristet jeg meg til å sende jeg henne en PM, ikke et ord om religion, bare et livstegn og en beskjed om at hun er elsket og savnet. I dag har hun så blokkert meg så jeg heller ikke kan komme i kontakt med henne via dette mediet (...) Men som mor er det bare helt umulig for meg å slippe håpet Det er naturlig at kontakten med tidligere trosfeller blir mindre når man forlater en tro. Man har mindre til felles, og mange av aktivitetene man hadde sammen var kanskje i regi av menigheten. Noen kan også oppleve å bli betraktet som "dårlig omgang" som følge av å blitt "vantro", og tidligere trosfeller vil være forsiktige med å snakke om åndelige spørsmål med en som er "åndelig frafallen", for å ikke selv vakle i sin tro. I noen trossamfunn kan man også oppleve at familiemedlemmer blir distanserte til den som har trukket seg vekk. Noen kan til og med oppleve å bli frosset ut av sin egen familie, noe et av våre medlemmer, "Elin" opplevde. Hun ble kastet ut hjemmefra når hun var 18 år, og har siden aldri vært i kontakt med sin familie. Dette var familiens valg når hun forlot deres tro, og er ikke en handling som trossamfunnet oppfordrer sine medlemmer til. Jehovas vitner står i en særstilling sammenlignet med andre lukkede trossamfunn når det gjelder forholdet til tidligere medlemmer. Ingen andre lukkede trossamfunn har som policy å fryse ut familiemedlemmer som ikke lenger ønsker å være medlem av menigheten. Hva sier Jehovas vitners publikasjoner om dette temaet? Det som ditt kjære familiemedlem egentlig trenger å se, er at du er fast bestemt på å sette Jehova foran alt annet – også familiebåndene. Så sørg for at du tar vare på din egen åndelighet. (.....) Ikke let etter unnskyldninger for å ha kontakt med en i familien som er ekskludert, for eksempel via e-post. (Vakttårnet 15/1-2013) "Siri" var skilt og mor til to, og etter mange år med tvil bestemte hun seg for å forlate organisasjonen. Hun hadde ofret mye, og nå var hun bestemt på å ta livet sitt tilbake. Etter et år gikk hun likevel tilbake til menigheten, og fulgte med på menighetens møter fra bakerste benk* i Rikets Sal hver uke i 14 måneder, i håp om å bli gjenopptatt som medlem. Hvorfor? Når hun forlot menigheten ble barna sterkt oppmuntret til å kutte all kontakt, for å slik få henne tilbake til troen. Alle som har barn kan forstå at en mor er villig til å gå gjennom ild og vann for sine barn, som å sitte på bakerste benk i 14 måneder, bli behandlet som luft, for så å gjennomgå ydmykende avhør hos menighetens eldste. Til slutt lyktes hun i å bli gjenopptatt som et Jehovas vitne, en begivenhet som sammenfalt med at hun sluttet å overvære møtene i Rikets Sal. Slik oppnådde "Siri" å få kontakt med sine barn igjen. En som står utenfor vil kanskje mene at "Siri" ikke ble et Jehovas vitne igjen av de "rette" motivene. Burde ikke motivet for å bli med i et trossamfunn være kjærligheten til en gud eller troen på at trossamfunnet har den rette tro? Men hva sier Jehovas vitners egne publikasjoner om hva som bør være motivet for at noen blir gjenopptatt som medlem? I Vakttårnet 2011 15/2, s 32 leser vi: En søster som ble ekskludert, og som senere ble gjenopptatt, skrev: «Jeg er glad for at Jehova elsker sitt folk så høyt at han bevarer sin organisasjon ren. Det som utenforstående kanskje synes er brutalt, er både nødvendig og kjærlig.» Tror du at hun ville ha blitt hjulpet til å trekke en slik konklusjon hvis noen i menigheten, deriblant familien hennes, hadde fortsatt å ha regelmessig kontakt med henne mens hun var ekskludert? I Vakttårnet 2011 15/7 s 32 leser vi: Mange som tidligere var ekskludert, innrømmer villig at det faste standpunkt som deres venner og slektninger inntok, hjalp dem til å komme til fornuft. Da de eldste i en menighet anbefalte at en ung kvinne ble gjenopptatt, skrev de at hun hadde ordnet opp i livet sitt «blant annet fordi hennes kjødelige bror hadde respektert ordningen med eksklusjon». Hun fortalte at «det at han trofast holdt seg til bibelske prinsipper, var noe av det som gav henne et ønske om å komme tilbake. Hva sier veiledningen egentlig her? Det kan virke som at den forteller at kjærligheten til familiemedlemmene skal være drivkraften til å ønske å bli gjenopptatt i menigheten. Dette står til kontrast til øvrig veiledning fra Jehovas vitner som forteller hva som bør være motivasjonen for å bli døpt: Det som bør motivere oss til å ta disse skrittene, bør være kjærlighet til Jehova og et ønske om å tjene ham. Ingen bør bli døpt bare fordi noen sier til dem at de har studert lenge nok, eller fordi vennene deres blir døpt. Men det er naturlig at foreldre og andre modne kristne oppmuntrer en til å vurdere innvielse og dåp. Apostelen Peter sa til dem som lyttet til ham på pinsedagen: «La dere døpe.» Vår innvielse er likevel en personlig sak, og ingen andre kan ta den avgjørelsen for oss. Vi må selv velge å gjøre Guds vilje (Vt 2006 1/04 s 27) Disse to sitatene forteller oss at motivasjonen for å bli et Jehovas vitne bør være kjærligheten til Gud og ønske om å tilbe ham. Vi ser også at de unge blir advart mot å la seg døpe som Jehovas vitne for å glede foreldrene sine. Hvis vi ser på Jehovas vitners tro, så er det også enkelte krav for å kunne overleve Harmageddon. Sitatet under viser at det er viktig å tilbe Jehova. Innbitte motstandere av Jehovas overherredømme vil få en ydmykende ende. Guds Ord åpenbarer at de som «ikke adlyder det gode budskap» — og av den grunn blir drept i Harmageddon — vil lide «evig tilintetgjørelse». Det at disse blir tilintetgjort, og at de som tilber Jehova, får overleve, vil være et overbevisende vitnesbyrd om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Vt 2008, 15/10 s 16) Hvorfor er det viktig for Jehovas vitner å bruke familiemedlemmene til å få en tilbake til organisasjonen, når denne personen likevel ikke oppfyller kravene for å overleve Harmageddon? Jehovas vitner oppmuntrer sine medlemmer til å ikke ha kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, for at de som følge av manglende kontakt med familien skal ønske å komme tilbake til trossamfunnet. Dette gjør at man kan bli fristet til å tro at mange som står som medlemmer av Jehovas vitner i dag er der kun for å ha kontakt med sin familie. Hvis regelen om å ikke ha kontakt med ekskluderte familiemedlemmer ble opphevet, hvor mange vil da bli igjen? Hjelpekilden har mange medlemmer med bakgrunn fra Jehovas vitner, men overraskende mange av dem er fremdeles medlem, og har ingen planer om å melde seg ut. Hvorfor? En liten uhøytidelig spørreundersøkelse vi hadde blant våre medlemmer viste at samtlige som fremdeles er medlem av trossamfunnet oppga ønsket om å ha kontakt med sin familie som årsak til at de ønsker å forbli medlem, til tross for at de ikke lenger tror. Hør hva noen av våre medlemmer forteller: "Hadde det ikke vært for foreldrene mine hadde jeg aldri satt mine ben i Rikets Sal igjen. Jeg kan ikke risikere å miste foreldrene mine" (Sissel, 32 år) Et medlem av Jehovas vitner som har familie i organisasjonen må derfor tenke seg grundig om før han eller hun velger å forlate organisasjonen. For en som er 13-14 år og vurderer å la seg døpe som Jehovas vitne, så kan det også være verdt å tenke over denne problemstillingen. Hvis du angrer deg siden, vil du risikerer å miste kontakten med din familie. Tar du ikke dåpen vil du ikke risikere dette. Kan du klare deg uten din familie? Hilde Langvann, 23/5-2013 Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Les også:
Avhoppere forteller: En mors valg Kreftene bak sosial utfrysning Informasjon om Jehovas vitner * regelen fra 1953 om at utstøtte skal sitte på bakerste benk i Rikets Sal er nå frafalt, se VT august 2013 På nrk.no kan vi i dag lese om Jon Harald Gjesdal og hans år i den lukkede ordenen «De evangeliske Mariasøstre», et opphold som til slutt gjorde han til psykiatrisk pasient. Mariasøstrene har knappe 200 medlemmer, likevel er det svært mange som kjenner seg igjen det han forteller. Hvorfor er det slik? Hjelpekilden en organisasjon som jobber med støtte og hjelp til mennesker med erfaring fra lukkede trossamfunn. Vi har medlemmer fra rundt 18 ulike trossamfunn, og selv om disse er forskjellige, så er det slående likheter: Negativt gudsbilde
I de fleste lukkede trossamfunn forholder den troende seg til en streng og straffende gud. Hvis du ikke tror nok, gjør nok eller har riktig adferd i henhold trossamfunnet normer, forkynnes det at du vil bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i et ragnarokk der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En studie som nylig ble presentert i amerikanske Journal of Religion & Health viser at mennesker som tror på en sint, straffende gud har større sannsynlighet for å ha en rekke psykiske lidelser. Undersøkelsen viser at for de som tror at Gud er sint og vil straffe syndere, virket troen å være knyttet til negative symptomer som depresjon, sosial fobi, besettelse, tvang, paranoia og ulike angstlidelser. Videre viste undersøkelsen at tro på en tilgivende og kjærlig Gud blir assosiert med positive psykologiske trekk, og kan virke beskyttende mot psykiske lidelser. Vi som jobber med mennesker som har vokst opp i lukkede trossamfunn, ser at et gudsbilde der Gud er straffende er spesielt traumatiserende for barn, som stadig blir påminnet at Gud vil straffe dem for å gjøre eller tenke galt, enten ved Dommens dag der Gud vil drepe de som ikke er godkjent av ham, eller ved at Gud trekker bort sin beskyttende ånd slik at onde ånder eller demoner skader barnet. Med denne virkelighetsforståelsen står man i fare for å utvikle angst fra tidlig alder. Skam, skyld og selvutslettelse Den svenske psykologen Marianne Englund, som har lang erfaring med å behandle mennesker med erfaring fra lukkede trossamfunn, mener at skam og skyldfølelse blir en sentral del av livet som sektmedlem. I motsetning til andre trossamfunn der troen er noe man har, er troen i lukkede trossamfunn noe man er. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Ens ekte identitet blir dermed kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med trossamfunnets oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på. Hvis man som medlem noengang forsøker å sette seg selv først, hvis man forsøker å nyte livet, vil man føle skam, skyld og redsel. Ens følelser, tanker og handlinger vil være under konstant overvåkning, og selvfornektelse og selvutslettelse blir sentralt, noe som fører til at man nærmest er i en paranoid beredskap for den stadige nærværende faren i form av en usynlig kraft som lett kan lure deg til å tilfredsstille egoet, med andre ord bekrefte den du er. Siden de mest naturlige ønsker i livet blir skambelagt får man en konstant skamfølelse Man er her i en situasjon der man alltid må fornekte sine egne ønsker, sette de til side for å eventuelt kunne bli oppfylt i et framtidig liv. Et liv som man stadig risikerer å miste dersom man blir åndelig svak og begjærer noe i det livet man lever nå. Alt som stjeler tid eller tanker fra det åndelige er en risiko. Med andre ord fornekter man det nåværende livet, og det naturlige innholdet i dette livet. Når man fornekter livet på denne måten, når ens liv isteden er preget av skam, skyldfølelse og overvåkning av ens følelser, tanker og handlinger, er det forståelig at mange opplever depresjon og selvmordstanker. Selv er jeg pårørende til en mann som er vokst opp i et lukket trossamfunn. Jeg har sovet ved hans side i 20 år, og hver eneste natt av de tjue årene har han hatt mareritt om demoner, satan og verdens undergang. Jeg har sett han forsøke å skjule sin angst i mange år, og jeg har sett hvordan angsten til slutt ble så stor at han ikke lenger ville leve. I dag er han psykiatrisk pasient, og kommer aldri til å bli frisk. Alle vi som jobber med Hjelpekilden kjenner dessverre til personer som har tatt sitt eget liv, som har vurdert å ta sitt eget liv, eller som stadig sliter med selvmordstanker. Det er vårt håp at mennesker som har erfaring fra lukkede trossamfunn kan få den hjelp de trenger slik at de kan få et bedre liv. Og det er vårt håp at samfunnet skal få økt fokus på trossamfunn som daglig bryter menneskerettigehtene generelt og barnekonvensjonen spesielt. Siden svært mange av våre medlemmer har opplevd kortere eller varig arbeidsuførhet som følge av psykiske etterreaksjoner, mener vi at samfunnet vil være tjent med at alle som har brutt med et lukket trossamfunn gjennom sin fastlege skal få tilbud om et års terapi hos en psykolog med god kunnskap om traumebehandling samt kunnskap om totalitære miljøer. Hilde Langvann, 14/5-2013 Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Les også: Gudebilder vs psykiske lildelser Artikkel av Marianne Englund: Å bære på skyld og skam Marisøstrene Tilbake til bloggen 9/5/2013 2 kommentarer Sex & sekten: OnaniI Bergen ble det satt opp kurs i anti-onani, vi lærte å helle kaldt vann på pikken. Vi måtte sove med hendene oppe på dynen. Ikke dusje mere en 1 minutt og vi skulle ikke legge oss i sengen før vi har så trøtte at vi sovnet etter 1 minutt. (Gunnar, 41 år) For hundre år siden ble onani regnet som et stort helseproblem. Omskjæring, terapi og medisin ble brukt for å utrydde styggedommen. I Norge innførte helsemyndighetene kroppsøving i skolen for å få stanset den skadelige onanien blant skolebarn. I dag derimot er det en utbredt aksept for at onani er normalt og sunt for både kvinner og menn, unge og voksne. Slik er det ikke i lukkede trossamfunn. Som sitatene fra våre medlemmer over viser, anses onani stadig som noe som må bekjempes, noe som er syndig og kan føre til alvorlige konsekvenser for en persons forhold til Gud. I boken "Hør på den store lærer" (Watchtower, 2003), som er en bok som er rettet mot Jehovas vitners barn, kan vi lese følgende på side 59-60: Bibelen snakker om det mannlige kjønnsorgan, som kalles penis. (3. Mosebok 15: 1—3) De ytre kvinnelig kjønnsorganene kalles vulva. Jehova skapte disse delene av kroppen for at bare gifte mennesker skulle bruke dem på en spesiell måte. Demonene fryder seg når mennesker gjør noe som Jehova har forbudt. Demonene liker for eksempel at en gutt og en jente leker med hverandres kjønnsorganer. Vi vil ikke at demonene skal få noe å fryde seg over, vil vi vel? I boken "De unge spør" (Watchtower, 2008), som er en bok som er rettet mot Jehovas vitners ungdommer, kan vi lese følgende på side 243 under avsnittet "Problemet med onani": Noen ungdommer prøver å døyve seksuell opphisselse ved å onanere. Men det kan føre til alvorlige problemer. Bibelen formaner de kristne: «Så død da deres lemmer som er på jorden, med hensyn til utukt, urenhet, seksuell lyst, skadelig begjær og griskhet.» (Kolosserne 3: 5) Å onanere er det stikk motsatte av å ’døde seksuell lyst’. Det stimulerer og forsterker seksuelle lyster! Hvis du onanerer, kan du bli ’slave under dine begjær og lyster (Titus 3:3) I avsnittet "Ha kontroll over tankene dine" i samme bok på side 245 kommer følgende råd: Apostelen Paulus sa: «Jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave.» (1. Korinter 9: 27) Kanskje du på lignende måte må være streng mot deg selv når det virker som om sinnet ditt blir invadert av tanker om det annet kjønn. Hvis tankene ikke blir borte, så prøv med noe fysisk aktivitet. Bibelen sier:«Kroppslig øving er nyttig til litt.» (1.Timoteus4: 8) Å gå en tur i rask tempo eller å bruke noen minutter på annen fysisk aktivitet kan være alt som skal til for at du skal klare å bekjempe uønskede tanker Sier virkelig Bibelen noe om onani?
Ordet onani stammer fra den bibelske historien om Onan. Onans storebror Er døde etter en uenighet med Gud. Hans far Juda tvangsgifter Onan med Ers enke Tamar for å sikre eldstesønnen avkom. Men Onan nekter å gjøre sin brors enke gravid, og lar sin sæd gå til spille på marken. Det ser ikke Gud nådig på, og lar ham dø. Årsaken var at det å ha mange kvinner som ikke hadde noen mann var et stort problem, og på den tida regulerte man det på denne måten. Gud straffet Onan fordi han ikke gjorde sin plikt, ikke fordi han stimulerte sine egne kjønnsorganer. Historien om Onan fokuserer altså ikke på onani, men på at han ikke ville gjøre sin plikt. Onani blir faktisk ikke omtalt noe sted i Bibelen. Hvor kommer dette negative synet på onani fra? Opp gjennom århundrene skrives det lite om onani. De gamle grekerne nevner det knapt, og middelalderens store moraltenkere er heller ikke så strenge på det. Der analsex, selv med ektefellen, kunne bety minst ti års hard botsgang, var det nok med ti dagers lett botsgang for «den ensomme last» på 1200-tallet. Kirken brente, hengte og straffet hekser, sodomitter, horebukker og påståtte kuskjendere gjennom hele middelalderen, men onanistene slapp stort sett billig unna. Det er i år 1712 at den moderne frykten for masturbasjon får sin fødsel, mener historikerne. Det er da den britiske forleggeren, mykpornografen og selvutnevnte legen John Martens gir ut en pamflett med den konsise tittelen «Onania; eller, Den Avskyelige Selvbesmittelsens Synd, og alle dens Fryktelige Konsekvenser, i begge KJØNN betraktet, med Åndelige og Kjødelige Råd til dem som allerede har skadet seg selv gjennom denne vederstyggelige skikk». «Onania» inneholdt detaljerte beskrivelser av lesernes egne opplevelser med styggedommen, og ble raskt en bestselger. Heldigvis fantes det en kur mot den sterkt nedbrytende lasten. Den styrkende miksturen, solgt av den samme dr. Martens, kostet tolv shilling, mer enn to ukers lønn for en vanlig engelsk tjener. Produkter som penisbur, gjerne med pigger eller elektrisk støt, ereksjonsalarmer og sovehansker var også innbringende. Utover 1700-tallet sprer ordet onani seg fra kvakksalverbransjen og inn i leksika. I 1759 gir den anerkjente sveitsiske legen Samuel Auguste David Tissot ut «Onanismen», der han kunne fortelle sjokkerte lesere om en mann hvis uttørkede hjerne begynte å skrangle inne i kraniet etter for mange seksuelle utskeielser For leger som var ute av stand til å behandle mange av datidas sykdommer, var onani en bedre forklaring å gi pasienten enn å innrømme egen utilstrekkelighet. Masturbasjon fikk skylda for tuberkulose, galskap, sviktende ryggrad, epilepsi, kviser, blindhet, svikt i nervesystemet, tretthet og dødsfall i ung alder. Ut over 1800-tallet blir det i USA og Storbritannia vanlig å omskjære guttebarn for å hindre dem i å onanere. Fortvilte foreldre festet trange penisringer eller kyskhetsbelter på barna sine for å unngå skadelig manipulering av penis. Enkelte barneleger anbefalte også fjerning av klitoris på jentebarn, og i 1894 blir 11 gutter innlagt på asyl kastrert for å få bukt med deres sykelige onani. På begynnelsen av 1900-tallet begynte onanifrykten å dempe seg. Legene fant bedre forklaringer på tuberkulose, epilepsi, depresjoner og andre sykdommer som tidligere ble knyttet til masturbering. Studier viste at folk flest onanerte fra tid til annen, uten at verden gikk under av den grunn. Hvorfor henger onanifrykten stadig igjen i lukkede trossamfunn? Seksualitet er en stor og viktig del av en persons identitet og selvforståelse. Om du har kontroll over personens seksualitet vil kontrollen gå ut over det rent seksuelle, dette er et skritt i retningen av total kontroll. For et lukket trossamfunn er det viktig å ha kontroll over individets totale liv, selve virkelighetsforståelsen til medlemmene. Hvis en kan sette opp leveregler som strengt tatt ingen er i stand til å oppfylle, så vil overtredelse skape skyld og skam hos individet, noe som gjør det enda lettere å ha total kontroll. Personen får mindreverdighetsfølelse - eller rettere sagt - følelsen av ikke å ha noen verdi, og sitter derved i saksa. For hver gang individet "forfeiler målet" blir selvfølelsen mindre - helt til den blir nærmest selvutslettende. Vår erfaring etter å ha snakket med mange religiøse avhoppere som har vokst opp med denne sterke formen for kontroll over ens egen seksualitet, er at man tidlig forbinder sine lyster og sin seksualitet med skam og skyldfølelse. Selv om man gjør det riktige i forhold til sitt trossamfunn, at man gifter seg og forbeholder sin seksualitet til sin ektefelle, så forsvinner ofte ikke denne følelsen av skam og skyld. For en del blir seksualitet vanskelig livet ut. Til deg som er ung og troende: Du kommer ikke til helvete for å onanere, og det vil heller ikke føre til den sikre død i et Harmageddon. Du vil ikke klare å skuffe din Gud ved å onanere, til det finnes det nok langt mer alvorligere kandidater. Du skader ingen ved å stimulere dine egne kjønnsorganer, så hvorfor skulle din Gud bry seg om dette? Det er skyldfølelsen for å onanere som er skadelig for deg, ikke selve onaneringen. 9/5-2013, Hilde Langvann Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden |
Kategorier
Alle Æreskultur Barns Rettigheter Ekskludering Hjelpetilbud Identitet Indoktrinering Integrering Juss Overgrep Politikk Privatskoler Psykisk Helse Seksualitet Skråblikk Sosial Kontroll Usunn Tro Veien Ut Veien Videre Vold I Nære Relasjoner Arkiv
januar 2026
|
Her er vi |
|
