Å gå ut av lukkede trossamfunn krever mentale endringsprosesser som for enkelte kan ta mange tiår. Som mange sier «Du kan ta mannen ut av sekten, men kan du ta sekten ut av mannen?» Forholdet til kritikk er spesielt i lukkede trossamfunn. Mens vi andre lærte på skole, på ex.phil og i vitenskapen å alltid stille spørsmål ved funn, alltid stille spørsmål ved etablerte sannheter, alltid være kritisk til alle påstander, så er kritikk et absolutt tabu i lukkede trossamfunn. Kritiserer du lederen, kritiserer du Gud. Kritiserer du troen, så er du åndelig svak. Kritikk kan føre til ekskludering, til utfrysning og ikke minst latterliggjøring. Når man kommer fra et totalitært samfunn med et slikt forhold til kritikk, hvordan vil man forholde seg til en leder eller autoritet på andre steder i samfunnet? En kvinne jeg kjenner deltok noen år etter å ha forlatt sitt trossamfunn på et vektreduksjonskurs via et treningssenter, der noen av metodene gikk ut på erstatte måltidene med treningssenterets proteinpulver i 6 uker. Da noen av deltagerne rettet kritiske røster mot dette og mente at dette kunne skade tarmsystemet, reagerte kvinnen med vantro, hvordan kunne noen våge å kritisere den som for henne i denne situasjonen var en autorietet; kursholderen? Først flere år senere forsto hun hvorfor hun hadde reagert så kraftig på dette. Mer interessant er det å se på hvordan den innlærte lojalitetsplikten arter seg når tidligere sektmedlemmer blir medlem i en avhopperorganisasjon. Det finnes eksempler på hvordan tidligere sektmedlemmer ukritisk har flokket seg rundt en talsmann eller lederfigur for antisektarbeide, på en nærmest fanatisk måte som kan minne om idoldyrking og tilbedelse. Når noen har kritisert vedkommendes antisektarbeide har tilhengerne oppfattet dette som et personlig angrep, med tilsvarende aggressive sanksjoner. Lojalitetsplikten har her bare endret fokus. Hvis slike tendenser skjer, er det viktig at lederen selv ikke opptrår i tråd med tilhengernes ønsker, ved feks å skyve arbeidet fra å handle om sak til egen person. Der har jeg lagt merke til at noen av disse organisasjoner, som bekjemper en eller flere nyreligiøse bevegelser, til forveksling ligner disse nyreligiøse bevegelsene. Noen grupper har en tendens til å opphøye en bestemt person til anfører, han eller hun blir så det nye idealbildet. (C. Malka, "Sekt og Selvaccept", 1997) Mer alvorlig er det hvis forholdet til kritikk i lukkede trossamfunn tas med inn i avhopperbevegelser. Når den som er uenig med ledelsen blir kastet ut eller kritiske uttalelser på noe vis blir sensurert, så har man ikke lært demokratiets prinsipper ennå, og har i praksis med seg sektens lederfilosofi. Det finnes mange eksempler på hvordan ideen av viktigheten av konsensus har gjort stor skade. Det er med andre ord noe tidligere sektmedlemmer må lære seg, at det er greit å være uenig, og at det er uheldig å ekskludere de som mener annerledes. Uenighet og meningsutvekslinger er grunnstenene i et demokrati. Vil man virkelig ta med seg i avhopperorganisasjoner de samme trekkene man kritiserer sektene for? Når man går ut av et lukket trossamfunn kommer man til et samfunn som er fremmed, også vårt samfunns demokratiske prinsipper er fremmed. Kanskje burde alle som går ut av lukkede trossamfunn tilbys et demokrati-kurs? Kanskje burde Hjelpekilden tilby et slikt kurs? I sekten hadde man et sort-hvitt verdensbilde, enten er du med eller så er du imot. Forskere på lukkede trossamfunn og religiøse avhoppere, mener at mange tar med seg også denne sort-hvitt tenkningen inn i avhopperbevegelser. Noen går så langt at de ikke bare kjemper aktivt mot trossamfunnet de var med i, de definerer andre som ikke vil være med på dette som fiender. Noen drar med seg den ”kamp-mot-fienden-holdningen” de opplevde i Jehovas vitner og retter nå dette tilbake mot Selskapet vakttårnet og Jehovas vitner. Og nå er det trossamfunnet, og alle andre som ikke vil være med på å bekjempe det, som blir fienden (K. Totland, "Når noen slutter i Jehovas vitner", 2011). Many Sociologists have argued that the anti-cult movement has some of the negative features often ascribed to the new religions themselves. (J. Saliba, "Understanding New Religious Movements", 2003) Hjelpekilden er ingen antisektbevegelse. I henhold til vedtektene er vårt fokus støtte og hjelp til mennesker i religiøse bruddprosesser. Dette fordi antisektarbeid er urealistisk og ikke minst respektløst overfor de tusener som har gode liv i lukkede trossamfunn. Slikt arbeid virker mot sin hensikt, det gir ingen kredibilitet, det gir ingen politisk påvirkningskraft og vil aldri bli støttet av det offentlige. Det motsatte er tilfelle ved hjelpeorganisasjoner. Men selv om Hjelpekilden først og fremst er en organisasjon som driver hjelp og støtte gjennom likemannsarbeid, har også vi potensiale til å utvikle oss til et usunt miljø. Vi bærer med oss en kulturarv fra ytterliggående religiøse miljøer som kan gjøre det vanskelig å drive en demokratisk organisasjon. Dette er svært viktig å være bevisst. Og om vi skulle oppdage slike tendenser er det derfor viktig å ta et oppgjør med dette snarest før det går utover arbeidet, selv om dette kan føre til støy og uroligheter. Ofte starter kampen som en opplysningskampanje, men utvikler seg raskt til et forsøk på å nedkjempe sekten med alle midler. Ofte skjer det her en splittelse av bevegelsen, og det som opprinnelig var en, blir to, tre eller flere forskjellige grupperinger. Hver gruppe er sikker på å være i besittelse av den eneste sannhet, og kan finne på å kjempe mot hverandre like vel som sektene. (C. Malka "Sekt og selcaccept", 1997) 25/8-2013 Hilde Langvann Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: "Sekt og selvaksept", kronikk av C Malka, 1997 "Når noen slutter i Jehovas vitner", artikkel av K. Totland, 2011 "Understanding New Religious Movements", J. Saliba, 2003 "Ekskluderende demokrati", artikkel, UIO Skepsis - Guide til kritisk tenkning
0 Comments
På 50-tallet utførte sosiologen Edward Banfield en rekke studier i et lite landbrukssamfunn i det sørlige Italia. Her fant Banfield et samfunn der forestillingen om et «felles beste» ikke rakte ut over familien, der sosiale bånd, personlig lojalitet og moralske forpliktelser var sterkt knyttet til familien, men ikke til samfunnet utenfor. Ut fra disse studiene utviklet Banfield uttrykket «amoralsk familisme», et familiesystem med sterk indre lojalitet og tilsvarende liten lojalitet til samfunnet utenfor. Adferdsnormer som er vanlige i storsamfunnet blir derfor ikke tilpasset familien. Med manglende sosiale bånd til samfunnet utenfor familien, mangler også deltagelsen i samfunnet gjennom frivillige organisasjoner, som er basert på en gjensidighet uten at man nødvendigvis har slektsrelasjoner. Dermed blir også ansvarsfølelsen overfor andre større grupper og institusjoner i samfunnet fraværende. Forskere er enige i at amoralsk familisme er uheldig og kan true storsamfunnet på flere områder. På mange måter kan man dra likhetstrekk mellom «amoralsk familisme» og lukkede trossamfunn. I lukkede miljøer har man en sterk lojalitetsfølelse til menigheten og trossamfunnets ledelse, og en skepsis til samfunnet utenfor. De gjeldende normene for storsamfunnet blir ikke tilpasset trossamfunnet, og det mangler en interesse for institusjoner og grupper utenfor eget miljø. For å slippe å være en del av samfunnet kan disse trossamfunnene etablere egne aktiviteter kun for sine medlemmer, i tillegg til egne bøker for ulike deler av medlemmenes liv, som barnebøker, sangbøker, selvhjelpsbøker mfl. Noen praktiserer derfor av samme grunn hjemmeundervisning eller har etablert egne skoler for menighetens barn For de familiene som ikke har mulighet til å sende sine barn på en skole tilknyttet trossamfunnet, og som ikke kan praktisere hjemmeundervisning, er den offentlige skolen det vanligste alternativet. Skolen er en institusjon utenfor trossamfunnet, hvordan blir samarbeidet mellom familien fra det lukkede trossamfunnet med en institusjon fra storsamfunnet? Å være medlem av et lukket trossamfunn kan på mange sammenlignes med å være fra en annen kultur. Barn fra slike samfunn kan derfor erfare at de blir tvunget til å forholde seg til to kulturer, som er vidt forskjellige med ulike sett av normer og verdier. Dette kan være en vanskelig balansegang for barnet, og kan føre til at det havner i en rollekonflikt med elever og lærere, der det som er uakseptabelt i trossamfunnet kan anses som høyt verdsatt i skolemiljøet. Barnet skal gjøre det som er forventet av en som er medlem i trossamfunnet, samtidig så skal de følge kravene om å følge de riktige normene i skolemiljøet. Dette kan skape et dobbeltrolle som noen barn kan beherske lett, men som andre barn kan oppleve som problematisk. Blant annet kan det å ta til seg skolens verdier og holdninger føre til negative sanksjoner fra trossamfunnet, ved å bli straffet for en «verdslig» tankegang eller handling, noe som kan føre til skam for barnet og føre til at barnet blir usikker i møte med andre. I tillegg kan barna ha med seg fordommer mot medelever, da de kommer fra et trossamfunn som betrakter mennesker utenfor trossamfunent som truende. I et ønske om å gjøre det riktige i forhold til familien og trossamfunnet, kan de derfor velge å isolere seg fra medelever. I vårt flerkulturelle samfunn er ansatte på skolene blitt nødt til å sette seg inn i ulike kulturer og religioner. Lærerne ønsker å møte barn og familier på deres premisser, og de ønsker å forstå deres behov. Mens det hersker en generelt økende innsikt og forståelse i barn fra fremmedkulturelle reliogoner, så er det mindre kunnskap blant lærere om barn fra lukkede trossamfunn i Norge, som også kan anses som en minoritet i det norske samfunnet. Å være i et lukket trossamfunn betyr å stå på siden av samfunnet. Her blir derfor skolen en viktig motvekt for isoleringen av barnet, da barnet på skolen møter en arena der de får sin eneste mulighet til å bli inkludert i samfunnet så godt det lar seg gjøre. Hvordan møter skolen det utsatte barnet? Et samarbeid behøver ikke alltid til å føre til et gode for eleven. Ofte ønsker skolen å møte foreldrenes behov, på bekostning av barnets behov. «Det gode samarbeidet med skolen resulterte det i at alle reglene ble fulgt til punkt og prikke. Lærerne var livredde for at vi Jehovas vitne-barna skulle gjøre noe vi ikke fikk lov til, så de passet nøye på. Dvs gå ut av timen når de skulle ha juleforberedelser eller andre høytidsforberedelser. Jeg skulle ønske læreren spurte meg hva jeg ville. Men de var nok redde for å gå imot foreldrene. Jeg ble også ertet fordi jeg var annerledes pga religion, men det ble aldri tatt tak i.» I dette eksempelet ser vi hvor viktig det er at skolen ser barnet og forstår hvilken kultur det kommer fra. «Jeg syns det er viktig at læreren spør eleven, hvis han får vite at han/hun er i ett lukket samfunn, om hvordan hun har det, for da kan læreren få vite litt om hvordan barnet har det hjemme og hvordan barnet opplever situasjonen på skolen. Alle i min klasse så at vi gikk med skjørt og visste at vi ikke hadde TV, men læreren spurte meg aldri. Jeg tror at det hadde vært lettere for meg hvis læreren hadde spurt meg litt og gjerne tatt inn foreldrene og snakket med dem også, så kan de få ett innblikk i hvordan barnet har det.» Ideelt vil et samarbeid både skape forståelse og lete etter riktige løsninger for barnet. Men som vi har sett kan foreldrenes skepsis til samfunnet utenfor trossamfunnet vanskeliggjøre et samarbeid. Lojaliteten til trossamfunnet og dets ledelse er sterkere enn lojaliteten til skolen, og dermed kan skadelige forhold for barnet bli holdt skjult, selv om foreldrene ellers opptrer som redelige og ærlige mennesker med gode hensikter. I noen tilfeller kan derfor de tiltak og forslag som skolen kommer med kan gå i strid med de normer og verdier familien har og familien kan føle at andre blander seg inn i deres måte å leve på.
Et samarbeid mellom skolen og foreldrene er likevel viktig for at skolen skal kunne forstå hvor sentral rolle religionen har i familiens liv. Skolen må ha kunnskap og forståelse om lukkede trossamfunn, slik at de på en best mulig måte kan tilrettelegge for at barna blir inkludert i det sosiale miljøet på skolen og i samfunnet senere i livet. I samarbeidet er det også viktigere å ikke sette foreldrenes behov foran barnets behov, skolen må tørre å imøtegå foreldrenes krav når dette fører til økt isolering av barnet. Religionen er foreldrenes valg, ikke nødvendigvis barnets valg. Hilde Langvann, 19/8-2013 Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge Oppgaven er basert på en studentoppgave skrevet av en sosialfaglig student som ønsker å være anonym. Kilder: Andersen, R. (2001) In Good Faith. Empirical conference on children growing up in isolated religious communities. McGuire, M. B. (2002) Religion. The social contex. Stamsø M. (red.) (2009) Velferdsstaten i endring Sveinall, A. T.(2000) Troende til litt av hvert. Totland, K. (2010) Om barns oppvekst i HDG. Les også: Barns rettigheter i lukkede trossamfunn Religiøs lavalder for barn i usunne trossamfunn I valgkampens debatt om en bedre psykisk helsetjeneste vil vi peke på en annen stemme som ikke blir hørt og et viktig område som etter en lovende start er blitt kraftig forsømt de siste årene.
Hjelpeapparatets håndtering av religiøse problemstillinger og avhopperproblematikk går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Etter Redd Barnas pionerarbeid med Go On-prosjektet på begynnelsen av 2000-tallet og rapporten «Til tross for tro» i 2005, ble det tydelig at det er behov for økt kompetanse om denne problematikken. Barne og Likestillingsdepartementet fulgte opp Redd Barnas arbeid ved å gi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) et oppdrag som resulterte i rapporten ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”. (2008), som videre ble fulgt opp i 2009 ved at RVTS Vest fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å foreta en kartlegging av henvendelser, erfaringer og kompetansebehov om religiøse miljøer og bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet i sin region. Etter at RVTS Vest presenterte sine forslag til kompetanseheving i sin rapport av 2011 «Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning», har det vært alarmerende stille i dette arbeidet. Forslagene til kompetanseheving hos hjelpeapparatet er ikke blitt fulgt opp grunnet manglende avklaring fra HOD, og de øvrige RVTS sentrene i landet mangler oppdragsbrev fra HOD om å gjennomføre lignende undersøkelser i sin region. Kompetanseheving hos hjelpeapparatet er av avgjørende betydning for at myndighetene skal evne å ivareta de psykiske behovene hos personer som ønsker å bryte med tros- eller livssynssamfunn. Hvorfor haster dette arbeidet? Som både henvendelser til oss og eksisterende forskning bekrefter, svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Dette skyldes i hovedsak en virkelighetsforståelse med et trusselbilde bestående av en endetid man aldri kan være sikker på å overleve, og en forståelse av at Satan og demoner er virkelige skikkelser som er en reell trussel også for barn. Videre innebærer regelbrudd eller uenighet med trossamfunnets doktriner at man kan bli ekskludert, med konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store psykiske utfordringer. I vårt arbeid har vi dessverre mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Som følge i alvorlighetsgraden i henvendelsene våre, blir vårt viktigste satsingsområde i årene som kommer å jobbe for å øke kompetansen hos hjelpeapparatet. Det er derfor av svært stor betydning at det i satsingen på psykisk helse i årene framover inkluderer en videreføring av det stagnerte helsepolitiske arbeidet rettet mot religiøse avhoppere. Hilde Langvann, 16/8-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Les også: Hjelpekildens høringsuttalelse til NOU 2013:1 Artikkel: Helsepolitisk arbeid rettet mot avhopperproblematikk |
Kategorier
All
Arkiv
September 2024
|