- Noen snubler ut, andre faller ut, og noen kastes ut. ("Troen som ble en byrde", B. Dybing 2014) I Hjelpekilden har vi med jevne mellomrom gjort interne undersøkelser for å høre hva som førte til at noen brøt med trossamfunnet, men hva sier egentlig forskning om dette? Sosiolog Pål Repstad gjorde så tidlig som i 1984 en undersøkelse om hva som førte til at aktivt religiøse etter hvert ble passive. Han fant at mange kom i konflikt med trossamfunnets asketiske livsstilkrav i tenårene, og en gradvis utvikling førte ofte til brudd. Når medlemmet brøt trossamfunnet moralnormer for første gang, ble det ofte sett på som en engangshendelser, de angret, ba om tilgivelse og lovet at det ikke skulle gjenta seg. Likevel, for mange ville bruddet gjenta seg, og ble en del av livstilsmønsteret for vedkommende. Dette gjorde det etter hvert vanskelig å tilhøre menigheten, de fordømte egen livsstil uten å makte å endre den, noe som førte til at de i praksis levde et dobbeltliv. Noen valgte å endre miljø, fra et kristentkonservativt til et liberalt religiøst miljø. Andre igjen fant at egen livsstil var uforenelig med normene i det kristne miljøet, og trakk seg derfor helt ut.
Når det gjelder tvil til læresetninger, så var dette oppgitt som årsak mer for de over 20 år. Og da handlet det som regel om tvil til overleverte forestillinger om helvete og fortapelse. I Repstads undersøkelse så det ut til at personlige livserfaringer hadde større betydning for den religiøse utviklingen enn teoretiske studier. I 1993 kom Fosheim og Aarne med undersøkelsen ”Stener for brød. En kartleggende studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter i Norge og Sverige”. Informantene hadde bakgrunn fra karismatiske trossamfunn, og her viste de at bruddene hadde kommet som følge av en tanke og følselsemessig prosess. I bruddprosessen hadde informantene følt at noe er galt og de hadde opplevd sevbebreidelse og følelse av utilstrekkelighet.
Streib deler de som har gått ut av de ulike religiøse miljøene inn i fire forskjellige typer: 1. Pursuit of autonomy: De som er vokst opp i religiøst miljø, og som blir stadig mer kritisk til miljøet. De hadde en kritisk holdning til verdisystemet i menigheten, og reagerte på at liv og lære ikke hang sammen. 2. Debarred from Paradise: Mennesker med positive erfaringer fra den religiøse gruppen, sterk tro på gud og opplevde livet i miljøet som meningsfullt og trygt. Gikk ut etter lengre perioder med tvil og følelsesmessig ubehag, og mange trengte her terapeutisk hjelp i ettertid 3. Finding a New Frame of Referance: Personer som gikk fra en religiøs tilhørighet til en annen. Har til felles at de søker etter sterkere veiledning og struktur i et religiøst liv. 4. Life Long Quests – Late revisions: Personer som en eller flere ganger har forlatt en religiøs gruppe til fordel for en annen, da de opplevde at behov og forventninger ikke ble møtt, men som fortsatt er søkende.
I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" (2014) intervjuer Brith Dybing mennesker som har forlatt ulike trossamfunn, og undersøker årsakene til bruddet målt opp mot punktene nevnt ovenfor. Hun finner at intervjuobjektenes årsaker til brudd samsvarer med mange av punktene; strenge leveregler (livstilspietisme), liv og lære hang ikke sammen (miljøkritikk), og de fikk ikke teologien til å henge sammen (trosproblemer). Hun fant ikke at noen hadde opplevd tap av religiøse opplevelser som årsak, men derimot gjaldt det for flere følelsen av at noe var galt som følge av negative opplevelser (følelsesmessig ubehag). Når det gjelder Streibs inndeling av ulike typer som bryter med trossamfunnet, fant hun at de fleste av intervjuobjektene passet i den første gruppen; "pursiut of anatomy". Det som kjennetegnet denne gruppen var at de hade vokst opp i en religiøs sammenheng som de var blitt stadig mer kritisk til, spesielt på grunn av verdisystemet i menigheten og at liv og lære ikke hang sammen. Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014) Hilde Langvann, 17/7-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Fram til den store Helvetesdebatten på 50-tallet var det få som hadde sett på om religiøs praksis eller religiøse dogmer kunne være skadelig for mennesker. Når svovelpredikant Ole Hallesby skremte halve Norges befolkning med Helvete via sin legendariske radiotale i 1953, svarte biskop Kristian Schjelderup: Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler.
Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt. Kan kirken selv være nevroseskapende? I 1987 skrev den danske teologen Kurt Kristensen om begrepet "Ekklesiogene nevroser" i boken Menighedsliv og forkyndelse - en tyngende byrde? Enkelte former for forkynnelse hevder han å ha en nevroseskapende effekt, særlig ved ubalansert forkynnelse. Om ekklesiogene nevroser forklarer han: Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer. I boken Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver (1998) forteller Stifoss-Hanssen og Kallenberg om hvordan deltagelse også i lukkede trossamfunn kan ha en positiv effekt på helsen. Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra. I 2009 ble det pubisert en større undersøkelse om helse i Norge, "Helse på norsk - god helse slik folk ser det" (Fugelli og Ingstad). I undersøkelsen ble det også sett på den helsemessige effekten av religion, og selv om de fleste i undersøkelsen anså religion som positivt for menneskelig helse, ble det også nevnt aspekter som kan føre til dårlig psykisk helse. Negative faktorer var påføring av synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning. En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden: Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger. I "Mors bok" av Margaret Skjelbred (2009) får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en haugiansk familie i Vestfold, med strenge leveregler og sterk forkynnelse om synd og fortapelse.
Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:
Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014) Hilde Langvann, 15/7-2014 Les også: Helvetesdebatten før og nå Sunn eller usunn? |
Kategorier
All
Arkiv
November 2022
|