Hvilken hjelp trenger mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer?

Dette spør Brith Dybing i en fersk masteroppgave med tittelen ”Troen som ble en byrde” (2014). Undersøkelsen viser at få av de som har forlatt usunne religiøse miljøer har opplevd å få adekvat hjelp.

​”Hva er bra hjelp”, spurte Dybing, og selv om det var vanskelig for intervjuobjektene å foreslå konkrete forslag, så var de atskillig mer tydelig på hvilke klare forventninger de hadde til et hjelpetilbud. Tilbudet måtte være lett tilgjengelig, og de som skulle hjelpe måtte ha god kompetanse om religiøse bruddprosesser og forståelser for hvordan tro kan bli en byrde og et helseproblem, og det var helt vesentlig for dem å bli møtt på en lyttende og ikke-fordømmende måte.

Dybing foreslår følgende: Det bør opprettes et kompetansesenter / religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen.

Dybing er ikke den første som foreslår et slikt kompetansesenter. Etter Redd Barnas Go-On prosjekt la de fram rapporten ”Til tross for tro” i 2005. Med henvisning til rapporten skrev Redd Barna til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik der de ba om hjelp til bygge opp et kompetansemiljø for kunnskap om oppvekst i isolerte religiøse miljøer samt religiøse bruddprosesser, uten positivt svar. I 2008 kom NKVTS-rapporten "Religiøse bruddprosesser" som blant annet foreslo kompetanseheving i helseapparatet i tillegg til etablering av et sentralt kompetansesenter. Det var klare signaler i 2008 på at det nå ville jobbes med å etablere et slikt senter. Bortsett fra en kompetansekartlegging via RVTS i 2011 så har det vært alarmerende stille i dette arbeidet. Ved forespørsel til de ulike RVTS-sentrene har vi fått vite at det mangler oppdragsbrev fra Helsedepartementet for å følge opp arbeidet, og ved henvendelser til departementet har vi fått vite at de skal ”drøfte videre oppfølging av dette arbeidet”.

Hvorfor haster dette arbeidet? Som både henvendelser til oss og eksisterende forskning bekrefter, svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Dette skyldes i hovedsak en virkelighetsforståelse med et trusselbilde bestående av en endetid man aldri kan være sikker på å overleve, og en forståelse av at Satan og demoner er virkelige skikkelser som er en reell trussel også for barn. Videre innebærer regelbrudd eller uenighet med trossamfunnets doktriner at man kan bli ekskludert, med konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store psykiske utfordringer.

Hjelpekilden mottar i snitt 30 henvendelser i måneden, og vi har dessverre ofte mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Vi har dessverre også erfart at mennesker har valgt å avslutte sitt liv, siste kjente tilfelle er nå i vinter. Som følge av alvorlighetsgraden i henvendelsene til oss, er det av avgjørende betydning at kompetansen i hjelpeapparatet øker. Vi vil også understreke at det er av samfunnsøkonomisk interesse å ha et bedre hjelpetilbud til religiøse avhoppere, da interne undersøkelser viser at det er overraskende mange som er varig arbeidsuføre som manglende hjelp.

Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp, og etablering av et kompetansesenter er veien å gå.



Hilde Langvann, 21/7-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge

I Hjelpekilden har vi med jevne mellomrom gjort interne undersøkelser for å høre hva som førte til at noen brøt med trossamfunnet, men hva sier egentlig forskning om dette?

Sosiolog Pål Repstad gjorde så tidlig som i 1984 en undersøkelse om hva som førte til at aktivt religiøse etter hvert ble passive. Han fant at mange kom i konflikt med trossamfunnets asketiske livsstilkrav i tenårene, og en gradvis utvikling førte ofte til brudd.

Når medlemmet brøt trossamfunnet moralnormer for første gang, ble det ofte sett på som en engangshendelser, de angret, ba om tilgivelse og lovet at det ikke skulle gjenta seg. Likevel, for mange ville bruddet gjenta seg, og ble en del av livstilsmønsteret for vedkommende. Dette gjorde det etter hvert vanskelig å tilhøre menigheten, de fordømte egen livsstil uten å makte å endre den, noe som førte til at de i praksis levde et dobbeltliv. Noen valgte å endre miljø, fra et kristentkonservativt til et liberalt religiøst miljø.

Andre igjen fant at egen livsstil var uforenelig med normene i det kristne miljøet, og trakk seg derfor helt ut. 

Det som egentlig ble ansett som synd av trossamfunnet, ble i egne øyne godtatt, men innenfor annen referanseramme, privatkristen eller ikke-kristen.

Repstads informanter var kritiske til mangelen på åpenhet i de religiøse miljøene, moralisering og dømmesyke. Særlig påpekes det som uheldig at miljøene var pinlig nøye til bagateller/ uvesentligheter, men ligegyldige i forhold normer som omsorg, åpenhet og generøsitet.

Når det gjelder tvil til læresetninger, så var dette oppgitt som årsak mer for de over 20 år. Og da handlet det som regel om tvil til overleverte forestillinger om helvete og fortapelse. I Repstads undersøkelse så det ut til at personlige livserfaringer hadde større betydning for den religiøse utviklingen enn teoretiske studier. 

I 1993 kom Fosheim og Aarne med undersøkelsen ”Stener for brød. En kartleggende studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter i Norge og Sverige”. Informantene hadde bakgrunn fra karismatiske trossamfunn, og her viste de at bruddene hadde kommet som følge av en tanke og følselsemessig prosess. I bruddprosessen hadde informantene følt at noe er galt og de hadde opplevd sevbebreidelse og følelse av utilstrekkelighet.

En større undersøkelse ble gjort i Tyskland og Usa av Heinz Streib i ”Deconversion. Qualitative and quantitative research in Germany and USA” (2009). Streib fant fem kjennetegn:

1. Tap av religiøse opplevelser

2. Intellektuell tvil, fornektelse eller uenighet i      trosspørsmål

3. Moralsk kritikk

4. Følelsesmessig ubehag

5. Utmeldelse av fellessskapet

Streib deler de som har gått ut av de ulike religiøse miljøene inn i fire forskjellige typer:

1.     Pursuit of autonomy: De som er vokst opp i religiøst miljø, og som blir stadig mer kritisk til miljøet. De hadde en kritisk holdning til verdisystemet i menigheten, og reagerte på at liv og lære ikke hang sammen. 

2.     Debarred from Paradise: Mennesker med positive erfaringer fra den religiøse gruppen, sterk tro på gud og opplevde livet i miljøet som meningsfullt og trygt. Gikk ut etter lengre perioder med tvil og følelsesmessig ubehag, og mange trengte her terapeutisk hjelp i ettertid

3.     Finding a New Frame of Referance: Personer som gikk fra en religiøs tilhørighet til en annen. Har til felles at de søker etter sterkere veiledning og struktur i et religiøst liv.

4.     Life Long Quests – Late revisions: Personer som en eller flere ganger har forlatt en religiøs gruppe til fordel for en annen, da de opplevde at behov og forventninger ikke ble møtt, men som fortsatt er søkende.

Som en oppsummering kan vi at forskningen har oppgitt følgende som årsaker til brudd:

1. Livstilspietisme/ Strenge leveregler som medlemmet ikke klarer å leve etter. Gjentatte regelbrudd fører til eskludering eller at man selv velger å forlate
2. Trosproblemer, tvil til læresetninger, spesielt forestillinger om dommedag, helvete og fortapelse.
3. Miljøkritikk/ kritiske til dobbeltmoral, liv og lære henger ikke sammen. Menigheten henger seg opp i bagateller men glemmer de store tingene som omsorg, åpenhet og generøsitet.
4. Følelsesmessig ubehag, følelsen av at noe er galt, som å oppleve selvbebreidelse, følelsen av å være utilstrekkelig, sliten av å leve et dobbeltliv eller som følge av negative hendelser.
5. Tap av religiøse opplevelser.
6. Søkende som ikke følte at forventninger og behov ble møtt i trossamfunnet, og derfor forlot og lette etter nytt trossamfunn.

I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" (2014) intervjuer Brith Dybing mennesker som har forlatt ulike trossamfunn, og undersøker årsakene til bruddet målt opp mot punktene nevnt ovenfor. Hun finner at intervjuobjektenes årsaker til brudd samsvarer med mange av punktene;  strenge leveregler (livstilspietisme), liv og lære hang ikke sammen (miljøkritikk), og de fikk ikke teologien til å henge sammen (trosproblemer). Hun fant ikke at noen hadde opplevd tap av religiøse opplevelser som årsak, men derimot gjaldt det for flere følelsen av at noe var galt som følge av negative opplevelser (følelsesmessig ubehag).

Når det gjelder Streibs inndeling av ulike typer som bryter med trossamfunnet, fant hun at de fleste av intervjuobjektene passet i den første gruppen; "pursiut of anatomy". Det som kjennetegnet denne gruppen var at de hade vokst opp i en religiøs sammenheng som de var blitt stadig mer kritisk til, spesielt på grunn av verdisystemet i menigheten og at liv og lære ikke hang sammen. 

Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014)


Hilde Langvann, 17/7-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge

Fram til den store Helvetesdebatten på 50-tallet var det få som hadde sett på om religiøs praksis eller religiøse dogmer kunne være skadelig for mennesker. Når svovelpredikant Ole Hallesby skremte halve Norges befolkning med Helvete via sin legendariske radiotale i 1953, svarte biskop Kristian Schjelderup:

Som en av mange tilskudd i debatten i årene som fulgte, kom psykiateren Gabriel Langfeldt ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom" i 1954. Her gikk han på angrep på de som ved hjelp av forkynning av synd og helvete skremte mennesker til å velge kristendommen. Han mente at dette er skadelig for menneskers helse, og mente også at prestene hadde et ansvar for å ta avstand til denne typen forkynnelse.

Han mente også at helsemyndighetene burde gripe regulerende inn mot den «sjelelige terror i Guds navn» han antok var utbredt i Norge, særlig på landsbygda.

​Langfeldts hefte utløste debatt, men først i 1965 kom det en bok som imøtegikk Langfeldt. Den kristne psykiateren Tallak B. Sirnes mente i at det var klokt å ha en skeptisk innstilling til religion som årsak til sinnslidelser. Likevel kunne han være enig i at religion kunne være uheldig for den mentale helse i mindre, fanatiske sekter.

I 1979 ble Gud satt på tiltalebenken i boken "Gudsforgiftning" av Tillman Moser. Han formidlet noe av fortvilelsen ved å leve med troen som gjorde at han aldri følte seg god nok:

Kan kirken selv være nevroseskapende? I 1987 skrev den danske teologen Kurt Kristensen om begrepet "Ekklesiogene nevroser" i boken Menighedsliv og forkyndelse - en tyngende byrde? Enkelte former for forkynnelse hevder han å ha en nevroseskapende effekt, særlig ved ubalansert forkynnelse. Om ekklesiogene nevroser forklarer han:

I boken Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver (1998) forteller Stifoss-Hanssen og Kallenberg om hvordan deltagelse også i lukkede trossamfunn kan ha en positiv effekt på helsen. 

Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.

Forfatterne mener at religiøse personer ikke har generelt dårligere mental helse enn andre, men at det avgjørende er hvilken utforming livssynet har. Mennesker med en stabil religiøs overbevisning og med en åpen undrende innstilling har i følge forfatterne en bedre mental helse enn gjennomsnittet. Dette i motsetning til autoritetsavhengig religiøsitet, som er ugunstig for mental helse på alle måter.

I boken "Når jeg ser ditt ansikt. Innføring i kristen sjelesorg" (2002) viser Berit Okkenhaug konsekvensene av ensrettet menighetsliv:

I 2009 ble det pubisert en større undersøkelse om helse i Norge, "Helse på norsk - god helse slik folk ser det" (Fugelli og Ingstad). I undersøkelsen ble det også sett på den helsemessige effekten av religion, og selv om de fleste i undersøkelsen anså religion som positivt for menneskelig helse, ble det også nevnt aspekter som kan føre til dårlig psykisk helse. Negative faktorer var påføring av synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning.  

En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden:

I "Mors bok" av Margaret Skjelbred (2009) får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en haugiansk familie i Vestfold, med strenge leveregler og sterk forkynnelse om synd og fortapelse.  

 Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:

• når det spilles på frykt for å få mennesker til å velge en tro
• når kravene gjør at mennesker aldri føler seg god nok for Gud
• ved ubalansert forkynnelse i et ensrettet menighetsmiljø
• ved en religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
• ved autoritetsavhengig religiøsitet
• når medlemmene blir påført synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning. 
• når gudsbildet er negativt, med en krevende nådeløs Gud. 

Kilde:  Brith Dybing "Troen som  ble en byrde" (2014)



Hilde Langvann, 15/7-2014

Les også:
Helvetesdebatten før og nå
Sunn eller usunn?

Det var ikke få som satte morgenkaffen i halsen da svovelpredikant Ole Hallesby fremla sitt nådeløse budskap til de uomvendte i en direktesendt radioandakt på en iskald søndags januarmorgen i 1953. Talen står i dag som historisk, da han etter sigende skal ha skremt store deler av det norske folk, og da den satte startskuddet for den store "Helvetesdebatten" som preget 50-tallet. 

Dagen etter Ole Hallesbys tordentale kunne man lese følgende på Dagbladets førsteside: «Norsk Rikskringkasting stilte seg i går ettermiddag til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag.» Avisen innhentet kommentarer fra både kringkastingssjef og formann i kringkastingsrådet. Sistnevnte sa at det var ikke opp til NRK å sensurere Kirkens bekjennelsesskrifter: «Har vi en statskirke, må vi ta statskirken som den er.» 

En av de første fra kirken som  motsa Hallesby var den liberale biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, via et leserinnlegg i Aftenposten, 31. januar 1953:

I biskop Schjelderups verden hørte ikke læren om evig helvetesstraff hjemme "i kjærlighetens religion”. 

Schjelderups debattinnlegg ble sterkt kritisert, han ble framstilt som vranglærer og forsøkt frosset ut av sin stilling. Når han ble kritisert for å ha stilt seg utenfor Den norske kirkes bekjennelse, henvendte han seg Kirkedepartementet for å få saken avgjort. Departementet innhentet uttalelser fra de teologiske fakultetene, fra de øvrige biskopene, og dessuten fra den statsrettslærde professor F. Castberg. Da ikke alle uttalelsene gikk i samme retning, konkluderte departementet med at Schjelderup ikke kunne sies å ha satt seg utenfor Den norske kirkes tro. Schjeldrup beholdt dermed sin bispestilling.

I første fase var Helvetesdebatten en ren teologisk diskusjon, en intern strid i kirken mellom fundamentalistiske og liberale bibletolkere. På mange måter representerte debatten en del av brytninger som allerede eksisterte mellom konservative og liberale kristne miljøer siden 20-tallet, også kalt "Kirkestriden". En av fundamentalistenes hovedsynspunkt var at Helvete ikke var Hallesbys oppfinnelse, men en del av den kristne religions trossannheter. Noen reserverte seg mot Hallesbys krasse ordbruk, men mente at han sto på sikker bibelsk grunn, mens andre kristelige ledere ga Hallseby full støtte uten reservasjoner.

Men debatten endret raskt karakter til å dreie seg om hvor romslig kirken skal være. Som Schjelderup treffende uttalte; "Hvis de som ikke trodde på et brennede Helvete ikke skulle høre hjemme i Den norske kirke, da ville det bli god plass i kirken." 

Samtidig aktualiserte Helvetesdebatten spørsmålet om statskirkens stilling. I en serie lederartikler i perioden februar til mars 1953 tok Dabladet orde for at man man måtte se nærmere på dette spørsmålet. Dagbladet konkluderte med at siden «Hallesby og hans hird» nå har makten over Kirken, med sin tro på helvete og andre gamle dogmer, er det ingen rimelighet i at alle de som ikke tror på dette, skal bidra til finansieringen av helveteslærens forkynnelse: «Den læren bør de forkynne på egen bekostning ved at staten skilles fra Kirken». 

En annen konsekvens av Helvetesdebatten var at den ga et viktig løft til krefter i samfunnet som arbeidet for å fremme en moderne, sekulær humanisme. På mange måter ble Hallesby en motvillig fødselshjelper for Human-Etisk Forbund i Norge, som ble etablert tre år senere, i april 1956. Borgelig konfirmasjon hadde vært et tilbud siden 1951, og hvis vi ser på tallene på antall konfirmerte, ser vi tydelig økning av antall deltagere i 1954 med 162 mot 54 personer to år tidligere, og Helvetesdebatten ble oppgitt som en klar årsak til tilstrømningen til borgelig konfirmasjon.

Som en av flere bidrag i Helvetesdebatten kom psykiateren Gabriel Langfeldt i 1954 ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom", der han gikk på angrep på all forkynnelse som brukte synd og forkynnelse om Helvete som skremsel for å påvirke folks valg av tro. Han gikk langt i å både slå fast at dette var skadelig for menneskers psykiske helse, samtidig som han etterlyste at prester tok avstand fra slik forkynnelse.

Hvilke konsekvenser fikk Helvetsstriden for Den norske kirke? På ortodoks hold betydde striden en dogmatisk innstramming av hva det er lov å mene om livet etter døden. Tidligere hadde det eksistert et visst mangfold av oppfatninger også blant konservative teologer. Som følge av Helvetesdebatten ble denne dogmatiske handlefriheten begrenset. Samtidig etterlot striden seg så mye frustrasjon også på konservativt hold at ingen med entusiasme ville begynne å gi Helveteslæren en stor plass i forkynnelsen etter 1953. Helvete ble nærmest et ikke-ord i forkynnelsen, bortsett fra i noen små og større trossamfunn utenfor Den norske kirke. 

Selv om vi skulle likt å tro at Svovelpredikantens ord hører fortiden til, så er den høyst levende i dag, men utenfor Den norske kirke.

En undersøkelse gjort av Norstat og Vårt Land i 2012, viste at 1 av 10 nordmenn tror på Helvete som et konkret fysisk sted der mennesker vil bli utsatt for evig pine. 

Senest i februar i år blusset debatten opp igjen, etter at predikant Tor André Haddeland i Indremisjonsforbundet i radiodokumentaren «Et sant helvete» kom med følgende ytring:

På samme måte som Ole Hallesby, presiserer han at dette var ment som en tankevekker. Bomben er helvete, skjebnen Gud har tiltenkt alle som ikke tror. 

I et debattinnlegg etter radiodokumentaren skriver Gunn Hild Lem:

Tar vi en ny runde med debatt, kan vi kanskje spare flere for angst og pine, skrev Lem. Og det fulgte i noen uker en kort og interessant debatt med ulike meningsutvekslinger, men der de konservative trossamfunnene utenfor Den norske kirke har glimret med sitt fravær. 

Hvorfor vil de ikke ta debatten? Hvis de vil sikre seg at deres trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må de være åpne for å ta debatten om skadevirkningene som kan følge forkynnelsen av en Gud som er i stand til å straffe mennesker med døden for å ikke ha rett tro eller rett kjærlighet.

En nylig utgitt masteroppgave "Troen som ble en byrde" (B. Dybing, 2014) aktualiserer på ny hvilke konsekvenser som følger av usunn tro. Når det brukes ressurser på å forske på hvilken hjelp mennesker som blant annet er vokst opp med troen på et brennende Helvete trenger, så burde det være et varsku her. Kan vi bare fokusere på reparering, eller kan vi også forebygge?


Hilde Langvann, 1.juli 2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilder
Pål Repstad: "Mannen som ville åpne kirken" 
Gunn Hild Lem: "I Helvete heller"
Brith Dybing: "Troen som ble en byrde"
NRK Video: Helvetesdebatt
Nrk Radio: Et Sant Helvete