|
Våren 2011 kunne finske medier melde at læstadianske forsamlinger hadde registrert mellom 70 og 100 seksuelle overgrep innenfor miljøet siden 80-tallet, og senere samme år presenterte regionavisa Nordlys en reportasjeserie om utbredt bruk av vold og seksuelle overgrep i lyngenretninga av læstadianismen. Dette er utgangspunktet for en masteroppgave fra 2012 av Ellen Norbakken ved Diakonhjemmet Høgskole: "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer." Seksuelle overgrep er generelt sterkt knyttet til tabu, skam og skyld, og uansett miljø er dette vanskelig å ta opp. Denne forskningen viser at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av informantene sier:
I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep. Oppgaven drøfter videre flere kompliserende faktorerer ved seksuelle overgrep, som tvungen tilgivelse, mangelen på et språk for overgrep, internjustis, samt fokus på synden istedenfor den kriminelle handlingen. La oss stoppe opp og se nærmere på æreskultur i kristne religiøse miljøer. Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Men som undersøkelsen i de luthersk-læstadianske miljøene viser, så kan også kristne trossamfunn være preget av kollektivistiske verdier og en æreskultur. Mange kristne trosamfunn viser tydelig at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, selvstendig tenkning oppmuntres ikke, og lydighet er en av de viktigste verdiene. I forbindelse med overgrepssaker er dette en viktig forklaringsfaktor. Det luthersk-læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. Mange overgrepsofre med bakgrunn fra trossamfunnet Jehovas vitner har uttalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har i sin veiledning når overgrepet er blitt gjort kjent, uttalt at ved å anmelde saken vil de bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt. En av våre brukere, et tidligere medlem av trossamfunnet Jehovas vitner sier det treffende:
I lofotposten 27. november 1995 kan vi lese om Solfryd som står fram og snakker om overgrep i trossamfunnet Guds Menighet. Forstander Rainer Stokvik forteller at det å stå fram offentlig med en slik sak, er noe som sverter menigheten, og han hadde derfor foretrukket at saken ble tatt opp internt med menigheten:
Psykolog Judit Gjøen sier i samme artikkel;
VI ser her et eksempel på mistro til storsamfunnet og stor tro på egen evne til å ordne opp internt. Videre ser vi eksempler på at både ledelsen i trossamfunnet og familien til de berørte har ønsket intern behandling av overgrepssaken. Årsaken til denne kulturelle tausheten ser vi er lojaliteten til trossamfunnet, redsel for å bringe skam over trossamfunnet og dermed tap av ære. Æreskultur i kristne miljøer er en konsekvens av et kollektivistisk verdisystem i trossamfunnet, der hensynet til gruppen går foran individet. På samme måte som ikke-vestlig kultur preget av kollektivistiske verdier ofte kan kollidere med norsk individualstisk kultur, vil også kristne trossamfunn preget av en æreskultur, kollidere med storsamfunnets kultur. Dette har særlig utbrytere fra slike trossamfunn erfart i sitt møte med storsamfunnet. Veien fra å være et gruppemedlem til å bli et individ kan være lang og vanskelig. Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep. Hilde Langvann, 26/8-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni Fra individ til gruppemedlem Fra gruppemedlem til individ Fakta om Gus Menighet Seksuelle overgrep og taushetskultur
1 Comment
"Leaving my religion was nothing like entering it", skriver Neil Carter i et blogginnlegg vi kom over i går. Vi har oversatt punktene han listet opp for hvorfor det er vanskeligere å forlate enn å begynne i et trossamfunn. Innlegget er forkortet, og leses i sin helhet på patheos.com 1. Jeg ble med som en del av en gruppe. Jeg forlot alene
2. Når jeg ble kristen, fikk mye støtte. Når jeg forlot, fikk jeg ingen.
3. Venner og familie heiet på meg når jeg valgte å vie mitt liv til religion. Når jeg valgte å forlate troen ble jeg møtt med misnøye og skuffelse.
4. Min konvertering var plutselig, mens min dekonvertering tok mange år.
5. Jeg kom inn i troen ved å følge mine følelser. Jeg forlot troen til tross for mine følelser.
6. Min vei inn i troen var dekket med svar. Veien ut var dekket med spørsmål.
Oversatt av
Hilde Langvann, 17/8-2015 Kilde: Neil Carter, Patheos.com Les også: 12 råd til deg som skal forlate Vurderer du å forlate De som ikke lar seg indoktrinere
Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:
Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:
Det kan derfor virke som at spørsmålene om det juridiske blir underordnet det å legge bak seg etter intern opprydding og tilgivelse. Man har tross alt snakket ut om saken og ryddet opp. Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. Vi kan se nærmere på en overgrepssak i Guds Menighet i Lofoten i lys av disse funnene. I et internt skriv adressert til medlemmene, får vi et grundig innblikk i både synet på og behandling av seksuelle overgrep. Utgangspunktet for forstanderens oppgave som "etterforsker, forsvarer og dommer" i en spesifikk overgrepssak i menigheten, var at løsningen var gjennom erkjennelse, anger og tilgivelse. Konklusjonen i hans saksbehandling var at det hos den anklagde bestefaren forelå en tendens til uvanlig stort ønske om nærkontakt med unge av det annet kjønn. Denne tilbøyeligheten hadde ført til at det i denne kontkrete saken hadde foregått episoder av usømmelig og skadelig karakter. Videre, i forbindelse med prosessen erkjennelse, anger og tilgivelse, uttrykker forstanderen seg fornøyd med resultatet. Han skriver:
I sluttkommentarene i brevet omtales overgrepet som en overtredelse av Guds lover, et alvorlig lovbrudd i Bibelsk kontekst.
Vi ser her et eksempel på at at en straffbar handling ble ansett som usømmelighet, upassende, overtredelse av Guds lover og dermed en synd i bibelsk kontekst. Formålet for saksbehandlingen har vært erkjennelse, anger og tilgivelse, og etter et forsonende møte har alle parter blitt enige om å legge saken bak seg. Sett ut ifra funnene i "Når ord mangler", så kan vi her stille spørsmål om fokuset på handlingen som en synd og ikke en kriminell handling, er årsaken til at også fornærmede parter lot saken ligge etter at et forsonende møte hadde funnet sted. Ble de virkelige enige, eller følte kvinnene at de pliktet å legge saken bak seg, i lys av forstanderen som myndighetsperson og tilgivelsen som en viktig kristen handling? Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse? Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om. Som en av kildene i Norbakkens avhandling sier:
Hilde Langvann, 13/8-2015
Hjelpekilden Norge Les også: Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 1 Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 2 Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep: Trossamfunnene må selv ta ansvar Kilde: Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni I flere norske trossamfunn er det en lang tradisjon for å velge intern opprydding framfor juridisk straffeforfølgelse. Dette gjelder blant annet seksuelle overgrep, og er noe som med jevne mellomrom blir satt på dagsorden også i norsk media. 27. juli i år startet australske Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse sin offentlige høring for å se på trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Etterforskning har vist at over 1000 overgripere i trossamfunnet de siste 60 årene aldri har blitt rapportert til myndighetene. Denne taushetskulturen rundt overgrepssaker kjenner vi også fra avsløringene i den katolske kirke, der blant annet en rapport fra 2011 viste at minst 800 prester i Nederland hadde begått seksuelle overgrep i en periode på 40 år. Denne internjustisen har i praksis ført til at mange overgrep har kunnet fortsette, og dette er hovedgrunnen til at trossamfunnet siden 2012 på verdensbasis er blitt dømt til å betale til sammen 139 millioner kroner i erstatning til overgrepsofre. Sterkere fokus på overgrepsproblemet til tross, et internt skriv fra 2013, ”Guidelines for Branch Office Service Desks”, gir et bekymringsverdig innblikk i den interne håndteringen av overgrepssaker i trossamfunnet. I Norge ble avvergingsplikten i straffeloven styrket i 2010 og innebærer blant annet at plikten til å hindre kriminelle handlinger som seksuelle overgrep står over taushetsplikten. Dette betyr at også trossamfunn er forpliktet til å melde til politimyndighetene ved kjennskap om overgrepssaker i menigheten. Hjelpekilden er en organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i religiøse bruddprosesser. Av våre brukere, så utgjør utbrytere fra det lille trossamfunnet Guds Menighet den prosentvise største gruppen. I et internt skriv fra 2003, som også tidligere er blitt delt med media, ser vi at menighetens tilsynsmann omtaler seg som en ”etterforsker, forsvarer og dommer” i en overgrepssak i trossamfunnet. Skrivet gir inngående beskrivelse av hvordan en overgrepssak behandles internt i trossamfunnet. Etter at skrivet kom på avveie havnet det senere hos Kripos, noe som tilslutt førte til polititiltale og dom mot overgriperen.
Mens denne saken førte til dom i 2005, kjenner vi til flere saker der overgrepet ble hysjet ned av menigheten. I etterkant av dommen er vi blitt kjent med ytterligere to anmeldte og domfelte saker, den siste fra 2012. I sum er overgrepshistoriene i et trossamfunn med bare 430 medlemmer alarmerende mange. Et av de tidligere medlemmene uttalte til oss: ”Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep” Men både brødre og venner fra menigheten hadde dessverre blitt misbrukt seksuelt. Når vi ser at en av overgriperne har forgrepet seg på barn i flere generasjoner, så er det tydelig at internjustisen har sine åpenbare svakheter. ”Erkjennelse, anger og tilgivelse” er en tvilsom oppfølging av slike alvorlige saker, og svært mange barn kunne blitt spart dersom trossamfunnet tillot å ta imot kompetanse utenfor trossamfunnet på dette området. En masteroppgave fra 2012 (Norbakken) ” Når ord mangler” ser nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten. Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak. Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter for utbrytere fra lukkede religiøse miljøer. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes. Hilde Langvann, 8/8-2015 Hjelpekilden Norge
Dette betyr at trossamfunnet i snitt hver eneste måned i 60 år har registrert minst en ny overgriper, uten at den kriminelle handlingen eller overgriperen er blitt rapportert videre til myndighetene av trossamfunnet. Antall ofre er ukjent, men både antall ofre og antall overgrep må antas å være langt høyere enn 1006. I dag har trossamfunnet skriftlige føringer for hvordan overgrepssaker skal håndteres. I en veiledning om tematikken fra 2012 står det:
Dette betyr at etter å ha rapportert kunnskap om en overgrepssak internt, skal en juridisk avdeling hos selskapet Vakttårnet vurdere hvorvidt landet det gjelder har et lovverk som gjør selskapet forpliktet til å rapportere inn overgrepet til myndighetene. I Australias sak har det ikke vært et slikt lovverk på plass for hele landet, bare i enkelte delstater. Trossamfunnets behandling av overgrepssaker internt dreier seg kun om den eventuelle overgriperens forhold til menigheten, blant annet om hvorvidt den det gjelder skal fortsette å være medlem av trossamfunnet etter å ha begått en alvorlig bibelsk overtredelse. Holdningen er derfor at det er opp til den fornærmede selv å melde saken videre til politiet. I høringene denne uke har vi fått høre at et felles lovverk er på vei, og en representant fra selskapet Vakttårnet avd Australia uttalte videre at når lovverket er på plass, vil de rapportere inn overgrep i samsvar med lovverket. Dette samsvarer med at det er et sentralt bibelsk prinsipp for trossamfunnet å handle i samsvar med lovverket i det landet man bor i.
Vi ser altså at den interne behandlingen av overgrepssaker i Australia i dag skyldes den generelle holdningen at individet selv eventuelt skal gå til politiet med saken, og at trossamfunnet juridisk ikke har vært forpliktet å melde fra om overgrep. I den interne veiledningen hos trossamfunnet står det at overgripsoffer ikke skal frarådes å anmelde til politiet overgrepet, men det kom også fram i høringene at de heller ikke har hatt som praksis å anbefale for overgripsofrene å gå til politiet. For en som står utenfor er det naturlig å spørre. Hvorfor velger et overgrepsoffer å gå til menigheten med saken, istedenfor å gå direkte til politiet?
Sentralt i Jehovas vitners lære er forståelsen av at Satan er verdens hersker, noe som betyr at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner. Alle som står utenfor trossamfunnet, både enkeltpersoner, grupper, regjeringer og organisasjoner, anses dermed alle påvirket av Satan. Motsatt mener trossamfunnet at Jehovas vitner er den eneste religion på jorden som er godkjent av Gud Jehova, og at medlemmene bare kan finne trygghet internt i trossamfunnet. Vi ser her at trossamfunnets tro lager en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet, og dermed også en barriere for medlemmene å melde fra til myndigheter utenfor trossamfunnet om kriminelle handlinger som blant annet overgrep. I tillegg har trossamfunnets ledelse klare føringer når det gjelder forholdet til landets myndigheter, noe som er illustrert blant annet i dette brevet fra 2014, der trossamfunnets ledelse ber menighetenes tilsynsmenn å unngå å dele intern informasjon om kriminelle handlinger til myndighetene:
Siden 1989 har det blitt sendt 10 lignende memoer med direktiver fra ledelsen til menighetene om å tilbakeholde informasjon om overgrep i menighetene fra myndighetene. Vi ser altså at både kultur og trossamfunnets holdning til storsamfunnet har skapt et miljø der overgrepsofre velger å melde overgrepet til MENIGHETEN og ikke til politiet, og der menigheten selv bevisst har holdt informasjonen borte fra myndighetene.
Trossamfunnet har skriftlige føringer som sier at de ikke skal frarådes å anmelde saken til politiet. Men som mange overgripsofre kan bekrefte, så stemmer ikke alltid teori og praksis, flere har fått vite at ved å anmelde saken vil de bringe Jehovas navn i vanry, og at han eller hun isteden bør ”leave the matters in Jehovah`s hands”.
Innad i organisasjon er det selskapet Vakttårnet som skal ha det siste ordet i drøftingen om hvorvidt den anklagede er en overgriper. I et memo fra 2012 står det:
Videre, i følge tilsynsmennenes håndbok med veiledning, skal tilsynsmennene legge til vekt følgende hvis det anklagede nekter for handlingene:
Vedrørende offeret selv, anbefales saksbehandlerne i menigheten å drøfte følgende:
Et konfidensielt skriv fra 2013 gir også et bekymret innblikk i hvordan Jehovas vitner håndterer overgrepssaker internt. Her framkommer det blant annet at en person som har begått overgrep før han ble døpt, ikke nødvendigvis er diskvalifisert for en betrodd stilling i menigheten, siden han gjennom sin dåp er renset for synd. Faktorer som kan tale positivt ut for mannen er om det ikke er kjent gjentagelse, at mannen er respektert i menigheten og har tjent trofast i mange år. Det er heller ikke krav til politiattest, noe som er vanlig i mange andre trossamfunn for personer som skal jobbe med barn. Videre, når barn skal avhøres om overgrep, så henvises det til en intern veiledningsbok for å avgjøre hvorvidt barnet snakker sant eller ei. Når en så alvorlig sak skal behandles med slik tvilsom veiledning til ufaglærte saksbehandlere, så stilles overgrepsofferet i en sårbar situasjon som kan gjøre en allerede vanskelig situasjon enda verre. Dommeren i San Diego-saken mot Jehovas vitner i 2014, der selskapet ble dømt til å betale 13,5 millioner dollar til offeret, uttalte følgelig i sin domsavsigelse:
Hovedfokus i dette innlegget har vært på Jehovas vitner med utgangspunkt i de pågående høringene i Australia. Men den samme problemstillingen når det gjelder overgrep og en "vi holder det innenfor menigheten"-kultur er ikke unikt for Jehovas vitner. En rekke trossamfunn har et lignende syn på verden utenfor trossamfunnet, og velger derfor å ordne opp i slike saker internt. Dette har bevist å få katastrofale konsekvenser. Vi tror at også konservative trossamfunn kan endre seg, små reformer har skjedd før, og de kan skje igjen. Men dette krevet at vi holder fokus på problemet, at flere står fram og forteller sin historie. Og ikke minst krever det at domstolene legger et juridisk og finansielt press på trossamfunnene. I sum så handler ikke håndtering av overgrepssaker om bibelvers og skriftlige føringer. Det handler om mennesker. Mennesker med bunnløs lojalitet til et trossamfunn de tror er Guds organisasjon på jorden. Det handler om små barn som lærer at menigheten er det tryggeste stedet i verden, for der blir de beskyttet mot det onde ute i verden. Det handler om barn som risikerer å bli frastjålet en barndom. Og som de mange selvmord i kjølvannet av slike saker har vist, så handler det dessverre også om liv og død. Hilde Langvann, 7/8-2015 Hjelpekilden Kilder: Høringene i Australia: The Guardian Høringene i Australia: The Conversation Høringene i Australia: CNN Overgrepssaken i San Diego: Reveal News Intern veiledningsbok: Wikileaks Royal Commissions hjemmesider JW lawsuit 2012 JW lawsuit 2014 JW lawsuit 2015 Video: Stephen Lett om overgrepsanklager |
