|
Det har den siste måneden vært en debatt i avisen Vårt Land om kvinnens underordning i ekteskapet. Her følger Hjelpekildens innlegg, som sto på trykk i avisen 24/5-2022  «Gud har satt deg i denne situasjonen for at du skal lære noe» er tittelen på en erfaringsrapport om voldsutsatte fra strenge religiøse miljøer, utgitt av Hjelpekilden tidligere i år. Kvinnene som bidro til å skape rapporten kommer fra ulike kristne menigheter i Norge, der underordningssystemet ikke er et personlig valg eller frivillig, men en mal. Sitatet er fra en av deltagerne i en workshop vi arrangerte med kvinnene, og er et av rådene hun fikk når hun forsøkte å oppsøke hjelp internt i menigheten. Gjennom vårt arbeid med de voldsutsatte, ble det snart tydelig hvor sentral underordningssystemet hadde vært for at volden hadde oppstått og fikk fortsette. Fortellingene vi fikk høre, viste at voldsutøveren i enkelte tilfeller benyttet seg av hierarkiet for å rettferdiggjøre bruk av vold, eller har brukt vold som en reaksjon på manglende lydighet.  Når den voldsutsatte har henvendt seg til menighetens forstandere for sjelesorg og råd, har mange ofte fått høre at de bør bli mer ydmyke, lydige eller mindre provoserende. Men dette er farlig, for da pålegger man i praksis den voldsutsatte ansvaret for å ha blitt utsatt for vold. Og dette gjør veien ut av det skadelige samlivet vanskeligere. Andre råd de voldsutsatte har fått, har speilet trossamfunnets vektlegging av det å holde ut, å være lydig mot autoriteter og lojal overfor gruppen. Lydighetskulturen har vist seg å hindre de voldsutsatte i å oppsøke det eksterne hjelpeapparatet, og dermed har volden fått fortsette. Når lydighet og underordning i tillegg åndeliggjøres, ved å formidle at dette er noe Gud ønsker, blir det også enda vanskeligere å ta nødvendige steg for å bryte med voldsutøveren.  Pastor Gustavsen i Frisk-kirken skriver i Vårt Land 4/5-22: «Gjennom Skapelsen ble lederegenskapene lagt ned i mannens natur. Menn ble født med en evne til å mestre sitt ego, for at de skulle være utrustet til lederskap» Kvinnene vi har snakket med, er tvert imot tydelige på at det ikke har vært sunt for mennene å få tildelt rollen som kvinnenes overhode. De har sett at dette har vært et ansvar en ung nygift mann ikke har vært moden til å ha. Relasjonen ble preget av streng kontroll som begrenset kvinnens livsutfoldelse. Og når hun ikke underordnet seg nok, eller reagerte på kontrollen, var veien kort til psykisk eller fysisk vold.  Lydighetshierarkiet kvinnene vokste opp med, krevde at de lærte å utvise lydighet til foreldre, storfamilie, menighet, forstandere, skriftene og Gud. De hadde lært at det i ekteskapet var forventet at de skulle underordne seg mannen, og at mannen hadde det avgjørende ordet i familien. Når mennene ikke klarte å håndtere rollen de hadde fått, endte det til slutt ikke bare med at kvinnene forlot mennene, men også menigheten. Kvinnen som ble rådet til å adlyde sin ektemann for å hindre volden, forklarte: «Jeg hadde ikke blitt utsatt for volden hvis det ikke hadde vært for organisasjonen. Han ble dyrket fram i dette miljøet» 
0 Comments
Kan du huske den uroen som oppsto i tankene dine når du ble utfordret på det du trodde så sterkt på inni trossamfunnet? Du ble kanskje møtt med argumenter som virket veldig logiske, men som likevel var stikk i strid med slik du alltid hadde trodd at ting var. Dette psykiske ubehaget er et vanlig fenomen som alle mennesker møter, mer eller mindre, i det man blir utfordret på ting man er overbevist om, og kalles kognitiv dissonans. Begrepet blir nok mest brukt når det gjelder ting vi blir utfordret på i hverdagen som trening, eller usunne vaner. Ta for eksempel kosthold. De fleste av oss vet at vi bør spise mindre sukker, likevel gjør vi det stadig vekk. Dersom vi har tatt en skikkelig bestemmelse om å spise sunnere, også likevel plutselig tar en sjokolade så kan det oppstå det en uro inni oss. Et ubehag. Vi vet vi ikke burde, likevel fortsetter vi. For å få bort uroen velger vi ofte å unnskylde atferden vår med at, det er ikke så farlig likevel. En sjokolade fra eller til liksom. Man har kunnskap om en ting, man vet at det er fakta, likevel handler man motsatt av det man burde. Det er altså når våre tanker, verdier og holdninger avviker fra våre handlinger at denne ubehagelige følelsen av spenning eller uro oppstår. Et psykologisk ubehag. Dette ubehaget kalles for kognitiv dissonans. Men kognitiv dissonans handler ikke kun om når våre handlinger strider imot våre verdier og overbevisning. Det kan også oppstå når vi befinner oss i en situasjon der vi sitter med to motstridende tanker i hodet på en gang. Dersom vi blir utfordret på vårt eget bilde av verden, hva vi tror på, hvordan vi forholder oss til samfunnet eller kulturen vi er en del av, så kan også denne dissonansen oppstå. Og jo sterkere overbevist vi er om noe, jo mer sikker vi er i en sak, jo større blir ubehaget når vi blir utfordret på vår overbevisning. Leon Festinger var den første som studerte fenomenet kognitiv dissonans, og denne studien gjorde han, betegnende nok, av en dommedagssekt i USA i 1954. I studien fikk Festinger anledning til å se hvordan teorien om kognitiv dissonans fungerte i praksis. Sekten hadde fått en dommedagsprofeti om at jorda skulle gå under den 21. desember samme år. De som hadde funnet «sannheten» og den rette tro, skulle unngå dommedag ved å rømme jorden på UFO-er. Festinger intervjuet flere av sektmedlemmene både før og etter den 21. desember Det store spørsmålet var: hvordan ville medlemmene håndtere ubehaget som oppsto, når deres «sannhet og overbevisning» ble satt på prøve i det dommedag likevel ikke kom? Hvordan håndterte de den kognitive dissonansen som oppsto når overbevisningen deres ikke stemte med det som faktisk skjedde?  Det er lett å tenke at medlemmene ville oppgi sin tro når jorda allikevel ikke gikk under. Det er rein logikk og sunn fornuft for de fleste av oss. Men slik gikk det faktisk ikke. Lederen av sekten annonserte nemlig at han hadde fått beskjed fra høyere makter om at hele jorda var blitt spart, fordi medlemmene hadde holdt ut så sterkt i troen. Han la altså en ny historie og teori på bordet. Til og med en ny dato la han frem. Medlemmene jublet over dette og justerte nå sin overbevisning. Ut ifra denne studien konkluderte Festinger med at det er lettere for et menneske å justere sin overbevisning i samsvar med slik man «alltid har trodd», enn å holde ut den kognitive dissonansen som oppstår. Når man må stå i to overbevisninger samtidig er det for de aller, aller fleste så slitsomt at man gjør alt man kan for å slippe unna. Så selv om det «verdensbilde» en velger å tro på skulle stride mot all logikk og sunn fornuft, så blir likevel den enkleste løsningen å fortsette å tro slik man alltid har trodd, da dette koster minst smerte og ubehag. I Norge har vi mange trossamfunn. Noen av dem er mer lukket for impulser og tanker fra omverdenen enn andre. Å vokse opp i et strengt religiøst miljø betyr ofte at vedkommende har et verdensbilde som avviker fra resten av samfunnet. Slike ensporede overbevisninger kan man også finne i samfunnet ellers, i større eller mindre grad. Dette kan for eksempel være et sterkt politisk engasjement, en spesiell kostholdsteori, eller at man tror at jorda er flat med fire verdenshjørner. En person som er vokst opp med en sterk, ensporet religiøs overbevisning vil flere ganger i livet oppleve at troen blir utfordret, for eksempel at han eller hun møter argumenter som taler imot at ens egen tro er riktig. Man kan bli utfordret på bibelvers som ikke stemmer overens, eller at hendelser i bibelen er ulogiske, eller at vitenskapen viser til fakta som motstrider tekst fra bibelen. Mange vil da oppleve et kraftig psykisk ubehag, i form av uro og grubling, og en følelse av at noe ikke stemmer. Dette ubehaget kan oppleves så sterkt at man straks vil søke etter indre balanse og ro. Denne indre balansen kan skje på hovedsakelig to måter. Den ene måten er at den religiøse forsøker å forklare ubehaget ved at de utenfor tar feil, har misforstått, eller at argumentene ikke har noen betydning. Man kan feie det hele bort med at de utenfor er kanskje påvirket av en demon er eller en dårlig ånd. Eller at de utenfor ikke forstår noe fordi de ikke selv har “sett sannheten”. Dette kan også passe med slik den religiøse har blitt fortalt at det fungerer, på møter i trossamfunnet sitt, eller blant sine trosfeller. Den religiøse vil fortsette å overbevise seg selv om at de utenfor tar feil av ulike årsaker, frem til han eller hun er helt overbevist i sitt syn, og det psykiske ubehaget forsvinner. Den andre måten å fjerne ubehaget på skjer når den religiøse opplever at tvilen på sin opprinnelige religiøse overbevisning blir for stor. Argumentene fra andre utenfra er for overbevisende, logiske ting som skjer i samfunnet er for overbevisende, man klarer rett og slett ikke å overbevise seg selv lenger. Den religiøse kan gjerne ha prøvd på dette over lang tid, og har gjerne oppnådd korte perioder med redusert ubehag, men klarer ikke å finne total balanse. Det er da det skjer at den religiøses tro og overbevisning må vike for argumentene eller opplevelsene utenfra. Denne prosessen kan være svært vond og tidkrevende for den som opplever den. Mange opplever en slik periode som psykisk utfordrende og slitsom.  Det oppstår altså en indre konflikt hos et menneske når det ikke er overensstemmelse og likevekt i tanker, holdninger, og bilde av hvordan verden henger sammen. Når det gjelder vanemessige tankemønstre, som er knyttet til en ensporet religiøs overbevisning, så er det ifølge Festinger, svært vanskelig å endre på disse. Grunnen til dette er at den indre konflikten er knyttet til en tro som er innlemmet i hans eller hennes identitet. Mange av de som er vokst opp i lukkede trossamfunn er så indoktrinert i trossamfunnets syn, holdninger og læresetninger at disse er blitt en del av vedkommendes identitet. Den religiøse vil identifisere seg med troen i svært stor grad, og å være en del av trossamfunnet kan være det viktigste i livet for vedkommende. Man kan da bli immun mot de klareste bevis og de mest rasjonelle argumenter. Mennesker kan gå veldig langt for å unngå denne typen kognitiv dissonans, siden det er en så sterk og ubehagelig følelse. Kognitiv dissonans spiller altså en rolle i både verdivurderinger, beslutninger og evalueringer. Å være oppmerksom på hvordan to motstridende tanker kan påvirke vår beslutningsprosess, er en fin måte å forbedre egen evne til å gjøre raskere og ikke minst riktige valg. Misforhold mellom tro og handling, eller mellom tro og tanke, kan føre til ubehagelige følelser, men disse følelsene kan også noen ganger føre til stor forandring og vekst. Man kan få motivasjon til å endre tankene, oppførselen, eller til å ta et valg som over tid vil gi større frihet og mer innsikt i både vår egen person og ikke minst verden rundt oss. Maria R. Nilsen, for Hjelpekilden Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. ReferanserAronson, E., W. T., A. R., S. S. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Burris, C., T. H-J., T. E., W.R. (1997). "By Faith Alone": Religious agitation and cognitive dissonance. Basic and Applied Social Psychology, ss. 17–31. Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press. Festinger, L., Carlsmith, J. (1959). Cognitive consequences of forced compliance. The Journal of Abnormal and Social Psychology. |