|
30/1/2014 0 kommentarer "Hvis jeg fikk bestemme…."Vi spurte våre medlemmer hvilke tiltak de ville satte i gang hvis de hadde kunnet styre norsk politikk. Her er svarene vi fikk: 1. 18 års aldersgrense for å melde seg inn i et trossamfunn som praktiserer ekskludering av barn eller som har en problematisk håndtering av medlemmer som ønsker å melde seg ut. Det skal ikke kunne gjøres unntak til tross for foreldrenes tillatelse. 2. Bedre oppfølging av barn som vokser opp i lukkede trossamfunn. Mange publikasjoner er benyttet som et ledd i indoktrinering av barn, og har en diskriminerende holdning til utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer. Myndighetene bør se nærmere på trossamfunnenes egne publikasjoner rettet mot barn, og vurdere om innholdet kan være skadelig for barns utvikling. 3. Som følge av innholdet i forkynnelsen i enkelte trossamfunn, der det er fokus på dommedag, demoner og annet skremmende innhold, bør myndighetene se nærmere på om den religiøse opplæringen i ulike trossamfunn kan være skadelig for barns utvikling, og om hvorvidt det bør anbefales et alternativt tilbud til møtedeltagelse for barn. For eksempel kan et hvert trossamfunn være forpliktet til å ha godkjent og trosnøytral barnepass eller aktiviteter som ivaretar barns behov for lek og sosial utfoldelse. 4. Lærere på skolene må i større grad lytte til barnet enn å hensynta foreldrenes trosfrihet når det gjelder barnets integrering i skolen. 5. Det bør være et generelt forbud mot religiøse friskoler, da disse bidrar til å isolere barn fra omverdenen. Eventuelt bør det vurderes å føre økt tilsyn med skolene og stramme inn på mulighetene for å etablere slike skoler, med tanke på både den fremmedgjøring for storsamfunnet en slik skolegang kan utgjøre, samt eventuelt diskrimerende holdningeri skolen til utvalgte seksuelle, politiske eller religiøse orienteringer. 6. Bedre ettervern for særlig unge mennesker som ønsker å forlate lukkede trossamfunn. Det bør eksistere egne kompetansesentra for religiøse bruddprosesser under hvert helseforetak .
7. Det bør til en generell kompetanseheving om både lukkede trossamfunn og religiøse bruddprosesser blant hjelpeapparatet, som helsesøstre, barnevern, leger, psykologer og andre. Dette var noen av våre forslag. Hva er ditt? Hilde Langvann, 30/1-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge
0 kommentarer
Blant våre medlemmer er det mange barndomshistorier som gjør inntrykk. I noen tilfeller fortelles det om fysiske avstraffelser for å ikke ha sittet rolige på menighetens møter, eller for å ha handlet i strid med menighetens regler. I svært mange tilfeller fortelles det at foreldre har brukt truende fortellinger om demoner, dommedag eller Helvete for å styre barnas adferd. Og de aller fleste kan fortelle at de tidlig lærte å holde avstand til verden utenfor trossamfunnet, til ungene i gata og klassekameratene på skolen, da disse var ”verdslige”, og fordi verden utenfor var farlig. Pedagoger vil nok enes om at dette kan være uheldige måter å oppdra barn på. Så hva skyldes disse ukonvensjonelle metodene i barneoppdragelsen? Kan religion legitimere uheldige måter å oppdra barn? Eller er det andre faktorer knyttet til religiøsiteten som forklarer? Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre forklaringsmodeller som utkrystalliserer seg: Den ene gjelder trossamfunnet verdensforståelse, den andre gjelder særskilte gruppemekanismer i trossamfunnet og den tredje gjelder lydighet til veilledende religiøse autoriteter. Trossamfunnets verdensforståelse Mange lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død. Hvis du oppriktig tror at ditt barn vil komme til lide en alvorlig sjebne i nær framtid hvis det ikke er godkjent av Gud, er det ikke da naturlig at du som forelder vil gjøre det som trengs for at ditt barn skal bli godkjent av Gud? Vil ikke dette forklare at noen foreldre tyr til trusler, vold og isolering for å sikre barnets framtid? Som en av våre medlemmer forklarte: Jeg tror ikke mine foreldre så for seg at jeg skulle bli voksen før Harmageddon kom. Jeg har ofte lurt på om de ville gjort det de gjorde hvis de hadde visst at jeg kunne konfrontere dem med det i voksen alder. (Jens, 41 år) Med en verdensforståelse som innbærer troen på en avgjørende Dommedag, og der religionen anses som Sannhet, er dommedag reellt, noe som kan forklare at foreldrene vil gjøre hva de kan for å sikre seg at barna overlever. Behovet for anerkjennelse - gruppemekanismer Menigheten har et indre liv med gruppemekanismer som kan oppstå uavhengig av religion. En sosial gruppe kjennetegnes av at den har sosiale relasjoner som innebærer utveksling av verdier mellom medlemmene, samt at det eksisterer en vi-følelse mellom individene. Verdiene som utveksles kan være for eksempel verdsetting som godkjenning, kjærlighet og respekt. Innenfor gruppen er det også vanlig at det oppstår gruppenormer, et sett med uskrevne, innforståtte normer og regler. Disse normene representerer det som er tillatt og det som er forbudt eller tabu for gruppemedlemmene. Dette kan forklare hvorfor den religiøse familien streber etter anseelse og respekt i menigheten. Fra hva våre medlemmer forteller fra sin oppvekst, så kan det virke som at gruppenormene viser at å ha barn som har korrekt adferd og riktig forventet åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og en motsatt utvikling vil føre til mindre anseelse for familien. Barnas åndelige framgang og adferd ser ut til å reflektere foreldrenes åndelighet, og barna har derfor potensiale til å gi foreldrene det vi kan kalle høy åndelig kapital. Vi klarte jo aldri å sitte stille på møtene. To timer, i den dressen, vi skulle skrive "Jesus" i ei skrivebok hver gang vi hørte navnet bli nevnt fra talerstolen. Men jeg særlig klarte ikke å være rolig, og da var det jo alltid ut på B-salen da, og få bank. Sånn var det også hvis vi gikk for mange ganger på do i løpet av møtet. "Bare vent til vi kommer hjem," sa mor til oss, og da satt vi stille resten av møtet, men visste at det ble bank når vi kom hjem uansett. (Erik, 38 år) Fortellingene viser at å miste åndelig kapital som følge av barnas manglende åndelige utvikling kan virke som en stor stressfaktor for den religiøse familien. Mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn mener at det ble så viktig for foreldrene å få barna rekruttert inn i trossamfunnet at de glemte foreldrerollen i denne prosessen. Foreldrenes rolle ble først og fremst å være misjonærer, eller en part som indoktrinerer, noe som førte til at barna ikke lærte om valgfrihet eller fikk redskaper til å utvikle seg til å bli selvstendig tenkende individer. Vi ser her at det kan oppstå spesielle gruppemekanismer i noe som kan minne om en æreskultur, der angsten for tap av åndelig kapital kan gjøre at foreldrene setter til side foreldrerollen til fordel for indoktrinering av barnet. Lydighet til religiøse autoriteter Den tredje forklaringsmodellen viser til foreldrenes egne forklaringer. Æ satte min ære i å være flinkest i alt, all veiledningen vi fikk fra Litteraturen fulgte æ fra punkt og prikke, også det som gjaldt barneoppdragelse. Æ vet jo i dag at æ gjorde galt, og må betale for det når det gjelder forholdet til datter mi. Men der og da trodde æ at æ gjorde det som var riktig. (Ada, 55 år) Noen av kjennetegn på lukkede trossamfunn er lydighet til ledelsen. Trossamfunnet er gjerne ledet av en leder eller en ledergruppe som har gitt seg selv en slags form for gudestatus. Å si i mot ledelsen blir ansett som å si imot Gud eller som et tegn på svak tro. Når ledelsen da har gitt veiledning til barneoppdragelse, enten via egne publikasjoner eller direkte fra talerstolen, har dette blitt forstått som veiledning fra Gud. Når foreldrene anser sitt trossamfunns doktriner som sannhet blir det trolig at veiledning fra trossamfunnet vedrørende barneoppdragelse også blir sett på som riktig, da det kommer direkte fra Gud. Vi ser her at foreldre i noen tilfeller kan ha valgt uortodokse metoder for barneoppdragelse pga sin lydighet til autoritetene, og dermed handlet i god tro, for hva de trodde var barnets beste. Ut fra denne drøftingen så er det ikke trolig at religion i seg selv kan brukes til å legitimere oppdragelsesmetodene. Men det kan se ut til at de dels skyldes at foreldrene handler i god tro basert på deres spesielle verdensforståelse, dels skyldes egeninteresse som følge av angst for tapt anseelse, og dels som følge av deres lojalitet til veiledende autoriteter.
Dette gjør ikke slike oppdragelsesmetoder legitime i etisk eller barnerettslig forstand. Slik oppdragelse skader, og skaper egne utfordringer i forhold til etterreaksjoner og traumer for barn som er vokst opp med troen på demoner, dommedag og en farlig verden utenfor trossamfunnet. Hilde Langvann 26/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge 22/1/2014 1 Kommentar Ekskludering skader"Jeg visste hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for og bli en del av den menigheten og også hva det innebar hvis jeg valgte og bryte." Dette er argumenter som ofte går igjen når noen ønsker å forsvare enkelte trossamfunns praksis med å ekskludere personer fra menigheten. Man vet hva som er konsekvensen av å bryte reglene, og det er naturlig at det finnes konsekvenser for regelbrudd. Konsekvens og straff kan være så mangt. Ekskludering er en av mange former for konsekvens, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker. Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade. "Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering." Den delen av hjernen som oppfatter smerte, erfarer også sosial skade, forteller Williams videre. Selve ekskluderingen foregår i tre stadier: 1. Selve handlingen der man blir ekskludert 2. Mestring av å være ekskludert 3. Resignasjon Forskningen viste at selve handlingen der man blir ekskludert, selv om denne varer bare i få minutter, har langvarig skadelig effekt på de som ble ekskludert. Her viste studiene lik reaksjon for alle som deltok i undersøkelsen, til tross for ulike personlighetstyper. Willams forklarer: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Annen fase av ekskluderingen handler om mestring. Her derimot viste undersøkelsen stor variasjon i måten man taklet handlingen å bli utstøtt. For noen ville smerten forsvinne straks de hadde brukt tid på å vurdere betydningen av å tilhøre gruppen som hadde ekskludert dem, eller de hadde hatt mulighet til å snakke med en venn om sine utfordringer. Andre av de ekskluderte jobbet hardt for å bli godtatt, for å bli reinkludert i gruppen. Ved å etterligne, etterkomme, adlyde ordre, samarbeide eller uttrykke tiltrekning i sin adferd, forsøkte en del å øke sine muligheter for å kunne bli inkludert tilbake til gruppen. Andre så liten håp for å kunne bli reinkludert i framtiden, og av disse valgte noen å reagere med provoserende oppførsel og aggresjon. De som hadde jobbet for å bli reinkludert ville også etter en viss tid slutte å bry seg om å bli likt. En del i denne guppen begynte i steden å jobbe for å bli lagt merke til. Tredje fase er resignasjon. Langvarig ekskludering viste seg for de fleste å gjøre mestring vanskelig, og etterhvert ville deltagerne i prosjektet velge å gi opp. En del var i denne fasen mindre hjelpsomme og mer aggressive mot andre personer generelt. Men hvorfor benyttes ekskludering? Williams forteller: For det første; Ekskludering er virkningsfullt. For det andre; Du kan komme unna med det. Hvis du straffer noen fysisk eller verbalt, kan den som straffer selv bli straffet for sine handlinger. Men det er vanskelig å straffe noen for å ignorere andre. (News Medical, 28/6-2005) I dag er det å bli utsatt for ekskludering langt mer alvorlig enn hva det var tidligere. Dette skyldes fravær av storfamilien og sterke nettverk som man kan falle tilbake på når man blir utsatt for ekskludering. Williams påpeker derfor at effekten av ekskludering er et alvorlig helseproblem. Følelser som sinne, sorg og langvarig ekskludering kan føre til fremmedgjøring, depresjon, hjelpesløshet og en følelse av uverdghet. Tidligere ville mennesker som ble utsatt for ekskludering søke støtte gjennom andre relasjoner. Men siden mennesker blir stadig fjernere fra storfamilien og er avhengig av færre nære relasjoner, mangler de støtten for å kunne takle å bli ekskludert. (News Medical, 28/6-2005) Hjelpekilden kan ikke erstatte den familie du har mistet etter å ha blitt ekskludert, men for mange har vårt nettverk vært en livbøye i den første vanskelige tiden. Vi har sosiale treff, vi har støttegrupper, vi har nettverk der folk finner hverandre og etablerer nye vennskap. En av våre medlemmer uttalte nylig etter å ha deltatt på vårt julebord i desember, at det sosiale samholdet han hadde savnet etter å ha forlatt menigheten, fant han igjen i Hjelpekilden. Slike uttalelser viser at vi virker som vi skal gjøre. Ta kontakt via vårt kontaktskjema for mer informasjon om hva vi kan tilby, vi har taushetsplikt og svarer raskt.
Hilde Langvann, 21/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Kilder Universitetet i Pardue Sciencedaily News medical Jeg opplevde mye av det som ble fortalt oss på skolen som skremmende og krenkende. Alle de praktiske reglene om hva man kan/ikke kan spise, hva man kan/ikke kan gjøre på sabbaten, alt man ikke skulle gjøre; som ikke å ha sex utenom ekteskapet, ikke ta abort, ikke bruke smykker, ikke gå rundt juletreet…. Men snakket om okkultisme, satanisme, demoner, kvinner som var blitt gravide med satan, spiritisme…slike ting. Det skremte meg virkelig, og jeg kunne ikke fysisk unngå det. Skolen er en viktig arena for barns inkludering i samfunnet, og er slik spesielt viktig for barn som kommer fra lukkede religiøse miljøer. Med riktig tilrettelegging kan skolen bidra til at barn med ulik bakgrunn møtes og utvikler forståelse og respekt for andre livssyn.
Lukkede trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning, noe som har vært avgjørende for at enkelte barn har kunnet ta eget standpunkt mot foreldrenes trossamfunn i tenårene eller som ung voksen. Men hva skjer når barn fra isolerte trossamfunn i tillegg blir utsatt for ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, som for eksempel Guds Menighet i Lofoten? Med indoktrinering fra alle hold, er det ikke da en risiko for at barnet kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet? Barn fra lukkede trossamfunn har ingen reell trosfrihet, da foreldrenes mål for deres liv fra de er født er at de skal adoptere deres egen tro. Ved å i tillegg gå på en skole som har forkynnende undervisning, er det naturlig å slutte at det legges ytterligere begrensninger på barns trosfrihet. Ved indoktrinering så vil barna aldri se noen reell valgfrihet, da det forkynnes at å forlate trossamfunnet eller å velge en annen tro er ensbetydende med døden i trossamfunnets forestilling om en nær forestående endetid. Den offentlige skolen representerer her en viktig motvekt mot indoktrineringen. Er det derfor riktig at trossamfunn, som både i forkynnelse og undervisning er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda, skal ha rett til å drive egne skoler? Ved å gjøre tiltak overfor religiøse friskoler vil vi vise at barnas rettigheter til trosfrihet, inkludering og rett til en differensiert utvikling skal komme foran foreldrenes rett til å bestemme hvilken undervisning barna skal få. Hilde Langvann, 20/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden 11/1/2014 0 kommentarer Kongens tale"Likeså er det uakseptabelt at noen begrenser andres frihet ved å spre frykt – samtidig som man selv nyter godt av rettsstatens beskyttelse." (Fra Kong Haralds nyttårstale, 31/12-2013) Dette er et viktig budskap fra vår konge. For du har grunnleggende menneskerettigheter som trosfrihet, ytringsfrihet, frihet til å velge utdannelse, utfolde deg i lek og til å velge venner selv. Ikke minst har du en frihet til å utvikle deg som menneske i en differensiert utvikling, ikke ensrettet. Mange barn vokser opp uten denne friheten. Og metoden som brukes for å ta fra disse barna denne friheten, er frykt. Frykten for den sikre død ved dommens dag, er årsaken til at mange velger bort utdannelse, siden utdannelse kan lede en bort fra den sanne tro. Frykten for at Gud skal straffe en, er årsaken til at mange barn ikke blir venn med ungene i gata eller i klassen, personer som ikke tilhører deres tro og dermed kan bli en fare for ens egen åndelighet. Frykten for å bli dømt på dommens dag som en som har en kritisk og dermed verdslig ånd, er grunnen til at mange tier, og ikke retter kritiske spørsmål mot troen. Og den samme redselen for døden er årsaken til at det aldri er noen reell trosfrihet, den eneste tro man kan velge, er foreldrenes tro, all annen religion er falsk religion, og tilbedere av falsk religion vil ikke overleve domens dag. Mange av våre medlemmer kan fortelle at de fra tidlig alder ble forberedt på ”de siste dager”, eller ”den store trengselen”, da de sanne kristne ville bli forfulgt i en dramatisk periode rett før dommens dag. Svært mange kan fortelle at det var fortellingen om den ventede forfølgelsen som skremte dem mest, ikke selve dommedag. Jeg var livredd for forfølgelsen, for jeg visste at jeg ikke ville klare det. Dette igjen førte til at jeg trodde jeg skulle dø i Harmageddon, jeg var jo ikke flink nok. Jentene kan spesielt huske at de ble forberedt på voldtekt. De fikk vite at forfølgelsen av de kristne i de siste dager også ville innebære voldtekt, og at en del måtte regne med å dø. Og da var det viktig at jeg kjempet mot voldtekten om så det skulle ta livet av meg. For hvis jeg bare lå der og lot overgriperen gjøre det han ville så ville jeg ikke komme til Paradiset. De fleste lærte om forfølgelsen på menighetens møter, enkelte ble i tillegg grundig forberedt av sine troende foreldre. En ung gutt forteller at da han var 8-9 år ble han forberedt på å kunne bli utsatt for fysisk vold under forfølgelsen av de sanne kristne. Hele tiden skulle jeg ha fokus på å ikke ta hevn, fordi Jehova ville hjelpe meg. Om livet skulle gå tapt, ville Jehova være veldig stolt av meg, og vekke meg i paradiset. Disse truslene virket på barna, foreldrene oppnådde for en stund at barna ble lydige og engasjerte i deres tro, de døpte seg og de var aktive medlemmer, og satte til side utdannelse og lang rekke andre muligheter til fordel for et liv godkjent av Gud, og dermed håpet om å overleve dommens dag. Men trusler har sin pris. Skremmebilder man bruker overfor barn tatoveres inn i deres sinn, og forsvinner ikke selv om man i voksen alder forlater troen. Mange har utviklet alvorlige psykiske etterreaksjoner som følge av truslene, og står overfor et hjelpeapparat som ikke har nok kompetanse til å forstå og behandle. "Trusler har sin pris" En kvinne hos oss forlot menigheten for over tjue år siden, men den grundige opplæringen hun fikk førte til at hun fremdeles, den dag i dag, ubevisst forbereder seg på dramatiske hendelser. Hun er i konstant beredskap. Og hun sier at hun er sliten nå. I 2014 vil vi jobbe med bevisstgjøring av psykiske overgrep mot barn, for økt forståelse for hvilke trusselbilder og virkelighetsforståelser som indoktrineres i barn som vokser opp i lukkede trossamfunn, og hvorfor disse metodene skaper etterreaksjoner som i mange tilfeller krever profesjonell behandling. For som kongen sier, det er uakseptabelt. Hilde Langvann, 11/1-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Les også: Debattinnlegg: Truet til å tro |
Kategorier
Alle Æreskultur Barns Rettigheter Ekskludering Hjelpetilbud Identitet Indoktrinering Integrering Juss Overgrep Politikk Privatskoler Psykisk Helse Seksualitet Skråblikk Sosial Kontroll Usunn Tro Veien Ut Veien Videre Vold I Nære Relasjoner Arkiv
januar 2026
|
Her er vi |
|
