|
Blant våre medlemmer er det mange barndomshistorier som gjør inntrykk. I noen tilfeller fortelles det om fysiske avstraffelser for å ikke ha sittet rolige på menighetens møter, eller for å ha handlet i strid med menighetens regler. I svært mange tilfeller fortelles det at foreldre har brukt truende fortellinger om demoner, dommedag eller Helvete for å styre barnas adferd. Og de aller fleste kan fortelle at de tidlig lærte å holde avstand til verden utenfor trossamfunnet, til ungene i gata og klassekameratene på skolen, da disse var ”verdslige”, og fordi verden utenfor var farlig. Pedagoger vil nok enes om at dette kan være uheldige måter å oppdra barn på. Så hva skyldes disse ukonvensjonelle metodene i barneoppdragelsen? Kan religion legitimere uheldige måter å oppdra barn? Eller er det andre faktorer knyttet til religiøsiteten som forklarer? Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre forklaringsmodeller som utkrystalliserer seg: Den ene gjelder trossamfunnet verdensforståelse, den andre gjelder særskilte gruppemekanismer i trossamfunnet og den tredje gjelder lydighet til veilledende religiøse autoriteter. Trossamfunnets verdensforståelse Mange lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død. Hvis du oppriktig tror at ditt barn vil komme til lide en alvorlig sjebne i nær framtid hvis det ikke er godkjent av Gud, er det ikke da naturlig at du som forelder vil gjøre det som trengs for at ditt barn skal bli godkjent av Gud? Vil ikke dette forklare at noen foreldre tyr til trusler, vold og isolering for å sikre barnets framtid? Som en av våre medlemmer forklarte: Jeg tror ikke mine foreldre så for seg at jeg skulle bli voksen før Harmageddon kom. Jeg har ofte lurt på om de ville gjort det de gjorde hvis de hadde visst at jeg kunne konfrontere dem med det i voksen alder. (Jens, 41 år) Med en verdensforståelse som innbærer troen på en avgjørende Dommedag, og der religionen anses som Sannhet, er dommedag reellt, noe som kan forklare at foreldrene vil gjøre hva de kan for å sikre seg at barna overlever. Behovet for anerkjennelse - gruppemekanismer Menigheten har et indre liv med gruppemekanismer som kan oppstå uavhengig av religion. En sosial gruppe kjennetegnes av at den har sosiale relasjoner som innebærer utveksling av verdier mellom medlemmene, samt at det eksisterer en vi-følelse mellom individene. Verdiene som utveksles kan være for eksempel verdsetting som godkjenning, kjærlighet og respekt. Innenfor gruppen er det også vanlig at det oppstår gruppenormer, et sett med uskrevne, innforståtte normer og regler. Disse normene representerer det som er tillatt og det som er forbudt eller tabu for gruppemedlemmene. Dette kan forklare hvorfor den religiøse familien streber etter anseelse og respekt i menigheten. Fra hva våre medlemmer forteller fra sin oppvekst, så kan det virke som at gruppenormene viser at å ha barn som har korrekt adferd og riktig forventet åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og en motsatt utvikling vil føre til mindre anseelse for familien. Barnas åndelige framgang og adferd ser ut til å reflektere foreldrenes åndelighet, og barna har derfor potensiale til å gi foreldrene det vi kan kalle høy åndelig kapital. Vi klarte jo aldri å sitte stille på møtene. To timer, i den dressen, vi skulle skrive "Jesus" i ei skrivebok hver gang vi hørte navnet bli nevnt fra talerstolen. Men jeg særlig klarte ikke å være rolig, og da var det jo alltid ut på B-salen da, og få bank. Sånn var det også hvis vi gikk for mange ganger på do i løpet av møtet. "Bare vent til vi kommer hjem," sa mor til oss, og da satt vi stille resten av møtet, men visste at det ble bank når vi kom hjem uansett. (Erik, 38 år) Fortellingene viser at å miste åndelig kapital som følge av barnas manglende åndelige utvikling kan virke som en stor stressfaktor for den religiøse familien. Mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn mener at det ble så viktig for foreldrene å få barna rekruttert inn i trossamfunnet at de glemte foreldrerollen i denne prosessen. Foreldrenes rolle ble først og fremst å være misjonærer, eller en part som indoktrinerer, noe som førte til at barna ikke lærte om valgfrihet eller fikk redskaper til å utvikle seg til å bli selvstendig tenkende individer. Vi ser her at det kan oppstå spesielle gruppemekanismer i noe som kan minne om en æreskultur, der angsten for tap av åndelig kapital kan gjøre at foreldrene setter til side foreldrerollen til fordel for indoktrinering av barnet. Lydighet til religiøse autoriteter Den tredje forklaringsmodellen viser til foreldrenes egne forklaringer. Æ satte min ære i å være flinkest i alt, all veiledningen vi fikk fra Litteraturen fulgte æ fra punkt og prikke, også det som gjaldt barneoppdragelse. Æ vet jo i dag at æ gjorde galt, og må betale for det når det gjelder forholdet til datter mi. Men der og da trodde æ at æ gjorde det som var riktig. (Ada, 55 år) Noen av kjennetegn på lukkede trossamfunn er lydighet til ledelsen. Trossamfunnet er gjerne ledet av en leder eller en ledergruppe som har gitt seg selv en slags form for gudestatus. Å si i mot ledelsen blir ansett som å si imot Gud eller som et tegn på svak tro. Når ledelsen da har gitt veiledning til barneoppdragelse, enten via egne publikasjoner eller direkte fra talerstolen, har dette blitt forstått som veiledning fra Gud. Når foreldrene anser sitt trossamfunns doktriner som sannhet blir det trolig at veiledning fra trossamfunnet vedrørende barneoppdragelse også blir sett på som riktig, da det kommer direkte fra Gud. Vi ser her at foreldre i noen tilfeller kan ha valgt uortodokse metoder for barneoppdragelse pga sin lydighet til autoritetene, og dermed handlet i god tro, for hva de trodde var barnets beste. Ut fra denne drøftingen så er det ikke trolig at religion i seg selv kan brukes til å legitimere oppdragelsesmetodene. Men det kan se ut til at de dels skyldes at foreldrene handler i god tro basert på deres spesielle verdensforståelse, dels skyldes egeninteresse som følge av angst for tapt anseelse, og dels som følge av deres lojalitet til veiledende autoriteter. Dette gjør ikke slike oppdragelsesmetoder legitime i etisk eller barnerettslig forstand. Slik oppdragelse skader, og skaper egne utfordringer i forhold til etterreaksjoner og traumer for barn som er vokst opp med troen på demoner, dommedag og en farlig verden utenfor trossamfunnet. Hilde Langvann 26/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge "Jeg visste hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for og bli en del av den menigheten og også hva det innebar hvis jeg valgte og bryte." Dette er argumenter som ofte går igjen når noen ønsker å forsvare enkelte trossamfunns praksis med å ekskludere personer fra menigheten. Man vet hva som er konsekvensen av å bryte reglene, og det er naturlig at det finnes konsekvenser for regelbrudd. Konsekvens og straff kan være så mangt. Ekskludering er en av mange former for konsekvens, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker. Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade. "Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering." Den delen av hjernen som oppfatter smerte, erfarer også sosial skade, forteller Williams videre. Selve ekskluderingen foregår i tre stadier: 1. Selve handlingen der man blir ekskludert 2. Mestring av å være ekskludert 3. Resignasjon Forskningen viste at selve handlingen der man blir ekskludert, selv om denne varer bare i få minutter, har langvarig skadelig effekt på de som ble ekskludert. Her viste studiene lik reaksjon for alle som deltok i undersøkelsen, til tross for ulike personlighetstyper. Willams forklarer: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Annen fase av ekskluderingen handler om mestring. Her derimot viste undersøkelsen stor variasjon i måten man taklet handlingen å bli utstøtt. For noen ville smerten forsvinne straks de hadde brukt tid på å vurdere betydningen av å tilhøre gruppen som hadde ekskludert dem, eller de hadde hatt mulighet til å snakke med en venn om sine utfordringer. Andre av de ekskluderte jobbet hardt for å bli godtatt, for å bli reinkludert i gruppen. Ved å etterligne, etterkomme, adlyde ordre, samarbeide eller uttrykke tiltrekning i sin adferd, forsøkte en del å øke sine muligheter for å kunne bli inkludert tilbake til gruppen. Andre så liten håp for å kunne bli reinkludert i framtiden, og av disse valgte noen å reagere med provoserende oppførsel og aggresjon. De som hadde jobbet for å bli reinkludert ville også etter en viss tid slutte å bry seg om å bli likt. En del i denne guppen begynte i steden å jobbe for å bli lagt merke til. Tredje fase er resignasjon. Langvarig ekskludering viste seg for de fleste å gjøre mestring vanskelig, og etterhvert ville deltagerne i prosjektet velge å gi opp. En del var i denne fasen mindre hjelpsomme og mer aggressive mot andre personer generelt. Men hvorfor benyttes ekskludering? Williams forteller: For det første; Ekskludering er virkningsfullt. For det andre; Du kan komme unna med det. Hvis du straffer noen fysisk eller verbalt, kan den som straffer selv bli straffet for sine handlinger. Men det er vanskelig å straffe noen for å ignorere andre. (News Medical, 28/6-2005) I dag er det å bli utsatt for ekskludering langt mer alvorlig enn hva det var tidligere. Dette skyldes fravær av storfamilien og sterke nettverk som man kan falle tilbake på når man blir utsatt for ekskludering. Williams påpeker derfor at effekten av ekskludering er et alvorlig helseproblem. Følelser som sinne, sorg og langvarig ekskludering kan føre til fremmedgjøring, depresjon, hjelpesløshet og en følelse av uverdghet. Tidligere ville mennesker som ble utsatt for ekskludering søke støtte gjennom andre relasjoner. Men siden mennesker blir stadig fjernere fra storfamilien og er avhengig av færre nære relasjoner, mangler de støtten for å kunne takle å bli ekskludert. (News Medical, 28/6-2005) Hjelpekilden kan ikke erstatte den familie du har mistet etter å ha blitt ekskludert, men for mange har vårt nettverk vært en livbøye i den første vanskelige tiden. Vi har sosiale treff, vi har støttegrupper, vi har nettverk der folk finner hverandre og etablerer nye vennskap. En av våre medlemmer uttalte nylig etter å ha deltatt på vårt julebord i desember, at det sosiale samholdet han hadde savnet etter å ha forlatt menigheten, fant han igjen i Hjelpekilden. Slike uttalelser viser at vi virker som vi skal gjøre. Ta kontakt via vårt kontaktskjema for mer informasjon om hva vi kan tilby, vi har taushetsplikt og svarer raskt.
Hilde Langvann, 21/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Kilder Universitetet i Pardue Sciencedaily News medical |
Kategorier
All
Arkiv
September 2024
|