Usunn sosial kontroll

Når sosial kontroll blir usunn

Mange av våre medlemmer forteller om en barndom preget av få valgmuligheter og sterk kontroll. Kontrollen ble utført fra menigheten via taler og publikasjoner, samt veiledning fra forstandere i menigheten, og via foreldrene som ønsket å følge menighetens føringer for barneoppdragelse.

Hvorfor kontroll

For å forstå behovet for sosial kontroll av barna i lukkede trossamfunn, så må man forstå trossamfunnets spesielle verdensforståelse, vi må se omverdenen med trossamfunnets briller.

De fleste lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, dvs vi lever nå rett før enden, som vil bety et ragnarokk av et eller annet slag der de som er godkjent av gud vil overleve og de som ikke er godkjent av Gud vil dø. Derfor; for trossamfunnene handler det ikke bare om tro, det handler om liv og død, så i grunn ønsker man bare barnas beste.

En annen faktor er den religiøse familiens behov for anseelse og respekt i menigheten. Å ha barn som har korrekt adferd og riktig åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og tilsvarende kan det å ha barn som ikke har korrekt adferd i henhold til trossamfunnets verdier eller rett åndelig utvikling være en byrde for familien, da barnas framgang og adferd ofte sies å reflektere foreldrenes åndelighet. Vi kan derfor si at foreldrenes åndelige kapital er en viktig årsaksfaktor.

Sosial kontroll er ikke utelukkende negativt. Mange som vokser opp i lukkede trossamfunn forteller om en svært beskyttet barndom. Nyheter og filmer med voldelig eller upassende innhold ble sensurert, alt det negative fra verden utenfor menigheten ble de beskyttet for, noe som på mange måter har gitt en trygg og fin barndom. Noen har fortalt at det var som å gå gjennom livet i ei boble. Problemet i voksen alder har da vært at møtet med storsamfunnet har vært et sjokk.

Hvilken kontroll - og hvordan
Basert på fortellinger fra voksne avhoppere, på hvilke områder ble barna utsatt for sterk kontroll, og hvordan ble denne kontrollen utøvd?

Mange forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her.

Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen.

Som i andre familier så er barnas adferd viktig. Alle ønsker at barna skal ha god folkeskikk, ikke lyve, ikke slå, være høflige etc. Forskjellen kan ofte være metoden dette ble gjort på. "Nå blir Gud lei seg" fikk mange ofte høre, som et virkemiddel for å få barna til å gjøre rett. Vi har også sett uttrykk som "Da blir Gud lei seg" i egne publikasjoner rettet mot barn gitt ut av enkelte trossamfunn. Her får barna ansvar for Guds følelser, noe som er mye ansvar for et barn.
Man lærte også at kritikk ikke var en god egenskap. Å stille kritiske spørsmål til troen eller det som for trossamfunnet var etablerte sannheter var likestilt med at man hadde svak tro, at man trengte mer åndelig opplæring, f.eks måtte be mer, noe som også satte denne personen som en potensielt farlig person for øvrige medlemmer, og dermed ”farlig omgang”. Videre var det også sterke sanksjoner knyttet til ytringer og meninger. Medlemmene passet på hverandre og sa i fra til menighetens forstandere hvis noen hadde ytret noe som ikke samsvaret med deres tro, som alternative forståelser og meninger rundt trosspørsmål og vitenskap, for eksempel. Den som trosset dette kunne oppleve å bli frosset ut av menighetens medlemmer, og til og med få offentlig irettesettelse i menigheten for å ha en ”verdslig ånd”.

Trossamfunnet ser ofte på sin tro som den eneste sannhet, og alle andre religioner er falske religioner. Dermed var det aldri noen reell trosfrihet for barna, det ble forventet av barna at de skulle selv bli formelt medlemmer gjennom dåp i trossamfunnet samt aktive i menigheten. Å skulle velge å forlate var tabubelagt og ville føre til store negative følger for den det gjaldt, da man da ville miste sitt sosiale nettverk i tillegg til å bli fordømt av Gud. Synet på andre religioner samsvarte også på synet på andre kulturer, slik at man hadde en mer fordømmende holdning til andre kulturer istedenfor den holdningen man har i skolen, som går på forståelse og toleranse.

For den religiøse familien så kan det å få barna til å selv bli medlemmer av trossamfunnet være av så stor betydning at det for mange utgjør en stressfaktor for foreldrene. Barnas integrering i trossamfunnet reflekterer foreldrenes åndelighet og det vi har kalt åndelig kapital, og ved å mislykkes i dette arbeidet vil foreldrene derfor tape anseelse og respekt i menigheten, dvs tape åndelig kapital. En del avhoppere mener at foreldrene i denne prosessen glemmer sin foreldrerolle der de først og fremst blir misjonærer. Å gi barna valgfrihet og redskaper til å utvikle seg til å bli selvstendige individer blir følgelig nedprioritert i denne prosessen.

Seksualiteten ble ikke opplevd som et privat anliggende, men en sak som angikk menigheten. Det ble for eksempel sagt at det var viktig å holde menigheten ren, hvis ikke ville Ånden eller Guds velsignelse trekke seg vekk fra menigheten. Man får da et kollektivt ansvar, og har da mindre grenser for å ”tyste” på hverandre for å ha gjort noe ”umoralsk”, og det bidrar også til at medlemmet selv forstår at han eller hennes handlinger vil gå ut over hele menigheten. Vi har også sett publikasjoner fra enkelte trossamfunn rettet mot barn og unge der det fortelles at det å berøre sine egne kjønnsorganer ville være noe som demonene ville glede seg over. Alt i alt er seksuelle følelser skambelagt og skal legges lokk på, og kun tas fram i forbindelse med ekteskap.

Vi har her sett at religiøse avhoppere forteller om følgende virkemidler for kontroll:

Gruppepress
Overvåkning (menighetens medlemmer følger med hverandre)
Trusler (å ha feil adferd/ handlinger kan gjøre at man ikke blir godkjent av Gud og kan dermed føre til døden i endetiden)
Offentlige irettesettelser i menigheten, dvs offentlig ydmykelse.
Sosial isolasjon/ utfrysning (menighetens medlemmer snur ryggen til den som gjør galt)
Skyldfølelser (man får ansvar for at Gud blir lei seg eller for å ha gledet demoner, Satan etc)

Konsekvenser av usunn sosial kontroll
Problemene oppstår gjerne i barnas møte med storsamfunnet i voksen alder.

Som ung voksen og har forlatt trossamfunnet frivillig eller ufrivillig, skal man da begynne å leve i et samfunn man er fremmed for, som man alltid er blitt advart mot. I tillegg står man nå uten nettverk, da det å forlate troen betyr at du forlater ditt nettverk i noen tilfeller også din familie. Alene i et samfunn du ikke kjenner og ikke forstår, skal du forsøke å stable på bena et nytt liv. Dette er ikke enkelt.

I tillegg så kjenner de ikke de sosiale kodene, og har en klossete tilnærming når de skal gjøre forsøk på å få nye venner, og vil nok bli oppfattet som ”annerledes” på lik linje med andre fremmedkulturelle. Mange bruker å beskrive møtet med storsamfunnet etter å ha forlatt trossamfunnet som å havne på en helt annen planet.
Mange bærer i tillegg med seg psykiske etterreaksjoner som for eksempel dårlig samvittighet, følelsen av å ha sviktet Gud. Redselen for endetiden kan også henge lenge igjen. De har kanskje lært at Gud vil drepe dem i Harmageddon eller at de vil komme til helvete hvis de ikke gjør rett, og angsten for døden forsvinner ikke samtidig som man forlater troen. Det er ikke få som har utviklet sterk depresjon og til og med selvmordstanker i en slik situasjon.

Man har også en manglende kunnskap om demokrati og kritisk tenkning, noe som gir store utfordringer i møte med et demokratisk storsamfunn. Man kan ta med seg den innlærte lojalitetstanken til ledelse og en manglende demokratisk tankegang fra trossamfunnet inn i både arbeidslivet og andre organisasjoner, noe som kan føre til konflikter og vanskeligheter.

Den sterke kontrollen som har vært på ens seksualitet er noe som setter dype spor hos medlemmene. Skamfølelsen forsvinner ikke over natta, mange kan fortelle at de selv i ”lovlige” forhold, dvs at de er gift, fremdeles har skamfølelse knyttet til seksuell lyst, kanskje selv etter å ha vært gift i 20-30 år. Bare dette at medlemmer kan fortelle om en ødelagt seksualitet, forteller om hvor skadelig den sterke sosiale kontrollen har vært.

Oppsummering

Vi ser at mange barn i lukkede trossamfunn vokser opp i en alternativ virkelighet, der verden utenfor er styrt av Satan og demoner, og der det er farlig å bevege seg utenfor trossamfunnet. Slik lærer man en utrygghet overfor omverdenen.

Barna har en manglende følelser av å være deltagende eller en del av sosiale sammenhenger utenfor menigheten, de opplevde at de alltid var den som sto utenfor og var den sære.

En slik manglende sosialisering er ødeleggende for sosial kompetanse utenfor menigheten, og mange har opplevd det som lært hjelpesløshet i forhold til samfunnet utenfor.

Det oppleves videre som mer fokus på å binde barnet til trossamfunnet, enn på at barnet skal kunne utvikle seg til å bli et selvstendig reflekterende individ

Virkemidlene for å kontrollere barna slik at de utvikler seg i ønsket retning er svært uheldig for barnas psykiske helse. Skyldfølelse, skam, følelsen av å ikke være god nok, kristen nok, gjøre nok, angsten for bli drept eller forlatt av Gud - dette er kanskje effektive måter for foreldrene for å få barna til å gjøre rett i forhold til ønsket utvikling, men i mange tilfeller vil dette skade i så stor grad at man utvikler store traumer og vil trenge profesjonell hjelp for å få bearbeidet dette i voksen alder.

Det er naturlig å ønske å beskytte barna for farer, ønske at de skal ha en trygg framtid samt at de skal ha en god adferd. Men det er viktig å se at i noen tilfeller kan den sterke sosiale kontrollen som utøves mot barn i lukkede trossamfunn bryte en rekke rettigheter disse barna skal ha. Som trosfrihet, retten til å mene og ytre, retten til å utfolde seg i lek, velge venner selv, og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet.

Hilde Langvann 28/10-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge

Les også:
Artikkel: Kreftene bak sosial utfrysning
Blogg: Når kulturer kolliderer: Lukkede trossamfunn og skolen
Blogg: "For da blir Gud lei seg"
Andre artikler