Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss

En rettferdig tros- og livssynspolitikk?

30/12/2019

0 Comments

 
En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet.
 
Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. 
 
I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling.
 
I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader.
 
Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg.

For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere.
 
Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid.



Skrevet av:
Bente Sandvig, Human Etisk Forbund
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
 
​

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019 

Picture
0 Comments

Når tro blir usunn

16/10/2019

0 Comments

 

Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
 
4. oktober er det premiere på Jorunn Myklebust Syversens film «Disco», der vi møter 19 år gamle Mirjam som er aktiv i den karismatiske menigheten Friheten. Mange som har tatt kontakt med Hjelpekilden forteller om de samme erfaringene som Mirjam; et voldsomt press, isolasjon fra storsamfunnet og en sammenkobling mellom nederlag og motgang med demoner og Satan. Menighetens omsorg og fellesskap oppleves som kontroll som går for langt, man mister sin egen stemme, og det føles utmattende å aldri være god nok.
 
Når et religiøst miljø bruker en skremmende retorikk og stiller for mange krav, samtidig som de hindrer medlemmer å oppsøke impulser utenfra, kan dette føre til mental uhelse for den enkelte. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde» (Dybing, 2014), fant forfatteren at mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer kan ha pådratt seg problemer som de ikke selv er i stand til å mestre. Det var vanskelig for dem å få adekvat hjelp, og hjelpetilbudene som finnes er få og lite tilgjengelige.
 
Voksne har likevel en mulighet til å oppsøke hjelp på egne vegne, noe barn ikke har. Barn er avhengig av å bli sett. Hvis de vokser opp i et lukket miljø, er det viktig at storsamfunnet kan se disse barna og har kunnskap om utfordringer de kan leve med.
 
Ungdommer som har vokst opp i slike miljøer har fortalt at de ikke kjente til at de hadde rettigheter når de vokste opp, at de skulle ønske at flere hadde kjennskap til hvilke utfordringer de vokste opp med og at noen hadde spurt dem hvordan de hadde det, egentlig. Dette er bakgrunnen til veilederen «Små sko, stor tro» (Redd Barna og Hjelpekilden, 2019), som er rettet mot lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten som møter barn fra lignende religiøse miljøer.
 
Men dette er ikke nok, det er nødvendig at denne kompetansen blir inkludert i utdannelsen av fagpersoner, slik at man lettere kan fange opp og gi hjelp til barn i strenge religiøse miljøer. I tillegg trenger barn fra tidlig alder å lære om egne rettigheter for slik å identifisere negativ sosial kontroll og rettighetsbrudd i eget liv, og for å kunne ta gode valg og søke nødvendig hjelp.
 
Med Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019-2024) ønsker regjeringen å jobbe for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet. I tillegg er målet at de som trenger det skal få et godt behandlingstilbud. For at dette skal gjelde alle barn og unge, er det viktig at de som gir hjelp har nødvendig kompetanse om utfordringer knyttet til å vokse opp i religiøse miljøer preget av en ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, streng kontroll og konformitetspress og lydighetskultur.
 
«Lena» skrev dette til Hjelpekilden:
«Jeg brøt med menigheten når jeg var 14 år. Jeg fortalte om angsten for dommedag, angsten for å bli besatt av demoner, om Gud som alltid så meg og hvor sliten jeg hele tiden var. Det endte opp med tung medisinering på grunn av en psykosediagnose, noe det egentlig aldri var. Det endte med rus og depresjon, for meg som for mange andre, og en ubehandlet PTSD diagnose som ble komplisert og diagnostisert 16 år senere.»
 
«Pål» er for syk til å få hjelp fra Modum Bad, og DPS i hans fylke har ikke nok kompetanse til å hjelpe han. DPS forteller at han er den femte personen fra bibelskolen han gikk på som har havnet hos dem, og som sliter med angst som følge av forestillinger om fortapelse. Morens fortvilte henvendelse til Hjelpekilden om sin suicidale sønn bekrefter bildet av kunnskapshull og understreker hvor presserende behovet for et bedre hjelpetilbud er.
 
Et godt hjelpeapparat trenger å vite at et negativt gudsbilde kan være traumatiserende. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at endetidsperspektiv kan være angstskapende og skape suicidale tanker. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at negativ sosial kontroll også utøves i enkelte kristne miljøer, og at det å frigjøre seg fra den kontrollen kan utløse redsel, skam og skyldfølelse. De trenger også å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med slike grupper, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt.
 
Mirjam i filmen «Disco» trenger framfor alt å bli sett. Dette trengte også «Lena» og «Pål», og de mange andre som ukentlig tar kontakt med Hjelpekilden. Denne gruppen vil ikke føle seg sett før det finnes et hjelpeapparat som forstår hvordan usunn tro kan påvirke mental helse, og som kan tilby tilfredsstillende helsehjelp.
Med politisk vilje kan dette bli en realitet. Men hvor lenge skal vi vente på denne politiske viljen?
 
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden
 

Innlegget sto på trykk i BT 7/10-2019
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/xPy4jl/naar-tro-blir-usunt

0 Comments

Kritikk til besvær

1/9/2017

0 Comments

 
Picture
Skjermdump av e-post 17. august.
​”Hvorfor motarbeider dere Gud”, skrev en til oss for noen uker siden. ”Dere vet at dere vil bli straffet av Gud for det dere gjør, ” skrev en annen for en tid tilbake. En annen gang fikk vi inn et svært malerisk bilde av hvordan vi ville brenne i Helvete når den dagen kommer. 

Brukerhistoriene på våre sider der problematiske sider ved usunne miljøer i noen tilfeller blir adressert, kan av noen tolkes som et angrep på noens tro, noens gud eller på dem selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi i går mottok trusler fra et av de omtalte miljøenes ledelse om juridisk forfølgelse pga to brukerhistorier på våre sider.

Et av mange fellestrekk for miljøene som er representert hos oss, er dessverre holdningen til kritikk. Å kritisere en religiøs leder kan i noen miljøer forstås som kritikk av Gud selv. Noen miljøer viser til hva slangen sa i Edens hage: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise av noe tre i hagen”, og tolker det slik at kritikk betyr at man har en satanisk ånd. Vi kan derfor si at vi kan ha kulturelle ulikheter når det gjelder holdningen til kritikk, og at denne ulikhetene blir tydelig når noen reagerer på våre brukerhistorier. 

Hjelpekilden jobber ikke med kritikk av religiøse miljøer, men har fortrinnsvis fokus på mennesker som har hatt utfordringer etter å ha brutt med et strengt, ytterliggående eller lukket miljø. Samtidig er det viktig for oss å snakke våre brukeres sak, ved å adressere det som kan være usunne trekk i enkelte religiøse miljøer, som feks negativ sosial kontroll, isolasjon og fremmedgjøring fra storsamfunnet. Hjelpekilden har ingen agenda mot tro, trossamfunn eller spesifikke miljøer, men er opptatt av mennesker. 

På våre hjemmesider har vi en egen side for brukernes egne historier, som vi har kalt "Livshistorier - stemmer fra en annen virkelighet" der de forteller om sin vei ut av et miljø, sine utfordringer etter å ha brutt, et brev til en mor eller søster som er igjen i trossamfunnet eller om sine vanskelige opplevelser i trossamfunnet. Noen av historiene er triste, noen er sinte, enkelte er ubehagelig å lese, men de fleste er optimistiske og forteller om en beundringsverdig styrke en tydelig livsglede etter å ha fått det livet de ønsker seg.


Å skrive har en enorm terapeutisk effekt. Å sette ord på dine opplevelser, erfaringer og følelser kan hjelpe deg å få en formell avslutning på et kapittel i ditt liv, og dermed bidra til å hjelpe deg videre. Samtidig kan det du skriver få en stor betydning for andre. Ved å bli publisert på våre hjemmesider, vil omverdenen få et unikt innblikk i en fremmed kultur i Norge, og dermed også økt forståelse for de spesielle utfordringene både for de som vokser opp i og de som velger å bryte med slike miljøer. I tillegg kan din historie gi mot og håp til mennesker som selv er i en bruddprosess. 

For noen innebærer en terapeutisk skriveprosess også å ta et kraftig oppgjør med det miljøet de forlot. Særlig for de som lærte at det var en synd å kritisere, at de skulle alltid forbli lojal mot sin organisasjon. Og også for de som lærte at sinne er en negativ og syndig egenskap som alltid skulle undertrykkes. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, så er sinne en sunn og naturlig reaksjon. For mange er det viktig å adressere det som har vært skadelig for dem i deres liv, og bare etter dette oppgjøret kan de komme seg videre, leve et liv uten sinne, uten bitterhet, leve et liv uten å lenger være påvirket av sine negative erfaringer. 

En kvinne skrev en gang inn til oss og ville gjerne rette på en av historiene. Hun mente at forfatterens opplevelse av trossamfunnet var feil siden hun hadde en helt annen opplevelse. Men vi ønsker ikke å sensurere menneskers livshistorier, selv om andre har andre opplevelser fra det samme miljøet. En livshistorie kan aldri være objektiv, den er en personlig beretning. Og selv om andre opplevde det annerledes, så eier du din egen historie, og den kan ingen ta fra deg.


Vi vil gjerne oppmuntre folk til å fortsette å skrive og fortsette å sende inn sine historier til oss. Dette fordi det vil hjelpe deg i en viktig terapeutisk prosess, og fordi det vil hjelpe andre som står midt i en lignende prosess. La deg ikke påvirke av de som mener at skribentene er ute etter hevn, som mener det er illojalt å skrive om miljøet du tilhørte, eller som kommer med trusler eller mindre hyggelige kommentarer under noen av historiene. Vi lever i et demokrati, ytringsfriheten er viktig hos oss, og kritikk er en naturlig del av ytringsfriheten.


Hilde Langvann, 01.09.17
​Hjelpekilden Norge
0 Comments

Barn har faktisk også rett til trosfrihet

16/8/2016

0 Comments

 
Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
​
Picture
Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn.  For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn.
​​
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse.

Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?

​
​Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. 
​

Picture
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.

Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
 
​
Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette.
 
Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering.
 
Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har.
​

Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter.  Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.

En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
 
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: 
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.


Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge



Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. ​
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.


0 Comments

Når tro blir usunn - hva sier litteraturen?

15/7/2014

1 Comment

 
Fram til den store Helvetesdebatten på 50-tallet var det få som hadde sett på om religiøs praksis eller religiøse dogmer kunne være skadelig for mennesker. Når svovelpredikant Ole Hallesby skremte halve Norges befolkning med Helvete via sin legendariske radiotale i 1953, svarte biskop Kristian Schjelderup:
Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig.
På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler.
Som en av mange tilskudd i debatten i årene som fulgte, kom psykiateren Gabriel Langfeldt ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom" i 1954. Her gikk han på angrep på de som ved hjelp av forkynning av synd og helvete skremte mennesker til å velge kristendommen. Han mente at dette er skadelig for menneskers helse, og mente også at prestene hadde et ansvar for å ta avstand til denne typen forkynnelse.

Han mente også at helsemyndighetene burde gripe regulerende inn mot den «sjelelige terror i Guds navn» han antok var utbredt i Norge, særlig på landsbygda.

​Langfeldts hefte utløste debatt, men først i 1965 kom det en bok som imøtegikk Langfeldt. Den kristne psykiateren Tallak B. Sirnes mente i at det var klokt å ha en skeptisk innstilling til religion som årsak til sinnslidelser. Likevel kunne han være enig i at religion kunne være uheldig for den mentale helse i mindre, fanatiske sekter.

I 1979 ble Gud satt på tiltalebenken i boken "Gudsforgiftning" av Tillman Moser. Han formidlet noe av fortvilelsen ved å leve med troen som gjorde at han aldri følte seg god nok:
Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt.
Kan kirken selv være nevroseskapende? I 1987 skrev den danske teologen Kurt Kristensen om begrepet "Ekklesiogene nevroser" i boken Menighedsliv og forkyndelse - en tyngende byrde? Enkelte former for forkynnelse hevder han å ha en nevroseskapende effekt, særlig ved ubalansert forkynnelse. Om ekklesiogene nevroser forklarer han:
Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer.
I boken Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver (1998) forteller Stifoss-Hanssen og Kallenberg om hvordan deltagelse også i lukkede trossamfunn kan ha en positiv effekt på helsen. 

Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.


Forfatterne mener at religiøse personer ikke har generelt dårligere mental helse enn andre, men at det avgjørende er hvilken utforming livssynet har. Mennesker med en stabil religiøs overbevisning og med en åpen undrende innstilling har i følge forfatterne en bedre mental helse enn gjennomsnittet. Dette i motsetning til autoritetsavhengig religiøsitet, som er ugunstig for mental helse på alle måter.

I boken "Når jeg ser ditt ansikt. Innføring i kristen sjelesorg" (2002) viser Berit Okkenhaug konsekvensene av ensrettet menighetsliv:
Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra.
I 2009 ble det pubisert en større undersøkelse om helse i Norge, "Helse på norsk - god helse slik folk ser det" (Fugelli og Ingstad). I undersøkelsen ble det også sett på den helsemessige effekten av religion, og selv om de fleste i undersøkelsen anså religion som positivt for menneskelig helse, ble det også nevnt aspekter som kan føre til dårlig psykisk helse. Negative faktorer var påføring av synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning.  

En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden:

Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger. 
I "Mors bok" av Margaret Skjelbred (2009) får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en haugiansk familie i Vestfold, med strenge leveregler og sterk forkynnelse om synd og fortapelse.  
Men predikantens ord satt fast i oss. Innerst inne visste vi det: Vi er alle onde. Det eneste vi kan gjøre når den tid kommer er å krype til korset og bli tvettet rene i Lammets blod. Trygle om nåde og forlatelse for våre mange synder. Oppnå sannhets erkjennelse. Komma igjennom og få fred med Gud. Vår nådeløs, krevende Gud. 
 
Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:
  • når det spilles på frykt for å få mennesker til å velge en tro
  • når kravene gjør at mennesker aldri føler seg god nok for Gud
  • ved ubalansert forkynnelse i et ensrettet menighetsmiljø
  • ved en religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
  • ved autoritetsavhengig religiøsitet
  • når medlemmene blir påført synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning. 
  • når gudsbildet er negativt, med en krevende nådeløs Gud. 

Kilde:  Brith Dybing "Troen som  ble en byrde" (2014)



Hilde Langvann, 15/7-2014

Les også:
Helvetesdebatten før og nå
Sunn eller usunn?
1 Comment

Helvetesdebatten før og nå

1/7/2014

0 Comments

 

Read More
0 Comments

Sunn eller usunn?

22/4/2014

0 Comments

 
Det viktigste er ikke hvorvidt trossamfunnet du tilhører eller har tilhørt blir klassifisert som en sekt, et lukket eller isolert trossamfunn, men om det er sunt eller usunt for deg.

For deg som er medlem av en menighet er de viktig
at du spør deg selv: Blir jeg sett og tatt imot som den jeg er? Er det rom for å tenke kritisk rundt det som formidles, eller blir kritiske spørmål ansett som en trussel mot fellesskapet? Er det sunt for meg?

Hva som er sunt eller usunt kan være subjektivt for den enkelte, men det finnes likevel en liten sjekkliste man kan følge for å få en viss pekepinn.

Usunne trossamfunn:
- er en religiøs minoritet som mener de har den eneste rette sannheten.
- har et sort/ hvitt verdensbilde der gruppen er utvalgt og alt utenfor er ondt og må bekjempes.
- tillater ikke spørsmål ved ideologien, tvil er et onde som må bekjempes.
- har lite rom for avvikende meninger og adferd, det er et sterkt konformitetspress.
- holder skjult deler av læren og åpenbarer den litt etter litt etterhvert som du anses moden nok.
- har klare reaksjoner ved utmeldinger, og regler for hvordan medlemmer skal forholde seg til medlemmer som har valgt å forlate menigheten.

Sunne trossamfunn:
- har ingen hemmeligheter som skal skjules, du vet hva du går inn i på forhånd
- aksepterer ikke manipulasjon og kontroll av medlemmene
- har ingen pastor/ leder/ ledergruppe som anses som et "overmenneske" eller nærmere Gud enn andre.
- har ikke svar på alt, det er lov å tvile og oppleve at livet er vanskelig.
- ser ikke på verden utenfor som en trussel
- anser familien som viktig, uansett om de er medlem av trossamfunnet eller ei
- sier ikke at det er en sammenheng mellom dine økonomiske bidrag til menigheten og din lykke eller forhold til Gud.



Hilde Langvann, 22/4-2014

Kilde:
Guds Brente Barn - Bymisjonen
Lederskap 02/2006, artikkel "Hva skiller sunne grupper fra usunne?"
0 Comments

Religiøs diagnostikk

4/3/2014

0 Comments

 

Read More
0 Comments

Brenn avisen!

26/2/2014

5 Comments

 
Når Tønsbergs Blad retter søkelyset mot Brunstad Christian Church i en rekke kritiske artikler, oppfordres vi av en representant for BCC å kneble kritikeren. ”Brenn avisen”, oppfordrer Bernt Aksel Larsen.

Et viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn, er at menigheten legger begrensninger på medlemmenes mulighet for fri meningsdannelse, og de har restriksjoner på informasjonsutveksling mellom menigheten og samfunnet utenfor. Noen trossamfunn oppfordrer medlemmene sine til å forholde seg kun til Bibelen og egentrykkede publikasjoner, og noen gjør som BCC, indirekte veileder sine medlemmer til å ikke lese avisen.

Et annet viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn er holdningen til kritikk. Å kritisere trossamfunnet vil bli møtt med negative sanksjoner. Kommer kritikken innenfra, betyr det at den som kritiserer er åndelig svak, trenger veiledning eller i verste fall er blitt en ”motstander” og dermed kan utgjøre en fare for de øvrige i menigheten. Kommer kritikken utenfra, er kritikerne motstandere av trossamfunnet, og driver forfølgelse av den sanne Guds menighet.


Mens enkelte trossamfunn har lært sine medlemmer og forstandere å tie når kritikken kommer, for slik å ikke hive ved på bålet, gir Brunstad Christian Churchs nulltoleranse overfor kritikk kilde til langvarige debatter med motsvar som bærer preg av frontalangrep på den som kritiserer, gjennom å veksle mellom å innta en offerrolle eller ved å diskreditere kritikeren.


I sosiale medier er også medlemmene aktive med å sensurere tidligere medlemmer som bidrar i debatten, noe innboksen på FB til flere av våre medlemmer vitner om. Selv personer som har forlatt menigheten vil lenge se på kritikk av BCC som et absolutt tabu. Som dette tidligere medlemmet forklarer:
”Å snakke mot brødrene er noe av det verste du kan gjøre, for de er innsatt av Gud.”
Dette er helt i tråd med fundamentalismens vesen. Religiøs fundamentalisme hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter som de rettroende må bekjempe. Kritikk er å anse som illojalitet, og absolutt lojalitet til ledelsen er en egenskap som blir indoktrinert i medlemmene fra tidlig alder. Synet på menighetens ledere blir illustrert av uttalelser som dette:
"Gode menighetshjem har alltid bilder av de eldste på veggene. Jeg ble opplært til å sette disse veldig høyt! Nest etter Gud tenker jeg at jeg så på de."

"Ja husker at alle hadde bilder av brødrene på veggen. Vi hadde en så stor respekt for de og de hadde en sånn autoritet. De var rett etter Gud ja og vi skulle vise de respekt."
Med denne opphøyingen av ledelsen er det kanskje forståelig at pressens tilnærming til saker vedrørende menigheten ikke faller i god jord. Ledelsen er ikke vant til å møte kritikk, medlemmene er bare vant til å utvise uforbeholden respekt overfor ledelsen, noe som uunnågelig vil resultere i en kollisjon i møtet med et av demokratiets viktigste instistusjoner, den frie pressen.

Å ønske å kneble kritikeren er anti-demokratisk og vekker uheldige assosiasjoner, som hos denne historikeren. I alle totalitære regimer gjennom historien har ytringsfriheten blitt regulert og innskrenket, og særlig for mennesker som er vokst opp i et demokratisk system vil varsellampene blinke når en organisasjon i Norge ønsker å kneble kritikk.

Interessant nok vil ikke møtet med kritikk utenfra endre holdningen til kritikk internt i trossamfunnet, hos det enkelte medlemmet. Hos de fleste fundamentalistiske trossamfunn forventes forfølgelse av de sanne kristne, i henhold til profetier i Bibelen. Kritikk via media ansees som forfølgelse, og bekrefter dermed at man tilhører den sanne tro. Kritikk utenfra bidrar slik til å styrke troen, fremmer fellesskapet, og øker slik avstanden mellom menigheten og verden utenfor.

Lukkede trossamfunn representerer derfor en utfordring i demokratiske samfunn. I møtet mellom samfunnene oppstår det tydelige kulturkonflikter, som debatten i Tønsbergs Blad viser. Kritikk utenfra bidrar også til å øke avstanden mellom trossamfunnet og storsamfunnet, noe som utfordrer den fremtidige integreringen i storsamfunnet hvis et medlem ønsker å forlate. En annen utfordring for integreringen er medlemmenes manglende demokratiske opplæring. Demokratiske prinsipper andre tar for gitt, som forholdet til kritikk, må i mange tilfeller læres.


Hilde Langvann, 26/2-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge
5 Comments

Dommedagsangst - kan man bli kvitt den?

23/11/2013

1 Comment

 
Inne på vår støttegruppe har vi en tråd som heter ”Hvordan blir man kvitt angsten for å brenne i et helvete”. En annen tråd heter ”Hvordan blir man kvitt Harmageddon-angst”

Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder.
Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger.

Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet.

Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete.

Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette:
Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.

Egentlig var det ikke Harmageddon som var verst, men tiden før, den store trengselen, da de sanne kristne skulle bli prøvd.

Jeg ble også skremt med at vi snart skulle bli forfulgt og torturert. Historier om vitner som hadde blitt pisket og, siden de bad, bare kjente de tre første slagene. Andre ble skutt og funnet med smil om munnen. Noen hadde fått neglene trekt sakte ut og andre fikk på satt strøm på kjønnsorganer. Alt dette husker jeg fra alder rundt 10 år og hvordan det føltes å skulle forholde meg til dette. Jeg bad mye.


Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende:
Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. 

Jeg er også glad for at jeg ikke vokste opp i en lukket sekt, men en pinsemenighet er ikke langt ifra. Det er en menighet hvor jeg som 11 åring ble fortalt at dersom jeg ikke ble frelst, at jeg ikke var god nok for Gud ville jeg bli dømt til helvete og evig pining.

Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid. 

Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd:

Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min.

Husker en ungdomsleder i Sv sa en gang han mente det kom til å bli opprettet barnehjem for de som ikke ble med av bruden. Altså vi stod aleine igjen når foreldrene våre var blitt rykket opp. Hva skaper dette, jo angst!

En dag når broren min og jeg lekte i stuen fikk vi høre; "I dag må dere være ekstra snille for i dag kommer Harmageddon" Det skremte meg såpass som femåring at jeg husker det godt ennå.

Der skulle man brenne i evighet. Det ble så sterkt for med at jeg SÅ helvete som en plass med masse glør. Ikke flammer for da brant man opp. Bare glør, en sånn glostabbe. Og jeg hørte lyden av mennesker som ynket seg.

De truer med tilintetgjørelse med ild mens du er i live. Den kroppslige smerten er derfor helt reell. Barna har fått høre at øynene skal råtne i sine øyehuler mens du ennå står på føttene, kroppen din skal råtne mens du lever. De har malt bilder av det i undervisningsbøkene, som også barna må være med å studere. Slik vil det gå med dem som vender seg bort fra Jehova eller "motarbeider" organisasjonen.


Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år.

Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden?


Dette er brukernes egne råd til hverandre:
Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke.

Vil du anbefale andre å tenke slik du gjør? Hvis ikke, ikke gjør det selv heller. Lettere sagt enn gjort, men det kan hjelpe deg å tenke at dette bare er tanker som overført til deg fra andre. Hvor stor vekt vil du legge på det? Er det sant eller nyttig for deg, det som ble fortalt deg

Fornuften hører galskapen i det . Men sjel og følelser er ikkje alltid samstemt


Når jeg lærte at Norrøn mytologi også hadde et tilsvarende "helvete" bare at på dette stedet var det smertelig kaldt, forstod jeg at slike historier MÅ være menneskeskapt.

Siden det er de lavkirkelige miljøene som er opptatt av endetidsprofetier og helvetet, tror jeg også det kan være nyttig å skaffe seg kunnskap om hvordan og hvorfor de lavkirkelige miljøene (pietisme) fikk så stor oppslutning i en viss periode her i Norge. Det har ofte med samfunnsforhold å gjøre. I tillegg mener jeg det er nyttig å skaffe seg kunnskap om hva angst er og om nødvendig få hjelp til å takle den.

Der ble også likene av henrettede forbrytere brent, også mordere. Det lå i Hinnomdalen og ble kalt Gehenna, det evige ilds sted, engelsk oversatt til Hell, eller kald det bare helvetes ild. Så da Jesus advarte om å frykte ham som kunne ødelegge sjelen i Gehenna, var det et symbolsk uttrykk. 

Angst og verdensbilder som er tatovert inn i sinnet tar sin tid å få vekk. Mange erfarer at kunnskap hjelper. Kunnskap gir nøkkelen til å frigjøre seg fra forestillingen om et brennende Helvete eller en endetid der en hevnende gud skal dømme menneskene til liv død eller evig pine. Flere har søkt det som er tabubelagt hos trossamfunnene; "verdslig visdom" og "kritisk litteratur", og ser at kunnskap har endret alt.

Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig.

I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster.

Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier:
Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har.  



Hilde Langvann, 23/11-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge




1 Comment

"For da blir Gud lei seg"

30/10/2013

0 Comments

 

Read More
0 Comments

Debatt: Truet til å tro?

29/10/2013

1 Comment

 

Read More
1 Comment

Men først: En viktig advarsel!

5/10/2013

0 Comments

 
I avisen Dagen kunne vi mandag 30/9-2013 lese en reportasje om personer som har valgt å forlate lukkede trossamfunn. På spørsmål fra avisen til Brunstad Christian Church om hvordan menigheten advarer sine medlemmer mot å forlate trossamfunnet, sier talsmann Harald Kronstad:

"Ved å vende seg bort fra Guds bud, vil ikke velsignelsen fra Gud komme over et menneske."

Han refererer videre fra et skriftsted i Bibelen (Jeremia 17:5)


"Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren."
En av brukerne i vår støttegruppe på nett er en ung jente i en begynnende bruddprosess med sitt trossamfunn. Hun ønsker å forlate, men sliter med dårlig samvittighet både overfor familie og trossamfunnet. Uttalelsen fra Kronstad traff henne midt i magen:
Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier.

Jeg er så redd for å få et liv som er forbannet. Jeg har vært veldig mye syk i det siste, og føler at det er en straff fra Gud når noe går galt. Jeg er så redd for at Gud skal gi meg kreft, eller ta vekk noen jeg elsker. Jeg er nok kanskje paranoid som tenker slik, men jeg er livredd. Og siden jeg lever i samboerskap er jeg livredd for at han skal straffe meg for det og.
Det manglet ikke på trøstende ord fra de andre, for alle kunne kjenne seg igjen de følelsene hun hadde.
Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne.

​
Hvorfor er hennes angst noe vi kjenner igjen?

Fordi fellesnevneren hos de fleste av trossamfunnene som er representert hos oss er at de hevder å inneha Sannheten. Kun deres trossamfunn er godkjent av Gud, alle andre trossamfunn er falske religioner.

Videre hevder disse trossamfunnene at det følger velsignelser for medlemmene. Det du opplever av goder i ditt liv mens du er medlem, som at du er ved god helse, at du har jobb, at du har et godt familieliv og andre positive hendelser, er noe som er relatert til velsignelser som følger medlemskapet. I tillegg til velsignelser, vil medlemskapet også føre til beskyttelse. Trossamfunnene vil ofte forkynne at Gud beskytter sine tjenere, og kan illustrere dette ved fortellinger om medlemmer som ble beskyttet i ulike truende situasjoner av engler eller Guds Ånd.

I denne virkelighetsforståelsen ligger det en trussel, for når du ikke lenger er medlem vil velsignelsene og beskyttelsen samtidig forsvinne. For å understreke dette forkynner noen trossamfunn eksempler på hvordan det har gått med mennesker som har forlatt trossamfunnet, som at ekteskapet er gått i oppløsning, man er blitt syk, mistet jobb og blitt fattig.

Mennesker utenfor kan kanskje trekke på smilebåndet og se det ironiske i at det er en skremmende likhet mellom denne troen og den samme overtroen de samme trossamfunnene kritiserer folketroen og andre religioner for. Men denne virkelighetsforståelsen er noe av det vanskeligste forbundet med religiøse bruddprosesser. Mennesker som skal stable sammen et nytt liv utenfor trossamfunnet, som i denne prosessen mister venner og familiemedlemmer, som sliter med lavt selvbilde som følge av i årevis ha følt at de ikke har nok tro eller at de aldri er bra nok for Gud, de trenger virkelig ikke å bli truet med at noe negativt kommer til å skje dem når de forlater. For mennesker som har fått denne lærdommen inn med morsmelken, så er truslene høyst reelle, og kan ikke avfeies som overtro.

Hvor mange tør aldri å forlate trossamfunnet som følge av denne virkelighetsforståelsen? Og hvorfor skal det være nødvendig å bruke trusler for å få mennesker til å forbli i menigheten? Metoden er uansett effektiv, og mange som likevel velger å forlate trossamfunnet har i årevis angst for at noe fryktelig skal skje dem, som denne mannen illustrerer:
Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep.
Det kan ta tid, men de fleste kommer seg videre, ikke minst takket være gode råd fra andre mennesker som har gått gjennom samme prosess, som sitatene under illustrerer:
Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!!
Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker.

Jeg har fortsatt ett stykke vei å gå, men jeg vil bare fortelle deg at jeg er godt igang med å finne meg til rette i den "fryktelige verden". Ser og erfarer gode oppriktige, USELVISKE, mennesker.. mennesker som brenner for barn og ungdom, mennesker som er åpne og fri for fordommer mot alt og alle jeg erfarer hver eneste dag at det Kronstad sier, KUN er skremselspropaganda, og har ikke ett snev av sannhet i seg. At mange, mennesker sliter psykisk etter å ha brutt med ett lukket trossamfunn har ikke noe med at man blir straffet av Gud, men det har med den påkjenningen det er å bryte ut. Det er ihvertfall jeg 100 % overbevist om. Masse lykke til, du har lang vei å gå  men det er lys i enden av tunnelen.

Når et trossamfunn hevder at du må tilhøre deres organisasjon for å bli godkjent av Gud, at de slik sett har monopol på Gud, og at det vil gå deg galt hvis du forlater, da er det et sikkert tegn på at du ikke tilhører et sunt trossamfunn. 

Vi fortjener alle et liv preget av glede, frivillighet og valgmuligheter, ikke et liv preget av tvang, lavt selvbilde og depresjoner. Ikke på noen områder i livet vil vi akseptere trusler, så hvorfor skal vi godta dette fra trossamfunnet? 

Ikke la deg bli truet til å tro. 



Hilde Langvann, 6/10-2013
Organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge


Les også: Svar fra Harald Kronstad, Brunstad Christian Church
0 Comments

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Identitet
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner

    Arkiv

    November 2022
    July 2022
    June 2022
    May 2022
    April 2022
    September 2021
    March 2021
    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss