|
En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet. Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling. I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader. Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere. Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid. Skrevet av: Bente Sandvig, Human Etisk Forbund Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019 
1 Kommentar
16/10/2019 1 Kommentar Når tro blir usunnNær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
4. oktober er det premiere på Jorunn Myklebust Syversens film «Disco», der vi møter 19 år gamle Mirjam som er aktiv i den karismatiske menigheten Friheten. Mange som har tatt kontakt med Hjelpekilden forteller om de samme erfaringene som Mirjam; et voldsomt press, isolasjon fra storsamfunnet og en sammenkobling mellom nederlag og motgang med demoner og Satan. Menighetens omsorg og fellesskap oppleves som kontroll som går for langt, man mister sin egen stemme, og det føles utmattende å aldri være god nok. Når et religiøst miljø bruker en skremmende retorikk og stiller for mange krav, samtidig som de hindrer medlemmer å oppsøke impulser utenfra, kan dette føre til mental uhelse for den enkelte. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde» (Dybing, 2014), fant forfatteren at mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer kan ha pådratt seg problemer som de ikke selv er i stand til å mestre. Det var vanskelig for dem å få adekvat hjelp, og hjelpetilbudene som finnes er få og lite tilgjengelige. Voksne har likevel en mulighet til å oppsøke hjelp på egne vegne, noe barn ikke har. Barn er avhengig av å bli sett. Hvis de vokser opp i et lukket miljø, er det viktig at storsamfunnet kan se disse barna og har kunnskap om utfordringer de kan leve med. Ungdommer som har vokst opp i slike miljøer har fortalt at de ikke kjente til at de hadde rettigheter når de vokste opp, at de skulle ønske at flere hadde kjennskap til hvilke utfordringer de vokste opp med og at noen hadde spurt dem hvordan de hadde det, egentlig. Dette er bakgrunnen til veilederen «Små sko, stor tro» (Redd Barna og Hjelpekilden, 2019), som er rettet mot lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten som møter barn fra lignende religiøse miljøer. Men dette er ikke nok, det er nødvendig at denne kompetansen blir inkludert i utdannelsen av fagpersoner, slik at man lettere kan fange opp og gi hjelp til barn i strenge religiøse miljøer. I tillegg trenger barn fra tidlig alder å lære om egne rettigheter for slik å identifisere negativ sosial kontroll og rettighetsbrudd i eget liv, og for å kunne ta gode valg og søke nødvendig hjelp. Med Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019-2024) ønsker regjeringen å jobbe for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet. I tillegg er målet at de som trenger det skal få et godt behandlingstilbud. For at dette skal gjelde alle barn og unge, er det viktig at de som gir hjelp har nødvendig kompetanse om utfordringer knyttet til å vokse opp i religiøse miljøer preget av en ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, streng kontroll og konformitetspress og lydighetskultur. «Lena» skrev dette til Hjelpekilden: «Jeg brøt med menigheten når jeg var 14 år. Jeg fortalte om angsten for dommedag, angsten for å bli besatt av demoner, om Gud som alltid så meg og hvor sliten jeg hele tiden var. Det endte opp med tung medisinering på grunn av en psykosediagnose, noe det egentlig aldri var. Det endte med rus og depresjon, for meg som for mange andre, og en ubehandlet PTSD diagnose som ble komplisert og diagnostisert 16 år senere.» «Pål» er for syk til å få hjelp fra Modum Bad, og DPS i hans fylke har ikke nok kompetanse til å hjelpe han. DPS forteller at han er den femte personen fra bibelskolen han gikk på som har havnet hos dem, og som sliter med angst som følge av forestillinger om fortapelse. Morens fortvilte henvendelse til Hjelpekilden om sin suicidale sønn bekrefter bildet av kunnskapshull og understreker hvor presserende behovet for et bedre hjelpetilbud er. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at et negativt gudsbilde kan være traumatiserende. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at endetidsperspektiv kan være angstskapende og skape suicidale tanker. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at negativ sosial kontroll også utøves i enkelte kristne miljøer, og at det å frigjøre seg fra den kontrollen kan utløse redsel, skam og skyldfølelse. De trenger også å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med slike grupper, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt. Mirjam i filmen «Disco» trenger framfor alt å bli sett. Dette trengte også «Lena» og «Pål», og de mange andre som ukentlig tar kontakt med Hjelpekilden. Denne gruppen vil ikke føle seg sett før det finnes et hjelpeapparat som forstår hvordan usunn tro kan påvirke mental helse, og som kan tilby tilfredsstillende helsehjelp. Med politisk vilje kan dette bli en realitet. Men hvor lenge skal vi vente på denne politiske viljen? Hilde Langvann, Hjelpekilden Innlegget sto på trykk i BT 7/10-2019 https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/xPy4jl/naar-tro-blir-usunt 1/9/2017 0 kommentarer Kritikk til besvær Skjermdump av e-post 17. august. ”Hvorfor motarbeider dere Gud”, skrev en til oss for noen uker siden. ”Dere vet at dere vil bli straffet av Gud for det dere gjør, ” skrev en annen for en tid tilbake. En annen gang fikk vi inn et svært malerisk bilde av hvordan vi ville brenne i Helvete når den dagen kommer.
Brukerhistoriene på våre sider der problematiske sider ved usunne miljøer i noen tilfeller blir adressert, kan av noen tolkes som et angrep på noens tro, noens gud eller på dem selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi i går mottok trusler fra et av de omtalte miljøenes ledelse om juridisk forfølgelse pga to brukerhistorier på våre sider. Et av mange fellestrekk for miljøene som er representert hos oss, er dessverre holdningen til kritikk. Å kritisere en religiøs leder kan i noen miljøer forstås som kritikk av Gud selv. Noen miljøer viser til hva slangen sa i Edens hage: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise av noe tre i hagen”, og tolker det slik at kritikk betyr at man har en satanisk ånd. Vi kan derfor si at vi kan ha kulturelle ulikheter når det gjelder holdningen til kritikk, og at denne ulikhetene blir tydelig når noen reagerer på våre brukerhistorier. Hjelpekilden jobber ikke med kritikk av religiøse miljøer, men har fortrinnsvis fokus på mennesker som har hatt utfordringer etter å ha brutt med et strengt, ytterliggående eller lukket miljø. Samtidig er det viktig for oss å snakke våre brukeres sak, ved å adressere det som kan være usunne trekk i enkelte religiøse miljøer, som feks negativ sosial kontroll, isolasjon og fremmedgjøring fra storsamfunnet. Hjelpekilden har ingen agenda mot tro, trossamfunn eller spesifikke miljøer, men er opptatt av mennesker. På våre hjemmesider har vi en egen side for brukernes egne historier, som vi har kalt "Livshistorier - stemmer fra en annen virkelighet" der de forteller om sin vei ut av et miljø, sine utfordringer etter å ha brutt, et brev til en mor eller søster som er igjen i trossamfunnet eller om sine vanskelige opplevelser i trossamfunnet. Noen av historiene er triste, noen er sinte, enkelte er ubehagelig å lese, men de fleste er optimistiske og forteller om en beundringsverdig styrke en tydelig livsglede etter å ha fått det livet de ønsker seg. Å skrive har en enorm terapeutisk effekt. Å sette ord på dine opplevelser, erfaringer og følelser kan hjelpe deg å få en formell avslutning på et kapittel i ditt liv, og dermed bidra til å hjelpe deg videre. Samtidig kan det du skriver få en stor betydning for andre. Ved å bli publisert på våre hjemmesider, vil omverdenen få et unikt innblikk i en fremmed kultur i Norge, og dermed også økt forståelse for de spesielle utfordringene både for de som vokser opp i og de som velger å bryte med slike miljøer. I tillegg kan din historie gi mot og håp til mennesker som selv er i en bruddprosess. For noen innebærer en terapeutisk skriveprosess også å ta et kraftig oppgjør med det miljøet de forlot. Særlig for de som lærte at det var en synd å kritisere, at de skulle alltid forbli lojal mot sin organisasjon. Og også for de som lærte at sinne er en negativ og syndig egenskap som alltid skulle undertrykkes. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, så er sinne en sunn og naturlig reaksjon. For mange er det viktig å adressere det som har vært skadelig for dem i deres liv, og bare etter dette oppgjøret kan de komme seg videre, leve et liv uten sinne, uten bitterhet, leve et liv uten å lenger være påvirket av sine negative erfaringer. En kvinne skrev en gang inn til oss og ville gjerne rette på en av historiene. Hun mente at forfatterens opplevelse av trossamfunnet var feil siden hun hadde en helt annen opplevelse. Men vi ønsker ikke å sensurere menneskers livshistorier, selv om andre har andre opplevelser fra det samme miljøet. En livshistorie kan aldri være objektiv, den er en personlig beretning. Og selv om andre opplevde det annerledes, så eier du din egen historie, og den kan ingen ta fra deg. Vi vil gjerne oppmuntre folk til å fortsette å skrive og fortsette å sende inn sine historier til oss. Dette fordi det vil hjelpe deg i en viktig terapeutisk prosess, og fordi det vil hjelpe andre som står midt i en lignende prosess. La deg ikke påvirke av de som mener at skribentene er ute etter hevn, som mener det er illojalt å skrive om miljøet du tilhørte, eller som kommer med trusler eller mindre hyggelige kommentarer under noen av historiene. Vi lever i et demokrati, ytringsfriheten er viktig hos oss, og kritikk er en naturlig del av ytringsfriheten. Hilde Langvann, 01.09.17 Hjelpekilden Norge Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse. Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter. Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette. Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering. Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har. Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt. En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene. Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse. Hilde Langvann, 17/8-2016 daglig leder Hjelpekilden Norge Kilder: Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. Fram til den store Helvetesdebatten på 50-tallet var det få som hadde sett på om religiøs praksis eller religiøse dogmer kunne være skadelig for mennesker. Når svovelpredikant Ole Hallesby skremte halve Norges befolkning med Helvete via sin legendariske radiotale i 1953, svarte biskop Kristian Schjelderup: Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler. Som en av mange tilskudd i debatten i årene som fulgte, kom psykiateren Gabriel Langfeldt ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom" i 1954. Her gikk han på angrep på de som ved hjelp av forkynning av synd og helvete skremte mennesker til å velge kristendommen. Han mente at dette er skadelig for menneskers helse, og mente også at prestene hadde et ansvar for å ta avstand til denne typen forkynnelse. Han mente også at helsemyndighetene burde gripe regulerende inn mot den «sjelelige terror i Guds navn» han antok var utbredt i Norge, særlig på landsbygda. Langfeldts hefte utløste debatt, men først i 1965 kom det en bok som imøtegikk Langfeldt. Den kristne psykiateren Tallak B. Sirnes mente i at det var klokt å ha en skeptisk innstilling til religion som årsak til sinnslidelser. Likevel kunne han være enig i at religion kunne være uheldig for den mentale helse i mindre, fanatiske sekter. I 1979 ble Gud satt på tiltalebenken i boken "Gudsforgiftning" av Tillman Moser. Han formidlet noe av fortvilelsen ved å leve med troen som gjorde at han aldri følte seg god nok: Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt. Kan kirken selv være nevroseskapende? I 1987 skrev den danske teologen Kurt Kristensen om begrepet "Ekklesiogene nevroser" i boken Menighedsliv og forkyndelse - en tyngende byrde? Enkelte former for forkynnelse hevder han å ha en nevroseskapende effekt, særlig ved ubalansert forkynnelse. Om ekklesiogene nevroser forklarer han: Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer. I boken Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver (1998) forteller Stifoss-Hanssen og Kallenberg om hvordan deltagelse også i lukkede trossamfunn kan ha en positiv effekt på helsen. Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål. Forfatterne mener at religiøse personer ikke har generelt dårligere mental helse enn andre, men at det avgjørende er hvilken utforming livssynet har. Mennesker med en stabil religiøs overbevisning og med en åpen undrende innstilling har i følge forfatterne en bedre mental helse enn gjennomsnittet. Dette i motsetning til autoritetsavhengig religiøsitet, som er ugunstig for mental helse på alle måter. I boken "Når jeg ser ditt ansikt. Innføring i kristen sjelesorg" (2002) viser Berit Okkenhaug konsekvensene av ensrettet menighetsliv: Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra. I 2009 ble det pubisert en større undersøkelse om helse i Norge, "Helse på norsk - god helse slik folk ser det" (Fugelli og Ingstad). I undersøkelsen ble det også sett på den helsemessige effekten av religion, og selv om de fleste i undersøkelsen anså religion som positivt for menneskelig helse, ble det også nevnt aspekter som kan føre til dårlig psykisk helse. Negative faktorer var påføring av synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning. En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden: Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger. I "Mors bok" av Margaret Skjelbred (2009) får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en haugiansk familie i Vestfold, med strenge leveregler og sterk forkynnelse om synd og fortapelse. Men predikantens ord satt fast i oss. Innerst inne visste vi det: Vi er alle onde. Det eneste vi kan gjøre når den tid kommer er å krype til korset og bli tvettet rene i Lammets blod. Trygle om nåde og forlatelse for våre mange synder. Oppnå sannhets erkjennelse. Komma igjennom og få fred med Gud. Vår nådeløs, krevende Gud. Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:
Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014) Hilde Langvann, 15/7-2014 Les også: Helvetesdebatten før og nå Sunn eller usunn? 1/7/2014 1 Kommentar Helvetesdebatten før og nåJeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i hvelvete… (O. Hallesby, Nrk Radio 25. januar 1953) Det var ikke få som satte morgenkaffen i halsen da svovelpredikant Ole Hallesby fremla sitt nådeløse budskap til de uomvendte i en direktesendt radioandakt på en iskald søndags januarmorgen i 1953. Talen står i dag som historisk, da han etter sigende skal ha skremt store deler av det norske folk, og da den satte startskuddet for den store "Helvetesdebatten" som preget 50-tallet. Dagen etter Ole Hallesbys tordentale kunne man lese følgende på Dagbladets førsteside: «Norsk Rikskringkasting stilte seg i går ettermiddag til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag.» Avisen innhentet kommentarer fra både kringkastingssjef og formann i kringkastingsrådet. Sistnevnte sa at det var ikke opp til NRK å sensurere Kirkens bekjennelsesskrifter: «Har vi en statskirke, må vi ta statskirken som den er.» En av de første fra kirken som motsa Hallesby var den liberale biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, via et leserinnlegg i Aftenposten, 31. januar 1953: "Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig…” I biskop Schjelderups verden hørte ikke læren om evig helvetesstraff hjemme "i kjærlighetens religion”. Schjelderups debattinnlegg ble sterkt kritisert, han ble framstilt som vranglærer og forsøkt frosset ut av sin stilling. Når han ble kritisert for å ha stilt seg utenfor Den norske kirkes bekjennelse, henvendte han seg Kirkedepartementet for å få saken avgjort. Departementet innhentet uttalelser fra de teologiske fakultetene, fra de øvrige biskopene, og dessuten fra den statsrettslærde professor F. Castberg. Da ikke alle uttalelsene gikk i samme retning, konkluderte departementet med at Schjelderup ikke kunne sies å ha satt seg utenfor Den norske kirkes tro. Schjeldrup beholdt dermed sin bispestilling. I første fase var Helvetesdebatten en ren teologisk diskusjon, en intern strid i kirken mellom fundamentalistiske og liberale bibletolkere. På mange måter representerte debatten en del av brytninger som allerede eksisterte mellom konservative og liberale kristne miljøer siden 20-tallet, også kalt "Kirkestriden". En av fundamentalistenes hovedsynspunkt var at Helvete ikke var Hallesbys oppfinnelse, men en del av den kristne religions trossannheter. Noen reserverte seg mot Hallesbys krasse ordbruk, men mente at han sto på sikker bibelsk grunn, mens andre kristelige ledere ga Hallseby full støtte uten reservasjoner. Men debatten endret raskt karakter til å dreie seg om hvor romslig kirken skal være. Som Schjelderup treffende uttalte; "Hvis de som ikke trodde på et brennede Helvete ikke skulle høre hjemme i Den norske kirke, da ville det bli god plass i kirken." Samtidig aktualiserte Helvetesdebatten spørsmålet om statskirkens stilling. I en serie lederartikler i perioden februar til mars 1953 tok Dabladet orde for at man man måtte se nærmere på dette spørsmålet. Dagbladet konkluderte med at siden «Hallesby og hans hird» nå har makten over Kirken, med sin tro på helvete og andre gamle dogmer, er det ingen rimelighet i at alle de som ikke tror på dette, skal bidra til finansieringen av helveteslærens forkynnelse: «Den læren bør de forkynne på egen bekostning ved at staten skilles fra Kirken». En annen konsekvens av Helvetesdebatten var at den ga et viktig løft til krefter i samfunnet som arbeidet for å fremme en moderne, sekulær humanisme. På mange måter ble Hallesby en motvillig fødselshjelper for Human-Etisk Forbund i Norge, som ble etablert tre år senere, i april 1956. Borgelig konfirmasjon hadde vært et tilbud siden 1951, og hvis vi ser på tallene på antall konfirmerte, ser vi tydelig økning av antall deltagere i 1954 med 162 mot 54 personer to år tidligere, og Helvetesdebatten ble oppgitt som en klar årsak til tilstrømningen til borgelig konfirmasjon. ”På samme måte burde selvsagt prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og og søvnløse netter hos tallrike svake sjeler .” (Langfeldt, 1954 s. 21) Som en av flere bidrag i Helvetesdebatten kom psykiateren Gabriel Langfeldt i 1954 ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom", der han gikk på angrep på all forkynnelse som brukte synd og forkynnelse om Helvete som skremsel for å påvirke folks valg av tro. Han gikk langt i å både slå fast at dette var skadelig for menneskers psykiske helse, samtidig som han etterlyste at prester tok avstand fra slik forkynnelse. Hvilke konsekvenser fikk Helvetsstriden for Den norske kirke? På ortodoks hold betydde striden en dogmatisk innstramming av hva det er lov å mene om livet etter døden. Tidligere hadde det eksistert et visst mangfold av oppfatninger også blant konservative teologer. Som følge av Helvetesdebatten ble denne dogmatiske handlefriheten begrenset. Samtidig etterlot striden seg så mye frustrasjon også på konservativt hold at ingen med entusiasme ville begynne å gi Helveteslæren en stor plass i forkynnelsen etter 1953. Helvete ble nærmest et ikke-ord i forkynnelsen, bortsett fra i noen små og større trossamfunn utenfor Den norske kirke. Selv om vi skulle likt å tro at Svovelpredikantens ord hører fortiden til, så er den høyst levende i dag, men utenfor Den norske kirke. En undersøkelse gjort av Norstat og Vårt Land i 2012, viste at 1 av 10 nordmenn tror på Helvete som et konkret fysisk sted der mennesker vil bli utsatt for evig pine. Senest i februar i år blusset debatten opp igjen, etter at predikant Tor André Haddeland i Indremisjonsforbundet i radiodokumentaren «Et sant helvete» kom med følgende ytring: Hvis du visste at det var en bombe som kom til å smelle om en halvtime, så hadde du advart alle. På samme måte som Ole Hallesby, presiserer han at dette var ment som en tankevekker. Bomben er helvete, skjebnen Gud har tiltenkt alle som ikke tror. I et debattinnlegg etter radiodokumentaren skriver Gunn Hild Lem: Religionskritikere har stilt spørsmål ved flere sider av helvetestroen. Sier virkelig teksten at livet har to utganger, himmel eller helvete? Er det forenlig med en god Gud? Og litt mer prosaisk: Hvordan påvirker det mennesker å tro på dette? Tar vi en ny runde med debatt, kan vi kanskje spare flere for angst og pine, skrev Lem. Og det fulgte i noen uker en kort og interessant debatt med ulike meningsutvekslinger, men der de konservative trossamfunnene utenfor Den norske kirke har glimret med sitt fravær. Hvorfor vil de ikke ta debatten? Hvis de vil sikre seg at deres trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må de være åpne for å ta debatten om skadevirkningene som kan følge forkynnelsen av en Gud som er i stand til å straffe mennesker med døden for å ikke ha rett tro eller rett kjærlighet. En nylig utgitt masteroppgave "Troen som ble en byrde" (B. Dybing, 2014) aktualiserer på ny hvilke konsekvenser som følger av usunn tro. Når det brukes ressurser på å forske på hvilken hjelp mennesker som blant annet er vokst opp med troen på et brennende Helvete trenger, så burde det være et varsku her. Kan vi bare fokusere på reparering, eller kan vi også forebygge? Hilde Langvann, 1.juli 2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder Pål Repstad: "Mannen som ville åpne kirken" Gunn Hild Lem: "I Helvete heller" Brith Dybing: "Troen som ble en byrde" NRK Video: Helvetesdebatt Nrk Radio: Et Sant Helvete 22/4/2014 0 kommentarer Sunn eller usunn?Det viktigste er ikke hvorvidt trossamfunnet du tilhører eller har tilhørt blir klassifisert som en sekt, et lukket eller isolert trossamfunn, men om det er sunt eller usunt for deg.
For deg som er medlem av en menighet er de viktig at du spør deg selv: Blir jeg sett og tatt imot som den jeg er? Er det rom for å tenke kritisk rundt det som formidles, eller blir kritiske spørmål ansett som en trussel mot fellesskapet? Er det sunt for meg? Hva som er sunt eller usunt kan være subjektivt for den enkelte, men det finnes likevel en liten sjekkliste man kan følge for å få en viss pekepinn. Usunne trossamfunn: - er en religiøs minoritet som mener de har den eneste rette sannheten. - har et sort/ hvitt verdensbilde der gruppen er utvalgt og alt utenfor er ondt og må bekjempes. - tillater ikke spørsmål ved ideologien, tvil er et onde som må bekjempes. - har lite rom for avvikende meninger og adferd, det er et sterkt konformitetspress. - holder skjult deler av læren og åpenbarer den litt etter litt etterhvert som du anses moden nok. - har klare reaksjoner ved utmeldinger, og regler for hvordan medlemmer skal forholde seg til medlemmer som har valgt å forlate menigheten. Sunne trossamfunn: - har ingen hemmeligheter som skal skjules, du vet hva du går inn i på forhånd - aksepterer ikke manipulasjon og kontroll av medlemmene - har ingen pastor/ leder/ ledergruppe som anses som et "overmenneske" eller nærmere Gud enn andre. - har ikke svar på alt, det er lov å tvile og oppleve at livet er vanskelig. - ser ikke på verden utenfor som en trussel - anser familien som viktig, uansett om de er medlem av trossamfunnet eller ei - sier ikke at det er en sammenheng mellom dine økonomiske bidrag til menigheten og din lykke eller forhold til Gud. Hilde Langvann, 22/4-2014 Kilde: Guds Brente Barn - Bymisjonen Lederskap 02/2006, artikkel "Hva skiller sunne grupper fra usunne?" 4/3/2014 0 kommentarer Religiøs diagnostikkI nettleksikonet Store norske leksikon (snl.no) kan vi lese dette om Medisinens historie: Det forhistoriske menneske betraktet kanskje sykdom som demoners verk, de gamle grekere så på sykdom som en disharmoni i kroppen, middelaldermennesket oppfattet sykdom som Guds straffedom, mens vi i vår tid oftest ser på sykdom som et resultat av biologiske prosesser som kan forklares dersom våre naturvitenskapelige og medisinske kunnskaper er gode nok. I vår moderne tid har vi leger og psykologer som kan hjelpe oss med å diagnostisere våre problemer. Og i motsetning til tidligere tider, der man fant årsaksforklaringer i ens persons forhold til gudene, så har vi dag en mer vitenskapelig orientert forklaringsmodell. Men i en del religiøse miljøer henger troen på det guddommelige som en forklaringsmodell stadig igjen. Og da snakker vi ikke om små isolerte kulturer langt borte fra vestlig sivilisasjon, men i vårt eget land. En av våre medlemmer forlot sitt trossamfunn for noen år siden. Kort tid etter var hun involvert i en trafikkulykke som har ført til at hun den dag i dag sliter med kroniske plager. Et familiemedlem med bakgrunn fra karismatiske trossamfunn konfronterte henne med følgende påstand: ”Ulykken var Guds måte å advare deg på, for å få deg bort fra den stien du har valgt, og for å gjøre deg ydmyk igjen” Smertene hun derfor daglig erfarer er i denne virkelighetsforståelsen Guds straff for at hun ikke har vendt tilbake til et liv i gudstro. Svært mange kan fortelle om en lignende holdning til psykiske lidelser. En ung jente son tok kontakt med oss i fjor hadde slitt med psykiske lidelser i årevis, og ble tett fulgt opp av psykiatrien som følge av dette. Langt nede, og på leting etter en mening med tilværelsen, ble hun 18 år gammel med i en frikirke i misjonsforbundet. Pastoren fortalte henne her at hennes problemer kunne bli borte ved å fjerne onde ånder, og motarbeidet slik den behandlingsprosessen hun var i gang med i psykiatrien. I dag har hun forlatt trossamfunnet, men trenger mer oppfølging enn noensinne fra psykiatrien, noe som kompliseres ytterligere ved at psykologene ikke forstår hva hun har vært gjennom av religiøse traumer i menigheten. En annen jente med bakgrunn fra Smiths venner kan fortelle om en venninne som sluttet på antidepressiva da hennes far fortalte at ”depresjon er fra Djevelen”. Dette kan forklare hvorfor en annen jente fra samme menighet opplevde på bibelundervisningen i regi av menigheten å bli sterkt advart mot å gå til psykolog og andre hjelpemottak, da dette var en synd. Psykiske lidelser har her og i andre menigheter ofte blitt ansett som et tegn på at man har syndet, ikke har bedt nok eller ikke er åndelig sterk nok. Selv om mange lukkede trossamfunn nå i de siste årene offisielt har åpnet for at medlemmene kan få hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet, så henger troen igjen i både menigheter og familier, som uttalelsen fra denne damen illustrerer: Søsknene mine har gitt beskjed til alle om å si til andre at hun sliter med ryggen hvis de spør, ikke at hun er på psykiatrisk. For da vil folk tro at hun ikke har god nok tro, tenk for en skam. Denne middelalderske forklaringsmodellen på lidelser er sterkt kompliserende for mennesker med sterkt tro, når den i tillegg spiller på skyld, som disse nybakte foreldrene erfarte: Jeg vet om noen som fikk et handikappet barn som ble unnfanget utenfor ekteskap. En av lederne i menigheten (pinsemenighet) mente at barnet ble født handikappet fordi det var Guds straff for at foreldrene hadde hatt sex utenfor ekteskapet. Som om det ikke er ille nok å få et barn som har smerter og ikke er friskt, men så skal man også bli påført skyldfølelse, og tenke at man kan takke seg selv. I denne forklaringsmodellen er loven om årsak og virkning erstattet med Gud, og religiøse retorikere har slik satt seg over naturen. Når man har en virkelighetsforståelse som sier at alt er fra Gud, så vil selv medgang og god helse forklares med at man har seiret over det onde. Men hvilken gudstro er sunnest, troen på en tilgivende og kjærlig Gud eller en dømmende og straffende Gud? Som en av våre medlemmer påpekte: Hvis noe hendte deg, hvilken forklaring ville motivert deg til å reise deg og komme deg videre? At Gud har straffet deg, eller fordi du har vært uheldig? Hva ville føltes urettferdig? Hvis du er troende, vil jeg anbefale deg å lese hva Gatepresten sier i sitt blogginnlegg "Straff fra Gud?" Her viser han til at selv Bibelen avkrefter at sykdom er Guds straff. Det er likevel forståelig at redselen man har blitt indusert med fra barnsben sitter i lenge, særlig med bakgrunn i slike uttalelser: "Bare vent til det begynner å skje noe med barna dine" fikk jeg beskjed om da jeg gikk ut fra Sv. "Da kommer du nok tilbake." Er det rart jeg fortsatt har angst for at det skal skje dem noe? 26/2/2014 5 kommentarer Brenn avisen!Når Tønsbergs Blad retter søkelyset mot Brunstad Christian Church i en rekke kritiske artikler, oppfordres vi av en representant for BCC å kneble kritikeren. ”Brenn avisen”, oppfordrer Bernt Aksel Larsen. Et viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn, er at menigheten legger begrensninger på medlemmenes mulighet for fri meningsdannelse, og de har restriksjoner på informasjonsutveksling mellom menigheten og samfunnet utenfor. Noen trossamfunn oppfordrer medlemmene sine til å forholde seg kun til Bibelen og egentrykkede publikasjoner, og noen gjør som BCC, indirekte veileder sine medlemmer til å ikke lese avisen. Et annet viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn er holdningen til kritikk. Å kritisere trossamfunnet vil bli møtt med negative sanksjoner. Kommer kritikken innenfra, betyr det at den som kritiserer er åndelig svak, trenger veiledning eller i verste fall er blitt en ”motstander” og dermed kan utgjøre en fare for de øvrige i menigheten. Kommer kritikken utenfra, er kritikerne motstandere av trossamfunnet, og driver forfølgelse av den sanne Guds menighet. Mens enkelte trossamfunn har lært sine medlemmer og forstandere å tie når kritikken kommer, for slik å ikke hive ved på bålet, gir Brunstad Christian Churchs nulltoleranse overfor kritikk kilde til langvarige debatter med motsvar som bærer preg av frontalangrep på den som kritiserer, gjennom å veksle mellom å innta en offerrolle eller ved å diskreditere kritikeren. I sosiale medier er også medlemmene aktive med å sensurere tidligere medlemmer som bidrar i debatten, noe innboksen på FB til flere av våre medlemmer vitner om. Selv personer som har forlatt menigheten vil lenge se på kritikk av BCC som et absolutt tabu. Som dette tidligere medlemmet forklarer: ”Å snakke mot brødrene er noe av det verste du kan gjøre, for de er innsatt av Gud.” Dette er helt i tråd med fundamentalismens vesen. Religiøs fundamentalisme hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter som de rettroende må bekjempe. Kritikk er å anse som illojalitet, og absolutt lojalitet til ledelsen er en egenskap som blir indoktrinert i medlemmene fra tidlig alder. Synet på menighetens ledere blir illustrert av uttalelser som dette: "Gode menighetshjem har alltid bilder av de eldste på veggene. Jeg ble opplært til å sette disse veldig høyt! Nest etter Gud tenker jeg at jeg så på de." Med denne opphøyingen av ledelsen er det kanskje forståelig at pressens tilnærming til saker vedrørende menigheten ikke faller i god jord. Ledelsen er ikke vant til å møte kritikk, medlemmene er bare vant til å utvise uforbeholden respekt overfor ledelsen, noe som uunnågelig vil resultere i en kollisjon i møtet med et av demokratiets viktigste instistusjoner, den frie pressen.
Å ønske å kneble kritikeren er anti-demokratisk og vekker uheldige assosiasjoner, som hos denne historikeren. I alle totalitære regimer gjennom historien har ytringsfriheten blitt regulert og innskrenket, og særlig for mennesker som er vokst opp i et demokratisk system vil varsellampene blinke når en organisasjon i Norge ønsker å kneble kritikk. Interessant nok vil ikke møtet med kritikk utenfra endre holdningen til kritikk internt i trossamfunnet, hos det enkelte medlemmet. Hos de fleste fundamentalistiske trossamfunn forventes forfølgelse av de sanne kristne, i henhold til profetier i Bibelen. Kritikk via media ansees som forfølgelse, og bekrefter dermed at man tilhører den sanne tro. Kritikk utenfra bidrar slik til å styrke troen, fremmer fellesskapet, og øker slik avstanden mellom menigheten og verden utenfor. Lukkede trossamfunn representerer derfor en utfordring i demokratiske samfunn. I møtet mellom samfunnene oppstår det tydelige kulturkonflikter, som debatten i Tønsbergs Blad viser. Kritikk utenfra bidrar også til å øke avstanden mellom trossamfunnet og storsamfunnet, noe som utfordrer den fremtidige integreringen i storsamfunnet hvis et medlem ønsker å forlate. En annen utfordring for integreringen er medlemmenes manglende demokratiske opplæring. Demokratiske prinsipper andre tar for gitt, som forholdet til kritikk, må i mange tilfeller læres. Hilde Langvann, 26/2-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Inne på vår støttegruppe har vi en tråd som heter ”Hvordan blir man kvitt angsten for å brenne i et helvete”. En annen tråd heter ”Hvordan blir man kvitt Harmageddon-angst” Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder. Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger. Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet. Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete. Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette: Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg. Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende: Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid. Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd: Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år. Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden? Dette er brukernes egne råd til hverandre: Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke. Angst og verdensbilder som er tatovert inn i sinnet tar sin tid å få vekk. Mange erfarer at kunnskap hjelper. Kunnskap gir nøkkelen til å frigjøre seg fra forestillingen om et brennende Helvete eller en endetid der en hevnende gud skal dømme menneskene til liv død eller evig pine. Flere har søkt det som er tabubelagt hos trossamfunnene; "verdslig visdom" og "kritisk litteratur", og ser at kunnskap har endret alt. Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig. I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster. Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier: Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har. Hilde Langvann, 23/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge 30/10/2013 1 Kommentar "For da blir Gud lei seg"Det er ikke lett å oppdra barn, og opp gjennom tidene har det vært ulike teorier om hva som er den beste metoden for å oppnå målet for barneoppdragelsen, være seg lydige barn eller reflekterte selvstendige individer. Selv om vi i dag kanskje ikke har den endelige fasiten på den beste metoden, så har kunnskapen om betydningen av barnets utvikling gitt mye forskning og mye god veiledning, slik at vi i dag har stadig bedre forutsetninger for å kunne gi våre barn en god oppvekst og sunn utvikling. Som firebarnsmor må jeg innrømme at jeg har gjort mange feil. Når jeg har slitt med å få barna til å gjøre som jeg har ønsket, har jeg flere ganger brukt følgende setning; "Nå blir mamma lei seg". Så har jeg lest at dette skal vi ikke gjøre, for bare jeg er ansvarlig for mine følelser, og det er for mye ansvar for et barn å ha ansvar for voksnes følelser. Jeg kan forklare barnet at konsekvensen av en handling er at noen kan bli seg, men jeg kan ikke bruke mine egne følelser for å kontrollere mine barn. Videre bruker jeg da en metode som spiller på barnas samvittighet, jeg får de til å gjøre som jeg vil ved å gi dem dårlig samvittighet. For skyldfølelse i oppdragelsen skader barna. Barna ønsker å gjøre foreldrene til lags og forsøker derfor å tilpasse oppførselen sin gjerne på bekostning av seg selv og evnen til å ta selvstendige avgjørelser. Dette kan forsterke barnets angst og frykt i sosiale situasjoner. Barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitet i Bergen sier det slik: Å skape uberettiget skyldfølelse hos andre, barn som voksne, er generelt sett en ufin måte å styre på. Det å få barn til å gjøre ting ved å si «for ellers blir mamma lei seg og veldig skuffet», er jo å true med at det trygge båndet til foreldrene kan bli ødelagt – og at det i så fall er barnets feil. (Kilde: Familieverden.no) Dette leder mine tanker til oppdragelse av barn i lukkede trossamfunn. Selv om barneoppdragelse først og fremst utføres av foreldrene, så har mange trossamfunn føringer for barneoppdragelsen, føringer som blir vist både gjennom taler i menigheten og gjennom trossamfunnet egne publikasjoner. Derfor er det i enkelte trossamfunn klare likhetstrekk når det gjelder barneoppdragelse. For en del av de trossamfunnene som er representert blant våre brukere, så viste det seg at samvittighetspress var en velkjent metode i barneoppdragelsen, både for hvordan de selv vokste opp og hvordan de selv hadde oppdratt egne barn. "Marit" fra Guds Menighet i Lofoten forteller: Jeg måtte jo ikke skuffe Gud , for da ville han straffe meg, og sende meg flukst i helvete. "Knut" fra Smiths Venner forteller: Vi fikk ofte høre at nå ble Gud glad eller nå ble Gud lei seg. "Leif" og "Berit" fra Jehovas vitner kan fortelle følgende: Ble nærmest daglig fortalt at "Nå ble Jehova lei seg," om jeg ikke gjorde ditt eller datt. Og han ble kjempelei seg hvis jeg sparket fotball med naboguttene. Samtidig ble Satan kjempeglad for nå hadde han fått enda en til å forlate Jehova. Dette er voksne mennesker som forteller om sin barndom. Kan dette ha endret seg? Vi har naturlignok ingen barn blant våre kilder, men vi har tilgang på publikasjoner som er i bruk i enkelte trossamfunn. Jehovas vitner har en egen opplæringsbok for barn, "Hør på den store lærer" (2003), som i tillegg til innføring i trossamfunnets lære i hovedsak fokuserer på lydighet til Gud og foreldrene. Boken har egne kapitler som heter "Barn som gjør Gud glad" og "Hvordan gjøre Gud glad", og sier blant annet dette: Hva må vi gjøre når vi blir fristet? Skal vi gi etter og gjøre det som er galt? — Det ville ikke Jehova Gud like. Men vet du hvem som ville bli glad? — Ja, Satan Djevelen ville bli glad (Hør på den store lærer s 52) I en artikkel i Selskapet Vakttårnets publikasjon "Vakttårnet" fra 1. september i år under seksjonen "Undervis barna dine" kan vi lese følgende overskrift: "Gud kan bli lei seg, hvordan gjøre han glad". Artikkelen er lagt opp til at foreldre skal lese den med sine barn, og viser hvordan lydighet gjør Gud glad og hvordan ulydighet gjør Satan glad. Vet du hvordan du kan gjøre Jehova glad? – Det kan du gjøre ved at du alltid prøver å være lydig mot ham. (WT 13 1.9 s 15) Mine barn kan ikke ta ansvar for mine følelser, bare jeg selv kan ta ansvar for at jeg blir lei meg eller skuffet. Det er for mye ansvar for et barn å ta ansvar for voksnes følelser. Hvor mye mer ansvar er det ikke da å ta ansvar for Guds følelser. Hva gjør det med et lite barn å vite at han eller hun alene er ansvarlig for at universets Gud har blitt lei seg? Jeg ser for meg at dette må være en enorm byrde. Vi har sett at det å bruke skyldfølelse rettet mot barn for å få de til å gjøre som vi vil ved å si "Da blir mamma lei seg" kan skade barns utvikling ved å fremkalle angst, i tillegg til at det er en ufin måte å styre på. Slike uttalelser kan true det trygge båndet mellom foreldre og barn. Så hva gjør da uttalelsen "Da blir Gud lei seg" med båndet mellom barn og den gud de ønsker at barnet skal bli lojal mot? Er det ikke trolig at barnets lojalitet til deres Gud først og fremst blir bygget på frykt og skyldfølelse? Og hvordan vil dette påvirke barnas utvikling? Avslutningsvis vil jeg sitere en av våre brukere: Jeg føler at mitt gudsbilde på en måte ble ødelagt i menigheten, jeg kjente mye redsel som barn og følte meg ikke god nok. Det er ikke bra. Du bærer det på en måte gjennom hele livet,en får flash back av og til, og jeg kjemper stadig med å finne en Gud som elsker meg som jeg er, som er romslig og ikke fordømmende. Hilde Langvann, 30/10-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll av barn 29/10/2013 1 Kommentar Debatt: Truet til å tro?Hjelpekilden tok opp en viktig problemstilling i sin debattartikkel ”Truet til å tro”, som i hovedsak handler om den angsten mange medlemmer av lukkede trossamfunn har for å forlate menigheten. Vi viste til trossamfunnenes syn på seg selv som den eneste Sannhet, og hvordan forkynnelsen av at det følger velsignelser ved medlemskapet, indirekte bærer med seg en trussel; hva skjer når du forlater? I et svarinnlegg fra Harald Kronstad ved Brunstad Christian Church (på trykk i avisen Dagen 24/10-2013), blir debattens tema snudd. I sin oppfatning om at innlegget handler om Brunstad Christian Church, og ikke om mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, endres tema fra å handle om en reell problemstilling som er kjent for de fleste av våre brukere, til å handle om sitatfeil, om Brunstad Christian Church som et offer for urettferdig behandling, og om Hjelpekilden som lite tillitvekkende. Hans påstand om at vårt debattinnlegg er basert på avisens feilsitering indikerer at grunnlaget for debattinnlegget ikke er tilstede. Angsten de fleste av våre brukere kjenner igjen for hvordan de vil bli straffet ved å forlate, bunner ikke i et sitat fra en representant for Brunstad Christian Church til avisen Dagen. Angsten har vært der hele tiden. Det er sjeldent at mennesker som ønsker å forlate et lukket trossamfunn blir direkte truet av trossamfunnet. Man henviser til Bibelsitater som menes å si hvordan Gud mener det vil gå med den som forlater. Det blir også forkynt at det følger en rekke goder eller velsignelser ved medlemskapet som er goder som kan forventes å forsvinne når man forlater. Videre vil det følge visse sanksjoner ved det å forlate trossamfunnet. I noen trossamfunn vil det å forlate føre til at all kontakt med venner og familie i menigheten må brytes, og dette begrunnes med behovet for å beskytte de andre medlemmene mot negativ påvirkning. Ved negativ påvirkning fra en frafallen vil de andre medlemmene stå i fare for å miste sin tro og slik sett ikke bli godkjent av Gud, noe som vil sette deres liv i fare når Enden kommer.
I andre trossamfunn vil de gjenværende medlemmene uttrykke stor sorg over at du forlater Sannheten. Hvorfor denne sorgen, hvis menigheten ikke skulle forkynne det eneste rette budskap? Hvis menigheten mener at det ikke vil skje deg noe negativt hvis du velger å forlate, hvorfor skal de da sørge over at du har forlatt menigheten? Familiemedlemmer og venner i menigheten sier gjerne direkte det som trossamfunnet indirekte hevder; at de nå er lei seg for at du vil havne i Helvete, at du ikke blir med dem i Opprykkelsen, at du ikke vil oppnå Frelsen eller for at du ikke vil overleve Harmageddon eller leve i Paradiset. I boken "Troende til litt av hvert" skriver Tord Sveinall at 2/3 av utbrytere av lukkede trossamfunn har langvarige følelsesmessige vanskeligheter. Han hevder at det er et klart forhold mellom tiden man har vært et aktivt medlem i et usunt religiøst miljø og den tiden det psykisk sett tar å melde seg ut. Depresjon, angst, aggresjon og sorg er vanlige ettervirkninger. De vanskeligste tilfellene er de som fremdeles betrakter seg selv med trossamfunnets briller. Lukkede trossamfunn aksepterer ikke kritikk, det er alltid den som kritiserer eller som sliter i menigheten som det er noe feil med, ikke menigheten. Man ber ikke nok, man tror ikke nok, man gjør ikke nok. Når de så forlater vil mange fremdeles føle at det er de selv som har feilet, de ser på seg selv som syndere og som utilstrekkelige for å ikke ha klart å følge menighetens krav. Og det som mange forteller om er angsten for fortapelse, angsten for å dø. Denne angsten forsvinner ikke samtidig som man forlater trossamfunnet, og for mange er angsten så stor at de vil trenge profesjonell oppfølging. For Hjelpekilden handler ikke denne saken om sitater, men om å ta menneskers traumer på alvor. Hilde Langvann, 29/10-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden 6/10/2013 0 kommentarer Men først: En viktig advarsel!I avisen Dagen kunne vi mandag 30/9-2013 lese en reportasje om personer som har valgt å forlate lukkede trossamfunn. På spørsmål fra avisen til Brunstad Christian Church om hvordan menigheten advarer sine medlemmer mot å forlate trossamfunnet, sier talsmann Harald Kronstad: "Ved å vende seg bort fra Guds bud, vil ikke velsignelsen fra Gud komme over et menneske." Han refererer videre fra et skriftsted i Bibelen (Jeremia 17:5) "Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren." En av brukerne i vår støttegruppe på nett er en ung jente i en begynnende bruddprosess med sitt trossamfunn. Hun ønsker å forlate, men sliter med dårlig samvittighet både overfor familie og trossamfunnet. Uttalelsen fra Kronstad traff henne midt i magen: Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier. Det manglet ikke på trøstende ord fra de andre, for alle kunne kjenne seg igjen de følelsene hun hadde. Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne. Hvorfor er hennes angst noe vi kjenner igjen? Fordi fellesnevneren hos de fleste av trossamfunnene som er representert hos oss er at de hevder å inneha Sannheten. Kun deres trossamfunn er godkjent av Gud, alle andre trossamfunn er falske religioner. Videre hevder disse trossamfunnene at det følger velsignelser for medlemmene. Det du opplever av goder i ditt liv mens du er medlem, som at du er ved god helse, at du har jobb, at du har et godt familieliv og andre positive hendelser, er noe som er relatert til velsignelser som følger medlemskapet. I tillegg til velsignelser, vil medlemskapet også føre til beskyttelse. Trossamfunnene vil ofte forkynne at Gud beskytter sine tjenere, og kan illustrere dette ved fortellinger om medlemmer som ble beskyttet i ulike truende situasjoner av engler eller Guds Ånd. I denne virkelighetsforståelsen ligger det en trussel, for når du ikke lenger er medlem vil velsignelsene og beskyttelsen samtidig forsvinne. For å understreke dette forkynner noen trossamfunn eksempler på hvordan det har gått med mennesker som har forlatt trossamfunnet, som at ekteskapet er gått i oppløsning, man er blitt syk, mistet jobb og blitt fattig. Mennesker utenfor kan kanskje trekke på smilebåndet og se det ironiske i at det er en skremmende likhet mellom denne troen og den samme overtroen de samme trossamfunnene kritiserer folketroen og andre religioner for. Men denne virkelighetsforståelsen er noe av det vanskeligste forbundet med religiøse bruddprosesser. Mennesker som skal stable sammen et nytt liv utenfor trossamfunnet, som i denne prosessen mister venner og familiemedlemmer, som sliter med lavt selvbilde som følge av i årevis ha følt at de ikke har nok tro eller at de aldri er bra nok for Gud, de trenger virkelig ikke å bli truet med at noe negativt kommer til å skje dem når de forlater. For mennesker som har fått denne lærdommen inn med morsmelken, så er truslene høyst reelle, og kan ikke avfeies som overtro. Hvor mange tør aldri å forlate trossamfunnet som følge av denne virkelighetsforståelsen? Og hvorfor skal det være nødvendig å bruke trusler for å få mennesker til å forbli i menigheten? Metoden er uansett effektiv, og mange som likevel velger å forlate trossamfunnet har i årevis angst for at noe fryktelig skal skje dem, som denne mannen illustrerer: Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep. Det kan ta tid, men de fleste kommer seg videre, ikke minst takket være gode råd fra andre mennesker som har gått gjennom samme prosess, som sitatene under illustrerer: Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!! Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker. Når et trossamfunn hevder at du må tilhøre deres organisasjon for å bli godkjent av Gud, at de slik sett har monopol på Gud, og at det vil gå deg galt hvis du forlater, da er det et sikkert tegn på at du ikke tilhører et sunt trossamfunn. Vi fortjener alle et liv preget av glede, frivillighet og valgmuligheter, ikke et liv preget av tvang, lavt selvbilde og depresjoner. Ikke på noen områder i livet vil vi akseptere trusler, så hvorfor skal vi godta dette fra trossamfunnet? Ikke la deg bli truet til å tro. Hilde Langvann, 6/10-2013 Organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge |
Her er vi |
|
