En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet.
Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling. I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader. Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere. Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid. Skrevet av: Bente Sandvig, Human Etisk Forbund Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019
1 Comment
Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
|
Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn. For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn. |
Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. |
Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette. Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering. Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har. |
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro:
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.
Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge
Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna.
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.
Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig.
På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler.
Som en av mange tilskudd i debatten i årene som fulgte, kom psykiateren Gabriel Langfeldt ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom" i 1954. Her gikk han på angrep på de som ved hjelp av forkynning av synd og helvete skremte mennesker til å velge kristendommen. Han mente at dette er skadelig for menneskers helse, og mente også at prestene hadde et ansvar for å ta avstand til denne typen forkynnelse. Han mente også at helsemyndighetene burde gripe regulerende inn mot den «sjelelige terror i Guds navn» han antok var utbredt i Norge, særlig på landsbygda. Langfeldts hefte utløste debatt, men først i 1965 kom det en bok som imøtegikk Langfeldt. Den kristne psykiateren Tallak B. Sirnes mente i at det var klokt å ha en skeptisk innstilling til religion som årsak til sinnslidelser. Likevel kunne han være enig i at religion kunne være uheldig for den mentale helse i mindre, fanatiske sekter. I 1979 ble Gud satt på tiltalebenken i boken "Gudsforgiftning" av Tillman Moser. Han formidlet noe av fortvilelsen ved å leve med troen som gjorde at han aldri følte seg god nok: |
Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt.
Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer.
Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
Forfatterne mener at religiøse personer ikke har generelt dårligere mental helse enn andre, men at det avgjørende er hvilken utforming livssynet har. Mennesker med en stabil religiøs overbevisning og med en åpen undrende innstilling har i følge forfatterne en bedre mental helse enn gjennomsnittet. Dette i motsetning til autoritetsavhengig religiøsitet, som er ugunstig for mental helse på alle måter. I boken "Når jeg ser ditt ansikt. Innføring i kristen sjelesorg" (2002) viser Berit Okkenhaug konsekvensene av ensrettet menighetsliv: |
Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra.
En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden:
Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger.
Men predikantens ord satt fast i oss. Innerst inne visste vi det: Vi er alle onde. Det eneste vi kan gjøre når den tid kommer er å krype til korset og bli tvettet rene i Lammets blod. Trygle om nåde og forlatelse for våre mange synder. Oppnå sannhets erkjennelse. Komma igjennom og få fred med Gud. Vår nådeløs, krevende Gud. |
Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:
- når det spilles på frykt for å få mennesker til å velge en tro
- når kravene gjør at mennesker aldri føler seg god nok for Gud
- ved ubalansert forkynnelse i et ensrettet menighetsmiljø
- ved en religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
- ved autoritetsavhengig religiøsitet
- når medlemmene blir påført synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning.
- når gudsbildet er negativt, med en krevende nådeløs Gud.
Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014)
Hilde Langvann, 15/7-2014
Les også:
Helvetesdebatten før og nå
Sunn eller usunn?
For deg som er medlem av en menighet er de viktig at du spør deg selv: Blir jeg sett og tatt imot som den jeg er? Er det rom for å tenke kritisk rundt det som formidles, eller blir kritiske spørmål ansett som en trussel mot fellesskapet? Er det sunt for meg?
Hva som er sunt eller usunt kan være subjektivt for den enkelte, men det finnes likevel en liten sjekkliste man kan følge for å få en viss pekepinn.
Usunne trossamfunn:
- er en religiøs minoritet som mener de har den eneste rette sannheten.
- har et sort/ hvitt verdensbilde der gruppen er utvalgt og alt utenfor er ondt og må bekjempes.
- tillater ikke spørsmål ved ideologien, tvil er et onde som må bekjempes.
- har lite rom for avvikende meninger og adferd, det er et sterkt konformitetspress.
- holder skjult deler av læren og åpenbarer den litt etter litt etterhvert som du anses moden nok.
- har klare reaksjoner ved utmeldinger, og regler for hvordan medlemmer skal forholde seg til medlemmer som har valgt å forlate menigheten.
Sunne trossamfunn:
- har ingen hemmeligheter som skal skjules, du vet hva du går inn i på forhånd
- aksepterer ikke manipulasjon og kontroll av medlemmene
- har ingen pastor/ leder/ ledergruppe som anses som et "overmenneske" eller nærmere Gud enn andre.
- har ikke svar på alt, det er lov å tvile og oppleve at livet er vanskelig.
- ser ikke på verden utenfor som en trussel
- anser familien som viktig, uansett om de er medlem av trossamfunnet eller ei
- sier ikke at det er en sammenheng mellom dine økonomiske bidrag til menigheten og din lykke eller forhold til Gud.
Hilde Langvann, 22/4-2014
Kilde:
Guds Brente Barn - Bymisjonen
Lederskap 02/2006, artikkel "Hva skiller sunne grupper fra usunne?"
Et viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn, er at menigheten legger begrensninger på medlemmenes mulighet for fri meningsdannelse, og de har restriksjoner på informasjonsutveksling mellom menigheten og samfunnet utenfor. Noen trossamfunn oppfordrer medlemmene sine til å forholde seg kun til Bibelen og egentrykkede publikasjoner, og noen gjør som BCC, indirekte veileder sine medlemmer til å ikke lese avisen.
Et annet viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn er holdningen til kritikk. Å kritisere trossamfunnet vil bli møtt med negative sanksjoner. Kommer kritikken innenfra, betyr det at den som kritiserer er åndelig svak, trenger veiledning eller i verste fall er blitt en ”motstander” og dermed kan utgjøre en fare for de øvrige i menigheten. Kommer kritikken utenfra, er kritikerne motstandere av trossamfunnet, og driver forfølgelse av den sanne Guds menighet.
Mens enkelte trossamfunn har lært sine medlemmer og forstandere å tie når kritikken kommer, for slik å ikke hive ved på bålet, gir Brunstad Christian Churchs nulltoleranse overfor kritikk kilde til langvarige debatter med motsvar som bærer preg av frontalangrep på den som kritiserer, gjennom å veksle mellom å innta en offerrolle eller ved å diskreditere kritikeren.
I sosiale medier er også medlemmene aktive med å sensurere tidligere medlemmer som bidrar i debatten, noe innboksen på FB til flere av våre medlemmer vitner om. Selv personer som har forlatt menigheten vil lenge se på kritikk av BCC som et absolutt tabu. Som dette tidligere medlemmet forklarer:
”Å snakke mot brødrene er noe av det verste du kan gjøre, for de er innsatt av Gud.”
"Gode menighetshjem har alltid bilder av de eldste på veggene. Jeg ble opplært til å sette disse veldig høyt! Nest etter Gud tenker jeg at jeg så på de."
"Ja husker at alle hadde bilder av brødrene på veggen. Vi hadde en så stor respekt for de og de hadde en sånn autoritet. De var rett etter Gud ja og vi skulle vise de respekt."
Å ønske å kneble kritikeren er anti-demokratisk og vekker uheldige assosiasjoner, som hos denne historikeren. I alle totalitære regimer gjennom historien har ytringsfriheten blitt regulert og innskrenket, og særlig for mennesker som er vokst opp i et demokratisk system vil varsellampene blinke når en organisasjon i Norge ønsker å kneble kritikk.
Interessant nok vil ikke møtet med kritikk utenfra endre holdningen til kritikk internt i trossamfunnet, hos det enkelte medlemmet. Hos de fleste fundamentalistiske trossamfunn forventes forfølgelse av de sanne kristne, i henhold til profetier i Bibelen. Kritikk via media ansees som forfølgelse, og bekrefter dermed at man tilhører den sanne tro. Kritikk utenfra bidrar slik til å styrke troen, fremmer fellesskapet, og øker slik avstanden mellom menigheten og verden utenfor.
Lukkede trossamfunn representerer derfor en utfordring i demokratiske samfunn. I møtet mellom samfunnene oppstår det tydelige kulturkonflikter, som debatten i Tønsbergs Blad viser. Kritikk utenfra bidrar også til å øke avstanden mellom trossamfunnet og storsamfunnet, noe som utfordrer den fremtidige integreringen i storsamfunnet hvis et medlem ønsker å forlate. En annen utfordring for integreringen er medlemmenes manglende demokratiske opplæring. Demokratiske prinsipper andre tar for gitt, som forholdet til kritikk, må i mange tilfeller læres.
Hilde Langvann, 26/2-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge
Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder. Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger.
Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet.
Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete.
Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette:
Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.
Egentlig var det ikke Harmageddon som var verst, men tiden før, den store trengselen, da de sanne kristne skulle bli prøvd.
Jeg ble også skremt med at vi snart skulle bli forfulgt og torturert. Historier om vitner som hadde blitt pisket og, siden de bad, bare kjente de tre første slagene. Andre ble skutt og funnet med smil om munnen. Noen hadde fått neglene trekt sakte ut og andre fikk på satt strøm på kjønnsorganer. Alt dette husker jeg fra alder rundt 10 år og hvordan det føltes å skulle forholde meg til dette. Jeg bad mye.
Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende:
Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet.
Jeg er også glad for at jeg ikke vokste opp i en lukket sekt, men en pinsemenighet er ikke langt ifra. Det er en menighet hvor jeg som 11 åring ble fortalt at dersom jeg ikke ble frelst, at jeg ikke var god nok for Gud ville jeg bli dømt til helvete og evig pining.
Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid.
Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd:
Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min.
Husker en ungdomsleder i Sv sa en gang han mente det kom til å bli opprettet barnehjem for de som ikke ble med av bruden. Altså vi stod aleine igjen når foreldrene våre var blitt rykket opp. Hva skaper dette, jo angst!
En dag når broren min og jeg lekte i stuen fikk vi høre; "I dag må dere være ekstra snille for i dag kommer Harmageddon" Det skremte meg såpass som femåring at jeg husker det godt ennå.
Der skulle man brenne i evighet. Det ble så sterkt for med at jeg SÅ helvete som en plass med masse glør. Ikke flammer for da brant man opp. Bare glør, en sånn glostabbe. Og jeg hørte lyden av mennesker som ynket seg.
De truer med tilintetgjørelse med ild mens du er i live. Den kroppslige smerten er derfor helt reell. Barna har fått høre at øynene skal råtne i sine øyehuler mens du ennå står på føttene, kroppen din skal råtne mens du lever. De har malt bilder av det i undervisningsbøkene, som også barna må være med å studere. Slik vil det gå med dem som vender seg bort fra Jehova eller "motarbeider" organisasjonen.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år.
Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden?
Dette er brukernes egne råd til hverandre:
Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke.
Vil du anbefale andre å tenke slik du gjør? Hvis ikke, ikke gjør det selv heller. Lettere sagt enn gjort, men det kan hjelpe deg å tenke at dette bare er tanker som overført til deg fra andre. Hvor stor vekt vil du legge på det? Er det sant eller nyttig for deg, det som ble fortalt deg
Fornuften hører galskapen i det . Men sjel og følelser er ikkje alltid samstemt
Når jeg lærte at Norrøn mytologi også hadde et tilsvarende "helvete" bare at på dette stedet var det smertelig kaldt, forstod jeg at slike historier MÅ være menneskeskapt.
Siden det er de lavkirkelige miljøene som er opptatt av endetidsprofetier og helvetet, tror jeg også det kan være nyttig å skaffe seg kunnskap om hvordan og hvorfor de lavkirkelige miljøene (pietisme) fikk så stor oppslutning i en viss periode her i Norge. Det har ofte med samfunnsforhold å gjøre. I tillegg mener jeg det er nyttig å skaffe seg kunnskap om hva angst er og om nødvendig få hjelp til å takle den.
Der ble også likene av henrettede forbrytere brent, også mordere. Det lå i Hinnomdalen og ble kalt Gehenna, det evige ilds sted, engelsk oversatt til Hell, eller kald det bare helvetes ild. Så da Jesus advarte om å frykte ham som kunne ødelegge sjelen i Gehenna, var det et symbolsk uttrykk.
Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig.
I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster.
Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier:
Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har.
Hilde Langvann, 23/11-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge
"Ved å vende seg bort fra Guds bud, vil ikke velsignelsen fra Gud komme over et menneske."
Han refererer videre fra et skriftsted i Bibelen (Jeremia 17:5)
"Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren."
Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier.
Jeg er så redd for å få et liv som er forbannet. Jeg har vært veldig mye syk i det siste, og føler at det er en straff fra Gud når noe går galt. Jeg er så redd for at Gud skal gi meg kreft, eller ta vekk noen jeg elsker. Jeg er nok kanskje paranoid som tenker slik, men jeg er livredd. Og siden jeg lever i samboerskap er jeg livredd for at han skal straffe meg for det og.
Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne.
Hvorfor er hennes angst noe vi kjenner igjen?
Fordi fellesnevneren hos de fleste av trossamfunnene som er representert hos oss er at de hevder å inneha Sannheten. Kun deres trossamfunn er godkjent av Gud, alle andre trossamfunn er falske religioner.
Videre hevder disse trossamfunnene at det følger velsignelser for medlemmene. Det du opplever av goder i ditt liv mens du er medlem, som at du er ved god helse, at du har jobb, at du har et godt familieliv og andre positive hendelser, er noe som er relatert til velsignelser som følger medlemskapet. I tillegg til velsignelser, vil medlemskapet også føre til beskyttelse. Trossamfunnene vil ofte forkynne at Gud beskytter sine tjenere, og kan illustrere dette ved fortellinger om medlemmer som ble beskyttet i ulike truende situasjoner av engler eller Guds Ånd.
I denne virkelighetsforståelsen ligger det en trussel, for når du ikke lenger er medlem vil velsignelsene og beskyttelsen samtidig forsvinne. For å understreke dette forkynner noen trossamfunn eksempler på hvordan det har gått med mennesker som har forlatt trossamfunnet, som at ekteskapet er gått i oppløsning, man er blitt syk, mistet jobb og blitt fattig.
Mennesker utenfor kan kanskje trekke på smilebåndet og se det ironiske i at det er en skremmende likhet mellom denne troen og den samme overtroen de samme trossamfunnene kritiserer folketroen og andre religioner for. Men denne virkelighetsforståelsen er noe av det vanskeligste forbundet med religiøse bruddprosesser. Mennesker som skal stable sammen et nytt liv utenfor trossamfunnet, som i denne prosessen mister venner og familiemedlemmer, som sliter med lavt selvbilde som følge av i årevis ha følt at de ikke har nok tro eller at de aldri er bra nok for Gud, de trenger virkelig ikke å bli truet med at noe negativt kommer til å skje dem når de forlater. For mennesker som har fått denne lærdommen inn med morsmelken, så er truslene høyst reelle, og kan ikke avfeies som overtro.
Hvor mange tør aldri å forlate trossamfunnet som følge av denne virkelighetsforståelsen? Og hvorfor skal det være nødvendig å bruke trusler for å få mennesker til å forbli i menigheten? Metoden er uansett effektiv, og mange som likevel velger å forlate trossamfunnet har i årevis angst for at noe fryktelig skal skje dem, som denne mannen illustrerer:
Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep.
Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!!
Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker.
Jeg har fortsatt ett stykke vei å gå, men jeg vil bare fortelle deg at jeg er godt igang med å finne meg til rette i den "fryktelige verden". Ser og erfarer gode oppriktige, USELVISKE, mennesker.. mennesker som brenner for barn og ungdom, mennesker som er åpne og fri for fordommer mot alt og alle jeg erfarer hver eneste dag at det Kronstad sier, KUN er skremselspropaganda, og har ikke ett snev av sannhet i seg. At mange, mennesker sliter psykisk etter å ha brutt med ett lukket trossamfunn har ikke noe med at man blir straffet av Gud, men det har med den påkjenningen det er å bryte ut. Det er ihvertfall jeg 100 % overbevist om. Masse lykke til, du har lang vei å gå men det er lys i enden av tunnelen.
Vi fortjener alle et liv preget av glede, frivillighet og valgmuligheter, ikke et liv preget av tvang, lavt selvbilde og depresjoner. Ikke på noen områder i livet vil vi akseptere trusler, så hvorfor skal vi godta dette fra trossamfunnet?
Ikke la deg bli truet til å tro.
Hilde Langvann, 6/10-2013
Organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge
Kategorier
All
Æreskultur
Barns Rettigheter
Ekskludering
Hjelpetilbud
Identitet
Indoktrinering
Integrering
Juss
Overgrep
Politikk
Privatskoler
Psykisk Helse
Seksualitet
Skråblikk
Sosial Kontroll
Usunn Tro
Veien Ut
Veien Videre
Vold I Nære Relasjoner
Arkiv
September 2024
October 2023
November 2022
July 2022
June 2022
May 2022
April 2022
September 2021
March 2021
January 2021
December 2020
November 2020
October 2020
May 2020
April 2020
March 2020
January 2020
December 2019
October 2019
November 2018
October 2018
June 2018
May 2018
April 2018
November 2017
October 2017
September 2017
July 2017
June 2017
May 2017
March 2017
December 2016
October 2016
September 2016
August 2016
June 2016
May 2016
March 2016
January 2016
December 2015
November 2015
October 2015
August 2015
July 2015
May 2015
March 2015
February 2015
January 2015
October 2014
August 2014
July 2014
May 2014
April 2014
March 2014
February 2014
January 2014
December 2013
November 2013
October 2013
September 2013
August 2013
June 2013
May 2013
April 2013
March 2013
February 2013
January 2013