Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
 
4. oktober er det premiere på Jorunn Myklebust Syversens film «Disco», der vi møter 19 år gamle Mirjam som er aktiv i den karismatiske menigheten Friheten. Mange som har tatt kontakt med Hjelpekilden forteller om de samme erfaringene som Mirjam; et voldsomt press, isolasjon fra storsamfunnet og en sammenkobling mellom nederlag og motgang med demoner og Satan. Menighetens omsorg og fellesskap oppleves som kontroll som går for langt, man mister sin egen stemme, og det føles utmattende å aldri være god nok.
 
Når et religiøst miljø bruker en skremmende retorikk og stiller for mange krav, samtidig som de hindrer medlemmer å oppsøke impulser utenfra, kan dette føre til mental uhelse for den enkelte. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde» (Dybing, 2014), fant forfatteren at mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer kan ha pådratt seg problemer som de ikke selv er i stand til å mestre. Det var vanskelig for dem å få adekvat hjelp, og hjelpetilbudene som finnes er få og lite tilgjengelige.
 
Voksne har likevel en mulighet til å oppsøke hjelp på egne vegne, noe barn ikke har. Barn er avhengig av å bli sett. Hvis de vokser opp i et lukket miljø, er det viktig at storsamfunnet kan se disse barna og har kunnskap om utfordringer de kan leve med.
 
Ungdommer som har vokst opp i slike miljøer har fortalt at de ikke kjente til at de hadde rettigheter når de vokste opp, at de skulle ønske at flere hadde kjennskap til hvilke utfordringer de vokste opp med og at noen hadde spurt dem hvordan de hadde det, egentlig. Dette er bakgrunnen til veilederen «Små sko, stor tro» (Redd Barna og Hjelpekilden, 2019), som er rettet mot lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten som møter barn fra lignende religiøse miljøer.
 
Men dette er ikke nok, det er nødvendig at denne kompetansen blir inkludert i utdannelsen av fagpersoner, slik at man lettere kan fange opp og gi hjelp til barn i strenge religiøse miljøer. I tillegg trenger barn fra tidlig alder å lære om egne rettigheter for slik å identifisere negativ sosial kontroll og rettighetsbrudd i eget liv, og for å kunne ta gode valg og søke nødvendig hjelp.
 
Med Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019-2024) ønsker regjeringen å jobbe for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet. I tillegg er målet at de som trenger det skal få et godt behandlingstilbud. For at dette skal gjelde alle barn og unge, er det viktig at de som gir hjelp har nødvendig kompetanse om utfordringer knyttet til å vokse opp i religiøse miljøer preget av en ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, streng kontroll og konformitetspress og lydighetskultur.
 
«Lena» skrev dette til Hjelpekilden:
«Jeg brøt med menigheten når jeg var 14 år. Jeg fortalte om angsten for dommedag, angsten for å bli besatt av demoner, om Gud som alltid så meg og hvor sliten jeg hele tiden var. Det endte opp med tung medisinering på grunn av en psykosediagnose, noe det egentlig aldri var. Det endte med rus og depresjon, for meg som for mange andre, og en ubehandlet PTSD diagnose som ble komplisert og diagnostisert 16 år senere.»
 
«Pål» er for syk til å få hjelp fra Modum Bad, og DPS i hans fylke har ikke nok kompetanse til å hjelpe han. DPS forteller at han er den femte personen fra bibelskolen han gikk på som har havnet hos dem, og som sliter med angst som følge av forestillinger om fortapelse. Morens fortvilte henvendelse til Hjelpekilden om sin suicidale sønn bekrefter bildet av kunnskapshull og understreker hvor presserende behovet for et bedre hjelpetilbud er.
 
Et godt hjelpeapparat trenger å vite at et negativt gudsbilde kan være traumatiserende. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at endetidsperspektiv kan være angstskapende og skape suicidale tanker. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at negativ sosial kontroll også utøves i enkelte kristne miljøer, og at det å frigjøre seg fra den kontrollen kan utløse redsel, skam og skyldfølelse. De trenger også å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med slike grupper, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt.
 
Mirjam i filmen «Disco» trenger framfor alt å bli sett. Dette trengte også «Lena» og «Pål», og de mange andre som ukentlig tar kontakt med Hjelpekilden. Denne gruppen vil ikke føle seg sett før det finnes et hjelpeapparat som forstår hvordan usunn tro kan påvirke mental helse, og som kan tilby tilfredsstillende helsehjelp.
Med politisk vilje kan dette bli en realitet. Men hvor lenge skal vi vente på denne politiske viljen?
 
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden
 

Innlegget sto på trykk i BT 7/10-2019
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/xPy4jl/naar-tro-blir-usunt

Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig.

På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler.

Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt.

Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer.

Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra.

Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger. 

”Å snakke mot brødrene er noe av det verste du kan gjøre, for de er innsatt av Gud.”

"Gode menighetshjem har alltid bilder av de eldste på veggene. Jeg ble opplært til å sette disse veldig høyt! Nest etter Gud tenker jeg at jeg så på de."

"Ja husker at alle hadde bilder av brødrene på veggen. Vi hadde en så stor respekt for de og de hadde en sånn autoritet. De var rett etter Gud ja og vi skulle vise de respekt."

Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.

Egentlig var det ikke Harmageddon som var verst, men tiden før, den store trengselen, da de sanne kristne skulle bli prøvd.

Jeg ble også skremt med at vi snart skulle bli forfulgt og torturert. Historier om vitner som hadde blitt pisket og, siden de bad, bare kjente de tre første slagene. Andre ble skutt og funnet med smil om munnen. Noen hadde fått neglene trekt sakte ut og andre fikk på satt strøm på kjønnsorganer. Alt dette husker jeg fra alder rundt 10 år og hvordan det føltes å skulle forholde meg til dette. Jeg bad mye.

Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. 

Jeg er også glad for at jeg ikke vokste opp i en lukket sekt, men en pinsemenighet er ikke langt ifra. Det er en menighet hvor jeg som 11 åring ble fortalt at dersom jeg ikke ble frelst, at jeg ikke var god nok for Gud ville jeg bli dømt til helvete og evig pining.

Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min.

Husker en ungdomsleder i Sv sa en gang han mente det kom til å bli opprettet barnehjem for de som ikke ble med av bruden. Altså vi stod aleine igjen når foreldrene våre var blitt rykket opp. Hva skaper dette, jo angst!

En dag når broren min og jeg lekte i stuen fikk vi høre; "I dag må dere være ekstra snille for i dag kommer Harmageddon" Det skremte meg såpass som femåring at jeg husker det godt ennå.

Der skulle man brenne i evighet. Det ble så sterkt for med at jeg SÅ helvete som en plass med masse glør. Ikke flammer for da brant man opp. Bare glør, en sånn glostabbe. Og jeg hørte lyden av mennesker som ynket seg.

De truer med tilintetgjørelse med ild mens du er i live. Den kroppslige smerten er derfor helt reell. Barna har fått høre at øynene skal råtne i sine øyehuler mens du ennå står på føttene, kroppen din skal råtne mens du lever. De har malt bilder av det i undervisningsbøkene, som også barna må være med å studere. Slik vil det gå med dem som vender seg bort fra Jehova eller "motarbeider" organisasjonen.

Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke.

Vil du anbefale andre å tenke slik du gjør? Hvis ikke, ikke gjør det selv heller. Lettere sagt enn gjort, men det kan hjelpe deg å tenke at dette bare er tanker som overført til deg fra andre. Hvor stor vekt vil du legge på det? Er det sant eller nyttig for deg, det som ble fortalt deg

Fornuften hører galskapen i det . Men sjel og følelser er ikkje alltid samstemt

Når jeg lærte at Norrøn mytologi også hadde et tilsvarende "helvete" bare at på dette stedet var det smertelig kaldt, forstod jeg at slike historier MÅ være menneskeskapt.

Siden det er de lavkirkelige miljøene som er opptatt av endetidsprofetier og helvetet, tror jeg også det kan være nyttig å skaffe seg kunnskap om hvordan og hvorfor de lavkirkelige miljøene (pietisme) fikk så stor oppslutning i en viss periode her i Norge. Det har ofte med samfunnsforhold å gjøre. I tillegg mener jeg det er nyttig å skaffe seg kunnskap om hva angst er og om nødvendig få hjelp til å takle den.

Der ble også likene av henrettede forbrytere brent, også mordere. Det lå i Hinnomdalen og ble kalt Gehenna, det evige ilds sted, engelsk oversatt til Hell, eller kald det bare helvetes ild. Så da Jesus advarte om å frykte ham som kunne ødelegge sjelen i Gehenna, var det et symbolsk uttrykk. 

Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har.  

Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier.

Jeg er så redd for å få et liv som er forbannet. Jeg har vært veldig mye syk i det siste, og føler at det er en straff fra Gud når noe går galt. Jeg er så redd for at Gud skal gi meg kreft, eller ta vekk noen jeg elsker. Jeg er nok kanskje paranoid som tenker slik, men jeg er livredd. Og siden jeg lever i samboerskap er jeg livredd for at han skal straffe meg for det og.

Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne.

​
Hvorfor er hennes angst noe vi kjenner igjen?

Fordi fellesnevneren hos de fleste av trossamfunnene som er representert hos oss er at de hevder å inneha Sannheten. Kun deres trossamfunn er godkjent av Gud, alle andre trossamfunn er falske religioner.

Videre hevder disse trossamfunnene at det følger velsignelser for medlemmene. Det du opplever av goder i ditt liv mens du er medlem, som at du er ved god helse, at du har jobb, at du har et godt familieliv og andre positive hendelser, er noe som er relatert til velsignelser som følger medlemskapet. I tillegg til velsignelser, vil medlemskapet også føre til beskyttelse. Trossamfunnene vil ofte forkynne at Gud beskytter sine tjenere, og kan illustrere dette ved fortellinger om medlemmer som ble beskyttet i ulike truende situasjoner av engler eller Guds Ånd.

I denne virkelighetsforståelsen ligger det en trussel, for når du ikke lenger er medlem vil velsignelsene og beskyttelsen samtidig forsvinne. For å understreke dette forkynner noen trossamfunn eksempler på hvordan det har gått med mennesker som har forlatt trossamfunnet, som at ekteskapet er gått i oppløsning, man er blitt syk, mistet jobb og blitt fattig.

Mennesker utenfor kan kanskje trekke på smilebåndet og se det ironiske i at det er en skremmende likhet mellom denne troen og den samme overtroen de samme trossamfunnene kritiserer folketroen og andre religioner for. Men denne virkelighetsforståelsen er noe av det vanskeligste forbundet med religiøse bruddprosesser. Mennesker som skal stable sammen et nytt liv utenfor trossamfunnet, som i denne prosessen mister venner og familiemedlemmer, som sliter med lavt selvbilde som følge av i årevis ha følt at de ikke har nok tro eller at de aldri er bra nok for Gud, de trenger virkelig ikke å bli truet med at noe negativt kommer til å skje dem når de forlater. For mennesker som har fått denne lærdommen inn med morsmelken, så er truslene høyst reelle, og kan ikke avfeies som overtro.

Hvor mange tør aldri å forlate trossamfunnet som følge av denne virkelighetsforståelsen? Og hvorfor skal det være nødvendig å bruke trusler for å få mennesker til å forbli i menigheten? Metoden er uansett effektiv, og mange som likevel velger å forlate trossamfunnet har i årevis angst for at noe fryktelig skal skje dem, som denne mannen illustrerer:

Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep.

Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!!

Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker.

Jeg har fortsatt ett stykke vei å gå, men jeg vil bare fortelle deg at jeg er godt igang med å finne meg til rette i den "fryktelige verden". Ser og erfarer gode oppriktige, USELVISKE, mennesker.. mennesker som brenner for barn og ungdom, mennesker som er åpne og fri for fordommer mot alt og alle jeg erfarer hver eneste dag at det Kronstad sier, KUN er skremselspropaganda, og har ikke ett snev av sannhet i seg. At mange, mennesker sliter psykisk etter å ha brutt med ett lukket trossamfunn har ikke noe med at man blir straffet av Gud, men det har med den påkjenningen det er å bryte ut. Det er ihvertfall jeg 100 % overbevist om. Masse lykke til, du har lang vei å gå  men det er lys i enden av tunnelen.