|
Kan du huske den uroen som oppsto i tankene dine når du ble utfordret på det du trodde så sterkt på inni trossamfunnet? Du ble kanskje møtt med argumenter som virket veldig logiske, men som likevel var stikk i strid med slik du alltid hadde trodd at ting var. Dette psykiske ubehaget er et vanlig fenomen som alle mennesker møter, mer eller mindre, i det man blir utfordret på ting man er overbevist om, og kalles kognitiv dissonans. Begrepet blir nok mest brukt når det gjelder ting vi blir utfordret på i hverdagen som trening, eller usunne vaner. Ta for eksempel kosthold. De fleste av oss vet at vi bør spise mindre sukker, likevel gjør vi det stadig vekk. Dersom vi har tatt en skikkelig bestemmelse om å spise sunnere, også likevel plutselig tar en sjokolade så kan det oppstå det en uro inni oss. Et ubehag. Vi vet vi ikke burde, likevel fortsetter vi. For å få bort uroen velger vi ofte å unnskylde atferden vår med at, det er ikke så farlig likevel. En sjokolade fra eller til liksom. Man har kunnskap om en ting, man vet at det er fakta, likevel handler man motsatt av det man burde. Det er altså når våre tanker, verdier og holdninger avviker fra våre handlinger at denne ubehagelige følelsen av spenning eller uro oppstår. Et psykologisk ubehag. Dette ubehaget kalles for kognitiv dissonans. Men kognitiv dissonans handler ikke kun om når våre handlinger strider imot våre verdier og overbevisning. Det kan også oppstå når vi befinner oss i en situasjon der vi sitter med to motstridende tanker i hodet på en gang. Dersom vi blir utfordret på vårt eget bilde av verden, hva vi tror på, hvordan vi forholder oss til samfunnet eller kulturen vi er en del av, så kan også denne dissonansen oppstå. Og jo sterkere overbevist vi er om noe, jo mer sikker vi er i en sak, jo større blir ubehaget når vi blir utfordret på vår overbevisning. Leon Festinger var den første som studerte fenomenet kognitiv dissonans, og denne studien gjorde han, betegnende nok, av en dommedagssekt i USA i 1954. I studien fikk Festinger anledning til å se hvordan teorien om kognitiv dissonans fungerte i praksis. Sekten hadde fått en dommedagsprofeti om at jorda skulle gå under den 21. desember samme år. De som hadde funnet «sannheten» og den rette tro, skulle unngå dommedag ved å rømme jorden på UFO-er. Festinger intervjuet flere av sektmedlemmene både før og etter den 21. desember Det store spørsmålet var: hvordan ville medlemmene håndtere ubehaget som oppsto, når deres «sannhet og overbevisning» ble satt på prøve i det dommedag likevel ikke kom? Hvordan håndterte de den kognitive dissonansen som oppsto når overbevisningen deres ikke stemte med det som faktisk skjedde?  Det er lett å tenke at medlemmene ville oppgi sin tro når jorda allikevel ikke gikk under. Det er rein logikk og sunn fornuft for de fleste av oss. Men slik gikk det faktisk ikke. Lederen av sekten annonserte nemlig at han hadde fått beskjed fra høyere makter om at hele jorda var blitt spart, fordi medlemmene hadde holdt ut så sterkt i troen. Han la altså en ny historie og teori på bordet. Til og med en ny dato la han frem. Medlemmene jublet over dette og justerte nå sin overbevisning. Ut ifra denne studien konkluderte Festinger med at det er lettere for et menneske å justere sin overbevisning i samsvar med slik man «alltid har trodd», enn å holde ut den kognitive dissonansen som oppstår. Når man må stå i to overbevisninger samtidig er det for de aller, aller fleste så slitsomt at man gjør alt man kan for å slippe unna. Så selv om det «verdensbilde» en velger å tro på skulle stride mot all logikk og sunn fornuft, så blir likevel den enkleste løsningen å fortsette å tro slik man alltid har trodd, da dette koster minst smerte og ubehag. I Norge har vi mange trossamfunn. Noen av dem er mer lukket for impulser og tanker fra omverdenen enn andre. Å vokse opp i et strengt religiøst miljø betyr ofte at vedkommende har et verdensbilde som avviker fra resten av samfunnet. Slike ensporede overbevisninger kan man også finne i samfunnet ellers, i større eller mindre grad. Dette kan for eksempel være et sterkt politisk engasjement, en spesiell kostholdsteori, eller at man tror at jorda er flat med fire verdenshjørner. En person som er vokst opp med en sterk, ensporet religiøs overbevisning vil flere ganger i livet oppleve at troen blir utfordret, for eksempel at han eller hun møter argumenter som taler imot at ens egen tro er riktig. Man kan bli utfordret på bibelvers som ikke stemmer overens, eller at hendelser i bibelen er ulogiske, eller at vitenskapen viser til fakta som motstrider tekst fra bibelen. Mange vil da oppleve et kraftig psykisk ubehag, i form av uro og grubling, og en følelse av at noe ikke stemmer. Dette ubehaget kan oppleves så sterkt at man straks vil søke etter indre balanse og ro. Denne indre balansen kan skje på hovedsakelig to måter. Den ene måten er at den religiøse forsøker å forklare ubehaget ved at de utenfor tar feil, har misforstått, eller at argumentene ikke har noen betydning. Man kan feie det hele bort med at de utenfor er kanskje påvirket av en demon er eller en dårlig ånd. Eller at de utenfor ikke forstår noe fordi de ikke selv har “sett sannheten”. Dette kan også passe med slik den religiøse har blitt fortalt at det fungerer, på møter i trossamfunnet sitt, eller blant sine trosfeller. Den religiøse vil fortsette å overbevise seg selv om at de utenfor tar feil av ulike årsaker, frem til han eller hun er helt overbevist i sitt syn, og det psykiske ubehaget forsvinner. Den andre måten å fjerne ubehaget på skjer når den religiøse opplever at tvilen på sin opprinnelige religiøse overbevisning blir for stor. Argumentene fra andre utenfra er for overbevisende, logiske ting som skjer i samfunnet er for overbevisende, man klarer rett og slett ikke å overbevise seg selv lenger. Den religiøse kan gjerne ha prøvd på dette over lang tid, og har gjerne oppnådd korte perioder med redusert ubehag, men klarer ikke å finne total balanse. Det er da det skjer at den religiøses tro og overbevisning må vike for argumentene eller opplevelsene utenfra. Denne prosessen kan være svært vond og tidkrevende for den som opplever den. Mange opplever en slik periode som psykisk utfordrende og slitsom.  Det oppstår altså en indre konflikt hos et menneske når det ikke er overensstemmelse og likevekt i tanker, holdninger, og bilde av hvordan verden henger sammen. Når det gjelder vanemessige tankemønstre, som er knyttet til en ensporet religiøs overbevisning, så er det ifølge Festinger, svært vanskelig å endre på disse. Grunnen til dette er at den indre konflikten er knyttet til en tro som er innlemmet i hans eller hennes identitet. Mange av de som er vokst opp i lukkede trossamfunn er så indoktrinert i trossamfunnets syn, holdninger og læresetninger at disse er blitt en del av vedkommendes identitet. Den religiøse vil identifisere seg med troen i svært stor grad, og å være en del av trossamfunnet kan være det viktigste i livet for vedkommende. Man kan da bli immun mot de klareste bevis og de mest rasjonelle argumenter. Mennesker kan gå veldig langt for å unngå denne typen kognitiv dissonans, siden det er en så sterk og ubehagelig følelse. Kognitiv dissonans spiller altså en rolle i både verdivurderinger, beslutninger og evalueringer. Å være oppmerksom på hvordan to motstridende tanker kan påvirke vår beslutningsprosess, er en fin måte å forbedre egen evne til å gjøre raskere og ikke minst riktige valg. Misforhold mellom tro og handling, eller mellom tro og tanke, kan føre til ubehagelige følelser, men disse følelsene kan også noen ganger føre til stor forandring og vekst. Man kan få motivasjon til å endre tankene, oppførselen, eller til å ta et valg som over tid vil gi større frihet og mer innsikt i både vår egen person og ikke minst verden rundt oss. Maria R. Nilsen, for Hjelpekilden Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. ReferanserAronson, E., W. T., A. R., S. S. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Burris, C., T. H-J., T. E., W.R. (1997). "By Faith Alone": Religious agitation and cognitive dissonance. Basic and Applied Social Psychology, ss. 17–31. Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press. Festinger, L., Carlsmith, J. (1959). Cognitive consequences of forced compliance. The Journal of Abnormal and Social Psychology.
1 Comment
Å vite noe om hvordan andres forventninger kan påvirke oss kan være ekstra viktig når man har forlatt et lukket trossamfunn. Mange strenge religiøse miljøer har et svart-hvitt bilde av seg selv og verden utenfor. Innenfor blir man lykkelig, der er det bare fred og harmoni. Utenfor blir man ulykkelig, der er det bare mørke og elendighet. Det blir også ofte advart om den skjebnen man går i møte dersom man forlater trossamfunnet. Man blir da forespeilet tomhet, ensomhet, håpløshet, fortvilelse, og en vil aldri finne ro i livet. Sosiologen Robert K. Merton var den første som brukte begrepet "selvoppfyllende profeti" i 1948. Han beskriver en selvoppfyllende profeti som en spådom om noe som enda ikke har skjedd, men som ubevisst endrer en persons oppførsel og holdning slik at “spådommen” går i oppfyllelse. Den som kommer med profetien, vil oppfatte dette som at han eller hun hadde rett fra begynnelsen av. Vi modellerer altså våre handlinger og oppførsel ut ifra det resultatet vi ser for oss, slik vi er blitt fortalt at det vil bli, og dermed blir spådommen til slutt virkelig selv om det aldri var et snev av sannhet i den fra begynnelsen av. På en måte kan vi si at selvoppfyllende profetier er belyste ideer som til slutt blir oppfylt. De er som mentale verktøy som gjør enkle tanker om til fakta. La oss si at du våkner i morgen og tenker at dagen din kommer til å bli forferdelig. Da er det svært sannsynlig at den blir slik, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til at den skal bli det. Ubevisst vil du oppføre deg på en måte som bekrefter det du forventer, du vil ignorere det positive som skjer med deg, du vil forsterke alt det negative, og du vil ha en holdning som gjør at du ikke kan tillate deg å ha en trivelig dag. Et annet typisk eksempel der man ofte ser selvoppfyllende profetier er i skolehverdagen. Når elev og lærer omgås over lengre tid, blir relasjonen etter hvert gjenkjennelig og presis. Det er svært sannsynlig at læreren forventer gode prestasjoner av en elev som han tror er faglig sterk, og dermed stiller han vanskeligere spørsmål til denne eleven enn til en elev som er mindre flink. På denne måten bidrar altså ulike forventninger også til å øke den skolefaglige avstanden mellom elevene i skolen. Konseptet med selvoppfyllende profetier henger sammen med positiv og negativ tankegang og kapasiteten til vårt menneskelige sinn. Det fungerer ut fra en enkel teori: måten vi tenker på påvirker vår oppførsel og våre handlinger, som til slutt påvirker hvem vi blir. På Hjelpekildens forum kan tidligere medlemmer av ulike trossamfunn fortelle om skremmende trusler om hvordan det skal gå med de som forlater. Mye av “profetiene” er forunderlig like, tross helt ulike trosretninger.
 Forskning har vist at vi ikke klarer å skjule våre oppfatninger og forventninger overfor andre mennesker. Ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk, og øyekontakt fungerer som kanaler som sender tydelige meldinger til dem vi er sammen med. Vi lager oss forventninger om hva vi kan vente av andre. Disse forventningene styres av en blanding av tidligere erfaringer, nye kunnskaper og sosiale normer. Når forventningene kommuniseres videre til andre, påvirker det igjen deres atferd. Når man vet hvordan noen lukkede trossamfunn “profeterer” om de som forlater, så kan det være nyttig både for den som selv har forlatt, men også for de i nær omgangskrets, å vite noe om hvordan disse profetiene kan manifestere seg. Deres fremtid utenfor trossamfunnet er malt dyster, mørk, og skremmende. For mange handler disse profetiene om liv eller død. Og for noen blir profetiene til slutt en virkelighet. Disse menneskene klarer aldri å stable på beina et nytt liv utenfor trossamfunnet. De klarer kanskje ikke å skaffe seg en ny omgangskrets. De er ofte fulle av skam og skyldfølelse ovenfor familie og venner som de føler de har sviktet, og de plages av en evig tomhetsfølelse, håpløshet og fortvilelse. Noen tyr til alkohol eller annen rus i desperasjon. Og sakte, men sikkert, går profetiene i oppfyllelse. Flere ender opp med å ta sitt eget liv. Og inne i trossamfunnet tenker ofte medlemmene at de fikk rett til slutt. «Hva var det vi sa? Slik går det når man forlater Gud og sannheten.» Barn og unges selvbilde bygges opp gjennom at de føler at de strekker til og duger til noe. Forventninger som leder til selvoppfyllende profetier, trenger ikke være voldsomme eller dramatiske. Det kan være små enkelthendelser eller antydninger. Men dersom de gjentas over tid, kan de ha en kraftig effekt både på atferd, prestasjoner og motivasjon. Den totale virkningen kan gi klare meldinger til personen det gjelder om at de fortjener mindre enn andre, uansett hvor feilaktig informasjonen som førte til den aktuelle profetien var fra begynnelsen. Mennesker som vokser opp i lukkede trossamfunn har rett til et harmonisk og godt liv uten trossamfunnet dersom de ønsker det. Lukkede trossamfunn og tilhørende medlemmer bør tenke over at man kan ødelegge mennesker ved å profetere grusomme spådommer over deres mulige fremtid, slik det er praksis mange steder i dag. Å systematisk over tid, forkynne et skremme- og trusselbilde om verden utenfor trossamfunnet og profetere om hvor ille det kan gå de som forlater, kan i verste fall forårsake et tapt menneskeliv. Også de som jobber med barn og unge fra lukkede trossamfunn kan ha nytte av å vite hvilke profetier disse bærer med seg enten det er bevisst eller ubevisst for dem. All forskning som er gjort om selvoppfyllende profetier tilsier at de forventningene en møter andre mennesker med, er med på å gjøre dem til den de er. En lærer eller en leders positive forventninger til eleven eller kollegaer kan virke til å få frem det beste i dem. På samme måte kan negative forventninger øke sjansen for at de samme menneskene presterer dårligere. Kunnskap om hvordan forventninger påvirker min egen og andres tanker og atferd, er derfor svært nyttig i ethvert miljø hvor fremtid og utvikling er målet. Men viktigst og kanskje aller mest nyttig, er det for deg som har forlatt et lukket trossamfunn å være klar over, at noen feilaktig har profetert om din fremtid, der profetiene ikke har annen rot i virkeligheten en eldre menns illusjoner bygget på fanatismens grunnpilarer. Maria R. Nilsen, 13.04.22
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. Hjelpekilden ReferanserAronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited. Manger, T. W. (2015). Motivasjon og mestring: Utvikling av egne og andres ressurser. Fagbokforlaget. Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre. I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet: Et samlivsbrudd er ofte krevende, men kan det sammenlignes med en religiøs bruddprosess? "Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling. Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser. Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring etter bruddet, og at mange fortsetter å leve på siden av storsamfunnet i mange år etter bruddet. Hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet. Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringsmodeller. Kan utsagn fra mennesker som selv har gjennomgått slike brudd forklare hvorfor dette er så krevende? To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon: I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø" Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt. En annen kvinne minnes hvordan alternativet til menigheten ble formidlet: "I en gammel notatbok fra et stevne hadde jeg skrevet "Husk at denne verden er et fly som er i ferd med å styrte". Når jeg senere bestemte meg for å ikke være med på møter, sa mine foreldre at de følte at jeg balanserte på kanten av et stup." Samlivsbrudd og brudd med trossamfunnet, hva er det viktigste forskjellene? En kvinne forklarer treffende: Andre utdyper: Mange ektefeller som går fra hverandre klarer fortsatt å samarbeide greit i hverdagen, om barna og om det praktiske ellers. Noen er til og med gode venner - og blir gjerne venner med exens nye kjæreste eller ektefelle. Men når man forlater Jv blir man møtt med en mur av taushet og ignorans - man blir behandlet som en ikke-person om man tilfeldigvis møtes". Når man bryter med en ektefelle, er det kun én person. Noen ganger en person som man ikke engang trives å bo sammen med. Når man går ut av et trossamfunn, eller blir utstøtt, mister man "alle". Man mister det eneste livet man kjenner til, dersom man er oppvokst i menigheten. Det er umulig å finne en erstatning for tap av foreldre, søsken og venner man har kjent hele livet. Spesielt når man blir tvunget ut på grunn av en "liten feil". Dersom man skiller seg finner mange en bedre erstatning enn det man "mistet". Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental "glattcelle" og den eneste måten å slippe ut er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i "verden" som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold. Andre poengterer at hvis man i tillegg er vokst opp med menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak. Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne. Hilde Langvann, Hjelpekilden 1/10-2020
Siden vi startet opp Hjelpekilden har vi av og til fått henvendelser fra mennesker som kommer fra konservative kristne miljøer, og som lurer på om Hjelpekilden kan være noe for dem, eller om det bare er fra folk som kommer fra ”sekter”. Mange bagatelliserer sin egen bakgrunn og sier at:
Andre har gjort denne observasjonen:
For når du kommer fra et religiøst miljø som arrangerer store stevner som kjente politikere deltar på, da har miljøet på mange vis et godkjentstempel som gjør at man kan tvile på sine egne negative erfaringer. Miljøet er jo slettes ikke lukket, så hva er det jeg egentlig bryter ut av? Kanskje er det meg selv det er noe feil med? Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv. For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik? Ensomhet er et svært dårlig utgangspunkt hvis man skal gå gjennom en bruddprosess, og i tillegg sliter med negative tanker om seg selv, livet og fremtiden. Felles for henvendelsene til oss er ønsket om å snakke med noen som forstår. Som en kvinne skrev:
Noen vil kalle det religiøse miljøet de tilhørte for lukket, andre vil kalle det radikalt eller ytterliggående, andre igjen vil mene at de kom fra et strengt konservativt kristent miljø. For oss er det ikke så nøye hva du kommer fra, men at du har opplevd bruddprosessen som vanskelig, og trenger noen å snakke med i en overgangsfase. For vi mennesker er forskjellige. Det som den ene opplever som et berikende og trygt miljø, kan andre oppleve som begrensende for seg selv. Mens noen synes det er uproblematisk å bryte med et miljø, kan andre føle at de trenger hjelp og støtte i en periode der de skal bygge en ny identitet utenfor miljøet. For vi er først og fremst opptatt av mennesket, ikke trossamfunnet. Vi er opptatt av deg som står her, og som oppfatter din situasjon etter å ha brutt med miljøet litt som å stå på en øde øy.  Nå mangler du kanskje nettverk og venner, og du skal orientere deg i en verden du ikke kjenner, samtidig som har mistet ditt ståsted i tilværelsen, fremtidshåp og kanskje også selve meningen med livet. Du skal bygge opp et selvbilde og en identitet på ny, samtidig som du kanskje sliter med angst for å skuffet både din gud og din familie. Kanskje bærer du også med deg angst for dommedag eller helvete. Med en slik situasjon så kan veien til storsamfunnet fra den øde øya du befinner deg på virke umulig.  Det er her vi kommer inn. Hjelpekilden ønsker å være en bro som gjør overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet enklere.  Uavhengig av hvilket trossamfunn du kommer fra. Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd. Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema: Hilde Langvann, 6/7-2017 Hjelpekilden Norge - Noen snubler ut, andre faller ut, og noen kastes ut. ("Troen som ble en byrde", B. Dybing 2014) I Hjelpekilden har vi med jevne mellomrom gjort interne undersøkelser for å høre hva som førte til at noen brøt med trossamfunnet, men hva sier egentlig forskning om dette? Sosiolog Pål Repstad gjorde så tidlig som i 1984 en undersøkelse om hva som førte til at aktivt religiøse etter hvert ble passive. Han fant at mange kom i konflikt med trossamfunnets asketiske livsstilkrav i tenårene, og en gradvis utvikling førte ofte til brudd. Når medlemmet brøt trossamfunnet moralnormer for første gang, ble det ofte sett på som en engangshendelser, de angret, ba om tilgivelse og lovet at det ikke skulle gjenta seg. Likevel, for mange ville bruddet gjenta seg, og ble en del av livstilsmønsteret for vedkommende. Dette gjorde det etter hvert vanskelig å tilhøre menigheten, de fordømte egen livsstil uten å makte å endre den, noe som førte til at de i praksis levde et dobbeltliv. Noen valgte å endre miljø, fra et kristentkonservativt til et liberalt religiøst miljø. Andre igjen fant at egen livsstil var uforenelig med normene i det kristne miljøet, og trakk seg derfor helt ut.
Når det gjelder tvil til læresetninger, så var dette oppgitt som årsak mer for de over 20 år. Og da handlet det som regel om tvil til overleverte forestillinger om helvete og fortapelse. I Repstads undersøkelse så det ut til at personlige livserfaringer hadde større betydning for den religiøse utviklingen enn teoretiske studier. I 1993 kom Fosheim og Aarne med undersøkelsen ”Stener for brød. En kartleggende studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter i Norge og Sverige”. Informantene hadde bakgrunn fra karismatiske trossamfunn, og her viste de at bruddene hadde kommet som følge av en tanke og følselsemessig prosess. I bruddprosessen hadde informantene følt at noe er galt og de hadde opplevd sevbebreidelse og følelse av utilstrekkelighet.
Streib deler de som har gått ut av de ulike religiøse miljøene inn i fire forskjellige typer: 1. Pursuit of autonomy: De som er vokst opp i religiøst miljø, og som blir stadig mer kritisk til miljøet. De hadde en kritisk holdning til verdisystemet i menigheten, og reagerte på at liv og lære ikke hang sammen. 2. Debarred from Paradise: Mennesker med positive erfaringer fra den religiøse gruppen, sterk tro på gud og opplevde livet i miljøet som meningsfullt og trygt. Gikk ut etter lengre perioder med tvil og følelsesmessig ubehag, og mange trengte her terapeutisk hjelp i ettertid 3. Finding a New Frame of Referance: Personer som gikk fra en religiøs tilhørighet til en annen. Har til felles at de søker etter sterkere veiledning og struktur i et religiøst liv. 4. Life Long Quests – Late revisions: Personer som en eller flere ganger har forlatt en religiøs gruppe til fordel for en annen, da de opplevde at behov og forventninger ikke ble møtt, men som fortsatt er søkende.
I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" (2014) intervjuer Brith Dybing mennesker som har forlatt ulike trossamfunn, og undersøker årsakene til bruddet målt opp mot punktene nevnt ovenfor. Hun finner at intervjuobjektenes årsaker til brudd samsvarer med mange av punktene; strenge leveregler (livstilspietisme), liv og lære hang ikke sammen (miljøkritikk), og de fikk ikke teologien til å henge sammen (trosproblemer). Hun fant ikke at noen hadde opplevd tap av religiøse opplevelser som årsak, men derimot gjaldt det for flere følelsen av at noe var galt som følge av negative opplevelser (følelsesmessig ubehag). Når det gjelder Streibs inndeling av ulike typer som bryter med trossamfunnet, fant hun at de fleste av intervjuobjektene passet i den første gruppen; "pursiut of anatomy". Det som kjennetegnet denne gruppen var at de hade vokst opp i en religiøs sammenheng som de var blitt stadig mer kritisk til, spesielt på grunn av verdisystemet i menigheten og at liv og lære ikke hang sammen. Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014) Hilde Langvann, 17/7-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Å forlate et lukket trossamfunn er ingen enkel prosess, og kan i mange sammenhenger sammenlignes med å bryte et ekteskap. Vi spurte våre medlemmer inne på støttegruppen vår på FB hvilke råd de ville gi en person som vurderte å forlate trossamfunnet sitt. Vi fikk over 50 svar. Ut fra alle svarene utkrystalliserte det seg syv viktige punkter: 1. Søk råd hos mennesker som har gått gjennom det samme: Jeg ville nok bedt vedkommende om å søke opp en organisasjon, som Hjelpekilden, og for å se om han/henne kunne finne noe støtte eller hjelp i prosessen. 2. Bygg deg opp et nettverk utenfor trossamfunnet Viktig også å skaffe seg venner utenfor. Medlemskap i ulike foreninger kan være en start. 3. Vær mentalt forberedt på konsekvensene For det første må du huske på at et slikt brudd har konsekvenser. Forbered deg mentalt på å bli alene. Når du er klar til å møte alle konsekvensene, så gå ut. 4. Stol på magefølelsen Å ikke tvile på sitt valg. Livet ble uansett ulevelig der. 5. Bli sikrere på ditt valg gjennom økt kunnskap. Bygg opp en ny og mer solid virkelighetsoppfatning ved å lære vitenskap. 6. Unngå å bli bitter Og å bære med seg at bitterhet er de aller største bremsen for fremgang. Derfor er det lurt å ha mennesker rundt en som vil hjelpe en fremover istedenfor å se tilbake og bli sittende fast i en dårlig sirkel! 7. Ikke la deg skremme av advarsler mot å forlate I mange lukkede trossamfunn er forkynnelsen at man blir "Bånn ulykkelig" dersom man forlater menigheten, og at man da lever i fordervelse. For noen sitter denne propagandaen fra oppveksten så sterkt at det blir en selvoppfyllende profeti. Denne propagandaen er det største bedraget i de fleste lukkede trossamfunn. Man finner selvsagt mye elendighet i storsamfunnet, men alle de samme problemer som grov umoral, overgrep, ulykkelige ekteskap og skilsmisser er også gjeldene innad i sekter/lukkede trossamfunn( dessverre). Noen oppmuntrende ord tilslutt: Jeg tror at sann lykke er å føle at man blir elsket for den man er, helt uavhengig av religion og åndelig ståsted. Hilde Langvann, 24/3-2014 Takknemlig organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge Les også: Den siste døren Hva vi mennesker velger å tro på, er noe som oftest går i arv. Foreldrene spiller den viktigste rollen i å påvirke barnas religiøse holdninger, og foreldre som har en fundamentalistisk tro er de som oftest bruker flest ressurser på å få sine barn til å adoptere sin egen tro gjennom indoktrinering og sterk sosial kontroll. I følge forskere er en effektiv indoktrinering nærmest irreversibel. Likevel, noen mennesker vil til tross for effektiv indoktrinering velge å ikke adoptere sine foreldres tro, eller de velger å forlate troen, ofte i ungdomsalderen. Som en løvetann bryter de seg gjennom asfalten, selv om alt tilsier at det ikke burde være mulig. Så hvordan er dette mulig? Alle barn, oppvokst i et religiøst hjem eller ikke, vil i begynnelsen av tenårene begynne å reflektere over spørsmål som meningen med livet, hva skjer når vi dør og andre religiøse spørsmål. Et barn som har blitt grundig indoktrinert vil i denne reflekterende alderen som regel lete etter kilder som bekrefter dets religiøse overbevisning. Slik unngår de at religiøse spørsmål utvikler seg til tvil og dermed mistillit til foreldrenes religion. Religiøse spørsmål som blir tilfredsstillende svart vil fjerne tvil, og personen vil forbli religiøs. Den grundige indoktrineringen vil altså beskytte barnet fra å miste sin tro når de religiøse spørsmålene vekkes. Likevel, i noen tilfeller hjelper ikke opplæringen. Noen forlater foreldrenes religion og blir det som på fagspråket heter apostater. I en amerikansk undersøkelse av apostater, kom det fram at de i tenårene begynte å stille spørsmålstegn ved Bibelens gyldighet, konflikt mellom vitenskapelige og religiøse forklaringer, samt eksistensen av Gud og religionens holdning til homofili. Majoriteten følte skyld overfor å ha disse tankene, overfor foreldre, overfor menigheten og overfor Gud. Halvparten valgte å løse problemene på egenhånd, ved å oppsøke kunnskap og engasjere seg i kritiske diskusjoner med venner. Apostatene som hadde søkt hjelp for sin tvil hos en religiøs autoritet eller foreldrene, hadde erfart at svarene de fikk ikke var tilfredsstillende nok. I autoritært oppbygde trossamfunn er det vanligere å passivt bli diktert hva en skal tenke. Barn og unge som derfor innleder diskusjoner i leten etter sannheten, viser derfor en høyere grad av aktiv mestring. Bare en fjerdedel av apostatene kunne fortelle at det var kritisk tankegang som hadde ført til deres skepsis. Halvparten av apostatene i undersøkelsen fortalte at tvilen kom før kritisk tankegang, det var religionen som hadde gjort dem skeptiske. De fant det umulig å tro at deres religiøse overbevisninger var sanne, og vendte ryggen til foreldrenes religion fordi de mente at de ikke hadde annet valg. Deres integritet gjorde at de måtte være tro mot seg selv Vi ser her at det var en streben etter sannhet og personenes integritet som førte til at de valgte å forlate foreldrenes religion. Men hvor kom disse verdiene fra? Undersøkelsen viste at ironisk nok var det egenskaper ved den religiøse opplæringen som hadde skapt de samme verdiene som hadde vært utslagsgivende for at apostatene hadde valgt å forlate trossamfunnet. Når man lærer at ens religion er den eneste sanne, at man må følge dens dogmer, lærer man ikke da å hedre overbevisninger fordi de var sanne, og dermed lære seg å verdsette sannhet? Når man lærer å unngå synd og å være tvers igjennom god, fordi Gud er allvitende, vil ikke dette fremme egenskapen integritet? Med andre ord kan vi si at foreldrene, med en vellykket religiøs opplæring, la grobunn for religionens fall når religionen senere viste seg å ikke leve opp til de samme verdiene som religionen fremmet. I tilllegg, siden foreldrene insisterte på at religionen var Sannhet, gjorde man religionen mer sårbar. For når man først fant en feil med religionen, så rystet hele trossystemet, og man ble skeptisk til hele religionen.
Men hvordan klarte de å bryte med sine religiøse overbevisninger?
Undersøkelsen mente at intelligens er årsaken. Som gruppe var apostatene særdeles intelligente. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. Funnet støtter en allerede eksisterende forskning som viser at intelligens samvarierer negativt med religiøsitet. Som gruppe var de undersøkte apostatene også meget flinke på skolen, og kan tenkes å ha fått gode tilbakemeldinger fra lærere for å vise selvstendig tankegang, og for slik ha funnet de rette svarene. En slik ros vil føre til en økt tillit til egen evne til å finne riktige svar og konklusjoner. Vi ser at indoktrinering til tross, noen barn har høy motstandskraft og vil snu ryggen til foreldrenes religion etter at de har kommet i den reflekterende og filosoferende alderen. Årsaken til at noen velger å forlate er mange, men denne undersøkelsen viste at for majoriteten skjer det et samspill mellom barnas spesielle egenskaper og det religiøse miljøet de tilhørte. De hadde en høy intelligens og høy tillit til egen intellektuell kompetanse. Samtidig hadde deres religiøse opplæring ført til at de verdsatte sannhet og integritet i særlig grad. Dette samlet førte til at de valgte å forkaste foreldrenes tro, og ble apostater. Hilde Langvann, 12/12-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Kilde: Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. Les også: Fundamentalisme og indoktrinering I avisen Dagen kunne vi mandag 30/9-2013 lese en reportasje om personer som har valgt å forlate lukkede trossamfunn. På spørsmål fra avisen til Brunstad Christian Church om hvordan menigheten advarer sine medlemmer mot å forlate trossamfunnet, sier talsmann Harald Kronstad: "Ved å vende seg bort fra Guds bud, vil ikke velsignelsen fra Gud komme over et menneske." Han refererer videre fra et skriftsted i Bibelen (Jeremia 17:5) "Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren." En av brukerne i vår støttegruppe på nett er en ung jente i en begynnende bruddprosess med sitt trossamfunn. Hun ønsker å forlate, men sliter med dårlig samvittighet både overfor familie og trossamfunnet. Uttalelsen fra Kronstad traff henne midt i magen: Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier. Det manglet ikke på trøstende ord fra de andre, for alle kunne kjenne seg igjen de følelsene hun hadde. Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne. Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep. Det kan ta tid, men de fleste kommer seg videre, ikke minst takket være gode råd fra andre mennesker som har gått gjennom samme prosess, som sitatene under illustrerer: Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!! Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker. Når et trossamfunn hevder at du må tilhøre deres organisasjon for å bli godkjent av Gud, at de slik sett har monopol på Gud, og at det vil gå deg galt hvis du forlater, da er det et sikkert tegn på at du ikke tilhører et sunt trossamfunn. Vi fortjener alle et liv preget av glede, frivillighet og valgmuligheter, ikke et liv preget av tvang, lavt selvbilde og depresjoner. Ikke på noen områder i livet vil vi akseptere trusler, så hvorfor skal vi godta dette fra trossamfunnet? Ikke la deg bli truet til å tro. Hilde Langvann, 6/10-2013 Organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge |