|
13/6-2019 foreslo en rekke stortingsrepresentanter et forslag til regjeringen om å styrke LHBTI-politikken, blant annet gjennom et forbud mot konverteringsterapi. 2/7-2021 sendte Solberg-regjeringen et forslag om regulering av konverteringsterapi på høring. Departementet mente blant annet:
Forslaget ble raskt kontroversielt, ikke bare hos de som støtter konverteringsterapi, men også den andre siden som så at lovforslaget gjennom å sette en aldersgrense legitimerte bruk av legitimeringsterapi. (Kronikk NRK: Tilbakeskritt for homokampen) Hjelpekilden valgte i sitt høringssvar, i likhet med flere andre aktører, å problematisere "samtykke". Vi mente at konverteringsterapi bør totalforbys, og grunnla det med at selv om samtykke gis av en person over 18 år, så kan den kontrollen vedkommende lever med gjøre det umulig å ta selvstendige valg. 23/6-2022 la Støre-regjeringen fram et nytt høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi, basert på de rundt 300 høringssvarene som kom inn i september 2021. (Høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi) Departementet ønsker å skjerpe bestemmelsen, og foreslår følgende lovendring:
Det vises til høringsinnspillene fra flere aktører, blant annet Hjelpekilden, som har problematisert "samtykke": (Side 84)
Vi er veldig fornøyde med at det nye lovforslaget i bedre grad forstår kompleksiteten av negativ sosial kontroll, at denne ikke forsvinner når man er 18 år, og at dette preger et eventuelt samtykke til å ta i mot såkalt konverteringsterapi. Forslaget er nå ute på høring, med høringsfrist 10. oktober. For Hjelpekilden Hilde Langvann, daglig leder 24/6-2022 
0 Comments
14. juni gikk informasjonsavdelingen til Jehovas vitner v/ Jørgen Pettersen ut i avisen Dagen med en kommentar til avisens omtale av trossamfunnet i lederen «Forfølgelsen av Jehovas vitner angår oss alle», som ble publisert 27/5-22. Trossamfunnet reagerer blant annet på avisens omtale av ekskluderingsordningen, og har valgt å vise til ekstern forskning og egne erfaringer. Pettersens innlegg "Unøyaktig og nedsettende om Jehovas vitner" kan leses her (bak mur) Hjelpekilden har vurdert at Pettersens innlegg krever noe nyansering, og fikk følgende på trykk i Dagen 22. juni: I Jørgen Pedersens innlegg i Dagen 14/6-22 «Unøyaktig og nedsettende om Jehovas vitner», vises det blant annet til forskning som støtter eksklusjonspraksisen og som advarer mot bruk av «frafalne» som kilde til informasjon om eksklusjonsordningens praksis. Her velger Pedersen å sitere en av Scientologikirkens største støttespillere, den omstridte sosiologen Messimo Introvigne, direktør og grunnlegger av CESNUR, en kjent lobbygruppe for kontroversielle religioner. Hvis vi derimot går til litt mer oppdatert forskning, så er det ikke vanskelig å finne de faktiske konsekvensene av ekskludering, hvordan tap av familie og nære relasjoner kan føre til negative mestringsstrategier, psykisk uhelse og hvordan behovet for menneskelig fellesskap i noen tilfeller fører til inkludering i skadelige miljøer. For eksempel konkluderte en studie på ekskludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: «Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse.» Men vi trenger ikke forskere for å fortelle oss dette. Teorien om at ekskludering er en «kjærlig ordning», er lett å tilbakevise gjennom fortellingene til de som har opplevd dette på kroppen. Hvis det var riktig som Jørgen Pedersen sier, at familiebånd ikke brytes, kunne Hjelpekilden ha lagt ned sitt arbeid øyeblikkelig. For det er nettopp tap av relasjoner i nær familie som er gjennomgående for de som tar kontakt med oss. Og dette var også vårt innspill til Bufdir når vi bidro til utviklingen av «Mentorfamilie», som er et tilbud driftet av Røde Kors, for de som har mistet forholdet til sin familie i forbindelse med bruddet med trossamfunnet. I en kommende erfaringsrapport fra Hjelpekilden om unge utstøtte, ser vi blant annet på mange eksempler der barnevernstjenesten har måttet bistå når foreldrene ikke ønsket å ha barna boende hos seg etter utstøtelsen. Likevel har veien inn i voksenlivet vært utfordrende. De måtte selv finne veien de skulle gå, og de snublet mye på veien når ingen kunne veilede eller sette grenser. De formidler en stor sorg over å ha mistet de nære familiebåndene, og dette er noe som preger deres relasjoner i voksen alder. En av våre frivillige uttrykte det slik: Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental «glattcelle» og den eneste måten å slippe ut på er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i «verden» som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Men alle disse historiene forteller Jørgen Pedersen at vi ikke skal lytte på. Han viser til den gamle myten om den bitre og misfornøyde frafalne som bevisst driver feilinformasjon om trossamfunnet. Vi skal med andre ord ikke lytte til Anne, når hun forteller at moren brøt all kontakt og forklarte det slik: «Jeg elsker deg, men jeg elsker Jehova mer». Vi skal heller ikke lytte til Bente, som ble oppringt av sin niese som sa: «De sier jeg er nødt til å slette deg på FB, hvis jeg skal få lov til å bli gjenopptatt». Vi skal ikke vektlegge det Christian heller, som sier at faren ga han to timer på å pakke når han var 13. Så fikk han bare klare seg selv. David skal vi heller ikke tro når han forteller: «Jeg gikk fra å ha 600 venner på FB, til rundt 40». Emma lyver nok også, når hun forteller om sin fem år gamle sønn som tryglet mor om å bli JV igjen, for han savnet familien sånn. Vi kan også se bort fra alle interne spørreundersøkelser som ser nærmere på utfordringene etter bruddet, som utenforskap, ensomhet, selvmordstanker og forsøk på å avslutte sine liv. Våre historier har ingen verdi, forklarer Pedersen, ved å interessant nok vise til sektforskeren Bryan Wilsons sitat fra 1994, en forsker Messimo Introvigne ofte siterte fra selv. I dette sitatet advarer Wilson mot bruk av tidligere medlemmer som kilde i sektforskningen, noe som er i tråd med de rådende holdningene i denne forskningen på 80 og 90-tallet. Både Wilson og tradisjonen ble strengt kritisert av senere forskere, ikke minst når det viste seg at de var preget av egen bias: ønsket om å beskytte nye religiøse miljøer mot kritikk. Tradisjonen har forøvrig sitt opphav i analysen av Ann-Eliza Youngs memoarer fra 1879, en svært kritisk bok til mormonismen, en bok man på 60-tallet avdekket hadde flere feil. Mer om temaet kan leses i : «The History of Credibility Attacks Against Former Cult Members», (2015) Kent & Swanson, University of Alberta. I dag er det heldigvis ingen holdning i forskningen om at man skal diskreditere historiene til tidligere medlemmer, eller som Pedersen kaller dem: «de frafalne». Denne holdningen eksisterer kun i trossamfunn med et problematisk forhold til kritikk. Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Lenke til kilde: The History of Credibility Attacks Against Former Cult Members», (2015) Kent & Swanson, University of Alberta.  |