En rapport som gir håp

8/12/2015 0 kommentarer

En rapport som gir håp

Frihet til å elske den du vil, til å bestemme over egen kropp og frihet til å ta selvstendige valg, er sentrale verdier i vårt samfunn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet er uforenelig med disse verdiene.

Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter." Videre i innledningen kan vi lese:

"Unge jenter og gutter skal selv kunne velge hva slags utdannelse de skal ta, hvilket yrke de skal ha, og hvem de skal leve livet sitt sammen med. Barn og unge har rett til et liv uten vold og alvorlige frihetsbegrensninger."

Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så gjenspeiler både forord og handlingsplanens 22 ulike tiltakene et hovedfokus rettet mot ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge.

Som Hjelpkilden har understreket ved gjentatte anledninger, så er problemstillingene knyttet til spesielt ikke-vestlig æreskultur i Norge svært like problemstillinger knyttet til lukkede kristne trossamfunn i Norge. Begge kulturene er preget av kollektivistiske verdier/ skamkultur, og utøver sterk sosial kontroll av barn og unge. Den som tviler eller handler mot gruppen kan risikere sosial utstøtelse, og mange lever derav et dobbeltliv. Overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet oppleves som problematisk, og mange synes integreringsprossesen er utfordrende.

I oktober publiserte Institutt for Samfunnsforskning sin andre delrapport av sin følgeevaluering av handlingsplanen, og her tar de opp våre problemstillinger i sin omtale av beslektede problemområder. På side 133 kan vi lese:

"Vi har på flere måter vist at begrepet alvorlige begrensninger av unges frihet ikke er ferdig definert, og at det er ulike oppfatninger om hva det rommer og skal brukes til. Som et litt annet bidrag til diskusjonen om hvordan problemområder defineres og avgrenses, vil vi peke på to andre temaer som er blitt løftet fram som samfunnsproblemer den siste tiden."

Rapporten viser til Redd Barnas arbeid mellom 2000-2005 vedrørende barns oppvekstvilkår i isolerte trossamfunn, NKVTS rapport "Religiøse grupper og bruddprosesser" (2008) som ble iverksatt som følge av Redd Barnas arbeid, samt RVTS Vests oppfølgende arbeid som tok sikte på å utvikle kompetanse og veiledningstilbud i hjelpeapparatet knyttet til traumatiserende religiøse bruddprosesser.

"På basis av en kartlegging blant hjelpetjenester og et arbeidsseminar for fagfolk, kom forfatterne med forslag til kompetansehevende tiltak og veiledning. Rapporten kom i 2011 (RVTS Vest 2011), men departementets bebudede oppfølging lar vente på seg, til tross for etterlysninger fra blant annet Redd Barna." (side 134)

Om Hjelpekilden skriver rapporten blant annet:

"I denne sammenheng vil vi også trekke fram organisasjonen Hjelpekilden, som ble dannet etter inspirasjon fra den svenske Hjälpkällan, og som samarbeider med Redd Barna. Det er en organisasjon som for det første hjelper personer som er i religiøse bruddprosesser, eller som har brutt med «lukkede, fundamentalistiske eller usunne trossamfunn». For det andre jobber de mer generelt for å skape oppmerksomhet rundt situasjonen innad i slike trossamfunn, med vekt på barn og unges rettigheter. Daglig leder, Hilde Langvann, har ved flere anledninger påpekt fellestrekk mellom deres brukergruppe og problemer som assosieres med innvandrede minoriteter og særlig muslimske trossamfunn." (side 134)

Kapittelet avslutter med en oppfordring om å se nærmere på fellestrekkene som er påpekt, og ikke minst at RVTS rapport om kompetanseheving fra 2011 bør følges opp av myndighetene:

Alt i alt mener vi det er grunn til å se nærmere på de fellestrekk og paralleller som er blitt påpekt særlig av Hjelpekilden, men også av RVTS Vest, når det gjelder problematiske oppvekstvilkår i ulike deler av norsk barnebefolkning, men også når det gjelder kvinners rettigheter. En revitalisering av arbeidet med å følge opp RVTS Vests rapport om kompetansebygging og veiledningstilbud vil være en konkret anledning til å undersøke dette nærmere.

Vi ser på denne rapporten som et håp om at myndighetene tar opp tråden fra det viktige arbeidet som ble startet i 2011, og at vi på sikt kan se våre problemstillinger integrert og ikke utelukket fra regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter for alle barn og unge.

Hilde Langvann, 8/12-2015