En rettferdig tros- og livssynspolitikk?

En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet.
 
Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. 
 
I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling.
 
I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader.
 
Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg.

For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere.
 
Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid.


Skrevet av:
Bente Sandvig, Human Etisk Forbund
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
 
​
Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019