Et forsømt område innen psykisk helsearbeid

I valgkampens debatt om en bedre psykisk helsetjeneste vil vi peke på en annen stemme som ikke blir hørt og et viktig område som etter en lovende start er blitt kraftig forsømt de siste årene.

Hjelpeapparatets håndtering av religiøse problemstillinger og avhopperproblematikk går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet.


Etter Redd Barnas pionerarbeid med Go On-prosjektet på begynnelsen av 2000-tallet og rapporten «Til tross for tro» i 2005, ble det tydelig at det er behov for økt kompetanse om denne problematikken.

Barne og Likestillingsdepartementet fulgte opp Redd Barnas arbeid ved å gi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) et oppdrag som resulterte i rapporten ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”. (2008), som videre ble fulgt opp i 2009 ved at RVTS Vest fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å foreta en kartlegging av henvendelser, erfaringer og kompetansebehov om religiøse miljøer og bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet i sin region.

Etter at RVTS Vest presenterte sine forslag til kompetanseheving i sin rapport av 2011 «Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning», har det vært alarmerende stille i dette arbeidet. Forslagene til kompetanseheving hos hjelpeapparatet er ikke blitt fulgt opp grunnet manglende avklaring fra HOD, og de øvrige RVTS sentrene i landet mangler oppdragsbrev fra HOD om å gjennomføre lignende undersøkelser i sin region. Kompetanseheving hos hjelpeapparatet er av avgjørende betydning for at myndighetene skal evne å ivareta de psykiske behovene hos personer som ønsker å bryte med tros- eller livssynssamfunn.

Hvorfor haster dette arbeidet? Som både henvendelser til oss og eksisterende forskning bekrefter, svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Dette skyldes i hovedsak en virkelighetsforståelse med et trusselbilde bestående av en endetid man aldri kan være sikker på å overleve, og en forståelse av at Satan og demoner er virkelige skikkelser som er en reell trussel også for barn. Videre innebærer regelbrudd eller uenighet med trossamfunnets doktriner at man kan bli ekskludert, med konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store psykiske utfordringer.


I vårt arbeid har vi dessverre mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Som følge i alvorlighetsgraden i henvendelsene våre, blir vårt viktigste satsingsområde i årene som kommer å jobbe for å øke kompetansen hos hjelpeapparatet. Det er derfor av svært stor betydning at det i satsingen på psykisk helse i årene framover inkluderer en videreføring av det stagnerte helsepolitiske arbeidet rettet mot religiøse avhoppere.

Hilde Langvann, 16/8-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Les også:
Hjelpekildens høringsuttalelse til NOU 2013:1
Artikkel: Helsepolitisk arbeid rettet mot avhopperproblematikk