Etter bruddet: hvordan komme seg videre?

Et brudd med et lukket trossamfunn kan beskrives som en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. (Fossheim og Aarnes, "Stener for Brød" 1993, s 115). Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd.

Hvordan kan man best mulig komme seg gjennom denne krisen?

Vi ser nærmere på den svenske psykologen Johan Cullbergs kriseteori for å se om vi kan få gode råd.

I følge teorien går mennesker gjennom ulike faser i krisen:

​1. Sjokkfasen
Du har brått mistet status som en av Guds utvalgte, du har mistet selve meningen med livet og tilhørighet til det du trodde var Sannheten, sammen med et stort nettverk av venner og familie. Kanskje har du blitt utstøtt, eller du så det som nødvendig å trekke deg. Uansett så er overgangen så stor at det ikke er usannsynlig at du for en kort tid kan være i en sjokktilstand. Det hele føles kanskje uvirkelig, og du klarer ikke helt å ta inn over deg det som har skjedd.

En sjokkfase kan vare fra noen timer til noen døgn, og man reagerer ulikt; med apati, initiativløshet, endret tidsoppfatning, uvirkelighetsfølelse, overaktivitet, fortvilelse eller gråt. Man kan også reagere fysisk med f.eks. kvalme, svette eller frysninger.

Det er viktig å forsøke å unngå å være alene i denne fasen, men ha noen å snakke med. Rådet til de som møter mennesker i denne sjokkfasen er også at det viktig å være der, lytte og gi trygghet, og at man ikke lar mennesker i sjokk være alene.

​2. Reaksjonsfasen
Sjokket vil etterhvert slippe taket, og nå blir det naturlig å slippe til reaksjonen på det du har opplevd. Vår psyke er utrustet med en innebygd forsvarsmekanisme som beskytter oss mot å møte alt det vanskelige på en gang, så gradvis vil du ta inn over deg det du har gått gjennom.

Det er naturlig å føle på det tapet du har opplevd, sorg eller forvirring over endret identitet og status, sinne over tapt liv og tapte muligheter, tomhet overfor endrede framtidsutsikter og tap av mening med livet, vakling mellom bebreidelse og glede over å ha tatt valget på den ene siden og selvbebreidelse og tvil om man har tatt rett valg på den andre siden.

I denne fasen kan man reagere med søvnforstyrrelser, nedsatt apetitt, kroppslige reaksjoner, nedstemthet og ulike former for angst. Man kan også reagere med utagerende adferd, humørendringer, bebreiding, selvforakt og skyldfølelse. Gradvis begynner man nå å bearbeide det man har opplevd.

​Ofte kan folk i denne fasen mene at de ikke trenger hjelp, men det er likevel viktig at du har mennesker rundt deg, og at de er til støtte for deg. Omgivelsene bør holde ut berg og dalbanen av følelsesmessige svingninger du kan gå gjennom, og akseptere at du kanskje vil gjenta det du har opplevd om og om igjen til det kjedsommelige.

Det er viktig å reagere på det viset du selv finner naturlig, med f.eks sinne eller depresjon, men det er like viktig å ikke bli i denne fasen, for du må videre.
3. Bearbeidingsfasen
Det du har gått gjennom, både bruddet og det som førte til bruddet, og etter hvert også opplevelser du har hatt i trossamfunnet, er noe som må bearbeides. Dette er en fase det er svært viktig å ikke hoppe over, og det er nærmest en forutsetning for å komme seg videre at du snakker med noen om det du har opplevd for å kunne bearbeide dette.

Å sette ord på opplevelser, tanker og følelser er svært viktig. Bruk en psykolog, en teraupeut, mennesker som har gått gjennom det samme eller gode venner. Det verste du kan gjøre er å være alene, det er vanskelig å se forandringer og muligheter hvis man ikke snakker med andre.
​
Jo raskere du kan komme i gang med bearbeidingen, jo bedre er det for deg. I Hjelpekilden kjenner vi til mange mennesker som har brukt 20-30 år før de har kommet til denne fasen. Å snakke om et tema som er sårt er vanskelig, men å gjemme det bak en fasade, bak alkohol, medisiner eller jobb, løser ikke problemet, de fleste erfarer at de før eller senere vil være i en situasjon der de må ta tak i det de har opplevd for at ikke livet skal låse seg helt.

Hvis du for eksempel stadig tenker at du har såret Gud, at du er overlatt til en farlig verden og kan bli besatt av demoner som følge av at du ikke lenger har del i den Hellige Ånd, eller at du snart kommer til å møte en tragisk sjebne i en dommedag, så er viktig å avteologisere denne delen av troen. Her kan det være fint å snakke med en prest eller diakon som har erfaring med å snakke med mennesker som har gått ut fra usunne religiøse miljøer. Og hvis du for eksempel er engstelig for å havne i nye grupper fordi du er redd for å bli manipulert, eller du stadig er i konflikt med autoriteter fordi de minner deg om ledelsen i menigheten, så er dette tegn på at du trenger å bearbeide dine opplevelser.

​Det kan også være greit å være bevisst at man skal gjennom en del mentale endringsprosesser i denne fasen. Du skal gå fra å ha et svart-hvitt verdensbilde til en nyansert verdensforståelse. Du skal gå fra å være en sitatmaskin for en organisasjon til en som tenker selv og formulerer meninger fra eget hode og ikke fra andres. Du skal gå fra å være et gruppemedlem til individ, og dermed sette deg selv først, kanskje for første gang i ditt liv. Og du skal gå fra å se på deg selv som et syndig eller et "ufullkomment" menneske til et helt menneske, og tillate deg det som tidligere var forbudt, det å være et 100% menneske, å leve, å lengte, føle, elske, tenke og nyte, og det helt uten angst. Dette er ikke gjort over natten, dette er noe som kan ta tid. Men det kan hjelpe å være bevisst disse endringsprosessene.

​4. Nyorienteringsfasen
Å bearbeide kan ta alt fra noen måneder eller flere år, men når du har bearbeidet ferdig starter en ny fase av ditt liv, der du har du akseptert det du har opplevd og din situasjon. Denne fasen har ingen avslutning, men leder fram til at du skal ta nye avgjørelser i ulike aspekter av livet ditt.

Du er ikke lenger et offer, men en ressursfull person som er i stand til å leve videre med det som har skjedd uten å la det hindre din fortsatte utvikling.

Du har nå utviklet en egen identitet, er godt integrert i samfunnet utenfor trossamfunnet, uten et anstrengt forhold til ditt selvbilde, til livssyn eller andre mennesker. Nå har du kanskje også gjenopptatt kontakter og knytte nye kontakter, gjennom nye miljøer, arbeid, skole og fritid. Du har med andre ord etablert et nytt liv utenfor trossamfunnet, uten at det du har opplevd hemmer deg lenger. Klapp på skuldren til deg!

​Å reagere etter en krise er normale menneskelige raksjoner. For de som er i en krise så er omgivelsenes støtte viktigst. Ubearbeidede kriser kan lede til at du er utsatt i kommende krisesituasjoner og krevende hendelser i ditt liv. En person kan fastne i noen av fasene, og aldri komme til nyorienteringsfasen, noe som er en stor risiko for helse, velbefinnende og produktivitet.

Det er viktig å påpeke at dette kun er en teori, og ikke en regel om at alle avhoppere skal gjennom disse fasene. Fasene kan også gå over i hverandre, man kan pendle fram og tilbake, og tiden det tar kan variere veldig. Men for deg som står midt oppi det, så kan det være greit å ha denne teorien i bakhodet, om ikke annet kan du kanskje se et mønster i det kaoset du opplever, og viktigst av alt; se at du kan legge alt bak deg - når du har bearbeidet ferdig.


Hilde Langvann, 2/5-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilder:
Krisens olika faser - Johan Cullberg
Fra gruppemedlem til individ
Vanlige etterreaksjoner hos religiøse avhoppere
Stener for Brød - studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter

Lenker:
Hjelpekildens fadderordning
Støttegruppe på nett
​