Fra gruppemedlem til individ

Et medlem sier som regel; "vi" mener, "vi" synes, "vi" tror ... Ikke jeg, men vi. Man retter seg inn, lærer seg til ikke å stole på sitt eget vett og antar gradvis den felles ønskede holdning og mening. Ens egen mening er sekundær og som oftest ikke ønskelig. Moden kristen = Selvutslettet (Anne Lise, 44)

Men så ble jeg ikke kalt SVADA på gymnaset for ingenting heller!  Hadde jo ingen EGEN mening om noe! Ble bare oppgulp av alt jeg hadde lært. (Marit, 31)

Jeg følte hele tiden jeg undertrykte MEG... Så jeg måtte alltid tilpasse meg og aldri vise hvem jeg var, ikke til foreldrene mine en gang. (Eirin, 27)

 Jeg følte ikke at jeg hadde noe personlighet.( Marianne, 28)

Jeg vokste opp i religionen, med målrettet indoktrinering flere ganger i uka fra jeg var baby, og tok forsvarsløs til meg den innstillingen at dette var måten å leve på. Jeg identifiserte meg 100 % med mormonerkirken ..... 
Kyskhetsloven var fornavnet mitt, og Mormoner var etternavnet mitt. (...)Da gikk det opp for meg at jeg ikke VAR kyskhetsloven, selv om jeg hadde trodd på den og fulgt den. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg ikke VAR mormoner heller, det var bare en religion jeg hadde vokst opp i. Men hvem VAR jeg da? Hva var min identitet? Hva jeg ville og likte hadde aldri noen sinne vært noe tema (Aina, 38)

Den svenske psykologen Marianne Englund som har lang erfaring med å behandle personer som har forlatt et lukket trossamfunn, ser at de fleste går gjennom en lang reise der de skal gjennom ulike psykologiske prosesser: Man skal gå fra å være en gruppe til å bli et individ. Man skal gå fra et sort/hvitt verdensbilde til et nyansert verdensbilde. Man skal gå fra å være ufullkommen til menneskelig. Fra å ha blitt lært hva en skal si i alle situasjoner, der en har argumentert slik en blitt opplært, "papegøyeprat", skal man nå tenke selv, formulere meninger fra eget hode og ikke fra andres. Dette er prosesser som tar tid.

Fra gruppemedlem til identitetskrise

Som et gruppemedlem kan man i mange tilfeller sies å bli en slags sitatmaskin for det trossamfunnet man tilhører. Siden man først og fremst er en representant for en organisasjon, og ens identitet er å være medlem av trossamfunnet, kan man si at man bærer på en uekte identitet. Ens ekte identitet blir kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med organisasjonens oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på, og den uekte identiteten er blitt internalisert* i individet.

Når man så forlater et lukket trossamfunn havner man derfor ofte i en identitetskrise. Ofte er man i en periode språkløs overfor sin identitet, i den forstand at man ikke lenger kan bruke de innlærte frasene. Man er uvant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Konsekvensen blir at ens selv blir desorientert. Man vet ikke hvem man er uten sitt falske identitet, som lenge har vært en del av selvbildet.

Noe av konsekvensen er at man lenge etter å ha forlatt trossamfunnet bruker definisjoner som «utstøtt» «frafallen» «X-jv, X-mormoner, X-smiths» etc. som en del av flere overgangsidentiteter man har før man til slutt finner egne definisjoner rundt seg selv og sin identitet, definisjoner som ikke er laget av trossamfunnet. Å finne til sin egen definisjon av seg selv og sin identitet tar tid, og det kan være en angstskapende prosess. 

Faktorer som hemmer endringsprosessen

Når man har forlatt trossamfunnet skal man gjenskape sin identitet i relasjon mennesker utenfor menigheten, og som man tidligere ble advart mot å knytte bånd med, og som skulle bli betraktet som upålitelige og til og med farlige. Dette skaper en følelse av utrygghet, og prosessen med å definere et ekte selv, ens identitet utenfor trossamfunnet som et individ og ikke gruppemedlem, blir hemmet av denne tillitsproblematikken.

Samtidig tar det lang tid å avvenne seg lojaliteten til organisasjonen man var medlem av. Den fungerer på mange måter som en hemmende faktor i prosessen å begynne å definere en ekte identitet. Hvert forsøk på å definere seg selv filtreres gjennom lojalitetstanken som styrer identiteten til gruppemedlemmet. Derfor erfarer mange at de i perioden kan leve i en tilværelse av ikke-tilhørighet. Man er ikke gruppemedlem lenger, men man er heller ikke «verdslig». Ens tilværelse kan på mange måter ligne tilværelsen for en papirløs flyktning, man har krysset grensen men kan ikke umiddelbart være en del av den nye verdenen.

Dette harmonerer i en viss grad også med trossamfunnets egen beskrivelse av hvordan det er å være medlem. De definerer seg å være i verden men skal ikke være en del av den. Livet i menigheten har derfor lært individene hvordan de skal befinne seg i en tilværelse med andre mennesker «som om» de var en del av samfunnet man ikke er en del av. Når man forlater trossamfunnet blir man med andre ord desorientert om hvordan man skal kunne bli en del av samfunnet med en ekte identitet.

Fra ufullkommen til menneskelig

I menigheten var det fokus på at en var et ufullkomment menneske, som person var man "defekt", noe man skulle føle skam over. Å leve, lengte, føle, tenke eller nyte var noe man på mange måter ikke fortjente. Når man så forlater trossamfunnet og skal tillate seg det som tidligere var forbudt, det å være hundre prosent menneske, å leve, å lengte, føle, tenke og nyte, så gjør man ikke det uten angst. 

Hvorfor er det slik? Som vi har sett, i lukkede trossamfunn er trossamfunnet en del av medlemmets identitet, man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, og bare i annen rekke er man sin egen person. Når man så tar bort trossamfunnet, tar man samtidig bort hvordan man skal tenke, hva det er greit å mene og føle, hva man kan gjøre osv. Hvis man som medlem noengang forsøkte å sette seg selv først, hvis man forsøkte å nyte livet, ville man føle skam, skyld og redsel. Når man har forlatt trossamfunnet står man igjen med kun sin egen person, og tar ofte med seg angsten for sin egen person. Det tar tid å forstå at "ufullkommen" bare er en forestilling om mennesket, og det tar tid å forstå at man bare er "menneskelig". Først når man har forstått at man ikke er ufullkommen, vil angsten over egen person slippe.


Å bytte tankesett

Gud ser deg hele tiden. Han passer på at du ikke gjør gale ting, og han passer på at du ikke tenker gale ting. Gud vet alt, og passer hvert skritt du tar, hver tanke du tenker. Du blir alltid vurdert med tanke på å overleve Dommens dag. 

Den virkeligheten trossamfunnets medlemmer lever i har svært paranoide trekk. Dette er også en tankeverden man tar med seg når man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går.

En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien.

For mange vil det ta mange år å gå gjennom disse psykologiske prosessene, og dette er viktig å vite både for de som utgjør religiøse avhopperes nettverk og de som profesjonelt ønsker å hjelpe dem. Det er spesielt viktig å forstå at disse prosessene for mange tar svært langt tid, og man kan ikke forvente at man skal ha endret virkelighetsoppfatning og selvforståelse med det samme man forlater trossamfunnet.


Hilde Langvann, 19/3-2013
Organisasjonssekretær i Hjelpekilden


Takk til Marianne Englund!


*internalisert: psykologisk prosess hvor ytre normer, ideer og andre personers innstillinger og egenskaper som opprinnelig ikke finnes hos personen, opptas og oppleves som del av personens selvbilde.